Artikler

Lagt til 1. februar, 2017

På leting etter enhjørningen

Av Maria Johnson Dølo |

Beskrivelser av enhjørninger finnes langt tilbake i antikke kilder, og troen på deres eksistens opphørte ikke før i «moderne tid». Myten om enhjørningen infiltrerte og ble holdt i live av forskjellige samfunn. Områder som kunst, kultur, religion, medisin og handel ble alle viklet inn i troen på et fantastisk dyr, med ett horn i pannen, som bare kan fanges av en jomfru. Selv om vi i dag ikke lenger leter etter enhjørninger på fjerne steder, kan sporene den har etterlatt seg i historien tilby en unik innsikt i fortiden.

I 1292 reiste Marco Polo langs silkeveien. Han beskrev i sine notater et dyr som både lignet og skilte seg drastisk fra et dyr han allerede var kjent med fra Europa. Nemlig en enhjørning. De færreste europeere hadde sett en faktisk enhjørning, men mange hadde lest beskrivelser og sett avbildninger. De fleste kjente til historien om et dyr som var stolt, sterkt og nesten umulig å fange. Den eneste måten man kunne fange en enhjørning på var ved å bruke en vakker jomfru som åte. Da ville enhjørningen komme og legge hodet sitt i fanget hennes og bli rent beruset av hennes jomfruelige aura. Dyret Marco Polo så, med et horn, delte tilsynelatende ikke de samme karaktertrekkene som den europeiske enhjørningen. Han kommenterte dens griselignende hode, hvordan den badet i gjørme og poengterte at hvis dette faktisk var den beryktede enhjørningen, var den nokså annerledes enn hva man hadde trodd. Og at ingen jomfru, eller andre for den saks skyld, ville latt dette dyret legge hodet i fanget sitt.[1]

I antropologene Bob Mullan og Garry Marvins bok, Zoo Culture, omhandler dyr i tidligere kulturer og artskategorisering. Der konkluderer forfatterne med at «[…]in an important sense animals are human constructions.»[2]I lys av dette må arkeologer og historikere som jobber med menneskelige interaksjoner med dyr i fortiden tilby en hermeneutisk tolkning mellom en moderne og en fortidig forståelse av den naturlige verden. Samtidig må man ha en forståelse av denne forestillingens funksjon i samtiden når man skal prøve å forklare hvorfor enhjørningen eksisterte i fortidens kollektive bevissthet i flere hundre år. Det er denne forståelsen som må ligge til grunn når man skal forklare hvordan Marco Polo i 1292 så et nesehorn som badet i gjørmet og hans nærmeste referansepunkt var en enhjørning.

Å skape en enhjørning

Beskrivelser av enhjørninger finnes langt tilbake i skreven historie, men et godt utgangspunkt for å forstå hvordan denne myten oppsto er reisebeskrivelsene til Ktesias, en gresk hofflege som dro til Persia for å tjene under Darius II og Artaxerxes rundt 416 f.kr. Han returnerte til hjembyen sin Knidus rundt år 398 hvor han skrev Persias historie i tjuetre bøker samt Indica, preservert i det niende århundre av Photius, Patriarken av Konstantinopel.[3]> Her finner vi gjengitt en beskrivelse fra India av et dyr med ett horn i pannen, med legende egenskaper – eksempelvis for epilepsi og forgiftning.[4] Ktesias var ikke selv i India og har derfor ikke sett dyret, men gjengir beskrivelsen slik den er blitt fortalt av andre reisende og mennesker han møter ved det persiske hoffet.

