Artikler

Lagt til 1. februar, 2017

Bispeidealer i Thietmar av Merseburgs krønike: Opprør, nåde og feider

Av Terje Breigutu Moseng |

I Tyskland i den ottonske perioden (ca. 919–1024) var biskopene blant de viktigste politiske aktørene. Hvordan taklet innehaverne av disse grunnleggende religiøse embetene kravene de ble pålagt av en tidvis brutal, verdslig politisk virkelighet? Denne artikkelen drøfter idealene for biskopenes politiske virksomhet, med særlig vekt på forholdet til kongen og opprør, slik de framstår i biskop Thietmar av Merseburgs krønike (ca. 1012–18).

I en episode han skildra i krøniken sin, som dekker årene 915 til 1018, beskrev den saksiske biskopen og kronikøren Thietmar av Merseburg (ca. 975–1018) en konflikt mellom markgreve Ekkehard I av Meissen og erkebiskop Giselher av Magdeburg. Markgreven var misunnelig på erkebiskopen fordi sistnevnte var høyt verdsatt av keiser Otto III (r. 983–1002), så når erkebiskopens menn hengte noen av markgrevens menn for tyveri, uten å bringe saken inn for tyvenes herre, fikk markgreve Ekkehard krigerne sine til å bortføre alle mennene fra landsbyen hvor tyveriet og henginga hadde funnet sted. Han holdt dem som gisler helt til slektningene deres hadde betalt ei stor bot. Thietmar, som var kannik i Magdeburg på denne tida, ble sendt av erkebiskopen til markgreven for å be om erstatning, og han ble forarga da han fikk høre at markgreven ikke akta å betale. I krøniken fulgte Thietmar beskrivelsen av denne hendelsen med en klage om at det aldri ville bli fred i provinsen så lenge den verdslige makta fortsatte å rase på denne måten, i strid med guddommelig lov.[1] Thietmar skrev videre at saken bare kunne avgjøres gjennom et bispemøte, i tråd med kanonisk rett. Han la til at «hvis biskopenes vilje hadde vært én, slik vi kan lese i Apostlenes gjerninger,[2] så ville ikke onde menns gjenstridige hovmod bli styrket på denne måten».[3] I stedet, hevdet Thietmar, «når en av biskopene med rette blir anklaget for noe, blir han forsvart av de andre på en hvilken som helst måte; og dette er ingen unnskyldning, men en grov forverring av uretten, som vil gjøre vondt verre i framtida».[4]

Thietmar så tydelig for seg at biskopene skulle spille en rolle i samfunnet som forsvarere av fred og rettferdighet, og at de skulle være forholdsvis samstemte og forente i denne oppgava.[5] Han erkjente imidlertid også at idealet ikke alltid ble overholdt. Ingen av disse punktene er særlig overraskende, men kan vi komme nærmere Thietmars syn på biskopenes ideelle rolle i samfunnet som forsvarere av fred og rettferdighet? I denne artikkelen vil jeg se på Thietmars framstillinger av biskoper som på forskjellige måter var involvert i opprør og feider. Formålet vil være å spesifisere noen av Thietmars mer generelle politiske «spilleregler»[6] for biskoper. Mer konkret ønsker jeg å fokusere på reglene som gjaldt biskopenes ansvar for å bistå kongen i å opprettholde fred og rettferdighet i kongeriket. Som en representant for den herskende eliten i det ottonske Tyskland, som sønn av en greve, som forhenværende medlem av domkapitlet i Magdeburg, og som biskop av et lite bispedømme, kan Thietmars syn på biskopenes sosiale rolle kaste lys på hvordan andre med en lignende bakgrunn og status kan ha tenkt om biskoper i samfunnet.

Thietmar så tydelig for seg at biskopene skulle spille en rolle i samfunnet som forsvarere av fred og rettferdighet, og at de skulle være forholdsvis samstemte og forente i denne oppgava.

