Rød Fronts tiår i Det Norske Studentersamfundet

På 1970-tallet ble Det Norske Studentersamfund (DNS) dominert av marxist-leninister som tilhørte ml-bevegelsen. Personer som tilhørte denne bevegelsen, og deres støttespillere, var representert i valgkonstellasjonen Rød Front

I denne artikkelen skal jeg hovedsakelig berette om endringene Rød Front gjennomførte i DNS, og konsekvensene av dem. I den forbindelse skal vi se på utviklingen i DNS på 1970-tallet. Samtidig skal vi se på den viktigste konsekvensen av Rød Fronts tiår, nemlig en mindre interesse for Studentersamfundets virksomhet. Dalende interesse hos riksavisene, lavere oppslutning om arrangementene og mindre oppmerksomhet fra studentavisen Universitas vitnet om det.

Rød Front ble først dannet i Oslo i 1968, i starten som en uavhengig gruppering med representanter fra de ulike studentpolitiske lagene Sosialistisk Studentlag, Sosialistisk Ungdomsforbunds Studentlag og Arbeiderpartiets Studentlag. Etter hvert ble Rød Front dominert av Sosialistisk Ungdomsforbund(marxist-leninistene). Etter bruddet med moderpartiet Sosialistisk Folkeparti våren 1969, ble Sosialistisk Ungdomsforbund marxist-leninistisk. Siden SUF (m-l) var en del av ml-bevegelsen, regnes Rød Front som en del av denne bevegelsen. Tilsvarende konstellasjoner, med samme navn, ble også etablert i Studentersamfunnene i Bergen og Trondheim. Høsten 1970 vant Rød Front styrevalgene i alle tre byene.

Det Norske Studentersamfund på 1970-tallet

Rød Front kom i styreposisjon i Studentersamfundet våren 1970 etter å ha vunnet styrevalget dette semesteret, ført med 593  mot 478 stemmer. Den tapende part var en koalisjon bestående av studenter tilknyttet de politiske partiene Høyre, Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Det politiske programmet til Rød Front ble presentert på generalforsamlingen før styrevalget, den daværende formannskandidaten deres, Carl Erik Schulz, sa fra talerstolen at de konservative var Rød Fronts hovedmotstandere. I tillegg sa Schulz at sosialistene i DNS og i det norske samfunnet generelt ble ansett som såkalte taktiske motstandere. Schulz’ uttalelser i DNS var i overenstemmelse med SUF (m-l) sin politiske plattform. Dette var politikken som ble vedtatt på SUF (m-l) sitt landsmøte våren 1969. Sosialistene var imidlertid ikke ansett som taktiske motstandere gjennom hele 1970-tallet. Rød Front førte også en samarbeidslinje overfor sosialistene og resten av venstresiden i DNS, i perioden 1972 til 1975.

Det politiske programmet til Rød Front ble også gjenspeilet i deres paroler. Hovedparolen dreiet seg om at DNS skulle være i folkets tjeneste. Andre paroler var blant annet: «Fram for seier i arbeiderklassens revolusjonære kamp!», «Til kamp mot USA-imperialismen og sovjets sosialimperialisme!» og «Avslør og bekjemp klassesamarbeidspolitikken!». Parolene til Rød Front endret seg i løpet av 1970-tallet, og ga en pekepinn på hvilke politiske saker som ble prioritert.

Avisutklipp fra Universitas
Universitas i 1972: Grønt gras moste Rød Front.

Møteprogrammet (det planlagte programmet for seminarene og debattene i et semester) til Rød Front fikk en propagandafunksjon, og det var særdeles viktig å diskutere arbeiderklassens kampmetoder og strategier. To ting kan plukkes ut fra dette: For det første ble det ikke nevnt noe om meningsbrytning på tvers av politiske skillelinjer, dermed kan vi anta at dialog om politikk som interesserte studenter flest, ikke var hovedprioriteten i et debattforum som DNS. Det andre som kan nevnes er at studentenes interessekamp skulle flette sammen klassekampen. Det første debattmøtet våren 1970 hadde tittelen «Klassesamarbeid – forræderi mot arbeiderklassen». Ut i fra tittelen kan vi se at Rød Front ønsket å diskutere arbeiderklassens kampmetoder og strategier. Et annet møte var titulert «Lånekasseaksjonen – eller resignasjon». Dette var et tema hvor Rød Front prøvde å ta opp studentenes interessekamp.