«There are in India certain wild asses which are as large as horses, and larger. Their bodies are white, their heads dark red, and their eyes dark blue. They have a horn on the forehead which is about a foot and a half in length. The dust filed from this horn is administered in a potion as protection against deadly drugs. The base of this horn, for some two hands`-breadth above the brow, is pure white; the upper part is sharp and of vivid crimson: and the remained, or middle portion, is black. Those who drink out of these horns, made into drinking vessels, are not subject, they say, to convulsion or to the holy disease (epilepsy). Indeed, they are immune even to poison if, either before or after swallowing such, they drink wine, water or anything else from these beakers. Other asses, both the tame and the wild, and in fact all animals with solid hoofs, are without the ankle-bone and have no gall in the liver, but these have both the ankle-bone and the gall. This ankle-bone, the most beautiful I have ever seen, is like that of an ox in general appearance and in size, but is as heavy as lead and its colour is that of cinnabar through and through. The animal is exceedingly swift and powerful, so that no creature, neither the horse nor any other, can overtake it.»[5]

Beskrivelsen av enhjørningen ser ut til å være karakteristikker ved flere dyr. Det kan minne om et nesehorn, men få som har sett et nesehorn vil si at kroppen er hvit, hodet rødt og øynene blå. Fordelene ved å drikke av hornet til dette dyret kan stamme fra indiske kongeliges vane med å drikke ut av horn av nesehorn for å motvirke forgiftningsforsøk. Claudius Aelianus forteller at enhjørninghornet ble brukt som drikkebeger av indiske stormenn, og at når man gjør dette kan man ikke bli forgiftet.[6] At beskrivelsen av enhjørningen kan se ut til å være en kombinasjon av flere faktiske dyr må ikke nødvendigvis tilskrives Ktesias. Rapportene han belager seg på fra reisende og persiske offisielle om enhjørningen, kan ha blitt skapt av en sammensmeltning av flere observasjoner.[7]

Myten om eksistensen av et virkelig dyr med et horn i pannen og i besittelse av overnaturlige egenskaper kunne dødd ut om det ikke var for det som tilsynelatende var en oversettelsesfeil. En gruppe på om lag 70 hebraiske lærde oversatte Det gamle testamentet til gresk rundt år 200. Av ukjente grunner oversatte de systematisk ordet R`em eller Re`em (okse eller oksen, egentlig villokse Bos primigenius, vanlig i den antikke verden, men nå utryddet) med monokeros; slik ble det en-hornede dyret en del av den bibelske fauna.[8] Hverken Aristoteles eller Plinius den Eldre betvilte enhjørningens eksistens og med tiden ble det akseptert kunnskap. Informasjon om enhjørningen økte, ikke direkte observasjoner, men kommentarer, diskusjoner og lignende tekster. På denne måten festet enhjørningens eksistens seg ved folks bevissthet, og i en stadig uutforsket verden virket det heller ikke usannsynlig at det fantes et slikt dyr. Troen på enhjørningen ble stadig styrket av flere rapporter og beskrivelser av dens utseende, habitat og egenskaper.

Myten om eksistensen av et virkelig dyr med et horn i pannen og i besittelse av overnaturlige egenskaper kunne dødd ut om det ikke var for det som tilsynelatende var en oversettelsesfeil.

I Alexandria i det fjerde århundret ble det samlet og skrevet flere historier om dyr. Noen av dem var velkjente beast-epics fra forskjellige verdenshjørner.[9] Disse ble kalt Bestiarer, som er en samling naturhistoriske manualer som ble skrevet for å sette søkelys på Guds hensikt på jorden gjennom allegoriske skildringer av mytiske eller faktiske dyr. De ville vise at alle dyr var skapt i Guds bilde for å komme menneskene til gode.[10] I Syriac, en av de tidlige bestiarer, oppsto ideen om at en enhjørning bare kunne bli fanget av en jomfru. Denne tanken forble i folks bevissthet, og den kristne allegorien etter det tredje århundret identifiserer Kristus med enhjørningen – og jomfruen ble på sett og vis jomfru Maria.[11] Det er vanskelig å forklare hvordan myten om enhjørningen tok en slik retning. En del av grunnen er utvilsomt at enhjørningen er nevnt i Bibelen, men selve historien passer ikke. I Syriac står det at man trenger en jomfru for å fange enhjørningen, hvorfor skulle denne jomfruen allegorisk representere jomfru Maria? Videre i Syriac står det at når enhjørningen kommer: «[…] the girl offers him her breasts, and the animal begins to suck the breasts of the maiden and to conduct himself familiarly with her.» Når enhjørningen ligger rolig og beruset av melken på fanget hennes kan jegeren fange den. Videre star det «Likewise the Lord Christ has raised up for us a horn of salvation in the midst of Jerusalem, in the house of God, by the intercession of the Mother of God, a virgin pure, chaste, full of mercy. Immaculate, inviolate». [12]

