Oslo – 700 år som hovedstad?

Både i 1950 og i 2000 feiret Oslo jubileer, og i 2014 er det planlagt nok en jubileumsfeiring. Denne gangen er det ikke for å feire byen Oslo, men hovedstaden Oslo. Men har egentlig Oslo vært en hovedstad i 700 år?

Den siste helgen i august [2014] planlegger Kulturetaten en markering av at Oslo har vært Norges hovedstad i 700 år. I en artikkel osloby.no publiserte i oktober i fjor, uttalte flere anerkjente historikere seg om feiringen. De er skeptiske til manglende faglig belegg for å bruke hovedstadsbegrepet om Oslo allerede i 1314. Nylig har nok en artikkel tatt opp dette temaet, og flere røster har stilt seg kritiske til at norske byer påberoper seg et hovedstadsstempel i middelalderen. I denne artikkelen vil jeg diskutere hvorvidt en kunne kalle Oslo en hovedstad allerede da. Hvilke politiske karaktertrekk tyder på at Oslo var en hovedstad på 1300-tallet, og hvilke taler imot? Kan vi egentlig snakke om et 700-årsjubileum for byen som hovedstad?

Hva er en hovedstad?

For å kunne diskutere hvorvidt Oslo var en hovedstad eller ikke, er det nødvendig å presisere hva som ligger i dette begrepet. Hva kjennetegner egentlig en hovedstad? Store norske leksikon bruker betegnelsen om en by hvor landets regjering og politiske sentraladministrasjon befinner seg, samt at denne byen stort sett også er den største i landet og sentrum for økonomi og kultur. Det er altså nødvendig at byen innehar posisjonen som politisk sentrum i landet, mens det økonomiske og kulturelle kommer i andre rekke – det siste er gode nyheter for jubileumsentusiastene i Oslo. Det er få som regner Oslo for å ha vært den viktigste byen økonomisk og kulturelt sett i middelalderen. Bergen var særdeles viktig for handel, og dette styrket byens sentrale stilling økonomisk. Det var også den største byen i flere århundrer etter middelalderen. Trondheim regnes gjerne som den viktigste byen kulturelt sett på grunn av byens religiøse betydning for landet. Det var her erkebispesetet lå, noe som befestet byens posisjon som en slags «kulturell hovedstad». For å konstatere hvorvidt Oslo kunne kalles en hovedstad eller ikke på begynnelsen av 1300-tallet, er det derfor naturlig å fokusere på byens politiske betydning for landet. Med dette i mente er det nødvendig å se på hva som faktisk var den politiske realiteten omkring år 1300.

Håkon 5. Magnusson

Da kong Magnus Lagabøte døde i 1280, etterlot han seg to mindreårige sønner. 12 år gamle Eirik tok over som landets konge, mens hans to år yngre bror, Håkon, ble hertug over et område som blant annet inkluderte Oslo. I 1284 ble Håkon myndig, og tok over den reelle styringen av hertugdømmet sitt. Utbyggingen av Oslo by tok til, og flere kjente byggverk regnes for å ha blitt påbegynt i Håkons regjeringstid. Her kan nevnes kongsgården i Gamlebyen (i stein), utvidelsen og ombyggingen av Mariakirken samt borgen på Akersneset.

Håkon var involvert i en rekke statsavgjørelser da Eirik var konge. I flere tilfeller var han nærmest likestilt med kongen. Da kong Eirik døde i 1299, hadde han ingen livsarvinger, noe som betydde at Håkon var nærmeste arving til tronen. Oslo var Håkons residensby som hertug, og den ble utover på 1300-tallet en mer betydningsfull by også for rikskongedømmet. Det var særlig knyttingen av kanslerembetet til Mariakirken som fikk stor betydning for byen, og det er denne begivenheten mange mener at gjorde Oslo til hovedstad i 1314.

Kongsrådet og kanslerembetet

Gjennom hele middelalderen var det et spesielt forhold mellom kirke og kongemakt, preget av både samarbeid og stridigheter. Innledningsvis hjalp de hverandre med å bygge opp institusjonenes maktgrunnlag, mens de senere ofte kjempet om å ha den mektigste stillingen i samfunnet. I den første perioden av middelalderen var det kristningskongene som spredde den nye religionen i landet, og det var disse og andre stormenn som bygde kirker. Kirken kunne til gjengjeld i stor grad legitimere kongens makt, da han gjennom samarbeidet fikk støtte hos øverste instans: Gud. Mariakirken har trolig hatt et spesielt forhold til kongemakten helt siden tidlig middelalder. I moderne tid har arkeologer gjort funn som tyder på at Mariakirken og kongsgården i Oslo har ligget i nærheten av hverandre geografisk helt siden 1000-tallet, noe som kan tale for at kongen benyttet seg av denne kirken i større grad enn de andre kirkene i byen. Dominoeffekten av samarbeidet mellom kongemakten og Mariakirken innebar at begge parter fikk økt innflytelse og anseelse.

