Dookie og Smash i 20

Mellom muligens udødelige album som Rose-Marie Stråhle: «Mina egna låtar» og Weird Al Yankovic: «Alapalooza» kunne den særdeles observante avisleser finne en av utgivelsene i året 1994 som skulle sette størst spor etter seg: «Dookie». For å høre om «Dookie» gjennom norsk mainstreampresse måtte du imidlertid ikke bare være observant, men også holde Nordlys og tillike pløye gjennom denne avisas notiser.[1] Det var i hvert fall på notisplass i Nordlys, ifølge mediearkivet Retriever, at ordet «Dookie» første gangen ble trykt.[2] Dessuten var det utfordrende å ikke la seg distrahere av en stadig økende stoffmengde om OL på Lillehammer, som denne februarmorgenen kun var en uke unna.

Mest sannsynligvis ble man distrahert – om ikke av OL, så kanskje av Rose-Marie Stråhle.[3] Etter OL fulgte nye begivenheter som la beslag på oppmerksomhet: det norske landslagets opptreden i fotball-VM, en kontroversiell nobelprisutdeling med mer. Nye platetitler fra hittil obskure band tenkte man ikke noe mer over. Dookie, liksom? Dette fikk forbli ukjent litt til. Internett var det nesten ingen som hadde, og ting spredte seg litt saktere.

I 2014 vet vi imidlertid hva som skjedde. «Dookie» solgte minst 20 millioner eksemplarer verden over, og var med på å sette igang en ny musikalsk sjangerbølge. Ikke bare det, men Offspring slo også gjennom samme år med minst like mange solgte eksemplarer av albumet «Smash» – og det i motsetning til Green Day på et uavhengig plateselskap.[4] Tittelen «Dookie og Smash i 20» henviser derfor både til 20 millioner og 20 år siden plateslippene.

I denne artikkelen skal jeg konsentrere meg om dekningen av albumene i norsk mainstream-presse. Dekningen gir et tidsbilde av en trend som tok veldig lang tid for å nå det norske markedet, og når den først kom, ble den framstilt både overdrevet og i en keitete begrepsbruk. Pressen hadde ikke begreper for det som skjedde.

Mellom Boyz II Men og Slayer

Normal_180914_1994-XX-XX_-_Green_Day_Live_
Green Days Billie Joe Armstrong (22 år) i 1994. Alle foto fra Wikimedia Commons.

Først i august 1994 viste VG at markedet hadde plukka opp noe nytt, ting var i bevegelse. Det gjaldt markedet i USA. Kanskje ville det norske markedet følge etter, kanskje ikke. Ei punkskive, av alle ting, hadde i hvert fall kommet seg inn på den amerikanske topp 10-lista – og det var nettopp «Dookie» som avanserte fra 13. til 8. plass.[5]

Selv om eldre punkband som Ramones fortsatt holdt på, var det lenge siden et nytt punkband hadde nådd slike høyder. Det hadde ikke vært punkens tiår, rett og slett. Mange trodde vel at et punkband aldri ville slå gjennom igjen. Derimot hadde grungen kommet og gått – Kurt Cobains selvmord skjedde også i 1994 – og undergrunnspublikumet kunne på sin side finne glede (eller sorg hvis de foretrakk det) i death og black metal som hadde svingt seg opp på tidlig 1990-tall.

Mainstream-listene ga et meget blandet helhetsinntrykk. På toppen av USAs topp 10 i ukesvis lå to filmsoundtrack, henholdsvis Løvenes konge og Forrest Gump, helt til avløsningen kom i form av Boyz II Men. Samtidig skjedde det nesten utrolige uka etter «Dookie»s inntreden, nemlig at nok en punkskive nådde topp ti i form av The Offsprings «Smash». Denne var sluppet i april samme år. Faktisk fant også et par tyngre metalskiver veien til topp ti.[6] Hvor lang tid ville det ta før norske platekjøpere oppdaget dette?

En stund.

