Artikler

Lagt til 1. februar, 2017

Når religion blir politikk. Den rumenske Erkeengelen Mikaels legion

Av Carl Petter Arbo |

Erkeengelen Mikaels Legion (1927-1941) var Romanias mest fremtredende fascistbevegelse i mellomkrigstiden. Det ideologiske universet var preget av en helt særegen sammenveving av politikk og religion. Bevegelsens medlemmer, legionærene, var den rumenske nasjonens profeter, apostler og soldater. De så på den ortodokse kristendommen som det fremste politiske virkemiddelet i kampen for en gjenfødelse av nasjonen. Erkeengelen Mikaels Legions opptreden og uttrykk var en politisk religion.

Erkeengelen Mikaels Legion (Legiunea Arhangelului Mihail), heretter Legionen, hadde Gud som den ideologiske grunnsteinen i sitt univers. «Det var som om Gud satt oss sammen», skrev den karismatiske grunnleggeren og lederen Corneliu Z. Codreanu om bevegelsens tilblivelse i 1927.[1]Legionærene mente de representerte den politiske virkeliggjøringen av den rumensk-ortodokse kristendommen. De så på seg selv, og den rumenske nasjonen, som spesielt utvalgt av Gud og lidelse, martyrdød, frelse og gjenoppstandelse var sentrale bestanddeler i deres virkelighetsoppfatning.

I forskningslitteraturen har Legionen blitt karakterisert som et av de mest utypiske uttrykkende for fascismen i mellomkrigstiden.[2] Den tilsynelatende religiøse ideologien ble ispedd nasjonalisme, antisemittisme og antikommunisme, og videre vevd sammen med typisk fascistiske trekk som militaristiske uniformer, marsjer, kampsanger, flagg og romersk hilsen. I en klassisk fascistisk ånd mente legionærene at så lenge det fantes en sterk nok vilje, så var alt mulig. Ambisjonen var nasjonal gjenfødelse. Gjennom en revolusjonær omveltning og brudd med det bestående skulle noe fundamentalt nytt etableres. Legionærenes framtidsdrøm var et gjenfødt Romania. Et antidemokratisk, antiliberalistisk og ruralt fundamentert Romania. Befolkningen ble tilbudt «en overlegen menneskelig tilstand i samsvar med en kristen persepsjon, og en ny livsfilosofi; tenkt som en permanent forfatning, en irrasjonell og vedvarende impuls, som frir oss fra materielle behov; for å tjene Gud og Legionens nasjon».[3] Dette var et attraktivt budskap for mange, og førte til at Legionens medlemstall i løpet av 1930-tallet vokste til over 272 000. Det beste valgresultatet som ble oppnådd var 15,5 prosent og posisjonen som Romanias tredje største politiske parti i 1938.[4]

Gjennom en revolusjonær omveltning og brudd med det bestående skulle noe fundamentalt nytt etableres. Legionærenes framtidsdrøm var et gjenfødt Romania.

Fascismens søken etter nasjonal gjenfødelse dreier seg naturligvis ikke om gjenfødelse i en religiøs forstand. Snarere er det snakk om en revitalisering av nasjonen, samfunnet og kulturen. Fra den italienske fascismen ble de rumenske legionærene inspirert av tanken om åndelig, kulturell og moralsk fornyelse drevet framover av en symbiose mellom nasjon og religion. På mange måter var det ikke lenger Gud som ble tilbedt, men nasjonen og fedrelandet – «a new altar to the nation had been raised. Fascism appropriated it: in the name of the nation it placed upon that altar the idols of its own religion».[5] Spørsmålet denne artikkelen søker å besvare er hvorvidt Legionen kan karakteriseres som et uttrykk for religiøs fundamentalisme eller som en fascistbevegelse som uttrykte sin misnøye med det etablerte, og sine mer eller mindre totalitære ambisjoner, i kvasi-religiøse termer. Artikkelen er basert på kildemateriale analysert i forbindelse med min masteroppgave ved Universitetet i Oslo høsten 2015, og presenterer argumenter for hvorfor legionærenes opptreden og uttrykk bør karakteriseres som en politisk religion som krevde uforbeholden hengivenhet og underkastelse.[6]

Fra den italienske fascismen ble de rumenske legionærene inspirert av tanken om åndelig, kulturell og moralsk fornyelse drevet framover av en symbiose mellom nasjon og religion.

