Bokmeldinger

Lagt til 1. februar, 2017

Barry Eichengreen – «Hall of Mirrors»



Av Eivind Thomassen

|

Cicero får ofte æren for uttrykket «historia est magistra vitae» – historien er livets læremester. Cicero og talløse middelalder- og renessanseforfattere etter ham mente at menneskene ville lære seg å mestre samtiden bedre dersom de hadde kunnskap om fortiden. Barry Eichengreen utvikler forestillingen videre i sin siste bok. Slik legger han også mye ansvar på de som arbeider med å skape mening av fortiden: Hvor andre har lagt skylden for finanskrisa på økonomene, legger Eichengreen skylden på historikerne.

Slik er det i hvert fall fristende å lese ham. Et hovedpoeng i Eichengreens bok er nemlig at lærdommer fra krisen i 1929, slik de ble formidlet av ettertidens historikere, preget håndteringen av finanskrisen i 2008. Sentralbankene trykte penger og regjeringene økte budsjettene for å unngå et like massivt tilbakeslag. Det hindret reprise av den store depresjonen.

Men politikerne lyktes ikke med å unngå varige vanskeligheter og tilbakevendende finansiell ustabilitet. I stedet skapte den tilsynelatende vellykkede oppskriften på krisehåndtering ifølge Eichengreen en farlig selvtilfredshet. Dermed fikk vi også et farlig tilbakefall til politiske rutiner. I stedet for en grunnleggende reformbølge som i 1930-årene, videreførte 2000-tallets politikere en liberal finanslovgivning og begynte å kutte budsjettene. Det bidro til den langvarige stagnasjonsperioden i årene etter finanskrisen, perioden Eichengreen omtaler som «den store resesjonen».

Det er forresten i seg selv noe nær en historisk begivenhet når økonom, historiker og Berkeley-professor Barry Eichengreen kommer med en ny bok, i hvert fall når innretningen på den er såpass ambisiøs som denne. Blant økonomiske historikere generelt, og særlig blant de som driver med finans, er Eichengreen en superstjerne. Eichengreens store akademiske gjennombrudd, boka Golden fetters (1992), var en kompleks analyse av hvordan politikken for å opprettholde gullstandarden i 1920- og 30-årene bidro til å forverre den store depresjonen.[1] Flere bunnsolide bøker har fulgt, blant annet to mer tekstboknære standardverk om det internasjonale valutasystemets historie og om europeisk økonomi i etterkrigstiden.[2]

Karakteristisk for Eichengreen er inspirasjonen fra Karl Polanyi og, som hos Polanyi, fokuset på store systemiske endringsprosesser. Stilen er nok nærmere Eric Hobsbawm enn Polanyi, preget av systematisk oppbygging og stor detaljrikdom. Eichengreen er likevel uovertruffen i lettheten og effektiviteten han håndterer stoffet med. Det er flere enn meg som bruker Eichengreens tekster som inspirasjon for egen skriving.

Eichengreen er likevel uovertruffen i lettheten og effektiviteten han håndterer stoffet med

Også denne siste boka er usedvanlig velskrevet. Den er også ambisiøs. Selv om det ikke er noe nytt at finanskriser ofte har et likeartet forløp, er det ikke egentlig så vanlig i historiske fremstillinger å sammenligne systemkriser, i hvert fall ikke i et tilnærmet globalt perspektiv.[3] Det er i grove trekk det Eichengreen her gjør, selv om hovedvekten ligger på USA og Vest-Europa (med noen avstikkere til Øst-Asia). Boka tar dessuten for seg vår helt umiddelbare fortid, tiden frem til 2015. Slik sett utfordres nok både den analytiske systematikken og den politiske nøytraliteten mer enn i tidligere bøker. Uten at det på noen måte går på bekostning av kvaliteten kan vi kanskje si at Eichengreen har tatt et ørlite skritt i retning debattbok-sjangeren.

Boka er bygd opp i fire hoveddeler hvor det alle steder hoppes frem og tilbake mellom de to periodene. Den første beskriver oppbyggingen av en finansiell boble i 1920-årene og på 2000-tallet. Disse beskrivelsene avdekker ifølge Eichengreen «more than a passing resemblance» (s. 100) mellom de to hendelsesforløpene. Ekspansiv pengepolitikk og liberal finanslovgivning skapte i begge tilfeller en kredittfinansiert spekulasjonsboble som til slutt måtte sprekke.

Den andre delen beskriver på medrivende vis øyeblikket da boblene sprakk og hvordan politikerne håndterte det. I de første kapitlene ligger vekten på å forklare hvorfor krisen i 1929 utviklet seg til den store depresjonen. Den konvensjonelle visdommen har, mye takket være Eichengreen selv, blitt å legge skylden på pengepolitikken, og Eichengreen bekrefter at dette et godt stykke på vei er riktig. Da en ny, lignende situasjon oppsto med subprime-krisen i USA sommeren 2007, hadde politikere og sentralbank «lært» at de måtte gå mer aktivt til verks, noe de da til slutt også gjorde. Eichengreen viser imidlertid hvordan en viktig lærdom likevel hadde gått tapt, nemlig hvor mye usikkerhet store finansielle kriser er omgitt av. Tvil og usikkerhet om den reelle situasjonen gjorde også i 2007–09 at tiltakene ikke kom så fort og resolutt som de burde.

