OL i Oslo – samme sted, en annen tid

I 1952 arrangerte Oslo de olympiske vinterleker, og 70 år senere kan det bli en reprise i Norges hovedstad. Denne artikkelen skal først og fremst presentere beslutningsprosessen som ledet frem til en søknad om OL i 1952. Det at Oslo søkte om OL i 1952 kom ikke ut av intet, og det fantes initiativ til et norsk OL allerede i mellomkrigstiden. Søknaden om OL, ble så vedtatt i Oslo formannskap i 1946, men sammenlignet med dagens prosess var det påfallende lite offentlig debatt rundt saken. Det finnes både politiske og kulturelle grunner som forklarer dette og disse vil bli presentert. Mot slutten av artikkelen vil et lite blikk bli kastet mot de prosesser som nå skjer i forbindelse med en eventuell søknad om OL i Oslo i 2022.

Tenning av den olympiske ilden i Oslo i 1952

Vinter OL i 1952

OL i Oslo 1952 ga det norske publikum akkurat det de håpet på. Hjalmar Andersen vant 1500, 5000 og 10 000 meter på skøyter. 16.45,8 ble en tid mange husket, fra da den store nederlender Kees Broekman ble plassert i skyggen av OL-kongen Hjallis. I Holmenkollen sørget Arnfinn Bergmann og Torbjørn Falkanger for dobbelt norsk foran mer enn 100 000 betalende tilskuere. Kombinertløperen Simon Slåttvik tok seg fri fra husbygging i Lillehammer og slo Heikki Hasu og Sverre Stenersen.  I tillegg vant Hallgeir Brenden 18 km langrenn og «Mr. Ski» Stein Eriksen ble første alpinist fra utenfor Alpene som tok OL-gull. Totalt 16 norske medaljer, en folkefest og en vellykket innlemmelse av tyske OL-deltagere for første gang etter andre verdenskrig, gjorde at ettermælet til vinterlekene i 1952 var meget godt. La oss først ta en kjapp tur innom idrettshistorien før vi gyver løs på prosessen mot OL i Oslo.

Idrettshistorie

«Vi viste verden vinterveien».[1] Dette legendariske uttrykket er beskrivende for hvordan Norge har sett på seg selv som vinteridrettsnasjon. Man kan spore bruken av ski i Norge så langt tilbake som 3000 år før vår tidsregning. Helt fra den tiden, via Birkebeinernes frakt av unge Håkon Håkonsson i trygghet på 1200-tallet og opprettelsen av militære skikompanier på 1700-tallet til den organiserte idretten for alvor startet i 1861, har ski vært en sentral del av nordmenns liv.[2] I tiden etter dette skulle skisporten stå i et varig spenningsforhold mellom de som ville gjøre idretten nyttig og de som ønsket at den skulle være mer konkurransepreget. I denne artikkelen er det den konkurransepregede idretten som står sentralt og her har Norge som vintersportsnasjon stått sterkt fra starten av.

Den vinterolympiske historien sporer vi tilbake til Chamonix, der det i forkant av sommer-OL i Paris i 1924 ble avholdt en vintersportsuke som i ettertid ble gitt status som de første olympiske vinterleker. Norske deltagere dominerte de olympiske vinterleker fra første stavtak til siste skihopp. Først og fremst i langrenn, kombinert og hopp, men òg i kunstløp der Sonja Henie sto for tre olympiske gull i tre ulike OL i mellomkrigstiden. Det var etter hvert ingen tvil om at Norge var verdens beste vintersportsnasjon, noe som har blitt opprettholdt til moderne tid. Per 2010 er Norge den nasjonen med flest gullmedaljer i de olympiske vinterleker.[3]

Den moderne olympiske bevegelse ble skapt av den franske baron Pierre de Coubertin med de første moderne olympiske sommerleker i Athen i 1896. Han ønsket å gjenopprette de antikke olympiske lekene og benytte sportens rolle i samfunnet til noe positivt:

For Pierre de Coubertin, the founder of the modern Olympic Movement, Olympism was a philosophy of social reform that emphasizes the role of sport in world development, international understanding, peaceful co-existence, and social and moral education. de Coubertin understood that physical activity grounded in rule adherence where sport was apparently «universaliasable» – providing a contact point across cultures.[4]

Med dette sitatet om selve kjernen av den olympiske ånd går veien videre til Norge og OL, og de tanker om et norsk OL-arrangement som etter hvert ble fremsatt.