Forholdet til kongen – idealer, normbrudd og sosiale sanksjoner

Idealer kan være diffuse størrelser og vanskelige å få tak på. Ofte kan de imidlertid tre tydeligere fram når vi ser på situasjoner hvor idealene ble brutt og hvordan andre reagerte på slike brudd. Relativt sett kritiserte Thietmar bare unntaksvis bispekollegene sine. Han oppsummerte hvordan han så på kritikk i avslutninga av krønikens fjerde bok:

«Mange lovprises av folket, og veldig lite forhindrer dem fra å bli regnet blant de beste av menneskene. Men fordi det er umulig for mennesker å oppnå sann fullkommenhet, hva nytter det vel å snakke om de som er enda mer uverdige? Hvert menneskes pris vil synges ved verdens ende, og de dødeliges liv vil bli testet i ilden.»[7]

Til tross for Thietmars gode intensjoner om ikke å klandre andre finner vi nok eksempler på både kritikk og ros i krøniken hans til å kunne skissere opp noen bispeidealer. Denne skissa vil i tillegg bygge på passasjer hvor Thietmar henvender seg direkte til etterfølgeren sin. I prologen til krønikens første bok uttalte Thietmar at ett av formålene med krøniken – ved siden av å prise de tyske kongene og beskrive historien til bispedømmet Merseburg – var å tjene som en guide for etterfølgeren, som kunne lese den og få innsikt i hvordan han best kunne utøve embetet som biskop.[8]

Det mest iøynefallende trekket ved biskopene i Thietmars krønike er forholdet deres til kongen. Thietmar ga ettertrykkelig uttrykk for kongens betydning overfor etterfølgeren sin. I kapittel 8.14 ba han etterfølgeren om å sørge for at kongen alltid har ham i tankene, slik at kongen kunne fortsette å støtte bispedømmet deres. Én måte å gjøre dette på, var å oppsøke kongen på helgenfester og ved lignende anledninger, en annen var å utføre forskjellige plikter for kongen. Det nære forholdet en biskop burde dyrke til kongen var delvis motivert av pragmatiske hensyn, som Thietmar gjorde klart da han forklarte etterfølgeren sin at kongen kunne hjelpe kirka deres. Men det var også en religiøs plikt. Thietmar skrev flere steder i krøniken om betydninga av å opprettholde den doble kjærlighetens bånd,[9] som han oppsummerte i kapittel 6.13 som «lydighet til Gud og ærefrykt for høyere makter».[10] Disse ordene ble lagt i munnen på biskop Gottschalk av Freising, under en preken han holdt 8. september 1004 i Praha, foran Kong Henrik II (r. 1002–1024) og en stor forsamling geistlige, inkludert flere biskoper.[11] Den tyske historikeren Robert Holtzmann foreslo at biskopens preken var basert på 1 Pet 2,17 og Rom 13,1, [12] bibelsteder som formaner kristne om å være trofaste mot verdslige makter ettersom all myndighet til sjuende og sist kommer fra Gud. At den doble kjærlighetens bånd er en grunnleggende kristen dyd i Thietmars verden understrekes i kapittel 7.37. I en beskrivelse av de danske angrepene på England tidlig på 1000-tallet inkluderte Thietmar en kort etnografisk passasje om nordområdene. Etter en etymologisk forklaring av navnet Arktis og en notis om klimaet (kortversjonen: det er kaldt der), skrev han at begge typene kjærlighet er ukjente for innbyggerne.[13] Siden de to typene kjærlighet er gudsfrykt og respekt for høyere makter, impliserte Thietmar at mangel på respekt for kongen er ukristelig.

Det mest iøynefallende trekket ved biskopene i Thietmars krønike er forholdet deres til kongen.

