Artikler

Lagt til 13. august, 2016

Et spøkelse, to prester og et mistenkt spedbarnsdrap – En dølgsmålssak fra 1600-tallets Nordland

Av Ingebjørg Aamlid Dalen |

Den 16. desember 1687 ble Nille Jensdatter halshugget for fødsel i dølgsmål i Steigen i Nordland.[1] Tiltalen og straffen var ikke uvanlig mot slutten av 1600-tallet. Det som gjorde saken spesiell, var at det ikke fantes fysiske bevis i saken, at dommen var basert på rykter, og at hun ble anklaget for forbrytelsen av et spøkelse. Sentralt i saken satt to prester, og saken kaster lys over ulike mentalitetsstrømninger i Norge mot slutten av 1600-tallet.

Fra uskyldig til mistenkt

På 1600-tallet var grensene mellom tro- og overtro, fantasi og virkelighet mindre avklarte enn i dag. Samtidskildene vitner om tro på trolldomskunst og overnaturlige vesener, og denne troen førte flere personer foran rettsapparatet. Tidlig på 1670-tallet ble Nille Jensdatter ansatt som tjenestejente hos Lars Olsen og Ane Olsdatter på gården Skålvold. Da var den gifte Mads Titing husmann der, men ifølge bygdesladderen var han slettes ikke trofast. Han skal ha vært utro med Nille og ettersom dette gjentok seg flere ganger, ble han forvist fra Steigen til Bodø for å få bukt med problemet.[2] Titings rolle i selve Nille-saken var ikke det mest sentrale i kildene, men han brukes flittig for å begrunne Nilles påståtte utsvevende kjønnsliv.

Ifølge spøkelset som anklaget Nille på slutten av 1680-tallet for spedbarnsdrap, fikk Nille og Titing et guttebarn i 1673. Etter fødselen skal hun ha kvalt ham med et hårband, og det er dette angivelige spedbarnsdrapet Nille senere siktes for.  Etter drapet skal hun så ha begravd liket i Brenshelleren, en steinur like vest for gården.[3]

I 1684 døde Olsen og hans kone. Like etter flyttet det nygifte paret Nils Jenssen og Synnøve Andersdatter inn på gården, og Nille ble værende som tjenestejente. Både de tidligere og de nye driverne av Skålvold ble beskrevet av sogneprest Arent Hartvigsen som gudfryktige mennesker i hans beretning.

Bankeånden ankommer gården

Nils og Synnøve skal tidlig ha følt uro og ubehag i huset, og etter kort tid begynte de å høre lyder rundt om på gården. Det var først da de hadde flyttet inn på gården at man, i det minste i ettertid, hører om lydene som ble beskrevet som bråk fra et spøkelse.[4] Det kan være at ekteparet selv sto bak, eller ga ny næring til ryktene om Nilles løsaktighet og det angivelige barnedrapet. Det var ofte personer som levde tett innpå kvinnene, men som ikke var i familie med dem, som startet ryktespredninger.[5] Et par år senere, i 1686, eskalerte lydene på Skålvold. Spøkelset skrapte og banket rundt om på gården, og var altså nå blitt en bankeånd. Til slutt ble Nils så bekymret at han kontaktet den lokale presten Arent Hartvigsen som lovet å komme på besøk.[6]

Den 21. november 1686 ankom Hartvigsen gården i skumringen, da spøkelset pleide å begynne å bråke. Denne ettermiddagen var det derimot stille, men da de skulle gå til bords hørte de høye lyder lengre nede på gården. De løp dit, og nesten umiddelbart hørte de det banke lengre opp på gården. Da de kom dit, banket det på nytt et annet sted. Sogneprest Hartvigsen var overbevist om at spøkelset ønsket at de skulle jakte på det.[7] Ekteparet fortalte Hartvigsen at de ønsket å flytte fra gården. Han ba dem være sterke i troen, og ekteparet ble værende på gården over vinteren.[8]

«Sogneprest Hartvigsen var overbevist om at spøkelset ønsket at de skulle jakte på det.»

I løpet av vinteren kan vi anta at Nille begynte å føle seg mistenkt for fødsel i dølgsmålet. Kanskje hadde hun hørt bygderyktene om henne, eller at Hartvigsens besøk i november året før hadde påvirket henne. Ifølge kildene gikk Nille på våren 1687 tilbake til barnets gravsted i Brenshelleren. Da skal hun ha gravd opp bena til guttebarnet hun hadde født 14 år tidligere, båret de med seg og kastet dem på havet.