Politisk religion og sakralisering av politikk

Begrepet politisk religion har vært, og er, mye diskutert. Tanken om en sivil religion som nødvendig for å holde et samfunn samlet kan spores tilbake til filosofene Jean-Jacques Rousseau og Georg Friedrich Wilhelm Hegel, videre til Abraham Lincoln og seinere til Italia, Risorgimento og politikeren Giuseppe Mazzini. Uavhengig av opprinnelsen så er begrepet de siste 20 årene affiliert med den spansk-amerikanske statsviteren Juan Linz og den italienske historikeren Emilio Gentile.

Av Juan Linz er politisk religion definert som et system av trosforestillinger med en virkelighetsoppfatning der nasjonens gjenreisning blir betraktet som en religiøs oppgave. Trossystemet innebærer en sakralisering eller helliggjøring av personer, steder, symboler og ritualer. Linz har utdypet definisjonen ved å hevde at «religiøse» manifestasjoner blir utviklet i den politiske sfæren, og at den historisk tradisjonelle dualismen mellom religion og politikk dermed blir ødelagt.[7]

Emilio Gentile ser politisk religion som en ideologi basert på myter og trosforestillinger og der en «guddommelig» enhet har fullstendig makt over menneskets skjebne. Den er en ideologi som skaper tilhørighet og identitet, og som mobiliserer til støtte for nasjonens gjenfødelse. Sakralisering av politikk forekommer når enheten i sentrum av trossystemet tillegges altomfattende makt. Denne enheten påberoper seg retten til å definere godt og vondt, og skape et fiendebilde. I tillegg påtvinger den folket en politisk kult som krever absolutt lojalitet. Medlemmene av kulten blir videre overbevisst om at handling utgjør en messianistisk funksjon, en form for offerhandling, rettet mot oppfyllelsen av en «hellig» misjon.[8]

En politisk religion opererer med absolutte sannheter og oppfører seg mer eller mindre som en tradisjonell religion. Forskjellen er imidlertid at den i utgangspunktet er sekulær. I tillegg aksepterer den ikke sameksistens med andre ideologier, og har ofte en fiendtlig holdning til tradisjonell religion. En politisk religion har ikke et perspektiv på en hinsidig tilværelse og må betraktes som en religionserstatning – en såkalt ersatz-religion. Måten en politisk religion fungerer på gjennom å proklamere løsningen på alle problemer og gi folk håp, tro og fellesskapsfølelse gjør at den kan påpekes ved flere av de ulike -ismene i mellomkrigstiden. Både fascismen, nasjonalsosialismen og kommunismen kan alle sies å ha representert et alternativ til tradisjonell religion.[9] Denne artikkelen vil vise hvordan de rumenske legionærene inkorporerte og tok i bruk religiøse elementer i sitt forsøk på å realisere sitt politiske prosjekt. Ved å bruke religion som et politisk instrument søkte de å erstatte tradisjonell religion til fordel for et sekulært, intolerant og radikalt kvasi-religiøst uttrykk.

«Våkn opp, Romania»

Legionens ubestridte leder, Corneliu Z. Codreanu, hadde som student vært politisk aktiv gjennom hele 1920-tallet da han 24. juni 1927 etablerte Erkeengelen Mikaels Legion. Sammen med noen tidligere medfanger fra et kortere fengselsopphold tilbake i 1923, bestemte Codreanu seg for å vie sitt liv til Gud og kampen for den rumensk-kristne tradisjonen. Den fremste premissleverandøren for Codreanu og legionærenes idégrunnlag var resirkulert nasjonalistisk tankegods fra slutten av 1800-tallet, mens den utløsende årsaken til Legionens etablering var de geografiske og demografiske endringene i kjølvannet av første verdenskrig.

På 1800-tallet var de rumenske land- og språkområdene underlagt Det osmanske riket, Det russiske imperiet og Habsburgmonarkiet. Den tidlige rumenske nasjonalismen vektla det rurale og typisk rumenske, nasjonen og kulturens særstilling. Dette var elementer legionærene i betydelig grad tok til seg. Idéer fra den nasjonale oppvåkningen i siste del av det 19. århundre ble sammen med nasjonale helter og sagn, kulturelt særpreg, kirken, gudstro og døden sentrale komponenter i legionærenes ideologiske univers.