Men i oktober 1994 trilla en norsk mainstreamavis, VG, endelig terning for en av skivene. «Dookie» endte på en firer, akkompagnert av en kort anmeldelse der Børre Haugstad nok manglet en del referanser, men i hvert fall kunne relatere til «deler av lydbildet»:

Dersom Spin Doctors hadde fått opp dampen litt, så er du ikke langt unna deler av lydbildet til Green Day.

De har også hørt på powerpop / beat-tradisjonen fra engelske Kinks til amerikanske Knack. Dette albumet har rast oppover listene i USA, og lå siste uke på 4. plass. Grunn: Et pent knippe fengende melodier og kjapp, tett fin amerikansk powerpop.[7]

Uka etter kunne leserne av platelistene også få med seg at «Dookie» var gått inn på Sveriges topp 10.[8]Den falt snart ut igjen, men kom tilbake på nyåret.[9] I januar nådde også «Smash» Sveriges topp 10.[10]Også svenskene var altså før «oss». VG følte muligens at en suksess var i gjære, og trådte til med en ny notis om det «nye» bandet som virkelig traff tidsånden «i disse AIDS-tider» (!):

Hyllest til onani

Det nye amerikanske bandet Green Day ledet av 22-åringen Billie Joe har gjort det bra på MTV med sangen «Longview», som i disse AIDS-tider er en hyllest til onani.

Alt har lykkes for Green Day det siste året. Deres album «Dookie» har rast inn på Top 10 i USA. De spilte både på Woodstock i sommer, samt den store turneen «Lollapalooza».[11]

Beatlemania

AIDS eller ei, Green Day sto i hvert fall på den tida for tekst-tema som appellerte mest til uetablerte. Det var et ungt publikum som satte pris på musikken. Da Green Day skulle gjeste Oslo Spektrum i august 1995 måtte billettprisen skrus ned, fordi «et så ungt publikum ikke vil ha råd til å betale over 200 kroner for en konsertbillett».[12] Det stemmer helt sikkert. Andre aldersgrupper kjøpte helt andre ting. Norges offisielle album-salgsliste, Topp 40, ble sommeren 1995 toppet av Free the Spirit med albumet «Pan Pipe Moods», panfløytemusikk dandert på fire disker (!).[13]

RiP2013_GreenDay_Mike_Dirnt_0002
Green Days bassist, riktignok ikke avbilda i 1994 men i 2013.

Da Aftenposten trilla terningkast 4 på Oslo Spektrum-konserten beskreiv anmelderen et barnekaos: «beatlemania er det nærmeste ordet man kommer for å beskrive publikumsreaksjonen. […] selv om både gutter og jenter faller som fluer og blir tatt hånd om av Røde Kors, er det en overraskende utholdenhet blant de små og tøffe der foran».[14] De tre gutta i Green Day var selv født i 1972; vokalist og gitarist Billie Joe Armstrong fylte ikke 22 før noen uker etter at «Dookie» ble sluppet.

Kan han eller hun ha tenkt, redaktøren i Bergens Tidende, at slik ung musikk måtte dekkes av en ung sjel? Bergens ledende avis fant fram til Preben Jordal, også født i 1972, den gang en student på byens universitet som fem år seinere skulle levere sin hovedoppgave om Thomas Pynchon. Jordal fant verken igjen noe av Pynchons storhet, eller noen andre former for storhet for den saks skyld, i «Dookie»:

Kanskje er det sånn at dersom man har kjedet seg lenge nok, og det til overmål, vil man før eller senere bruke punken som botemiddel for nettopp dette. Og er man av rette støpning lar man seg lokke inn i gitarøs, forte trommer og cockney-vokal fra bak vrengte lepper.

Green Day virker ved første øyekast som tre fyrer man med letthet kunne geleidet bort til en hemmelig fall-lem, fortalt dem noe om at hvis de ble stående akkurat der ville all kjedsomhet forsvinne, alle frustrasjoner ri dem forbi, for deretter å trekke i spaken som åpner gulvet. Jeg mener, hvilke andre grunner, om ikke rent personlige, skulle man kunne ha for å spille punk akkurat nå?

