Det russiske imperium

Der alle andre europeiske imperier i større eller mindre grad knytter an til Romerriket, er den russiske translatio imperii knyttet til det mongolske imperium og til Bysants. Denne artikkelen gjennomgår det russiske imperiets vekst og fall fra 1500-tallet til tidlig 1900-tall, med vekt på hvordan Russland frem til Napoleonskrigene lånte økonomiske og politiske modeller av Vesten med stort hell, mens landet efter Napoleonskrigene falt for eget grep ved at låningen opphørte uten at egne modeller ble utviklet. Avslutningsvis reflekterer artikkelen over Sovjetunionen som en coda til dette, og over dagens situasjon.

Denne teksten ble først publisert i Fortid 3 2009.

Mongolene

Det russiske imperiet står i en ofte fortrengt imperisk tradisjon, nemlig den fra Den gyldne horde. Den gyldne horde var ett av fire arvtagerriker efter det mongolske imperium. Det mongolske imperiet ble bygget opp av Djengis Khan fra 1207. På sitt dødsleie i 1227 fortalte Djengis sine fire sønner at mongolene, som tradisjonelt var sjamanistiske steppenomader, hadde blitt gitt i oppgave av himmelen selv å underlegge seg den ganske verden. Om resten av verden motsatte seg mongolsk herredømme, var det fordi de var i opprør mot Guds vilje. Den eldste sønnen, Djotsji, hadde allerede vært på tokt i den retningen og slått en hær som besto av khiptsjakher (nomader fra steppene nord for Svartehavet) og russere i 1223.

I 1235 avholdt Djengis Khans efterfølger en tradisjonell forsamling av mongolske prinser (kurultai). Hærtogene mot Kina og Persia hadde vært fremgangsrike, tiden var nå kommet til å gå mot vest. Djotsji var da allerede død, men dette var hans sønn Batu og de andre av Djotsjis efterkommeres store sjanse til å underlegge seg et eget område, slik de tre andre ættelinjene efter Djingis hadde gjort.

Batu beseiret først khiptsjakhene, dernest basjkirene, så Kiev og en rekke mindre russiske byer. Han var på vei mot Novgorod i nord, men måtte trekke seg tilbake da vårløsningen kom. Uten is, intet egnet terreng for massiv fremrykning til hest. I 1241 fortsatte Batu angrepet inn mot Ungarn og Tyskland. Begge steder utmanøvrerte han forsvarsstyrkene, ikke først og fremst på grunn avvåpenteknologi, men fordi mongolene var overlegne strategisk sett.

De planla sine felttog i detalj, arrangerte øvelser, hadde ypperlig samband, og viktigst: planla troppebevegelsene på grunnlag av kavalerienheter som ideelt skulle bestå av 10.000 mann. Til sammenligning konsentrerte russisk og europeisk militær middelaldertenkning seg om den enkelte stridende og om mindre grupper.

I 1242 trakk imidlertid mongolene seg tilbake fra Ungarn, og kom de neste tiårene bare igjen på lynfelttog. Hovedgrunnen synes å ha vært at Batu, som leder for en av de fire ættelinjene efter Djengis, måtte tilbake til Kharakhorum for å delta i maktkampen om å efterfølge Djingis’s efterfølger, som døde i desember 1241. En annen grunn er muligens at Ungarn, til tross for sine saftige beiteland, kanskje hadde for lite steppe til å egne seg som permanent bosted for mongolene.

Resultatet ble i alle fall at Batu vendte tilbake fra Kharakhorum og lot oppføre telthovedstaded Sarai for sitt rike, Den gyldne horde, ved Volgas bredd. Derfra innkrevet mongolene skatter og tributt fra de russiske prinsene frem til 1480-tallet, altså i bortimot 250 år. Dette var en erfaring som ingen politiske enheter vest for de russiske byene gjorde.

Allsen nevner seks krav mongolene stilte til alle bofaste beseirede:
(1) the ruler must come personally to court, (2) sons and younger brothers are to be offered as hostages, (3) the population must be registered, (4) militia units are to be raised, (5) taxes are to be sent in, and (6) a darughachi [en stattholder, governor, det russiske ordet er Bessermin] is to take charge of all affairs.

