Artikler

Lagt til 31. desember, 2015

Historikern 4/2015




Av Skage Østberg |

Hanne Hagtvedt Vik (1974, Asker) ville bli flyktningeadvokat, men endte opp som førsteamanuensis i internasjonal historie ved Universitetet i Oslo. På veien har hun vært innom tre norske departementer og vært gjestelærer på Yale University. Som historiker fikk hun jobbe med temaene hun er aller mest interessert i – menneskerettigheter og utviklingshjelp. Fortid lurer blant annet på hva menneskerettigheter er og hvordan det står til med FN. Det er dekket for et intervju om store spørsmål og lange linjer.

Menneskerettigheter er et av de begrepene, i likhet med «globalisering», en «stat» eller «kultur», som er notorisk vanskelig å definere. Rettigheter studeres i en rekke fagdisipliner, alle med ulike innfallsvinkler til temaet. Hanne Hagtvedt Vik – hva er menneskerettigheter?

Det kommer helt an på i hvilken sammenheng vi snakker om menneskerettigheter. For noen gjelder dette dype moralske eller filosofiske spørsmål, for andre er det politiske eller rettslige spørsmål. Menneskerettighetene kan studeres ut fra ulike vinklinger, og jeg tror det er viktig å være oppmerksom på mangetydigheten i begrepet når vi studerer det. Når jeg har jobbet med temaet, er det som en internasjonal diskusjon om hva som er menneskers rettigheter. Hvordan har slike bestemmelser endt opp i ulike internasjonale dokumenter og hvordan har ideer og impulser om rettigheter påvirket, og beveget seg mellom, lokale, nasjonale og internasjonale nivåer?

Blir det mange nivåer å holde styr på?

Det er mange nivåer og mange aktører, men det er det som gjør det så spennende. Det er snakk om interaksjoner i tid og rom, ofte på tvers av landegrenser. Det er interessant at disse internasjonale dokumentene, som vi har vokst opp med og fått formidlet gjennom skolegang, barne-tv og nyheter, er resultatet av politiske prosesser det har vært stor strid om. Først strid om hva dokumentene skulle inneholde og så, etter at de har blitt vedtatt, om hva de faktisk inneholder. Vi kan se på dette som en stadig pågående diskusjon som har stor betydning for mennesker over hele verden. Det er spennende.

Hvorfor begynte du å studere historie?

Nesten alle vennene mine skulle studere statsvitenskap. Da kunne jo ikke jeg gjøre det samme, men jeg var grunnleggende interessert i internasjonale forhold og særlig politikk. Det kan man selvfølgelig studere i mange ulike fag. Jeg var innom juss og ville bli flyktningeadvokat. Så skjønte jeg at det var få valgmuligheter innenfor jussen på den tiden for en med mine interesser. For å komme dit jeg ville, måtte jeg ta minst to år med privatrettslige fag som jeg ikke var så interessert i. Og så lurte jeg alltid på hvorfor reglene var blitt som de var blitt. Så jeg gikk tilbake til historie og fordypet meg i et mellomfag om utviklingshistorien i Afrika og Latin-Amerika.

Er det problematisk å bevege seg i grenselandet mellom juss, statsvitenskap og historie? Med menneskerettigheter som studieobjekt blir du vel tvunget til å forholde deg til alle tre.

 Ja, men det er vi nødt til. Menneskerettighetene som vi kjenner i dag, er nedfelt i internasjonale og nasjonale juridiske dokumenter. Du må ha en forståelse for rettstenkning og -systemer. Dokumentene er samtidig et resultat av nasjonale og internasjonale politiske prosesser. Her har statsviterne og sosiologene jobbet med å forstå hva som karakteriserer og kjennetegner sånne prosesser. Det er nyttige utgangspunkt, og så er vi som historikere opptatt av å forstå betydningen av tid og rom. Vi er opptatt av hvem som var involvert i å utforme eller bruke disse normene og betydningen av hendelser og ideer i samtiden til det vi forsker på. Historikere som arbeider med menneskerettigheter, bør ha et godt grep om alle disse dimensjonene og fortrinnsvis også være interessert i samfunns-, idé- og kulturhistorie. Dette handler om mer enn formelle politiske eller juridiske prosesser.