Samme vår, ble Nille ansatt som tjenestejente av Peder Jensen Stabye som var bondelensmann i Leines.[9] Da hadde Nille vært på Skålvold i 14–17 år, og at hun forlot gården etter så lang tjeneste, er i seg selv interessant i dette stadiet av saksutviklingen. Dessverre sier ikke kildene om hun forlot gården av eget ønske, eller om hun ble oppsagt fra Skålvold. Det kan spekuleres i om det var en reell flytting av Nille fra myndighetenes side. De kan ha håpet at ved å flytte Nille fra åstedet, skulle spøkelset og oppstyret på Skålvold forsvinne, og på den måten skape fred i huset. Det skulle i midlertidig vise seg at spøkelset fortsatte å romstere på gården.

Ved pinsetider i 1687 var spøkelset borte i 14 dager og folkene på gården takket Gud for hans befrielse. Så begynte spøkelset å bråke igjen, og da høsten kom skal bråket ha økt i både styrke og aggressivitet. Gjenferdet begynte da å åpne stuedøren og kastet gjenstander inn i stuen og etter folkene, i tillegg til å klore på dører og vinduer. Nils Jenssen oppsøkte Hartvigsen igjen, som ga han beskjed om å være tålmodig og fortsette å prise Gud. Det kom også fram at Jenssen beskrev spøkelset som spesielt aggressivt om morgenen da de malte mel på to håndkverner i gangen.[10]

Spøkelset begynner å snakke

Søndag den 16. oktober skulle Hartvigsen igjen besøke Skålvold ettersom spøkelset ikke hadde roet seg, men han ble forhindret.[11] Spøkelset hadde fortsatt å bråke denne søndagskvelden, men så hendte noe nytt. Da skal spøkelset for første gang ha begynte å snakke, og det var ikke lenger bare en bankeånd. Samtalen mellom Nils og spøkelset ble senere gjengitt i Hartvigsens beretning basert på Nils’ beskrivelse. Spøkelset skal ha spurt etter Nille-mor og sagt han ville die.

«Spøkelset skal ha spurt etter Nille-mor og sagt han ville die.»

Spøkelset sa det var barn av Nille og Mads Titing og at det var født på gården. Det beskyldte sin mor for drap med et hårband, og fortalte at han ble begravet i Brenshelleren.[12] Nils ble skremt av spøkelsets ytringer og sendte bud på tre naboer. De ankom Skålvold neste morgen, og bekreftet spøkelsets utsagn.[13] Noen dager senere i oktober begynte spøkelset igjen å spørre etter mat og slike spørsmål fortsatte noen dager utover. Spøkelset ønsket både pølse, flatbrød og smør.[14]

Sogneprest Hartvigsen ble rådvill av hele situasjonen og tok kontakt med prosten i Salten, Jens Møinichen. Møinichen rådet Hartvigsen til å snakke med Nille alene. Dersom hun ikke tilsto, skulle Hartvigsen ta henne med til der barnet angivelig var begravd – der ville hun avsløre sine sanne følelser.[15] En søndag i midten av november, drøye tre uker senere ga Hartvigsen tjenestejenta Nille en moralpreken og ba henne tilstå i enerom. Hun nektet for forbrytelsen, men han mente at hun oppførte seg skyldig.[16] Hartvigsen ba Nille returnere til Skålvold tre dager senere.

Da Hartvigsen og Nille ankom Skålvold etter noen dager, fortalte beboerne på gården at spøkelset hadde kastet rundt en rekke gjenstander tidligere på dagen. Presten formante igjen Nille til å tilstå, og hun ble så beveget at hun ba om å få snakke med ham uforstyrret. De vandret ut på gårdsplassen, hvor hun tilsto at hun hadde tatt livet av et barn for 14 år siden, slik som spøkelset hadde anklaget henne for.[17] Hartvigsen ønsket å ta med Nille til Brenshelleren og lete etter fosteret hun tidligere hadde gravd ned. Da innrømte hun at det ikke var noe poeng å gå dit, for hun hadde fjernet bena tidligere, og kastet de på havet.[18]

Da folkene på gården sto opp ved firetiden neste morgen, begynte spøkelset igjen å bråke. Hartvigsen befalte Nille å gå til håndkvernen og male mel, mens han sto med et lys i hånden. Da begynte de å høre lyder utenfor ytterdøren, og dørene i huset ble åpnet og lukket samt at gjenstander ble kastet rundt omkring.[19] Tilslutt åpnet de utgangsdøra og gikk ut på tunet, og da hylte spøkelset to ganger som en liten hund. De stanset rett utenfor døren, og så hadde spøkelset en hel samtale med selveste sognepresten.

