Bokmeldinger

Lagt til 21. januar, 2015

Ingen malurt i begeret – velskrevet velhistorie



Av Henrik Olav Mathiesen

|
Den tyske filosofen Martin Heidegger mente at det å bo er et fundamentalt trekk ved menneskets væren. Ved å bo bygger mennesket ikke bare sin bolig, men også sine relasjoner til omverdenen. Morten Haave har riktignok ikke som mål å analysere menneskers eksistensielle væren i sin bok om Malurtåsen i Bærum og dens beboere gjennom de siste hundre år, men boka illustrerer allikevel godt nytten av lokalhistorisk litteratur som en inngangsport for å forstå hvordan mennesker lever i og forholder seg til alle tenkelige størrelser av samfunnet, fra den nasjonale politikken ned til de nærmeste naboer.

Vellagshistorien Ingen malurt i begeret. Malurtåsen i 100 år, 1914-2014, er skrevet av Morten Haave.

Ingen malurt i begeret gis ut i anledning Malurtåsen velforenings hundreårsjubileum, og vellet er dermed blant de under fem prosent av slike foreninger i Norge som ble stiftet før 1920 (s. 105, appendiks). Men den foreliggende boka tar først og fremst for seg Malurtåsens historie, og strekker seg i så måte langt utenfor velforeningens historie i seg selv. Det er en nærgående analyse av stedet Malurtåsen og de menneskene som har bodd og virket der vi får presentert. Som forfatteren selv minner om, er det Malurtåsen som boligområde som her beskrives: dersom en ønsker «stoff om geologisk tidsalder, se tidligere beretninger» (s. 10). Forfatteren har selv vokst opp på Malurtåsen, og hans lange og nære forhold til stedet bidrar til at historien som fortelles, inneholder mange unike perspektiver og kunnskaper som kun en langtidsbeboer på et sted kan besitte. I tillegg til Haaves kompetanse som utdannet historiker, gjør dette Ingen malurt i begeret til et faglig sterkt, men vittig og friskt stykke lokalhistorie.

Lokalhistoriske perspektiver
Ifølge en undersøkelse som Haave tidligere har gjort for Fortid, har ingen lokalhistoriske verker før blitt anmeldt i tidsskriftet. Spørsmålet som her melder seg, er da: Hvordan skal egentlig en lokalhistorisk bok, som omhandler en velforening og et geografisk sett svært snevert område, anmeldes?

Det er ikke et trivielt spørsmål. For å angripe problemet om hvordan en lokalhistorisk bok skal anmeldes i et fagtidsskrift, bør sjangeren først kommenteres, og her er et av forfatterens egne spørsmål fruktbart. Haave spør i en underoverskrift «Hva skal man med et vel?» (s. 63). I forlengelsen av dette kan det spørres: Hva skal man med velhistorie? I den grad historie kan defineres som narrativer om menneskelige samfunn og samhandling i fortiden, kan det påpekes at samfunnet før og nå er delt opp i mange ulike kollektiver, og at det gir mening å analysere store som små kollektiver. Under Den norske historiske forenings (HIFO) konferanse i år, diskuterte professor Knut Kjeldstadli grunnlovens betydning for utviklingen av det norske demokratiet. Grunnloven hadde riktignok sine demokratiske begrensninger, påpekte han, men den skapte det nødvendige «rommet» for at mennesker, særlig gjennom samhandling, kunne være med å styre landets utvikling selv.

Vi snakker gjerne om klasser, partier, og nasjonale eller regionale interesse- og yrkesorganisasjoner når det kommer til slike kollektive handlinger. Allikevel er kanskje velforeningen en ypperlig størrelse dersom vi virkelig ønsker å forstå hvordan mennesker på grasrotnivå kommer sammen – hvordan de relaterer sin plass og sin bolig (sin væren?) i verden til andre mennesker. Velforeninger er sosiale arenaer hvor mennesker frivillig kommer sammen for å verne om felles interesser som angår deres (geografiske) plass i verden. Slike foreningers historier kan dermed fortelle oss en god del om hvordan menneskers motivasjon til samhandling oppstår i kraft av at de befinner seg på samme sted – et perspektiv som kanskje like fullt gjelder for kommunen, fylket og nasjonen, men som i alle fall kommer fram i sitt mest konkrete i forbindelsen mellom naboer. I så måte treffer Haaves bok blink. Her får vi innsyn i beboernes engasjement i mangfoldige private og offentlig saker, om alt som angår dem som bosatte og bofaste mennesker, og deres vel.