Vi ser dette i praksis i ett av tilfellene hvor Thietmar skildra en biskops deltakelse i et opprør. Tilfellet det er snakk om er opprøret til dronning Kunigundes brødre mot kong Henrik II. I kapittel 6.35 blir Kunigundes bror Adalbero valgt til erkebiskop av Trier av det lokale domkapitlet. Ifølge Thietmar ble dette gjort mer av frykt for kongen enn av kjærlighet til religionen. Domkapitlet feiltolket imidlertid Henrik II. Kongen utpekte i stedet Meingaud, kammerherren til erkebiskop Willigis av Mainz. Dronningas brødre ser ut til å ha ansett dette som et tap av ansikt, ettersom de nå gjorde opprør mot kong Henrik. Borgerne forsøkte å forhindre kongen fra å komme inn i Trier, og han ble tvunget til å beleire byen for å få innsatt kandidaten sin på bispetrona i katedralen. Etter innsettelsen fikk kong Henrik også svogeren sin bannlyst, det vil si at han ble støtt ut av det kristne fellesskapet. Thietmar bifalt uforbeholdent kongens handlinger i denne situasjonen, og han skrev at det opprørerne hadde gjort mot den velvillige herren sin, fikk de nå tilbake til fulle. Han stilte videre et retorisk spørsmål: «Hva kan alle disse si, nå eller på Dommens dag? Deres ubeskrivelige synd får Moderkirka til å gråte over hennes sønners død og utplyndring. Tårene strømmer nedover ansiktet hennes foran øynene på en hevngjerrig Gud.» [14]

Thietmar var imidlertid ikke ferdig med dronning Kunigundes brødre med dette. Biskop Dietrich hadde barrikadert seg i Metz sammen med en tredje bror, den nylig avsatte hertugen Henrik av Bayern.[15] Da kong Henrik kom for å beleire dem hadde noen av kongens slaviske og hedenske allierte plyndra ei kirke og menigheten dens, like utenfor byen. Selv om Thietmar tidligere i krøniken hadde kritisert kong Henrik for å ha alliert seg med hedninger,[16] la han i dette tilfellet all skyld på biskop Dietrich og hevdet at Dietrich hadde gjort uopprettelig skade på seg selv og sine etterfølgerne. Thietmar avslutter dette kapitlet med en hard dom over kongens geistlige svoger: «Det ville vært bedre for denne kirka (dvs. bispedømmet Metz) hvis den mannen aldri var født.»[17]

Vi kan kaste mer lys over Thietmars syn på biskoper som gjør opprør gjennom de mer generelle kommentarene hans i kapittel 6.48. Her snakket han om «vestmennenes alltid skiftende sinn».[18] Thietmar var fra Sachsen, i Det tyske rikets grensetrakter mot de slaviske områdene i øst, så for ham var det innbyggerne i hertugdømmet Lotharingia som var «vestmenn». Blant de mange viktige bispedømmene i Lotharingia var nettopp både Metz og Trier, og dronning Kunigundes familie var en av de mektigste i hertugdømmet.[19]Thietmar skrev videre at enkelte skrøt av vestmennene for at de ikke fant seg i noen urett fra herrene sine. Thietmar selv derimot, fordømte dem som feiginger uten tanke for annet enn egne kjødelige lyster. Disse menneskene, skrev han, «brydde seg ikke om at Gud har lagt rettferdighetens tøyler i kongens hender».[20]Thietmar valgte selv å stille seg på samme side som de som utholdt urett ved å underkaste seg Gud og de maktene Han hadde etablert, heller enn å fornærme den himmelske majestet gjennom strid. Som vi så i eksemplet med biskop Dietrich av Metz, gjaldt dette åpenbart biskoper også.