Spøkelset spurte etter moren sin, og sa det ville plukke henne i stykker. Det bekreftet sitt slektskap, sa at det var en fordømt ånd og ikke et guds barn. Drapsmetoden, dødstidspunktet, begravelsen og forflyttingen av bena ble alt gjengitt hylende av spøkelset.[20] Hartvigsen spurte Nille om hun var skyldig i dette, hvor hun svarte at spøkelsets uttalelser var sanne.

Nille og rettsvesenet

Etter det hørte ikke Hartvigsen mer fra spøkelset. Han og Nille reiste med båt til fogden i Salten, som holdt til på Leines.[21] Der tilsto Nille offentlig sin forbrytelse, altså hele 14 år etter at drapet skal ha funnet sted. Den samme dagen sendte en rekke lokale menn (inkludert den tidligere presten i Steigen) et brev til lagmannen prosten og sorenskriveren som utdypet Nilles umoralske levesett. En snau uke senere, den 24. november 1687, ble det avholdt et ekstraordinært rettsmøte på gården Holkestad. Da hadde de som bodde på Skålvold i 1673, da spedbarnsdrapet skal ha funnet sted, avgått ved døden. Deres vitnemål kunne hatt stor påvirkning under rettsmøtet.

Et sammendrag av saken ble ført inn i Amtregnskapet av sorenskriveren Hveding som forklaring til utgiftene knyttet til saken.[22] Hveding skrev i dommen til Nille at hun for sin ukristelige gjerning mot sitt foster skulle hun miste livet, og straffes på sin hals. Dommen ble sendt videre til lagmannen i Salten, De Fine som skulle vurdere dommen.[23] Han bekreftet Nilles dom dagen etter rettssaken. Da var det opp til amtmannen i Nordland, Christian Kruse, å beordre dommen gjennomført.[24] Dagen etter rettssaken, den 25. november 1687, bekreftet Kruse dommen og beordret en snarlig henrettelse.[25]

På vei tilbake til Bodøgård fra rettssaken på Holkestad, dro amtmann Kruse innom Skålvold. Da snakket han med spøkelset, og da han snakket hardt til det, svarte det uhøflig.[26] Amtmannen beskrev stemmen til spøkelset som lespende som et barn, og idet amtmannen gikk ut døren for å forlate gården, hadde spøkelset knust to ruter i et vindu.[27]

Den 6. desember, da amtmann Kruse kom tilbake til Bodøgård, fortalte han om Nille-saken til prost Møinichen.[28] Denne samtalen engasjerte trolig Møinichen, for to dager senere skrev han et brev til biskop Schletter i Trondheim. Dette brevet plasserer Møinichen i opposisjon til både lagmannen og amtmannen. En relativt stor del av brevet omhandlet amtmannens samtale med spøkelset, da han hadde besøkt Skålvold. I tillegg skrev Møinichen om Nilles liv og deler av hendelsesforløpet i saken. Det mest spesielle ved Møinichens beretning, var hans tydelige skepsis mot den teologiske- og juridiske vurderingen i saken. Han mente at den var blitt behandlet for raskt, og at en slik sak trengte mer behandlingstid.[29]

Møinichen må ha visst at brevet hans ikke ville få noen betydning for Nilles skjebne, ettersom hun skulle henrettes bare 8 dager senere, den 16. desember. På slutten av 1600-tallet tok nemlig korrespondansen ofte 8–9 uker fram og tilbake mellom Bodø og Trondheim.[30] Man kan lure på hvorfor Møinichen likevel valgte å sende brevet. Kunne brevet være et forsøk på å renvaske seg for ettertidens kritikk? Eller hadde han et reelt ønske om å få ryddet opp i det han mente var en tvilsom rettsprosedyre?

Når biskop Schletter mottok brevet vites ikke, men biskopen delte (i det minste delvis) Møinichens skepsis til saksbehandlingen. Biskopen videresendte brevet til visestattholder Høeg, noe som antyder at han også mente Nille-saken trengte ytterligere behandling og oppmerksomhet. Visestattholderen sendte trolig sin reaksjon på Møinichens beretning til amtmann Kruse. Hovedpunktet i dette brevet, var at Høegh ba embetsmennene stanse henrettelsen av Nille.[31]

Henrettelsen og sakens etterspill

Den 16. desember 1687 ble Nille halshugget ved Leines kirke i Steigen.[32] Folketroen sa at gjenferdet av drepte spedbarn, forsvant når moren fikk sin straff. Det var sannsynligvis det de trodde i Steigen også. Ti dager etter henrettelsen av Nille, begynte derimot spøkelset å snakke igjen. Spøkelset nevnte ikke lengre Nille, men begynte å anklage andre lokale kvinner for spedbarnsdrap. 13 dager etter henrettelsen av Nille daterte Hartvigsen sin beretning, og mange av datoene i denne gjennomgangen er basert på denne beretningen.[33]