Vel – «itʼs complicated»
Men hvordan bedømmer vi en så nærgående lokalhistorisk studie av et område som har de geografiske rammene til én enkel velforening? På en side er det unektelig slik at lokalhistoriske studier generelt finner frem og benytter seg av kilder og stoff til «case»-studier – som eksempler på og varianter av generelle endrings- og utviklingsprosesser i storsamfunnets historie. På en annen side er det en viss sjanse for at leseren mister synet av det større bildet som lokaliteten – stedet – er en del av, geografisk så vel som temporalt. Det er ingen lett oppgave å skulle knytte et lite boligområdes historie til de endringene som finner sted på alle plan i samfunnet, og dermed trekke inn både det eksepsjonelle og det helt normale ved et slikt område og dets historie. Men dette gjør Haave på eksemplarisk vis. Ved å holde åsens utvikling opp mot teknologiske og infrastrukturelle nyvinninger i samfunnet, ser Haave Malurtåsen i lys av de generelle utviklingene i samfunnet, både i Bærum, på Østlandet, og i Norge. Og oppi dette finner han det spesielle. Villa-utbyggingen på seterområdene vest for Oslo var soleklart en tendens i tiden: Den nyanlagte Drammensbanen formelig dro velstående beboere med seg vestover ut av byen, og satte dem av langsetter linja (s. 13). Men den nye befolkningen i Bærum handlet ikke uniformt av den grunn. På Malurtåsen finner Haave at i motsetning til hvordan prosessen generelt skisseres i Bærums historie, var det her velstående borgere og ikke arbeidere som presset på for kommunens gradvise overtakelse av velforeningsoppgaver, som for eksempel vedlikehold av veier (s. 25).

Vi får presentert mange spennende perspektiver på norsk historie gjennom Haaves lokalhistoriske linse. I bokas første kapitler tar forfatteren for seg hva som gjorde at Malurtåsen ble bygget ut som villastrøk, og hvordan nybyggerne og tilflytterne bidro i denne prosessen. Disse kapitlene er så godt skrevet at de kan stå som en påminner om hvor lite nødvendig det er å dra helt over Atlanterhavet for å undersøke hvordan nordmenn på flyttefot bygget egne, små lokalsamfunn helt fra grunnen av i løpet av det nittende og tidlige tjuende århundret. Om forfatteren likevel skulle ha kastet blikket over Atlanteren, måtte det ha vært for å hente med seg en norsk-amerikaner som Thorstein Veblen tilbake. Da kunne vi kanskje komme enda litt nærmere innpå forståelsen av det sosioøkonomiske sjiktet av befolkningen som tross alt bygget seg villaer i kort avstand til hovedstaden. Som forfatteren selv nevner, «Pendling var i det hele tatt en folkesport i strøkene langs Drammensbanen og Bærumsbanen» (s. 39), og Malurtåsen var og er et «villastrøk først og fremst med mange ressurssterke beboere» (s. 10). Empirien taler allikevel i høy grad for seg selv på dette punktet: På side 13–14 siterer Haave begrensingene i skjøtene for å indikere hvem (og hva) som var ønsket i distriktet. Fra et skjøte av 1917 heter det at «Fabrik, industriel eller alslags bedrift der foraarsaker støi og stank (herunder grisehold og fjøs) samt utsalgssted for alslags handel er forbudt. Automobilhold» derimot, «er tilladt». Senere kapitlers bruk av sosiologen Dag Østerberg og hans begrep om «den respektfulle distansen» (s. 66–67) er dessuten mer enn godt nok for å forklare både forstadsutbygging og det paradoksalt tilbaketrukne, men samtidig engasjerte forholdet til lokalsamfunnet. Den gjennomgående analysen av hvordan endringer i transport og infrastruktur i regionen påvirket bosetningsmønstre og den demografiske utviklingen på Malurtåsen, er her elegant flettet inn i den kronologiske framstillingen.