Biskoper, forbønn og feider

Thietmars syn på biskopers rolle overfor opprørere var imidlertid ikke begrensa til fordømmelse. Hvis vi vender tilbake til Biskop Gottschalk av Freisings preken i Praha i kapittel 6.13, ser vi at oppfordringen om å bevare den doble kjærlighetens bånd bare var halve prekenen. Biskopen fortsatte med å minne kong Henrik II om at hans fremste plikt var å vise nåde. Kongen hadde selv, ifølge biskopen, nytt godt av Guds uforanderlige nåde, ettersom det var denne Guds nåde, heller enn kongens egne bedrifter, som hadde tillatt ham å oppnå enhver æresbevisning og fordel. Etter å ha fortsatt ei stund om hvordan nåde er en framstående kristen dyd, tok Gottschalk og Thietmar en mer spesifikk tilnærming, ved å henvende seg direkte til kongen:

«Kjæreste herre, i navnet og ved kjærligheten til [Kristus], han som tilga (…) de omskårede jødene at de hadde forbrutt seg mot hans lære, ber jeg deg om å ha miskunn med Henrik, tidligere markgreve, men nå, håper jeg, virkelig angrende. Løs lenkene og vis ham nåde, slik at du på denne dag med større frihet kan be Gud om å forlate oss våre synder.»[21]

Hvis vi skal tro på Thietmars framstilling av denne hendelsen,[22]lyktes Gottschalk i å bruke prekenen sin til å gå i forbønn hos kongen for en angrende opprørsk aristokrat. Vi kan se gjennom hele Thietmars krønike hvordan han vektlegger biskopenes formanende rolle i slike saker. Den opptrer så hyppig at vi kan si at det var et viktig biskoplig ansvar for Thietmar at de skulle minne kongen om at han pliktet å vise nåde.

Vi kan se gjennom hele Thietmars krønike hvordan han vektlegger biskopenes formanende rolle i slike saker.

Å faktisk oppnå kongens nåde var avhengig av at opprøreren undergikk et formelt ritual, deditio, en offentlig demonstrasjon av anger og ydmykhet, ofte etterfulgt av en eller annen slags botsøvelse.[23] Fra et moderne ståsted er det ikke alltid like enkelt å forstå disse botsøvelsene, noe som er tydelig i det kanskje mest kjente eksempelet fra den ottonske perioden. Etter at Otto I (r. 936–973), kjent som «den store», hadde slått ned opprøret til hertug Eberhard av Franken i 937, måtte hver av de fremste støttespillerne til Eberhard, ifølge historieskriveren Widukind av Corvey, bære en hund fra et visst punkt til Magdeburg, helt øst i Sachsen.[24] Biskopene ser imidlertid ikke ut til å ha vært bundet av like strenge regler som kongen i dette henseendet. Forbønn for angrende opprørere var i stedet noe i nærheten av en religiøs plikt, et inntrykk som blir styrka av likheten til syndsforlatelse, som delte mange av de samme forutsetningene.

Biskoplig forbønn kan knyttes til idéen vi traff på tidligere, om biskoper som forsvarere av fred og rettferdighet. Ethvert samfunn trenger mekanismer for konfliktløsning for ikke å ende i anarki. Kongens nåde var en viktig konfliktløsende mekanisme i det ottonske Tyskland. Samtidige forventa at kongen skulle vise nåde, og han kunne tape ansikt hvis han ikke levde opp til forventningene. Den tyske historikeren Gerd Althoff har til og med foreslått at barmhjertighet kunne imponere undersåttene mer enn harde straffer som å beslaglegge embeter[25] At samtidige forventa nåde fra kongene sine var imidlertid ingen garanti for at individuelle konger nødvendigvis var tilbøyelige til å gi det. Noen ganger trengte de en påminnelse, og det er her biskopene kommer inn i bildet.

