Makt og politikk i Hollendertida: Nederland og Skandinavia på 1600-tallet

I denne artikkelen vises det hvordan Nederland forsvarte sine handelsinteresser og blandet seg aktivt inn i politikken overfor Skandinavia på 1600-tallet. 

I 2012 kom det to nye bøker fra norske historikere om forbindelsene mellom Norge og Nederland i tidlig nytid. Sølvi Sogners «Og skuta lå i Amsterdam …» og Margit Løylands Hollendartida i Norgeformidler begge ulike sider av den utstrakte kontakten landet vårt hadde med det som var Europas mest avanserte samfunn i tidlig nytid. Der Løyland viser hvordan kyst-Norge var del av Nederlands økonomiske oppland, viser Sogner hvordan de samme områdene hørte til Amsterdams demografiske «vassdrag». Denne relasjonen til Nederland delte Norge med de andre landene langs østbredden av Nordsjøen: Danmark, Sverige og flere nordtyske fyrstedømmer.

Parallelt med denne utstrakte folkelige kontakten foregikk det diplomatiske intriger og maktpolitiske dragkamper. At den nederlandske republikken hadde interesse av varer og arbeidskraft fra de skandinaviske landene, førte til konflikter, ikke minst med Danmark-Norge, som dessuten satt med nøkkelen til Østersjøen.

Bakgrunn og økonomi

I år 1600 var Østersjøen viktigere som handelsområde for nederlenderne enn noensinne tidligere: Ifølge den britiske historikeren Jonathan Israel ble kornimporten fra Østersjøen til Nederlandenesom helhet femdoblet mellom 1500 og 1560. I samme periode økte også behovet for og importen av trelast til bygging av skip og bygninger, men dette hentet nederlenderne vel så ofte fra norskekysten som fra Østersjøområdet.

Når Norge var mer populært enn Østersjøen for trelasthenting, skyldtes dette flere forhold. For det første lå Norge nærmere, og nederlenderne rakk flere turer dit enn til Østersjøen. For det andre var norgesfarta mindre rammet av inngrep i form av toll, særlig etter at den dansk-norske kongen hadde trappet opp Øresund-tollen fra 1560-årene. Endelig var Norge mindre krigsrammet enn østersjølandene. Alt dette bidro til at det i perioden 1625–1650 aldri var mer enn en fjerdedel så mange nederlandske trelastskuteanløp i Østersjøområdet som det var i Norge.

Likevel var ikke norgesfarta fri for konflikt. Løyland skriver at smugling av trelast var veldig utbredt langs norskekysten, i og med at hverken nederlenderne eller de lokale bøndene hadde nevneverdig respekt for at det måtte betales toll. I minst ett tilfelle, i 1614, ble nederlandske skip tatt i arrest og konfiskert av staten.

Perioden 1600–1660 var en periode med sterk økning i skattene i Danmark-Norge. At kongen ikke lyktes å få til en tilsvarende vekst i tollinntekter, skyldtes i stor grad nederlandske protester. Likevel utgjorde tollinntektene førti prosent av kronens inntekter i perioden 1641–1660, noe som var litt mer enn de direkte skattene, og blant dem veide Øresundtoll og toll fra norsk trelast tungt. Det er således liten tvil om at nederlendernes, og i noen grad engelskmennenes, handel i stor grad finansierte den dansk-norske staten.

Twaalfjarig bestand, og konflikt med Danmark-Norge

Nederland inngikk en våpenhvile med Spania i 1609, senere kjent som Het twaalfjarig bestand, eller den tolvårige våpenhvilen ettersom den varte fram til 1621. Nederlenderne kunne nå fokusere på andre utenrikspolitiske saker, blant annet å ta opp kampen med Danmark-Norge og England i økonomiske saker. Forholdet til Danmark-Norge var spent i perioden, og i tillegg til sundtollen og den norske trelasta var også de to statene i konflikt over Svalbard, som en nederlandsk ekspedisjon hadde oppdaget i 1596. Kristian 4. hevdet at Svalbard var del av Grønland, og derfor gammelt norsk skattland, og sendte i 1615 opp en ekspedisjon for å kreve inn skatt. Denne ble nærmest oversett av både nederlenderne og engelskmennene, som også hadde fattet interesse for øygruppa. Når dansk-norsk tilstedeværelse likevel ble tolerert på Svalbard, hang det sammen med at nederlenderne ville unngå unødig konflikt om sundtollen.