Er det historiefaget eller menneskerettigheter som engasjerer mest?

Det er internasjonal historie – og menneskerettigheter som en del av det. Jeg er ikke snevert interessert i menneskerettigheter egentlig. Men jeg synes menneskerettigheter er en veldig spennende inngang til å forstå internasjonalt samarbeid og endringene i verden de siste hundre årene eller så. Der er historiefaget ganske unikt. Vi får lov til å gå i dybden på alt som er relevant for å forstå det vi jobber med. Det er ikke avgrenset til en bestemt teori eller et bestemt perspektiv. I stedet utfordres vi hele tiden til å inkludere og reflektere over alle teorier og kilder som gjør oss bedre i stand til å forstå det vi studerer. Det betyr at selv om jeg har jobbet mye med internasjonale, politiske prosesser, så er ikke arbeidet mitt avgrenset til enkelte staters opptreden internasjonalt. Vi kan jobbe helt ned på individnivå, enten det er snakk om individuelle diplomater, eksperter eller aktivister, og studere grupper og nettverk i og på tvers av statene.

Hvordan ble du, med ditt interessefelt, engasjert som rådgiver i Forsvarsdepartementet?

 Da jeg var ferdig med hovedfag, var jeg mett av akademia og klar for å gå ut i det jeg oppfattet som den virkelige verden. Det kom en utlysning om å være trainee i departementene. Jeg var heldig og ble plukket ut av Barne- og familiedepartementet, det eneste departementet jeg følte meg vagt kvalifisert til å jobbe for. Et år med intensiv opplæring og rullerende arbeidsoppgaver i tre departementer fulgte. Ett av disse var Forsvarsdepartementet. Min førstereaksjon var vel at dette måtte byttes ut, men jeg fikk heldigvis summet meg og returnert til den opprinnelige idéen som jo hadde vært å prøve noe nytt.

Da jeg startet var den gruppen jeg jobbet med i Forsvarsdepartementet underbemannet – som jo var veldig fint for meg – og jeg fikk ansvaret for deler av forberedelsene til framleggingen av Stortingsproposisjonen om langtidsplanen for Forsvaret. Jeg jobbet under statsråd Kristin Krohn Devold og ble kjent med deler av apparatet rundt henne. Det er mange kompetente og spennende mennesker i forsvaret, og tiden der var veldig lærerik. Arbeidsoppgavene til Forsvaret er også internasjonalt rettet. Det handler om Norge i verden, enten det er snakk om relasjoner til allierte i NATO eller opptreden i konfliktområder i ulike deler av verden. Der fikk jeg virkelig kombinert alle mine interessefelt. Det er også et politikkområdet det tar lang tid å få inn under huden. Da jeg fikk fast stilling hadde jeg derfor lovet, dyrt og hellig, å bli i departementet en god stund. Men så åpnet det seg en mulighet for doktorgrad på Universitet i Oslo.

Et stridsspørsmål i menneskerettighetslitteraturen har handlet om periodisering. Når fikk vi menneskerettigheter?

 Jeg har skrevet om dette i ett kapittel i antologien Krig og fred i det lange 20. århundre. Der kalte jeg utviklingstrekkene i andre halvdel av 1800- og tidlig 1900-tallet «historiske forløpere». Som startpunkt har jeg opprettelsen av FN og tidspunktet da ordet «menneskerettigheter» ble skrevet inn i FN-pakten. Rettighetene ble så institusjonalisert i tiden etter 1945. Jeg forholder meg til dette som en politisk og institusjonell prosess. Men det har vært en omfattende internasjonal samtale om hva menneskers fundamentale rettigheter skal være som strekker seg mye lenger tilbake.