Fredsoppgjøret etter første verdenskrig førte til at Romania gikk fra å være en liten, etnisk homogen stat, til å bli en stor, multietnisk stat. Befolkningen ble doblet, mens landarealet økte fem ganger.[10]> Romania var underutviklet, ruralt og fattig, og blant en befolkningen som nå var heterogen i både tradisjon, kultur og religion, fikk ekstreme holdninger og synspunkter fotfeste. Antisemittisme og rasisme, populisme og frykten for urbanisering – det å bli en del av den store anonyme massen – var et effektivt politisk budskap og våpen i mellomkrigstiden, og ble brukt av så å si alle de politiske partiene i landet. Det som imidlertid gjorde at Legionen i løpet av 1930-tallet opplevde en enorm medlemsvekst og folkelig oppslutning var at de var seg bevisste hvordan religion kunne brukes som en politisk katalysator. Legionærene idylliserte, inkorporerte og brukte religionen i sin kamp for en gjenfødelse av den rumenske nasjonen.

Legionærenes liturgi

Legionærene dannet en egen liturgi der nasjonalismen og den ortodokse kristendommen var synonymer. En egen liturgi var viktig for bevegelsens legitimitet, evnen til å appellere til og manipulere massene, uttrykke tro, myter, verdisyn og målsetninger. Legionen presenterte seg selv som den politiske kraften og den åndelige strømningen som skulle skape en ny storslagen æra for den rumenske nasjonen. Deres ideologi var bygget på et tros- og idésystem som utgjorde den absolutte sannheten og den eneste aksepterte forestillingsverdenen.

Legionærene var overbevist om at de arbeidet ut ifra en forhåndsbestemt skjebne. De var sammen med den rumenske nasjonen særskilt utvalgt av Gud og deres forutbestemte skjebne var en «hellig» misjon som innebar å bekjempe alt det onde på jorden – med referanse til Erkeengelen Mikael, leder av Guds arme av engler, og den himmelske endetidskampen mot dragen (Satan), beskrevet i Johannes’ åpenbaring. For legionærene var kampen mot nasjonens fiender (les jøder, kommunister, frimurere og demokratiet) et «hellig» oppdrag alle rumenere var deltakende i – det var noe de var nødt til.[11] I tillegg til referansene til Johannes’ åpenbaring sammenliknet legionærene nasjonens historie med en bibelsk lidelseshistorie. Ergo innebar legionærenes revolusjonære prosjekt både korsfestelse, død og gjenoppstandelse. Legionærene brukte pathos i sin retorikk, betraktet seg selv som «slaver av troen» og understreket sin offervilje på vegne av nasjonen og folket gjennom sanger.

Samle dere i front, alle dere som vil dø
for frelsen av vårt folk.
Kom, la et nytt Romania oppstå
fra alles blods offer.

Sa strângă frontu-acei ce vor să moara,                                
Pentru salvarea’ntregului popor.                 
Veniţi, o Românie nouă să răsară                                                                         
Din jertfele de sânge a tuturor.

Over: fra «Med hodet høyt hevet» (Cu fruntea sus).[12]

Det hellige offer brenner i oss for alltid,
offeret er vår frelse.
Fra martyrgravene oppstår heltene,
vår nasjon er hellig.

Dar jertfele sfinte ard pururi in noi,
Jertfele ne-au mântuit. 
Şi cresc din morminte martirii eroi, 
Neamul se’nalţa sfinţit.

Over: fra «Sangen om heltene Moţa og Marin» (Cântecul eroilor Moţa-Marin).[13]

Dødsbegjæret

Legionærene hevdet de led for den rumenske nasjonen på samme måte som Jesus hadde lidd for menneskeheten. Lidelsen var et steg mot nasjonal gjenfødelse og frelse, og innebar en reise til toppen av «lidelsens fjell», gjennom «skogen med ville dyr» og «sumpen av fortvilelse».[14] Den rumenske nasjonens historie ble betraktet som en evigvarende lidelse (eller påske), fylt med offer, frelse og gjenoppstandelse. Det vil si en virkelighetsoppfatning basert på Jesus’ siste dager før korsfestelsen, men som også har sammenheng med hvordan gudstjenesten innenfor den ortodokse kirken anses for å være en evigvarende påske. Legionærene brukte sin egen påståtte lidelse til å symbolisere deres offer og død som kristne martyrer. Martyrdøden var en belønning og det ypperste offer en legionær kunne gjøre for nasjonen – et hellig sakrament.[15] Legionærene skulle elske døden fordi den innebar tilgivelse av nasjonens synder og den endelige seier, proklamerte Legionens leder Corneliu Z. Codreanu.[16]

Legionærene hevdet de led for den rumenske nasjonen på samme måte som Jesus hadde lidd for menneskeheten.