En annen grunn til det spente forholdet var Kalmarkrigen 1611–1613, hvor Kristian 4. riktignok ikke lyktes i å gjenforene Kalmarunionen, men likevel ble sittende med et heldig utfall. Som mottrekk sluttet Nederland forbund med Sverige og Lübeck, og erklærte seg som garantist for frihandel i Øresund. Det er kanskje mot denne bakgrunnen vi må se nederlendernes iherdige bistand i anleggelsen av Göteborg i 1621. Den nye byen inneklemt mellom det norske Båhuslen og det danske Halland ble svenskenes vindu mot vest, og bød på en handelsveg utenom det danske Øresund. Byen ble anlagt etter nederlandsk modell, med nederlandske kanaler, festningsverk og attpåtil lover. Den dag i dag minner byplanen i sentrum om Amsterdam.

Ny krig mot Spania

Samme år som Göteborg ble grunnlagt, opphørte imidlertid våpenhvilen med Spania etter tolv år. Katolikkene var på frammarsj i Trettiårskrigen, og nederlenderne fant en alliert i Danmark-Norge. Både nederlenderne og Kristian 4. ønsket å forsvare protestantismen i Tyskland, og Kristian 4. ønsket dessuten å komme Gustav 2. Adolf av Sverige i forkjøpet i denne saken. Dette var årsaken til at han beordret Danmark-Norge inn i Trettiårskrigen «med beskjeden engelsk og nederlandsk støtte», sjøl om Riksrådet syntes avtalene med England og Nederlandene var «altfor lite forpliktende». Den dansk-nederlandske alliansen ble fornyet i 1625, og Danmark-Norge gikk inn i krigen. Den såkalte «Keiserkrigen» ble imidlertid en katastrofe for landet, da den katolske general Wallenstein erobret hele Jylland i 1627. Trass i dette fikk Danmark-Norge en mild fred i 1629.

At Nederlands allierte Danmark-Norge ble grundig slått i Keiserkrigen, og at katolikkene var på framgang i Tyskland hele tiåret, var en alvorlig trussel mot Nederland, som dessuten slet i krigen mot Spania. 1620-tallet ble generelt et dårlig tiår: Handelen i Østersjøområdet ble rammet av lavkonjunktur i årene 1625–29, både på grunn av krigshandlinger mellom Sverige og Polen og på grunn av spanske blokader og sjøoffensiver. At krigen mellom Sverige og Polen tok slutt i 1629, og at krigens forstyrrende virkninger på handel med Baltikum dermed forsvant, gjorde imidlertid ting bedre for Nederland. Selv om det så mørkt ut da nesten hele Tyskland var under katolikkenes kontroll i 1629, ble nederlendernes situasjon vesentlig bedre utover 1630-tallet. Dette både fordi svenskene trådte inn i Trettiårskrigen med nederlandske subsidier, og fordi Frankrike kom i åpen krig mot Spania.

Hannibalfeiden

Mellom Nederland og Danmark-Norge brygget det imidlertid opp til konflikt på 1630-tallet. Kristian 4. la i 1632 ikke bare ned forbud mot ytterligere utførsel av eiketømmer, men strammet også til med strengere kontrolltiltak overfor utenlandske handelsskip. Disse omfattet nye og strengere regler for måling av last, samt naturligvis høyere tollkrav. De nye tilstramningene ble ikke tatt godt imot av nederlenderne, for å si det forsiktig, og fem år senere kom det til sammenstøt i det såkalte «slaget ved Fosen», der Kristiansund nå ligger: Ei gruppe nederlandske handelsmenn ble tatt i å bryte de nå fem år gamle bestemmelsene, og ble arrestert av lokale kontrollører. Disse ble så angrepet med våpen av de blant handelsmennene som ikke var blitt fanget, og som satte landsmennene sine fri.