Etter å ha vunnet styrevalget våren 1970, satt Rød Front i styreposisjon inntil Grønt Gras kom i posisjon høsten 1972. Grønt Gras var en del av den grønne bevegelsen på Universitetet i Oslo, og ble opprettet som en valgfront i semesteret før. Personer av ulik ideologisk orientering satt i styret deres, og alle sammen tilhørte det politiske sentrum eller venstre. Grønt Gras skilte seg fra Rød Front ved at grupperingen blant annet forfektet ikke-hierarkiske organisasjonsstrukturer, i tillegg ønsket Grønt Gras at alle samfunnsavgjørelser måtte ta i betraktning hvilken innvirkning de hadde på naturen. Samtidig ønsket Grønt Gras, i likhet med Rød Front, å gjøre radikale endringer av datidens samfunn. Men Grønt Gras sin glede varte i kun ett semester, for Rød Front kom tilbake i styreposisjon  det neste semesteret.

Enhetslinjen (1972–1975) til Rød Front var rettet mot den politiske venstresiden i DNS. Rød Front ønsket å samarbeide om et møteprogram med de forskjellige grupperingene, de ville også opprette et samarbeidsstyre med Sosialistisk Front på Blindern, og etter hvert Universitetet Sosialistisk Valgforbund (begge studentgrupperingene var tilknyttet Sosialistisk Folkeparti/Sosialistisk Venstreparti). Rød Front fikk aldri dannet noe samarbeidsstyre i perioden, og det var flere årsaker til dette. Hovedårsaken var nok at de andre venstregrupperingene hadde mistro til ml-erne.

Vårsemesteret 1974, uttalte representanter i Universitetet Sosialistisk Valgforbund (USV) at samarbeidsviljen til Rød Front/ml-bevegelsen ikke var reell. Det nærmeste alle venstregrupperingene kom samarbeid var et par oppfordringer om å stemme på Rød Front ved to valg, for eksempel oppfordret USVs leder, Olav Versto, alle sine medlemmer og støttespillere om å stemme imot de konservative i valget høsten 1974.

Den Konservative Studenterforening satset stort på å fjerne Rød Front fra styreposisjon i DNS høstsemesteret 1974, de startet en kampanje som ble kalt for «fei dem ut-kampanjen». Valgkampen var opphetet og fikk mye oppmerksomhet fra studentavisen Universitas. På generalforsamlingen var det rekordstore stemmetall som ble avgitt til DKSF og Rød Front: Rød Front vant med 3245 stemmer mot DKSF sine 1500 stemmer, mens Grønt Gras fikk kun 588 stemmer. I etterkant hevdet Universitas at den politiske venstresiden på Universitetet i Oslo hadde vunnet valget.


Film fra I en sofa på arkivet i regi av Riksarkivet, 8. oktober 2013, dedikert Det Norske Studentersamfunds 200-årsjubileum. Georg Apenes (t.h) og Helge Rønning, under ledelse av John Peter Collett (i stolen) tar publikum tilbake til 1860-tallet:

Et interessant aspekt ved valgkampen høsten 1974 er DKSF og Rød Fronts ulike syn på hvilke virkemidler DNS hadde til rådighet. DKSF mente at Studentersamfundet hovedsakelig fungerte som et opinionsdannende instrument, og eksisterte for å samle studenter om visse saker.