Hos Thietmar finner vi et godt eksempel på en biskop som minner kongen på at han bør vise nåde i et av opprørene til markgreve Henrik av Schweinfurt. Dette var den samme markgreve Henrik som biskop Gottschalk hadde gått i forbønn for under prekenen i Praha, men det var ikke den første gangen Henrik hadde nytt godt av biskoplig forbønn. Markgreve Henrik hadde opprinnelig vært en av kong Henrik IIs støttespillere under interregnumet i 1002, etter at kong Otto III døde uten arvinger. Markgreve Henriks lojalitet til kong Henrik hadde imidlertid kjølna etter at kongen brøt løftet sitt om å gjøre ham til hertug av Bayern.[26]Han gjorde til slutt opprør mot kongen i 1003, sammen med hertug Boleslav Chobry av Polen, hertug Ernst av Schwaben, og kongens bror Bruno, den senere biskopen av Augsburg. Da markgreve Henrik senere angret på opprøret og ba kongen om nåde, var kong Henrik lite villig til å innvilge ønsket hans.[27] Etter at erkebiskop Tagino av Magdeburg og hertug Bernhard av Sachsen[28] hadde gått i forbønn for markgreve Henrik, tilga imidlertid kongen ham og fikk erkebiskopen til å passe på ham i en av erkebispesetets borger.

Å overgi seg frivillig var en viktig forutsetning for kongens nåde, men det var ikke nødvendigvis like viktig for at biskoper skulle gå i forbønn. I kapittel 5.34 fanget kong Henriks krigere hertug Ernst av Schwaben, en av aristokratene som hadde gjort opprør sammen med markgreve Henrik. Ettersom han ikke hadde overgitt seg frivillig, og dermed ikke ydmyket seg ved å be om nåde, hadde kongens dommere dømt ham til døden. Men før straffen kunne fullbyrdes hadde erkebiskop Willigis av Mainz gått i forbønn for hertugen, og straffen ble redusert til ei stor bot. Nok en gang ser vi altså en biskop som megler i konfliktløsning, hvor han bidrar til å formilde en situasjon som ellers kunne ha blitt ytterligere trappet opp. Hvis hertugen hadde blitt henretta, ville det kunne ha anspora familien, vennene og tilhengerne hans til å søke oppreisning gjennom en feide.[29] Den amerikanske historikeren David A. Warner hevdet at dette var et generelt trekk ved det ottonske samfunnet, og at «much of what may seem irrational or inexplicable in Ottonian politics ultimately derives from these two factors: the desire for honour and fear of disgrace.»[30]

Biskopenes overgripende plikt til å fostre fred og rettferdighet i samfunnet kan kvalifiseres med Thietmars syn om at biskopene – som alle andre ottonske aristokrater – hadde rett til å forfølge sine egne feider, som Warner også har pekt på.[31]Thietmar framstilte det for eksempel som en rettferdig handling da fetteren hans, biskop Dietrich av Münster, ville hevne «sin elskede venn»,[32] grev Wichmann, som hadde blitt drept på oppfordring av en viss grev Balderich. Da han fant vennen livløs hadde biskop Dietrich sendt budbringere gjennom hele regionen for å oppfordre «landsmenn og slektninger»[33] til å ta hevn, før han ledet tropper mot en av grev Balderichs borger. Biskop Dietrich ser ut til å ha trådt tilbake fra rollen som hevner ved ankomsten til hertug Bernhard II av Sachsen, enda en av Dietrich og Thietmars fettere. Feide var en viktig mekanisme for konfliktløsning i det ottonske Tyskland, og så lenge den ble holdt innenfor akseptable rammer, ble ikke feider sett på som illegitim vold. Å føre en rettferdig feide kan i stedet sees som et positivt aspekt ved biskopenes ansvar for å forsvare fred og rettferdighet.

Feide var en viktig mekanisme for konfliktløsning i det ottonske Tyskland, og så lenge den ble holdt innenfor akseptable rammer, ble ikke feider sett på som illegitim vold.

