Artikler

Lagt til 19. desember, 2017

Reformasjonen i Norge – revolusjonen ovenfra og utenfra

Av Øystein Rian |

Når vi tenker på revolusjoner er det lett å se dem for seg som folkeopprør og grasrotbevegelser. I Norge kan man derimot si at de revolusjonerende endringene kom ovenfra, fra myndighetene.

Norge er tilsynelatende et land uten revolusjoner, i det minste ser det slik ut i vårt selvbilde. Her vil jeg undersøke hva som skjuler seg bak dette bildet. Vi forbinder revolusjoner med folkelige revolter som har foregått i langt mer folkerike land enn Norge. Hos oss utviklet det seg store befolkningskonsentrasjoner først i en tid da politiske og sosiale problemer i liten grad disponerte for revolusjon, det vil si fra slutten av 1800-tallet til i dag. Norgeshistorien slik den blir opplevd i ettertid fortoner seg da som en evolusjon uten store brudd, vakkert omtalt av Sverre Steen i en serie radioforedrag i 1967 med tittelen «Langsomt ble landet vårt eget», hentet fra et oppbyggelig krigsdikt av Nordahl Grieg. [1] Likevel har det også i Norge gått hardere for seg enn de fleste er klar over i dag, slik som på 1920- og 30-tallet, i 1880-åra og rundt 1850.

Når det gjelder revolusjon, må vi lete etter en rask omveltning med store konsekvenser. Da er det ikke sikkert at det er folket som står bak omveltningen. Den største konstitusjonelle endringen i Norge etter 1814 er EØS-avtalen av 1994. Den har tappet norsk suverenitet fra Oslo til Brussel i stadig stridere strømmer, til tross for at to folkeavstemninger avviste norsk medlemskap i EU. [2]

Revolusjon ovenfra – og utenfra

Nordmenn har ikke oppfattet omveltninger utløst av eliter som revolusjoner. I England har de derimot ikke vært blinde for overklassens omveltende makt. Seierherrene i 1688, de aristokratiske whiggene, kalte det som skjedde i det året for the Glorious Revolution. Den grunnla hegemoniet til en stabil og stadig sterkere regjeringsmakt med et parlament dominert av rike menn med store eiendommer. [3] I det 20. århundre kalte engelske marxistiske historikere omveltningen som fant sted en generasjon før 1688, for the English Revolution (det vil si the Civil War og the Commonwealth i perioden 1640-60). Dette oppgjøret mellom parlament og kongemakt tolket de som en borgerlig revolusjon som raserte de føydale strukturene. Den ble ført videre i 1688, og de mente at dette seinere gav støtet til revolusjoner i andre land. [4]

Men hvis vi tenker nøyere etter, vil vi måtte erkjenne at selv revolusjoner som har mobilisert store folkemasser, har blitt ledet og kanalisert av revolusjonære eliter.

Vanetenkning får oss til å mene at revolusjoner kommer nedenfra som en slags naturlig erupsjon. Men hvis vi tenker nøyere etter, vil vi måtte erkjenne at selv revolusjoner som har mobilisert store folkemasser, har blitt ledet og kanalisert av revolusjonære eliter. Slik gikk det for seg i den franske revolusjon, den russiske revolusjon og den kinesiske revolusjon. Konstruksjonen av Nazi-Tyskland har vanligvis ikke blitt kalt en revolusjon, men det var den i høy grad, og det ble gjort under en diktatorisk ledelse. Skraper vi på overflaten, ser vi revolusjoner ovenfra i land etter land.

Det norske selvbildet har imidlertid heller ikke plass for noen omveltning i Norge, som kan kalles revolusjon ovenfra: Det dreier seg heller om bildet av et egalitært samfunn med sterke frihetlige og demokratiske tradisjoner.[5] Og dette er ikke grepet helt ut av lufta, ettersom utviklingen gikk i den retningen i store deler av 1800- og 1900-tallet. Samtidig har vi hatt et påfallende uniformt samfunn med små kulturforskjeller innenfor den lutherske statskirkens rammer.

Men nordmennene har ikke vært lutheranere bestandig. Våre forfedre var i 500 år katolikker, og før det hadde de vært såkalte hedninger. Da hadde de en praktisk orientert norrøn religion som gav god mening for dem, inntil den ble nedkjempet av kristne makthavere på 1000-tallet. [6] Dette var en så stor og omfattende omveltning at den fortjener betegnelsen revolusjon. Men den er hyllet i historiens mørke, så vi vet lite om hvordan den ble gjennomført. [7]

Den norske reformasjonen

Den lutherske reformasjonen kom mer uforberedt på nordmennene enn kristendommen 500 år tidligere. Den gang begynte enkelte å ta imot kristne impulser alt på 900-tallet: Katolisismen slo røtter i hjemlig grunn før den ble monopolreligion. En slik forberedelse fant ikke sted i forkant av lutherdommen i Norge før 1536. Også på en annen måte var reformasjonen mer revolusjonerende enn katolisismen, i den forstand at den i 1536-37 ble gjennomført av utenlandske makthavere, mens den katolske kirken i samklang med den norske kongemakten fra første stund utviklet et norsk preg. At omveltningen i 1536-37 fikk et revolusjonært innhold skyldtes da at den var en dobbelt dosering av kraftige medisiner. En avskaffelse av den gamle kirken (den norske kirkeprovinsen) og en avskaffelse av det gamle norske samfunnssystemet (det selvstendige norske riket). [8]

 Jo mer en revolusjon går i dybden, jo mer revolusjonær er den.

