Baklengs inn i framtida

Marxistiske historikere som Franz Borkenau (1900–1957) plasserte seg selv og sin egen tid midt i en avgjørende historisk overgangsfase. Selv etter å ha forlatt marxismen, beholdt Borkenau et universalhistorisk utsyn, og baserte sin egen politiske agitasjon på en historisk analyse som ledet opp til og pekte utover hans egen samtid.

I et essay fra 1941 i tidsskriftet Horizon skrev George Orwell entusiastisk om et nytt fenomen han kalte «the political book». «…a sort of enlarged pamphlet combining history with policial criticism». Blant forfatterne som ble trukket fram var Arthur RosenbergIgnacio SiloneArthur Koestler og ikke minst Lev Trotskij, som med sine historieverk over Russland bedrev det den amerikanske historikeren W.D. Jones har kalt «history as polemic». Som representant for denne nye strømningen innen historisk fundert politisk litteratur trakk Orwell også fram den østerrikske historikeren Franz Borkenau (1900–1957), som da blant annet hadde gitt ut bøker om Komintern, Tyskland som stormakt, totalitarisme og Den spanske borgerkrigen.

Historieforskning var en viktig del av den politiske debatten i første halvdel av det tjuende århundret. Ikke først og fremst i form av analogier til tidligere tiders hendelser og oppfordringer til «å lære av fortiden», men i form av universalhistoriske teorier som satte samtiden og framtiden inn i et altomfattende bilde av menneskenes historie. I denne artikkelen vil jeg vise hvordan Franz Borkenaus arbeid som historiker, hang tett sammen med hans politiske engasjement for samtiden og framtiden. Det kan hevdes at jeg her blander sammen nåtiden og framtiden, men slik Augustin omtalte nåtiden som blott en tynn knivsegg mellom fortiden og framtiden, vil jeg hevde at politisk handling i det umulig korte «nå»-øyeblikket som skiller fortid fra framtid, alltid vil være motivert av ønsker for framtiden.

Historisk materialisme

Selv om alle de ovennevnte forfatterne, inkludert Orwell, var svorne kritikere av Sovjetunionen, var de alle, for å si det mildt, inspirert av og godt kjent med Karl Marx’ arbeider. I motsetning til hva dagens politikere og journalister synes å tro, er ikke marxisme en enkel oppskrift på et idealsamfunn som man enten er motstander eller tilhenger av, basert på hvilke regimer eller politiske tiltak man til enhver tid støtter. Det er snarere en mangfoldig og bred idéstrømning, kanskje den viktigste i moderne tid. Marx’ historiefilosofi, kjent som den materialistiske historieoppfatning, legger vekt på overganger mellom ulike produksjonsformer, og plasserer Marx’ samtid og umiddelbare ettertid midt i nettopp en slik overgangsfase. Marx’ analyse av historien fortsetter inn i framtida, til sosialismen og kommunismen. Det er der hans begrep om praxis kommer inn. «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den.» skrev han i Teser om Feuerbach fra 1845. Det er nettopp dette synet på historien som noe pågående, noe man er en del av, som gjorde at fortida, nåtida og framtida var uløselig knyttet sammen, både for Marx selv og senere historikere inspirert av ham.

Marxisme er «en mangfoldig og bred idéstrømning, kanskje den viktigste i moderne tid.»

Når vi snakker om marxistiske historikere i våre dager tenker vi ofte på en generasjon fra 1960- og 70-tallet, hvis fokus på sosialhistorie og etter hvert også kulturhistorie har satt et tydelig preg på dagens akademia. I denne artikkelen er det imidlertid snakk om den første generasjonen intellektuelle marxister, som var spesielt aktive fram til Den andre verdenskrig. Borkenaus generasjon marxister var nærmere Marx selv, og det er rimelig å anta at de, på en helt annen måte enn 70-tallets marxister, opplevde at de selv stod midt i den nære framtiden Marx hadde beskrevet noen tiår tidligere.

