Artikler

Lagt til 27. september, 2017

Opp i en høyere enhet: norske utvandrere og den engelske bosetterrevolusjonen

Av Henrik Olav Mathiesen |

Grensene for hva som har utgjort «Norge» har variert gjennom historien. Men hvor går grensene for hvordan Norges historie skal fortelles? Tilfellet «Norge i Amerika» gir perspektiv utenom det nasjonalstatlige. Måten nordmenn utvandret på gjør at vi kan se dem som en del av bosetterrevolusjonen som skapte det verdensomspennende engelskspråklige kulturområdet.

Historikere har tradisjonelt sett forholdt seg til nasjonalstatens rammer: Historiefaget ble født i nasjonalismens århundre. Men staten Norge er ennå ung, og nasjonen, vil de fleste si, enda yngre.[1]

Et lengre tidsperspektiv kan oppnås ved å hevde at norsk historie skal handle om befolkningen eller myndighetene som har bestemt over det geografiske stedet vi kjenner som Norge. Men med staten blir historien tidvis svensk og dansk, og, dersom vi går langt nok tilbake, også en fortelling om ulike klaner og deres høvdinger. Også nasjonen Norge er en vanskelig størrelse: Den er som alle andre folkegrupper sammensatt.[2]

Med de norske utvandrerne kan Norges historie, eller i hvert fall deler av den, fortelles på et annet vis. Utvandrerne kobler fortellingen om Norges befolkning til to større historiske prosesser på 1800-tallet: den store ekspansjonen av Europa og det som mer spesifikt vil være mitt fokus her, den engelske bosetterrevolusjonen.

Migrasjon og bosetterrevolusjon

Utvandringen i norsk historie både tilsvarer og er samtidig en del av det som James Belich har kalt «bosetterrevolusjonen» i den engelskspråklige verden i løpet av det lange 1800-tallet. Den enorme spredningen – over 18 millioner – av bosettere fra de britiske øyer over store deler av verden konvergerte med den internt drevne ekspansjonen i de engelske bosetterkoloniene. Store, hittil lite befolkede naturområder ble i løpet av 1800-tallet omdannet til engelskspråklige kulturområder.[3]

Også nordmenn, som andre europeere, spredte seg til nye land, inkludert de som ville bli engelskspråklige, men det var bare Irland, som kjent, som hadde en høyere utvandringsprosent enn Norge.

Den store utvandringen fra Norge var nesten utelukkende rettet mot den engelskspråklige «nye verden». Norge hadde ingen egne bosetterkolonier, men som Odd S. Lovoll skriver, «I en viss forstand ble Norge en kolonimakt, skjønt utvandrerne bosatte seg i områder som ikke lå under norsk kontroll».[4] Disse områdene lå under Storbritannias eller USAs kontroll: Foruten USA, emigrerte de største mengdene av nordmenn til Canada og Australia.[5] Noen nordmenn emigrerte også til ikke-engelskspråklige kolonier og stater. Noen få tusen havnet eksempelvis i Sør-Amerika.[6]

Utvandrere og innvandrere

«Den sidste folkevandring» kalte den norskamerikanske historikeren Hjalmar Rued Holand de store migrasjonsbølgene fra Norge til Amerika på 1800-tallet.[7] De fleste av de europeiske migrantene som dro til Amerika på 1800-tallet ble innvandrere; de vandret inn i et allerede eksisterende (om ikke alltid et fullt fungerende) samfunn. De var alle også utvandrere; de kom fra et samfunn og bar som regel enn viss oppfatning om egen nasjonalitet med seg.

«Nordmenn som utvandret til Amerika, så på seg selv først og fremst som utvandrere: De var «norske i Amerika».