Dette bringer oss tilbake til eksemplet som innledet denne artikkelen. Innenfor et paradigme hvor biskoper legitimt kunne utøve vold for å straffe det de anså som ugjerninger, kan Thietmars kommentarer til konflikten mellom erkebiskop Giselher av Magdeburg og markgreve Ekkehard I av Meissen bidra til å kaste lys på noen aspekter av de ottonske politiske spillereglene. Selv om Thietmar innrømte at erkebiskopens menn hadde begått det vi kan kalle en saksbehandlingsfeil da de ikke varslet markgreven før de straffet mennene hans, slik de burde ha gjort, er det klart at Thietmar syntes at erkebiskop Giselher hadde en rettmessig sak, i motsetning til markgreve Ekkehard. Ved å la mennene sine reagere med vold på det han anså som et overtramp av markgrevens menn, forsøkte erkebiskopen etter Thietmars syn å begrense «den verdslige maktas raseri».[34] For Thietmar var dette et oppdrag som biskopene burde ha vært forent i til å begynne med, og dette er også en tendens i Thietmars framstilling av de ottonske biskopene.

Konklusjon

Biskopene utgjorde sammen med kongen den viktigste statsbærende institusjonen i det østfrankiske samfunnet i den ottonske perioden. Både biskopene og kongen var innsatt gjennom religiøse seremonier, og hadde dermed et gudegitt mandat når de sammen forsøkte å styre det kristne fellesskapet. Det er sannsynligvis her vi finner grunnlaget for at Thietmar vektlegger at biskopene skal opprettholde fred og orden i samfunnet. I denne artikkelen har jeg forsøkt å vise at biskopene ifølge Thietmar skulle samarbeide med kongen og bistå ham i å styre riket som en god kristen konge, og om nødvendig minne ham på at den kristne herskerens fremste dyd er nåde. Som del av dette skulle de også gå i forbønn for de som hadde forbrutt seg mot Guds orden ved å motsette seg kongens vilje. Som eksempelet med erkebiskop Giselher og markgreve Ekkehard viser, skulle imidlertid biskopene også kunne handle selvstendig, for å beskytte både verdigheten til det hellige embetet sitt og ikke minst den gudgitte samfunnsordenen.

Terje Breigutu Moseng (f. 1985) er doktorgradsstipendiat i middelalderhistorie ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen. Han arbeider med en avhandling om historieskriveres syn på egen rolle i offentligheten i det tyske riket, ca. 950–1150. Han har en master i historie fra NTNU med oppgava «Hyrder på ville veier». Kritikk av biskoper i 900-tallets historieskriving (Trondheim, 2012). Ved siden av arbeidet som stipendiat jobber han med en ny oversettelse av Augustins Bekjennelser i Gyldendals Kanon-serie. En tidligere versjon av denne artikkelen ble presentert som innlegg på International Medieval Congress i Leeds i 2015.

NOTER

[1] «Si in hac provincia aliquid valeret lex divina, non sic insaniret secularis potesta», Thietmar, Chronicon, 4.73.  All latinsk tekst er hentet fra Holtzmann og Trillmich (red.), Chronik, men vil bare refereres til som Thietmar, Chronik, med bok og kapittel. Alle oversettelser fra latin er mine egne. For en kort drøfting av Thietmars liv og verk, se f.eks. Bagge, Kings, politics and the right order of the world, 95–188.

[2] Apg 1,14, 15,25.

[3] «Si consentiret coluntas coepiscoporum, sicut legitur in actibus apostolorum, non sic corroboraretur pertinax presumpcio iniquorum», Thietmar, Chronicon, 4.73.

[4] «Cum aliquis ex numero illorum recte inpugnatur, ab alio, quodlibetcumque id fieri potest modo, defenditur; et non est hoc excusacio, set ad multum deteriora quaedam iniusta sibique in posterum nocens confortatio», Thietmar, Chronicon, 4.73.

[5] Her var han i godt selskap; det karolingiske idealet var at biskopene skulle samarbeide med kongen om å opprettholde den indre og ytre freden i kristenheten. Se Patzold, Episcopus.

[6] Althoff, Spielregeln der Politik im Mittelalter, særlig 21–56.

