Artikler

Lagt til 23. september, 2015

UTROLIGE FAKTA OM HISTORIEFORMIDLING!

Av Ole Albert Rønning
|

Historie handler heldigvis om mer enn detaljer, kuriositeter, og hva som «egentlig» skjedde. Det er dog ikke alltid like klart når historie blir omtalt i offentligheten, heller ikke når det er faghistorikere som uttaler seg. Hvis vi ikke blir flinkere til å formidle kompleksitetene og tvetydighetene i vårt eget fagområde gir vi ikke bare feil inntrykk av historien, vi gir også feil inntrykk av hva det er vi kan. Vi kan mer enn årstall og historisk trivia, og vi må tørre å vise det.

Det kan virke som om det er langt igjen før vi klarer å ha en mer reflektert offentlig samtale om historie. Særlig kan det virke slik når vi snakker om historie på film. Film får nemlig frem det mest pedantiske i historikere og historiestudenter, og vi elsker å pirke når historien tørr å innta TV-skjermene. Etter å ha sett venner og families tomme blikk som svar på hva man skriver masteroppgave om, er det noe terapeutisk ved å gå løs på den siste amerikanske mega-produksjonen om vikinger. Hjelmene så ikke egentlig sånn ut, de hovedpersonene kunne ikke egentlig kjent hverandre, også videre, tilsynelatende i det uendelige.

For når vi historikere går til angrep på populærkulturen hører folk etter. Sist gang var det NRKs «Kampen om tungtvannet» som fikk gjennomgå da Thor Brynhildsen, tidligere avdelingssjef på Forsvarsmuseet, anklagde serien for «grov historieforfalskning» fordi den viste at en gruppe allierte soldater ble henrettet på litt feil sted, på litt feil tidspunkt. Dramaet om andre verdenskrig utløste en lang debatt som nådde et slags deprimerende klimaks med påstanden om at skaperne ikke hadde viet flymotorlydene nok oppmerksomhet.

Debatten om «Kampen om Tungtvannet» var symptomatisk. Faghistorikeres kritikk av filmer og TV-serier retter seg gjerne mot detaljer, enten det handler om vikinghjelmer eller henrettelser av krigsfanger. Det er for så vidt forståelig ettersom slike detaljer er lette å formidle til dem som ikke er fordypet i historiefaget. Mangler i visuelle detaljer eller unøyaktig kronologisk rekkefølge er konkrete problemer, som taler om at noe er feil. Men grunnen til at et slikt fokus på detaljer kan være så konkret og pedagogisk er at det adresserer et forenklet og problematisk spørsmål: «Er denne serien historisk korrekt?»

Vi som har vært så heldig å få ta en historisk utdannelse, vet at historiefaget handler om så mye mer enn enkle fakta, detaljer, og hva som er «historisk korrekt». Vi vet hvor mye historie handler om usikkerhet og uenighet. Vi vet at historiefremstillinger er, og må være, tolkninger. Det er ikke alltid like klart for de som står på utsiden. For en tid tilbake snakket jeg med en slektning som i fullt alvor kunne fortelle meg at han nok ikke hadde vært noen god historiker, han var nemlig ikke så flink til å huske årstall. En professor kunne fortelle han hadde vært i Hjørungavåg for å holde et foredrag om et slag som visstnok sto der på slutten av 900-tallet, og fått pes av lokalbefolkningen for ikke å ha fullstendig oversikt over de minste småting som hadde med slaget å gjøre. Slikt skulle han jo vite, mente de, han var jo en ordentlig historiker, fra storbyen. Videre har vel de fleste av oss opplevd å bli møtt med høye forventninger i møte med et quizspørsmål som har det minste med historie å gjøre, selv om det bommer på vårt eget interesseområde med 500 år og 100 000 kilometer.

Visste du at Keiser Caligula gjorde hesten sin til romersk senator? Kilde: Wikimedia Commons

Vi finner igjen dette fokuset på partikulære detaljer hvis vi retter blikket mot en annen sjanger, som har fått en enormt viktig rolle i moderne historieformidling, nemlig historiske kuriositeter og funfacts. Umiddelbart virker det merkelig å tenke at slike småbiter med fakta har noen særlig innvirkning på hvordan vi forstår og snakker om historie, men visste du at Kong Fredrik William av Preussen hadde et eget regiment i hæren sin med over gjennomsnittlig høye menn? Visste du at keiser Caligula gjorde hesten sin til romersk senator? Visste du at de som bygde pyramidene fikk betalt i øl? Slike små, lettfordøyelige biter informasjon kan virke som om de er overalt. På Facebook, reklameplakater og i skolebøker. TV-programmer som BBCs «QI» og den norske kopien «Brille» har laget en slags industri ut av å formidle kuriositeter (dog ikke bare historiske) til et allment interessert publikum. Hvis man googler «historicalfunfacts» får man 50 millioner treff.

I likhet med historikere som klager på at en film ikke er «historisk korrekt» gir slike funfacts inntrykk av at det finnes én historie som er ferdig skrevet – og som består av en rekke klare, og ubestridelige fakta. Det er gjerne ikke tilfellet, og slik villedende overbevisning kan i beste fall skjule nyanser og faglig uenighet, i verste fall usannheter. Det er neppe tilfeldig at i et av de første treffene man får opp hvis man søker på «historicalfunfacts», BuzzFeeds «51 HistoricalFactsThat Sound Like Huge Lies But Are Actually True», hevdes det at 600 000 hekser ble henrettet for å være hekser i middelalderen. Så vidt jeg vet er historikere ganske enige om at hekseprosessene var et fenomen som hører hjemme i tidlig nytid, ikke i middelalderen.