Nordmenn som utvandret til Amerika, så på seg selv først og fremst som utvandrere: De var «norske i Amerika». Samholdet de skapte i utlandet, kalte de for «det norske Amerika», og det tok tid før de norske innvandrere i Amerika i det hele tatt kalte seg for «norskamerikanere». Vi vet faktisk ikke helt når og hvorfor de begynte med dette, men vi vet at de ikke gjorde det før borgerkrigen. Det kan henge sammen med en oppfatning om at angloamerikanerne var de eneste «amerikanere» – de norske innvandrerne kalte nemlig disse også for «de indfødte». Lenge omtalte de norske seg selv for «fremmede» og «udlændinge» i Amerika.[8]

Kolonister

Oppfatningen om at de var fremmede og utvandrere var ikke unik for nordmenn i Amerika. Men til forskjell fra andre innvandrergrupper, ble de norske som gruppe i overveldende grad kolonister, eller bosettere, og dette kan ha forsterket utvandreridentiteten – selv om det er omdiskutert hvorvidt vi kan kalle den for en diaspora-identitet.[9] Utvandringen fra Norge var drevet frem av befolkningsvekst og manglende jordbruksarealer i et førindustrielt samfunn, og utvandrerne søkte derfor gjerne jord andre steder.[10]

«De norske utvandrerne ble dermed kolonister i ordets rette forstand.»

De norske utvandrerne ble dermed kolonister i ordets rette forstand. Ordet kommer fra det latinske colonus som betyr både jordbruker og bosetter. Kolonisering var opprinnelig en strategi romerne brukte for å kontrollere erobrede provinser; de bosatte romerske borgere, ofte tidligere soldater, og skapte dermed grunnlaget for romerske småsamfunn i hele imperiet.[11] I Nord-Amerika, både i USA og i Canada, var det utvandringsagenter, jernbaneselskaper samt lokale og sentrale myndigheter som på ulike vis lokket med billig jord for å bosette de store vestlige områdene på kontinentet.[12] De norske, som andre innvandrergrupper, snudde dette til sin fordel og etablerte egne etniske bosetninger i hele Midtvesten.[13] Slik sett var de også kolonister i en annen forstand: De tok med seg og bevarte den sosiale identiteten de hadde fra hjemlandet.

Ingen grenser for jordbruk?

Selv om nordmennene gjorde som andre innvandrergrupper og søkte sammen, var de allikevel spesielle i hvor konsekvent de orienterte seg mot jordbruket. Selv blant barna av de norske i USA var 54 prosent av dem oppført som jordbrukere i 1900. Ingen annen innvandrergruppe i USA – selv ikke de ellers så like svenske innvandrerne – hadde en like høy andel jordbrukere blant seg.[14]

For det var jord de norske innvandrerne først og fremst søkte. For å få tak på billig og god jord, bosatte de norske utvandrerne seg gjerne ytterst på det amerikanerne kalte «the frontier»; «fronten» mot villmarken.[15] Da nordmenn begynte å utvandre til Amerika for alvor fra 1840-årene av, var denne fronten i den amerikanske Midtvesten – i territorier som USA la hevd på, og som etter hvert ble organisert som statene Wisconsin, Minnesota og Dakotaene. Men det fantes ikke bare én «frontier»: Da disse jordbruksområdene var begynt å bli fylt opp fra 1880-årene av, dro nordmenn gjerne videre nord over grensen til det britiske Canada. I tillegg dro nesten 40 000 nordmenn direkte til Canada etter 1886.[16]

Orienteringen mot jordbruk var riktignok mest markert i den tidlige utvandringen. En av de mest kjente tidlige norske utvandringsmanualene, Veiviser for norske Emigranter til de forenede nordamerikanske Stater og Texas, utgitt i 1844, anbefalte nettopp Texas som bosetningsområde for norske utvandrere. Da boka ble utgitt var Texas en egen stat uavhengig av USA, og Texas’ president Sam Houston hadde personlig fortalt forfatteren av guideboka, Johan Reinert Reiersen, at han «nærede Tvivl om, at Texas for det Første vilde blive optaget i de forenede Stater».[17]De fleste norske utvandrere, inkludert Reiersen, havnet riktignok i USA – Texas ble tatt opp i unionen sent i 1845. Men grensene for gode jordbruksforhold var ikke politisk bestemt. I tillegg var USAs grenser i stadig bevegelse i løpet av 1800-tallet.