I sin bok The Lore of The Unicorn, lister Pulitzer Price vinner Odell Shepard opp syv klare referanser til enhjørninger i kong James engelske versjonen av Bibelen. Alle er å finne i Det gamle testamentet og er trolig en konsekvens av oversettelsesfeilen gjort da Det gamle testamentet ble oversatt fra hebraisk til gresk.[13] Blant annet:

«God brought them out of Egypt; he hath as the strength of the unicorn.»[14]

«And the unicorns shall come down with them, and the bullocks with their bulls; and their land should be soaked in blood, and their dust made fat with fatness».[15]

Shepard påpeker at alle referansene ser ut til å beskrive et dyr som faktisk eksisterer. Dette fikk stor betydning for myten om enhjørningen. Oversetterne visste ikke hva slags dyr de hebraiske lærde så for seg da de skrev om Re`em, det eneste de kunne vite var at det var smidig, kraftfull og kunne gjenkjennes ved at det hadde et horn i pannen.[16] Utover middelalderen dukket nye beskrivelser og observasjoner opp. John Hesse, en prest som besøkte Jerusalem i 1389 var heldig nok til og både få se en enhjørning og være vitne til enhjørningens water-conning.[17] En myte som finnes i de greske bestiariene, om at enhjørningen dypper hornet sitt i vannet for å rense det før de andre dyrene kommer for å drikk. Det står at når dyrene møtes om kvelden for å drikke, velsigner enhjørningen vannet ved å lage et kors over det med hornet sitt.[18] Felix Fabri, som dro på pilegrimsreise til Jerusalem hundre år senere, så med sine egne øyne en enhjørning som sto ved foten av Sinai-fjellet. Han og følget hans observerte dyret lenge og var helt sikre på at det var en enhjørning de så.[19] Myten om enhjørningen ble støttet opp av reisebeskrivelser, litteratur, kunst og ikke minst populære religiøse forestillinger.

Enhjørninger dukker opp i kinesiske, indiske og arabiske kilder. Den kinesiske enhjørningen Ki-lin finnes både i kunst og litteratur, hvor den skiller seg fra den «vestlige» enhjørningen. Ki-lin er en høyst moralsk skapning som lever av en vegetarisk diett og vil ikke engang sette hovene sine ned på en maur. Tuppen av hornet er ikke hardt, men kjøttfullt, noe som gjør den til en hjelpeløs kriger.[20] Den kinesiske enhjørningens horn har ingen medisinske egenskaper og den ble ikke involvert i handel, men eksisterte for sin egen del og ikke for medisin, underholdning eller berikelse av mennesket.[21] Den kinesiske enhjørningen ser heller ikke ut til å bli beskrevet på forskjellige måter, som kan minne om andre dyr, men blir beskrevet klart og tydelig med de samme karakteristikker. Men på tross av disse ulikhetene er det en del av legenden om Ki-lin som minner om den vestlige forestillingen av enhjørningen. Kineserne trodde at enhjørningen dukket opp i form av et menneske. Et gudommelig menneske som avslører mysterier og elsker menneskeheten. Han skal komme når stjernene står på en spesiell måte på himmelen på et spesielt oppdrag på vegne av menneskeheten.[22] Man finner altså en klar messiasreferanse i både den vestlige og østlige enhjørningtroen.

Kommersielle interesser

Gjennom antikken og middelalderen var det stor interesse for enhjørningen, men få tvilte på at den eksisterte som et virkelig dyr. De største autoritetene på den tiden, som Aristoteles, Plinius den eldre, Claudius Aelianus og Bibelen forsvarte og legitimerte at det var snakk om et faktisk dyr. Narhvalhorn ble transportert på handelsrutene over Atlanteren som knyttet Grønland og Island til de britiske øyer, Skandinavia og Balkan. I denne nye kulturelle sfæren ble de transportert og solgt som enhjørninghorn.[23] Mens enhjørningen var velkjent fra både skriftlige kilder og kunst i middelalderen, var narhvalen relativt ukjent. Narhvalen finnes nesten utelukkende i områder rundt Grønland og viten om dens eksistens var begrenset.