Tanker om OL i mellomkrigstiden

Det er nyttig å trekke noen tråder tilbake til mellomkrigstiden for å vise at den olympiske søknaden til 1952-OL ikke kom helt ut av det blå. Allerede fra 1920 fantes det aktører i Norge som ønsket å arrangere olympiske leker, og det var store debatter i idrettsstyret om Norge skulle søke. Resultatet ble negativt. [5] Før vinterlekene i 1932 var det medlemmer i Norges skiforbund som ønsket at Norge skulle ta over lekene fra USA, men dette ble heller ikke materialisert. [6] Foran vinterlekene i 1940 ble Norge oppfordret til å ta over OL fra Japan som i 1937 hadde havnet i krig med Kina og sa fra seg lekene, men denne gangen strandet det i uenighet mellom den Internasjonale olympiske komité (IOC) og det Internasjonale skiforbundet om amatørreglementet i OL.[7] Først i søknadsprosessen til OL i 1944 la Oslo inn en formell søknad til IOC, men denne gangen vant Cortina avstemmingen.[8] De to sistnevnte vinterlekene ble aldri avholdt på grunn av andre verdenskrig. Det som er tydelig er at det fantes et engasjement blant norske aktører om å arrangere en vinterolympiade. Det var uenighet både innad i idretten og i offentligheten rundt disse initiativene, noe som er interessant å merke seg når vi etter hvert beveger oss mot søknadsprosessen til OL i 1952. Spiren til det som ville bli blomsten Oslo-OL i 1952 var sådd, både hos aktører i Norge, samt hos den internasjonale olympiske komité.

Søknadsprosessen til vinter-OL 1952

Det er tre hendelser som kan karakteriseres som de viktigste enkelthendelsene i den relativt dårlig dokumenterte prosessen som ledet til at Oslo fikk vinterolympiaden i 1952. Den første var konferanser i oktober 1945 der statsminister Einar Gerhardsen og sosialminister Sven Oftedal møtte de tre store i norsk idrett: tidligere arbeideridrettsleder Rolf Hofmo, Norges idrettsforbunds leder Olav Helset og IOC-mann Thomas Fearnley jr. Det ble bemerket i ettertid at de møttes av hensyn til 1952-søknaden.[9] Det finnes ingen referater eller sakspapirer fra disse møtene, så det har tydelig dreid seg som et uformelt initiativ fra enten idrettsledelsen eller den politiske ledelsen i Norge. Den andre hendelsen var 22. august 1946 da Oslo formannskap enstemmig vedtok å søke om OL, igjen uten nedtegnelser fra eventuelle diskusjoner.[10] Verken i bystyret eller formannskapet er det mulig å finne spor etter uenighet eller debatt om dette vedtaket. Helt ut av intet ble dette forslaget lagt frem av ordfører Arnfinn Vik (Ap) og det ble enstemmig vedtatt. Siste viktige hendelse var i juni 1947 da Oslo ble tildelt OL på en IOC-konferanse i Stockholm. Det var Rolf Hofmo som på vegne av Oslo by overleverte søknaden.[11]

Mellom disse hendelsene finnes det ingen spor av offentlig debatt. Verken i media, bystyret, formannskapet, regjeringen eller i noen av de styrende organer i idretten.[12] Grunnen til at man, sett med dagens øyne, kunne forvente debatt var økonomien. Budsjettet til lekene kom til å ende på 15 millioner kroner, uten at det fantes noen utredning som forutså dette. Omregnet til 2012-kroner er dette over 277 millioner kroner.[13] Ikke i nærheten av budsjettene til dagens enorme olympiaprosjekter, men en relativt sett stor sum penger med tanke på den økonomiske situasjonen Norge og Oslo befant seg i så kort tid etter andre verdenskrig. Det eneste argumentet som kunne pynte på denne økonomiske sannheten var argumentet om etterbruk, uten at dette var planlagt da søknaden ble vedtatt i 1946. Sogn studentby og sykepleierblokkene ved Ullevål sykehus var deltagerlandsbyer, Clarion Hotel Christiania var pressesenter og hovedkvarter, og man klarte seg med kun ett nybygg, nemlig Jordal Amfi til ishockey og kunstløp. Etterbruksargumentet finner vi også igjen i forbindelse med søknadsdebatten til OL i 2022.

