Am I not a man and a brother? – Kampen mot den transatlantiske slavehandelen

Den transatlantiske slavehandelen er et av verdenshistoriens mørkeste kapitler. På europeiske slaveskip ble afrikanske menn, kvinner og barn stuet sammen under umenneskelige forhold og fraktet over Atlanterhavet til et liv i slaveri. Hele prosessen var karakterisert av det vi i dag ville betegne som grove menneskerettighetsbrudd. Også i sin samtid ble slavehandelen fordømt, og tidlig på 1800-tallet vokste det frem en sterk bevegelse i Storbritannia som hadde som mål å avskaffe både den transatlantiske slavehandelen og slaveriet som sådan i hele Det britiske imperiet. I tillegg vokste det i samme periode frem et internasjonalt juridisk system bestående av mellomstatlige avtaler og internasjonale slavedomstoler som hadde som mål å bekjempe slavehandelen. Hvordan påvirket denne kampen den senere utviklingen i menneskerettighetshistorien? Og var kampen mot den transatlantiske slavehandelen en kamp for menneskerettigheter?

Plantegningen over slaveskipet Brookes

Plantegningen over slaveskipet Brookes er fremdeles et av verdens mest kopierte politiske bilder. Kilde: Wikimedia Commons.

Det anslås at om lag 10,7 millioner mennesker ble slavebundet og transportert over Atlanterhavet i perioden mellom 1501 og 1867. Denne totale forakten for menneskers fundamentale rettigheter får det til å gå kaldt nedover ryggen til de fleste av nåtidens mennesker, men også mennesker i samtiden reagerte. Slavehandel hadde eksistert i uminnelige tider, men fra slutten av 1700-tallet ble motstanden mot denne praksisen sterkere, og ikke minst godt organisert, spesielt i Storbritannia.

Noen har hevdet at dette bør regnes som historiens første kamp for menneskerettigheter. Andre har tvert imot hevdet at bruken av dette begrepet på denne perioden er en anakronisme. Denne artikkelen vil imidlertid vise hvordan kampen mot den transatlantiske slavehandelen på 1800-tallet, på flere områder, la et viktig fundament for den senere utviklingen i menneskerettighetshistorien, uavhengig av om man ser på denne kampen som en kamp for menneskerettigheter eller ikke.

Bruk av virkemidler i den britiske anti-slaveribevegelsen

En viktig drivkraft i menneskerettighetshistorien har i stor grad vært aktører som har tenkt på tvers av landegrenser. Det ligger implisitt i menneskerettighetenes universelle karakter at hvor man er født ikke skal påvirke ens rettigheter, og for menneskerettighetsaktivister forblir kampen derfor global. Anti-slaveribevegelsen hadde også et globalt fokus og er det fremste eksempelet på en internasjonal bevegelse for å beskytte mennesker i andre land fra denne perioden. Den hadde sitt tyngdepunkt i Storbritannia, men etablerte seg også i flere andre europeiske land og i USA.

Den felles saken som bandt bevegelsen sammen var imidlertid relativt fjern. Storbritannias slaver befant seg ikke i Storbritannia, slavehandelen foregikk på den andre siden av havet og påvirket ikke dagliglivet til den jevne engelskmann. Likevel ble et knippe engelskmenn så forferdet over det de hørte av historier om denne praksisen at de møttes i et trykkeri i London i 1787 for å danne The Society for Effecting the Abolition of the Slave Trade, en svært ambisiøs og godt organisert bevegelse. At bevegelsen klarte å skaffe nok støtte i befolkningen og blant politikere i Storbritannia til at slavehandelen, som tross alt var svært utbredt på slutten av 1700-tallet, ble gjort forbudt allerede i 1807 og at slaveriet offisielt ble opphevet i hele det britiske imperiet i 1833 er imponerende.

 «Er jeg ikke et menneske og en bror?» Emblemet ble designet av Josiah Wedgwood i 1787 og brukt i anti-slaveribevegelsens kampanjer med stor suksess. Kilde: Wikimedia Commons.
«Er jeg ikke et menneske og en bror?» Emblemet ble designet av Josiah Wedgwood i 1787 og brukt i anti-slaveribevegelsens kampanjer med stor suksess. Kilde: Wikimedia Commons.

Anti-slaveribevegelsens gode organisering og riktige bruk av enkle, men effektive virkemidler var noe av hovedgrunnen til at de lyktes, og nettopp innenfor disse områdene skulle slaverimotstanderne gi et viktig bidrag til menneskerettighetenes historie. Flere av de virkemidlene bevegelsen benyttet seg av for å fremme sin sak var nyvinninger som viste seg å være svært effektive, både i sin samtid og i moderne ikke-statlige organisasjoners menneskerettighetskamp i tiden etter 1945.