I den islandske vitenskapsmannen og apologeten Arngrimr Jonssons bok, Specimen Islandiae Historicum finnes det en passasje som forteller om den første Islandske biskopen Arnhalds skipsforlis på vestkysten av Island i 1126. Arngrimr skriver at stedet der likene fra forliset ble skylt opp fra havet fikk tilnavnet Pool of Corpses der man også hadde funnet hvaltenner som hadde gått ned med skipet. De var tydeligvis verdifulle fordi mennene ombord hadde skrevet navnene sine i runer på dem.[24]

Dette var i 1126, flere hundre år senere var prisen på enhjørninghorn vokst enormt og verdt ti ganger sin vekt i gull. Det er vanskelig å vite hvor mange skip med en slik dyrebar last som kom seg trygt til europeiske havner, men det kom ikke nok av dem til å fylle markedet og stoppe etterspørselen, og de kom ikke hyppig nok til å vekke oppmerksomhet. I 150 år etter Arnhalds forlis var det bare 20 kjente enhjørninghorn i Europa, og på tross av deres popularitet var det ingen som visste hvor de kom fra.[25] I 1577 la Martin Frobisher ut på sin andre reise for å finne en nord-vest passasje til Kina. Under reisen oppdaget mennene hans noe som fløt i vannet:

«A dead fish floating, which had in his nose a horn straight and torque, of length two yards lacking two inches, being broken in the top, where we might perceive it hollow-into the which our sailor putting spiders, they presently died. I saw not the trial thereof, but it was reported to me of a truth, by the virtue whereof we supposed it to be the sea-unicorn.»[26]

Elleve år senere skyldte et annet eksemplar av denne fisken opp på kysten av Norfolk i England, men dette var ikke tilstrekkelig til å stoppe engelskmenn fra å kjøpe dyre enhjørninghorn.[27]

Ole Worm, professor ved universitet i København, zoolog og antikvar, leverte kanskje en av de meste avgjørende innleggende i historien om enhjørningens eksistens i København i 1638.[28] Det var faktisk danske kjøpmenn som betalte Worm for å undersøke hornene og redegjøre for dets opprinnelse. Kanskje forventet de at Worm ville huske hvem som betalte for arbeidet hans, men de ble utvilsomt skuffet når det ble klart at hans konklusjon var dårlig for forretningene. Worm konkluderte med at disse hornene ikke er horn i det hele tatt, men tenner. Videre etablerte han at alle enhjørninghorn i Europa utvilsomt var tenner som stammet fra narhvalen.[29] Man ville trodd at dette kom til å sette en stopper for troen, i det minste handelen, på enhjørninghorn og at hele myten om enhjørningen ville dø. Men for de fleste forble Worms oppdagelse ubemerket, både leger og prinser fortsatte å tro på enhjørningen og hornets egenskaper. Prisen på enhjørninghorn falt på denne tiden, men dette mener Shepard skyldes et overbelastet marked. At narhvalen ble kjent for flere ble ikke slutten på enhjørningen, heller motsatt. Hvis det fantes en enhjørning i havet var det bevis på at det måtte finnes en på land.[30] Zoologer på 1600-tallet trodde at alle dyr på jorden hadde sin blåkopi, eller motpart, i havet. Det førte heller ikke til at man sluttet å tro på de medisinske fordelene ved hornet, for hvis land-enhjørningens horn hadde legende egenskaper virket det trygt å anta at dens maritime motpart også var i besittelse av de samme egenskapene.[31] Ole Worm sin avsløring dempet ikke troen på enhjørninger, eller salget av enhjørninghorn. Den generelle befolkningen i Europa, som aldri hadde hørt om Ole Worm, fortsatte å kjøpe pulverisert enhjørninghorn mer enn hundre år etter hans redegjørelse av hornets opprinnelse.[32]

Zoologer på 1600-tallet trodde at alle dyr på jorden hadde sin blåkopi, eller motpart, i havet.