Ifølge Petter Dass skal fiskere ha tatt turen innom Skålvold på vei hjem fra Lofotfisket for å oppleve spøkelset.[34] Fisket sluttet utpå våren, så spøkelset var tydeligvis noe prestestanden kjempet mot utover våren 1688. Dette til tross for at prost Møinichen snakket med menigheten i Leines allerede den 12. januar, og forbød dem å snakke med spøkelset.[35]

Ut på våren i 1688 kom saken kong Christian V for øre, trolig ved Møinichens beretning. I mars skrev kongen et brev til stattholder Gyldenløve, og han kritiserte spesielt mangelen på fysiske bevis i saksbehandlingen. I tillegg ønsket han at sorenskriveren, prosten og lagmannen skulle forklare hendelsene i saken, samt at sorenskriveren og lagmannen måtte forklare grunnlaget de hadde for å dømme i saken. Amtmannen fikk også klar beskjed om at myndighetene var svært misfornøyd med at han hadde beordret dommen gjennomført og henrettet Nille, til tross for prostens protest og visesattholderens forbud. Kongen gjorde det også klart at i tvilsomme tilfeller, hvor straffen er henrettelse, skulle man innhente kongens resolusjon.[36]

Etter noen tiår ble Nille-saken omtalt av forfatterpresten Petter Dass, og det er en av enkeltsakene som tar mest plass i hans epos Nordlands Trompet. Etter dette har saken blitt omtalt jevnlig, og spesielt fra andre halvdel av 1800-tallet og fremover.

Skålvoldtrollet – poltergeist og utburd

Spøkelset, som i ettertid har blitt kalt Skålvoldtrollet, fikk mye oppmerksomhet i både Hartvigsens- og Møinichens beretninger. Det angivelige spøkelset i Nille-saken ser ut til å ha en vesentlig rolle for at ryktene spredde seg i lokalsamfunnet, og at saken etterhvert kom for retten.

Troen på spøkelser var gjeldende i samfunnet på 1600-tallet. Spøkelser ble antatt å være avdøde mennesker hvor sjelen ikke fikk hvile og som ga seg til kjenne. De kunne opptre på ulike måter, men felles for dem alle var at de brøt naturlovene.[37] De aktuelle spøkelsestypene i Nille-saken, kan minne om poltergeist og utburd.

Poltergeist har blitt beskrevet som den vanligste spøkelsestypen på 1600-tallet. De kunne oppleves ved skraping og banking i hus, og var sjelden synlige.[38] Poltergeist har også blitt beskrevet som «spirit-beings» som holdt til i hus, og som «teasers». Personer i middelalderen skal ha uttalt at poltergeist var ånder som bråkte og forstyrret husholdet, men ikke påførte skade.[39] Lydene av spøkelset på Skålvold, slik de er gjengitt i kildene, stemmer relativt godt overens med datidens tro på spøkelser. Beboerne på Skålvold fortalte at de i begynnelsen hørte banking, slag og skraping i huset – beskrivelser som minner sterkt om hvordan poltergeist oppførte seg. Det gjorde også det faktum at spøkelset ofte var aktivt i skumringen og mørket. Spøkelset på Skålvold skal også ha kastet ting etter beboerne på gården uten at de tok skade av det. [40]

På 1600-tallet mente man at utburden var spøkelset av et drept og udøpt barn, og i ettertid er det regnet som et typisk nordisk spøkelse. Utburden ble sjelden sett, men i de tilfellene de viste seg var det tilnærmet alltid i form av barn.[41] Det finnes to vitner som skal ha sett spøkelset i Nille-saken. De var Niels Jenssøn og Synnøve Andersdatter, altså mannen og kona på Skålvold. Mannen hadde sett spøkelset ridende mot retterstedet og sa at det rakk nesten opp i skyene. Kona beskrev spøkelset som en svært høy og tynn menneskeskikkelse som stakk langt over hustakene. De visuelle observasjonene stemmer altså lite med samtidens tro, hvor utburden var forventet å kunne observeres som et lite barn. Hartvigsen skrev også i sin beretning at spøkelset skal ha sagt at det ikke alltid var synlig, fordi det tidvis var lite som en mus, uten at dette utdypes videre.[42]