I stedet ble det satt en dansk luthersk kongestat (det danske riket), med kirken som en avdeling av denne staten. Følgelig var reformasjonen også på en tredje måte mer omstyrtende enn overgangen fra hedendom til katolisisme ca. 500 år tidligere: Den var et massivt lovbrudd ved at to utenlandske statsorganer (den danske kongen og det danske riksrådet) avskaffet det norske rikets statsskikk. Jo mer en revolusjon går i dybden, jo mer revolusjonær er den. Også på dette punktet skårer reformasjonen høyt, idet den ble gjennomført i økende grad i generasjonene som fulgte. Vi kan med Leo Trotskys tale om den permanente revolusjon, i dette tilfellet fra 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet, da nordmennene endelig var blitt vaskeekte lutheranere og var stolte av det. Denne permanente revolusjonen gikk hånd i hånd med en stadig styrking av kongemakten, noe som i 1660-61 resulterte i innføringen av det kongelige eneveldet, et system som ble opprettholdt og styrket i 153 år etterpå. Vi snakker her om en gjennomgripende kulturrevolusjon og en like gjennomgripende politisk revolusjon. [9] Vi skal nå se at disse to omveltningene var vevd inn i hverandre. Dette førte mye med seg.

I den historiske selvforståelsen til nordmenn har det inngått at kongen var opprettholderen av rettsstaten, med historiske røtter helt tilbake til sagatiden. Men kuppet i 1536 kunne ikke ha latt seg gjennomføre hvis det ikke hadde kommet etter en periode da kongen i akselererende grad gjorde seg til Norges overlegent største lovbryter. Den ene kongen etter den andre brøt unionstraktaten av 1450 som fastslo at det skulle være full likestilling mellom Danmark og Norge, og hver konge brøt den håndfestning han hadde undertegnet sammen med det norske riksrådet. Tilsidesettingen av nordmennene ble mer omfattende og systematisk etter Knut Alvssons opprør i 1502. Danske kongeklienter ble plassert i et økende antall nøkkelstillinger i stat og kirke. Det viktigste var at de behersket festningene og brukte dem som baser for kongelig terror mot undersåtter som satte seg imot deres myndighet. Det norske riksrådet ble lammet som handledyktig statsorgan, og flere elementer av kirkelig selvstyre ble kneblet. Etter at Kristian 2. i 1523 drog til Nederlandene som følge av opprør i Sverige og Danmark, klarte nordmennene å ta tilbake en del av sine posisjoner, for så å bli skjøvet tilbake igjen da Fredrik 1. satt trygt på tronen etter 1526. Da han døde i 1533, oppstod det en uløselig konflikt mellom katolikker og lutheranere i det danske riksrådet, noe som munnet ut i en dansk borgerkrig (grevefeiden 1534-36). Fredrik 1.s sønn, Kristian 3. seiret, rensket ut biskopene fra det danske riksrådet og innførte reformasjonen i Danmark og Norge. [10]

I Norge fulgte danske lensherrer sine standsfeller i Danmark og sluttet opp om Kristian 3. Noen av disse satt i det desimerte norske riksrådet. De hindret riksrådslederen, erkebiskop Olav Engelbrektsson, i å bruke riksrådet til å innta en egen norsk holdning til kongevalget. Under Olavs lederskap ble Vincens Lunge drept i forbindelse med et møte i Trondheim julen 1535; han var de danske herrenes fremste mann i Norge. I samband med dette møtet ble dessuten de andre danske herrene arrestert. Men erkebiskopen klarte ikke å ta festningene som danskene behersket. Seierherrene i Danmark tolket det som skjedde i Norge som at erkebiskopen ledet et opprør, enda Kristian 3. ikke var blitt lovformelig norsk konge, slik at konflikten i Norge dreide seg om et tronfølge som ikke var gjennomført. Med sin militære overlegenhet la Kristian 3.s menn stadig mer av Norge under seg, med Norge nord for Dovrefjell og det indre av Østlandet som de siste erobrete områdene våren og sommeren 1537. Landflyktighet eller fengsel ble da motstandsledernes lodd. [11]

Allerede før erobringen av Norge var gjennomført, bestemte Kristian 3. og det danske riksrådet 30. oktober 1536 i kongens danske håndfestning at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men en del av Danmark til evig tid. [12] Dette innebar at reformasjonsvedtaket ble gjort gjeldende også for Norges del, noe som tydeliggjør at landet ikke bare ble gjort til gjenstand for en revolusjon ovenfra; dette var også en revolusjon utenfra. Stilt overfor militær overlegenhet falt motstanden i Norge fullstendig sammen, og fra den tid var den danske kongemakten i Norge aldri alvorlig truet av motstand i de spredte og militært impotente distriktene som den tids Norge bestod av. Kombinasjonen av festnings- og flåtemakt gjorde kongen suveren i Norge. [13]