Med Håkon 5. som konge ble det knyttet enda nærere bånd mellom kongemakten og Mariakirken. Han startet en omfattende utbygging av kirken på 1290-tallet, og etter at han overtok kongetittelen, bygget Håkon også ut en organisasjon av kongelige kapeller. Mariakirken fikk etter hvert den sentrale rollen i kapellorganisasjonen. I år 1300 bestemte Håkon at presteskapet i Mariakirken skulle inkluderes i det verdslige aristokratiet, noe som betydde at geistligheten i denne kirken fikk høy rang i samfunnet, eksempelvis fikk prosten lendmannens rang. 31. august 1314 bestemte kongen at prosten ved Mariakirken i Oslo skulle være rikets kansler «til evig tid».

Allerede under Magnus Lagabøte var kansleren en sentral aktør i norsk politikk, ved at han blant annet oppbevarte kongens segl. Dette betydde at kansleren kunne sende ut brev på vegne av kongen og riket. Kansleren hadde på denne tiden også en funksjon som kongelig rådgiver under riksmøter. Utover på 1200-tallet begynte rådgiverne på disse møtene i større grad å fungere som et kongsråd, men akkurat når dette skjedde, gir ikke kildene noe klart svar på. Betegnelsen «råd» ble offisielt brukt for første gang under et møte i 1302, men historikere regner med at overgangen skjedde tidligere enn dette, trolig etter at den mindreårige Eirik ble konge i 1280. Selv etter at Eirik ble myndig var kongsrådet en betydningsfull aktør i norsk politikk, da Eirik var en svak konge som i stor grad overlot styringen av riket til andre. Til tross for usikkerheten omkring kongsrådets opprettelse, er det sikkert at kansleren fikk en sentral posisjon i det nye rådet. Da Håkon tok over tronen, mente han at rådet hadde fått en for sterk stilling i norsk politikk, og han arbeidet aktivt med å sikre at kongens makt var overordnet rådets. Håkon kunne likevel ikke styre helt uten disse rådgiverne, så rådinstitusjonen var også betydningsfull etter Håkons overtakelse.

Å knytte kanslerembetet til prosten ved Mariakirken var et trekk Håkon gjorde blant annet for å sikre mer kontroll til kongen. Ved å binde sammen et verdslig embete og et prostedømme fikk kongen myndighet til å gripe inn på flere områder i folkets samfunnsliv. Kirkens religiøse fundament gjorde at institusjonen hadde en ideologisk makt over folket, og dermed større innflytelse enn kongemakten når det gjaldt hvordan befolkningen valgte å leve. Et sterkere samarbeid mellom kirken og kongen skapte også en mer effektiv sentraladministrasjon. Sverre Bagge skriver at med Håkon 5., ble kansleren trolig den fremste mannen i kongsrådet, og det var tenkt at kansleren skulle lede en eventuell formynderregjering. At prosten ble valgt til kansler «til evig tid», var en måte for Håkon å forhindre forandringer etter sin død.

Ved å knytte kanslerembedet til Mariakirken gjorde kongen det vanskeligere å skifte ut kansleren og prøvde derved å sikre seg at den person som i første rekke representerte Håkons egen politikk, fortsatt ble sittende ved makten etter hans død.

Under Håkon økte kronens lovgivende og dømmende myndighet, og kongen fikk inn store inntekter gjennom bøter og toll. Han bygget ut sentraladministrasjonen, og tjenestemenn til nye og gamle embeter ble rekruttert fra den nylig opprettede kapellorganisasjonen. Menn med geistlig utdannelse var skrive- og lesekyndige, og hadde gjerne kunnskap om jus og regnskap. De kongelige kapellene sørget derfor for at kongen fikk utdannede og pålitelige menn i sin administrasjon. Situasjonen omkring 1314 viser at Oslo i større grad enn tidligere ble det politiske tyngdepunktet i Norge. Kongsrådet under kansleren fungerte som en slags regjering, sett med moderne øyne. Noe som langt på vei er med på å oppfylle kravene til en hovedstad.