Her vil nok mange hevde at jeg overdriver, at jeg avslører sur mage og høy mental alder. Om så er at små soundbites med historisk informasjon gir et feil inntrykk av hvordan vi bør forstå historien og historiefaget, hva så? Hvorfor er det et problem som bør bekymre oss? Kan ikke slike kuriositeter, på tross av at de er lettvinte og ofte unøyaktige, skape interesse og nysgjerrighet for dypere historiske spørsmål og til syvende og siste kanskje historiefaget i seg selv? Helt sikkert, og det er i så fall en god egenskap morsomme fakta deler med film og TV som tar lett på historiske detaljer.

Jeg holder likevel på at funfacts har problematiske trekk, men når alt kommer til alt er de mer av et symptom enn en sykdom. De er et eksempel på hvordan historie formidles på en måte som er overdrevet forenklet og gir feil inntrykk av hvordan historikere utøver faget sitt. De er en indikasjon på et samfunn som tror historikere pugger årstall. Men det må ikke være slik. Vi historikere kan ta ansvar for hvordan folk flest ser på faget vårt og på historien i seg selv. Vi kan bli flinkere til å kommunisere kompleksitet. Det har så smått begynt å skje i historikeres omgang med film.

Tross i at historikere lenge har vært besatt av å påpeke faktafeil i film- og TV-produksjoner, har populærkulturen i de siste årene sakte begynte å komme inn i den faghistoriske varmen. Anerkjente forskere som Robert Rosenstone har lenge argumentert for at filmer med historisk tema kan være interessante for historikere, tross i eventuelle feil, fordi de kan si mye om hvordan fortiden brukes i samtiden. Det er fra Hollywood, argumenterer Rosenstone, ikke fra den nyeste forskningen, at folk flest får sitt syn på historien. Derfor mener han at historikere må forholde seg til film på en seriøs måte. Det er det nå noen som gjør. På Universitet i Oslo har historie på film nå til og med fått sitt eget emne, og det er blitt skrevet masteroppgaver om temaet. Selv om denne overgangen fra å se på film som et slags irritasjonsmoment til å se på det som en gjenstand for analyse foreløpig bare har funnet sted innenfor akademia er den lovende. Neste gang NRK våger å lage en storproduksjon om andre verdenskrig kan vi kanskje håpe at debatten har høyere nivå. Hva sier dagens visuelle og dramatiske fremstillinger av andre verdenskrig om hvordan vi forholder oss til den? Hva sier det om den norske offentligheten at vi stadig går tilbake til krigen på jakt etter idoler? En kamerat av meg mente at «Kampen om tungtvannet» egentlig var en slags legitimering av at nordmenn ser så mye langrenn på TV.

På samme måte kan funfacts være en inngang til dypere analyse av fortiden og vårt forhold til den, bare vi bruker dem på riktig måte. Her er et forsøk: visste du at det gikk omtrent like lang tid fra den kjente middelalderfilosofen Augustin døde (430 e.kr.) til den nesten like kjente middelalderfilosofen Thomas Aquinas ble født (1225) som det har gått fra Thomas Aquinas levetid og opp til i dag? Omtrent 800 år, begge veier. Det er interessant fordi det sier mye om hvordan vi forstår middelalderen. For oss moderne mennesker hører begge tenkerne innenfor samme kategori, de er middelalderfilosofer, selv om det kronologiske gapet mellom verkene deres egentlig er enormt. Når man påpeker dette gapet sier man altså noe om hvordan periodene vi deler historien inn i ikke alltid er like velfunderte, og faktumet som i utgangspunktet så trivielt ut, kan kanskje fortelle hvordan vi projiserer våre egne tankemønstre bakover i historien. Morsomme fakta kan altså brukes til å formidle noe av dybden i historiefaget, heller ennå å bare være eksempler på forenkling. På samme måte som med film kan vi bruke det forenklede for å få frem det mer komplekse.

Og det bør vi! Vi med historisk utdannelse må nemlig bli flinkere til å snakke om historie på en måte som er reflekterende og analytisk, fordi de historiske samtalene og debattene som finner sted i offentligheten i dag ofte er smertelig grunne. Når en historiker anklager en TV-produksjon for grov historieforfalskning fordi den ofret noen små historiske detaljer på kunstens alter, påvirker det ikke bare hvordan folk flest ser på sin felles fortid, nemlig som en rekke fakta om hva som egentlig skjedde, men også hvordan de ser på historiefaget og vi som utøver det. At historikere forventes å kunne historien i detalj er altså ikke tilfeldig. Det er ikke tilfeldig fordi det i stor grad er selvpåført. Det bør bekymre oss som er unge, nyutdannede og skal ut i den virkelige verden for å selge kunnskapen vår. Hva er det vi kan? Årstall? Enkel kronologi? Vi kan så mye mer, og vi må bli flinkere til å vise det. Visste du at en historiker kan behandle store mengder informasjon på en kritisk måte og finne frem til det viktigste, kan kommunisere funnene sine til et stort publikum, og forstår kausalitet og endring?

Ole-Albert Rønning (f. 1991) er master i historie, og har tidligere publisert «Sagamasochisme: et pikant eksempel på seksualitet i kongesagaene?» i Fortid nr. 1/2015, og «Dommer over historien: et forsvar for moralisme i historiefaget» i Fortid nr. 2/2014.

Artikkelen kommer i Fortid 03/2015. For å se den fullstendige artikkelen med noter, se Fortid 03/3015.

Tags: ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Følg oss på Facebook