Artikler

Lagt til 19. januar, 2015

Kvinnesyn på 1700-tallet

Av Hilde Sandvik
|

Mer eller mindre lærde debatter om kvinnens natur og kvinnens plass i samfunnet gir innblikk argumentasjon og respons. I denne artikkelen presenteres noen skriveglade og populære 1700-talls skribenters syn på saken.

Hos opplysningstidens skribenter fra ca. 1670 og framover kan en finne en vedvarende sterk argumentasjon for at kvinner fra naturens side var fornuftsvesener på linje med menn og burde få adgang til både lærdom og myndighet. At kjønnene framtrådte så ulike, skyldtes oppdragelsen og virkeområdet de var tildelt i samfunnet. Dette hevdet Francis Poullain de la Barre i ≪L’esperit n’a pas de sexe≫ (1673), anonyme forfattere som ≪Sophia≫: Women’s right not inferior to man (1739), ≪A lady≫: Female Rights vindicated (1758) og kanskje mest kjent Mary Wollstonecraft, Vindication for the rights of women (1792).

Det fantes ogsa argumentasjon for at medfodte naturlige forskjeller gjorde kjonnene egnet til forskjellige oppgaver, og dermed burde oppdragelsen vare forskjellig for gutter og jenter. Rousseau er en kjent representant for tanken om at jenter og gutter har medfodte forskjellige anlegg og derfor burde oppdras ulikt.

Ogsa i de nordiske land ble disse temaene debattert i tidsskrifter, pamfletter og andre typer skrifter. I denne artikkelen vil jeg vise hvordan fornuftsargumentet synes å ha vart vel ansett, både i lærde miljøer i København, i Stockholms litterære kretser og blant norsk næringsborgerskap i Christiania på midten av 1700-tallet. Jeg vil imidlertid starte med debatten som fulgte etter utgivelsen av Rousseaus oppdragelsesskrift i 1762.

Evner og oppdragelse, debatten etter 1762

Oppdragelse var ett av de store diskusjonstemaene i opplysningstiden. Var mennesket helt ut formbart, født inn i verden, som et tabula rasa, som en naken tavle kulturen kunne skrive seg inn på. Eller var det naturlige medfødte forskjeller som oppdragelsen burde ta hensyn til? Var også kvinner fornuftsvesener?

Debatten som fulgte etter utgivelsen av Jean Jacques Rousseaus oppdragelsesbok Émile, ou de la education i 1762 er velkjent. Rousseaus anbefalte en oppdragelse til frihet og erkjennelseslyst for gutter. Jentene burde derimot oppdras til å være lydige, stadig avbrytes i leken, dermed ble de vant til avbrytelse og kom ikke til å ergre seg så mye over dette når de ble voksne. Rousseaus oppdragelsesmetoder var beregnet på overklassen eller øvre middelklasse som hadde råd til å la guttene ha egen huslærer. Jenteoppdragelsen krevde ingen huslærer. Rousseau anbefalte en slags adferdsterapi: Jentene kunne læres opp til å overlate alt skittent arbeid til tjenerne; ved a utstyre jentene med lange hvite mansjetter og gi dem skjenn hver gang de skitnet seg til i leken. For øvrig burde de læres opp til å interessere seg for kjoler og pynt, litt kristendomskunnskap skadet ikke.

Mary Wollstonecraft tok et krast oppgjør med Rousseaus oppdragelsesmetoder. I A Vindication for the rights of women(1792) viste Wollstonecraft hvordan en slik jenteoppdragelse ville føre til forfengelighet og mangel på empati. Wollstonecraft ønsket at også jentene skulle oppdras til moralske borgere som tok samfunnsansvar.

