Miljøhistorie: Kunsten å lytte til naturens stemme?

Dersom vi definerer historie som studiet av fortiden, kan vi da kalle miljøhistorie studiet av fortidens miljø? Svaret er mer komplisert enn som så, først og fremst på grunn av det noe vanskelige miljøbegrepet. Hvor går grensene mellom natur og kultur, mellom menneske og miljø? Her finnes det mange svar og mange omfattende diskusjoner. Miljøhistorie er av den grunn et veldig bredt fagfelt med mange ulike opphav.

Jorda sett fra apollo 17

Jorda sett fra apollo 17

For artikkelforfatterne er miljøhistorie på det mest grunnleggende nivået studiet av samspillet mellom mennesker og deres fysiske omgivelser i et historisk perspektiv. Miljøhistorie oppfordrer til å forstå miljø og natur som mer enn bare den fysiske bakgrunnen til menneskelige aktiviteter. Med andre ord: de materielle omstendighetene vi lever under – klima, naturressurser, landskap, flora og fauna – har betydning for samfunn og kultur. Det er en direkte miljøhistorisk sammenheng mellom fisk og energisystemer, mellom insekter og krig, mellom skog og urbanisering, for bare å nevne noen eksempler fra litteraturen.

Naturen er ikke en statisk, uforanderlig enhet. Den forandres både som et resultat av, men også uavhengig av, menneskelige handlinger. Samtidig påvirker våre fysiske omgivelser samfunn, mennesker og kultur. Miljøhistorie blir dermed mer enn en studie av vitenskapelig målte endringer i naturen – det er heller en undersøkelse av menneskets fortolkninger av og verdiladede forhold til naturen.

Miljøhistorikere undersøker ofte stedene hvor natur og kultur smelter sammen. Samtidig skiller vi ofte mellom natur og kultur. Dette er på mange måter et kunstig skille, men samtidig er det et nyttig analytisk verktøy for å undersøke menneskets plass i naturen. Mennesker er nemlig alltid en del av den naturlige verden, som en av mange levende skapninger. Samtidig er vi kulturelle vesener. Naturen må alltid fortolkes av mennesker for å gi mening for oss. Vi vil derfor hevde at naturen ikke har en egen stemme som vi kan lytte til. I stedet representeres naturen alltid gjennom interessegrupper, gjennom vitenskap, gjennom kulturelle uttrykk og gjennom verdier. Med andre ord; en storm kan blåse et hus over ende, men det er opp til oss å avgjøre hva det betyr og hva vi skal gjøre med det.

Vi vil derfor vektlegge forskjellen mellom miljøhistorie og liknende disipliner som landskapshistorie. Et eksempel på det siste er Oliver Rackham, som har skrevet historien om trær i England. I hans fortellinger står trærne i sentrum. Selv om mennesker er en del av historiene hans, i og med at de planter og kutter ned trær, sier han ingenting om hvorfor folk gjør som de gjør og hvorfor og på hvilke måter trær var viktige for dem. Selv om de endringene som har skjedd i de fysiske omgivelsene er viktig for miljøhistorie står menneskets historie i sentrum i miljøhistorie.

Donald Worster har presentert en nyttig kategorisering av miljøhistorisk forskning. Han har delt feltet inn i tre nivåer: et fysisk, et sosio-økonomisk og et ideologisk. På det fysiske nivået studerer man den materielle verden; hvordan naturen har endret seg over tid. På det sosio-økonomiske nivået studerer man hvordan politikk, økonomiske systemer og lignende har forsøkt å utnytte og samhandle med naturen. På det ideologiske nivået handler det om forståelser av natur på et mer intellektuelt og verdimessig plan, for eksempel dannelsen av myter, lover, religioner og miljøbevegelser. Disse nivåene gir oss et nyttig utgangspunkt for å tenke om en miljøhistorie som handler om mer enn bare endringer i de fysiske omgivelsene, men også om endringer i kultur og samfunn.