Grupperingen mente også at DNS ikke hadde noen politiske virkemidler, mens Rød Front på en annen side mente at Studentersamfundet kunne ha betydning for klassekampen, og det på flere plan. DNS var initiativtager og ga tidlig økonomisk støtte til forskjellige aksjoner. Siden medlemmene møttes på ukesbasis kunne de fort støtte en politisk aksjon, samtidig hevdet man i Rød Front at resolusjoner og vedtak i DNS’ møter ga inspirasjon og oppmuntring til såkalte progressive saker. Ut ifra dette kan vi se hvor divergerende oppfatninger av DNS’ rolle utad, de to studentgrupperingene hadde. DKSF oppfattet Studentersamfundet som en dannende institusjon, mens Rød Front så på DNS som et politisk redskap i klassekampen.

I perioden 1975 til 1980 var det en nedgang i antall personer som møtte opp til aktivitetene i DNS. De andre politiske grupperingene på Universitetet i Oslo nedprioriterte DNS, men det var likevel mislykkede forsøk fra dem på å vinne tilbake talerstolen. Særlig var det få besøkende til DNS sine arrangementer høsten 1979 og våren 1980. Ved siden av det ble oppmerksomheten fra Universitas lavere, til tider kunne Universitas vie DNS mye oppmerksomhet, men som regel da Rød Front hadde reelle utfordrere. Jeg velger i denne kontekst å ta medieoppmerksomheten og oppslutningen om DNS som pekepinner på interessen for debattforumet.

Ikke bare påvirket interne hendelser utviklingen i Studentersamfundet, men også eksterne. I perioden 1975 til 1976 tok ledelsen i ml-bevegelsen et internt oppgjør, og bevegelsen ble mer venstreradikal. Dette hadde trolig en innvirkning på Rød Front og førte til at venstresiden i DNS igjen ble stemplet som taktiske motstandere. Men da hegemoniet tok slutt i 1980, var det derimot på grunn av den interne utviklingen at et samlingsstyre ble opprettet. Den dårlige økonomien til Chateu Neuf, og den lave oppslutningen om DNS førte til opprettelsen av samlingsstyret.

Endringene av Det Norske Studentersamfund

Det er viktig å poengtere at politiseringen av Studentersamfundet ikke begynte med Rød Front, men ble startet i andre halvdel av 1960-tallet, da i forbindelse med 1968-opprøret. Med Rød Fronts dominans ble debattforumet ytterligere politisert, dette ble forsterket fordi det var hovedsakelig ml-ernes problemstillinger som ble tatt opp i møteprogrammene. Særlig var dette tilfellet i årene hvor enhetslinjen ikke ble gjennomført. Debattmøter om temaene klassekamp, sosialisme og imperialisme forekom ofte, trolig bidro disse temaene til at kun den politiske venstresiden hadde interesse av å møte opp på arrangementene i DNS. I realiteten ble de konservative skjøvet ut av forumet, og introduksjonen av arbeiderkultur bidro antakelig også til det.

En annen side ved politiseringen av DNS, var at teknisk og økonomisk støtte hovedsakelig ble gitt til organisasjoner med like politiske holdninger som Rød Front. Tidligere hadde ikke ressursene vært et politisk spørsmål, men med Rød Fronts dominans ble det nettopp det. For eksempel skulle ikke økonomistyringen brukes på unødvendige ting, derfor ble blant annet de tradisjonsrike grisefestene ansett som sløsing, og ble fjernet. I stedet ble støtten til arbeiderklassens revolusjonære kamp betraktet som nødvendig, det ble blant annet bevilget penger til kampen mot norsk medlemskap i Det Europeiske Fellesskap (EF). Fra høsten 1970 til våren 1972 ble det hvert semester bevilget penger til EF-kampen (det ble også viet mye oppmerksomhet til EF-saken generelt). Organisasjonene Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid (organisasjonen var en front i ml-bevegelsen), og Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC fikk betydelig støtte.

DNS gjennomgikk en kulturell endring i vid og snever forstand på 1970-tallet. I vid forstand ved at den gikk fra å være et debattforum til å ligne på en interesseorganisasjon, men samtidig beholdt Studentersamfundet delvis sitt preg som et debattforum. I snever forstand ble DNS endret ved at den såkalte borgerlige kulturen ble erstattet med arbeiderkultur, på grunn av dette kunne for eksempel streikeledere være innledere på debattmøter, noe som ikke var normalt tidligere. Alle endringene som ble gjort av Rød Front kan ha bidratt til at DNS mistet sin samfunnsrolle fra tidligere.

