Artikler

Lagt til 20. juni, 2014

Gjestgiveri på 1600- og 1700-tallet

Av Ragnhild Hutchison

|
Da jeg kom i Land, gik jeg ind i en Drikkestue, hvor mange [Sømænd] var forsamlede, fra England, Amsterdam, Frankrig og Portugal. Folk sad der omkring 3 Borde. Drikkevarene var fransk Brændevin og engelsk Øl til 2 Mark Potten, (derhos) Kaffe, god Mad overstrøet med stødt Sukker og Oxekødsuppe. […] gav de fleste af Skibsførerne 10 Rigsdaler, Matroserne 5 eller 4 Rigsdaler for dette Aftentraktement. Man morede sig med at spille Kort om Penge og Skak.

Slik beskrev islendingen Arni Magnusson et besøk på gjestgiveriet i Merdø, litt utenfor Arendal i 1753. Ikke alle hadde like utenlandsk kundekrets, og heller ikke like variert og eksotisk vareutvalg, men gjestgiveriene som dukket opp i løpet av 1600- og 1700-tallet var livsnødvendige for reisende. Både for de som kom fra fremmede land og for de fra andre deler av Norge, ved at de sikret mat og ly, samt informasjon om veien videre og andre nyheter. Også for fastboende var gjestgiveriene viktige, både fordi de reisende som tok inn der brakte nye impulser, og for den rollen de spilte i handel. Gjestgiveriene fungerte som ett bånd mellom lokalbefolkningen og verdensmarkedet som vokste frem på 1600- og 1700-tallet.

Nye handelsformer
Samtidige beskrivelser, økningen av lover som regulerte gjestgiveri og reise, samt den dansk-norske statens egne oversikter, viser at det i løpet 1600- og 1700-tallet gradvis spredde seg nye handelsformer som gjestgiveri, landhandlere, avisannonser og auksjoner ut i de norske distriktene. Disse spilte en sentral rolle i spredningen av varer i perioden ved at de i praksis flyttet markedet nærmere husholdet. For de fleste hushold var avstanden kortere til gjestehusene enn til byene, og de muliggjorde dermed mer regelmessig tilgang på varer enn sesongvise turer til by eller marked. Det betyr ikke at folk sluttet å reise til byen og markedet for å gjøre storinnkjøp der, men gjestehusene fungerte som en reserve i tilfelle man slapp opp for noe. Behovet for grundig planlegging av innkjøp ble derfor mindre, og det ble mindre nødvendig å binde opp verdier i store lager. Slik var gjestgiveriene med på å gjøre innkjøpene mer presise, en nøyaktighet som noen ganger gav små overskudd som kunne brukes på mindre nødvendige ting.

Gjestgiveriene var de eldste av de nye handelsstedene. De ble formelt etablert i 1648 som en del av skyssvesenet, et offentlig transportsystem i distriktene. Gjestgiveriene skulle stille med mat, øl, soveplasser, varme, lys og andre nødvendigheter for den overkommelige prisen av 12 skilling for en middag og 16 skilling for overnatting og aftensmat. At skyssvesenet og gjestgiveriene ble etablert og vokste frem viser at det var en økning i reisende som hadde penger til å betale for seg, og forteller om en økonomi i utvikling.

Gjestgiveri dukket først opp langs kysten i sør og i vest, langs innfartene til Trondheim og Bergen og var ofte lagt til gamle kremmerleier. En telling utført i 1748 for Rentekammeret viste at det var 641 gjestgiveri i Norge (Nordland og Finnmark ikke inkludert). Dette var neppe alle, men mønsteret viser at gjestgiveriene var vanligst i kystområder, noe som samsvarer med at kysten var den vanligste transportveien, men også den tettest befolkede delen av landet.

Innlands-Norge hadde lavest tetthet av gjestgiveri, og de som fantes var nært knyttet til gamle handelsruter. Veksten i gjestgiveri i dette området kom på 1700-tallet, da handelen økte etter hvert som tømmernæringen vendte interessen innover i landet. Mange gjestgiveri i innlandet lå i nærheten av kirker. Kirkene var tross alt et ukentlig samlingspunkt og lå som oftest sentralt i bygda, og sikret derfor gjestgiveriet kunder.

Gjestgiveriene i vest og øst
Gjestgiveriene ble gradvis en viktig handelskanal. De fleste hadde lenge bare tillatelse til å selge øl, sprit eller annen sterk drikke til reisende, og lokale fikk bare kjøpe dersom den skulle drikkes hjemme. En lov i 1757 tok sikte på å begrense alkoholkonsumet, men den kan ikke ha vært særlig vellykket siden gjestgiveriene i 1784 fikk begrensede handelsprivilegier som inkluderte salg av nødvendigheter som korn, tobakk, kaffe og sukker, samt alkohol til alle.

Gjestgiveriene hadde som regel et drikkerom, et rom for soving, et båthus eller en stall og noen ganger en vinkjeller. Noen hadde bakeri, og langs kysten var det ofte røykehus og tørkestativ for fisk, samt bygninger og verktøy til reparasjon av garn og fiskeredskap knyttet til gjestgiveriet. De som lå langs de travleste handelsrutene kunne myldre med aktivitet, og det var ikke uvanlig å finne  utlendinger der slik beskrivelsen fra gjestgiveriet i Merdø – sitert i begynnelsen av denne artikkelen – viste. Ikke alle gjestgiveri var av god kvalitet; i indre Telemark for eksempel, rapporterte presten Hans Jacob Wille i 1786 at selv om det var gjestgivere for hver mil, var alle disse i dårlig stand. Av de mange var det likevel ett unntak, nemlig på Moen, ved kirken der verten «Hr. Jacob Wilhelm Heck er godt forsynt med alt… hvilket gjør det til det beste gjestgiveriet i øvre Telemark». Gjestgiveriene fikk også skylden for at folk ikke var arbeidsomme, og presten Hans Strøm på Eiker, utenfor Drammen, klaget på 1780-tallet blant annet over at «den idelige Forsamling i Kroehusene, af hvilke et eller to kan være nok til at fordærve en Menighed, end sige saa mange som her gives ved Veie og Stier».