Det var Oslo kommune som fra starten sto med hele det økonomiske ansvaret, og spesielt i Oslo var det trangt økonomisk. Dette uttrykte finansrådmann Paul Hartmann sin bekymring for, bare ni måneder før formannskapet vedtok å søke OL:

[…] jeg vil gjerne få be om at det fra de folkevalgte representanters side vil bli lagt alt det arbeidet og all den interesse som det er mulig i studiet og løsningen av de økonomiske problemer. […] Jeg kan også godt forstå at det er mer takknemlig å legge sitt arbeid i spesialoppgaver – bad, idret, store reguleringer, praktbygg eller hva det nå kan være. Grunnlaget for å kunne få fremmet disse tingene er imidlertid en ordnet økonomi, og det er derfor nødvendig at en først og fremst har oversikt over disse ting og handler etter den kunnskap man derved får.[14]

Hva fikk Oslo og Norge til å satse en stor sum penger på et elitearrangement som de olympiske vinterleker, i en tid preget av rasjonering og gjenoppbygging? Og mer interessant, hvorfor tok ingen kritiske røster offentlig til orde mot en vinterolympiade?

Hvorfor ingen debatt?

For å komme frem til årsaker til den fraværende debatten før Oslo søkte om OL i 1952, kan det legges frem to hypoteser. Den første tar for seg det politiske aspektet, mens den andre ser på de sosiale og kulturelle innfallsvinklene.

1. De politiske beslutningsprosessene i etterkrigstiden hindret offentlig diskusjon

I konferansene nevnt over møttes deler av idrettsledelsen og deler av Arbeiderpartiledelsen. Det gir selvfølgelig en viss fornemmelse av konspirasjon å vise til disse møtene i 1945 der Gerhardsen, Hofmo og Helset la sine planer i møter det ikke finnes referater fra. Annen litteratur som omhandler beslutningsprosesser i samme periode underbygger en tanke om at beslutninger gjerne ble tatt på bakrommet uten offentlig diskusjon.[15] Var OL-søknaden en OLigarkisk idé?

Både Torstein Hjellum og Hans Olav Lahlum beskriver hvordan Arbeiderpartiet i denne perioden fungerte som et oligarki i langt større og viktigere saker enn en OL-søknad. Hvis det var slik at Arbeiderpartiledelsen, etter konferansen og møtet i 1945, gikk aktivt inn for å få et OL til Oslo, er det naturlig å anta at de brukte sin innflytelse for å unngå offentlig debatt. Enten ved at «noen av dem snakket sammen» eller ved at den lojaliteten og solidariteten som fantes til ledelsen gjorde at det ikke ble noen debatt. Nettopp på grunnlag av at det ikke finnes nedtegnelser fra møtene mellom idrettsledere og politiske ledere blir det vanskelig å trekke noen endelige konklusjoner. Det er sannsynlig å anta at Arbeiderpartiets sterke posisjon i etterkrigstiden hadde noe å si. Men tar man i betraktning de lange linjene, og Norge som vintersportsnasjon var det kanskje ikke noen overraskelse at Oslo kommune brukte en uforholdsmessig stor sum penger på en vinterolympiade. Dette bringer oss over til den andre hypotesen.