14.Hollandia

Året etter, i 1638, satte Kristian 4. opp Øresundtollen ganske kraftig, i noe Israel beskriver som «an aggressively anti-Dutch mercantilist policy». Nederlenderne ba i første omgang om forhandlinger, noe oldenborgmonarken besvarte med å alliere seg med Spania og støtte opp under deres handelsboikott mot nederlenderne. Nederland svarte med å slutte forbund med Sverige i 1640, og med forbud mot seilas til Østersjøen og Norge samme år og året etter.

Til slutt intervenerte nederlenderne direkte i Hannibalfeiden, krigen mellom Danmark-Norge og Sverige 1643–1645. De bidrog både med utleide flåteeskadrer til Sverige, og til slutt også med egne styrker. Danmark-Norge måtte gi tapt, da den overlegne sjømakta gjorde det umulig å overføre tropper til Jylland, der de trengtes. Årsaken til at Nederland ikke sendte egne styrker tidligere enn sommeren 1645, ligger i de forskjellige byenes og provinsenes ulike prioriteringer i en periode der nederlenderne hadde flere ulike utfordringer. Der særlig Amsterdam ville prioritere situasjonen i Skandinavia, foretrakk Rotterdam, Zeeland og stattholder Frederik Hendrik å blokkere flamske havner og slå ned på piratvirksomhet. Amsterdams synspunkt vant til slutt fram.

Resultatet av Hannibalfeiden for Sverige ble store landevinninger. Her tjente Sverige stort på å være alliert med Nederland, og tilsvarende vant nederlenderne på alliansen med svenskene. Tolløkningene fra 1638 ble reversert, med bare en mindre erstatning for toll nederlenderne ikke hadde betalt i året 1645, og i 1647 kom en ny traktat som ga nederlenderne forenklet tollsats på trelast. Øystein Rian påpeker at nederlenderne «reddet» den norske trelastnæringen «fra å bli skattet i hjel av sentralmyndighetene i København».

Ny allianse med Danmark-Norge

I 1648 ble det sluttet fred i mesteparten av Europa, og Frederik 3. besteg den danske tronen etter farens død. Året etter inngikk Danmark-Norge og Nederland en «forsvars- og løskjøpingstraktat», der de blant annet forpliktet seg til å komme til unnsetning med fire tusen mann i tilfelle angrep. Det at Nederland på nytt omprioriterte fra Sverige til Danmark-Norge som alliansepartner, kan ha hatt en sammenheng med at «trusselbildet» mot Nederland endret seg etter Trettiårskrigen. Fram til 1648 var Spania hovedfienden, og Frankrike en alliert. Etter hvert som Frankrike ble den sterkeste makta på kontinentet, ble de brått en alvorlig trussel mot republikken. I Louis 14.s regjeringstid 1660–1715 var Nederland en motstander av Frankrike i alle de største av solkongens ekspansjonskriger, inkludert den spanske arvefølgekrigen.

Da forholdet mellom Nederland og Frankrike forverret seg, kan det dessuten ha innvirket på forholdet mellom Nederland og Sverige. Et forhold som var konstant gjennom 1600-tallet, er nemlig det gode forholdet mellom Frankrike og Sverige. En annen, kanskje viktigere faktor er at Sverige hadde vist seg som ei oppadgående stormakt i Trettiårskrigen, og med sine nye landerobringer som følge av denne krigen kontrollerte svenskene de største elvene i Nord-Tyskland (Weser, Elben, Oder). Nederlenderne kan ha observert at maktbalansen i Norden hadde snudd, og handlet deretter.