Ung kommunist

Franz Borkenau ble født i Wien i 1900. Han unngikk med nød og neppe å bli sendt til fronten for Østerrike-Ungarn mot slutten av Den første verdenskrig, og dro i 1918 til Leipzig for å studere juss, økonomi, filosofi og ikke minst historie. Han var allerede blitt introdusert for Marx av sin lærer i Wien, Carl Grünefeld, som senere skulle bli Institut für Sozialforschungs første leder, men det var i Leipzig Borkenau virkelig ble radikal. I løpet av studieårene ble han medlem av det tyske kommunistpartiet KPDs ungdomsorganisasjon Kommunistische Jugendverband, og steg helt til topps i den nasjonale foreningen Rote Studentbunde. Han skrev sin avhandling om nettopp universalhistorie, nærmere bestemt om det første britiske verket om menneskehetens historie, A Universal History of the World From the Earliest Account of Times to the Present, som ble publisert over flere bind i London mellom 1736 og 1765. Avhandlingen analyserte metodologiske og historiografiske forutsetninger for selve ideen om universalhistorie, og ønsket om å finne én koherent framstilling av hele menneskehetens historie ble hos Borkenau hele hans liv.

Denne utopien gikk hånd i hånd med utopismen fra de idealistiske tyske ungdomsbevegelsene, som fostret mang en radikaler og kommunist i Weimar-republikken. De tyske ung-kommunistene stod for en transcenderende radikalisme, og trodde på en revolusjon som skulle føre til et friere og mer demokratisk samfunn. Etter at Borkenau hadde fullført sin avhandling i 1925, gikk han rett til en stilling i Kominterns Seksjon Varga, som lå ved den sovjetiske ambassaden i Berlin. I løpet av arbeidet i Komintern skal han ha lært seg å lese ikke mindre enn ti språk. Hans mangeårige venn, og daværende «elev» i KPD, statsviteren Richard Löwenthal, beskrev den nyutdannede historikeren som en sann marxist som håpet på revolusjon i Europa.

Brudd med Moskva

Borkenau gjorde selvfølgelig mer enn å håpe, noe som fører oss til det kanskje aller største paradokset i marxistiske historikeres plassering av seg selv og sin egen tid midt i en pågående overgangsfase mellom kapitalisme og sosialisme. Tatt ut i det ekstreme impliserer nemlig en ortodoks tolkning av historisk materialisme at politisk handling for å påvirke framtiden er meningsløst, siden historien uansett drives fram av underliggende økonomiske strukturer det er umulig for både individer og grupper å påvirke på en planlagt og meningsfull måte. Dette paradokset har riktignok blitt behandlet og nyansert av marxistiske teoretikere i et drøyt århundre, men  forblir allikevel et hovedankepunkt mot marxistisk-inspirert historieskriving og politisk aktivisme. Ikke minst fordi «sosialismens uunngåelighet» og dens påståtte vitenskapelighet ofte har blitt brukt argumentativt.

Det deterministiske elementet i marxistisk historiefilosofi skulle senere bli gjenstand for kritikk også av Borkenau selv, som mistet troen på den kommunistiske bevegelsen omtrent samtidig som Stalins tvangskollektivisering av jordbruket ble akkompagnert av en hardere internasjonal linje. Fra og med da skled Borkenau sakte men sikkert lenger og lenger bort fra sosialisme og marxisme. Da Seksjon Varga ble flyttet til Moskva i 1929 foretrakk Borkenau å bli i Berlin. Senere ble han ekskludert fra KPD for såkalt høyreavvik, og etter et kortere medlemskap hos erkerivalen, sosialdemokratene i SPD, startet han sin livslange karriere som partiløs historiker, kommentator og aktivist.