For legionærene var dødsbegjæret mye mer enn en abstrakt tankegang. Lidelse og død ble presentert som panacea (fra gresk mytologi), det vil si løsningen på alle problemer. Døden var vakker og noe å være stolt over.[17] Det fremste eksempelet på deres «kjærlighet til døden» var de fremstående og sentrale legionærene Vasile Marin og Ion I. Moţas død under den spanske borgerkrigen. I januar 1937 reiste åtte rumenske legionærer for å delta på Francos side i krigen, i den tro at legionærene og de spanske nasjonalistene var direkte knyttet sammen gjennom en gudegitt misjon. Marin og Moţas død i februar 1937 ga legionærene et «bevis» på sin oppofrelse og villighet til å dø for en høyere sak.[18] Det å dø for nasjonen var en ære og gjennom å dø oppnådde man posisjonen som et fullkomment udødelig vesen.[19] Fordi det å dø for nasjonen var et heroisk offer uttrykte legionærene stadig sin vilje til å dø. Ion I. Moţa ga, før han reiste, uttrykk for viljen til å dø for legionærenes sak, samt hva det å dø i seg selv betød:

«[…] Prisen som skal betales for vår kristendom er et offer til det beste for andre; et personlig offer, av kjærlighet, uten å tenke på de formelle bilaterale avtaler vi har med Gud. Ofringen kommer fra kjærligheten til vår egen tilværelse […] Det setter oss i direkte kontakt med Gud […] På denne måten blir vi mer levende, levende i vår sjel, og vi blir bedre kristne.»[20]

Blod og jord

Filosofen Mircea Eliade, som sympatiserte med Legionen, omtalte Marin og Moţas død i nasjonens tjeneste som begynnelsen på en «kristen revolusjon».[21] Både han og legionærene oppfattet de døde legionærenes blodsoffer som et fundament for nasjonens gjenfødelse. Marin og Moţa hadde ofret seg og gitt sine liv i kampen for kristendommen, skrev Codreanu.[22] Blodsofferet ble helliggjort, og de to ble betraktet som martyrer og gjort til helgener. Marin og Moţas handlinger og død utgjorde den tidligere nevnte messianistiske funksjonen, eller offerhandlingen. De hadde oppfylt den «hellige» misjonen de var utvalgt av Gud for å gjøre.

Legionærlivet ble ansett for å være en særegen tilstand basert på den rumenske nasjonens identitet og følelser, arven etter de døde forfedrene, blodet, jorden og Guds vilje. Disse forestillingene, tankene og følelsene dannet premisset for den ideologien legionærene fulgte. Politikken ble helliggjort på en slik måte at det vokste fram en oppfatning blant legionærene om at Legionen var mye mer enn bare et politisk parti. Legionærenes «religiøse» overbevisning førte til en helliggjøring av døden, mytene rundt blodet og landets forfedre. Den historiske og kulturelle arven religionen representerte la grunnlagt for legionærenes «blod og jord»-begrep, i nært slektskap med det nasjonalsosialistiske Blut und Boden-begrepet. Forskjellen var at legionærene knyttet det opp mot troen på sjelens udødelighet.[23]