[7] «Multi a populo laudantur, nisi pauca res eis obstaret, qoud inter optimos haberetur; et quia verum est, hominibus de perfectione iusta nimis deesse, quid prodest de inferioribus hiis tale quid promulgare? Omnis laus in fine canitur, et mortalis conversacio igne probatur», Thietmar, Chronicon, 4.75.

[8] Thietmar, Chronicon, prolog.

[9] For eksempel Thietmar, Chronicon, 5.42, hvor biskop Wolfgang av Regensburg på dødsleiet formante den tiltenkte etterfølgeren sin Tagino, den senere erkebiskopen av Magdeburg, om å bevare den dobbelte kjærlighetens bånd, «de conservando gemine dilectionis vincula».

[10] «de obedientia Dei sublimiorumque honore potestatum», Thietmar, Chronicon, 6.13.

[11] Biskopen av Praha var naturligvis til stede, og det er sannsynlig at biskopen av Kolberg også var der. Utover dette reiste kongen som regel alltid med flere biskoper i følget sitt.

[12] Holtzmann (red.), Die Chronik des Bischofs Thietmar von Merseburg, 291, note 6.

[13] «mentes incolarum caritatis geminae experts», Thietmar, Chronicon, 7.37.

[14] «Quid hii omnes hic et futuro examine dicturi sunt, quorum culpa ineffabili aecclesia mater incorrupta tocies in filiorum suimet nece et despoliacione gemens lacrimas a maxillis descendentes ante conspectum vindicantis Dei fundit?”, Thietmar, Chronicon, 6.35.

[15] Denne episoden er skildra i Thietmar, Chronicon, 6.51.

[16] Thietmar, Chronicon, 6.26.

[17] «Sacius esset huic aecclesiae, quod numquam natus fuisset homo ille», Thietmar, Chronicon, 6.51.

[18] «varias occidentalium mentes», Thietmar, Chronicon, 6.48.

[19] Om Lotharingia og lotharingiernes forkjærlighet for feider, se Arnold, Medieval Germany 500–1300, 55–57. Den beste oversikten over Tyskland i tidlig middelalder er fortsatt Reuter, Germany in the early middle ages; se 201–203 om opprøret til Kunigundes brødre.

[20] «freno equitatis a Deo inpositae regi nullatenus currant», Thietmar, Chronicon, 6.48.

[21] «Te (…) obtestor per nomen et amorem eius, qui (…) Iudeis recutitis suorum transgressionem preceptorum, indulsit, Heinrici quondam marchionis, nunc autem, ut spero, vere penitentis, senior karissime, miserearis, vincula solvas et gratiam dones, ut eo liberiori animo hodie Deum interpelles: dimitte nobis debita nostra», Thietmar, Chronicon, 6.13.

[22] Det er flere grunner til å være skeptisk til akkurat denne talen. Markgreve Henrik av Schweinfurt var Thietmars fetter; Henriks mor var Eila, datter av markgreve Liuthar II av den saksiske nordgrensa (Thietmars bestefar) og kona til babenbergeren Berthold av Schweinfurt, og Thietmar omtalte henne et annet sted i krøniken som «min venn» (5.14). Lippelt, Thietmar von Merseburg, 117, hevder på den andre siden at talen antakeligvis er autentisk, siden han tolker den som kritisk til kongen. Han hevder videre at slike kritiske innslag i krøniken kan være med å forklare hvorfor Thietmar aldri ble blant Henrik IIs nærmeste rådgivere, til tross for at kongen var i Merseburg mye oftere enn i noen annen by (ibid., 115).

[23] Om politiske ritualers rolle i det ottonske Tyskland, se Leyser, «Ritual, ceremony and gesture». Althoff, Spielregeln der Politik im Mittelalter befatter seg også i stor grad med politiske ritualer og opprør. Buc, The dangers of ritual advarer mot en alt for sterk tiltro til middelalderske skildringer av ritualer.

