Artikler

Lagt til 2. februar, 2017

Historikeren 2/2016



Av Jørgen Hamre Sveen og Petter Sauge |

Jens Erland Braarvig er professor i religionshistorie ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk på Universitetet i Oslo. I tillegg til å være spesialist innen arkaiske religioner, kan han flere gamle språk enn de fleste. Vi møtte ham en snøfull torsdags morgen. Smilende og byende på kaffe tok han oss med inn på pauserommet til religionshistorikerne. Vi fikk gleden av å bruke de neste timene med dette svært kunnskapsrike intervjuobjektet. Braarvig måtte ikke bes to ganger om å gi lange og innfløkte svar, både på det vi spurte om og ting vi ikke spurte om.

Et naturlig sted å starte, er vel å spørre hva det var som gjorde at du endte opp med å studere arkaiske religioner?

Det var vel kanskje først når jeg begynte på universitetet at jeg oppdaget historien i all sin velde. Jeg begynte med religionshistorie på starten av 70-tallet, da fungerte dette faget som et slags nytt perspektiv på livet, som man ikke fant verken i teologi eller i de naturvitenskapelige forklaringene. Det var et nytt og kraftfullt språk. Religionshistorie, med trykk på historie, var veldig appellerende. Det som mangler i nåtiden, finner man i historien. Vi mennesker definerer oss selv ut fra smale perspektiver. Å reflektere over historien er derfor verdifullt. Og dess lengre tilbake man går, dess mer rart finner man. Ideologier som er ti, hundre eller tusenvis av år gamle gir en bredde. ”Det hele mennesket” er kanskje å ta munnen for full, men historien gir i hvert fall en innsikt i hva et menneske kan være. Det oppdaget jeg med religionshistorie, og sånn ble den arkaiske historien mitt felt. Hvis man ser for seg historien som et tre, er det klart at roten er mer sentral enn greinene for å forstå treet, det vil si helheten.

Hvis man ser for seg historien som et tre, er det klart at roten er mer sentral enn greinene for å forstå treet, det vil si helheten.

Du trur ikke ”det hele mennesket” er noe vi kan finne på et laboratorium da, med kartlegging av gener og lignende?

Joda, biologien er nettopp et forsøk på å forstå det hele mennesket. I og for seg også fysikken med tanke på hva materie er. Dette er en fremherskende ideologi i vårt samfunn, men alle forsøk på å forklare det hele mennesket naturvitenskapelig ser ut til å være mislykkede. Biologien er en viktig og flott vitenskap som jeg har stor respekt for. Det er fantastisk hva de faktisk har funnet ut, men de nye ideene finnes ikke i det som er opplest og vedtatt til enhver tid. I dag kan man si at biologien er både opplest og også i stor grad vedtatt.

Som vi skjønner er du interessert i arkaiske religioner, men vi veit at du også kan mange gamle språk. Begynte du med religionshistorie, for så å lære deg språk etter hvert?

Ja, jeg oppdaget etter hvert at for å komme dypere inn i disse kulturene, var det ingen veg utenom å lære seg disse gamle språkene; Sanskrit, gresk, latin, kinesisk, arabisk osv. Det har jeg brukt mye tid på. Jeg tenker, som vi alle burde, på mitt studium som et livslangt studium. Mitt tidligste arbeid dreide seg om buddhismen. Samtidig hadde jeg alltid litt gående når det gjaldt gresk religion. Det jeg erkjente godt inn i førtiårene, det vil si mine egne førtiår, var at det er én kultur som er grunnleggende i verden, nemlig den mesopotamiske. Alle kulturer har i en viss forstand emanert fra det gamle Mesopotamia. Det er der det begynte, i landet mellom elvene, med de gamle byene Ur, Uruk og Babylon osv. i det tredje årtusen fvt. Derfor begynte jeg å lese sumerisk og akkadisk. Etter hvert har jeg plukket opp flere og flere språk. Det å besinne seg over hva ord betyr er et helt grunnleggende spørsmål for oss mennesker, både akademisk og på annen måte. Når man leser Aftenposten går det fort, men når man leser akkadisk og sumerisk tar det nødvendigvis noe mer tid. Dette er den hermeneutiske evne. Å stikke ut av sin vante begrepsverden og spørre seg; Hvordan tenkte man egentlig dette? Med andre begreper, for så vidt om det samme liv, kan man se seg selv i fortidens mennesker. Det er sunt, og skaper den fleksibiliteten i tenkingen som historiestudiet gir.