Jeg skal nå forklare hvor radikalt kongen ble styrket og hvorfor dette i ettertid ikke ble oppfattet som den store omveltningen som det vitterlig var. Før 1536-37 var kongemakten avgrenset av det danske og norske riksrådet, om enn mer og mer svekket for nordmennenes del, takket være kongens machiavelliske dobbeltspill. Nå gjenstod bare det danske riksrådet, som var i et sterkere fellesskap med kongen enn før, etter at de katolske biskopene var eliminert i både Danmark og Norge. [14]  Den katolske kirken var avskaffet med ett pennestrøk. Den hadde i begge riker vært en mektig og mangfoldig organisasjon, og for Norges del var det særlig her nordmennenes selvstyre hadde holdt seg lenge. Nå var den gamle kirkens viktigste institusjoner en skygge av seg selv. Bispeembetet var avskaffet og erstattet med en kongelig tilsynsmann (superintendent) for den lutherske kongekirken; dette skjedde i et radikalt brudd med den apostoliske suksesjonen. Den ble derimot opprettholdt i den svenske statskirken og i den anglikanske kirken. [15] Allerede i 1537 utstedte kongen en kirkelov etter drøftelser med danske og tyske teologer. Denne danske kirkeordinans ble også gjort til kirkelov for Norge, enda ingen nordmann hadde deltatt i utarbeidelsen av den (revolusjon utenfra i praksis). [16]

Superintendentene kunne ikke foreta seg noe uten etter instrukser fra kirkeledelsen i København: Kongen, kongens kansler, kongens hoffprester, Københavns biskop og de tre teologiske professorene ved Københavns universitet utgjorde kjernen i kirkeledelsen. Når viktige saker skulle drøftes, ble alle superintendentene i Danmark innkalt til drøftelser, mens superintendene i Norge måtte nøye seg med rollen som formidlere av kongelige påbud. Som kongens fremste kirkelige representanter ble de omtalt som biskoper, og dette gjorde sitt til å kamuflere omveltningen overfor befolkningen. [17]

Bispegods og episkopale inntekter ble konfiskert av kronen, og superintendene fikk i stedet en fast gasje. Kongen avskaffet dessuten klostrene og tok til seg alt klostergodset. Domkapitlene hadde hatt en viktig stilling ved siden av biskopene. De ble kraftig vingeklippet, slik at de nærmest var tomme skall, og mye av deres inntekter ble brukt til å lønne kongens embetsmenn i Danmark. [18] Store mengder kostbarheter ble konfiskert og sendt til Rentekammeret i København. Regner vi med alt kirkelig gods som kongen hadde overordnet eiendomsrett til var nå halvparten av Norges jord blitt krongods, en usedvanlig stor andel sammenliknet med andre land (bortsett fra Danmark). Men noe av dette (2/5) ble brukt til å lønne kongens lokale geistlighet og til å vedlikeholde kirkene. 3/5 av krongodset stod fullt ut til disposisjon for kronens egne finanser. [19] Dertil tok kongen en tredjedel av kirketienden over hele landet, samtidig som han skaffet seg økte bøteinntekter nå da han overtok hele det kirkelige rettsvesenet. Kongens finanser ble også styrket ved at tidligere bremser på skattleggingen nå var fjernet. Dette åpnet veien for en skatteøkning når kongen seinere gikk inn for det. Vi må dessuten ikke glemme at kongen hadde enda større inntekter i det mer folkerike Danmark og i tillegg også store inntekter i hertugdømmene Slesvig-Holstein, samt en økende øresundtoll ettersom skipstrafikken  vokste. Vi kan derfor konkludere at kongen hadde brukt sin politiske og militære makt til å gjøre seg selv også økonomisk overlegen i sitt statsområde. Slik kunne han finansiere det statsapparatet som ble bygd ut mer og mer. [20]

