Bokmeldinger

Lagt til 7. juli, 2015

Bjørn Morstøl – Charles Hoff



Av Morten Haave

|
En pensjonert norsklektor har tatt for seg Charles Hoff, og resultatet burde nå ut til flere enn de aller mest interesserte.

Charles Hoff var verdens beste stavhopper (!) med fire verdensrekorder, sist på 4,25 meter i 1925. Hoff fortsatte framgangen med 4,32 i  1931, men var da utestengt som «profesjonell» etter å ha turnert med stavshow i USA. Hoff var likevel allsidig nok til å nå 800 meter-finalen i OL i 1924 da han ikke fikk deltatt i stav. Hoff var også hardtslående redaktør av sportsavisa Sportsmanden, hvor han ble saksøkt og dømt for injurier. Under krigen melde han seg inn i Nasjonal Samling for å bygge opp idretten etter deres retningslinjer, dog også med ei rekke egne ideer. Norsklektor Bjørn Morstøl har på mange måter kommet bra fra jobben som biograf.

For å ta en personlig historie: Sommeren 2014 var jeg på jakt etter et nytt, større prosjekt for meg selv. For noen venner hadde jeg luftet ideen om en biografi om Charles Hoff. Jeg satte så av en dag til å komme i gang, men kom da fram til jeg at jeg først måtte få noe mer bakgrunnskunnskap om en annen idretts-skikkelse fra krigen. Litt lesing om denne, og vips, så spant jeg i vei på et prosjekt som gikk i en annen retning. Jeg er glad for at Morstøl nå har «tatt hevd» på Charles Hoff, det er lite (men noe) jeg sånn umiddelbart ser at jeg kunne tilføyd.

Det får være sagt med en gang. Partier av denne boka må man være over gjennomsnittlig interessert i idrett for å komme seg gjennom. Det dreier seg om høydepunktet i Charles Hoffs idrettskarriere, hvor forfatteren følger ham før og under oppholdet i USA. Hoff var som sagt verdens beste stavhopper, egentlig med god margin, og resultatene hans både her og i andre øvelser han deltok i, jevnføres med nivået i Norge, Norden, Europa og verden. Forfatteren er god på statistikk, både å finne fram til relevante resultater og til å vàre kritisk til rapporterte resultater. Men jeg antar det blir en altfor høy dose statistikk for «utenforstående».

Jeg tror imidlertid ikke man trenger noe spesielt forhold til friidrett for å ha utbytte av boka, det holder med idrettsinteresse generelt. Både under og etterHoff1 Charles Hoffs aktive karriere finnes det stoff som bør appellere til folk med allmenn innsikt i idrettshistorien. Eksempler er diskusjonen om amatørstatus vs. profesjonell status, og hvordan idretten ble styrt av Hoff og andre under krigen. Dette er en mann som allerede i Norsk biografisk leksikon ble tillagt framsynte meninger om statlig tipping, idrettshøgskole med mer – ting som ble gjennomført av demokratiet etter krigen. Boka gir mer kjøtt på beinet til dem som fatter interesse for disse emnene.

Selvsagt er boka av interesse for alle som synes andre verdenskrig er spennende, noe som dekkes over de siste 100 sidene. Til sist hører den hjemme i pressehistorien. Hoff ble dæmt for injurier, men vant også rettssaker som hadde å gjøre med hans opptreden som redaktør av sportsavis. Det er verdifullt at Morstøl går i dybden på Hoffs tilknytning til Idrettsliv, Sportsmanden og Oslo Illustrerte: det er jo slik at ukeblader og liknende publikasjoner har blitt mer lest enn forsket på. Dette misforholdet må rettes opp. Hoffs svanesang som pressemann, i skandaleavisa Verden rundt på 1950-tallet, får også noe oppmerksomhet; det kunne blitt mer.

Friidrettsentusiast Willy Hauge har tidligere skrevet til meg om Charles Hoff: «Han trente blant annet sin søster som satte den første norgesrekorden individuelt i friidrett, men friidrettsforbundet godkjente friidrett først fra 1931, så vi kaller det bestenotering. Første individuelle øvelse jeg har funnet er fra 1922. [Elsa Helene Hoff (g. Birkedal) løp 60 meter på 9,6 sekunder den 10. juli 1922 på Frogner stadion. Nummer to i løpet løp på 9,9 sekunder.] Den første forkjemperen for kvinneidrett blir dermed Charles Hoff».

Noe man får mindre av i denne biografien, selv om ambisjonen tilsynelatende er å dekke alt som skjedde i livet, er familien. Ei kone er noe Charles Hoff plutselig har fått og som dukker opp på en av sidene, uten at det er lagt opp til noe narrativ om hvordan de møttes, ble sammen og så videre. På side 291 av totalt 293 kommer navnet på en sønn fram, og på side 292 antydes det at seinere etterkommere i familien rota seg bort i forferdelige ting (det dreier seg om Hadelandsdrapene i 1981). Familielivet fèr ingen egentlig behandling. I tillegg er det rasket over med harelabb at Hoff gjorde en innsats for kvinnefriidrett og kvinneidrett. Det er nevnt (s. 131), men kunne vært utbrodert mer.

Boka har Morstøl gitt ut på eget forlag, og med egen layout. Morstøl kunne fått tiltrengt hjelp av et eventuelt forlag, blant annet å ikke ha innholdsfortegnelsen som en del av løpende tekst. Et forlag ville nok også kuttet i friidrettsstatistikken – men det kunne slått negativt ut for presisjonsnivået. Noe annet som kunne gjort boka bedre, var om sammenlikninger og tråder som trekkes, ble mer forklart. Skrivestilen inneholder noen idiosynkrasier. Den pensjonerte norsklektoren strør om seg med en del romanreferanser, en opplyst leser skal vel ta de fleste, men det sier meg for eksempel ingenting når Morstøl spør seg om ikke Kåre Holt kunne ha skjønnlitterære perspektiver på landssvikoppgjøret (s. ). Ja, kunne Holt det?

En del vil oppleve det som forstyrrende at forfatteren rir noen personlige kjepphester gjennom boka, og blander inn synspunkter og synsing om dagsaktuelle emne. Emne som ikke alltid har så mye med Hoff å gjøre. Det kan være allmenne ting – skoleverket får seg et spark grunnet synkende nivå – men mest utviklingen innen administrasjonen av friidretten. Synspunkter på krets-inndelingen blir for de aller mest innvidde, og vil ikke lokke lesere. Tidligere friidretts- og idrettspresident Hans B. Skaset angripes polemisk uten at det egentlig framgår noen motivasjon for dette. Her burde det vært gått et par runder og spurt om betraktningene var nødvendige.

 

Tags:


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015