Ved Frankfurter-skolen

Ved hjelp av sin tidligere lærer fra Wien, Carl Grünefeld, fikk han så en stilling ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt. Der skrev han artikler knyttet til psykoanalyse og fascismeforskning, men hans hovedarbeid omhandlet nettopp historiske overgangsfaser. Hans første bok, Der Ǜbergang vom feudalen zum bürgerlichen Weltbild (1934) handlet om overgangen fra føydalt til borgerlig verdensbilde. Overgangen fra føydalisme til kapitalisme er definitivt den mest omstridte overgangen i Marx’ skjema over historiske faser, og til langt ut på 1980-tallet har denne overgangen vært gjenstand for grunnleggende diskusjon blant både historikere og økonomer.

Som tittelen på boka antyder, var Borkenau imidlertid mer opptatt av tenkemåter, verdensbilde og ulike kategorier det i det hele tatt var mulig for mennesker i føydalsamfunn å tenke innenfor. Boka analyserte så, på marxistisk vis, hvordan nye tenkemåter vokste fram på grunn av nye produksjonsformer, men et slikt fokus på samfunnets overbygging framstod ikke som spesielt interessant for Frankfurt-instituttets nye leder, Max Horckheimer, og kretsen rundt ham. Ulikt hva de skulle bli kjent for i etterkrigsårene var Frankfurter-skolen fortsatt preget av ortodoks marxisme, og Horckheimer og co var ikke spesielt begeistret for verken Borkenau som person eller teoriene hans. Først overtalte de Borkenau til å skrive et ekstra kapittel om Marx’ teorier om utviklingen av maskinelt utstyr, for dermed å gjøre boka mer i tråd med marxistisk ortodoksi. Så, etter utgivelsen, gikk instituttets Henrik Grossmann til frontalangrep i en anmeldelse hvor han slaktet bokas innhold, først og fremst med henvisninger til dette nye kapittelet. Dermed fikk Borkenaus karriere som akademiker seg en alvorlig støkk, og etter et kort opphold på Universitetet i Panama i 1936, forlot han det akademiske institusjonslivet.

I borgerkrigen

Begivenhetene brakte ham til den spanske republikken, ikke som frontkjemper, men som en slags uavhengig observatør. Bak republikkens linjer foregikk nemlig en revolusjon, og Borkenau besøkte republikken både i 1936 og 1937. Var det noe marxistiske historikere var interesserte i, var det revolusjoner, og her bød muligheten seg til å studere én i sin utfoldelse. Borkenau besøkte blant annet arbeiderkontrollerte fabrikker i Catalonia og jordbrukskollektiver i Andalucía, og skrev boka The Spanish Cockpit (1937). Han satte også den spanske revolusjonen inn i et historisk perspektiv, og så borgerkrigen som nok en episode i rekken av interne spanske konflikter. Forskjellen denne gang var i følge Borkenau at både Mussolinis Italia, Hitlers Tyskland, og etter hvert også Stalins Sovjetunionen blandet seg inn. Inspirert av Marx’ revolusjonsteori mente Borkenau at de spanske revolusjonære, av åpenbare årsaker, egentlig var både teknologisk og politisk overlegne de reaksjonære kreftene i landet – det var nettopp derfor revolusjonen hadde brutt ut. Med fascismens framvekst møtte de spanske revolusjonære imidlertid «the most modern, most efficient, most ruthless machinery yet in existence. It means that the age of revolutions free to evolve according to their own laws is over». Her ser altså Borkenau fascismens framvekst som et slags brudd, som gjør at det marxistiske formularet for analyse og forståelse av fortiden, nåtiden og framtiden ikke lenger fungerer.