Hornets egenskaper

For å virkelig kunne forstå hvorfor myten om enhjørningen ble opprettholdt i så lang tid, må man angripe temaet fra en annen innfallsvinkel: dens funksjon i samfunnet.

Legevitenskapen hadde opplevd en viss stagnasjon siden antikken. Menneskets indre var et mysterium, og sykdommer ble behandlet med all slags kvakksalveri. Liten kunnskap om forgiftning gjorde det mulig å tilskrive alle plutselige, og uforklarlige dødsfall til nettopp dette. Selv om det rådet uvitenhet om hvordan gift virket på kroppen var muligheten for å bli forgiftet en høyst reell frykt for mange. Selv om denne frykten var irrasjonell fantes det tilfeller som gjorde den sterkere. Giulia Toffana fra Milan, skal ha vært ansvarlig for forgiftningen av mer enn seks hundre mennesker før hun ble kvalt på et offentlig sted i en alder av 17 år.[33] Myten om enhjørninghornets medisinske funksjoner ble utvilsomt seiglivet i møte med denne frykten. Menneskene da, som nå, ville beskytte seg selv og sin familie. I mangel på noe bedre alternativ var de fast bestemt på å bruke det eneste de følte de visste kunne motvirke en tragisk skjebne. Hertug Charles av Bourgogne hadde alltid enhjørninghorn ved bordet der han spiste for å motvirke forgiftningsforsøk.[34] Selv om dette med moderne øyne kan virke som et uttrykk for sterk paranoia var denne praksisen vanligere enn man skulle tro blant adelsmenn og kongelige på 1400- og 1500-tallet. Enhjørninghorn var fast inventar i de fleste store apoteker. De offisielle medisinlistene, det som alle registrerte apoteker i London skulle ha på lager, inkluderte enhjørninghorn fra 1651 til 1741 og ble først slettet fra listen i 1746.[35] Man trodde at enhjørninghorn kunne trekke gift ut av kroppen eller på andre måter motvirke gift.

1600-tallsmedisin besto i stor grad av animalske komponenter som virker både fremmede og meningsløse i dag, men det demonstrerer hvor mye av medisinen som var basert på magi og overtro.[36] I en bok med medisinske oppskrifter, ført i pennen av flere personer, trolig påbegynt etter 1648 finner man en oppskrift på en kur mot tæring, som inneholder hele sju gram med enhjørninghorn.[37] Det virker som om forfatterne av slike bøker har tatt det hele svært seriøst, og man får inntrykk av at de ble laget med tanke på bruk og ikke som en kuriositet. Samtidig virker det ikke som om forfatterne var spesielt kritiske til hva de skrev, trolig har oppskriftene blitt videreført gjennom generasjoner og ført i pennen på nytt uten vesentlige endringer. Oppskriftene som bar tydelig preg av overtro og magi, ble satt ved siden av de mer fornuftige plantebaserte kurene, matoppskrifter og familielegens anbefalinger.[38] Selv om troen på enhjørninghornets medisinske egenskaper mistet terreng blant legene utover på 1600-tallet, ble det ennå hyppig anbefalt, i frykt for at pasienten skulle bli verre og at familien ville legge skylden på legen som ikke utdelte den livsnødvendige enhjørninghorn-resepten. [39]

