Artikler

Lagt til 8. mars, 2014

Arenaer for kvinner i politisk virksomhet på 1700-1800-tallet

Av Ida Bull |

Politikk var lenge i liten grad tema for norsk historieforskning for den tid Norge var i union med Danmark. Politikk var noe som foregikk i Danmark, ikke i Norge, og historieforskningen i norsk tidligmoderne tid konsentrerte seg i større grad om økonomisk og sosial historie. I senere år har det imidlertid vært større interesse for politisk historie, også i senmiddelalder og tidlig nytid, og kvinners posisjon er trukket fram.

Med Grunnloven i 1814 kom åpenbart politisk virksomhet på dagsordenen også i Norge. Spørsmålet om røttene til denne politiske virksomheten reiser seg naturlig, som også spørsmålet om i hvordan Grunnloven og det nye konstitusjonelle styresettet endret politisk virksomhet i Norge. Fram mot grunnlovsjubileet har også politisk virksomhet på 1700-tallet blitt gjenstand for studier. Denne artikkelen vil se nærmere på en liten flik av dette: Hvilke arenaer hadde kvinner for å opptre politisk, og kan man se endringer i deres muligheter i forbindelse med den nye styreformen i 1814?

Kvinner som regenter

Muligheten for at kvinner opp gjennom historien har kunnet sitte med makt som regjerende dronninger i et helt land er kjent. Kvinner kunne også sitte med makt over len på grunnlag av godseiendom. Fru Inger til Austrått er representant for slike kvinner i Norge. Slektseiendom var utgangspunktet for slike maktposisjoner. Len – eller i de mest ekstreme tilfeller kongeriker – ble administrert mer eller mindre som et utvidet hushold, der gifte kvinner hadde en posisjon, enker overtok store deler av sin avdøde ektemanns maktposisjon, og døtre kunne arve jordegods med tilhørende makt.

Kvinnelige opprørere?

I den andre enden av den sosiale skalaen finner vi den politiske virksomhet som foregikk ved at bønder medvirket på tinget, satt som lagrettemenn, som prestens medhjelpere eller representerte borgerskapet i byene. I slike formelle maktposisjoner fungerte bare menn. Mer uformell politisk aktivitet kunne ta form av opprør. Det har vært gjort en del studier av slike folkelige oppstander, både internasjonalt og i Norge. Kvinner har også vært studert som en del av slike oppstander. Karakteristisk for slike opprør er ofte at det er vanskelig å skille ut enkeltpersonene i dem. Noen personer er gjerne trukket fram som ansvarlige, også slik at de ble rettslig ansvarlige. Det har oftest vært menn. Kvinnene skimtes i bakgrunnen, som når enkene etter henrettede bondeopprørere på slutten av 1500-tallet trer fram med sine klager.

Byråkratisering – men fortsatt husholdet som embetsmennenes basis

Med overgangen fra føydal styringsrett i lenene til statsmaktens byråkratiske makt ble kvinners mulighet til politisk påvirkning mindre. Med innføringen av enevelde i Danmark-Norge ble lenet forvandlet til amt, med amtmenn og stiftamtmenn, fogder og magistratsmedlemmer som kongelig utnevnte byråkrater med betydelig politisk myndighet. I Norge, der adelige slekter var nesten fraværende, var disse posisjonene ikke knyttet sammen med godseiendom, og slekt var ikke lenger en opplagt basis for maktposisjoner. Embetsutnevnelser gjaldt entydig den enkelte person, som alltid var en mann. Embeter var også – iallfall ideelt sett – knyttet til kompetanse og utdanning, som var forbeholdt menn. Kan vi likevel spore kvinners politiske innflytelse i slike sammenhenger?

Embetsmenn på landet forvaltet sitt embete med utgangspunkt i en embetsgård. Husholdet var dermed en forutsetning og basis. Embetsmennene var avhengige av å ha et hushold som fungerte som en helhet. Det var både kontorarbeidsplass, møteplass for folk som søkte embetsmannens tjenester, det var produksjonsgård som skulle sørge for en del av livsgrunnlaget for embetsmannen og hans familie, det var arbeidsplass for tjenestefolk på embetskontor og i gårdsarbeidet. For å få dette til å fungere, var husmoren et viktig ledd i systemet. Når en fersk embetsmann ofte giftet seg med forgjengerens kone eller datter, var det derfor ikke bare en praktisk forsørgelsesordning for de som hadde vært økonomisk avhengige av den avdøde embetsmannen. Det ga også den nye embetsmannen tilgang til nyttig kunnskap. Hun visste mye om hvordan embetet skulle drives; hun hadde inngående kjennskap både til gårdens folk og drift og embetsdistriktets særegenheter.