Mest av alt er allikevel boka en bitende kritikk av Sovjetunionens involvering på republikkens side, og allerede i boka Pareto fra 1936 formulerte Borkenau en av de aller første sammenligningene av fascisme og kommunisme. Etter Hitlers maktovertakelse vokste slike sammenligninger fram blant tyske sosialister og fascismeforskere, som innså at den eneste diktatoren som kunne konkurrere med Mussolini og Hitler i brutalitet og propaganda var Stalin. Tidligere nevnte Richard Löwenthal var del av den leninistiske tyske undergrunnsbevegelsen Neu Beginnen, som var blant de første til å gjennomføre slike sammenligninger. Disse så på Borkenau som sin mentor, og under pseudonymet Ludwig Neureuther forsvarte han dem i SPDs eget eksiltidsskrift.

Polemisk historie

Etter en viss suksess med The Spanish Cockpit skrev Borkenau tre av sine mest tydelige eksempler på «historie som polemikk»: The Communist International (1938), Austria and After (1939) og The New German Empire (1939). De to sistnevnte var forglemmelige, raskt sammensatte historiske framstillinger gitt ut for å kommentere aktuelle hendelser knyttet til Tysklands anschluss av Østerrike og rykter om videre ekspansjon østover. The Communist International har imidlertid blitt et standardverk over Kominterns historie, og flere av bokas innovative analysemomenter har blitt gjentatt i senere behandlinger av emnet. Spesielt er analysen av Komintern som et instrument til bruk i Sovjetunionens utenrikspolitikk,  særlig etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland, blitt viktig for forståelsen av både Komintern og Sovjetunionen.

Ved utbruddet av Den andre verdenskrig var Borkenau basert i London, hvor han blant annet diskuterte krigsutviklingen med George Orwell. Orwell hadde skrevet en rosende anmeldelse av The Spanish Cockpit, og i et brev til Orwell skrev Borkenau at han var i ferd med å skrive en anmeldelse av Hommage to Catalonia, og at han mente deres to bøker sammen ga det beste bildet av Den spanske borgerkrigen. Borkenau ga utrykk for at han mente han og Orwell var blant de få som beholdt ærligheten og integriteten i beskrivelsen av kommunistenes politikk generelt og borgerkrigen spesielt, og at Orwells bok ga ham ytterligere tro på at det var mulig å være helt ærlig om faktaene i en framstilling, uavhengig av ens eget politiske ståsted.

«The division could not be more clear cut; liberal powers here, totalitarian powers there.»

Den totalitære revolusjon

Borkenau fortsatte å insistere på egen ærlighet i forordene til alle sine utgivelser, men det er liten tvil om at bøkene hans ble mer og mer agiterende. The Totalitarian Enemy (1940) ble skrevet i London kort tid etter at ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin (Molotov-Ribbentropp-pakten) var blitt offentliggjort. «The division could not be more clear cut; liberal powers here, totalitarian powers there», skrev han i forordet til boka, som er blant de aller første til ha totalitarisme-begrepet som bærende analytisk element. Plutselig stod alt tydelig, og selv om Borkenau hevdet at han, som mange andre, hadde en liberalist og en sosialist inne i seg som slåss med hverandre, manet boka til krigsinnsats. I et brev til sin forlegger Geoffrey Faber fra 1939, skrev han også at han jobbet med en bok som i tillegg til sine akademiske ambisjoner, hadde som målsetting å skape støtte for den engelske krigsinnsatsen.

Boka inneholdt sammenligninger av både ideologi, statsdannelse og økonomisk organisering i Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, men Borkenau skilte mellom pseudoreligøse og økonomiske aspekter ved totalitarisme. De pseudoreligiøse aspektene, et begrep som åpenbart er en forløper til det senere meget innflytelsesriket begrepet politisk religion, var i følge Borkenau mye av nettopp det vi senere har begynt å omtale som «totalitært» ved disse regimene: Personlighetskultene, den kvasireligiøse symbolikken, massemønstringene, dogmet om at politikk ikke angår kun et avgrenset område av menneskenes liv osv. Disse aspektene av totalitarisme mente Borkenau måtte bekjempes.