Miljøhistorie krever en tverrfaglig tilnærming. Selv om en miljøhistoriker alltid vil være en historiker som arbeider med sine kilder basert på historiefagets metoder, må man samtidig inkorporere kunnskap og metoder fra andre fagfelt, spesielt fag som biologi, geografi, antropologi, geologi og arkeologi. Naturvitenskapene har hatt en særlig tendens til å være svært viktig for miljøhistorikere som jobber med skogshistorie, klimahistorie, marin historie og forurensning, først og fremst fordi en må forstå de vitenskapelige prinsippene som ligger bak de endringsprosessene en studerer. Av den grunn lar miljøhistorie seg lett kombinere med andre tilnærminger. I den senere tid har spesielt teknologi- og vitenskapshistorie inngått i en fruktbar dialog med miljøhistorie gjennom det felles blikket på kunnskap om og interaksjoner med den materielle verden.

Miljøhistoriens røtter

Som vi har antydet er miljøhistorie et bredt og tverrfaglig sammensatt satt fagfelt. Vi vil gjennom denne teksten presentere framveksten av fagfeltet som en serie generasjoner av tema, problemstillinger og analytiske grep som delvis avløser hverandre, men som også fortsetter å operere parallelt med hverandre. Samtidig er det viktig å påpeke at gjennomgangen vår på ingen måte er komplett og altomfattende; vi omtaler bare et fåtall miljøhistoriske arbeider og forskningsmiljøer. Vi har ikke som mål å inkludere alle, men heller å antyde noen hovedtendenser i fagets utvikling.

I en europeisk kontekst er det vanlig å spore miljøhistoriens opphav tilbake til den franske Annales-skolen. Så tidlig som på 1920-tallet utviklet den franske historikeren Lucien Febvre et program for miljøhistorisk forskning, hvor han oppfordret til å ikke ta forholdet mellom mennesker og natur for gitt. Han tok til orde for en mer geografisk tilnærming til historiske utviklingsprosesser, hvor mennesker og spesielt landskap påvirket hverandre i en gjensidig prosess. En rekke andre historikere fulgte eksemplet hans, blant annet Fernand Braudel, Marc Bloch og Emmanuel le Roy Ladurie. Sistnevnte var redaktør for et nummer av tidsskriftet Annales i 1974 som hadde miljøhistorie som hovedtema. Generelt sett brukte disse tidlige miljøhistorikerne miljøet, og spesielt landskapet, som bakgrunn for menneskelige handlinger, i stedet for å fokusere på samspillet og de gjensidige endringsprosessene mellom miljø og mennesker over tid.

Samtidig, i USA, begynte en generasjon historikere å fokusere på villmark og natur i kjølvannet av miljøbevegelsens framvekst. Da biologen Rachel Carson publiserte boken Silent Spring i 1962 rettet hun hele verdens oppmerksomhet mot miljøproblemene forårsaket av moderne kjemikalier. Ett av eksemplene hennes tok for seg sprøyting med DDT, et middel som er svært effektivt mot skadedyr. Problemet var bare at DDT også ble lagret i løv, som ble spist av meitemark, som igjen ble spist av fugler. Fuglene fikk på denne måten i seg nok DDT til at de enten døde eller ble sterile. Og derfra kommer bokens tittel; en vår uten fuglesang som varslet om en alvorlig miljøkrise. Carson pekte også på at mennesker sto i samme situasjon som fuglene. Vi fikk i oss DDT og andre miljøgifter gjennom maten vi spiste. Det som tidligere hadde blitt sett på som en teknologisk seier over uønskede deler av naturen ble plutselig en usynlig trussel mot menneskeheten. Samtidig viste hun at det var vanskelig å trekke klare grenser mellom mennesker og våre naturlige omgivelser.

Bokforside Silent spring

Ut fra denne bakgrunnen var det ikke overraskende at de første amerikanske miljøhistorikerne i stor grad fokuserte på den naturen som var – eller burde være – uberørt av menneskehender. Roderick Nash sin bok Wilderness and the American Mind fra 1967 var den første av en lang rekke bøker som utforsket villmarkens plass i den amerikanske folkesjelen. Nash beskriver hvordan amerikanerne gikk fra å se på naturen som noe som kunne og burde utnyttes til menneskelige formål til å bli noe som hadde en verdi i seg selv. Han var dermed en av pionerene bak utviklingen av en moderne naturetikk. Nash brukte framveksten av amerikanske nasjonalparker og naturvernere og naturfilosofer som Ralph Waldo Emerson, Henry David Thoreau, John Muir og Aldo Leopold som empirisk kjerne i sin analyse.

