Bokmeldinger

Lagt til 7. desember, 2014

Roy Andersen – 1914

1914. Inn i katastrofen er grei lesning for den som vil kjenne til den viktige, men kronglete opptakten og starten på første verdenskrig. Tekstens framdrift og språkføring er det ingenting å utsette på, men hva er temaet egentlig ment å være?

Jeg kom selv inn på starten på første verdenskrig i masteroppgaven, og savna da en konsis oversikt over utviklingen. Kanskje jeg lette litt for dårlig, men jeg måtte uansett til tysk Wikipedia (!) for å finne en grei liste over datoer de enkelte landene kom inn i krigen. Det er bra at Andersen nå gir en slik oversikt.
Mitt spørsmål skyldes at forlaget har gjort et merkelig grep på bokas forside. Her har boka fått en slags «overtittel», som står over forfatternavn og den tittelen som boka faktisk har. Med denne overtittelen blir boka hetende «Norge og første verdenskrig. 1914. Inn i katastrofen». Forlaget har også skrevet at dette er «den første boken på norsk om Norge og første verdenskrig». Til det er det å si at boka er om hele Europa, med til dels detaljerte gjennomganger av viktige slag det første året, skuddene i Saravejo, europeiske politikeres drøftinger og så videre. Her blir «Norge og første verdenskrig» misvisende markedsføring.

 

Selvfølgelig skal det sies at Andersen behandler Norge en god del. Gunnar Knudsen er gjennomgangsfiguren, statsministeren som i februar 1914 beskreiv en «skyfri» himmel «verdenspolitisk sett». Utsagnet har vært misforstått og vrangtolket. I boka kan du lese mer om hvordan utsagnet faktisk bør analyseres.

 

 
1914-Inn-i-katastrofenDet er bra at Andersen nevner forsvarsaktivister som Sophus Christensen og Fridtjof Nansen, som allerede en stund før krigsutbruddet lagde liv og røre med krav om opprustning. Enkelte forsøkte høsten 1914 å erstatte Gunnar Knudsen fordi han ikke ble sett på som rustningsivrig nok. De måtte nøye seg med å få en ny og aktiv forsvarsminister i Christian Theodor Holtfodt. Samarbeidet fra da av ga en sterk regjering; Gunnar Knudsen ble kjent som Norges lengstsittende statsminister (7 år) og Holtfodt for sin norgesrekord i kabinettspørsmål (9 på en dag – han overlevde alle).

 

Christensen og Nansens motstandere i fredsbevegelsen, herunder arbeiderbevegelsen får derimot ikke mye plass. Andersen dveler lite ved den antikrigspolitikken som faktisk ble forsøkt ført, som om den ikke kan tas alvorlig (adjektivbruken tyder på dette). Nå var det slik at de fleste sosialistpartiene i den Andre internasjonale ble med på internasjonal krig – og nasjonal borgfred – når alt kom til stykket. Heller ikke denne snuoperasjonen skriver Andersen mye om. Han hevder at den «eneste motstemmen» mot nasjonal borgfred i Frankrike var Jean Jaurès. Jaurès ble drept i et attentat 31. juli, noe som utløste «verken demonstrasjoner eller opprør, og fordømmelsene og protestene forduftet allerede dagen etter» (s. 167). Er det sant? Ville Andersen ha hørt om Jaurès og kunne skrive om ham hvis han var glemt så fort som det påstås?

 

Liebnkecht var den eneste i tysk Riksdag som i desember 1914 stemte mot krigslån. I august samme år hadde han avstått fra å stemme, også det et avvik fra partilinja.
Karl Liebknecht, den sosialdemokraten som fungerte som «motstemme» i Tyskland, er ikke nevnt. Det er godt mulig at andre verk har overeksponert arbeiderbevegelsen, sett i proporsjon til hvor mye innflytelse den hadde på dette tidspunktet. Men i 1914. Inn i katastrofen undereksponeres den.

Tags:


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Følg oss på Facebook