Innen dette rammeverket var det stor variasjon: Hver prins, fyrste eller høvding hadde en personlig avtale med imperiesenteret, som altså ble inngått ansikt til ansikt med imperieherren selv. Mongolene hadde et ytterligere et kort i ermet, nemlig å gi religiøse ledere frie tøyler for sjelesorg og fritak for skatt og tributt. Resultatet var at en rekke religiøse ledere ble gode lokale allierte for imperiesenteret. Eftersom det mongolske imperiet ble mindre sentralisert utover 1200-tallet, ble Den gyldne hordes stilling i forhold til Kharakhorum stadig friere, men Den gyldne horde og khanen i Sarai forsøkte å følge den tradisjonelle måten å drive imperium på, dog med stadig mindre intensitet.

Det er et standardpoeng i litteraturen om Russland at østslaviske erfaringer med mongolsk styre førte med seg en fokusering på militærmaktens sentrale stilling som relativt sett var svært sterk, selv i forhold til hva som var tilfelle i et Europa der militærmakten var eksplisitt sentral i alle politiske enheter. Richard Pipes, den ledende konservative Russlands-historikeren, skriver endatil at ”they became accustomed to treating people as vanquished subjects, devoid of any rights. This mentality outlived Mongol rule”. Pipes står i en lang vestlig tradisjon der det synes å være et poeng å sette likhetstegn mellom mongolene og russerne.

Det er ingen grunn til å gå så langt, men det at mongolene innførte folketelling for å få best mulig oversikt over rikets ressurser, at russiske politiske ledere selv måtte reise til imperiesenteret for å få personlig mandat til å herske og ikke minst at man kunne drive imperium med forholdsvis små ressurser dersom man bare hadde overlegen militærmakt, var fakta som senere russiske ledere visste om og nok merket seg.

Bysantinerne

Den eksplisitte translatio imperii i russisk tradisjon er imidlertid ikke knyttet til det mongolske imperiet, men til det bysantinske. Da keiser Diokletian i 285 gjorde Maximilian til medkeiser og gav ham det administrative ansvaret for Romerrikets vestlige del, mens han selv tok den østlige, instituerte han samtidig et administrativt skille som skulle vise seg å bli varig. I 324 påbegynte keiser Konstantin arbeidet med å bygge ut det som skulle bli rikets permanente hovestad, Bysants, også kalt nye Roma. Den stadig mer gresktalende østlige delen av romerriket ble efter Romas fall mot slutten av århundret stående alene igjen. Bysants var det nye Rom.

Det bysantinske riket hadde, i likhet med mongolenes rike, en typisk imperiestruktur, men i motsetning til det mongolske imperiet var Bysants religiøst fundert. Den politiske myten som legitimerer imperiet ble formulert av Konstantins rådgiver, biskop Eusebius. Imperieherren, Basileus, var Guds stedfortreder på jord, og riket han hersket over, Basileia, var det kristne jordiske riket (som en parallell til himmelriket). Grunntanken var at den jordiske orden efterlignet den himmelske orden. Det legges altså opp til at imperieherren er overhodet både politisk og religiøst, et prinsipp som senere er blitt kalt cæsaro-papisme.

Religiøs omvendelse var det sentrale prinsippet for innlemmelse av nye områder i imperiet, selv om det ikke alltid ble praktisert like rigorøst, og lovgivning var den sentrale praksisen. Det bysantinske imperiet var fedrenehuset som konsekrerte lokale herskere, som ble å forstå som imperieherrens sønner. Evangelos Chrysos har stilisert standard fremgangsmåte til tre skritt.

  1. Først ble den nye herskeren innlemmet i kongefamilien, hvis overhode altså var den bysantinske imperieherren.
  2. Dernest begynte en omforming av sosialt liv, sentrert omkring religiøs omvendelse.
  3. Det tredje skrittet var lovgivning.