Clarence Glackens bok Traces on the Rhodian Shore: Nature and Culture in Western Thought from Ancient Times to the End of the Eighteenth Century kom samme år som Wilderness and the American Mind, men tegnet på et mye større lerret. Glacken fulgte naturfilosofier og miljøbevissthet fra de gamle grekerne gjennom middelalderens Europa og fram til slutten av det attende århundre, og demonstrerte at vi lenge har vært klar over menneskets innflytelse på naturen. Det interessante er Glackens påstand om at det først er fra 1800-tallet at man begynner å forstå denne innflytelsen i et pessimistisk lys.

En rekke av bøkene som kom ved inngangen til 1980-tallet inneholdt en tydelig kapitalismekritikk og viser dermed tydelig sine røtter i den aktivistiske miljøbevegelsen. Helt på tampen av 1970- tallet kom Donald Worsters Dust Bowl: The Southern Plains in the 1930s. Han tar utgangspunkt i den store tørken og støvstormene som rammet de store slettene midt i USA på 1930-tallet, og hevder at dette var en menneskeskapt katastrofe forårsaket av nye, industrialiserte landbrukspraksiser. Worsters bok fikk enorm innflytelse på det voksende miljøhistoriefaget, men William Cronons Changes in the Land: Indians, Colonists, and the Ecology of New England fra 1983 ble enda mer betydningsfull. Utgangspunktet hans var spørsmålet om hvorfor landskapet i New England så annerledes ut ved starten av den industrielle revolusjonen på 1800-tallet enn det gjorde da de britiske kolonistene kom dit 200 år tidligere. Han forklarer dette i forandringene i produksjonsformer og eiendomsrett som fulgte med europeerne, samt at dette brakte med seg økologiske forandringer i det amerikanske landskapet.

Tidlige miljøhistoriske arbeider hadde altså enten en tendens til å fokusere på landskap som scenen menneskelige aktiviteter finner
sted på eller de hadde en klar aktivistisk agenda med miljøvern eller kapitalismekritikk som hovedmål. Hvor utviklet faget seg fra dette utgangspunktet?

Miljøhistorie blir en etablert disiplin

Fra slutten av 1980-tallet og fram mot årtusenskiftet er det ikke tvil om at miljøhistorie hadde blitt en veletablert disiplin i USA. En
rekke av de mest innflytelsesrike verkene fra denne tiden har blitt klassikere i historiefaget og leses også på tvers av faglige grenser.
Dette gjelder spesielt Alfred Crosbys Ecological Imperialism: The Biological Expansion of Europe, 900–1900 fra 1986, William Cronons mesterverk Nature’s Metropolis: Chicago and the Great West fra 1991 og James Scotts Seeing Like a State: How Certain Schemes to Improve the Human Condition Have Failed fra 1998. Dette illustrerer hvordan både temaene og spørsmålene som miljøhistorikerne jobbet med begynte å bevege seg inn i historiefaget som helhet.

Miljøhistorikernes arbeider fikk ut over 1990-tallet et bredere fokus gjennom å inkludere globale eller ikke-vestlige tilnærminger, som for eksempel i Richard Groves Green Imperialism: Colonial expansion, tropical island Eden and the origins of environmentalism, 1600– 1860 fra 1996, eller gjennom å utforske nye kombinasjoner som teknologi- og miljøhistorie, næringslivs- og miljøhistorie, forbruk og miljøhistorie eller urban miljøhistorie, som i Richard Whites The Organic Machine, Edmund Russells War on Nature, Adam Romes The Bulldozer in the Countryside, Joel Tarrs The Ultimate Sink og Martin Melosis The Sanitary City. Disse forfatterne har klart å vise at man kan ta et velkjent tema som mange har skrevet om tidligere og gjenfortolke det på en helt ny måte ved å fokusere på miljøhistorien bakom disse fenomenene.