Selv om ordet «menneskerettigheter» kom med i FN-pakten i 1945, har flere forskere fokusert på 1970-tallet som selve gjennombruddet. Du har selv kalt tiåret perioden da menneskerettighetene brøt gjennom den politiske lydmuren. Hva er så spesielt med 1970-tallet?

1970-tallet er en tid hvor menneskerettigheter bryter gjennom den politiske lydmuren. Carter og mange andre statsledere snakket mye om «human rights». Begrepet sto sentralt i diplomatiske prosesser mellom vest og øst, og de to generelle konvensjonene om menneskerettigheter trådte i kraft etter at mange nok stater hadde sluttet seg til dem. Mange private organisasjoner ble dannet for å arbeide for menneskerettigheter, og eksisterende organisasjoner satt begrepet sentralt blant sine formål. Amnesty International ble en stor organisasjon og fikk betydelig politisk gjennomslag.

Likevel tror jeg nok 60-tallet er et tiår vi må jobbe mer med. Som den danske historikeren Steven Jensen viser, bidro avkoloniseringsprosessen til øket fokus på menneskerettigheter i FN og da særlig rasediskriminering. Biafra-krisen bidro til uthuling av prinsippet om ikke-intervensjon. «Holocaust» ble et veletablert begrep. Ordet «folkemord» ble brukt om systematisk utryddelse oftere, og på en annen måte, enn før. Så jeg tror vi kommer til å se mer forskning på 60-tallet.

FN har tidvis fått mye kritikk og ofte gjelder det Sikkerhetsrådet og vetoretten. For to dager siden feiret FN sitt 70-års jubileum. Hvordan står det til med FN i dag?

 FN opererer i et fryktelig vanskelig terreng. Det å tro at en internasjonal organisasjon kan løse alle verdens problemer er en illusjon. Jeg syntes ikke det er overraskende at FN strever. Hvis vi fokuserer for mye på Sikkerhetsrådet og dets handlingskraft, så mister vi de kanskje viktigste dimensjonene ved internasjonalt samarbeid. Tenk på den enorme utviklingen som har skjedd innen internasjonalt samarbeid disse årene. Fra å ha hatt noen ganske få institusjoner med begrenset mandat og budsjett, har vi nå et mangfold av internasjonale organisasjoner som virker innenfor vidt forskjellige områder – noen av dem løser helt dagligdagse problemer. Det finnes internasjonal organisering av ulike typer helsesamarbeid, flyfart, postvesen, arbeidsliv eller overvåking av vulkanvirksomhet for den sakens skyld. Tenk på omfanget av det globale byråkratiet – antallet mennesker som ikke lenger jobber for nasjonalstater eller private bedrifter, men som hele sin karriere jobber for internasjonale institusjoner over hele verden. Det de gjør har stor praktisk betydning over hele verden og også i Norge.

 Uttalt støtte til FN har vært en lang vedvarende linje i norsk utenrikspolitikk. Hvor kommer det norske engasjementet fra?

Det kommer veldig an på når du tidfester det. Jeg har vært en del av forskningsprosjektet om fredstanken i norsk historie som hadde slutten av 1800-tallet som et startpunkt for enkeltprosjekter. Både politikere, akademikere og journaliser har ofte fokusert på Norge som en liten stat i en stor verden, og det ligger noe i det å være liten i Nord-Europa. Jeg tror vi skal være forsiktige med å overdrive Norges fredsommelighet og unikhet. Vi har vel innsett gjennom det forskningsprosjektet at Norge ikke er så unikt tross alt, selv om vi kan finne noe som kan kalles en fredstradisjon og da særlig knyttet til støtte til internasjonale organisasjoner.