En annen ny hovedmotstander for Nederland etter Trettiårskrigen var England. Sistnevnte vedtok Navigasjonsakten i 1651, noe som gjorde situasjonen tilspisset, og året etter løsnet britene det første skuddet i det som ble Den første engelsk-nederlandske krigen. Danmark-Norge stilte i henhold til allianseavtalen med fire tusen mann, samtidig som de fikk penger av nederlenderne for å stenge Øresund – i 1653 kom det ikke et eneste engelsk skip gjennom sundet. Samtidig bedrev nederlenderne utstrakt rekruttering langs norskekysten, noe som kan ha medvirket til å gjøre den nye alliansen med Nederland mindre populær. Til slutt vant imidlertid England krigen, og Danmark-Norge kunne igjen kreve samme toll av Nederland som av andre land.

Under Karl Gustav-krigene var det derimot danskene som skulle trenge alliansen av 1649. Den første av dem, Krabbefeiden, begynte i 1657 med et dansk-norsk angrep på Sverige, og endte med katastrofale landavståelser for tvillingriket. Et nytt svensk angrep i 1658 satte i gang Bjelkefeiden. Nederland hadde holdt seg utenfor Krabbefeiden, både fordi de nettopp hadde undertegnet en avtale med svenskene, og fordi det var danskene som angrep Sverige. Da Danmark-Norge så ble angrepet av Sverige i 1658, overholdt nederlenderne derimot alliansen av 1649. Som tidligere, under Hannibalfeiden, var det innenriks uenighet om hva Nederland skulle gjøre. Nok en gang var det Amsterdam og de vestfrisiske byene som argumenterte for å intervenere for å holde Østersjøen fri, og nok en gang var det det som ble gjort. Danmark-Norge sto under Bjelkefeiden i fare for å bli utslettet som stat, noe nederlenderne ikke kunne godta.

Nederland sendte tre tusen mann og forsyninger til København, samt en flåte som var stor nok til å gjøre det vanskelig for svenskene å få inn forsyninger til sine tropper på de danske øyene. Etter svenskenes mislykte storm på København våren 1659 begynte Nederland sammen med England å utarbeide et forslag til fredsavtale mellom de skandinaviske landene, og etter mye om og men ble freden i København undertegnet den 27. mai 1660. I 1660 medvirket nederlenderne ikke bare til fredstilstand i Østersjøen og Skandinavia, de hadde også rett og slett hindret oldenborgmonarkiet i å forsvinne som selvstendig statsdannelse – Ståle Dyrvik påpeker at «bare desperat motstand og støtte fra sjømaktene Nederlandene og England forhindret Frederik 3.s stat fra å utslettes». Rian viser dessuten at nederlenderne i denne situasjonen viste seg mer villige enn vanlig til å betale toll i Norge, simpelthen «for å finansiere Frederik 3.s forsvarskrig». At Danmark-Norge fikk vanskeligere for å håndheve Øresund-tollen som resultat av at Skåne ble svensk, var imedlertid ikke å forakte.

Ifølge Rian var også nederlenderne i prosessen med å forhandle fram fred «innstilt på at Trondheim len i en ny traktat skulle tilbakeføres til Norge». Det som er mindre kjent i forbindelse med freden i København, er at Nederland forsøkte å få karret til seg Trondhjems len. Dette ble imidlertid forhindret av engelskmennene – en engelsk diplomat brukte som argument at nederlenderne allerede rekrutterte mange sjøfolk fra Trondhjem og omegn, og at de ville fått rekruttert langt flere hvis de ble herrer over lenet. Gitt at England og Nederland var blitt ganske bitre fiender, var dette uholdbart for engelskmennene. Forslaget falt som en følge av dette, Norge fikk omtrent sin nåværende form, og nederlenderne måtte fortsette å nøye seg med indirekte innflytelse.