Hvor mange og hvilke utdødde språk kan du egentlig?

“Kan” må man sette anførselstegn rundt. Husk at vi er homo insipiens, det uvitende mennesket. Vi er det eneste vesenet som er bevisst at det er noe vi IKKE vet. Vi er et spørrende vesen. Historien er for eksempel noe vi hele tiden spør oss om. Vi har et historisk sug. Vi som er historikere forstår det, men gjør alle det? Det tror jeg i bunn og grunn. For vi kan si at vi også er homo mythopoeticus, det fortellende mennesket. Vi forteller hele tida, om oss selv, vårt miljø, vår familie, våre ulykker og gleder. Ved å fortelle fyller vi rommet av uvitenhet. Alle forteller jo, og noen gjør det mer enn andre… Også er vi Homo Imaginans, vi lager bilder. Ofte snakker man om at ting er historieløst, det er et godt argument. Vi forteller utfra den tiden vi lever i. Vi bruker historien for å lage politikk og ideologi. Slike narrativer, eller snarere narrerier, hehe, er jo myter. Disse kan korrigeres av å studere kilder. At vi ikke slipper historia til mener jeg både er trist og farlig. Om historia ikke er direkte nyttig, så har den med vår kunnskapshorisont å gjøre. Kulturer har interagert. Dette er for eksempel interessant å ha med seg i innvandringsdebatten. Mye av den arabiske lærde litteraturen er for eksempel oversatt fra gresk. Sånn sett er den muslimske kulturen et barn av den klassisk greske, akkurat som vår kultur. Historien kan brukes for å bygge ned rasisme, den kan i og for seg brukes til det motsatte også, men den globale historien kan være med å understreke det menneskelige fellesskapet. Dess lenger tilbake vi går, dess mer felles finner vi.

Interessant! Vi prøver oss likevel igjen: Vi veit du har oversatt fra sanskrit og…

Ja, det var dette antallet språk ja… Jada, jeg kan si litt om det. Vi holder på med en nettside som heter Bibliotheca Polyglotta. Den bør dere ta en titt på. Det er en komparativ studie av gamle tekster på ulike språk. Å arbeide med oversettelser fra sanskrit til tibetansk, fra sanskrit til kinesisk, fra kinesisk til uighur (gammeltyrkisk), da ser man retningens veier gjennom oversettelse. Da får man både det det idehistoriske, samtidig som man lærer språkene. Gjennom å lære seg andre språk tilegner man seg andre tenkemåter som ikke er umiddelbart tilgjengelige. De språkene dere finner på Bibliotheca Polyglotta, de kan jeg. Pluss noen til. Men jeg vil si at jeg kan noen bedre enn andre… Det som ennå ikke har kommet inn der, men som vi har planer om, er akkadisk, sumerisk, hettitisk og ugarittisk. Disse språkene er historisk veldig viktige. Egyptisk også selvfølgelig. Men disse andre språkene hadde enorm påvirkning på andre kulturer. Ikke minst vitenskapshistorisk. Vitenskapen har sine røtter i det sumerisk-akkadiske. Deres matematikk for eksempel var meget sofistikert. Vi historiserer alt mulig: kunsthistorie, religionshistorie osv. Men hvor blir det av vitenskapshistorien? Jeg tror det kommer av at det å tilegne seg både humanistiske og naturvitenskapelige disipliner er veldig krevende. Her vil jeg laste vår grunnutdanning. Nå har matematikken bedret seg mye, men det går alltid på bekostning av mye annet: historie, idrett, osv. Det er viktig å få til en balanse mellom disse fagene. Det er viktig å lære matematikk, men også språk. Apropos historie og matematikk, når man leser matematikk, så leser man egentlig verdenshistorien. Man begynner med matematikken slik den var langt tilbake. Når du leser matematikken fra det enkle til det avanserte, går du gjennom en historisk prosess. En oppsummering av matematikkens utvikling.