Den tredje delen beskriver etterspillet etter de akutte krisene, forsøkene på å få i gang veksten i USA, Japan og Vest-Europa i 1930-årene og i USA og Euro-sonen fra 2009. I korte trekk er Eichengreens konklusjon at politikere og sentralbanker særlig i USA og Storbritannia i sistnevnte tilfelle lyktes med å unngå en reprise av den store depresjonen. Fallet i vekstrater i 2009 var mye lavere enn i 1930, og allerede i 2010 var veksten positiv.

Siste del beskriver hvordan vestlige regimer, etter Eichengreens mening, unnlot å trekke de riktige konklusjonene av historien, hvordan årene etter 2010 har gitt et tilbakefall til de politiske normene fra tiden før finanskrisen, med vekt på pengepolitisk normalisering og budsjettkutt, ikke minst i Eurosonen. Sammen med manglende styrke, utholdenhet og samordning av de opprinnelige krisetiltakene har dette bidratt til å gjøre den økonomiske utviklingen i årene etterpå svak og ustabil.

Hall of Mirrors er uten tvil en milepæl i historiografien om den siste finanskrisen. I tillegg er den et solid oppdatert bidrag til historiografien om den store depresjonen. Ikke minst er Hall of Mirrors trolig den mest detaljerte og autoritative sammenligningen av de to krisene som er foretatt. En lang, lang rekke små og mellomstore spørsmål tas opp og drøftes for å bygge opp under den overordnede konklusjonen, og det ville føre alt for langt å gå inn på alle her.

Hall of Mirrors er uten tvil en milepæl i historiografien om den siste finanskrisen.

Interessant i denne sammenhengen er det likevel at Eichengreen som nevnt i såpass stor grad legger skylden for den store resesjonen på 2000-tallet på historikerne: historikere har ifølge Eichengreen lagt altfor stor vekt på hvordan sammenbruddet etter finanskrisen i 1929 ble skapt eller forverret av dum politikk, og dermed på hvordan et sammenbrudd kunne ha vært avverget ved en annen type politikk. Slik ledet de oppmerksomheten mot en enkel politisk oppskrift, bort fra det mer grunnleggende spørsmålet om hvordan krisen kunne oppstå i utgangspunktet. Den historiske lærdommen om hvordan totalt sammenbrudd kunne avverges fikk ifølge Eichengreen politikerne til å overse en annen, sentral historisk innsikt: nemlig at finansmarkeder er grunnleggende ustabile.

Det kan presiseres at Eichengreen ikke utelukkende tenker på faghistorikere. Mange profilerte engelskspråklige økonomer har nettopp vært særlig opptatt av den store depresjonen, slike som John Maynard Keynes, John Kenneth Galbraith, Milton Friedman og Ben Bernanke, og det er ikke minst disse Eichengreen har i tankene. Eichengreens poeng er heller ikke at det ikke finnes historikere og økonomer som har forsøkt å forklare hvorfor krisen i 1929 oppsto. Eichengreen hevder imidlertid at slike undersøkelser har vært mindre systematiske og mindre tilfredsstillende enn studiene av politikken i etterkant av krisen, og at de derfor ikke har latt seg «destillere» til ett, kraftfullt forklarende narrativ. Som historiker er det likevel fristende å hevde at nettopp denne destilleringsprosessen også er faghistorikernes oppgave, kanskje minst like mye som økonomenes.

Eichengreens fremstilling er et solid belegg for at historie, hva sentrale aktører mener å vite om fortidens begivenheter, årsaker og konsekvenser, spiller en meget sentral rolle i vår egen samtid – og en særlig sentral rolle i kriser. Noe lignende har nylig vært påpekt i forbindelse med Tysklands og Sveriges respons på flyktningekrisen. Det bør faghistorikere og historiestudenter se som en oppmuntring. Faget vårt er viktig! Dernest bør Eichengreens bok leses som en advarsel mot ensidighet og forenkling.

Noter

[1] Eichengreen, Barry. 1992. Golden fetters: The gold standard and the Great Depression, 1919-1939. New York: Oxford University Press.

[2] Eichengreen, Barry. 2007. The European economy since 1945: Coordinated capitalism and beyond. Princeton: Princeton University Press.; Eichengreen, Barry. 2008. Globalizing capital: A history of the international monetary system. 2. utg. ed. Princeton: Princeton University Press.

[3] Kindleberger, Charles P. 2000. Manias, panics, and crashes: A history of financial crises. 4. ed, Wiley investment classics. New York: Wiley.

Eivind Thomassen (f. 1986). Master i historie fra Universitetet i Oslo og medforfatter på boken Norges Bank 1816-2016.

Bokmeldingen er trykket Fortid 02/2016.


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015