I Venezia i 1566 ble det utgitt to bøker som tar for seg enhjørningens eksistens, men fra forskjellige synspunkter. Den ene er skrevet av Andrea Marini, den andre er Andrea Bacci. Ingen av dem nevner hverandre ved navn, eller referer direkte til den andres argumenter eller synspunkter. Når man leser begge er det tydelig at de forsvarer hver sin side av samme sak. Shepard presenterer en teori som går ut på at Baccis verk er bestilt av hans patron, Don Francesco Medici, som fryktet at allmennhetens tro på enhjørningen skulle svekkes.[40] Hvorfor? Marini tilbakeviser enhjørningens eksistens og de medisinske fordelene ved dens horn med at man egentlig ikke hadde noen holdbare kilder som hadde observert en enhjørning, og at om den så skulle finnes, så ville det vært høyst usannsynlig at dyrets horn kunne kurere all slags gift. Han mente at grunnen til at hornet var blitt tillagt disse egenskapene stammet fra rapporter om at indiske kongelige drakk av drikkebegre laget av enhjørninghorn (nesehornhorn) for å motvirke potensielt giftig drikke. Det kan hende at de selv trodde på dette, men det kan også tenkes at det var fordelaktig for dem at andre trodde på det. Hvis du tror det er umulig å forgifte en person fordi de er i besittelse av en medisin som motvirker all gift, hvorfor skal du da bruke tid og ressurser på å prøve? Kan dette ha vært Don Francesco Medicis baktanke da han bestilte verket som skulle motbevise Marinis argumenter? Hvis allmennheten trodde at han og andre som hadde et enhjørninghorn i praksis var immune mot gift, kan dette ha hatt en avskrekkende effekt på potensielle forgiftningsplaner. Don Francesco Medici døde, antagelig av gift gitt av hans bror Cardinal Ferdinand. Femten timer senere døde hans kone Bianca Capello. Enhjørninghornet i Medici-familiens besittelse, forsvart av Baccis Discorso hadde lidd et utvilsomt nederlag.[41]

Hvis du tror det er umulig å forgifte en person fordi de er i besittelse av en medisin som motvirker all gift, hvorfor skal du da bruke tid og ressurser på å prøve?

Problemet utover 1600-tallet var at selv om flere lærde begynte å sette spørsmålstegn ved enhjørningens eksistens, var det vanskelig å avvise enhjørningen uten å stille spørsmål ved hele Bibelen. Hvis man foreslo at enhjørningen i Bibelen var en fabel, ville andre elementer i boken, og i den kristne tro, kanskje også bli utsatt for den sammen granskning. Troen på enhjørningen fikk til og med et lite løft med protestantismen og Martin Luthers oversettelse av bibelen på tysk. Prinsene og fyrstene som eide kostbare enhjørninghorn som gjorde dem immune mot forgiftningsforsøk var heller ikke interessert i at befolkningen skulle slutte å tro på enhjørningen. De kommersielle interessene var også blitt betydelige. Det finnes flere referanser til et Copenhagen Company of Greenland Merchants i litteratur om enhjørninger. Det kan virke som om dette selskapet monopoliserte handelen med enhjørninghorn i en lengre periode.[42] Når en representant fra selskapet nevnt ovenfor skulle selge et horn til hertugen av Moskva, fikk hertugen hornet undersøkt av en lege. Legen konkluderte med at det ikke stammet fra en enhjørning. Svaret kjøpmannen får når han rapporterer dette til sine overordnede er at han burde ha bestukket legen til å si at det var ekte.[43] Opprinnelsen til enhjørninghornene solgt på det europeiske markedet var nok lenge ukjent selv for kjøpmennene, og de skandinaviske jegerne visste nok ikke hva fangsten deres ble solgt som nedover i Europa. Men etter hvert finner man tegn på en klar kynisme i denne handelen.

Da de første observasjonene og beskrivelsene av indiske og afrikanske enhjørninger nådde Europa var det ikke usannsynlig at et slikt dyr kunne eksistere. De fleste reisende kom tilbake og fortalte om fantastiske og eksotiske dyr. Stemningen var slik at hvis man ikke rapporterte om utrolige ting fra andre siden av jorden var det vanskelig for folk å tro at man hadde vært der. Enhjørningen passet perfekt sammen med elefanter, giraffer, griffer og drager. Det som skiller enhjørningen fra andre fabeldyr er hvor lenge folk trodde den fantes, på tross av manglende bevis. Ved å følge sporene etter enhjørningen finner man, i dens kaotiske og fantastiske historie, en fortelling om menneskets verdensbilde, frykt, håp og tro som strekker seg tilbake til før vår tidsregning og frem til opplysningstiden.