Indoktrinering og ensretting

Som statlig forvaltningsgren var kirken en enda mer overlegen indoktrinerende kraft enn i den katolske tiden. Her gjorde det seg gjeldende en korttids- og en langtidsstrategi. Korttidsstrategien dreide seg om å innføre lutherdommen som offisiell teologi, sikre seg kirkens kommandohøyder (kirkeledelsen og superintendentene) og å avskaffe utpreget katolske innslag i kirkebygninger og gudstjeneste. Så gjaldt det om å innføre en luthersk gudstjeneste, fullstendig uniformert i alle kirker i Danmark og Norge, i regi av kirkeledelsen i København. I en overgang fortsatte de fleste katolske prestene. Det fantes ingen andre å erstatte dem med i de første åra. Hele geistligheten ble lagt under kongens myndighet, formidlet av superintendentene. Prestene fikk mer lønn enn de hadde hatt i katolsk tid. Det dempet deres misnøye med det som skjedde. Legaliseringen av geistlige ekteskap var trolig også populært. På lang sikt satte kirkeledelsen i gang utdanningen av lutherske prester, dels ved å reformere latinskolene, dels ved å ruste opp Universitetet i København, som var Danmark-Norges eneste universitet og presteskole. Det var også om å gjøre å bringe kirkerommene i akseptabel skikkelse, med fjerning av mange altre og helgenbilder og erstatte disse med et enklere, men likevel vakkert interiør, der faste benker og en ruvende prekestol var de viktigste innslagene. Framfor alt dreide det seg om å fremme forkynnelsen gjennom liturgi, prekener og salmer. Den lutherske kirken ble en ordkirke i større grad enn de tradisjonelle romersk-katolske og gresk-ortodokse kirkene i Vest- og Øst-Europa hadde vært. [21]

Hekseforfølgelsene var et etterreformatorisk fenomen, sannsynligvis fordi religionskonflikter skjerpet myndighetenes årvåkenhet mot trolldom. Det var helt i tråd med reformatorenes djevlefrykt.

Ethvert revolusjonært regime bekjemper levningene fra det gamle, og her dreide det seg særlig om helgenkultus, bønner, valfarter og festdager, samt hele bruken av kirkerommene til utfoldelse av en folkelig katolisisme. I praksis innebar dette at prestene på kongens vegne erobret et sterkere herredømme over lokalkirkene, og den norske tradisjonen med lukkede kirker utenom gudstjenestetid begynte å gjøre seg gjeldende. Fra 1500-tallet har vi spredte kildebelegg for harde straffer mot vanlige folk som offentlig praktiserte sin tradisjonelle katolisisme. Norsk 1500-tall er meget kildefattig, så disse sporene av straffer er trolig toppen av et isfjell. Det gjelder også første fase av trolldomsprosessene. Hekseforfølgelsene var et etterreformatorisk fenomen, sannsynligvis fordi religionskonflikter skjerpet myndighetenes årvåkenhet mot trolldom. Det var helt i tråd med reformatorenes djevlefrykt. [22] I praksis var myndighetene selektive når det gjaldt hva de slo ned på av restkatolisisme, og det varierte fra distrikt til distrikt, alt etter hvor tradisjonstro befolkningen var og hvor nidkjært embetsmennene slo ned på katolske levninger. [23]

Et annet aspekt ved konflikten mellom den seirende lutherdommen og katolisismen var den stille strømmen av norsk ungdom til katolske land, der guttene ble studenter ved jesuittiske skoler og universiteter. Noen ble værende der, noen sluttet seg til arbeidet med å vinne tilbake de tapte nordiske landene: Nordmannen Laurentius Nicolai Norvegus (av fiendene kalt Kloster Lasse, født i Tønsberg ca. 1540 – død i Vilnius 1622) var en lederskikkelse for motreformasjonen i Nord-Europa. Noen nordmenn som hadde blitt prester i den katolske kirken i andre land, tok seg i hemmelighet inn i landet helt opp mot 1640. De sendte rapporter til sine foresatte om den velvilje de møtte i befolkningen. Andre nordmenn som var utdannet av jesuittene var enda dristigere. De satset på en karriere i den lutherske kirken i Norge, klarte å holde sin katolisisme hemmelig for myndighetene og ble prester her. I 1613 ble fem katolsksinnede sokneprester på Østlandet avslørt, dømt og landsforvist. Etter dette ble det innført uttrykkelige forbud mot å være katolsk i Norge, og katolske munker ble truet med dødsstraff dersom de kom inn i landet. Enda viktigere var det at myndighetene i økende grad klarte å prege befolkningen i luthersk retning. Dette var en utvikling som skjøt fart i løpet av 1600-tallet og fortsatte helt til 1800-tallet, da befolkningen spaltet seg mellom sterkttroende pietister og vanekristne, som likevel var påvirket av en luthersk mentalitet. [24] Vi skal undersøke nærmere hvordan dette skjedde.

Det trykte ordet

Det trykte ordet var et viktig virkemiddel i reformasjonen. I Danmark hadde det blitt startet trykkerier i noen byer før 1536. Etter 1536 skjedde det en vidtgående sentralisering av boktrykkernæringen til København, som i flere hundre år ble den dominerende bokbyen i Danmark og Norge. I Norge kom det først i 1643 et trykkeri (Christiania). Det andre kom så seint som i 1721 (Bergen). Det trykte ord var underlagt en inngående kontroll. Kongen bestemte hvem som fikk lov til å være boktrykker, og virksomheten ble regulert gjennom privilegiebrev som fastsatte vilkår for driften. Når det ble gitt ut bøker, ble det søkt om kongelig bevilling for dette. Ett av vilkårene var at trykksaken ble underlagt sensur. Professorene ved Københavns universitet skulle lese, rette og godkjenne manuskriptene før trykking. Etter hvert ble en del av denne sensuren delegert til superintendentene. [25]