Som musikk betraktet er det unektelig noe bakstreversk over det å i 1994 servere punkpop på sitt mest nyansefattige. Noe påsmurt, tilgjort tidsaktuelt i det å blåse det opp som ny-veiv i andre potens. Man kan såvisst hente frem begreper om energi, intensitet, innsatsvilje, men det faller så mye lettere å snakke om uttrykk skapt, formet og kanskje til og med uttømt av andre. Å si noe om forskjellen mellom det å ha New York Dolls på T-skjorten og det å eie Johnny Thunders sko, forsøke å fylle dem, og mislykkes. På plate.[15]

Hva hadde punken blitt til? Tre fyrer som sang om egen kjedsomhet, riktignok med farga hår, men håpløst lenge etter punken var død?

(For den som ikke tok alle referansene og krumspringene, her er hva Preben Jordal sier i dag:

– Plateanmeldelser er ikke en sjanger jeg er spesielt opptatt av i dag. Det må jeg si. I den grad jeg leser plateanmeldelser, synes jeg det ofte er mye rart og innforstått. Omtrent som mine egne forsøk, altså. – Jeg husker at jeg syntes platen var ganske dårlig og har aldri likt Green Day siden det. Av grunner jeg nå blir minnet på. Særlig dette med å stjele hemningsløst fra sine forgjengere. Uten å være like gode.)

Det mente ikke leserne av Rolling Stone, som kåret «Dookie» til årets beste album med beste cover, og videre mente at Green Day var beste nye band i 1994 med beste nye mannlige vokalist. En femte pris tok de i form av musikk-kritikernes pris for beste nye band.[16]

 

I skuddet

Denne artikkelen kunne hatt mange forskjellige titler, avhengig av hvor fokuset lå. «Første punkband på toppen av ‘Ti i skuddet’-lista», for eksempel. Denne æren ble nemlig Green Day til del.[17] Når en slik tittel ikke er valgt, var det for å ikke gjøre artikkelen altfor haydenwhitesk. Mange punkmusikk-connoisseurer vil oppfatte gjennombruddet i radiolisteland som en tragedie, eventuelt komedie, eller en blanding av de to. Noen ville på den annen side tenkt romanse: punkmusikk fikk endelig sitt kjære og etterlengtede massepublikum.

Vi får forsøke å ikke overtolke og å holde oss til fakta, som at det altså er 20 år siden «Dookie» og «Smash» kom, og at det unektelig er 20 år siden de ble sluppet ut. 19 år er det siden skivene nådde norske hitlister, og da «Dookie» debuterte på den offisielle albumlista den 25. januar 1995 var det på en 19. plass. Samtidig hadde albumet nådd andreplass i USA og tredjeplass i Sverige, så bølgen hadde ikke brutt der heller.[19]

VGs utrettelige, da som nå, musikkanmelder Stein Østbø kunne slå fast at nordmenn hadde «for alvor begynt å få øynene opp» (ikke ørene?) for Green Day. Rebelske episoder og konserter gjorde Green Day «populære hos en fanskare som fra før hyller og dyrker en fundamental gi-faen-holdning». Heller ikke Østbø gikk så langt som å kalle musikken punk, men en «krysning av pop og rock med klart utspring i punken».[20]

Kun en måned seinere slo VG fast at Norge hadde fått en «Punk-bølge». To band utgjorde en bølge i VGs terminologi, dertil formidlet i i krigstyper. Overskriften aleine tok faktisk mer plass enn brødteksten i artikkelen, som for øvrig var inneklemt mellom reklamer for Schindlers liste på VHS og en «Knallhard nyhet!» (Clawfingers «Pin Me Down»). Men faktum var at et nytt album og en singel hadde føket inn på hitlistene, og bandet som sto bak hadde nå solgt ut Sentrum Scene på kort tid.[21] Dette nye albumet var da selvsagt «Smash».