Den vanlige oppfatningen var at man oftere hørte utburden og det var spesielt i demring, skumring og i mørket at utburden ga seg til kjenne. Man trodde utburden ville hyle etter navn og/eller jordfesting, og ville slutte å hyle dersom man døpte og/eller gravla det døde barnet.[43] Lydene som ble forbundet med utburden, var i hovedsak skraping, dunking, barneskrik eller barnegråt. Utburden kunne også snakke og be om å bli døpt eller gravlagt i vigslet jord. De kunne avsløre moren sin, eller mest dramatisk – ta livet av henne. Lydene hørtes oftest ved steder tilknyttet moren, der hvor barnet var drept eller begravd.[44] Lydene i Nille-saken later i stor grad å stemme med datidens utburdtro, og hvordan utburdene var “forventet” å oppføre seg. I tillegg til de mer typiske poltergeistlydene beskrevet overfor, begynte etter hvert utburden å anklage sin angivelige mor for barnedrap. Det er også på selve gården hvor Nille hadde tilbrakt det meste av sitt voksne liv, at utburden hørtes. I tillegg hørtes lydene som oftest i skumring, demring eller i mørket. Spøkelset ser også ut til å være mer aktivt på høsten og vinteren hvor det er lite lys, og mindre aktiv på lysere tider som vår og sommer.

Det som skiller seg mest fra datidens utburdtro, var hvordan spøkelset oppførte seg etter at Nille var henrettet. Det vanlige var at utburden forsvant, når den skyldige hadde blitt straffet. Utburden på Skålvold fortsatte derimot å snakke og begynte å anklage andre kvinner i området for å ha begått spedbarnsdrap, i skarp kontrast til at spøkelset/utburden skulle forsvinne når rettferdigheten hadde seiret.[45]

Med unntak av brevene fra Møinichen og Hartvigsen, er det få av primærkildene om saken som inneholder referanser til spøkelset. Nilles syndefulle liv basert på bygderyktene, går derimot igjen i alle dokumentene om saken som ble forfattet lokalt.[46] Hvorvidt Nille hadde blitt dømt kun på bakgrunn av spøkelsets forklaring er usikkert, men tilståelsen hennes står sentralt i de ulike kildene, også i domsgivelsen. Ettersom det ikke var noen fysiske bevis i form av barnelik i denne saken, kunne det vært vanskelig å få henne dømt uten en tilståelse.

Generelt var det to hovedgrunner til at spedbarnsdrap ble oppdaget, enten at et barnelik ble funnet og/eller bygdefolkets mistanke. Bygderykter og sladder kunne altså føre en kvinne for retten, og det var ikke uvanlig at kvinner som var offer for slike rykter, ble mistenkeliggjort for fødsel i dølgsmål og andre sedelighetsforbrytelser. Hvordan rykter ble oppfattet var nært knyttet til samfunnets oppfatning av ærlighet og sannhet, som ikke nødvendigvis var det samme. Ære var knyttet til en persons status og livsførsel. Det var derfor selve personen, og ikke hva personen sa, som avgjorde hvorvidt personen fortalte sannheten.[47] Dersom en høyt ansett person satte ut et rykte om en lavt ansett person, kunne dette bli antatt for sant – basert på statusen til personene involvert i saken. At framtredende personer i samfunnet, som to prester og en amtmann, både bekreftet spøkelset og Nilles dårlige rykte – kan ha bidratt til at Nilles angivelige spedbarnsdrap ble oppfattet som sannhet av samfunnet og rettsapparatet. Nilles motsvar ville ikke nødvendigvis hatt noen betydning, når menn av høyere rang sa henne imot. Ryktene om Nille ser altså ut til å ha vært vesentlige når det kom til saksbehandling og domsslutning.

Isolert virker det som at spøkelsets rolle var av mindre betydning til at Nille ble dømt. Samtidig virker det som om spøkelset i Nille-saken var en slags kanal som formidlet tankene i lokalsamfunnet, og frambrakte folkets meninger og avsky. Spøkelset var altså helt sentralt for at saken kom fram i lyset, og senere ble behandlet i rettsapparatet. Det er først etter at spøkelset skal ha anklaget Nille for spedbarnsdrap at hun i det minste offentlig ble mistenkeliggjort for fødsel i dølgsmål. Basert på kildene og beretningene virker det derfor tvilsomt at hun hadde blitt anklaget dersom myndighetene ikke hadde lyttet til spøkelset.

«Basert på kildene og beretningene virker det derfor tvilsomt at hun hadde blitt anklaget dersom myndighetene ikke hadde lyttet til spøkelset.»

Jakten på sannhet

I Hartvigsens beretning er det ingen elementer som antyder tvil om spøkelsets eksistens, eller om Nille kunne være uskyldig anklaget og dømt.