De økonomiske aspektene var en kollektivt organisert og regulert økonomi, og aspektet ved det Borkenau nå kalte den totalitære revolusjon, mente han måtte opprettholdes i et framtidig post-totalitært etterkrigs-Europa, nettopp for å unngå de pseudoreligiøse aspektene ved totalitarisme. Borkenau hevdet blant annet at det økonomiske og sosiale regimet i Hitlers Tyskland «can only be described as Marxist», men dette skrev ikke Borkenau nødvendigvis for å diskreditere Sovjetunionen eller marxismen, men for å påpeke at en slik kollektiv organisering av økonomien, praktisert både i Hitler-Tyskland og i Sovjetunionen, var et nødvendig svar på samtidens sosiale utfordringer. «The totalitarian revolution marks in the main the transition from an economic system run by individual property owners at their own risk for their own profit, to a centralized and planned economy. I believe that this change is inevitable.»

Liberalismens fallitt

Borkenaus analyse av det han kalte «den totalitære revolusjon» var sterkt inspirert av Marx. Dette gjaldt blant annet det deterministiske elementet, hvor totalitarismens uunngåelighet stadig ble nevnt: «(totalitarianism is) …an inevitable outcome of the laws which govern the development of this our modern society». De lovene det var snakk om, var økonomiske lover, og Borkenau mente fortsatt at den økonomiske organiseringen av samfunnet var selve drivkraften bak historiens gang. Det var også derfor han ville bevare de økonomiske aspektene ved totalitarisme, «those features of the totalitarian revolution which are inevitable results of modern life». Borkenaus tenkning var sterkt influert av den økonomiske krisa han mente at Marx hadde forutsett: depresjonen i mellomkrigsårene. Liberalistisk økonomisk politikk hadde spilt fullstendig fallitt, og det var åpenbart for Borkenau og mange andre at frimarkedskapitalisme overhodet ikke kunne fungere.

«tyranny of déclassés over the masses of their people»

Her kommer Borkenau og Marx’ framtidshorisont tydelig inn i bildet: Det var helt tydelig for dem begge at kapitalismen enten var i ferd med å, eller allerede hadde gått i oppløsning. Denne samtids- og framtidsdiagnosen var basert på deres historiesyn, som plasserte dem selv midt i overgangsfasen fra kapitalisme til noe annet. Kapitalismens snarlige (for Marx) og nylige (for Borkenau) død var en forutsetning for deres tenking. Lite visste de om at vi i 2013 skulle snakke om nyliberalisme. Det ville nok ha vært overraskende for dem begge. Liberalismen og kapitalismen var en forbigående historisk fase de plasserte seg selv i slutten av, og det som gjaldt da, var å se for seg hva som etterfulgte den. Borkenau skrev i The Totalitarian Enemy at det han kalte den totalitære revolusjonen egentlig var den sosialistiske revolusjonen Marx hadde spådd, bare at revolusjonens agent ikke var proletariatet, og at revolusjonen ikke ville føre til arbeiderklassens frigjøring, men snarere til et «tyranny of déclassés over the masses of their people».

Amerikanisering

Nazi-Tyskland begynte sin «Operasjon Barbarossa», og angrep Sovjetunionen allerede den 22. juni 1941. Dermed forsvant hele premisset The Totalitarian Enemy var bygd på, og med Stalin som alliert med de vestlige demokratiene forsvant raskt de fleste sammenligninger av Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Borkenau selv ble deportert til Australia som «enemy alien», og skrev lite eller ingenting om krigsutviklingen i disse årene.