Selvsensur var til sjuende og siste den mest virksomme formen for kontroll av det trykte ord: Forfattere ville ikke risikere sitt gode skinn, de ville tvert imot høste fruktene av sine skriverier. Selvsensuren var en medvirkende årsak til at sensurregimet ble lempet på mot slutten av 1700-tallet. Det overveldende flertallet av trykksaker utgjorde ingen trussel mot det bestående, og mange var aktivt støttende, rosende og hyllende til kongedømmet og samfunnssystemet. [26]

Det viktigste var at myndighetene hadde full styring med, og kontroll over, teologisk og politisk litteratur. En ortodoks lutherdom ble hamret inn igjen og igjen, rikelig hjulpet av kirkens ritual og de geistliges bønner og prekener. Dette gikk hånd i hånd med innprentingen av at kongen var Guds representant på jorden. Det var Guds vilje at alle undersåtter skulle være lydige, og rett og rimelig at de skulle være takknemlige både overfor Gud og kongen. Denne teokratiske læren ble forfektet i økende grad ved innføringen av eneveldet. Kongen ble omtalt som formidler mellom Gud og mennesker, han fylte til en viss grad tomrommet etter helgenene. Verken historikere eller teologer har i vårt land ivret etter å fortelle om hvor langt kongekultusen gikk. Under eneveldet eskalerte den i de pompøse bønnene som kirkeritualet da ble fylt av. Samtidig ble kirkerommene i økende grad preget av fysiske symboler på kongemakten. Det er berettiget å hevde at hyllesten av enevoldskongene liknet på personkultusen av diktatorer i seinere tid. Revolusjonære regimer synes å ha en klar tendens til å utvikle persondyrking av herskeren. [27]

Katekismer, salmebøker og postiller var de viktigste bøkene når det gjaldt å spre den offisielle kristendommen til hele folket. Det var en av prestenes viktigste plikter å sørge for at den rette kristendomskunnskapen gjorde seg gjeldende i menighetene, og dette ble kontrollert ved bispe- og prostevisitaser. Innføringen av konfirmasjonen i 1736 perfeksjonerte innlæringen. De unge ble ikke konfirmert før de hadde vist at de hadde lært utenat korrekte teologiske sentenser. Hensikten med allmueskolen av 1741 var å legge grunnlaget for dette ved hjelp av omgangsskolelærere. De nådde ut til barna i hver krok av landet. Det hele ble avsluttet ved at prestene perfeksjonerte indoktrineringen i den avsluttende konfirmantforberedelsen. Du kunne ikke finne en fullverdig plass i voksensamfunnet før presten slapp deg fram til konfirmasjon. Katekismene, salmebøkene og postillene ble spredt utover riket i store opplag og til lave priser. [28] Registreringene av dødsbo i de offentlige skiftebøkene viser at disse indoktrinerende bøkene havnet i de fleste hjem. [29] Det var dette markedet Hans Nielsen Hauge på oppsiktsvekkende vis kastet seg inn i, i noen hektiske år rundt 1800, før han ble stoppet og bøkene hans ble forbudt. Riktignok holdt han seg for det meste til den ortodokse lutherdommen, men det var uakseptabelt at en ikke-autorisert predikant konkurrerte med kongens prester om forkynnelsen. [30]

Jubileer og historiebøker var viktige virkemidler i kongedyrkingen. Blant annet feiret de Luthers opprør mot paven i 1517 og den danske reformasjonen i 1536. På 1700-tallet feiret de dessuten oldenborgernes 300 år på tronen i 1748 og hundreårsjubileet for eneveldet i 1760. Alle disse jubileene var storslåtte høytider der kongehyllesten stod i sentrum. Det het seg at kongen alltid hadde sørget for at Guds ord ble forkynt purt og rent, slik at evangeliets klare lys skinte over alle undersåtter. Fra slekt til slekt hadde de danske kongene vært gode og rettferdige landsfedre. Ja, oldenborgerne hadde endog vært enda bedre enn Israels legendariske konger. For selv om disse hadde vært strålende, hadde de også sviktet Herren, og det hadde oldenborgerne aldri gjort. Både dansker og nordmenn ble formant til særlig takknemlighet for det som hadde skjedd i 1536. [31]

Revolusjonen ovenfra og utenfra har blitt meget forsiktig framstilt og på en bagatelliserende måte.

Takknemligheten ble forankret i en konsekvent nedrakking av den katolske kirken. Samtidig ble Norges tap av selvstendighet fortiet i det offentlige rom. Det var ikke stuerent å interessere seg for dette, og norske politiske kilder fra selvstendighetstiden gikk i så stort omfang tapt at vi får inntrykk av at Norge hadde vært et land uten et politisk liv i seinmiddelalderen. I noen få historiebøker ble det danske kuppvedtaket i 1536 riktignok forsiktig omtalt i forbifarten, men dette druknet i forsikringene om at kongen handlet rett. De korte omtalene gav da heller ikke støtet til større åpenhet om selvstendighetstapet. [32] Det fortsatte å være et sterkt underkommunisert emne helt fram til 1814, og fortielsene har faktisk preget nordmenns, og særlig danskers, historiesyn helt til vår egen tid. [33] Norge har vært en protestantisk stat i snart 500 år. I en slik stat har det vært følgeriktig å behandle historien slik.