8. mai 1319 døde Håkon, og kort tid etter gikk Sverige og Norge inn i et kongefellesskap. Med det nye kongefellesskapet skjedde det trolig raskt en avsettelse av kansleren. Håkons planer om å videreføre politikken sin gjennom formynderregjeringen etter døden, fungerte dermed ikke. Håkons arvtager, dattersønnen Magnus, var mindreårig i 1319, og det ble bestemt at «rikets råd» skulle styre på vegne av han. Veslekongens mor, Ingebjørg, hadde også innflytelse på politikken som ble ført i landet i tiden etter Håkons død. De nye politiske aktørene etter 1319 ønsket heller å få gjennomslag for sin egen politikk enn å videreføre Håkons.

Riksrådet

På mange måter ble Oslo det politiske senteret i Norge under Håkon 5., det var tross alt her statsadministrasjonen med kansleren befant seg. Flere vil nok kunne strekke seg til å omtale byen som en slags hovedstad de første årene etter 1314, men for å vurdere om Oslo virkelig kan feire et 700-årsjubileum som hovedstad, er det imidlertid nødvendig å også se på hva som skjedde etter Håkons død. Spørsmål som dukker opp, er om byen hadde fått en varig posisjon som politisk sentrum i landet (slik man bør kunne forvente av en hovedstad som feirer 700 år), eller om byens stilling mellom 1314 og 1319 var preget av enkeltpersoners innflytelse, og at dens sterke stilling politisk dermed var kortvarig.

1319 markerte et vendepunkt for kongsrådet og dets leder, kansleren. Med Magnus’ trontiltredelse var det «rikets råd» som skulle ha den reelle makten mens kongen var mindreårig. Moseng et al. skriver: «At et eventuelt framtidig formynderråd ble kalt ‘rikets råd’ i stedet for ‘kongens råd’, kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge». Kongsrådet ble dermed gradvis erstattet av et riksråd. Hvordan påvirket så denne overgangen fra et kongsråd til et riksråd Oslos politiske stilling?

Utover på 1320-tallet ble det gradvis færre geistlige i rådet. Majoriteten var etter hvert verdslige stormenn fra ulike steder i landet, og disse jobbet for å sikre aristokratiets interesser. I 1323 fikk drottseteembetet en ny stilling i norsk politikk. Fra å ha hatt ansvar for kongens vakthold, ble drottseten den viktigste verdslige embetsmannen i riket. På mange måter kan han sammenlignes med kansleren under Håkon 5., da han var leder av riksrådet, og med det en av rikets mektigste menn ved siden av kongen. Her kan Ogmund Finnsson fra Ryfylke (dagens Rogaland) nevnes. Han var drottsete i flere perioder etter 1360-årene, både under Håkon 6., og under hans sønn Olav 4. Riksrådets makt ble utover 1300-tallet så sterk, at kongen senere ikke klarte å holde rådet unna avgjørelser som gjaldt riket. Dette ser vi eksempelvis da Magnus tok over som myndig konge i 1331. Norge gikk da inn i en turbulent tid, hvor et betydelig antall stormenn viste sin misnøye med kongen. En teori for opprørene som fant sted, er at Magnus forsøkte å styre i Sverige og i Norge uten riksrådene. Han oppholdt seg mer i Sverige enn i Norge, noe som forsterket det norske riksrådets følelse av at det ble tilsidesatt. Det at kongen brukte norske ressurser for å sikre svenske interesser, falt heller ikke i god jord hos norske stormenn. Da Magnus ble kronet til konge over begge landene i 1336, var det uten at norske riksrådmedlemmer eller geistlige var til stede. Kroningen ble således gjennomført over hodet på dem. Resultatet av opprørene var at kongefellesskapet med Sverige tok slutt, og at yngstesønnen til Magnus, Håkon, ble valgt til ny norsk konge i 1343. Magnus satt med den egentlige kontrollen over landet fram til Håkon 6. ble myndig i 1355, og deler av landet beholdt han også kontroll over etter dette, men hendelsen viser likevel hvor stor betydning riksrådet hadde fått: Magnus måtte si fra seg tronen blant annet på grunn av rådets misnøye.