Aftenposten, Oslo 1974
Aftenposten, Oslo 1974: De tre kandidatstyrer til valget i Det Norske Studentersamfund. På bildet sees f.v. Rød Fronts Ruth Ludvigsen, Sverre Kværner fra Grønt Gras og Lars Groth fra Det Konservative Kandidatstyret. Det er ventet rekordoppslutning om valget i Studentersamfundet. Foto: Bjørn Fjørtoft / Aftenposten

Samtidig kan andre faktorer hatt innvirkning på den minskende interessen. Et aspekt var boikotten fra de ulike studentgrupperingene mot Rød Front, noe Rød Front-styret høsten 1977 hevdet: «[D]e [USV, Grønt Gras og DKSF] veit de ikke har noe å vinne på å stille [til valg]», skrev styreleder Jan Hattestad i Rød Fronts semesterberetning 1977, «Gang på gang har politikken deres blitt avslørt for massene i DNS». I tillegg kan en lavere interesse for politisk debatt på Universitetet i Oslo ha hatt innvirkning. Til slutt kan flyttingen av DNS’ virksomhet til de nye lokalene i Chateau Neufogså ha påvirket interessen for DNS i negativ retning. Chateu Neuf var ikke like godt likt som Dovrehallen i Storgata, hvor DNS holdt til før 1973. Det hevdet Eivind Stø og Carl Erik Schulz i 1980 – to formenn for Rød Front i 1972 og 1970.

Etter at samlingsstyret ble dannet høsten 1980 fortsatte styresamarbeidet i det neste semesteret. Noe som tydet på at samarbeidet på tvers av politiske skillelinjer fungerte. Og det vil jeg si er bemerkelsesverdig, tatt i betraktning de harde frontene mellom grupperingene på 1970-tallet.

Rød Fronts innflytelse på DNS

Fra vårsemesteret 1970 til våren 1980 satt Rød Front i styreposisjon – med unntak av høsten 1972 da sentrum-venstre-koalisjonen Grønt Gras styrte DNS – noe som innebar at de styrte aktivitetene i DNS og møte- og debattprogrammet. Styrevalgene ble avgjort i generalforsamlingene i slutten av hvert semester. DNS hadde før Rød Fronts dominans vært en tradisjonsrik organisasjon, det var et viktig debattforum og oppholdssted for både studenter og eldre akademikere. Samtidig ble det ofte skrevet om debattene der i riksavisene, og et styreformannskap innebar derfor mye prestisje for dem som hadde det.

Før radikaliseringen av DNS på 1960-tallet – i forbindelse med 1968-opprøret – var forumet preget av dyrking av felles interesser og akademisk dannelse. Mette Torp har blant annet i sin masteroppgave skrevet om tidsperioden 1963 til 1966 i DNS. Hun skriver at i den aktuelle tidsperioden var Studentersamfundet et akademisk forum, hvor det politiske engasjementet ikke var viktigst.  Rød Front, med sin venstreradikale ideologi og sine få ideologiske følgesvenner i det norske samfunn, klarte altså å dominere Studentersamfundet i lang tid. I løpet av den perioden ble DNS endret i betydelig grad. Institusjonen gikk fra å være et sted for alle studenter til å bli et sted for den politiske venstresiden, i det minste ifølge retorikken til Rød Front. I realiteten var kanskje Rød Front kun et redskap for ml-bevegelsen, strømningens hovedmålsetting var partibygging.

 

Av Anilton Paulina Delgado, master i historie, Universitetet i Oslo. Artikkelen er tidligere publisert i Fortid 3 2013.

Emneord: #3 2013,  1960-tallet,  1970-tallet,  akp(ml),  dksf,  dns,  studenter,  sv,  uio Av Anilton Paulina Delgado
Publisert 26. feb. 2014 11:17 - Sist endret 24. jan. 2019 11:24