Det ble også forutsatt at embetsmennenes koner hadde kunnskaper om embetet. De kunne gjøres ansvarlige for embetsførselen, slik det skjedde når de avla regnskap for embetet etter mannens død. Margrete Graboe er eksempel på det, da hun undertegnet fogderegnskapet for Inderøy fogderi i 1676. Fortsatt under eneveldet eksisterte det en kombinasjon av embetspraksis og hushold, som ga kvinner innflytelse, selv om de ikke hadde den formelle politiske makten.

Fredrikke Marie Qvam på talerstolen. Fotograf og år er ukjent. Fra arkivet etter Norske Kvinners Sanitetsforening (Arkivref.: PA-0379 U4_0410). Fra Riksarkivet på Flickr.Også i byene var embetsmennenes posisjon avhengig av husholdet som utgangspunkt. Selv om byenes administratorer hadde rådhuset som møtelokale, var også for dem den gården de bodde i basis for deres virksomhet. Hushold og yrke var ikke geografisk skilt fra hverandre, verken for næringsdrivende eller for offentlig ansatte. I sin private gård hadde embetsmenn sitt kontor, og der mottok de folk i embets medfør. Om de drev forretningsvirksomhet ved siden av embetet, som de kunne før karrierejurister overtok i annen halvdel av 1700-tallet, var den gården de bodde i sentrum også for denne virksomheten.

Et eksempel er magistratspresident i Trondheim Albert Angell, som også hadde embete som assessor i bergamtet. I denne funksjonen holdt han lokaler for bergretten i sitt hus. Han var dessuten en betydelig forretningsdrivende med store interesser spesielt innenfor sagbruks- og gruvevirksomhet. Da han døde i 1705, drev enken Sara Hammond forretningsvirksomheten videre, og utøvde betydelig makt på det økonomiske området. Mannens politiske posisjoner kunne hun imidlertid ikke overta. Men hennes erfaringer og forbindelser som embetshustru kunne hun utnytte i sitt neste ekteskap med Søren Bygball, også bergamtsassessor og medlem av magistraten.

I hvilken grad hun og andre embetshustruer var delaktig i ektemannens offentlige forretninger er ikke mulig å fastslå. Det vil ikke komme fram i embetets offisielle dokumenter. Men vi ser at husholdet blir involvert på ulike måter, som når en tjenestepike mottar beskjeder til byfogden, en rådmann sitter hjemme med sin protokollføring, eller offentlige personer mottar kongelige og deres følge i sine private boliger. I lavere embeter ser vi også at enker kunne fortsette i ektemannens stilling i en overgangsperiode inntil den neste ble ansatt. Det skjedde for eksempel da kemneren i Trondheim døde i 1802, og enken fortsatte i stillingen en periode.

Husholdsøkonomien omfattet et bredt spekter av oppgaver som var hele husholdets ansvar, fordelt på de enkelte personene etter kjønn, alder og posisjon. Husholdets oppgaver kunne også omfatte embetsførsel eller politisk virksomhet. Formelt var både embete og borgerskap mannens privilegium, men i praksis kunne deler av oppgavene falle på husmoren og andre husholdsmedlemmer. Fra slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet utviklet det seg imidlertid et skarpere skille mellom forretning eller embete og privatliv, først i de øverste lag. Koner og døtre var ikke lenger selvsagte deltakere i virksomheten, og fikk ikke lenger automatisk den opplæring og erfaring som trengtes for å kunne delta. En del av de sosiale sammenhenger og møter som tidligere hadde foregått i hjemmene, ble flyttet ut i halvoffentlige sammenhenger, som de sosiale klubber som ble stiftet i mange byer, og som var forbeholdt menn.