Miljøhistoriske framstillinger har til og med potensiale til å bli bestselgere. Dersom man besøker bokhandelen på en internasjonal
flyplass er sjansene store for at en finner en av Jared Diamonds bøker Guns, Germs, and Steel eller Collapse. Diamonds bøker er
vellykkede både fordi de er velskrevne og fordi han klarer å relatere forskningen sin til dagsaktuelle miljøspørsmål på en måte som
kan engasjere alle fra skoleelever til forretningsreisende. Som sådan reiser han også en utfordring til ikke bare miljøhistorikere, men historikere generelt, om å klare å nå et bredere publikum.

Som vi har sett i denne gjennomgangen så langt har de fleste miljøhistorikerne vi har omtalt vært amerikanske. Det betyr ikke at europeiske forskere ikke har vært interessert i miljøhistorie, men at de har vært mye senere ute med å organisere seg selv som en spesifikk historiedisiplin. Mens American Society for Environmental History ble grunnlagt i 1977 ble ikke European Society for Environmental History etablert før i 2001. I tillegg har mange europeiske historikere som jobber med miljøhistoriske temaer ennå ikke begynt å eksplisitt omtale eller forstå seg selv som miljøhistorikere. Dette har begynt å forandre seg, for eksempel som et resultat av at noen få europeiske universiteter har opprettet øremerkede professorat i miljøhistorie samt opprettet sentre for miljøhistorie. Vi kan nevne University of Stirlings Research Centre for Environmental History and Policy”, Klagenfurt Universitets (Wien) ”Zentrum für Umweltgeschichte og University of St. Andrews’ Institute for Environmental History. Tyskland har også hatt en høy forskningsprofil, delvis på grunn av German Historical Institute i Washington DC, som har bidratt med forskerstipender, nettverksmidler og en vilje til å satse på miljøhistorie. Tyske forskere som Frank Uekotter og Thomas Zeller har deltatt aktivt i den internasjonale miljøhistoriedebatten.

Samtidig er mye av den europeiske forskningen ikke tilgjengelig for et internasjonalt publikum på grunn av språket. Dette gjør at
mange av de faglige diskusjonene ofte begrenser seg til en nasjonal arena. Man får dermed lett det inntrykket at det er amerikanerne som driver den intellektuelle utviklingen i fagfeltet. Hvorvidt dette stemmer eller ikke kan selvsagt diskuteres, men det er ikke til å komme forbi at engelsk per i dag er miljøhistoriens morsmål.

Hvor passer så Norge inn i denne internasjonale utviklingen? Vi har flere utmerkede miljøhistoriske publikasjoner skrevet av nordmenn og vi hadde norske bidragsytere i en av de første europeiske miljøhistoriesamlingene fra 1991. Mye av fokuset har ligget på tradisjonelle miljø-historiske tema som villmark, naturvern og miljøbevegelser. Spesielt Bredo Berntsens bøker Grønne linjer og norsk natur – farvel? (skrevet sammen med UMB-professor Sigmund Hågvar) har tatt for seg dette hjørnet av miljøhistorien. Hilde Ibsen skrev en utmerket lærebok i miljøhistorie, men problemet var bare at det ikke fantes noen nevneverdig vilje til å opprette fagtilbud i miljøhistorie i Norge. Miljøhistoriske tema har til en viss grad blitt inkludert i en rekke bredere kurs, spesielt ved Universitetet i Oslo, men det virker ikke som om disse kursene har oppnådd tilstrekkelig momentum til å satse på dedikerte kurs og vitenskapelige stillinger i miljøhistorie. Dette begrenser også rekrutteringen inn til faget.