«Det var «Vesterheim» som ble tatt i bruk av nordmennene; «Bandariget» ble snart glemt.»

Den særegne orienteringen mot jordbruk kan ha gitt de norske kolonistene et videre syn på migrasjonen i Amerika enn hva de statsgrensene de kom til, og de statsgrensene som senere kom til, skulle tilsi. Det norske utvandrermiljøet omtalte seg selv konsekvent og i mange tiår som «nybyggere» i de norskspråklige avisene.[18]Da den norskamerikanske ideologen Rasmus B. Anderson i 1875 ville foreslå gode norskspråklige navn for stedet der nordmenn hadde utvandret til, ga han to: «Bandariget» (USA) og «Vesterheim» (Amerika), begge hentet fra islandsk. Det var «Vesterheim» som ble tatt i bruk av nordmennene; «Bandariget» ble snart glemt.[19]

På samme måte som det er vanskelig å finne spor etter utvandrernes eget blikk på Amerika, er det også vanskelig å trekke ut hvordan de norske utvandrerne forholdt seg til angloamerikanernes overbevisning om deres egen «manifest destiny»: at det var forutbestemt at disse skulle underlegge seg hele det nordamerikanske kontinentet.[20] Det vi kan si noe mer sikkert, er at de norske utvandrerne ikke tillot angloamerikanerne en eksklusiv rett til å bosette seg vestover på kontinentet. Som det ble syrlig bemerket om det innvandringsfiendtlige «Know Nothing»-partiet i en norsk utvandreravis i 1855, betraktet disse «sig selv med saadan Svulst som om de havde skabt Amerika, og Gud kun den øvrige Deel af Kloden».[21]

Nasjonaliteter over landegrenser

De norske utvandrerne så på seg selv som norske og som utvandrere i Amerika, men de deltok – særlig som jordbrukere – i prosessen som skapte en «transkontinental, transnasjonal enhet, en ‘anglo-verden’» på 1800-tallet. Belich sammenligner denne «anglo-verdenen» med den «iberiske verden» og den «arabiske verden», altså utvidede kulturområder som går på tvers av enkelte politiske grenser.[22]

«I Norge og i det «norske Amerika» kom det også tanker om et «større Norge».

Til en viss grad ble det i denne «anglo-verdenen» også skapt en utvidet «norsk» verden, og både blant angloamerikanere og engelskmenn og blant nordmenn skapte koloniseringen av den nye verden parallelle forestillinger om migrasjonen som lå til grunn for bosetterrevolusjonen. Bak den reelle massespredningen av engelskspråklig befolkning til og i Nord-Amerika, Sør-Afrika og Australia lå forestillinger om at den engelske nasjonen ble bevart over statsgrensene. Særlig da bosetterkoloniene Canada og Australia var i ferd med å gli ut av Storbritannias imperium på 1880- og 1890-tallet, vokste ideer om et «Større Britannia» frem.[23] I Norge og i det «norske Amerika» kom det også tanker om et «større Norge». Særlig etter unionsoppløsningen i 1905 ønsket nordmenn å forsterke tanken om det nasjonale fellesskapet på tvers av grensene. Nordmands-Forbundet, som ble dannet i 1907, hadde som formål nettopp å øke bevisstheten om et slikt «større Norge».[24]

Grenseoverskridende historie

Denne etniske selvforståelsen blant nordmenn ble bevart, selv om de norske i Amerika også ble amerikanere. Om Norges historie bør utvides på samme måte ved å forstørre vår forståelse av hva som utgjorde og fremdeles skal utgjøre den norske nasjonen, er kanskje tvilsomt. Det «norske Amerika» gir allikevel mulighet til å se norsk historie i to andre perspektiv enn det tradisjonelle nasjonalstatlige.