Slaget på Bergens Våg, «Katastrofeåret» og etterpå

1660-tallet var et roligere tiår enn de foregående for både Nederland og de skandinaviske landene. Innenrikspolitisk var Nederland inne i sin svært republikanske «stattholderløse periode», og stabilitet rådet. Forholdet til England og Frankrike var imidlertid stadig et problem, og i 1664 brøt Den andre engelsk-nederlandske krigen ut.

I Danmark-Norge ønsket man å ta parti for England for å veie opp for presset fra de «overmektige nederlenderne», og året etter ble det forhandlet fram en allianse med engelskmennene. Hendelser i Bergen sommeren 1665 spolerte imidlertid dette: Over seksti nederlandske handelsskip søkte tilflukt i Vågen, med engelskmennene hakk i hæl, og før byens kommandant Claus Ahlefeldt fikk vite om alliansen med England, hadde han tatt parti for nederlenderne. Det såkalte «slaget på Bergens Våg» gjorde denne alliansen umulig, og man forble da alliert med Nederland i stedet. Danske farvann – Øresund inkludert – ble igjen stengt for engelske skip. Krigen varte til 1667, da urovekkende hendelser fikk England og Nederland til å slutte fred og alliere seg i stedet: Louis 14. hadde nemlig gått inn i De spanske Nederlandene, noe ingen av de to sjømaktene så seg tjent med, og resultatet ble et års krig mot Frankrike.

Louis 14. glemte ikke at den tidligere forbundsfellen hadde vendt seg mot ham, og i «Katastrofeåret» 1672 strømmet franske soldater over grensene, og lyktes å okkupere store deler av Nederland. Nederlenderne klarte bare å holde franskmennene unna provinsen Holland ved å aktivere den såkalte Hollandsche Waterlinie: Ved å slå hull på dikene i et område med mange festninger gjorde man det umulig for den franske hæren å komme seg over og okkupere Amsterdam og de andre hollandske byene.

Franskmennene måtte forlate nederlandsk territorium igjen i 1674, og fire år etterpå satte freden i Nijmegen punktum for solkongens guerre de Hollande. Nederland var imidlertid blitt kraftig svekket. Under krigen ble rådspensjonær Johan de Witt lynsjet, og stattholderembetet ble igjen besatt, nå av Willem 3. av Oranien. Utenrikspolitisk hadde Nederland nå langt mindre armslag for å gjennomføre sin politikk. I Danmark-Norge hadde imidlertid nederlenderne fortsatt mulighet til å presse myndighetene. En dansk-norsk tollrulle av 1683 skapte «store handelspolitiske spenninger», blant annet fordi den nærmest satte innførselsforbud på en del nederlandske varer. Etter blant annet en nederlandsk blokade av farten på Norge i 1687, ble rullen og innførselsforbudene opphevet i 1691. Forholdet mellom Nederland og de skandinaviske landene kunne altså fortsatt komme ut for forviklinger, noe en interessant episode fra år 1700 viser.

Just Juels verving av sjøfolk i Amsterdam

Den 5. februar 1700 ankom Commandeur-Capitain Just Juel Amsterdam for å verve sjøfolk til den dansk-norske marinen. Han:

antog … og sendte hiem med Skiberomme efter Haanden fem à sex hundrede dygtige Søe-Folk, og eftersom saadan Hværving ey kunde skee, uden at den jo blev kundbar for den da værende udi Holland Svenske Envoye, saa formaaede han hos General-Staterne, at de sidste tre hundrede Mand, som Commandeur-Capitain Just Juel havde at bortsende, bleve anholdte paa Skibet, da de laae seylfærdige.

Ifølge Juels biograf Nicolai Jonge fikk Juel til slutt sendt alle sjøfolkene til København, men enden på visa ble at Generalstatene (de nederlandske stenderforsamlingene) den 18. mars offentliggjorde et forbud mot å verve sjøfolk til «Fremmede Puisancers Tieneste» på nederlandsk jord. Juel ankom København medio april, og da var Den store nordiske krigen i mellomtida brutt ut. Jonge skriver ikke eksplisitt at det dreier seg om norske og danske sjøfolk, men det er rimelig å anta at en god del av de seks hundre som ble vervet stammet fra tvillingriket. Både Ludvig Daae og Sølvi Sogner nevner episoden, og de går da ut fra at det i stor grad dreide seg om norske sjøfolk.