Så det du sier er at min gang fra matematikken i førsteklasse til videregående, er et bilde på verdenshistorien?

Ja, men man kommer sjeldent lenger enn til Newton, og det er vel ikke alle som kommer dit heller. På Bibliotheca Polyglotta har vi en svær utgave av Euklids Elementer, den kanskje viktigste boka i verdenshistorien etter bibelen, fordi den er oversatt så utrolig mange ganger. Frem til ca. 1800 var den oversatt omtrent like mange ganger som bibelen, kanskje flere. Den geometrien man kan lese der, er ganske sofistikert og den krever mye tenkning. Jeg mener at man på videregående burde lese Euklids Elementer på gresk og latin. Da ville man lært både geometri, historie og språk på en gang. Jeg vet at mange ville trukket på smilebåndet hvis de hadde hørt dette forslaget, men dette blei faktisk gjort helt fram til rundt år 1900. Så denne boken har vært lærebok i 2200 år, og det er ikke verst.

Jeg mener at man på videregående burde lese Euklids Elementer på gresk og latin.

Vi skjønner at du kan mange språk. Men sett at vi hadde sendt deg tilbake med en tidsmaskin til Ur, Uruk, Babylon eller India ca. 500 fvt., hvor godt trur du du hadde gjort deg forstått?

Vel, jeg hadde nok klart meg bedre på sanskrit enn sumerisk og akkadisk. Jeg hadde først og fremst kunnet lese en del, men jeg veit ikke hvordan det uttales. Men skrifttegnene kan jeg, så jeg kunne funnet vegen til for eksempel palasset dersom de hadde trafikkskilt. Det er ikke så dårlig. Hvis jeg kom dit, ville jeg gjort en stor innsats for å lære meg disse språkene enda bedre, men som kjent er det ikke mulig med tidsmaskiner. Det er interessant i seg selv, at fortiden faktisk fysisk sett er borte. Øyeblikket er den eneste virkeligheten. Vi sitter her nå. Men øyeblikket jeg sa «nå» er allerede forsvunnet, men gir fremdeles gjenklang i vår tilværelse. Vi lever i nuet, men har fortida med oss. Vi er historiske vesener, enten det er snakk om historie for tre sekunder siden eller 3000 år siden. Et universitet skal være et sted hvor man driver med analytisk virksomhet av alle de fenomener og væremåter som finnes i et hvert samfunn. Da er det klart at historien, som er en så stor del av oss, bør oppta en stor del av disse virksomhetene. Jeg som arkaisk globalhistoriker må si at jeg er meget bekymret for universitetets politikk når gjelder å forvalte både språk og den globale makrohistorien. Dette mangler, tross religionshistoriens veldige innsats. Religionshistorien har lenge vært, i praksis, den eneste reelle globalhistoriske disiplin. Nå er dette annerledes. Den nye strategien for religionshistorien skal hvile på tre søyler; Kristendom, Islam og Buddhisme, med vekt på nåtida. Dette mener jeg er skremmende.

Øyeblikket er den eneste virkeligheten. Vi sitter her nå. Men øyeblikket jeg sa «nå» er allerede forsvunnet, men gir fremdeles gjenklang i vår tilværelse. Vi lever i nuet, men har fortida med oss.