I nasjonalstatens rammer hører norske utvandrere til i to fortellinger. Hvorvidt nordmenn i Amerika hører til amerikansk eller norsk historie kommer an på hvilket nasjonalt perspektiv vandringen sees fra. Som utvandrere kan de sies å være en del av staten Norges historie, og som innvandrere er de en del av USAs ekspansjons- og innvandringshistorie. Som vandrere derimot, altså som migranter, hører de til begge fortellingene, og legger vi dette perspektivet til grunn, er det nettopp vandringens fortelling som del av en større og en mer generell prosess i seg selv som trer fram.

Vi kan dermed se på hvordan de norske migrantene orienterte seg i det amerikanske landskapet. Ved å følge og holde blikket på norske utvandrere som kolonister i den nye verden, ser vi hvordan de overskred rollen som innvandrere i ett bestemt samfunn. I alle fall i de første tiårene tviholdt utvandrerne på sin utelukkende norske identitet i Amerika, og de beveget seg gjennom hele utvandringsperioden fram til andre verdenskrig rundt om i Amerika for eget formål: å finne gode områder å bosette seg i. Sånn sett kan vi se de norske migrantene i et transnasjonalt perspektiv, der det er migrantene qua migranter som på sitt distinkte vis hjalp til å drive bosetningsprosessen i Nord-Amerika framover.

Ved å fokusere på de norske utvandrerne som bosettere, ser vi samtidig hvordan utvandringen fra Norge ikke bare var en del av den mye større og mer generelle europeiske utvandringen, men også en del av den engelske og angloamerikanske bosetter-revolusjonen på 1800-tallet. Forstått slik kan de norske utvandrerne hjelpe oss å fortelle Norges historie som en iboende del av en større, verdensomspennende prosess som foregikk i løpet av det lange 1800-tallet. Denne prosessen var mer spesifikk enn den generelle utvandringen fra Europa, men hadde samtidig andre og større rammer enn de tradisjonelt nasjonale. Utvidelsen av «Norge» til «Norge i Amerika» var både en del av og en drivkraft i utvidelsen av det engelskspråklige kulturområdet, en «anglo-verden», en verden som nå i mange tiår har hatt kulturell påvirkning tilbake på Norge.[25]

Henrik Olav Mathiesen (f. 1990), mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo

+ NOTER

[1] Hvorvidt historiefaget fremdeles preges av «metodologisk nasjonalisme» – hva nå enn det skal bety – er et annet spørsmål, og et omstridt et. Se Tvedt, «Om metodologisk nasjonalisme». Se også Kjeldstadli, «Å evaluere evaluatørene», særlig s. 93–98, og Førland, «En kritisk kommentar til historievalueringens metaramme», særlig s. 111.

[2] Brochmann og Kjeldstadli, History of Immigration. For et friskt, selverklært politisk motivert argument, se Kjeldstadli, Sammensatte samfunn.

[3] Belich, Replenishing the Earth, se særlig s. 49–78.

[4] Lovoll, Det løfterike landet, s. 11.

[5] For den norske utvandringen til Canada, se Blegen, Norwegian Migration to America, s. 357–382, og Runblom, «On Northern Latitudes». For utvandringen til Australia, se Koivukangas, «Scandinavian Immigration and Settlement in Australia before World War II»; Semmingsen, Utvandringen fra Norge, 1865–1915, s. 296–333; Lund, «A Norwegian Waltz».

[6] Sæther, Expectations Unfulfilled, se særlig s. 26.

[7] Holand, Den sidste folkevandring.

[8] Jeg har argumentert for dette i min masteroppgave, «Norwegians in America and Perceptions of Belonging, c. 1840–1870», levert ved Universitetet i Oslo våren 2015.

[9] Olson, Vikings across the Atlantic, s. xvii–xviii.

[10] Se Østrem, Norsk utvandringshistorie, for en oversikt over forskningslitteraturen på utvandringen.