2. OL i Oslo var et selvsagt valg hvis man ser på den kulturelle og sosiale bakgrunnen.

Norge var i mellomkrigstiden den suverent mest suksessrike vintersportnasjonen hva OL-resultater angår.[16] Både for IOC og norske idrettsaktører ville det vært helt naturlig at Norge skulle arrangere et vinter-OL, historien tatt i betraktning. Idretten hadde en viktig posisjon og høy status i det norske samfunn i disse første årene etter krigen. Blant annet hadde idretten stått samlet mot okkupasjonsmakten i andre verdenskrig og Sven Oftedal myntet ordhellet «Den som har gjort sin plikt, kan også kreve sin rett» på idretten, som en positiv respons på idrettsungdommens innsats under krigen.[17] Folk var sulteforet på idrett etter krigen, både som egenaktivitet og tilskuersport, og mange publikumsrekorder ble satt i det første fredsåret.[18]

Beslutningstagerne kunne òg ha tatt i betraktning hvordan idretten kunne bygge opp under det nasjonale samholdet som fantes i et Norge som var delvis splittet av landssvikoppgjøret. Det å arrangere et OL kunne være med på å opprettholde og styrke de kollektive følelser og forestillinger som gir samfunnet dets samhold og dets egenartede individualitet.[19] Det at det ikke var noen motstand fra verken det gamle Arbeidernes idrettsforbund (AIF) eller deler av den norske arbeiderbevegelsen mot et elitearrangement som OL, kan man også se i sammenheng med integrasjonen av arbeiderbevegelsen i det nasjonale fellesskapet. Dette var en prosess med kontinuitet fra 1930-tallet, men med betydelig gjennomslag i etterkrigstiden.[20] Deler av det gamle AIF ville være naturlige meningsytrere mot et vinter-OL, men i stedet ble den tidligere AIF-lederen Rolf Hofmo stående som selve hovedarkitekten bak OL-søknaden. Noe som i seg selv er et paradoks verdt en egen artikkel.

I forbindelse med denne fellesskapsideologien kommer neste argument om at det å arrangere et OL ville forsterke den norske nasjonale identiteten.[21] La oss rette blikket litt bakover. I perioden etter unionsoppløsningen i 1905 gjaldt det å skape en norsk identitet. I Tor Bomann-Larsens bok Den evige sne er nasjonsbygging og ski et bærende emne, og det var den sosiale eliten i Kristiania som brukte ski og skigåing for å forme et norsk selvbilde. Ideen om at nordmenn var et skigående og skihoppende folk kom ovenfra, fra en elite med stor nasjonal påvirkningskraft. Tankene hadde sitt utløp fra velstående personer som Fridtjof Nansen, og ble ført videre av ledere i Skiforeningen og Norges Skiforbund.[22] Men selv om ideene kom ovenfra, var det deltagere fra jevne kår, og alle deltok i skirenn og i andre idrettssammenhenger. Som folklorist og idrettsviter Thor Gotaas beskriver, falt Norges selvstendighet og ungdomsår sammen med idrettens oppsving til en mektig folkebevegelse.[23] Og den beste måten å fastsette dette skihegemoniet kan sies å være å vise verden vinterveien ved å arrangere et vinter-OL. Det at en sosial elite forsøkte å skape dette selvbildet og at det ble videreført, er tråder som kan plukkes opp i forbindelse med søknaden til OL i Oslo. I den grad man kan bruke argumentet om å styrke den norske identiteten ved å arrangere et OL i 1952, var det lederne i politikken og idretten som fremmet forslaget. Gerhardsen, Oftedal, Fearnley, Hofmo, Helset og Arnfinn Vik var alle med i oppstartsprosessen og selv om de kom fra forskjellige samfunnslag, var de alle i makteliten i Norge på hver sin måte.