La oss være djevelens advokater: Hvor relevant er det egentlig å studere disse utdødde religionene? Hva har for eksempel hettittiske leirtavler med oss å gjøre?

Nei, ingen ting, er det lett å si. Men når vi leser dem er det lett å se at vi speiler oss selv i historien. Å forstå andre væremåter hjelper oss å forstå «de andre» i dag. Det er det sosialantropologiske dictum. Dessuten er de siste 5000 årene et useelig lite punkt i jordens historie, og også menneskets historie. Hvis man spør seg hva som er vitsen med historie, vil jeg si at for eksempel biologien desidert er en historisk vitenskap. Den lager hele tiden familietrær som går tilbake i tid, med forskjellige typer basert på hodeskaller og den slags, laget til opprinnelser. Biologien er nyttig i dag for å forklare menneskers væremåter og lignende. Før het jo alle disse vitenskapene naturhistorie. Alt dreide seg om opphav. Dessuten handler historie om å ta hensyn til alt materialet. Akkurat som i en rettsak. Alt skal på bordet. Basert på bevisene lager man et veridictum, et «sant dokument». Så hugger man hodet av mannen, men det er ingen andre enn han selv som vet om han har gjort det. Kanskje vet han det ikke selv heller. Som historikere har vi mye å lære av den juridiske prosess for å etablere sannheter. I politisk sammenheng har vi også stor nytte av alt bevismaterialet for hva menneske har vært. Det gir oss et mer komplett bilde av oss selv.

Hvis du måtte velge: Hva hadde du valgt av religionshistorie og filologi?

Det skrevne dokument er grunnlaget for alle humanistiske studier. I og med at filologien har vært så selvfølgelig, har man kanskje ikke tematisert den noe særlig. Akkurat som at mor alltid er der, er filologien alle humanistiske fags moder. Gresk og latin var inntil nylig helt grunnleggende for all utdanning, og det var gjennom studiet av disse de andre humanistiske disiplinene vokste fram. Så dersom jeg må velge, tar jeg det jeg vil kalle et inklusivt valg, gjennom å velge filologien, hvor religionshistorien er en funksjon. Derfor er det så farlig i dag, at man alltid tar mor for gitt. Det er først når mor forsvinner at vi skjønner hvor viktig hun er. I dag har filologien i stor grad fordampet fra dette universitetet, og er redusert til en uformell virksomhet. Vi er en underskog av ansatte og studenter som driver filologiske studier, nærmest på fritiden. Gresk og latin står sterkt, men klassisk kinesisk, klassisk arabisk, sanskrit, osv.… alt dette lider. Det umiddelbare nyttehensynet gjør at disse blir nedprioritert.

Du har allerede nevnt nettstedet Bibliotheca Polyglotta, også veit jeg at du har jobbet med mange oversettelser i forbindelse med bokserien Verdens hellige skrifter.[1] Har det vært din måte å fremme filologien?      

Ja, for så vidt, men kanskje i enda større grad har Verdens hellige skrifter vært med på å fremme globalhistorien. Dette har vært grunnideen bak denne bokserien. Her har vi integrert mange originaloversettelser fra folk som har sittet rundt omkring på sine små kontorer. Det vil jeg si har vært en suksess. Vi kan kalle det et av de største formidlingsprosjekter i Norge noen sinne, med sine 88 bind. Dette har bokklubben klart å finansiere med bare peanuts fra det offentlige. I den serien har jeg selv deltatt. For eksempel har jeg oversatt Gilgamesj-eposet og en del sumeriske ting, litt gresk og annet. Men min rolle har først og fremst vært filologisk refleksjon, i et forsøk på å lage forståelige norske versjoner.

Så du kan leve med at folk leser oversettelser?