Læren om kongedømmets velsignelser ble helt fram til 1814 også prentet inn i folk når det gjaldt andre trekk ved regimets tilblivelse og utvikling. Noen viktige enkelthendelser ble umiddelbart etter at de hadde skjedd, utbasunert som mirakuløse hendelser som viste at Gud hjalp kongen til seier. Det dreide seg om viktige slag eller avgjørende politiske hendinger, slik som innføringen av arvekongedømmet i 1660 med det påfølgende eneveldet i 1661. Det ble hevdet at Gud hjalp kongen til eneveldet ved at Herren da fikk undersåttene til å gi avkall på all rett til medbestemmelse. [34] Fra midten av 1600-tallet begynte det å komme ut aviser. De hadde ikke lov til å omtale politiske nyheter, bortsett fra når myndighetene selv ønsket at nye bestemmelser skulle omtales på en rosende måte. Avisene fylte sine spalter med hyllende stoff om kongen og de kongelige – slik var det helt fram til 1814. [35]

Historikere med skjønnlitterære evner gjorde det best, for de var flinkest til å sminke virkeligheten.

Historiebøker ble underlagt en like streng sensur som de teologiske skriftene. Å skrive historie ble betraktet som en viktig politisk handling, og den skulle kongen og hans menn kontrollere inngående. Det skjedde i regi av kongens kanselli, som ble brukt til å passe på dem som skrev historie. Ledende ministre hadde det overordnete ansvaret for å gjennomføre en forsvarlig sensur. Da er det ikke overraskende at historikerne forfektet samme budskap som det som gjenlød under de store offisielle jubileene. Historikere med skjønnlitterære evner gjorde det best, for de var flinkest til å sminke virkeligheten. Dette gjør det mindre overraskende at Ludvig Holberg var en så effektiv formidler av kongedyrkende propaganda. Han formulerte læren om kongens fortreffelighet på en så fengende måte at formuleringene festet seg i lesernes minne. [36]

Ensrettingens frukter

Hvordan påvirket alt dette nordmennenes nasjonale identitet og ytringer om det nasjonale? Det har i seinere år vært omstridt om nordmenn i dansketiden følte seg som nordmenn. Flere har hevdet at de gjorde det i liten grad. Og det er opplagt at myndighetene ønsket at det skulle være slik. I den styrte og kontrollerte offentligheten ble alle oppfordret til å være kongens gode undersåtter. Punktum. Samtidig ser vi av kildene at bevisstheten om å være dansk, tysk, norsk, islandsk og så videre var selvsagt gjennom hele perioden. Det at staten var dansk og ble kalt dansk, bidrog til en viss dobbelhet i ordbruken. I kortform ble alle innbyggere i statsområdet omtalt som danske. Dette var en politisk betegnelse, på samme måte som alle som bor i Norge i dag blir kalt norske, også samene. Men vi er fullt klar over at samene også er et eget folk. Slik var det med nordmennene i dansketiden. Myndighetene klarte å kontrollere ytringer av danskhet, tyskhet og norskhet, og en hjelp i dette var det patriotisme-begrepet som regjeringen ivret for i andre halvdel av 1700-tallet: Å være en god patriot var å være en lojal og nyttig undersått og statsborger. [37]

Ved de virkemidler som er nevnt (i våre dager kalt «soft power») og ved hjelp av den tvang som kongemakten utøvde kunne kongen også utvide sitt materielle styringsverk. Administrasjonen ble bygd ut mer og mer, med skatteinnkrevingen som viktigste oppgave, både direkte skatter og omsetningsavgifter, med tollen som den største inntektskilden. En annen primær statsoppgave var å organisere et stadig mer omfattende militærvesen, med militær tjenesteplikt i hæren og i marinen. Det ble da slik at du ikke bare måtte være lutheraner og medlem av kongens kirke for å bo i Norge. Du kunne heller ikke ha eiendom og drive noen næring uten å la deg registrere i kongens registre og betale de skattene og avgiftene som kongen påbød. Og du kunne ikke være kongens mannlige undersått uten å ville ofre liv og blod for ham. Kom du i rettslige konflikter, måtte du underkaste deg kjennelser og dommer i kongens rettsvesen, med monarken som appell- og benådningsinstans. Du kunne ikke finne på noen vesentlig virksomhet utenfor hjemmets fire vegger uten å søke om tillatelse eller privilegiebrev for det. Kirken hadde monopol på kristelige møter, og skulle du starte en ikke-kirkelig forening, måtte du søke om kongens tillatelse til det. Det ble da heller ikke stiftet mange foreninger før 1814, og de som fantes hadde kongelig godkjenning og var for det meste startet og ledet av embetsmenn.