Slik det kommer fram i avsnittet over, oppholdt Magnus seg hovedsakelig i Sverige, noe som betydde at en stor del av landets styring ble gjennomført utenlands. Når det gjaldt den politiske sentraladministrasjonen som befant seg i landet, var ikke denne tilknyttet én bestemt by. Riksrådet hadde ikke sitt hovedpunkt i Oslo, slik kongsrådet hadde hatt; Oslo var bare én av byene rådet benyttet seg av. Kanslerembetet som i utgangspunktet hadde ført til at Oslo fikk den politiske stillingen den fikk, endret seg betraktelig utover 1300-tallet. I flere år etter Håkon 5.s død manglet Norge en kansler. I perioden 1327 til 1333 ble imidlertid kanslerembetet igjen tatt i bruk, før det stod tomt fram til 1344/1345. Mariakirkens innflytelse på embetet varierte i denne perioden, men på 1340-tallet kom det en fornyet interesse for den gamle kongekirken og for kapellorganisasjonen som helhet. Selv om kapellene og Mariakirken igjen ble viktig for sentraladministrasjonen til kongen, hadde store deler av kanslerembetets maktgrunnlag blitt borte. Å være leder for kongsrådet og å lede en eventuell formynderregjering var det som gjorde prosten i Mariakirken så mektig under Håkon 5. Under de neste kongene var ikke dette lenger oppgaver som tilfalt ham. Riksrådets sterke maktposisjon vedvarte utover på 1300-tallet, og under Håkon 6. og Olav 4. styrte kongene riket i samarbeid med rådet. Selv om Oslo var ett av stedene hvor riksrådet holdt møter, stod ikke byen lenger i samme særstilling politisk som i årene etter 1314. Byen var ikke lenger sentrum for statsadministrasjonen.

Hovedstadsbegrepet om en by i middelalderen?

Til nå har det blitt stadfestet at Oslo fikk en sterkere politisk stilling etter at kanslerembetet ble knyttet til Mariakirken. Det har blitt konstatert at kriteriene for om en by kan betegnes som en hovedstad i moderne forstand, i noen grad ble oppfylt for Oslo i 1314. Det som imidlertid ikke har blitt diskutert, er hvorvidt det egentlig er riktig å bruke hovedstadsbegrepet om en by i middelalderen. For å forklare hovedstadsbegrepet benytter vi oss generelt av relativt moderne funksjoner, eksempelvis en regjering. Er det riktig å koble hovedstadsbegrepet, hvor slike funksjoner ligger til grunn, til en by i middelalderens Norge?

Hovedstadsbegrepet i seg selv er problematisk å bruke om en norsk by i høymiddelalderen, fordi landets «politiske sentrum» fremdeles var nært knyttet til kongen som person. I den første perioden av middelalderen var rikets styringsadministrasjon sterkt knyttet til hvor kongen befant seg, da kongens makt i stor grad var bundet av prinsippet om fysisk tilstedeværelse. Kongen var nødt til å reise rundt om i landet for å tilegne seg og opprettholde politisk støtte. Landets hovedstad var således ikke én bestemt by, men ble endret ut i fra hvor kongen oppholdt seg. I høymiddelalderen var landet imidlertid blitt sentralisert nok til at de ulike delene lot seg styre uavhengig av om kongen befant seg i området fysisk. At Oslo oftere ble brukt som residensby under Håkon 5., sender likevel signaler om at byen hadde blitt viktigere for kongemakten. Men til tross for at prinsippet om kongens fysiske tilstedeværelse i stor grad hadde falt bort på begynnelsen av 1300-tallet, var hovedstadsspørsmålet fremdeles knyttet direkte til kongen. Bestemmelsen om at Oslo skulle få den politiske stillingen byen fikk i 1314, hadde å gjøre med kongemaktens forhold til nabolandene, ikke at byen økonomisk, demografisk eller kulturelt sett var mer egnet enn andre byer. Oslo ble viktigere fordi det passet med kongens utenrikspolitikk på dette tidspunktet. Øystein Rian beskriver dette slik:

«Rundt 1300 ble det norske kongedømmet trukket inn i en økende rivalisering med den danske og den svenske kongemakten, samt med de mektige tyske hansabyene. Dette bidrog til å trekke det politiske tyngdepunktet og oppmerksomheten mot sørøst, med Oslo som hovedby. Det var særlig merkbart i Håkon 5.s regjeringstid, 1299-1319, og denne kongen brukte Oslo mye mer som residensby enn tidligere norske konger.»