Viktigere enn å forsøke å forklare hvorfor Norge er unikt, noe jeg egentlig ikke tror vi er, er det å studere hvordan Norge har vært en del av en internasjonal, intellektuell og politisk utveksling av ideer om årsakene til krig og betingelsene for fred. Hvordan har norske representanter medvirket i internasjonale prosesser, og hvordan har disse prosessene påvirket Norge? I Danmark har det vært skrevet mye spennende om hvordan internasjonalt samarbeid har påvirket det landet. Sånne oppgaver tror jeg vi kommer til å se mer av her også. Og da blir nok norsk unikhet enda blekere.

Så Norge har ikke noen spesielle fortrinn når det kommer til å fremme fred og menneskerettigheter?

Norge har jo hatt mange penger i noen tiår og hatt en vilje til å bruke dem. Jeg tror risikoviljen og fleksibiliteten, som norske politikere og utenriksdepartementet har utvist, kan ha medvirket til at Norge kunne spille en viktig rolle i en del sammenhenger.

Kommer FN og menneskerettigheter til å være en like stor hjørnestein i norsk utenrikspolitikk i fremtiden?

Norge kommer nok til å fortsette med å uttrykke klar støtte til menneskerettighetene i de internasjonale sammenhengene vi opptrer i. Det er også sannsynlig at vi i framtiden vil støtte initiativ til nye erklæringer eller konvensjoner. Jeg tror likevel Norge kommer til å være mer tilbakeholden når det kommer til konkrete formuleringer enn det vi har vært før. Den utviklingen har vi allerede sett. Norge bruker nå ganske lang tid på å slutte seg til nye konvensjoner og protokoller, mens politikerne på 90-tallet nesten ikke kunne få ratifisert disse fort nok. Norge har til en viss grad meldt seg av konkurransen om å slutte seg til nye instrumenter så fort som mulig. Dette er jo fordi menneskerettigheter betyr mer i norsk politikk. Vi har en utvikling hvor menneskerettighetene blir viktigere og viktigere for Norge, og hvor vi samtidig må ta våre folkerettslige forpliktelser mer alvorlig. Dette er ikke en indikasjon på at Norge plutselig har blitt ambivalent ovenfor menneskerettighetene, men at politikere og byråkrater anerkjenner at rettighetene har større betydning her hjemme.

Du underviser i fag om menneskerettigheter og veileder studenter som skriver oppgaver om temaet. Har du noen andre prosjekter på gang?

Forskningsmessig arbeider jeg akkurat nå med urfolks rettigheter både globalt og i Norge. Det blir forhåpentligvis både et kapittel til en bok om regulering av naturressurser etter 1830 og et kapittel i en bok om internasjonalismens historie. Og så er jeg involvert i et prosjekt der jeg skriver om to FN-rapporter om alle menneskers rett til å kjenne sin historie. Undervisningsmessig har jeg fått lov å jobbe tett med bachelorprogrammet Internasjonale studier og masterprogrammet Peace and Conflict Studies, begge er flerfaglige program. Det passer meg bra. Og så veileder jeg studenter i internasjonal historie etter 1918. Så det er mye spennende å holde på med.

 Har du noen råd til studenter som vurderer en forskerkarriere – inkluder gjerne tips om hvordan man kan få kongens gullmedalje for doktorgradsavhandlingen sin. (Vik fikk medaljen for sin avhandling i 2010)

[Vik ler, men svaret kommer raskt]

Man må ha flaks – man må jobbe hardt og så må man ha flaks. Jeg tror at for unge forskere i dag, som virkelig ønsker en akademisk karriere, så er det å ha internasjonal erfaring veldig viktig. Både som en del av studiene og som en del av forskerutdanningen. Men det er dessverre et smalt nåløye, og det er tilfeldig hvilke muligheter som åpner seg. Jeg var heldig. En stilling ble ledig på mitt område på et tidspunkt da jeg var klar for å søke på den. Jeg hadde bestemt meg for at hvis jeg ikke fikk en jobb i akademia i løpet av ett år, så skulle jeg finne på noe annet – og det hadde jeg gjennomført.

 

Skage A. Østberg, Masterstudent i historie, Universitetet i Oslo

 


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Følg oss på Facebook