Et siste bærende argument for å arrangere et vinter-OL i Oslo var å fremme folkehelsen. Umiddelbart etter at vinterlekene var ferdig ble det avholdt en internasjonal konferanse i Oslo om helse, hygiene og samfunnsmedisinske aspekter ved idretten. Historiker Sture Kvarv skriver at en viktig del av legitimeringen av OL-arrangementet på forhånd, var at vinterlekene skulle virke som et helsefremmende tiltak, noe som sto sentralt i gjenoppbyggingstiden. OL skulle fremme idrett og fysisk fostring generelt, noe som var positivt for den fysiske fostringen av arbeidsstokken. «Den bevisste koblingen mellom vinter-OL av 1952, den profylaktiske medisinen, det utvidede helsebegrepet og den sosialmedisinske tenkemåten har vært vel så utslagsgivende for realiseringen av arrangementet som argumentet om etterbruk», konkluderer Kvarv.[24] Mangelen på offentlig diskusjon før en søknad til vinter-OL i 1952 skjedde både på grunnlag av beslutningsprosessene i denne perioden, men også fordi det å søke om et OL på mange måter var et selvsagt valg for aktørene. Med denne bakgrunnen kan fokuset rettes mot nyere tid og sammenligne denne prosessen med den som nå pågår i 2013.

Komparativt blikk mot 2022-søknaden

I et historietidsskrift skal man være forsiktig med å fokusere for mye på nåtid, men det er en del momenter som er interessante i forbindelse med diskusjonen om søknaden til et OL i Oslo i 1952. Det er én slående forskjell til søknadsprosessen før 1952, og det er mengden av offentlig debatt før et endelig vedtak. La oss kort trekke frem noen hovedpoenger. Det er viktig å ha det helt klart for seg at OL i 1952 var av en helt annen størrelse enn dagens OL, men samtidig var OL i 1952 det til da største vintersportarrangementet arrangert i verden, og det var en betydelig økonomisk satsning.

Argumentene for et nytt OL til Oslo har på mange områder ikke endret seg så mye.[25] Idrettens posisjon i Norge kommer man ikke utenom, Norge er på flere områder verdens beste vinteridrettsnasjon og det «virker riktig» at Norge skal ta på seg å arrangere et OL. Arrangementene av ski-VM i 2011 og vinter-OL for ungdom i 2016 baner vei og skaper interesse for et nytt norsk OL. Norsk idrett vil profittere fra dette, og det vil gi et løft både for rekrutteringen og generell folkehelse, mener mange. Argumentet om etterbruk og positive ringvirkninger av investeringene står sterkt i begge prosesser. Der hvor OL i 1952 var med på å forsterke den norske identiteten og konsolidere nasjonen Norge, er et av argumentene til Oslo 2022: «at lekene skal bidra til dypere felleskap, lokalt, nasjonalt og globalt. […] OL som motivator for deltagelse innen rammen av frivillighet, folkehelse og inkludering».[26] Der hvor inkluderingen av arbeiderbevegelsen i det nasjonale felleskap var aktuelt i 1952, finnes det andre inkluderings- og integreringsutfordringer i dagens norske samfunn. Idretten er en arena som kan virke positivt på dette, og et OL-arrangement innehar en av de sterkeste symboleffektene i idretten.

Den store debatten rundt om Oslo skal søke om OL i 2022 har munnet ut i en folkeavstemning i Oslo høsten 2013.[27] Der hvor det var trekk som viste en nesten oligarkisk beslutningsprosess før 1952, er vi plassert i andre enden denne gangen. I det representative demokratiet i Oslo skal det i denne ene saken brukes direkte demokrati. Den offentlige virkeligheten har forandret seg og med folkeavstemningen kommer også de offentlige debattene som kunne vært naturlige i 1952, uten at de fant sted. Det å arrangere et OL i Norge er ikke lenger et selvsagt valg.[28] Vi finner store uenigheter mellom hovedstaden og distriktene, der spesielt de nordligste distriktene er skeptiske etter at prosjektet Tromsø 2018 ble skrinlagt før en søknad.[29] Der hvor Oslo ’52 ble vedtatt i formannskapet uten at et eneste tall, overslag eller utredning ble presentert, ble man i mars 2013 presentert for en 200 siders samfunnsøkonomisk analyse og en konseptvalgutredning av vinterlekene 2022.[30] Disse ble lagt frem av en egen midlertidig opprettet etat i Oslo kommune som skal utrede en eventuell søknad før bystyret tar et endelig vedtak. Kontrastene til søknadsprosessen før 1952 er slående. På samme måte som idretten har forandret seg drastisk fra 1952 til i dag, har også den politiske virkelighet gjort det. Jeg tviler på at vi får se hoppere i Holmenkollen i 2022 med topplue, slips, v-halsgenser og dype nedslag som i 1952. Men spørsmålet om vi får hoppere med hjelm, skreddersydd hoppdress og V-stil, det står foreløpig ubesvart.