Det var også gjestgiverier som hadde fulle handelsprivilegier, disse ble gjerne kalt landhandlere, og fungerte som butikker i distriktene. De solgte en rekke varer slik som:
stammet, Bai, filt, sort Klede, Hatte, Calemanker, Florettes Baand og andre linnede Bændler, grove Kniplinger, Cattun, grove Lerreder, traad, saavel af Silke som Linned of uldent Garn; alt Slags Isenkram som behøves enten til Bondens daglige Husholdning eller til hans Avl og Jordbruk: Thee, Sukker, Caffebønner, Papir, Saape, Salt og Tobak, samt alle Sorter Farver;

De fikk derimot ikke handle med varer som fløyel, silke, fine kniplinger, fargerike klær og heller ikke Nurenbergervarer. Slikt ble ansett som unødig luksus for allmenheten. Faktisk fryktet flere embetsmenn at de ville føre «enten til Overdaadighed i Klædedragt eller anden ufornøden Penge-Spilde kunde forføres».

Kamp om gjestgiveriene og handelen
På 1600-tallet ble gjestgiveriene sett på som en seriøs konkurrent til handelsmennene i byene, som gjentatte ganger klagde på at gjestgiveriene overskred sine privilegier. Men over tid fikk handelsmenn langs kysten i sør og i vest, kontroll over gjestgiveriene ved å utvide byprivilegiene. I Bergens privilegier fra 1702 fikk byens handelsmenn rett til å eie gjestgiveri i distriktet, og ble tilkjent monopol på handel i området. I Christiansands privilegier fra 1749 fikk handelsmenn retten til å opprette butikker eller utsalgssteder der det trengtes i distriktene, og i Trondheims privilegier av 1732 ble det åpnet for at handelsmenn (kalt utliggerborgere) kunne drive handel i Nord-Norge i de tre sommermånedene (i realiteten ble dette raskt året rundt). Alle disse fungerte som utvidelser av byhandelen, og var et forsøk på å kontrollere handelen som ble drevet i distriktene. Det er interessant å merke seg at det var færre konflikter mellom handelsmennene i Østlandsbyene og gjestgiveriene på indre Østlandet, enn på Vestlandet. Det kan bety at østlandskjøpmennene hadde bedre kontroll over handelen i sitt område, men det er like sannsynlig at handel med innlandet var såpass liten før tømmerhandelen gjorde sin inntreden i dalbygdene at den kan regnes som ubetydelig.

Kontrollen over gjestgiveriene handlet for bykjøpmennene mest om kontroll over monopolrettighetene som privilegiene gav til å kjøpe fisk og tømmer i området rundt gjestgiveriene. Dette sikret dem kontroll over råvarene til eksportsektoren, og gjorde at de ikke var avhengig av fordyrende mellomledd, samt sørget for sikre leveranser av varene. Av denne grunnen bygget de også ofte infrastruktur, eksempelvis stativ til å tørke fisken, slik at råvarene kunne videreforedles under deres kontroll. For de lokale bøndene var dette en delt velsignelse; det var ikke lenger nødvendig å reise den lange veien til byen, men det var ingen garanti for at prisen de fikk for varene de solgte til gjestgiverstedet var god, og mange endte også i en gjeldsfelle der de kjøpte varer i mot fremtidig utbytte av fisk eller tømmer.

Hva betydde gjestgiveriene?
Gjestgiveriene var ikke bare steder man kunne kjøpe nødvendigheter og varer, men de var også viktige sosiale møtesteder. Regnskapsbøkene til et gjestehus i Elverum viser at mange av kjøpene ikke bare var av nødvendighetsvarer, men også mindre mengder drikke, gjerne tilsvarende en kopp eller et glass. Dette viser at gjestehusene også har fungert som samlingssteder hvor forskjellige temaer ble diskutert, og meninger utvekslet både mellom lokale, og i møte med reisende. For de reisende var dette sosiale treffstedet også en viktig måte å få kunnskap om veien videre. Gjestehusene muliggjorde på den måten spredningen av kunnskap og ideer, men har nok også vært med på å spre sladder, og forsterke sosiale normer.

Økningen i antall gjestgiveri på 1600- og 1700-tallet førte til en kraftig vekst i lovlige (og ulovlige) utsalgssteder. Disse tilrettela ikke bare for at man lettere fikk tak i nødvendigheter som korn eller salt, men òg ta del i de nye forbrukstrendene som spredde seg i Europa på denne tiden; slik som røyking, snusing eller tygging av tobakk, samt drikke sprit, eventuelt kaffe eller te med sukker, eller ha klær i nye snitt, farger og mønster. På denne måten ble bygdefolk i Norge knyttet til det globale forbrukssamfunnet som sakte begynte å utvikle seg på denne tiden. Samtidig betydde gjestgiveriene også at det ble lettere for bondebefolkningen å selge varene sine. Slik ble norske produsenter knyttet tettere opp til den gradvis utviklende markedsøkonomien.

Ragnhild Hutchison (f. 1976), PhD. i historie, siste publikasjon: Christianias fremvekst og Bergens relative stagnering – i lys av hendelsene i 1814. I Ida Bull og Jakob Maliks Riket og regionene. Grunnlovens regionale forutsetninger og konsekvenser, Akademika Forlag, 2014. Siste prosjekt: Tollistene på nett: http://toll.lokalhistorie.no/

 

 

Tags: ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015