I tillegg til lovgivning trakk bysantinerne på en rekke praksiser. I likhet med mongolene holdt de gjerne medlemmer av mellommennenes familier som gisler. Som hos mongolene var poenget først og fremst å ha en annen kandidat i ermet dersom den lokale herskeren skulle forsøke å bryte med imperiet. Som hos mongolene ble disse gislene ofte benyttet til livvakttjeneste. Det berømte ”bysantinske diplomati” gikk ut på å blende andre politiske enheter så vel som imperiets undersåtter. Dersom Bysants var guds jordiske rike, er det logisk at et besøk hit burde være en intellektuelt og sanselig utmattende opplevelse.

Det russiske imperiets vekst og fall

Det bysantinske imperiet møtte sitt endelikt i 1453, efter at sentrale deler av den religiøse eliten hadde motsatt seg imperieherrens forsøk på samarbeid med paven i vest. Den gyldne hordes tak på sine undersåtter hadde vært i tilbakegang fra midten av 1300-tallet av. En avskalling av andre khanater (Krim, Khazan, Astrakhan, Sibir) fulgte. De to imperiene som tradisjonelt hadde dominert områdene gjorde det ikke lenger. Feltet åpnet seg for de lokale politiske enhetene.

I 1480 kom tidspunktet da mongolene ikke lenger klarte å drive inn skatt og tributt. Moskva erklærte at mongoltiden var over. I utgangspunktet var det Novgorod, og ikke Moskva, som hadde vært den ledende bystaten i området. Novgorod hadde for øvrig selv en imperial struktur. Finsk-ugriske folk nærmest Novgorod, deriblant karelene, ble styrt direkte fra Novgorod, mens et omliggende belte, deriblant samer og nenetser (”samojeder”) ble avkrevet tributt på mer tilfeldig basis.

Selv om Novgorod i utgangspunktet lå best an til å dominere, hadde Moskva gjennom mongol-tiden bygget opp en politisk struktur av mellommenn omkring seg, delvis efter modell av Den gyldne horde, delvis ved å påberope seg rollen som Kiev-statens arvtager. I 1478 hadde Ivan III hærtatt Novgorod og dermed befestet sin stilling som det nye politiske senteret i området. Denne stillingen ble ytterligere styrket ved at Moskva kunne påberope seg en translatio imperii fra Bysants.

I 1469 hadde pave Paul II tatt initiativ til å gifte bort de to siste bysantinske keisernes niese, Sophia (Zoë) Palaiologina, til Ivan, som da nettopp hadde blitt enkemann. Ivan begynte å kalle seg tsar – en russisk form for Cæsar – åpenbart en overføring av tittel fra det falne Bysants til det som nå var den viktigste ortodokse politiske enheten, nemlig Moskva. Ekteskapet passet godt inn her, og gav opphav til religiøse debatter om hvorvidt Moskva var det tredje Rom, nå når det andre Rom (Bysants) hadde falt. I et brev til Sofia og Ivans sønn Vasilij II av 1510 fastslo munken Philoteus at Moskva var det tredje Rom, og at det aldri skulle komme noe fjerde. Implikasjonen var at den russiske tsar var kristenhetens sanne leder, slik den bysantinske keiser hadde vært før ham.

Alt dette hadde implikasjoner for Moskvas relative stilling i Europa. I 1486 hadde en ridder fra Den hellige romerske keiserens hoff dukket opp hos Ivan III. Han vendte tilbake tre år senere med et forslag til Ivan, nemlig at han skulle be den hellige romerske keiseren om få tittelen konge. Ivan avslo, og undertegnet seg som storhersker over hele Rus’ av Guds vilje. Budskapet var klart: Ivan trengte ikke den hellige keiseren som mellommann til Gud når han alt hadde Guds velsignelse.