Stemmerett bare for menn – men kvinner inn i sosialpolitikken


Med Grunnloven og dens plassering av den politiske stemmeretten entydig hos menn av bestemte klasser, reiser spørsmålet seg om kvinner helt ble definert ut som politiske aktører. Stemmerettsreglene befestet en ideologi som sa at kvinner og andre «uselvstendige» og «avhengige» skulle representeres av mannen, i skikkelse av den selvstendige og uavhengige husfaren. Utover 1800-tallet utviklet det seg imidlertid en særskilt arena for kvinners politiske virksomhet – først lokalt, senere også på nasjonalt plan. Sosiale spørsmål ble først og fremst gitt oppmerksomhet lokalt, og var dels fattigkommisjonenes oppgave, dels gjenstand for privat veldedighet. Internasjonalt har flere forskere studert hvordan kvinner fikk et særskilt ansvar for sosiale spørsmål
Også i Norge er det tydelig at sosialpolitiske spørsmål ble en kvinnearena utover 1800-tallet. I Trondheim finner vi eksempler på hvordan dette skjedde. Der ble det i 1809 stiftet en forening, Det velgjørende Selskab, som hadde som hensikt å kanalisere veldedighet gjennom foreningen istedenfor gjennom private almisser. Gjennom foreningen skulle borgerne gi månedlige bidrag i penger eller varer, eller forplikte seg til å underholde et visst antall mennesker med det de trengte. Foreningen hadde en pleiekommisjon av «paalidelige og gavnelystne Mænd», og fikk opplysninger om hjelpetrengende fra «retskafne i Naboelavet boende Mænd». Selskapet var altså utelukkende styrt av menn. Dette selskapet gikk imidlertid inn allerede i 1813.

I 1827 ble det stiftet et tilsvarende selskap, Selskabet De Nødlidendes Venner. Her var de borgerlige kvinnene kommet med som aktive deltakere, og likevekt mellom kjønnene var tydelig et prinsipp. Direksjonen besto av seks menn og seks kvinner. Disse sendte medlemsinnbydelser til 40 personer, 20 damer og 20 herrer. Et nytt rundskriv gikk til 25 damer og 25 herrer, som ble bedt om å gi opplysning om «værdige Trængende». Damene var med som tilsynelatende likeverdige, også i den komiteen som utformet selskapets lover. Da selskapet fra 1837 konsentrerte seg om å etablere barneasyl, det vil si barnehager, ser det ut til at kvinnene fikk en mer aktiv praktisk rolle, med å inspisere barnehagene og hjelpe til med driften. Mennene hadde likevel en nødvendig rolle. De borgerlige damene var umyndige, og kunne ikke være økonomisk ansvarlige for driften. Den filantropiske sosialpolitikken var kvinnene sterkt delaktige i, og den ble et springbrett for deres politiske aktivitet.

Mot slutten av 1800-tallet ser vi hvordan den sosiale rollen ble hevet opp på nasjonalt plan. Delvis skjedde det gjennom private organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening, der Fredrikke Marie Qvam som initiativtaker og organisator fikk i stand lokale foreninger og en nasjonal organisasjon med folkehelse som formål. Med utgangspunkt i sanitetsforeningene ble kvinner mobilisert inn i den politikken som også dreide seg om andre ting enn sosialpolitikk. Sanitetsforeningen var et viktig grunnlag for at det var mulig å mobilisere så mange til den kvinneadressen som supplerte mennenes folkeavstemning i 1905. Det var igjen en forutsetning for det videre arbeidet for stemmerett for kvinner, som ble fullført i 1913.

Også i stortingspolitikken ble sosialpolitikk et nasjonalt politisk tema i årene rundt 1900. Selv om de var uten stemmerett, trådte kvinner tydelig fram som politiske aktører. En av dem var Fredrikke Marie Qvam, som eksplisitt brukte sin påvirkningskraft overfor mannen Ole Anton Qvam – stortingsmann og statsminister for Venstre. Gjennom Qvam og andre aktive damer kan man si at kvinnene brukte sitt utgangspunkt i det sosialpolitiske felt til å opparbeide seg politisk erfaring og innflytelse, som i neste omgang skaffet stemmerett og muligheter for videre politisk makt, ikke bare innflytelse på menn med makt. Mens politikk under eneveldet i stor grad var knyttet til husholdene, ble den individualisert i årene forut for 1814, og spesielt i kraft av de nye stemmerettsreglene det året. Kvinnenes utelukkelse fra stemmeretten, sammen med nye arenaer for politisk samtale og aktivitet, gjorde politikk til et mannlig domene. Med utgangspunkt i sin husmorrolle fikk imidlertid kvinnene et eget felt innenfor sosialpolitikken, som igjen ble et viktig utgangspunkt for deres adgang til politisk virksomhet generelt.

Artikkelen er skrevet av Ida Bull, professor i historie ved NTNU. Den ble opprinnelig publisert i Fortid 04/2013 som hadde tema Kvinner i hundre.

Vi henviser til orginalversjonen (last ned .pdf av Fortid 04/2012) for noter.
[Lim inn dette på bunnen av nye artikkelinnlegg!]

Tags: , , , , ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015