«Smash» var som sagt gitt ut mer enn ti måneder tidligere, så også det albumet måtte ligge og godgjøre seg i USA og Sverige før det slo gjennom i Norge. Det er usikkert om VG tok akkurat dette tidsregnestykket med i beregningen da deres journalist i april 1995 slo fast: «Ikke siden Nirvana slo igjennom med ‘Nevermind’ i 1991, har en gruppe beveget seg så raskt fra det obskure til toppen av rockhierarkiet som Offspring».[22] Dette var raskt før internettets tidsalder. Men de følerne VG hadde ute var ikke så verst. Til sammenligning kom Aftenposten uhorvelig seint på banen. Første gang den avisa omtalte «Dookie» synes å ha vært i aftenutgaven 24. mars 1995, over et år etter plateslipp. Konteksten var et intervju om favorittskivene til en programleder i Midt i smørøyet.[23]

«For Paul Alan Bergene fra ‘Midt-i-smørøyet’ er det viktig å finne sin egen musikkstil. Derfor er det ergerlig når ‘hans’ plater blir populære. […] Moteriktig kledd med rød topplue godt trukket ned over det lange håret. I hendene har han to plastposer fulle av plater. […] Grønsj, hip hop, punk og snowboardmusikk. Det går ikke engang å late som om man vet hva slags musikk det dreier seg om». Slik het det blant annet i journalistens introduksjon før Paul Alan Bergene fikk slippe til med en personlig topp 10-liste. Her var «Smash» på første og «Dookie» på sjette.

Sistnevnte fikk kudos for «Meningsfulle tekster». Paul Alan forsøkte å beskrive alle bandenes musikk for journalisten som definitivt var på bortebane, men det spørs likevel om journalisten og avisleserne lærte så mye av f.eks. beskrivelsen av Pennywise:

«Neppe dansbar musikk. Spilles det høyt, går det nok an å ‘bange’ litt etter rytmen. Riste litt på hodet og sånt. Må vel gå under kategorien grønsj. En mellomting mellom punk og hip hop».

Beskrivelsen av Prodigy, «Music for the Jilted Generation» får bli en bonus: «77 minutter med bra musikk. Det er lenge, det. Datalåter hele veien, med en setning som gjentas gjennom hele sangen. Det høres kanskje utrolig ut, men teksten i denne setningen har mye å si. Man kan nynne med. Drømme seg bort i en teknodrøm».[24]

I året 1995 fulgte Aftenposten imidlertid opp med konsertanmeldelser. Som sørvis til leserne anmeldte avisa til og med en Offspring-konsert i Sverige, slik at leserne skulle få lese om bandet før Offspring gikk på vår egen Sentrum Scene dagen etter. Nazneen Khans anmeldelse føyde seg inn i rekka av firere. Spillet var både «glimrende» og «glitrende», men showet mangla «overraskelser» og «uforglemmelige øyeblikk», het det.[25]

Offsprings vokalist Dexter Holland, 2009.

Hva var det som traff?

Mainstream-pressen hadde altså ikke knytta til seg journalister som var i avantgarden hva gjaldt nye sjangertrender. Det hadde vel ingen forventa heller, men likevel hadde anmelderne en hang til historisk kontekstualisering. Å sette de nye bandene inn i rammer. Hvordan kunne Green Day og Offspring sammenliknes med tidligere punkband? Kunne det i det hele tatt kalles punk? Dette framtrådte som viktige spørsmål.

Som vi har sett ovenfor brukte plateanmelderne forskjellige navn på musikken: powerpop, rock med røtter i punken. Nazneen Khan var mindre redd for å bruke punkbegrepet:

Guttene i Offspring er uten tvil ektefødte gutter av amerikansk og britisk punkrock. Mens kompisene fra Seattle har valgt å lære seg alle Led Zeppelin-riffene utenat, har disse universitetsguttene fra California sugd til seg The Clash, Ramones, Blondie og en dæsj The Specials. Rør dette kraftig sammen og kast inn et par linjer om hvor håpløst det er å være ung i dag, så har du en håndfull fengende hits.