Etter krigen forandret imidlertid alt seg. Totalitarisme-begrepet – som hadde vokst fram på tysk venstreside – ble amerikanisert, ofte fordi flere sentrale skikkelser på den samme tyske venstresiden hadde emigrert til USA og jobbet for amerikanske militærmyndigheter og etterretning. Den kalde krigen stod for døren, og totalitarismebegrepets grunnleggende tese, at nazisme og kommunisme var utrykk for samme totalitære ideologi, passet dermed perfekt med amerikansk utenrikspolitikk. Gjennom Truman-doktrinen fra 1947 ble «[the idea] that the Communists were the successors of the Nazis and closely connected to them […] the most powerful political idea of the late 1940s». Borkenau dro aldri til USA, men returnerte i stedet til Tyskland, først til en stilling som presserådgiver for den amerikanske okkupasjonshæren, så til en akademisk stilling ved universitetet i Marburg i den amerikanske okkupasjonssonen. Der underviste han en stund i moderne historie og middelalderhistorie, og gjenopptok sine universalhistoriske studier.

Kald kriger

Det som virkelig opptok Borkenau nå var imidlertid kampen mot kommunismen, og han forlot akademias trygge favn etter kun kort tid, og etablerte seg i stedet som journalist og politisk kommentator. Som flere andre eks-kommunister var han blant de aller mest aggressive anti-kommunistene, om hvilke Hannah Arendt blant annet skrev at «… their anticommunism forms a doctrine, that the ends justifies the means. Even totalitarian means.» Han skrev en mengde artikler om indre politiske forhold i Sovjetunionen, og utviklet en metode kalt Kreml-Astrologie, eller Kremlinology på engelsk, hvor han på svært kreativt vis tolket ulike signaler fra den lukkede Sovjetunionen. Han kunne blant annet annonsere at Stalins dager som statsleder var talte syv uker før hans død ble meddelt resten av verden i 1953. Metoden utviklet han som en del av krigsinnsatsen under den kalde krigen, fordi han mente det var av avgjørende viktighet for vestblokken å vite hva som foregikk bak jernteppet.

I 1950 var han en av grunnleggerne av Congress for Cultural Freedom (CCF), en organisasjon som forsøkte å få vestlige intellektuelle til å ta aktivt standpunkt mot kommunismen og Sovjetunionen. Mange kjente europeiske intellektuelle deltok i organisasjonen, som senere viste seg å ha vært hemmelig finansiert av CIA. Borkenau var en av hovedtalerne ved åpningsmøtet i Berlin i 1950, og flere britiske og skandinaviske deltakere på konferansen tok avstand fra aggresjonsnivået i polemikken til eks-kommunister som Borkenau og Arthur Koestler.

Sivilisasjonsteorier

I tillegg til sin politiske agitasjon drev Borkenau også et stort akademisk arbeide om sivilisasjonssykluser og oppkomsten av den vestlige sivilisasjon. Dette arbeidet ble utgitt posthumt i 1981 som samlingen End and Beginning, og «Borkenau-metoden» har senere fått en del tilhengere innen kultursosiologi. Borkenau var den første til å analysere Romerrikets fall fra synspunktet til de germanske stammene som veltet den romerske sivilisasjonen, og hevdet at det var fra disse stammene, ikke romerne eller hellenerne, at den unike vestlige sivilisasjonen stammet. Dette begrunnet han i dyptgående lingvistiske analyser og sammenligninger av de fleste europeiske språk med både arabisk og russisk, hvor han la vekt på framveksten av første persons personlig pronomen i germanske språk. Han la så vekt på individualismen som viktigste kjennetegn på den vestlige sivilisasjon, som han nå mente var i ferd med å gå under og gi etter for presset fra den mer kollektivistiske russiske sivilisasjonsformen. Når man setter seg dypere inn i den eldre Borkenaus sivilisasjonsteorier, er det lettere å forstå innbittheten og aggresjonen i hans anti-kommunisme. Kampen mot kommunisme og totalitarisme var for Borkenau en kamp for den vestlige sivilisasjon.