Noter:


[1] Uttrykket er brukt i mange varianter gjennom historien, også etter OL i Oslo, men det skal være først brukt av journalist Per Foss i bladet 50 km langrenn der Haug vant foran Idrettsliv. Selve uttrykket ble skrevet etter Thoralf Strømstad og Johan Grøttumsbråten. Kilde: http://www.maihaugen.no/no/Norges-Olympiske-Museum/Vinterleker1/Chamonix-1924/USA-vant-forste-OL-gull/ (Hentet: 25.10.2012)

[2] Gotaas, Først i løypa; Bomann-Larsen, Den evige sne.

[3] Norge har 107 gull, mens neste land på listen, USA, har 87.

[4] Girginov (red), The Olympic: a critical reader. 9.

[5] Riksarkivet: RA/PA-0090/D/Db/L0021: 1919–1940-Idrettsstyrets møtevirksomhet og protokoller. Avstemning på Idrettstinget i 1920.

[6] RA/PA-0090/D/Db/L0006: Nordisk samarbeide, Internasjonalt samarbeide 1916–1940 og RA/PA-0090/D/Db/L0021: 1919–1940-Idrettsstyrets møtevirksomhet og protokoller.

[7] RA/PA–0090/D/Dd/L0371.b: Norges idrettsforbund – Årsberetning 1926–1940. Denne stridigheten måtte ha blitt løst for at Oslo kommune og regjeringen kunne gå inn med økonomisk støtte.

[8] RA/PA–0090/D/Dd/L0371.b: Norges idrettsforbund – Årsberetning 1926–1940.

[9] Norges olympiske komitè 1945–1948. Utgitt av Norges Idrettsforbund. Funnet i Skiforeningens arkiv.

[10] Oslo kommunes aktstykker 1947/48: i.h. forhandlinger. Sak nr 43. Hentet på Oslo byarkiv.

[11] Oslo byarkiv: OBA/A-20130/X/L0004: OL-beretningen

[12] For en grundigere gjennomgang og kildehenvisninger, se kapittel 3 i  Høgås, OL i Oslo – et selvsagt valg?.

[13] http://www.ssb.no/kpi

[14] Oslo kommunes aktstykker 1945/46 – referater: Sak nr 11: driftsbudsjett for bykassen 1945/46. Møte 15.11.45.

[15] Se for eksempel: Seip, Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays; Hjellum, «Noen av oss har snakket sammen»; Lahlum, Noen av oss har snakket sammen…

[16] I de fire OL i mellomkrigstiden vant Norge 20 gull og totalt 57 medaljer. USA nærmest med 10 gull og totalt 26 medaljer.

[17] Goksøyr (red), Andersen og Asdal. Kropp, kultur og tippekamp, s. 18

[18] Goksøyr (red), Andersen og Asdal. Kropp, kultur og tippekamp, s. 18

[19] Slagstad, (Sporten), s. 475

[20] Om fellesskapsideologien og prosessen i etterkrigstiden er beskrevet i Pryser, Klassen og nasjonen, s. 588-594. For prosessen på 1930-tallet se Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling.

[21] Tankene om nasjonal identitet og OL er inspirert av Sørensen, «Når ble nordmenn norske?»Goksøyr, «Idretten og det norske: aktivitet som identitet»Goksøyr, «Nationalism».

[22] Bomann-Larsen, Den evige sne

[23] Gotaas, Først i løypa

[24] Kvarv, «De olympiske vinterlekene i 1952: politisk legitimering og debatt».