Det er umulig å finne en enkel forklaring på hvorfor enhjørningen fantes så lenge i menneskets verdensbilde. Forklaringen er en kompleks redegjørelse av alle de mange delene av fortidens samfunn som var infiltrert av dette mytiske dyret. Men når man prøver å spore myten tilbake i tid kan det utvilsomt fortelle oss mye om hvordan samtidens mennesker oppfattet verden rundt seg. Som Wallace C. Ellerbroek skriver:

«The unicorn was a fabulous beast who inhabited only the realm of mankind`s imagination. But the student of human thinking will find it well worth his while to pursue such trails as the unicorn offers – not off hoof marks in the forest, but black print on white or yellowed pages: the lair of this beast is in the library stacks, and not in the fields or on the wooden hills.»[44]

Maria Johnson Dolø (f. 1992) er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo.

Noter

[1] Ellerbroek, The Unicorn. A paradigm of Human Thought, 33-36.

[2] Pluskowski, Narwhals or Unicorns, 291-313.

[3] Shepard, The Lore of The Unicorn, 26.

[4] Shepard, The Lore of The Unicorn, 27.

[5] Shepard, The Lore of The Unicorn, 27.

[6] Shepard, The Lore of The Unicorn, 35.

[7] Shepard, The Lore of The Unicorn, 32.

[8] Shepard, The Lore of The Unicorn, 44.

[9]Shepard, The Lore of The Unicorn, 45.

[10] Ellerbroek, The Unicorn. A paradigm of Human Thought, 33-36.

[11] Ellerbroek,. The Unicorn. A paradigm of Human Thought, 33-36.

[12] Shepard, The Lore of The Unicorn 1967 49.

[13]Shepard, The Lore of The Unicorn 41.

[14] Numbers, 23.22.

[15] Isaiah, 34.7.

[16]Shepard, The Lore of The Unicorn, 44.

[17] Shepard, The Lore of The Unicorn, 152.

[18]Shepard, The Lore of The Unicorn, 60.

[19]Shepard, The Lore of The Unicorn, 93.

[20] Suhr, Interpretation of the Unicorn Folklore, 91-109.

[21] Shepard, The Lore of The Unicorn, 95.

[22]Shepard, The Lore of The Unicorn, 96.

[23]Pluskowski, Narwhals or Unicorns?, 291-313.

[24]Shepard, The Lore of The Unicorn, 254.

[25]Shepard, The Lore of The Unicorn, 254.

[26]Shepard, The Lore of The Unicorn, 255.

[27]Shepard, The Lore of The Unicorn, 255.

[28]Shepard, The Lore of The Unicorn, 260.
[29] Shepard, The Lore of The Unicorn, 260.

[30]Shepard, The Lore of The Unicorn, 261.

[31] Shepard, The Lore of The Unicorn, 257.

[xxxii] Shepard, The Lore of The Unicorn, 268.

[33] Shepard, The Lore of The Unicorn, 125.

[34] Pluskowski, Narwhals or Unicorns?, 291-313.

[35] Shepard, The Lore of The Unicorn, 139.

[36] Knight, A Precious Medicine, 237-247.

[37] Knight, A Precious Medicine, 237-247.

[38] Knight, A Precious Medicine, 237-247.

[39] Shepard, The Lore of The Unicorn, 135.

[40] Shepard, The Lore of The Unicorn, 162.

[41]Shepard, The Lore of The Unicorn, 163.

[42] Shepard, The Lore of The Unicorn, 270.

[43] Shepard, The Lore of The Unicorn, 269.

[44] Ellerbroek, The Unicorn. A paradigm of Human Thought, 33-36.

+ LITTERATUR

Ellerbroek, Wallace C. “The Unicorn. A paradigm of Human”. Thought JAMA, 1 April 1968, Vol.204(1), pp 33-36.

Knight, Katherine. “A Precious Medicine: Tradition and Magic in Some Seventeenth-Century Household Remedies”. Folklore, 2002, Vol.113(2), p.237-247.

Pluskowski, Aleksander. “Narwhals or Unicorns? Exotic Animals as Material Culture in Medieval Europe”. European Journal of Archaeology, 01 December 2004, Vol.7(3), pp.291-313.

Shepard, Odell. The Lore of The Unicorn. London: George Allen & Unwin Ltd, 1967.

Artikkelen er hentet fra Fortid 02/2016

Tags: , ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Twitter


  • Last ned nummer 4/2015