Denne forståelsen sprang ut av ortodoks teologi, men var også fundert på læren om udødelighet representert ved Zalmoxis. Sistnevnte var en guddom for oldtidens grekere og de trakiske stammene i antikken, men opplevde en revitalisering på 1800- og 1900-tallet. Mircea Eliade var en av de som så Zalmoxis som en «døende Gud», eller en Jesus-liknende skikkelse som dør og gjenoppstår.[24] For legionærene ble Zalmoxis et symbol på deres forståelse av døden, gjenoppstandelse og den absolutte sannheten. De uttalte selv at deres forståelse av døden og dyrking av sjelens udødelighet bygget på «forskriftene til Zalmoxis», og utgjorde en sentral del av deres virkelighetsoppfatning.[25] De døde ble betraktet som fortsatt til stede og deltagende i den heroiske kampen for nasjonen. Selv om vedkommende ble fysisk borte fortsatte man å leve videre i legionærenes univers. «Moţa, du døde ikke; du lever blant oss», skrev Codreanu i sin hyllest til legionæren som falt i Spania.[26] I ortodoks teologi består en kirkes menighet av både levende og døde, og det legges stor vekt på å minnes de døde. Legionærene utvidet forståelsen av de dødes tilstedeværelse til, ikke bare å gjelde en menighet, men hele nasjonen. Codreanu beskrev troen på Gud, og kontakten mellom levende og døde som et ideologisk utgangspunkt for legionærene.[27]

Erkeengelen Mikaels Legion som politisk religion

Legionærene proklamerte løsningen på den rumenske nasjonens politiske, økonomiske og sosiale problemer. Folket ble gitt håp, tro og fellesskapsfølelse. Legionærene var seg bevisste hvordan religion var et populistisk element som gjorde det enkelt å legitimere og rettferdiggjøre sin egen eksistens, og innkassere støtte. Religionen ble underordnet og forvandlet til et politisk instrument som tjente deres idéer om det framtidige. Den rumenske nasjonens kollektive skjebne ble underlagt den opphøyde og «guddommelige» enheten Legionen utgjorde. Deres uttalte visjon innebar et ønske om å erstatte (kanskje også fjerne) eksisterende religion, til fordel for sin egen absolutte, intolerante og selvopphøyende ideologi som innebar ubetinget dyrkelse, hengivenhet og underkastelse. Det endelige målet var et gjenfødt Romania bestående av, noe irrasjonelt, både levende og døde.[28]

Både Juan Linz og Emilio Gentile definerer en politisk religion som et trossystem der personer, steder, symboler og ritualer blir helliggjort, men den religiøse dimensjonen kun er instrumentell. Nettopp derfor er det fruktbart å betegne legionærenes opptreden og uttrykk som en politisk religion. De religiøse elementene i legionærenes virkelighetsoppfatning ble ilagt nye betydninger og satt inn i en ny sammenheng. Religion ble brukt som et politisk virkemiddel. Legionen søkte på ingen måte innføringen av et teokrati, men snarere etableringen av et etnokrati der det «utvalgte» folket (rumenerne) styrte seg selv. Den sekulære karakteren til Legionen ble forsterket av martyrkulten, helliggjøringen av de døde og den apokalyptiske endetidsforestillingen. Legionærene tilbød et alternativ til tradisjonell religion og kirken. Blod, død og gjenfødelse var grunnleggende i deres liturgi, mens frelsen var jordlig og kollektiv. Legionærene hadde intet perspektiv på et himmelsk paradis.[29]

Legionæren Mihail Polihroniade forklarte selv hvordan legionærene var bevisste hvordan de brukte religion i en symbolsk manipulering av folkemassene:

«[Legionen] er i stand til å manipulere, på en formidabel måte, de elementene som berører massene; dyktig komponerte og sirkulerte sanger, imponerende marsjer, teatralske, men storslagne opptog, en hel kortesje av midler som fremkaller kvasi-religiøse inntrykk hos massene, og som ikke er begrenset til lånte taktiske klisjéer, men tilpasset rumenske tradisjonelle forhold.»[30]

Legionen presenterte seg selv som en «guddommelig» opphøyd enhet med uinnskrenket makt. Sammen med helliggjøringen av nasjonen, døde forfedre og jorden er dette trekk ved Legionen som stammer fra den italienske fascismen. For de begge var jorden arnestedet for nasjonens identitet, men ideologien bygget på et menneskeskapt system av tro og «religiøs» praksis vis formål kun var å tjene de politiske ambisjonene. Dette var en formålsrasjonell handling, det vil si at det mest effektive middelet bevisst ble tatt i bruk for å realisere det framtidige siktemålet. Legionærene avviste den tradisjonelle ortodokse kristendommen til fordel for sitt eget komponerte religionssubstitutt. Kun ved å støtte opp om legionærene kunne en altomfattende nasjonal, kulturell og religiøs fullkommenhet oppnås.