[…]

Mens den opprinnelige punken handlet om å provosere, være farlig og sprenge grenser, handler dagens punk om å ha det moro. Det var ikke noe spy å se og heller ingen gustne kropper med blødende glasskår-sår blant Offspring-guttene. […] Med sitt kortklipte hår (Holland unntatt) kunne de glatt ha vært med i en ‘Juicy Fruit’-reklame. Bandet knuste heller aldri noen gitarer og spilte heller ingen ville versjoner av låtene sine.[26]

En annen Aftenposten-anmelder mente at det først var da Pennywise spilte på Sentrum Scene i slutten av august 1995 at publikum fikk den «første virkelig punk-konserten som har vært holdt på Sentrum Scene».[27]

NoodlesParada
Offsprings lead-gitarist, Noodles.

Khans anmeldelse inneholdt også en faktaboks om «punkens historie», og hun hadde dessuten et intervju med plateselskapet Epitaphs hovedmann i Europa.[28] Da Offspring samme sommer ble headlinere sammen med Ramones på Kalvøyafestivalen,[29] gikk diskusjonene om sjangerbegrepet også der:

Pop eller pønk? Etter Nirvana har hard og alternativ rock inntatt hitlistene, og band som Green Day og Offspring blir altså karakterisert som pønkeband, eller aller helst som bindestrekspønk, for eksempel ‘trallepønk’, eller ‘poppønk’.[30]

«Trallepønk» ser ut til å være avledet av et svensk begrep, punk man kan tralle til. Ordet er neppe med når Norsk Ordbok ferdigstiller sitt monumentale ordbokverk i år: Med stavemåten som NTB foreslo her finnes kun fire Google-treff, som alle stammer fra Blitz’ 32-årsdagskonsert.

Det er kanskje greiest å bruke begrepet «enkel og fengende pønk», som han gjorde, Aftenposten Aftens anmelder av Kalvøyafestivalen 1995 som for anledningen var blitt en «Het pønkfestival». To band som var langt unna headliner-stempelet, Millencolin og NOFX, fikk terningkast 4. Det samme fikk Ramones, selv om medfarten var tøffere i bildeteksten: «LEGG OPP: Etter å ha holdt på i en hel generasjon, låter Ramones så tradisjonelt at det er like greit om de legger opp». Offspring konkurrerte derimot med Raga Rockers (!) om å være dagens høydepunkt; begge fikk 5 med Offspring utropt til «kveldens beste band».[31]

 

Også da Green Day holdt pressekonferanse i forbindelse med konserten i Oslo Spektrum i august 1995 ble bandets historikk tematisert. «Historien om Green Day er den gamle historien om tre greie, morsomme og høflige gutter, som mer eller mindre tilfeldig ble millionærer på hobbyen sin», kunne VG slå fast. Green Day skal ha spilt for 70-80 personer på Rockall i Oslo så seint som et par år tidligere.[32] På begynnelsen av 1990-tallet var de også oppvarmingsband for norske So Much Hate nedover i Europa, og bodde og spilte gjerne i okkuperte hus av Blitz-typen. Litt folkeopplysning var påkrevd, for kunnskapnivået om sjangeren og bandet var fortsatt ikke høyt. «Mange trodde nok ‘Dookie’ var et debut-album da det dukket opp i begynnelsen av fjoråret», oppsummerte Aftenposten Aften.[33]

Sistnevnte avis klemte forresten i samme anledning til ved å nevne Green Days plateselskap på de to første utgivelsene, Lookout Records. Dette er det eneste treffet i Retriever hvor Lookout Records nevnes i en artikkel. Lookout ga på første halvdel av 1990-tallet ut legendariske band innen sjangeren som Screeching Weasel og The Queers, i tillegg til «Energy» av Operation Ivy – og derfor også Rancids første EP. Disse nådde aldri norsk mainstream.

RiP2013_GreenDay_Billie_Joe_Armstrong_0013
Uansett hva man kaller sjangeren (jeg sier nå pop-punk), så har Green Day vært viktige for den.