I Møinichens beretning er det derimot flere formuleringer som antyder skepsis til saksbehandlingen. Den viktigste var trolig at han tvilte på Nilles tilståelse. Han spurte om djevelen kunne ha innbilt henne at hun hadde begått barnedrapet 14 år tidligere? Han trakk paralleller til en rettssak i Finnmark noen år tidligere, hvor noen kvinner hadde tilstått å ha kastet en forbannelse på en handelsmanns skip slik at det sank. Dette var en forbrytelse kvinnene skal ha blitt henrettet for, men senere ankom både skipet og mannskapet i god behold Bergen. Møinichen hadde altså ikke full lit til personers tilståelse alene. Det at djevelens påvirkning ikke ser ut til å ha blitt vurdert av de dømmende myndighetene i Nille-saken, var trolig en grunn til hans kritikk av den teologiske behandlingen og juridisk tilnærming i saken. Det at hun ble dømt uten fysiske bevis, men kun basert på en tilståelse som kunne være feilaktig, mente han var svært kritikkverdig. Man kan spore en sterk frustrasjon i brevet når Møinichen spør om man skal gi djevelen den ære, at Nille ved hans påvirkning skulle henrettes slik at han kunne “søle seg i hennes blod”?[48] Han antyder at hun kan ha innbilt seg hele forbrytelsen, og kan være uskyldig dømt.

Møinichen mistenkte at det kunne være en av kvinnene på gården som lot som hun var spøkelset. Bakgrunnen for det var at de kun hørte spøkelset da hun malte mel ved håndkvernen hvor man ikke kunne se henne, men var taus da hun brukte håndkvernen rett ved døren.[49] Møinichen ser altså ut til å ha vært mer skeptisk til selve ideen om at det fantes et spøkelse på gården, samt at dette spøkelset videre hadde anklaget Nille. Det er lite som tyder på at Møinichen skulle være mer liberal enn Hartvigsen, ettersom Møinichen var kjent som en av de strengeste prester i sin samtid. Han skal blant annet ha plassert en gutt i halsjern utenfor kirken, en straff som resulterte i at gutten døde.[50] Det er derfor lite som tyder på at Møinichens personkarakteristikk skal ha gjort hans meninger spesielt milde mot Nille og hennes rettssak.

Møinichen ser også ut til å ha større tro på djevelens påvirkningskraft, og at kanskje Nille var påvirket til å tro at hun var skyldig.

Avslutning

Saken mot Nille Jensdatter ser ut til å ha engasjert en rekke myndighetspersoner lokalt. To lokale prester var klare på at Nille hadde levd et umoralsk liv. Den daværende presten mente også at hun var skyldig i spedbarnsdrapet og han mottok hennes tilståelse. Han var således en av pådriverne i at saken kom for retten. Prosten var derimot noe mer tilbakeholden i sine vurderinger om saken, og mente saken hadde fått for snarlig behandling. Som det fremgår her var det stor forskjell på de lokale prestenes tolkning av hendelsene i saken, og hvordan de vurderte disse opp mot tidens religiøse strømningene.

Basert på formuleringer i brev og beretninger, later det til å ha vært store ulikheter i hvordan spøkelser og djevelens påvirkning ble oppfattet av de lokale prestene. Selv innenfor en relativt kort distanse, var det altså store uenigheter om en flere teologiske og juridiske elementer ved saken.

Hartvigsen later til å ha hatt en svært viktig rolle i at denne saken kom for retten. I ettertid var han trolig et av de viktigste vitnene i saken, samt at det var han som mottok den første tilståelsen til Nille. Selv om bygda var preget av rykter om Nille og hennes livsførsel, vil trolig Hartvigsens vitnesbyrd ha veid tungt.

En faktor til den raske saksgangen var trolig at Nille-saken fant sted i nærheten av et regionalt maktsenter. Der var sentrale myndighetspersoner samlet, og det muliggjorde en hurtig saksgang. I tillegg var flere av de lokale embetsmennene var relativt ny i deres posisjonen. De kan ha ønsket å vise tjenesteiver samt embetseffektivitet ved en rask saksbehandling. Dette motivet ble så understøttet av enkelte geistlige aktører med solid forankring i lokalsamfunnet.

