TAIPINGOPPRØRET: En fremtidsvisjon som gikk i glemmeboken?

Taipingopprøret begynte som en religiøs bevegelse i det sørlige Kina. Bevegelsen hadde som mål å opprette et guds rike på jorden som de kalte «Tàipíng Tiānguó», som på norsk kan oversettes med «Den Store Freds Himmelske Rike».

Kinesisk maleri

Regaining Jinling

Det hele ble startet av den fattige bondesønnen Hong Xiuquan, som etter mange mislykkede forsøk på å bestå den nærmest umulige embedsmannseksamen kollapset i et nervøst sammenbrudd. Han drømte at han ble tatt opp til himmelen, der en mann med gyllent skjegg formanet ham til å «rense verden for demoner» og «bringe Kina til den sanne tro».

Hong Xiuquans tidlige visjoner var nesten utelukkede inspirert av et enkelt kristent skrift som bestod av sammendrag og utdrag fra Bibelen. Ut fra dette identifiserte han mannen i drømmen med kristendommens gud, og begynte å hevde at han var Jesu lillebror. Han begynte snart å samle tilhengere blant andre i Hakka-minoriteten han tilhørte. Etter som oppslutningen økte utviklet den lille sekten seg til et massivt opprør mot mandsjuene i Beijing. De erobret den gamle Ming-hovedstaden Nanjing, hvorfra de i realiteten styrte over store deler av Kinas rikeste områder.

Hong Xiuquans visjoner

«Demonene» Hong Xiuquan ønsket å bekjempe var blant annet den konfutsianske læren han hadde terpet på mens han studerte til embedseksamen, samt buddhisme og kinesisk folketro. Målet hans var at Kina skulle vende tilbake til den opprinnelige religionen – til dyrkingen av Shangdi, som han mente var identisk med Bibelens Gud. Han ønsket også å innføre sosiale reformer ved å omfordele erobret land og innføre en viss likestilling mellom kjønnene.

Det kristne grunnlaget han bygget på vakte interesse i Vesten, spesielt da Xiuquans langt mindre fanatiske fetter Hong Rengan ble utnevnt til «Prins Gan», eller førsteminister. Han tok til orde for omfattende reformer i religionsutøvelsen. I tillegg ønsket han å starte utbygging av bankvesen, jernbane og andre former for modernisering. Karl Marx skrev i 1853, da han var London-korrespondent for New York Daily Tribune, at hendelsene i Kina var et forvarsel på hva som snart kom til å skje i Europa. Han så opprøret som et resultat av opiumskrigene, som han mente hadde fjernet kinesernes illusjon om keiserens himmelske rett til å styre.

Vestens fascinasjon for Taipingoprøret ble etterhvert erstattet med skepsis og motvilje. Hong Rengans planer om modernisering var kanskje urealistiske, og han manglet i alle fall den nødvendige støtten blant andre taipingledere. Selv om han hadde tatt bevegelsen mer i retning konvensjonell protestantisme kom han på kant med den amerikanske misjonæren Issacar Jacox Roberts, som forlot Nanjing og bidro til å svekke bevegelsens omdømme. Taipingopprøret oppstod i et møte mellom kinesisk og vestlig kultur, og ser man på historien er det mange eksempler på at slike hybrider har hatt stor suksess – som da marxismen ble tilpasset kinesiske forhold under Mao Zedong, eller da kristendommen oppstod i møte mellom jødisk og gresk-romersk tradisjon. For taipingbevegelsens del ser det derimot ut til at avvikene den hadde fra kinesiske tradisjoner og vestlig kristendom skapte gnisninger både innad og i forholdet til Vesten.

Mer enn utopisk millenarisme


Det er lett å la seg fascinere av Hong Xiuquans og hans spesielle blanding av kristendom og kinesiske tradisjoner, men dette kan gå på bekostning av andre sider ved Taipingopprøret som var minst like viktige. Da Taipingarmeene intok Nanjing hadde de allerede gitt opp forsøket på å omfordele land, og himmelkeiserens makt ble stadig utvannet ved at generalene ble de facto konger over områdene de hadde erobret. Misnøyen med mandsjuene var stor etter opiumskrigene og de såkalte «ulikeverdige traktatene». Dette kom til uttrykk ved at opprørerne tok avstand fra den pålagte hårpisken og lot håret gro, noe som gav dem kallenavnet «langhårene». Ikke på langt nær alle som sluttet seg til opprøret bekjente seg til Hong Xiuquans religion, men ville som Marx påpekte gjøre slutt på mandsjuenes tyranni. Det som begynte som en millenarisk sekt utviklet seg til et brutalt bondeopprør ledet av sterke, nærmest uavhengige krigsherrer.

Der Marx mente å se slutten på et religiøst legitimert styre, var det kanskje heller snakk om et av mange opprør som ønsket å ta over det sittende dynastiets «himmelske mandat». Lignende borgerkriger har ofte funnet sted i overgangen mellom dynastier, som da den ustabile kinesiske republikken brøt sammen på første halvdel av 1900-tallet. Taipingbevegelsen var kanskje heller revolusjonær i ordets opprinnelige betydning; de ville revolvere, rulle samfunnet tilbake til en myteomspunnet fortid med han-kinesiske herskere og dyrking av shangdi.