Bergen hadde vært den viktigste byen på det politiske planet gjennom store deler av middelalderen, og Helle betegner byen som «landets første virkelige rikshovedstad». Tidligere i middelalderen hadde kongemaktens viktigste utenriksforbindelser vært med De britiske øyer, og Bergen hadde således vært et naturlig ankerpunkt. Selv om det politiske fokuset mot slutten av høymiddelalderen hadde beveget seg mer mot sørøst, oppholdt Håkon seg likevel mer i Bergen enn i Oslo – i likhet med det hans forgjengere hadde gjort. På mange måter fortsatte altså Bergen å være den viktigste byen i landet, den var tross alt kongens hovedresidensby.

Politikken landet førte, var altså i betydelig grad knyttet til hvem som var konge – og da også hvem som ikke lenger var konge. Avtaler som en konge hadde inngått i sin regjeringstid, var ikke nødvendigvis gjeldende også etter hans død. Eksempel på dette ser vi tydelig med avsettelsen av kansleren etter Håkon 5.s død. Avgjørelsen Håkon hadde tatt om kanslerembetet, varte bare i hans egen levetid. Med nye tronfølgere kom også nye ønsker for styringen av landet, og at kanslerembetet skulle være tilknyttet Mariakirken, var ikke ett av dem.Bestemmelsen Håkon 5. gjorde i 1314, var således personlig og skjør, og med kongens dødsfall forsvant også Oslos politiske særstilling. Tidligere i artikkelen ble det ymtet frampå et spørsmål om Oslo fikk den stillingen den hadde mellom 1314 og 1319 på grunn av enkeltpersoners innflytelse. Eksempelet ovenfor motbeviser ikke akkurat dette.

En hovedstad i 1314?

Håkon ga kanslerembetet til prosten i Mariakirken «til evig tid», men historien har vist at den siste delen av avgjørelsen ikke ble fulgt. Tidsperspektivet blir viktig her: Prosten i Mariakirken var bare rikets kansler i omtrent fem år etter at Håkons avgjørelse ble tatt. En kan spørre seg om disse fem årene er nok til å kalle Oslo en middelalderhovedstad. Etter dette gikk Norge inn i kongefellesskap og unioner med Sverige og Danmark, og frem til 1814 hadde ikke Norge en egentlig hovedstad.

Når det gjelder Håkons valg av Oslo som sete for sin administrasjon, er det interessant å se på hans motiver for dette. Å utnevne prosten i Mariakirken til kansler «til evig tid», var et ledd i Håkons prosess om å fremme og styrke egne interesser, og det kan derfor diskuteres hvorvidt kanslerembetet i det hele tatt var et selvstendig styringsorgan. Hadde det ikke vært for utenrikspolitiske hensyn, hadde antagelig ikke prostene i Oslo blitt tildelt kanslerstillingen. På den annen side må en sette spørsmålstegn ved om Oslo egentlig var den viktigste byen politisk sett på dette tidspunktet. Oslo ble styrket som kongelig residensby under Håkon 5., men kildene viser likevel at kongen oppholdt seg mer i Bergen. I og med at prinsippet om personlig makt i aller høyeste grad var gjeldende under Håkons regjeringstid, er det ikke uten betydning at han valgte å tilbringe mer tid i en annen by enn Oslo. Det at Oslos stilling som residensby ble styrket, er ikke synonymt med at det ble en hovedstad.

Noen år etter Håkon 5.s død fikk prosten i Mariakirken tilbake kanslerembetet, men det politiske tyngdepunktet hadde da blitt flyttet fra dette embetet til riksrådet. Rådet fikk utover på 1300-tallet en relativt selvstendig stilling i norsk politikk, hvor kongen i mindre grad enn tidligere hadde kontroll over organet. Dersom en tenker at en hovedstad blir avgjort ut ifra hvor bestemmelser skjer, ville Norge hatt flere hovedsteder utover på 1300-tallet. Riksrådets medlemmer kom fra ulike steder i riket, og møtene deres ble ikke avholdt i kun én byer. Tar en utgangspunktet i hvor drottseten befant seg, er det også da unaturlig å kalle Oslo en hovedstad, fordi embetet flyttet rundt om i landet. Ogmund Finnsson bodde eksempelvis på Vestlandet, noe som betydde at embetet også befant seg der.

2014 er uten tvil et jubileumsår for Norge, men fokuset burde trolig ligge på andre årstall enn 1314 – også for de jubileumsglade osloborgerne.

 

Fredrikke Holt Skråmm, f. 1989. Bachelor i historie ved Universitetet i Oslo. Jobber nå på Akershus slott. Artikkelen ble publisert i Fortid nr. 1/2014

Av Fredrikke Holt Skråmm
Publisert 18. sep. 2014 14:20 - Sist endret 7. feb. 2019 10:25