Diskusjonen gikk også om hvorvidt Green Day hadde solgt ut. Det kommer vel an på øyet som ser, eller øret som hører. Mener man at Green Day og Offspring gjorde det, var det vel ikke punk de spilte heller. At de i hvert fall beveget seg lengre vekk fra sjangeren da det nærma seg årtusenskiftet, kan også sies.

Ikke desto mindre er faktum at «Dookie» og «Smash», som ble utgitt av disse bandene tidlig i 1994, bidro til å gjenopplive sjangeren – mye mer enn for eksempel NOFX’ «Punk in Drublic». Også den har klassikerstatus blant fansen, men den ble ikke anmeldt i norsk mainstreampresse. Liten tvil om at Turboneger, som i likhet med disse bandene allerede hadde gitt ut flere album, var blant dem som levde godt av den fornyede interessen. Og selv for en som oppdaget musikken før tenårene satte inn, tåler platene gjenhør også i dag. Tre dager etter at dette publiseres, spiller faktisk NOFX på Sentrum Scene. Derfor denne lille jubileumshistorikken med tilhørende muligheter for musikalske klikk.

Gjennomgang av de ukentlige topp 20 i 1994-95 gir også en liten flik av marginale bransjedrama. Et av dem er for herlig til å forbigås i stillhet: «UKENS KLATRER. Jan Werner har funnet normalplassen på 16. plass, etter at hans plate ble forsøkt manipulert oppover lista av en ukjent person sist uke».[34]

 

NOTER

1Nordlys 5.2.1994

2Går man så langt tilbake dekker Retriever Aftenposten, VG, NTB, Nordlys, Bergens Tidende og Dagens Næringsliv. Dessverre ikke Dagbladet.

3For rettferdighetens skyld kan man nevne at samme Nordlys-notis nevner Jokke og Valentinernes nye utgivelse «Alt kan repareres» samme uke, mens Black Sabbath og Beastie Boys også var blant platenyhetene – begge riktignok med noen av sine mer forglemmelige album («Cross Purposes» og «Some Old Bullshit»).

4Green Day hadde «gått major» etter to skiver på Lookout! Records.

5VG 24.8.1994

6I oktober fikk de to punkskivene selskap av et metalalbum – «Divine Intervention» med Slayer. I november, da Nirvana («Unplugged in New York») hadde overtatt som listetopp, kom også Megadeth inn på topp 10 for en stakket stund.

7VG 19.10.1994

8VG 26.10.1994

9VG 11.1.1995

10VG 25.1.1995

11VG 30.10.1994

12VG 5.7.1995

13Se http://lista.vg.no/artist/free-the-spirit/album/pan-pipe-moods/4347

14Aftenposten Aften 30.8.1995

15Bergens Tidende 8.11.1994

16NTB 20.1.1995, henviser til Rolling Stone 26.1.1995

17Aftenposten Aften 29.8.1995

Det finnes ingen note 18.

19VG 25.1.1995

20VG 25.1.1995

21VG 22.2.1995

22VG 7.4.1995

23Aftenposten Aften 24.3.1995

24Aftenposten Aften 24.3.1995

25Aftenposten Aften 6.4.1995

26Aftenposten Aften 6.4.1995

27Aftenposten Aften 30.8.1995

28Aftenposten Aften 7.4.1995

29NTB 18.5.1995

30NTB 22.6.1995

31Aftenposten Aften 26.6.1995

32Det het at det skjedde i 1992, men det var nok i 1993. VG 6.4.1993: «PLANET ROCKALL har notert seg vårens ankomst og har brakt det amerikanske punk-rock bandet Green Day til landet. Musikalsk kan de plasseres mellom Buzzcrocks [sic] og Fugazi».

33NTB 29.8.1995, Aftenposten Aften 29.8.1995, VG 30.8.1995

34VG 24.5.1995

Av Morten Haave
Publisert 7. mai 2014 20:34 - Sist endret 16. jan. 2019 16:47