Fra revolusjon til kontrarevolusjon

Borkenau begynte altså som ortodoks marxist, og så sosialisme og kommunisme i den nære framtiden. Til tross for at han på mange måter beholdt sitt marxistiske grunnsyn, så han en totalitær og ikke en sosialistisk revolusjon skylle over Europa, og han manet til kontrarevolusjon mot denne. Etter Den andre verdenskrig forlot han i stor grad marxistisk tenking, og henga seg i stedet til et historiesyn inspirert av Oswald Spenglers sykliske historiefilosofi fra Untergand des Abendlandes(1918). Spengler delte ikke opp historien i epoker, men i kulturer, hvor en sivilisasjon ses på som en kulturs aller siste fase. I følge Spengler var den vestlige sivilisasjon gått inn i en siste, «Faustisk» fase, og i ferd med å gå under. Selv om Spenglers dystopiske sivilisasjonsteori skiller seg markant fra marxismen, finnes det også fellestrekk. Spenglers tese om et eget Ursymbol som utgangspunkt for hver kultur innebærer, med sine tydelige begrensninger, en annen form for determinisme. Borkenaus egen teori skilte seg fra Spenglers på vesentlige områder, men nok en gang plasserte han seg selv midt i en overgangsfase, ved den vestlige sivilisasjons mulige fall som han innbitt kjempet imot. Historikere som Borkenau nøyde seg ikke med å studere fortida. Deres historiesyn var altomfattende, det inkluderte også samtida og framtida, og innebar aktivisme i førstnevnte for å påvirke sistnevnte.

Borkenau beveget seg altså fra revolusjonær kommunisme til å bli en hissig anti-kommunist som manet til kontrarevolusjon mot den totalitære revolusjon, inspirert av nazi-sympatisøren Oswald Spenglers sivilisasjonsteorier. At temaet for denne artikkelen, den historisk funderte plasseringen av ens egen tid i en viktig overgangsfase, transcenderer marxisme og politikkens høyre- og venstreakse, forteller oss at det her er snakk om en gjennomgående trend og tidsånd. Å hevde å ha «historien på sin side» var og er heller ikke forbeholdt venstresiden. Helt siden Edmund Burke har konservative og reaksjonære krefter argumentert mot opplysningsidealets underliggende premiss om framskritt og utvikling ved å hevde det motsatte: Det finnes nok samfunnsmessige lover for historiens gang, men disse er ikke lover om bevegelse, men lover om stillstand, og menneskenes evne til å påvirke sin egen skjebne er dermed langt mer begrensende enn progressive og revolusjonære liker å tro.

Richard Löwenthal hevdet at Borkenau i sine siste år levde av kremlologi og avisartikler, men for universalhistorie og sivilisasjonsteori. Den ungarske sosiologen Arpad Szakolczai, som hevder at Borkenau er en glemt størrelse innen «refleksiv historisk sosiologi» på linje med Norbert EliasEric Voegelin og Lewis Mumford, spør seg imidlertid om Borkenau noen gang fant en god balanse mellom de to. Historikeren Borkenaus intense befatning med samtiden og framtiden gjorde at han aldri fikk den nødvendige roen over seg som var nødvendig for akademisk arbeide. «Just like with Weber he was caught between science and politics, or perhaps rather science and political journalism, as a vocation but in his case the cards were stacked quite differently.»

 

Denne artikkelen ble trykket i Fortid 4 2013, som var i salg på Tronsmo, Bislett Bok i Oslo og i mange Narvesen-kiosker i Norge. Enkelteksemplarer kan også bestilles på salg@fortid.no.

Om forfatteren: Ola Innset, f. 1985. Master i historie , Universitetet i Oslo (2012), nå stipendiat i historie ved European University Institute, Firenze. Jobber også med en bok om Franz Borkenau, delvis basert på masteroppgaven om Franz Borkenau og den totalitære revolusjon.

Emneord: #4 2013,  Europa,  historiografi,  marx,  marxisme,  sosiologi,  totalitarisme,  ww2 Av Ola Innset
Publisert 27. feb. 2014 11:17 - Sist endret 24. jan. 2019 11:23