[24] Leyser, «Ritual, ceremony and gesture», 197.

[25] Althoff, Spielregeln der Politik im Mittelalter, 36.

[26] Thietmar, Chronicon, 5.14.

[27] Thietmar, Chronicon, 6.2.

[28] Hertug Bernhard var gift med Hildegard, en av søstrene til Thietmars mor, som gjennom ekteskap var svigerinna til markgreve Henriks mor Eila, ettersom hun som sagt (se note 22) var søstera til Thietmars far. Politikk i førmoderne tid var i høyeste grad en family affair. For en nylig og omfattende drøfting av forholdet mellom personlige forbindelser og politikk i tidlige middelalder, se Althoff, Family, friends and followers.

[29] Althoff , Family, friends and followers. Det var dette som skjedde i kapittel 5.6, hvor markgreve Ekkehard I av Meissen ble drept av en viss Henrik, sønn av en greve som ifølge Thietmar hadde blitt piska av kong Otto III på Ekkehards oppfordring.

[30] Warner, Ottonian Germany, 27.

[31] Warner, Ottonian Germany, 34, med referanse til Thietmar, Chronicon, 7.48–9.

[32] «dilecti amici», Thietmar, Chronicon, 7.48.

[33] «comprovinciales et affines», Thietmar, Chronicon, 7.48.

[34] «Si in hac provincia aliquid valeret lex divina, non sic insaniret secularis potesta», Thietmar, Chronicon, 4.73.

+ LITTERATUR

Althoff, Gerd. Family, friends and followers: political and social bonds in medieval Europe. Oversatt av Christopher Carroll. Cambridge: Cambridge University Press, 2004.

Althoff, Gerd. Spielregeln der Politik im Mittelalter. Kommunikation in Frieden und Fehde. Darmstadt: Wissenchaftliche Buchgesellschaft, 1997.

Arnold, Benjamin. Medieval Germany 500–1300. A political interpretation. Basingstoke og London: Macmillan Press Ltd., 1997.

Bagge, Sverre. Kings, politics and the right order of the world in German historiography c. 950–1150 [Studies in the history of Christian thought 103]. Leiden/etc.: Brill, 2002.

Buc, Philippe. The dangers of ritual. Between early medieval texts and social scientific theory. Princeton: Princeton University Press, 2001.

Holtzmann, Robert (red.). Die Chronik des Bischofs Thietmar von Merseburg und ihrer korveier Überarbeitung, Monumenta Germaniae Historica, Scriptores rerum Germanicarum, Nova series 9, Berlin, 1935. Tilgjengelig fra www.dmgh.de, sist besøkt 11.04.16.

Holtzmann, Robert (red.) og Werner Trillmich (red. og ovs.). Thietmar von Merseburg. Chronik. Augewählte Quellen zur deutschen Geschichte des Mittelalters IX, Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt, 2002.

Leyser, Karl. «Ritual, ceremony and gesture: Ottonian Germany» I Karl Leyser, Communication and power in medieval Europe: the Carolingian and Ottonian centuries, red. Timothy Reuter, 189–214. London: Hambledon Press, 1994.

Lippelt, Helmut. Thietmar von Merseburg: Reichsbischof und Chronist. Mitteldeutsche Forschungen 72. Köln og Wien: Böhlau Verlag, 1973.

Patzold, Steffen. Episcopus. Wissen über Bischöfe im Frankenreich des späten 8. bis frühen 10. Jahrhunderts. Mittelalterliche Forschungen 25. Jan Thorbecke Verlag, 2008.

Reuter, Timothy. Germany in the early middle ages 800–1056. Harlow: Pearson Education, 1991.

Warner, David A (red. og ovs.). Ottonian Germany. The Chronicon of Thietmar of Merseburg. Manchester Medieval Sources. Manchester: Manchester Medieval Press, 2001.

Artikkelen er hentet fra Fortid 2/2016

Tags: , , ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015