Ja, selvfølgelig. Alle kan jo ikke drive med sånne ting som meg. Men å ha et visst innblikk i klassiske språk mener jeg bør være viktig for i hvert fall en del av befolkningen. Før hadde alle gresk og latin, og det var veldig bra synes jeg. Men nå er dette blitt for de spesielt interesserte, og da kan denne bokserien vekke interesse for historien. Den interessen denne bokserien har vekket, viser at det er stor etterspørsel etter slike globalhistoriske samtaler som vi bedriver. En ting er kanskje nyreligiøsitet og den slags, men jeg tror det i enda større grad henger sammen med et sug etter å vite mer om gamle samfunn og perioder. Et historisk sug. Serier som Game of Thrones går rett hjem hos folk, fordi de er nysgjerrige på de andre forklaringsmodellene. Andre aspekter ved vårt liv som også kan komme til uttrykk i Odins og Allahs Soldater. Da er det bedre å vite hvor disse historiene kommer fra, i stedet for å leve i en fantasy-verden. At man veit hvor disse historiene har hentet sin inspirasjon. Tolkien var tross alt professor i gammelengelsk og kunne norrønt. Hvor hadde fantasy-litteraturen vært uten religionshistorien og språkforskningen? Game of Thrones er en parafrase av nord-europeisk historie. Da er det viktig at noen vet litt om den historien. Jeg har foreslått virksomheter her på universitet, som kan balansere fantasy-sjangeren med dens historiske inspirasjonskilder.

Har du en favorittgud eller gudinne?

Nei, det har jeg ikke. Monoteismen brukes den dag i dag på forskrekkelig vis. Jeg er polyteist. I polyteistiske religioner er det jo slik at det er guden som velger de mennesker de vil favorisere …

Hva med favorittreligion?

Mange som begynner på religionshistorie har gjerne en religion de er spesielt glad i. Men dette pleier å avta etter hvert. Det er noe som heter at i studiet av ”comparative religion” så blir man ”comparatively religious”. Det kan jeg skrive under på. Religionshistorien er tuftet på tanken om pluralistiske sannheter. Religionshistorikere forsøker å dekonstruere de absolutte sannhetene, i motsetning til teologien og i motsetning til monoteismen med sin ene gud, ene politikk og ene sannhet. Vi ser hvor det bærer med den slags monos. Monoteismen har blitt brukt til å legitimere autoritære regimer og ideologier. Det har polyteismen mindre potensiale for.  Religionshistorien er i seg selv mer polyteistisk, i motsetning til teologien, enten den er kristen eller islamsk.

Innen historie er det noe som heter «Å ønske seg dagboka til trellen Kark.» Hva er din hypotetiske drømmekilde?

Jeg vil vel si at det er utallige kilder man kunne ønsket seg. Jeg kunne for eksempel ha tenkt meg flere kilder om buddhismens utvikling. Kilder som kunne hjulpet med å etablere mer av tidslinjen til buddhismen. I de tidslinjene vi har er ofte unøyaktigheten både to og tre århundrer. Men inderne har jo mest vært interessert i evigheten, så disse to-tre hundre årene har kanskje ikke vært så nøye for dem. Her er situasjonen bedre der man nettopp har vært interessert i tiden, slik som i kristendommen, bibelen, antikken osv. Her var man mere opptatt av «Når skjedde det?», «Under hvilken olympiade?» osv. I Kina og Tibet har man også klare tidslinjer med tanke på keisere, dynastier o.l.

Det sies ofte at vi har noe lære av Østen, men her har de altså noe å lære av oss?

Man skal passe seg for å ta parti for en kultur og et historiesyn, slik som for eksempel Eduard Said gjør i sitt verk Orientalismen. Indisk fundamentalisme vil også eie sin egen historie, uten vestlig innblanding. Her vil jeg heller si at vi alle har noe å lære av hverandre. I politikk og kanskje også i hverdagen er det ikke alltid så formålstjenlig å være relativistisk, men i akademisk sammenheng er det veldig viktig.

I dagligtalen skiller folk ofte mellom religioner og mytologier. Hvorfor er det så viktig for deg å snakke om gresk religion i stedefor gresk mytologi?