Måten legionærene presenterte seg selv på gjør det fruktbart å betegne deres opptreden og uttrykk som en sekulær, intolerant og fundamentalistisk politisk religion. Legionærene var sekulære individer, eller soldater, som mer enn gjerne påtok seg martyrrollen. De fulgte Codreanus skrevne ord og revolusjonære katekisme, snarere enn bibelen. Selv om dette siste poenget er en relativt normativ oppfatning av hva kristendommen er, påpeker den like fullt et interessant poeng. Legionærenes kamp for en rumensk nasjonal gjenfødelse var fundamentert på en liturgi som inneholdt «hellige» skrifter (Codreanus selvbiografi og ideologiske hovedverk For mine legionærer og Redesjefens håndbok), en Messias (Codreanu), kanonisering av enkeltindivider (Marin og Moţa), apostler og misjonærer, ritualer og myter. Legionærene tilbød det rumenske folket og nasjonen en religionserstatning der martyrdøden var den ypperste måten å vise hengivenhet og dedikasjon til nasjonen og Gud på.

Arbo, Carl Petter (f. 1988). Masteroppgave i historie: «Gud er fascist! Erkeengelen Mikaels Legions modernitet, mentalitet og mystikk», Universitetet i Oslo, 2015.

 

Noter

[1] Codreanu, «Activitatea Legiunii», Pământul Strămoşesc, 1. sept., 1927.
[2] Payne, A History of Fascism 1914-1945, s. 279-280.
[3]Cantacuzino, Opere Complete, s. 9-10.
[4] Heinen, Die Legion «Erzengel Michael» in Rumänien, s. 381-383
[5]Gentile, The Sacralisation of Politics in Fascist Italy, s. 14-18.
[6]Arbo, Gud er fascist! Erkeengelen Mikaels Legions modernitet, mentalitet og mystikk (masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2015).
[7]Linz, «Den religiøse bruken av politikk og/eller den politiske bruken av religion», s. 27-28, 41.
[8]Gentile, Politics as Religion, s. 14, 36; Gentile, «Sakralisering av politikk», s. 61-64.
[9]Gentile, The Sacralisation of Politics in Fascist Italy, s. 14-18, 153-156; Klinghoffer, Red Apocalypse, s. 4, 67-73; Burleigh, The Third Reich, s. 7-9.
[10]Hitchins, Rumania 1866-1947, s. 251-292.
[11]Endresen, «“Kristi Soldater” i Romania», s. 118.
[12]Dumitrescu, Cântece Legionare, s. 19.
[13]Ibid. s. 15-16
[14]Codreanu, The Nest Leader’s Manual, s. 72-75
[15]Codreanu, Gârneaţa, Moţa, Georgescu, Mironovici, «Pământul Strămoşesc», Pământul Strămoşesc, 1. aug., 1927; Codreanu, «Tinerul Liberal», Pământul Strămoşesc, 15. juli, 1928.
[16]Codreanu, The Nest Leader’s Manual, s. 90; Codreanu, For my Legionaries, s. 177-178.
[17]Codreanu, For my Legionaries, s. 243-245.
[18]Săndulescu, «Sacralised Politics in Action», s. 259-261.
[19]Codreanu, Circulars & Manifestos 1927-1938, s. 41-42, 115-119
[20]Moţa, «Măsura creştinătăţii noastre», Cuvântul Studenţesc, 1. jan., 1936.
[21]Eliade, Buna Vestire, 14. jan., 1938.
[22]Codreanu, «Moţa», Omul Nou, 5. april, 1937.
[23]Stoica, «Do Modern Radicals Believe in Their Mythologies?, s. 129.
[24]Eliade, Zalmoxis. The Vanishing God, s. 21-76.
[25]Cantacuzino, Opere Complete, s. 44-45.
[26]Codreanu, «Ion I. Moţa (Schiţa biografică)», Cuvântul Studenţesc, 1-4, jan.-feb., 1937.
[27]Codreanu, The Nest Leader’s Manual, s. 114-115; Codreanu, For my Legionaries, s. 171.
[28]Codreanu, For my Legionaries, s. 243-245.
[29]Codreanu, The Nest Leader’s Manual, s. 90; Codreanu, For my Legionaries, s. 177-178, 243-245.
[30]Polihroniade, «Garda de Fier», Calendarul, 17. nov., 1932.