En morsom språklig misforståelse illustrerer hva som sto på spill. I 1508 skrev Ivan IIIs sønn Vasilij II til keiseren. I likhet med sine forgjengere som Moskvas herskere var han i krig med litauerne, og trengte allierte. Den hellige romerske keiseren forhastet seg ikke, og sendte først i 1514 Georg Schnitzenpaumer med svar, på tysk. Dette svaret omtalte Vasilij som ”Kaiser”, den tyske ekvivalenten til tsar. Russerne valgte imidlertid å oversette det tyske ”Kaiser” til imperator, hvilket på russisk var tittelen man allerede brukte om Den hellige romerske keiser. Implikasjonen var at Den hellige romerske keiser hadde anerkjent den russiske herskeren på like fot med seg selv. Det hadde han selvfølgelig ikke, men dermed hadde russerne en begrepsmessig base for å fortsette sin kampanje for å bli anerkjent av Det hellige romerske imperium på like fot, med tsaren og keiseren som likestilte brodermonarker overfor Gud. Da Peter den store lot seg krone til imperator i 1721, viste han bl.a. til dette opptrinnet som presedens.

Moskvas krav om anerkjennelse i Europa på like fot tiltok i styrke de neste årene. Det territorielle grunnlaget for kravene var det ingen ting å si på. I løpet av de neste århundrene overtok Rus’ de områdene som hadde utgjort Den gyldne horde, pluss en god del av mongolenes gamle kjerneområde lengre øst. Ekspansjonen begynte med Ivan IVs erobring av Kazan-khanatet i 1552 og det mindre Astrakhan-khanatet fire år senere. Andreas Kappeler skriver om dette:

Of crucial importance for the qualitative leap that led to conquest and annexation was the new self- image that the young tsar and his court began to develop at this time. It revolved around a sense of their imperial mission, and this found expression both in the tsar’s coronation in 1547, and in legends that traced claims to legitimacy back to Kiev, Byzantium and even to Rome. This imperial ideology was not, as historians used to claim in the past, based on the doctrine of “Muscovy, the third Rome” and on the idea of a translatio imperii from Constantinople to Muscovy, but on the emphasis placed on the development of Rus itself, of the Rurikid dynasty [som grunnla Kiev] and its successful expansion in the “gathering of the lands of Rus”. The sense of empire was increased by the struggle for the inheritance of the empire of the Golden Horde. Possession of Kazan and Astrakhan, the seats of legitimate rulers of the Genghis Khan dynasty, who were called tsars in Russia, considerably enhanced the nimbus and the imperial pretentions of the tsar of Moscow.

Sant nok, men for å unngå misforståelser burde nok Kappeler ha skrevet at imperiet ikke bare støttet seg på en translatio imperii fra Bysants, men også på den fra Den gylde horde, og på dynastiske lokale krav. Frem til Peter tok over som tsar på slutten av 1600-tallet foregikk ekspansjonen ved hjelp av det som senere er blitt kalt salamitaktikk: Først ble det inngått løse avtaler, dernest strammet Moskva grepet, for så til sist å innlemme områdene i imperiet. Fra Peter av var ekspansjonen mer entydig og direkte fokusert på militære felttog, mot vest og mot sør.

I løpet av 1700-tallet oppnådde Russland stadig sterkere grad av anerkjennelse som stormakt i Europa. Det russiske imperiet nådde en territoriell og maktpolitisk topp i tiårene efter 1800-tallet, men dette er også perioden da det begynte å råtne på rot.

Napoleonskrigene ble en militær triumf for Russland, men de markerer også begynnelsen på slutten av det tsaristiske imperiet. Hovedgrunnen synes enkel. På begynnelsen av 1600-tallet invaderte det som hadde vært erkefienden i flere hundre år, nemlig Polen-Litauen. Minnene om dette vanskelige tiåret, som russerne kaller smuta eller smutnoe vremja, er fortsatt en standardreferanse i politisk ordskifte i Russland, der den fungerer som et eksempel på det kaos som vil komme om Russland ikke har en sterk sentralmakt. Smutaen brakte for alvor Russland inn i europeisk politikk.

Selv om Russland ikke var involvert i tredveårskrigen (1618-1648), som var en viktig gestaltningsperiode for det europeiske statssystemet, var det på denne tiden Rusland for alvor begynte å se mot Vesten. Det begynnende arbeidet med å oversette militære og politiske grunntekster og å påbegynne militærreformer stammer for eksempel fra denne tiden (1620-årene).