Nille-saken fant sted da rettsapparatet var i stor omveltning, noe saken og behandlingen av den, ser ut til å bære preg av. Selve saken fikk ikke betydning for Kong Christian 5s Norske Lov av 1687, for den var ferdigstilt allerede våren før Nille kom foran rettsapparatet. Den loven innførte automatisk appell til lagmannen i livssaker, men denne endringen ser ikke ut til å ha vært en konsekvens av Nille-saken. Reskriptet av 31. mars 1688, hvor kongen kritiserte saksbehandlingen i Nille-saken, ser ut til å ha ført til en spesifisering av loven fra 1687. Den automatiske appellen til lagmannen var ikke en permanent endring, for allerede i 1714 ble reskriptet trukket tilbake. Da skulle dommen kun overprøves dersom den tiltalte anket saken. Fem år ble automatisk ankeprosess igjen innført innenfor rettsvesenet, en forordning som ble videreført og videreutviklet i 1735 ved at dødsdommer skulle stadfestes av kongen.  Selv om Nille-saken ikke ser ut til å hatt betydning for selve lovverket, ser saken i større grad ut til å ha ført til en innstramming av rettspraksis.

Ingebjørg Aamlid Dalen (f. 1985). Bachelorgrad i arkeologi og mastergrad i historie. Nå PhD-kandidat ved UiT, Norges Arktiske Universitet. Hun er medlem av den tverrfaglige forskningsgruppen Creating the New North (CNN), som forsøker å bedre forståelsen av den historiske utviklingen innenfor bosetning, samfunn og identitet i Nord-Norge. Artikkelen hennes «The Education of the Clergy in Northern Norway in the Early Post-Reformation Period» er i trykken, og blir utgitt i løpet av 2016.

NOTER

[1] Å føde i dølgsmål innebar at graviditeten og fødselen ble skjult. Dersom barnet ikke var dødfødt, måtte det drepes, før liket gjemmes.

[2] SAT, Kirkehistoriske aktstykker samlet av biskop Gunerus. Arnesen m.fl. 1687.

[3] Hartvigsen 1687, s. 186.

[4] Hartvigsen 1687, s. 182–183.

[5] Østebø 2005, «…tiltalt for Barnefødsel i Dølgsmaal…», s. 49.

[6] Hartvigsen 1687, s. 183.

[7] Hartvigsen 1687, s. 183.

[8] Hartvigsen 1687, s. 184.

[9] Hartvigsen 1687, s. 186.

[10] Hartvigsen 1687, s. 184–185. –Hver morgen malte de nemlig opp det melet de skulle bruke i løpet av dagen. Da slo gjenferdet personene med løse gjenstander og kastet andre gjenstander mot både ansiktet og ryggen til personen som malte. Likevel skal ikke personene ha tatt noen skade av det.

[11] Hartvigsen 1687, s. 185.

[12] Hartvigsen 1687, s. 185–186.

[13] Hartvigsen 1687, s. 186–187.

[14] Hartvigsen 1687, s. 187.

[15] Møinichen 1687, s. 174.

[16] Hartvigsen 1687, s. 187. –Han påstod at hun mistet stemmen da han omtalte loven, og at det var et tegn på dårlig samvittighet.

[17] Hartvigsen 1687, s. 188.

[18] Møinichen 1687, s. 174

[19] Hartvigsen 1687, s. 189.

[20] Hartvigsen 1687, s. 190.

[21] Hasselberg & Dahl 1999, s. 70–71.

[22] Nille hadde ikke økonomi til å dekke utgiftene for varetekten og henrettelsen. Dalen 2011.

[23] SAT, Amtmannsregnskapene Nordland 1687. Fogdregnskap Salten.

[24] SAT, Amtmannsregnskapene Nordland 1687. Fogdregnskap Salten; Hasselberg & Dahl 1999, s. 5–6.

[25] SAT, Amtmannsregnskapene Nordland 1687. Fogdregnskap Salten.

[26] Hartvigsen 1687, s. 193.

[27] Hartvigsen 1687, s. 193.

[28] Møinichen 1687, s. 175.

[29] Møinichen 1687.

[30] Tjelmeland 1995, s. 24.

[31] Dette ble brevet ble ikke funnet ved en gjennomgang av relevante deler av Stattholderarkivet.

[32] SAT, Kirkebøker fra Steigen. Ministerialbok fra Steigen prestegjeld, 1686–1712. 855A01: 116–117.

[33] Hartvigsen 1687, s. 193–194.

[34] Dass 1927, s. 88–89.

[35] SAT, KA. Brev fra lokale embetsmenn til kongen.

[36] Norske Tegnelser 1688–1691. Fol 40.

[37] Espeland, Spøkelse, s. 12–16; Myrvoll, «Forestillinger og praksiser knyttet til døden», s. 287–289.

[38] Espeland, Spøkelse, s. 57.

[39] Cameron, Enchanted Europe, s. 46.