Det finnes flere norske forskningsgrupper som jobber med tema relatert til miljøhistorie. Det mest profilerte miljøet er nok rundt Terje Tvedt, som skrev boken og dokumentarserien En reise i vannets historie. Han har ledet flere prosjekter om vannets historie og rolle i samfunnsutviklingen og leder nå en gruppe forskere ved Senter for Grunnforskning i Oslo som jobber med prosjektet ”Understanding the Role of Water in History and Development” i 2008-2009. Ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo jobber flere forskere med historiske prosjekter, selv om flertallet ved senteret fokuserer på problemstillinger knyttet til bærekraftig utvikling i en global kontekst. I den senere tid har miljøhistorien blitt koblet til teknologi og vitenskap. I tillegg til Trondheimsmiljøet er det vel hovedsakelig Kristin Asdal i Oslo og Eva Jakobsson i Stavanger som har representert denne tendensen, om enn i noe forskjellige retninger.

193px-Murchison_Falls_573x430

Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU opprettet en forskningsgruppe for miljøhistorie i 2008 etter at instituttet fikk gjennomslag for et eksplisitt miljøhistorisk prosjekt i Forskningsrådet. Prosjektet ”Voices of Nature: Representing Nature in Environmental Policy Negotiations” ledes av professor Per Østby og har to postdok-stillinger og en PhD-stipendiat. Det fokuserer på hvordan ulike aktører har gjort seg til talsmenn for naturen over tid i bestemte situasjoner. Det ene prosjektet utføres av Dolly Jørgensen, som undersøker kontroversene rundt bruken av utrangerte oljeplattformer som fiskerev i California, Mexico-gulfen og Nordsjøen. Det andre postdoktor-prosjektet utføres av Finn Arne Jørgensen, som ser på den norske hyttas miljø- og teknologihistorie. PhD-stipendiaten Morten Haugdahl undersøker hvordan miljøbevegelsen bruker vitenskapelig kunnskap i sin argumentasjon. Vi har også opprettet en månedlig tverrfaglig seminarrekke for humanistisk og samfunnsvitenskapelig miljøforskning.

Konklusjon: Miljøhistoriens framtid i Norge

Dette er så langt vi kan se status for norsk miljøhistorie i dag. Og da gjenstår spørsmålene: Har miljøhistorie noen framtid i Norge?
Hvorfor skal vi i det hele tatt bry oss om miljøhistorie? Hvorfor bør vi studere og skrive miljøhistorie? En grunn er at miljøhistorie
står i en unik posisjon til å kunne bety noe i dagens miljødebatt. Dersom vi skal kunne løse de miljøproblemene verden står ovenfor
i dag må vi forstå de komplekse historiske situasjonene som skapte dem. Naturvitenskapene kan nemlig ikke forklare hvorfor og hvordan disse situasjonene har oppstått, men dette er nøyaktig det vi historikere kan. Vi kan analysere fortiden, forstå de avgjørelser som ble tatt, hvorfor ett av flere mulige alternativer ble valgt, hva konsekvensene av disse valgene ble, og så videre. Derfor er miljøhistorie ekstremt viktig for dagens miljødebatt. Vi kan bidra til å synliggjøre valgmuligheter og gjennom studier av fortiden vise mulige konsekvenser av fremtidige valg. Kort sagt: det er en spennende tid å for miljøhistorikere.

Vi tror at dette er en bedre tid enn noensinne til å få finansiering til miljøhistoriske forskningsprosjekter. I tillegg til Forskningsrådets program Norsk miljøforskning mot 2015, som finansierer oss, virker det som om miljøproblematikken vil integreres i stadig flere programmer i kjølvannet av klimaforliket. Utfordringen er å få tak i disse midlene. For å klare dette tror vi det er viktig å skape nettverk, både innenfor og utenfor historiefaget. For det andre trenger vi å utvikle tverrfaglige prosjekter som virkelig klarer å utnytte potensialet i miljøhistorie som analyseverktøy. For det tredje trenger forskningsprosjektene å utformes slik at de på ett eller annet nivå taler til dagens miljøbevissthet – med andre ord, de trenger å være relevante og nyttige, selv om de ikke trenger å handle om kun moderne prosjekter.

Dolly Jørgensen  og Finn Arne Jørgensen, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Artikkelen ble først publisert i Fortid 04/2008. For å se den fullstendige artikkelen med noter, se Fortid 04/2008

Emneord: miljøhistorie Av Dolly Jørgensen, Finn Arne Jørgensen
Publisert 16. des. 2014 09:24 - Sist endret 24. jan. 2019 11:23