MaryWollstonecraft

Mary Wollstonecraft. Malt av John Opie (ca. 1791). Wikipedia

I Norden kom den sterkeste reaksjonen mot Rousseau fra Sverige. Hedvig Charlotta Nordenflycht adresserte ≪JJ Rousseau, medborgare i Geneve≫ umiddelbart i 176l. Hun tok til orde mot Rousseau som hadde anbefalt at kvinner ikke fikk tilgang til teatrene og offentligheten. De burde konsentrere seg om sine oppgaver som mødre og amme sine barn formante Rousseau. I sitt Fruentimmers försvar 1761 skrev Nordenflycht:

Ibland de vanor och fordomar, som harska i varlden, vilka som for sin alder vunnit burskap

hos kan i synnerhet raknas det omdome som i allmanhet hyses om konet, dess inskrankta

fostringssatt, och dess tranga grans, inom vilkendess gavor och plikter blivit inneslutne.

I prosa og dikt leverte hun et velformulert historisk basert forsvar for kvinners evner som tenkende mennesker. Vel verdt å lese den dag i dag.

Rasjonalismen før 1760 i København

Fornuften var på kvinnekjønnets side for 1760. Ludvig Holberg (1648–1758) hadde i flere skrifter hevdet at også kvinner var fornuftsvesener som burde få glede av kunnskap. I ≪Zille Hans Dotters Gynaicologia≫ eller ≪Forsvars Skrift for Qvinde-Kiønnet≫ (1722) lot han Zille konstatere retorisk at ≪hvis mere oss betroet var, vi kunne mer utrette≫. Det har vært diskutert om diktet skal leses ironisk. Jeg vil mene at når Holberg hevder samme synspunkter i historiske og juridiske fagbøker, så er det grunn til å tro at han sto inne for synspunktene om at kvinner burde få både utdannelse og myndighet. Holberg skrev moralske historieverk om både helter og heltinner: Adskillige store Helte og berømmelige Mænds sammenlignede Historier (1739–53) og Adskillige Heltinders og navnkundige Damers sammenlignede Historier (1745). Som naturrettsjurist spurte han i Innledning til Naturretten om de ikke var stridende mot all fornuft at kvinner kunne overlates myndighet til å styre hele riker, mens de borgerlige lover ikke betrodde dem myndighet til å slutte en liten kontrakt. Som jurist var Holberg ingen original tenker. Han formidlet tidens tyske tankegods. Rasjonalismen var her preget av Pufendorff, Wolff og Thomasisus.

JRoed_Holberg_1947

Ludvig Holberg. Malt av Jørgen Roed (1847). Wikipedia

I København ble også den unge filosofene Frederick Christian Eilschov (1725–50) svært popular midt på 1740-tallet. Også han var preget av fornuftslæren til Wolff, Thomasisus og Holberg. Han ble bare 25 år, men er fyldig omtalt i Dansk filosofihistorie. Eilschov var av dem som mente lik utdanning ville vise at kvinner hadde samme evner som menn. Han uttalte at han gjerne ville bli undervist i filosofi av en kvinne, og han utga et filosofisk-dididaktisk verk: Fruentimmerfilosofi eller alvorlige og lystige samtaler om det der er nyttig og fornøjelig i alle Filosofiens parter, Efter Fontenelles Maade forfattede 1749–1750. Verket var formet som en samtale mellom en vakker kvinne og en ung filosof. Han tok også til orde for en ny bryllupsdiktsjanger og forfattet bryllupstaler: ≪At Fornuft og Dyd ere de fornemste Egenskaber hos en god Hustrue beviiser i Anledning af et kiarligt Agteskab imellem … Matthias Bloch og … Johanne Star, hvis Bryllups Høytid blev holden i Kiøbenhavn de 11. May 1746.≫ Og han skrev debattbøker: Friderich Christian Eilschovs Beviis, at Naturens Lov ikke forbyder den Respect imod Fruentimmeret, som Moden har indført iblant os, Kobenhavn 1747.

Kvinnesyn som tema i christianiaeliten

Christianiaeliten rundt midten av 1700-tallet mottok impulser og ideer fra Europa. Handelen gjorde dem internasjonalt orientert. Herskapshus og interiører vitner fortsatt om smak for det nyeste nye. Også kulturelt var de moderne. I sin midte hadde de en poet som avleverte forsvarskrift for kvinnekjønnet som bryllupstaler. Det er grunn til å tro at temavalg falt i smak, og at taleren og publikum var fornøyde og følte seg i takt med tidsånden. Dikteren lot talene trykke, og de inviterte ham igjen for a holde taler.