Russland dras inn i det europeiske statssystemet, og går under Peter den store med vitende og vilje inn for å spille en sentral rolle på denne arenaen. Dermed ble det russiske imperiet del av et selvhjelpsystem. I et selvhjelpsystem er hver aktør avhengig av å ha konkurransedyktige økonomiske og politiske modeller for sosialt liv, ellers vil man pådra seg konkurranseulemper som kan bli fatale. På 1700-tallet ser vi da også at Russland gikk inn for å kopiere og raffinere europeiske modeller. Allerede under Peter ble det samlet inn materiale i stor stil. For reform av sentraladministrasjonen var det spesielt den svenske modellen som var viktig, men Russland lånte fra mange kilder.

Efter Napoleonskrigene ble det slutt på disse lånene, samtidig som Russland selv ikke kom opp med noen alternative konkurransedyktige modeller for økonomisk og politisk liv. Russland gikk programmatisk inn for å hegne om en samfunnsorden som resten av Europa gradvis slapp. Resultatet var et efterslep i forhold til Storbritannia på 100 år hva den industrielle revolusjon angår, og på over 120 år hva prinsippet om folkesuverenitet angår.

Det var riktignok mye låning på områder som militærteknologi og tilstøtende områder som landmåling. Militære landmålere spilte en avgjørende rolle for imperial politikk på hele 1800-tallet – slik mongolene hadde brukt folketellinger for å få oversikten over imperiets befolkning, brukte russerne landmåling for å få oversikten over territoriet.

Det store bildet er like fullt at Russland sakker akterut hva effektivitet angår. Den store vekkerklokken kunne ha vært Krimkrigen (1853-1856), som Russland tapte på alle punkter, men lærdommen sank ikke inn. Selv ikke da Russland tapte mot en asiatisk makt, nemlig Japan (1904-1905), var det nok til at regimet endret kurs. “Russia’s military and diplomatic policy-making apparatus was severely dysfunctional” skriver Dave Alan Rich i standardverket om den russiske generalstaben og dets forsøk på profesjonalisering. Rich demonstrerer poenget ved å vise hvordan forsøk på profesjonalisering måtte skje bak ryggen på imperieherren og hans entourage. Han understreker også at forholdet mellom senteret og dets direkte representanter i imperiets provinser ikke virket spesielt godt.

På grunn av denne typen problemer, men også av kulturelle grunner, var for eksempel en sentral militær planlegger som Nikolaj Nikolaevitsj Obrutsjev (1830-1904) som ung og radikal stabsoffiser oppgitt over imperiets politikk over- for Polen og Ukraina. En god del yngre offiserer delte på dette tidspunkt Obrutsjevs nasjonalistiske, anti-imperiale posisjon. De skilte seg dermed både fra den offisielle linjen, og fra den storrussiske nasjonalismen som dominerte blant hans radikale venner som Hertzen. Mest interessant i denne sammenheng er det at Obrutsjev sammen med sin bror skrev en pamflett i 1861 der han fremhever de strategiske grunnene til å la Polen og Ukraina gå, nemlig at de, gitt lokal misnøye, ville være ypperlige oppmarsjområder for en eventuell angriper mot Russland selv.

Like interessant er det imidlertid at hans samtidige rett og slett ikke synes å ha forstått hans argumentasjon, og at han selv skiftet synspunkt i god tid før han ble leder for den russiske generalstaben. I 1872 argumenterte han for eksempel ut fra at Polen var historisk viktig for Russland, ikke minst som et fremspring inn i Europa.Et synspunkt som vi analytisk kan gjenkjenne som et tilfelle av ”imperial overstretch”-argumentasjon var altså til stede i russisk diskurs, men bare så vidt.

Den tiltagende lammelsen av imperieadministrasjonen gikk i det russiske tilfellet faktisk sammen med ytterligere ekspansjon. Fra Krimkrigen til den fransk-prøyssiske krig (1870) hadde utenriksminister Gortsjakov hendene fulle med å forklare for sine vestlige kolleger hvorfor Russland stadig la under seg nye landom- råder. Saken var simpelthen at krigsministeriet ikke hadde skikkelig kontroll på sine generaler. Generalstabens opplevelse av at imperieledelsen ikke evnet å lede på en måte som kunne sikre det russiske imperiets fortsatte eksistens i et selvhjelpssystem var helt korrekt.