[25] Generalsekretær i Norges idrettsforbund, Inge Andersen, oppsummerer mye i denne kronikken: http://www.dagbladet.no/2013/02/26/kultur/debatt/debattinnlegg/25950733/

[26] http://www.oslo2022.oslo.kommune.no/ol-i-oslo-2022-hovedside/oensker-din-stemme-i-visjonsarbeidet-article238975-60811.html

[27] http://www.oslo2022.oslo.kommune.no/tidslinje_mot_ol_2022/

[28] Cathrine Sandnes, redaktør i Samtiden, oppsummerer mange av argumentene mot et OL i denne kronikken: http://www.dagbladet.no/2013/02/15/kultur/debatt/lordagskommentaren/cathrine_sandnes/ol_i_oslo/25777676/

[29] http://www.nrk.no/sport/sa-nei-til-tromso-2018-1.6248929?&_suid=136525056224003604604338761419

[30] http://www.oslo2022.oslo.kommune.no/konseptvalgutredning_kvu/

 

Litteraturliste:

Bomann-Larsen, Tor (1993). Den evige sne. Oslo: Cappelen

Dahl, Hans Fredrik (1969).  Fra klassekamp til nasjonal samling. Arbeiderpartiet og det nasjonale spørsmål i 30-årene, Oslo: Pax Forlag

Girginov, Vassil (red.) (2010). The Olympic: a critical reader. London: Routledge

Goksøyr, Matti (red.) (1996). Andersen, Espen og Asdal, Kristin. Kropp, kultur og tippekamp: Statens idrettskontor, STUI og Idrettsavdelingen 19461996. Oslo: Universitetsforlaget

Goksøyr, Matti (1998). «Idretten og det norske: aktivitet som identitet» s. 158-175 i Sørensen

Øystein(red) Jakten på det norske. Oslo: Gyldendahl

Goksøyr, Matti (2010): «Nationalism» i Pope, S.W. og Nauright, John (red.): Routledge Companion to sports history. London: Routledge

Gotaas, Thor (2010). Først i løypa: historien om langrenn i Norge. Oslo: Dreyer Forlag

Hjellum, Torstein (1992). «Noen av oss har snakket sammen» – Om fåmannsveldet i Arbeiderpartiet 1945–73. Bergen: Alma Mater forlag

Høgås, Kristoffer (2012). OL i Oslo – et selvsagt valg? Masteroppgave i historie ved Universitetet i Oslo

Kvarv, Sture. «De olympiske vinterlekene i 1952: politisk legitimering og debatt». Nytt norsk tidsskrift 4 (2006): s. 368-376

Lahlum, Hans Olav (2010). Noen av oss har snakket sammen… Personskifter i Arbeiderpartiet 1945–1975. Trondheim: Cappelen Damm

Pryser, Tore (1988). Klassen og nasjonen 1935–1946. Bind 4 av Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Oslo:Tiden norsk forlag

Seip, Jens Arup (1963). Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo: Universitetsforlaget

Slagstad, Rune (2008). (Sporten) – En idéhistorisk studie. Oslo: Pax Forlag

Sørensen, Øystein, «Når ble nordmenn norske?» s. 11-17 i Sørensen, Øystein (red.) (1998): Jakten på det norske. Oslo: Gyldendal

 

Kildeliste:

Oslo Byarkiv (OBA)

A – 20130: Organisasjonskomitèen for de VI. olympiske vinterleker

Oslo kommunes aktstykker

 

Riksarkivet (RA)

PA – 0090 Norges idrettsforening

 

Digitale kilder:

http://www.dagbladet.no/2013/02/26/kultur/debatt/debattinnlegg/25950733/

http://www.oslo2022.oslo.kommune.no/ol-i-oslo-2022-hovedside/oensker-din-stemme-i-visjonsarbeidet-article238975-60811.html

http://www.oslo2022.oslo.kommune.no/tidslinje_mot_ol_2022/

http://www.dagbladet.no/2013/02/15/kultur/debatt/lordagskommentaren/cathrine_sandnes/ol_i_oslo/25777676/

http://www.nrk.no/sport/sa-nei-til-tromso-2018-1.6248929?&_suid=136525056224003604604338761419

 

Kristoffer Høgås, master i historie, Universitetet i Oslo (Fra Fortid # 2 2013)

Emneord: #2 2013 Av Kristoffer Høgås
Publisert 27. sep. 2013 11:03 - Sist endret 14. jan. 2019 13:45