Poeten var Christian Braunmann Tullin (1728–1765), spikerverkseier, rådmann og dikter. For dem som har hørt om Tullin i skoletiden, vil nok diktet ≪Majdagen≫ med scener fra Bogstad være mest kjent. Det ble skrevet da Mathia Collett og Morten Leuch, eierne til Bogstad giftet seg 6. mai 1758. De var et ungt og rikt par som forente store formuer skapt av trelasthandelen fra Østlandet.

Vi kjenner fire bryllupstaler av Tullin. De kan absolutt leses i tradisjonen fra Eilschow, som den jevnaldrende Tullin kjente fra studietiden i København. Her skal vi særlig se på en: ≪En tale holden paa det store verdens auditorium for mandkiønnet.≫ Skrevet til bryllupet 10. november 1756 mellom Karen Leuch (lillesøster av Morten Leuch) og James Collett(storebror av Mathia Collett). Dette også et ungt og minst like rikt par som søsknene på Bogstad.

Tidligere hadde Tullin utgitt to bryllupstaler til litt lavere borgerskap: ≪Et par ord til de skjønne fra Cato Personatus≫, 14. juli 1751: Birgitte Marie Tullin og kjøpmann Samuel Prom. ≪Et par ord for de skjønne fra Cato Pesonatus≫, 27. februar 1754. Anne Sophie Jochumsdatter Sem og kjøpmann Samuel Prom. Tragisk nok var brudgommen den samme: Han var blitt enkemann etter at Tullins søster døde i barsel.

Den siste kjente bryllupstalen var også til christianiaelitens unge rike: ≪Et indlag til fornuftens ret fra qvindekjonnet≫, 5. desember 1758: Dorothea Monsen (Mogensen) og Morten Leuch Elieson (24 og 34 ar).

1756: «En tale holden paa det storeverdens auditorium for mandkiønnet»

Bryllupstalen dreide seg om kvinnenes rett til a vise følelser, til a elske, til å ville gifte seg. Talen åpnet med et vidt utsyn til den tidligste historie, til Roma og Europas middelalder. Tullin refset alle forsøk på å tvinge kvinner til kyskhet som vestalinner og nonner. Men han spurte også om kvinnene kanskje ikke hadde lyst til å gifte seg, og dette kanskje skyldtes at menn oppførte seg som tyranner. Med stor veltalenhet svingte han seg opp og tidens honnørord flommet:

Er det paa denne Maade vi søge at bevise vort Fortrinn i Fornuft, naar vi sønderrive de helligste

Love, der byder os at handle med andre, som vi selv ville behandles, og derimod opkaste os

til Tyranner over Naturen, og for at ophøje os selv, undertrykke et Kjøn, /som Naturen ikke

har bevæbnet med andre Vaaben end Uskyld, et Kjøn, hvilket vi have at takke for vore Mødre,

vore Koner, vore Døttre, vore Kjerster, ja! For os selv? Nei; mine Herrer! Saadan Karacteer passer

sig paa Tigre, men ikke paa Hottentoter, end sige Europæer.

Tullin avsluttet med a peke på at de skyldige for kvinnenes redsel for ekteskap, var stifterne av uretten, mennene selv.Talen var rettet til mannkjønnet som tittelen lovet:

Er det da ikke nature, ikke Lovene som have paalagt Fruentimmeret dette Aag, hvad er det da?

Intet uten gamle urimelige Vedtægter, som ere stiftede af Egenraadighed og haandhevede ved

Vold […] Iblant os, mine Herrer! Maa vi lede om Stifterne for disse Umenneskeligheder

Talen var lang, den tar minst en halvtime å framføre. Det må ha vært tålmodige gjester, og de må ha likt det de hørte. For Tullin ble invitert til å holde nok en tale og gjentok mange av poengene i Et indlæg til fornuftens ret fra qvindekjønnet, bryllupstale 5. desember 1758 til Dorothea Monsen (Mogensen) og Morten Leuch Elieson. Denne talen dreide seg bl.a. om det absurde i ekteskapskontrakten der hun gir ham all sin eiendom – bare en gal ville jo finne på noe slikt!