Til og med selve sentraladministrasjonen var så svak at den ikke evnet å gjøre jobben. Tsarens forsøk på å gjøre noe med dette var å opprette ad hoc-institusjoner og råd, og da spesielt et hemmelig politi som fikk sine ekstraordinære fullmakter fornyet hvert tredje år i de siste tre tiårene av imperiets eksistens. I en situasjon der flere og flere grupper gjorde krav på å innforlives i den politiske orden ble det heller ikke gjort noe for å opprette dialog mellom stat og samfunn. Så sent som i 1902 uttalte for eksempel mannen som sto på terskelen til å bli innenriksminister, Sipjagin, stolt at staten var fullstendig uavhengig av samfunnet. I den grad statsledelsen, hvilket ville si tsaren og hans umiddelbare familie, forsto at noe var galt, forsto de ikke at et av kjerneproblemene var at de ikke lenger var en egnet type personell til å lede en konkurransedyktig politisk enhet.

Sovjetunionen som coda

Ved utbruddet av den første verdenskrig falt først de militære styrkene og Russland som sådan sammen som et korthus. Helt til det siste nektet imperieledelsen å innse hvor skoen trykket. Da vestlige toppambassadører efter krigsutbruddet forsøkte å antyde for tsaren, altså sin allierte, at det ville kunne være en god idé å ta med representanter for enkelte politiske partier i regjeringen, ble de bryskt avvist. Da en viss grad av samfunnsrepresentasjon presset seg frem efter revolusjonen i februar 1917, var det for sent. De brede lag hadde ingen erfaring med rettighetstenkning og forhandlinger, og hadde dermed intet annet politisk potensial enn som råmateriale for en ny, revolusjonær elite som visste hva den ville.

Den nye kommunistiske kaderen hadde vært svært anti-imperialistisk og opptatt av prinsippet om nasjonenes selvbestemmelsesrett så lenge den var i opposisjon.

En nasjon som Finland nøt godt av dette, og kunne efter Oktober- revolusjonen i 1917 forlate imperiet. Efter bare et par år var imidlertid imperietenkningen og imperiepraksisen tilbake. Gamle områder ble forsøkt gjeninnlemmet. Kun de som sto imot militært, som polakkene, forble utenfor Sovjetunionen. Videre kom det ytterligere ekspansjon i forbindelse med utbruddet av og i kjølvannet av Den andre verdenskrig. Sovjetunionen ble utvidet med de tre baltiske stater og en del av Romania. Biter av Finland ble gjeninnlemmet. I tillegg fikk Sovjetunionen et belte av nye periferier i Øst-Europa som de hadde uformelle imperiske forbindelser med.

Innføringen av reelt eksisterende sosialisme i ett land betydde at den økonomiske og politiske orden i Russland og resten av Sovjetunionen atskilte seg fra den i Vesten. De økonomiske og politiske modellene viste seg imidlertid ikke konkurransedyktige. De satte en klar grense for i hvilken grad og på hvilke måter befolkningen kunne mobiliseres. Som det tsaristiske imperiet før det, falt Sovjetunionen for eget grep i et homogeniserende selvhjelpsystem.

Efter dets fall har både politikere og forskere har tatt i bruk imperiebegrepet om Sovjetunionen. I 2002 holdt den amerikanske presidenten George W. Bush en tale i Vilnius der han fortalte sine litauiske tilhørere at ’you were held captive by an empire and you outlived it’. I den hittil beste boken om Sovjetunionens sammenbrudd skriver Mark Beissinger om sitt objekt at “A polity that was once universally recognized as a state came to be universally condemned as an empire.” Det beste forsøket på å teoretisere Sovjetunionen som imperium så langt er sannsynligvis Alexander Wendt og Daniel Friedheims. De skriver at “informal empires are structures of transnational political authority that combine an egalitarian principle of de jure sovereignty with a hierarchical principle of de facto control”. Den beste beskrivelsen av hva som skjedde, er kanskje Alexander Motyls:

The USSR illustrates how an empire can emerge when a dictatorial state promotes distinct periphe- ral elites and populations. In creating the Union of Soviet Socialist Republics, the Bolsheviks trans- formed revolutionary Russia’s simple dictatorship over its newly acquired territories into a complex web of de facto imperial relationships premised on non-Russian administration of symbolically sove- reign republics inhabited by distinct non-Russian populations.