Seierherrene

Taipingbevegelsens opiumsforbud skapte økonomisk hodepine for det britiske imperiet. Derfor besluttet de på starten av 1860-tallet å intervenere på Qing-dynastiets side. I koalisjon med franske og kinesiske styrker samt amerikanske leiesoldater klarte de i 1861 å hindre erobringen av Shanghai. Dette ble begynnelsen på slutten for Taipingriket, og tre år senere var opprøret slått ned. At vestlige makter intervenerte av rent økonomiske grunner kan ha ført til at opprørets betydning på andre områder ble undervurdert i den umiddelbare ettertiden. Det senere bokseropprøret vekket til sammenligning større oppstandelse i Vesten, i og med at bokserne hadde drept og forvist vestlige misjonærer og kinesiske kristne.

På en annen side var den første vestlige beretningen om Taipingopprøret skrevet av den svenske misjonæren Theodor Hamberg. Hamberg kan ha formidlet et positivt syn på Taipingopprøret ved at han stod for mye av Hong Rengans utdannelse, og at han dermed dannet mye av grunnlaget for dennes ønske om å modernisere Kina. I beretningen unnlater han å komme ut med navn på medlemmer av bevegelsen som ikke allerede var kjent for offentligheten, av frykt for at disse skulle bli utsatt for forfølgelse.

Det er vanskelig å vurdere hvor stor betydning Hambergs skrift har hatt for senere historieskrivning, men det kan ha bidratt til å skape en slags ambivalens blant historikere og legfolk som har gjort at de heller har vist til eller studert andre kriger. Den dag i dag brukes gjerne opiumskrigene og Matthew Perryintervensjon i Japan som eksempler på hvordan vestlige land tvang gjennom sine økonomiske interesser i Asia. Bokseropprøret ble som nevnt viktig fordi det i samtiden fremstod som sjokkerende, mens det i vår tid tar over Taipingopprørets rolle som eksempel på den store misnøyen i Kina på 1800-tallet.

Senere borgerkriger


Om ikke Marx fikk rett i at Taipingopprøret ville skape en ny sosial orden i Kina, ble denne spådommen i det minste oppfylt i det neste århundret. Qingdynastiet ble styrtet i 1911, etterfulgt av borgerkrigen som førte til at vi i dag har to kinesiske republikker. Mange av partene i disse konfliktene identifiserte seg til en viss grad med 1800-tallets store opprør. I Store Norske Leksikons tre-linjers artikkel om Hong Xiuquan defineres han som nasjonalist, noe 1911-revolusjonens Sun Yat-sen og borgerkrigens nasjonalistleder Chiang Kai-shek sikkert ville sagt seg enig i. Mao og kommunistene har i likhet med Marx hatt en tendens til å fremheve de egalitære sidene ved det tidlige Taipingopprøret, og anser det som en kinesisk proto-kommunisme.

Selv om styresmaktene i både Taiwan og Fastlandskina til en viss grad kan betrakte seg som arvtakere til Taipingopprøret, er det mye som tyder på at revolusjonene på 1900-tallet har overskygget 1800-tallets minst like blodige konflikt. Dette er nok til dels fordi disse hendelsene er nærmere i tid og har større aktualitet, som for eksempel i forholdet mellom Taiwan og Folkerepublikken Kina.

Selv om Taipingopprøret kanskje ikke fikk samme betydning for ettertiden som andre kriger gjennom verdenshistorien, synes jeg det er merkverdig at jeg, tross min tidlige interesse for historie, måtte vente til historiestudiet før jeg fikk høre om det som trolig var 1800-tallets største menneskeskapte katastrofe.

Denne teksten er skrevet av Henrik Askjer (f. 1992), og ble opprinnelig publisert i Fortid 4/2013.

 

Litteraturliste

Encyclopædia Britannica Online. «Taiping Rebellion»,  http://www.britannica.com/EBchecked/topic/580815/Taiping-Rebellion. [11.10.13].
Hamberg, Theodore. The visions of Hung-Siu-tshuen, and origin of the Kwang-si insurrection. The China mail office, Hong Kong, 1854.
Kuhn, Philip A. «Origins of the Taiping Vision: Cross-Cultural Dimensions of a Chinese Rebellion» i Comparative Studies in Society and History, 19/3, 1977, s 350–366.
Platt, Stephen R. Autumn in the Heavenly Kingdom: China, the West, and the Epic Story of the Taiping Civil War. Atlantic Books, London, 2012.
Thompson, John B. «What Remains: Coming to Terms with Civil War in  19th Century China and Autumn in the Heavenly Kingdom: China, the West, and the Epic Story of the Taiping Civil War» http://lareviewofbooks.org/review/the-worlds-bloodiest-civil-war/ [11.10.13].

Emneord: #4 2013,  1800-tallet,  kina,  mao,  mark,  nasjonalisme,  opprør,  revolusjon Av Henrik Askjer
Publisert 24. feb. 2014 07:15 - Sist endret 24. jan. 2019 11:24