Danmark-Norges deltakelse i Den store nordiske krigen ble for øvrig i første omgang meget kort, noe England og Nederland sørget for ved å sende en flåte til Øresund. Travental-freden ble undertegnet 18. august 1700, og etter denne var Danmark-Norge «tvunget til passivitet fram til 1709». Da hadde Nederland i mellomtida gått inn i Den spanske arvefølgekrigen.

Konklusjon

Vi har sett at nederlenderne aktivt blandet seg inn i skandinavisk politikk på 1600-tallet, og søkte allianser vekselsvis med Sverige og Danmark-Norge. I noen grad spilte Nederland en tilsvarende rolle i Skandinavia som England allerede hadde begynt å spille på det europeiske kontinentet, nemlig å sikre egne interesser ved å støtte den svakeste parten i en konflikt. I hovedsak var dette vellykket: Nederland lyktes i å forsvare sine handelsinteresser, der de flere ganger protesterte mot tollsatser som i deres øyne var for høye, og de evnet å sikre maktbalansen. Ingen av de territorielle endringer i løpet av 1600-tallet var «forstyrrende» i nederlendernes øyne: Danmark-Norges tap av Skåne i 1658 sikret maktbalansen i regionen, og trass i at ytterligere svensk ekspansjon virket truende, ble det til slutt løst til nederlendernes fordel i 1660 – skjønt ikke til så stor fordel som de kanskje hadde håpet.

Aslak Kittilsen, master i historie fra Universitetet i Oslo har skrevet denne artikkelen, som ble publisert i Fortid 2 2013.

Se også «Velskrevet om nettverk over Nordsjøen», bokomtale av HOLLENDARTIDA I NORGE 1550–1750 i samme utgave.

 

 

LITTERATUR

Vi henviser til orginalversjonen (last ned .pdf av Fortid 02/2013) for noter.

Andersson, Bertil. Från fästningsstad till handelsstad 1619–1820, bind 1 av Göteborgs historia: näringsliv och samhällsutveckling. Nerenius Santèrus Förlag, Göteborg, 1996.
Dyrvik, Ståle. Truede tvillingriker 1648–1720, bind 3 av Danmark-Norge: 1380–1814. Universitetsforlaget, Oslo, 1998.
Daae, Ludvig. Nordmænds Udvandringer til Holland og England i nyere Tid: et Bidrag til vor Søfarts Historie.Cammermeyer, Christiania, 1880.
Israel, Jonathan. The Dutch republic: its rise, greatness, and fall 1477–1806. Clarendon, Oxford, 1995.
Jonge, Nicolai. Den danske Vice-Admiral Just Juels Liv og Levnets-Beskrivelse. C. Horrebow, Kiøbenhavn, 1755.
Løyland, Margit. Hollendartida i Norge: 1550–1750. Spartacus, Oslo, 2012.
Rian, Øystein. Den nye begynnelsen: 1520–1660, bind 5 av Aschehougs norgeshistorie. Aschehoug, Oslo, 1995.
Rian, Øystein. Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648, bind 2 av Danmark-Norge: 1380–1814.Universitetsforlaget, Oslo, 1997.
Sogner, Sølvi. Krig og fred: 1660–1780, bind 6 av Aschehougs norgeshistorie. Aschehoug, Oslo, 1996.
Sogner, Sølvi. «Og skuta lå i Amsterdam … »: et glemt norsk inn- vandrersamfunn i Amsterdam 1621–1720.Aschehoug, Oslo, 2012.

Av Aslak Kittelsen
Publisert 6. mars 2014 06:13 - Sist endret 14. jan. 2019 13:50