[11] Se Veracini, Settler Colonialism, for teoretiske perspektiver på kolonialisering.

[12] Se den nylige studien til Odd S. Lovoll, Den lange overfarten, særlig s. 159–194.

[13] Gjerde, Minds of the West, og Lovoll, Norwegians on the Prairie.

[14] Lovoll, Norwegians on the Land, særlig s. 1.

[15] Se for eksempel Christianson, «Scandinavian Immigrants on a Pluralistic Frontier».

[16] Lovoll, Den lange overfarten, 195. Kenneth O. Bjork hevder at for «the Scandinavians, heavily concentrated in those states faced by rural depression and agricultural crisis after 1893, the prairie provinces seemed the best, perhaps the last, great source of free or cheap land». «Scandinavian Migration to the Canadian Prairie Provinces, 1893–1914», s. 5.

[17] Johan Reinert Reiersen til venner i Norge, Cincinnati, Ohio, 19. mars 1844, i Blegen (red.), Amerikabrev, s. 120. Brevet ble trykket i Christiansandsposten 5. juli 1844.

[18] Journalisten og utvandreren Svein Nilsson presenterte konsekvent de norske utvandrerne som nybyggere i artikkelserien «De skandinaviske Setlementer i Amerika» i Wisconsin-publikasjonen Billed-magazin, 1868–1870.

[19] Rasmus B. Anderson, «En Tur ikring Vesterheimen», Skandinaven, 23. februar 1875. For diskusjoner av begrepet, se Øverland, Western Home, 5, og Risley, «Vikings of the Midwest», s. 9 og 178.

[20] Rud, «Det Gud vil gjere».

[21] Den Norske Amerikaner, 2. juni 1855.

[22] Belich, Replenishing the Earth, 49. Min oversettelse. Belich forklarer videre hva han ønsker å påpeke ved å definere slike kulturområder: «Transfers of things, thoughts, and people, lubricated by shared language and culture, were easier within them than from without. […] These sub-global ‘worlds’ were important change agents, and both national and global histories ignore them at their peril.»

[23] Bell, Idea of Greater Britain.

[24] Lovoll, «Preserving a Cultural Heritage across Boundaries», s. 40–42, og Olson, Vikings across the Atlantic.

[25] Og selvsagt aller mest den «amerikanske» kulturen, altså USAs kultur. For amerikansk kulturell påvirkning på Europa i etterkrigstiden, se Pells, Not like us.

+ LITTERATUR

Belich, James. Replenishing the Earth: The Settler Revolution and the Rise of the Anglo-World, 1783–1939. Oxford: Oxford University Press, 2009.

Bell, Duncan S. A. The Idea of Greater Britain: Empire and the Future of World Order, 1860–1900. Princeton: Princeton University Press, 2007.

Bjork, Kenneth O. «Scandinavian Migration to the Canadian Prairie Provinces, 1893–1914». Norwegian-American Studies, 26. Northfield, Minnesota: Norwegian-American Historical Association, 1974, s. 3–30.

Blegen, Theodore C. (red.). Amerikabrev. Oslo: Aschehoug, 1958.

Blegen, Theodore C. Norwegian Migration to America: The American Transition. Northfield, Minnesota: Norwegian-American Historical Association, 1940.

Brochmann, Grete og Knut Kjeldstadli. A History of Immigration: The Case of Norway 900–2000. Oslo: Universitetsforlaget, 2008.

Christianson, John R. «Scandinavian Immigrants on a Pluralistic Frontier: Iowa, 1834–1860». I Øyvind T. Gulliksen, Ingeborg R. Kongslien og Dina Tolfsby (red.), Essays on Norwegian-American Literature and History, Volume II. Oslo: NAHA-Norway, 1990, s. 15–27.

Førland, Tor Egil. «En kritisk kommentar til historieevalueringens metaramme». Historisk tidsskrift 88/1, 2009, s. 105–112.