Ett trekk ved den lutherske statsmakten var dermed en økende disiplinering – noen vil kalle det sivilisering eller pasifisering av befolkningen. Ettersom myndighetene var så overlegne, ble folket etter hvert mer forsiktig i sine virkemidler når noen ville henvende seg til øvrigheten med søknader eller klager, enkeltvis og i mindre eller større grupper. Selv om de samlet seg i betydelige antall, gjorde de det bemerkelsesverdig lite voldelig: De leverte inn supplikker (bønnskriv) og prøvde å påvirke myndighetene til å imøtekomme ønskemålene. De stilte ikke krasse krav, men fremmet høflige bønner om lettelser og forbedringer. De oppnådde en god del på den måten. Men personer i eliten oppnådde langt mer med supplikkene sine, takket være de personlige forbindelsene de kunne trekke veksler på, også ved hjelp av bestikkelser. [38]

Reformasjonen med det påfølgende eneveldet var som revolusjon en stor historisk suksess. Den danske kongemakten beholdt sin suverene stilling til den i Norge ble tvunget vekk av Sverige og stormaktene (Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen) i 1814. Dette året fikk nordmennene en ny svensk konge i en løs union mellom en svensk og en nyopprettet norsk stat. Denne staten begynte fra da av utviklingen av et demokratisk system, med solide doser av arv fra den den lutherske enevoldsstaten og med embetsmennene som viktige aktører. Da ble landet langsomt vårt eget – men hvor lenge varte det?

Øystein Rian (f. 1945) er professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han har særlig arbeidet med dansketiden i Norge.

+ NOTER

[1] Steen, Langsomt ble landet vårt eget.

[2] Storbritannia avviser derfor EØS-ordningen som totalt uakseptabel. May´s speech, 17 January 2017.

[3] Pincus, The First Modern Revolution.

[4] Hill, The Century of Revolution.

[5] Imsen, Norsk bondekommunalisme, del 1 og 2; Rian, Den frie og stolte bonden, s. 117-159.

[6] Steinsland, Norrøn religion.

[7] Sigurdsson, Kristninga i Norden.

[8] Hamre, Norsk politisk historie 1513-1537.

[9] Rian, Sensuren i Danmark-Norge, s. 15-660.

[10] Moseng, Opsahl, Pettersen og Sandmo, s. 318-400.

[11] Hamre, Norsk politisk historie 1513-1537, s. 527-793; Koht, Olav Engelbriktsson og sjølvstendetapet 1537.

[12] «Christian IIIS Haandfæstning af 30 October 1536,» artikkel 3. Samling af danske Kongers Haandfæstninger.

[13] Rian, Maktens historie i dansketiden.

[14] Rian, Den aristokratiske fyrstestaten 1536-1648, s. 50-66.

[15] Lausten, Reformationen i Danmark, s. 98-128.

[16] Kirkeordinansen 1537/39.

[17] Rian, Den aristokratiske fyrstestaten, s. 141-152.

[18] Imsen, Da reformasjonen kom til Norge, s. 65-103.

[19] Fladby, Samfunn i vekst under fremmed styre, s. 117-127.

[20] Rian, Hva og hvem var staten i Norge?, s. 73-98.

[21] Lausten, reformationen i Danmark, s. 98-177; Imsen, Da reformasjonen kom til Norge, 85-135.

[22] Næss, Med bål og brann.

[23] Imsen, Da reformasjonen kom til Norge, s. 137-180; Laugerud, «Del 1: 1500-1700» i Norsk fritenkerhistorie, s. 23-141.

[24] Garstein, Klosterlasse; Garstein, Rome and the Counter-Reformation.

[25] Rian, Sensuren i Danmark-Norge, s. 144-224, 269-300.

[26] Rian, Sensuren i Danmark-Norge, s. 179-193, 224-236, 300-304.

[27] Rian, Sensuren i Danmark-Norge, s. 331-391.

[28] Viken, Frygte Gud og ære Kongen, 392-423.; Rian, Sensuren i Danmark-Norge, s. 392-423.

[29] Fet, Lesande bønder.

[30] Kullerud, Hans Nielsen Hauge.

[31] Slettebø, In Memory of Divine Providence.

[32] Rian, «Historie i tvangstrøye». Historisk tidsskrift, s. 63-89.

[33] Rian, «Synet på dansketiden», s. 255-271.

[34] Rian, Sensuren i Danmark-Norge, s. 106-113.

[35] Stolpe, Dagspressen i Danmark; Rian, Sensuren i Danmark-Norge, s. 237-304.

[36] Rian, Sensuren i Danmark-Norge, s. 443-492.

[37] Storsveen, «Fornuftig Kierlighed til Fædrelandet», s. 5-163.

[38] Rian, Sensuren i Danmark-Norge, s. 524-628.

+ LITTERATUR

Fet, Jostein. Lesande bønder. Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.

Fladby, Rolf. Samfunn i vekst under fremmed styre 1536-1660. Oslo: Universitetsforlaget, 1986.