Fordi mytologibegrepet har hatt en nedsettende betydning helt fra antikken. Mythos betyr egentlig bare fortelling, og en fortelling kan jo være alt mulig rart. Men når en snakker konkret om gresk mytologi, tenker en gjerne dette som eventyr. Det kommer av at kristendommen hadde to strategier for å ta knekken på det som for dem var hedensk religion. Det ene var å demonisere de greske gudene. Den andre var å mytologisere dem, det vil si å gjøre dem ufarlige, gjøre dem til eventyr. Det vi i dag kaller myter, for eksempel gresk mytologi, var sett på som historie på den tida. Akkurat som gamle testamentet ble sett på som historie helt opp til 1700-tallet. Å kalle det mytologi er nedsettende. Det er å frata disse fortellingene sitt sannhetsgehalt.

Indoeuropeisk strukturalisme er tanken om at sentrale fellestrekk i indoeuropeiske religioner bør forklares med utgangspunkt i en tidligere moderreligion, som blei spredt med den indoeuropeiske folkevandringa. Hva tenker du om denne teorien?

Njææææ. Dette paradigme bygger på språkforskningen. Man oppdaget at gresk var i slekt med sanskritt, iransk, norrønt osv. Særlig George Dumezil ville overføre dette på samfunnsstrukturen og det religiøse. Det er en del likheter i måten å framstille arkaiske samfunn på. Problemet er bare at disse framstillingen ikke stemmer helt. Dette er mer en slags mytologi, for å si det sånn. De samfunnsstrukturene Dumezil fant i indoeuropeiske samfunn, er i stor grad like samfunnsstrukturene i semittiske kulturer. I min verden er ikke den skarpe grensen mellom det indoeuropeiske og semittiske noe viktig. Den grensen er mer en politisk konstruksjon. Dumezil var jo en nasjonalist i mellomkrigstiden, da dette var populært. Folkevandringer kan forklare språklige fellestrekk. Kanskje kan dette også forklare likheter innen gudepantheon, navn på guder og slike ting. Men de hadde sine tilsvarende guddommer i semittiske kulturer. Det har lenge vært erkjent at pantheon i Midtøsten var ganske likt det man fant i indoeuropeiske pantheon. Det har i større grad vært et politisk prosjekt å se på dette som noe særegent indoeuropeisk, og det er vi vel ferdig med nå.

Men det er, som du sier, mange guddommer hvor vi kan påpeke likheter på tvers av arkaiske religioner. Zevs ligner på Jupiter, Inanna og Ishtar på Afrodite og Venus og Dionysos på den indiske Soma. Hvordan vil du forklare disse likhetene?

Det er ofte en misforståelse i historieforskningen at disse kulturen levde i lukkede rom. Etter at det nasjonalistiske paradigme har sprukket, tenker vi verden som en kontinuitet. Hettittisk religion var på mange måter veldig påvirket av den akkadisk-sumeriske kulturen, selv om de snakket et indoeuropeisk språk. Videre påvirket det hettittiske det greske. Men det var kulturene rundt Babylon som var de mest aktive bidragsyterne til omkringliggende kulturer. Det å forstå indoeuropeisk religion og kultur på bakgrunn av det akkadisk-sumeriske er derfor viktig.

Jeg husker fra en av dine forelesninger at du har et alternativt forslag til år null, i stedet for dagens kristne tidsregning.

Ja, det var nå et litt flåsete framlegg fra min side. Tidsregninger har alltid vært knyttet til religiøse fester. Kristne, muslimer og buddhister har sine respektive tidsregninger basert på sine fortellinger og myter. I det akkadisk-sumeriske, egyptiske og kinesiske er det konger, faraoer og keisere man refererte til. Men nå når verden og kulturene blandes er det ikke lenger comme il faut å si anno domini, det vil si “i Herrens år”. Hvis man skulle samles om én tidsregning alle kunne like, så måtte det være olympiaden. Det er den eneste festen som er feiret av alle i hele verden, og som ingen har noe vondt å si om. Den første var i 776 f.Kr., og i antikken brukte man olympiadene som tidsregning. Det burde vi ta opp igjen.