Provinsiell myteskaping?
Lokalhistorie, kanskje aller mest på grunn av ordet i seg selv, blir iblant betraktet som noe provinsielt. I så måte kunne det ha vært fristende å se som betegnende at Malurtåsen-beboernes fokus på «den gule fare» i 1920-årene på ingen måte handlet om de samtidige ideer om vestens umiddelbare undergang og den asiatiske «rases» fremmarsj, men noe så småborgerlig som løvetannens utbredelse i distriktet (s. 21). En slik tolkning ville imidlertid ha utvist en total mangel på forståelse av lokalhistoriens betydning, som nettopp ligger i tverrsnittet av et nabolags liv og leven, og som et utsnitt av den større, nasjonale historien. Haave trekker linjer direkte fra løvetann som kaninmat, til beboere som Eli Kaas sitt engasjement i husdyrsorganisasjoner, og for utbedringen av fellestjenester: Kaas kjempet nemlig for å få vannledning lagt på Malurtåsen, og Haave siterer fra vellets 25-årsberetning at «så merkelig det enn høres ut, var det en kvinne utenfor styret som stod i spissen» (s. 21). Tilsynelatende trivielle episoder gis gjennom hele boka en større kontekst, og dermed er det et særdeles nyansert bilde av kjønnsroller, sosiale normer, samt gjeldende politiske idéer og holdninger i det norske samfunnet gjennom det tjuende århundret som Haave serverer.

Identitetsbygging gjenstår unektelig som en viktig funksjon av lokalhistorie. Og i Ingen malurt i begeret mangler det ikke på vittige anekdoter og observasjoner som vil gjøre Malurtåsens nåværende og fremtidige beboere bevisste på sitt steds historie og plass i verden. Beskrivelsen av vellets langvarige og anstrengte forhold til den nærliggende flyplassen Fornebu er nok gjenkjennelig for mange, også for lesere utenfor vellets grenser. Haave siterer fra vellets 75-årsberetning at Fornebu var beskrevet «som ‘vår klart verste plage’ (blant endel andre plager, tydeligvis)» (s. 61). Noe av det mest kostelige er imidlertid de mer personlige historiene om beboerne som Haave har gravd frem, og det aller mest kostelige er kanskje operasangeren Reidar Kaas’ angivelige evne til å ha kunnet «rope/synge beskjeder fra sitt hjem i Hammerstadveien som ble oppfattet av hans barn på Lysaker skole» (s. 79).

At historie og særlig lokalhistorie har en tilhørighetsskapende funksjon, er selvsagt ikke negativt, men om dette aspektet blir for ensidig formidlet, kan historie fort nærme seg myteskriving. Selv om det siste kapitlet om vellets beboere («Kultur-åsen») kanskje har fått litt farge av at de fleste som omtales fremdeles er i live, stiller Haave seg meget kritisk til identitets- og tilhørighetsmytene som har eksistert og fremdeles lever i lokalmiljøet. Ikke bare avkrefter forfatteren at den østtyske skihopperen Helmut Recknagel skal ha hoppet i Jar-bakken (s. 73), men han påpeker også at de tilsynelatende patriotisk motiverte utfrysningene av NS-medlemmer fra det større området rundt Malurtåsen ikke fant sted akkurat på åsen selv. «Tvertimot», sier Haave, var det slik at «landssvikdømte grunnet økonomiske straffer måtte leie ut rom – og da til andre landssvikdømte», og konkluderer dermed med at «[s]likt sett ble det flere NS-ere på åsen etter krigen» (s. 57).

Det er lite å pirke på i Morten Haaves bokdebut som historiker. Noen få setninger har fått en litt uheldig underdrivelse, som at en beboer under krigen «satt i leiren Schildberg i ett og et halvt år med varige negative konsekvenser for helsen» (s. 49). Noen ytterst få skrivefeil står igjen. Ellers er språket polert, spisset og fullt av vittige formuleringer. At velforeninger som Malurtåsen kan få en så flott, faglig tung og velskreven historie i anledning et 100-årsjubileum, må absolutt være foreningen vel fortjent.

Henrik Olav Mathiesen (f. 1990) er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo. Denne bokmeldingen ble først publisert i Fortid nr. 4-2014.

Tags: ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015