Garstein, Oskar. Klosterlasse. Stormfuglen som ville gjenerobre Norden for katolisismen. Oslo: Aschehoug, 1998.

Garstein, Oskar. Rome and the Counter-Reformation in Scandinavia, vol. I-IV. Oslo – Leiden: Oslo University Press – Brill, 1963-1992.

Hamre, Lars. Norsk politisk historie 1513-1537. Oslo: Det norske Samlaget, 1998.

Hill, Christopher. The Century of Revolution, 1603-1714. London: Routledge, 1961, new edition 2001.

Imsen, Steinar. Da reformasjonen kom til Norge. Oslo: Cappelen Damm akademisk, 2016, s. 65-103.

Imsen, Steinar. Norsk bondekommunalisme, del 1 og 2. Trondheim: Tapir, Historisk instiutt, Universitetet i Trondheim.

Kirkeordinansen 1537/39: Tekstudgave med indledning og noter ved Martin Schwarz Lausten. København: Akademisk Forlag, 1989.

Koht, Halvdan. Olav Engelbriktsson og sjølvstendetapet 1537. Oslo: Aschehoug, 1951.

Kullerud, Dag. Hans Nielsen Hauge: Mannen som vekket Norge. Oslo: Aschehoug, 1996.

Laugerud, Henning. «Del 1: 1500-1700.» I Amundsen, Arne Bugge og Henning Laugerud. Norsk fritenkerhistorie 1500-1850. Oslo: Humanist Forlag, 2001, s. 23-141.

Lausten, Martin Schwarz. Reformationen i Danmark. København: Akademisk Forlag, 1987.

May, Theresa. Speech on Brexit, Lancaster House 17 January 2017.

Moseng, Ole Georg, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo, Norsk historie 750-1537. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.

Næss, Hans Eyvind. Med bål og brann: trolldomsprosesser i Norge. Oslo: Universitetsforlaget, 1984.

Pincus, Steve, 1688: The First Modern Revolution. New Haven & London: Yale University Press, 2009.

Rian, Øystein. Den aristokratiske fyrstestaten 1536-1648. Bd. 2 av Danmark-Norge 1380-1814. Oslo: Universitetsforlaget, 1997.

Rian, Øystein. «Den frie og stolte norske bonden. Myter og realiteter.» I Harald Winge (red.), Lokalsamfunn og øvrighet i Norden ca. 1550-1750. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt, 1992.

Rian, Øystein. «Historie i tvangstrøye: Kongemakt og historieformidling i Danmark-Norge 1536-1814.» Historisk tidsskrift, 2013, s. 63-89.

Rian, Øystein. «Hva og hvem var staten i Norge?». I Erling Ladewig Petersen (red.), Magtstaten i Norden i 1600-tallet og dens sociale konsekvenser. Odense: Odense Universitetsforlag, 1984, 73-98.

Rian, Øystein. Maktens historie i dansketiden. Oslo: Makt- og demokratiutredningen, nr. 68, 2003.

Rian, Øystein. Sensuren i Danmark-Norge: Vilkåra for offentlige ytringer 1536-1814. Oslo: Universitetsforlaget, 2014.

Rian, Øystein. «Synet på dansketiden. Nasjonalistisk eller idylliserende?» I Eidsfeldt, Anne, Knut Kjeldstadli, Hanne Monclair, Per G. Norseng, Hans Jacob Orning og Gunnar Pettersen (red.): Holmgang: Om førmoderne samfunn. Festskrift til Kåre Lunden. Oslo: Historisk institutt, UiO, s. 255-271.

Samling af danske Kongers Haandfæstninger og andre lignende Acter. Kjøbenhavn: Geheimearchivet, 1856-60.

Sigurdsson, Jon Vidar. Kristninga i Norden 750-1200. Oslo: Det norske Samlaget, 1999.

Slettebø, Thomas Ewen Daltveit. In Memory of Divine Providence. A Study of Centennial Commemoration in Eighteenth-Century Denmark-Norway (1717-1760). Phd.-avhandling, universitetet i Bergen, 2016.

Steen, Sverre. Langsomt ble landet vårt eget. Oslo: Cappelen, 1967.

Steinsland, Gro. Norrøn religion: Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax, 2005.

Stolpe, Peter Matthias. Dagspressen i Danmark, dens vilkår og personer indtil midten af det attende århundrede, bd. 1-4. Kjøbenhavn: Samfundet til den danske Literaturs fremme, 1878-1882

Storsveen, Odd Arvid. «Fornuftig Kierlighed til Fædrelandet». En analyse av norsk patriotisme mellom 1784 og 1801. I Storsveen, Odd Arvid m. fl., Norsk patriotisme før 1814, 1997, s. 5-163.

Viken, Øystein Lydik Idsø. Frygte Gud og ære Kongen: Preikestolen som politisk instrument i Noreg 1720-1814. Phd.-avhandling, Universitetet i Oslo, 2014.

Tags: , , , ,


Kommentarfeltet er stengt.

Tilbake til toppen ↑
  • Nytt nummer i salg

  • Følg oss på Facebook