Relevans idag

Hva dagens situasjon angår, er “imperium” tilbake som et selvrefererende begrep i russisk debatt. I september 2003 holdt Anatolij Tsjubajs, sentral politiker og finansmann gjennom snart to tiår, en tale kalt ”Russlands misjon”. Misjonen, hevdet han, ”må være den liberale imperialismens ideologi, og målet til den russiske stat må være å bygge et liberalt imperium.” For Tsjubais betød ”liberal imperialisme at den russiske stat med alle midler må bidra til ekspansjonen av russisk foretningsvirksomhet utenfor statens grenser – til våre naboer”. ”For meg,” la han til, ”betyr det at den russiske stat gjennom direkte lovlige metoder må gjøre alt for å støtte de grunnleggende verdiene frihet og demokrati ikke bare i Russland, men i alle nabostater.”

Som involvert i oljebransjen er det langt på vei seg selv Tsjubajs her beskriver. I tillegg til denne form for preskriptiv bruk av begrepet, har også Russlands politikk under president Putin blitt beskrevet som ”imperisk”. Ovenfor nevnte Alexander Motyl er den jeg synes har gitt den beste beskrivelsen av Russland under Putin i dette henseende, og det endog før Putin tok over som president. I 1999 skrev han:

As an ethnoterritorial federation, Russia has culturally distinct administrative units – the non-Russian republics – populated by distinct populations and run by distinct elites. As products of centralized Soviet political-economic rule, their relations with Moscow are still far stronger than their relations with one another. Inasmuch as Moscow’s relationship with these units is, at the time of writing, pseudodemocratic at best and chaotic at worst, it cannot be deemed imperial. But that could change. Should democratization be abandoned, de facto if not de jure, and should Moscow’s relations with the provinces then be- come dictatorial, the Russian Federation will have become, and rightly be deemed, an empire.

Avslutningsvis kan man sette dette utsagnet opp mot en definisjon av imperium som et system der et sentrum bruker mellommenn til å herske i forskjellige periferier og der avtalene mellom sentrum og periferier atskiller seg fra hverandre. Gitt en slik definisjon, er det ikke nok at forholdet mellom sentrum og periferiene er preget av diktat. De må også være forskjellige. Idet senterets evne til å sette gjennom sin vilje er så sterk at man ikke lenger trenger å skjele til forskjellige lokale forhold i periferiene, har man ikke lenger et imperium, men en stat.

Kan senteret bli så sterkt?

Gitt Moskvas sterkt begrensede kapasiteter, er det min bedømmelse at det er svært langt frem til en slik situasjon. Russland vakler fortsatt mellom kopiering av vestlige modeller og en hang til å utvikle egne, alternative modeller. Russland synes ikke å ha løst det grunnleggende problemet som gjorde det tsaristiske Russland og Sovjetunionen så utsatt innen statssystemet. Den russiske politiske og økonomiske orden er fortsatt ikke så differensiert, og dermed ikke så effektiv, som den type orden man finner i statssystemets ledende makter. Russlands kvantitative fortrinn er fortsatt for små til å kompensere for dette.

 

Om forfatteren: Iver B. Neumann (f. 1959) er i dag Montague Burton Professor of International Relations ved London School of Economics.

For orginalutgave med noter, last ned utdrag fra Fortid 03 2009 her (.pdf) eller last ned hele bladet her.

Emneord: arkivet,  artikler,  bysants,  imperier,  russland Av Iver B. Neumann
Publisert 5. mars 2014 08:21 - Sist endret 24. jan. 2019 11:24