+ LITTERATUR

Burleigh, Michael. The Third Reich: A New History. London: Macmillan, 2000.

Cantacuzino, Alexandru. Opere Complete, Colecţia «Omul Nou». München: Traian Golea, 1969.

Codreanu, Corneliu Z. «Activitatea Legiunii». Pământul Strămoşesc, vol. 1, nr. 3, 1. september, 1927.

________. Circulars & Manifestos 1927-1938. London: Black Front Press, 2013.

________. For My Legionaries: The Iron Guard. White Wolf, 2012.

________. «Ion I. Moţa (Schiţa biografică)». Cuvântul Studenţesc, vol. 12, nr. 1-4, januar-februar, 1937.

________. «Moţa». Omul Nou, vol. 2, nr. 19, 5. april, 1937.

________. The Nest Leader’s Manual. San Bernardino, California: CZC Books, 2005.

________. «Tinerul Liberal». Pământul Strămoşesc, vol. 2, nr. 14, 15. juli, 1928.

Codreanu, Corneliu Z, Ilie Gârneaţa, Ion I. Moţa, Corneliu Georgescu, Radu Mironovici. «Pământul Strămoşesc». Pământul Strămoşesc, vol 1, nr. 1, 1. august, 1927.

Dumitrescu, Mihail (red.), Fundaţia Culturală Buna Vestire. Cântece Legionare. Tipar Bucuresţi: Tipografia Editurii Elisavaros, 1999.

Eliade, Mircea. Buna Vestire, vol 2, nr. 262, 14. januar, 1938.

________. Zalmoxis. The Vanishing God. Comparative Studies in the Religions and Folklore of Dacia and Eastern Europe. Chicago: University of Chicago Press, 1972. (Oversatt av Willard R. Trask).

Endresen, Cecilie. «“Kristi Soldater” i Romania. Jerngardens postkommunistiske etterfølgere og deres verdensbilde». Nordisk Østforum, vol. 26, nr. 2, 2012, s. 113-134.

Gentile, Emilio. Politics as Religion. Princeton, N. J.: Princeton University Press, 2006. (Oversatt av George Staunton).

________. «Sakralisering av politikk: Definisjoner, fortolkninger og refleksjoner over spørsmålet om sekulær religion og totalitarisme». I Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Bjørn Arild Steine (red.), Politikk og religion. En farlig kombinasjon? Oslo: Dreyers Forlag, 2012, s. 57-102.

________. The Sacralisation of Politics in Fascist Italy. Cambridge: Harvard University Press, 1996. (Oversatt av Keith Botsford).

Heinen, Armin. Die Legion «Erzengel Michael» in Rumänien. Soziale Bewegung und Politische Organisation. Ein Beitrag zum Problem des internationalen Faschismus. München: R. Oldenbourg Verlag, 1986.

Hitchins, Keith. Rumania 1866-1947. Oxford: Clarendon Press, 1994.

Klinghoffer, Arthur J. Red Apocalypse. The Religious Evolution of Soviet Communism. Lanham: University Press of America, 1996.

Linz, Juan. «Den religiøse bruken av politikk og/eller den politiske bruken av religion». I Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Bjørn Arild Steine (red.), Politikk og religion. En farlig kombinasjon? Oslo: Dreyers Forlag, 2012, s. 26-57.

Moţa, Ion. «Măsura creştinătăţii noastre». Cuvântul Studenţesc, vol. 11, nr. 1, 1. januar, 1936.

Payne, Stanley G. A History of Fascism, 1914-1945. Madison, Wisconsin: The University of Wisconsin Press, 1995.

Polihroniade, Mihail. «Garda de Fier». Calendarul, vol. 1, nr. 225, 17. november, 1932.

Săndulescu, Valentin. «Sacralised Politics in Action: the February 1937 Burial of the Romanian Legionary Leaders Ion Moţa and Vasile Marin». Totalitarian Movements and Political Religions, vol. 8, nr. 2, 2007, s. 259-269.

Stoica, Dragoş. «Do Modern Radicals Believe in Their Mythologies? A Comparison between the Muslim Brotherhood and the Legion of the Archangel Michael in the Light of Four Political Mythologies». Politics, Religion & Ideology, vol. 15, nr. 1, 2014, s. 103-135.

Artikkelen er hentet fra Fortid 02/2016.

Tags: ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015