Fikk det følger?

Tullin var popular. I 1760 fikk Tullin et hyldningsdikt fra kvinnene i eliten i Christiania. Diktet var skrevet av Ditlevine Feddersen, magistratspresidentens kone, og underskrevet av patrisiatets kvinner, bl.a. Karen Holter, Karen Anker, Mathia Leuch som ≪Tegn at deres Kion kan ogsaa tanke ret≫.

På den annen side tilhørte nettopp disse kvinnene trelastpatrisiatet der formuer var bygget opp basert på gunstige ekteskaper. Som enker kom flere riktignok til å råde over enorme verdier, men det er lite som tyder på at de har prøvd å oppfordre døtre til å sikre sine interesser med særeie eller gitt dem utdannelse i forretningsførsel.

Råderett og myndighet i ekteskapet et ganske sikkert et spørsmal som har vært diskutert i Christiania. Ett av de mest interessante skriftene til Tullin er utkast til et slags leksikon, en ensyklopedi av artikler, også den i tidens ånd. Leksikonet har tittelen: Afbrudte tanker om adskillig materier i alphabetisk orden. Under oppslagsordene ≪Fruentimmer≫ (s. 186–193) og ≪Giftermal≫ kommer samme tematikk som i bryllupsdiktene opp. Under ≪Giftermal≫ skriver Tullin: ≪Saasom Agteskab forutsatter Haab om det allernojagtigste venskab, Venskab forutatter Lighed, og Ligemand har intet at byde over hverandre, saa sees deraf at i Agteskab verken den ene eller den anden Person kan tilegne sig nogen Herredom.≫ Han refererer til et brev, trolig fiktivt, og mest for a variere stilen: ≪Jeg er nylig bleven gift med en mand som jeg tillige med min Person har tilvendt en anseelig Capital …≫ Deretter utredes problemet med kvinnenes umyndighet i ekteskapet.

Det er vanskelig a se at Tullins skrifter fikk direkte innflytelse på elitens praksis. Jeg har ikke funnet vitnesbyrd om endret barneoppdragelse av elitens sønner og døtre eller utstrakt bruk av særeieavtaler i ekteskapet. Men at slike tanker fant gjenklang og til dels må ha vart populære hos eliten, syns jeg er tankevekkende. Eliten hadde mange offentlige stillinger i byrådet (magistraten) og som dommere i forskjellige sammenhenger. De uttalte seg om supplikker og søknader til byrådet. Deres holdninger kan ha bidratt til en positiv innstilling når syersker og småhandlersker søkte om næringsrett for a kunne livnære seg og sine. Men at tankene om kvinners evner utelukkende kan skyldes ideer formidlet i skrift, stiller jeg meg tvilende til. Norsk næringsliv involverte kvinner på denne tiden. Og det er påfallende hvor mange av elitens kvinner som styrte de store familiebedriftene med fast hand i årevis etter at de ble enker. For å ta noen eksempler: Bærum jernverk ble i hundre år styrt av kvinner: først Anna Krefting (1674-1701) og deretter Anna Vogt Krefting (1712–1766). Tullins enke, Mette Kruckow, prestedatter fra Danmark, tok over spikerverket ved Lysakerelva da mannen døde og utga dikterens skrifter.

Kvinnesyn på 1700-tallet kan studeres på mange nivåer, både i skrifter og handlinger. Tidens skiftende oppfatninger, publikumsreaksjoner og debatter spores lettest i trykte skrifter. I denne korte artikkelen har jeg gitt noen eksempler på dette, med vekt på hva som vant gjenklang hos christianiaeliten midt på 1700-tallet.

Hilde Sandvik er professor i historie ved Universitetet i Oslo. Artikkelen ble først publisert i Fortid 04/2011. For å se den fullstendige artikkelen med noter, se Fortid 04/2011

Tags:


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015