Gjerde, Jon. The Minds of the West: The Ethnocultural Evolution in the Rural Middle West, 1830–1917. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1997.

Holand, Hjalmar Rued. Den sidste folkevandring: sagastubber fra nybyggerlivet i Amerika. Oslo: Aschehoug, 1930.

Kjeldstadli, Knut. Sammensatte samfunn: innvandring og inkludering. Oslo: Pax, 2008.

Kjeldstadli, Knut. «Å evaluere evaluatørene». Historisk tidsskrift 88/1, 2009, s. 83–103.

Koivukangas, Olavi. «Scandinavian Immigration and Settlement in Australia before World War II». Ph.d.-avhandling, Australian National University, 1972.

Lovoll, Odd S. Den lange overfarten: tidlig norsk utvandring til Amerika. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2016.

Lovoll, Odd S. Det løfterike landet: historien om norsk-amerikanerne. Oslo: Universitetsforlaget, 1983.

Lovoll, Odd S. Norwegians on the Land: Address for the Society for the Study of Local and Regional History. Marshall, Minnesota: Southwest State University, 1992.

Lovoll, Odd S. Norwegians on the Prairie: Ethnicity and the Development of the Country Town. St. Paul, Minnesota: Minnesota Historical Society Press, 2006.

Lovoll, Odd S. «Preserving a Cultural Heritage across Boundaries: A Comparative Perspective on Riksföreningen Sverigekontakt and Nordmanns-Forbundet». I Philip J. Anderson og Dag Blanck (red.), Norwegians and Swedes in the United States: Friends and Neighbors. St. Paul, Minnesota: Minnesota Historical Society Press, 2012, s. 37–53.

Lund, Fredrik Larsen. «A Norwegian Waltz: Norwegian Immigration and Settlement in Queensland 1870–1914». Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2012.

Mathiesen, Henrik Olav. «Norwegians in America and Perceptions of Belonging, c. 1840–1870». Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2015.

Olson, Daron W. Vikings across the Atlantic: Emigration and the Building of a Greater Norway, 1860–1945. Minneapolis: University of Minnesota Press, 2013.

Pells, Richard. Not Like Us: How Europeans have Loved, Hated, and Transformed American Culture since World War II. New York: Basic Books, 1997.

Risley, Kristin Ann. «Vikings of the Midwest: Place, Culture, and Ethnicity in Norwegian-American Literature, 1870–1940». Ph.d.-avhandling, Ohio State University, 2003.

Rud, Nina Maria. «Det Gud vil gjere: nokre førestillingar kring ekspansjon vestover i 1840-talets USA». Fortid 3, 2011, s. 66–70.

Runblom, Harald. «On Northern Latitudes: Scandinavian Immigrants in Canada». I Harry T. Cleven, Knut Djupedal, Ingeborg Kongslien og Dina Tolfsby (red.), Norwegian-American Essays 2001. Oslo: NAHA-Norway, 2001, s. 41–56.

Semmingsen, Ingrid. Utvandringen fra Norge, 1865–1915. Bind 2 av Veien mot vest. Oslo: Aschehoug, 1950.

Sæther, Steinar A. (red.). Expectations Unfulfilled: Norwegian Migrants in Latin America, 1820–1940. Leiden: Brill, 2015.

Tvedt, Terje. «Om metodologisk nasjonalisme og den kommunikative situasjonen: en kritikk og et alternativ». Historisk tidsskrift 91/4, 2012, s. 489–510.

Veracini, Lorenzo. Settler Colonialism: A Theoretical Overview. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2010.

Østrem, Nils Olav. Norsk utvandringshistorie, 2. utgave. Oslo: Det norske samlaget, 2014.

Øverland, Orm. The Western Home: A Literary History of Norwegian America. Northfield, Minnesota: Norwegian-American Historical Association, 1996

Artikkelen er hentet fra Fortid 4/2016

Tags: , ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Følg oss på Facebook