[40] Selberg, «Utburden er synda si løn», s. 27–28; Espeland, Spøkelse, s. 58

[41] Espeland, Spøkelse, s. 105–108. –Utburden kunne tidvis opptre som en svart hund, som symboliserte ugjerningen som var gjort. Stokkeland, «Barn og unges oppvekstforhold på 1600-tallet», s. 58.

[42] Hartvigsen 1687, s. 193.

[43] Selberg, «Utburden er synda si løn», s. 27; Espeland, Spøkelse, s. 107.

[44] Selberg, «Utburden er synda si løn», s. 27–28.

[45] Espeland, Spøkelse, s. 58****

[46] Ofte med et innhold lik dette: At hun etter lang tids bygderykte, frivillig tilsto sin forbrytelse ovenfor sin sjelesørger Hartvigsen.

[47] Sandmo 2002, Voldssamfunnets undergang, s. 136–138.

[48] Møinichen 1687, s. 175.

[49] Møinichen 1687, s. 175

[50] Øverland 1897, ”Utborden og Barnemodersken i Stegen”, s. 34.

+ KILDER

Riksarkivet: Amtmannsregnskapene Nordland 1687, Fogdregnskapene Salten 1687. Ordre, tingvitner og kvitteringer No 6–15.

Statsarkivet i Trondheim: Kirkebøker fra Steigen, Ministerialbok fra Steigen prestegjeld, 1686–1712. 855A01: 116–117.

Statsarkivet i Trondheim: Kirkehistoriske aktstykker samlet av biskop Gunerus. Møinichen, Jens 1687. Møinichens beretning datert 8. desember 1687: 174–176.

Statsarkivet i Trondheim: Kirkehistoriske aktstykker samlet av biskop Gunerus. Arnesen m.fl. 1687. Brev fra Hartvig Arnesen m.fl. til lagmannen, prosten og sorenskriveren datert 18. november 1687. 172–173.

Gunnerusbiblioteket i Trondheim: Hartvigsøn, Arent 1687. En sandfærdig Beretning om et Spøgelse og dets selsomme Atfærd, passeret i Steege Gield i Nordland, i Ledingens Menighed, paa een af Præstebøes Jorder, ved Navn Skaalvo[l]d: 182–194.

Norske tegnelser 1688–1691. Brev fra kongen til stattholder Gyldenløve datert 31. mars 1688. Fol. 40.

+ LITTERATUR

Cameron, Euan. Enchanted Europe. Superstition, reason and religion, 1250–1750. Oxford University Press, 2010.

Dalen, Ingebjørg Aamlid. Ei tjenestejente, to prester og ett spøkelse : en undersøkelse av trosforestillinger, rettspraksis og resepsjonshistorie i Nille-saken fra Steigen 1687–88. Mastergradsoppgave Universitetet i Tromsø, 2011.

Dass, Petter. Nordlands trompet. Utgitt ved Didrik Arup Seip. Oslo: Aschehaug, 1927.

Espeland, Velle. Spøkelse. Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie. Oslo: Humanistisk Forlag, 2002.

Hasselberg, Kåre og Svein Tore Dahl. Embetsmenn i Nord-Norge i tiden 1536–1700. Trondheim, 1999.

Myrvoll, Marit. «Forestillinger og praksiser knyttet til døden». I Bjørg Evjen & Lars Ivar Hansen (red) Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv. Oslo: Pax Forlag A/S, 2008: 273–307.

Selberg, Torunn. «Utburden er synda si løn». Nytt om kvinneforskning 3: 23–30. 1990

Sandmo, Erling. Voldssamfunnets undergang. Om disiplineringen av Norge på 1600-tallet.  Oslo: Universitetsforlaget, 2002.

Stokkeland, Anette. Barn og unges oppvekstforhold på 1600-tallet, en studie med utgangspunkt i tingbøkene fra Jæren og Dalane 1613–1615. Oslo: Tingbokprosjektet, 2002.  

Østebø, Synnøve. «…tiltalt for Barnefødsel i Dølgsmaal…» En sosial- og rettshistorisk undersøkelse av kvinner tiltalt for barnefødsel i dølgsmål i Stavanger amt, 1610–1880. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 2005.

Tjelmeland, Halvard. Med posten inn i ei moderne tid. Nordnorsk posthistorie 1665–1850. Postmuseet, 1995.

Øverland, Ole Andreas. ”Utborden og Barnemodersken i Stegen”. Af Sagnet og Historien. Kristiania: ”Folkebladets” Forlag, 1897: 13–36.

Artikkelen er hentet fra Fortid 2/2016

Tags: , ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015