Hvis man skulle samles om én tidsregning alle kunne like, så måtte det være olympiaden.

I vår del av verden lever vi i ei tid hvor flere og flere kaller seg ateister. Trur du vi kan få ei utvikling i retning av en verden med lite eller ingen religion?

Den store atomfysiker Max Planck sa en gang at «Religionen begynner med Gud, men naturvitenskapen slutter med Gud». Vi kommer aldri til noen endelige forklaringer. De forklaringene vi har forblir alltid modeller. Enten du er ateist, eller kaller deg ateist, vil du aldri slutte å oppsøke det ukjente og stille spørsmål. Noen forsøker å finne endelige svar, og mener at de er å finne i en bok eller lignende. Da viser ofte historien at man kanskje har tatt munnen for full.

I hvilken grad vil du si at IS’ ødeleggelse av kulturminner fratar oss framtidig historisk kunnskap?

Ja, det er klart den gjør det. Det er forskrekkelig, men heller ikke noe nytt at monoteistiske religioner eller monistiske systemer er ute med sine ideologier for å ta knekken på det de mener ikke tilhører sin historiefortelling og sine egne politiske interesser. Stalin rev ned kirkene, mongolene ødela buddhistiske templer og drepte munker. Dette ikonoklastiske finner vi opp gjennom hele historien. Når IS nå driver med dette, vil jeg spørre om folk har glemt hva Mao gjorde i Tibet fra 1959 og framover. Her ble så og si alle buddhistiske templer plyndret og ødelagt i løpet av 12 år. Det var en ikonoklasme uten like. Absolutistiske ideologier, medregnet monoteistiske religioner, som utdefinerer alt annet enn det som står i den hellige bok, den være seg marxistisk, kristen eller islamsk, har alltid villet utradere det som ikke tilhører den fortellingen man vil lage. Her kan vi også trekke fram protestantismens ødeleggelse av de katolske kirkene her i Norge på 1500-tallet. ISIS’ ødeleggelser er forferdelige og forskrekkelige. De gjennomfører disse, med sin grønne bok i hånden, for å provosere vesten og vestens historiesyn. Men det faller inn i rekken av historiske eksempler. «Det skal ikke ligge sten tilbake på sten» som det står i skriften. Nå har vi begynt å snakke om kulturelt folkemord. Vi forsøker å beskytte den globale kulturarven på samme måte som menneskerettighetene. Disse ødeleggelsene er i en viss forstand krigsforbrytelser. Problemet er at stater i dag har lov til å ødelegge sin egen kulturarv så mye de vil. Innenfor sine egne grenser er statene suverene. Men det burde de nektes, på lik linje med når herskere tar livet av sine egne undersåtter.

Hvilken utdødd religion har vi mest å lære av i dag?

For å sitere den store filologen og religionshistorikeren Max Müller (1823-1900): «Den som kjenner bare én religion, han kjenner ingen religioner». Livet skifter jo, så det synes jeg er vanskelig å svare på. Det man studerer mest er man mest interessert i, og da havner det andre i bakgrunnen. Men jeg klarer nok ikke å velge en bestemt religion. Da må svaret heller bli historien selv.

 

Jørgen Hamre Sveen og Petter Sauge er masterstudenter i historie ved Universitetet i Oslo.

Intervjuet er hentet fra Fortid 2/2016.

 

Noter

[1] Verdens Hellige Skrifter er en bokserie utgitt av De norske Bokklubbene. Serien tar for seg sentrale religiøse skrifter fra ulike religioner og mytologier fra hele verden. Serien utkom fra 2000 til 2015, og omfattet i alt 85 bøker.

Tags: ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Følg oss på Facebook