Det viktigste bidraget i denne sammenhengen var slaverimotstandernes bruk av virkemidler for å informere og skaffe støtte i befolkningen ved å appellere til deres empati. For det første sørget de for jevnlig å trykke opp et stort antall pamfletter, artikler og bøker som argumenterte for deres sak. Disse ble spredt rundt om i landet på reiser og via postvesenet. I tillegg ble det holdt taler og arrangert møter i stor skala. Behovet for å forklare opinionen hvordan slavehandelen faktisk foregikk var helt sentralt for å endre deres tankegang. Slaverimotstanderne forsto også at det ikke holdt å endre tankegangen i kun Storbritannia om de skulle klare å stanse slavehandelen helt. Derfor sørget de for at flere av pamflettene, oppropene og møtereferatene som ble trykket opp også ble oversatt til flere europeiske språk. Dette er et godt eksempel på bevegelsens internasjonale karakter og peker frem mot senere menneskerettighetsorganisasjoners bruk av for eksempel nyhetsbrev.

For det andre var slaverimotstanderne pionerer hva gjaldt bruken av bilder og symboler i arbeidet med å skaffe seg befolkningens støtte. Blant annet ble det laget et emblem som fremstilte en knelende afrikaner i lenker som løfter sine hender i bønn. Mannen var omgitt av ordene: «Er jeg ikke et menneske og en bror?»Emblemet var en suksess og ble gjengitt på alt fra omslag på bøker til mansjettknapper, hårnåler og brevstempler. Likheten med moderne menneskerettighetsorganisasjoners bruk av politiske logoer og buttons er slående. Slaverimotstanderne klarte også å spore opp den etter hvert så kjente skissen over slaveskipet Brookes. Tegningen illustrerte hvordan slavene lå lenket fast så tett som overhodet mulig i slaveskipet. Slaverimotstanderne forsto hvilket potensial som lå i denne enkle, men kraftfulle fremstillingen, og tegningen ble raskt trykket opp på mer enn syv tusen plakater som ble hengt opp rundt omkring i hele landet. Dette var således et frampek mot de mange politiske plakatene vi i dag er vant med fra menneskerettighetskampanjer verden over.

4. «A Liverpool Slave Ship» av William Jackson, ca. 1780. Kilde: Wikimedia Commons.
«A Liverpool Slave Ship» av William Jackson, ca. 1780. Kilde: Wikimedia Commons

Ved hjelp av disse virkemidlene klarte anti-slaveribevegelsen, til tross for tidens dårlige kommunikasjonsmuligheter, å fremkalle og utnytte befolkningens empati, noe som skulle vise seg å bli et svært viktig element i utviklingen av menneskerettighetenes historie. For eksempel benyttet den ikke-statlige menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International seg av mange av de samme virkemidlene som slaverimotstanderne i forbindelse med stiftelsen i 1961. Lanseringen av begrepet «samvittighetsfange», samt boken Persecution 1961, en presentasjon av ni fanger fra forskjellige land som satt fengslet som en følge av sine politiske meninger, er eksempler på et forsøk på å involvere opinionen på det personlige plan og appellere til deres empati for å oppnå støtte om en kampanje. Amnesty International vokste da også voldsomt i årene som fulgte.

Mye av hovedgrunnen til denne suksessen var nettopp at folk identifiserte seg med ofrene og at de følte at de selv kunne utgjøre en forskjell ved å støtte opp om kampanjene. Tilsvarende bidro også rapporter om den greske militærjuntaens tortur av opposisjonelle etter militærkuppet i Hellas i 1967, og den bevisste bruken av slik informasjon i kampanjer, til at menneskerettighetsspørsmål kom høyt opp på den politiske agendaen i mange land. Dette var en av flere årsaker til det store oppsvinget i menneskerettighetsaktivisme som fant sted på 1970-tallet.

Det er imidlertid viktig å ikke la seg friste til å trekke en kausal linje mellom slaverimotstandernes bruk av virkemidler på begynnelsen av 1800-tallet og Amnesty Internationals suksess på 1960-tallet eller oppsvinget i menneskerettighetsaktivismen på 1970-tallet. Til tross for anti-slaveribevegelsens pionerarbeid er det ikke vanskelig å se for seg at menneskerettighetsaktivister ville funnet frem til bruken av effektive virkemidler uansett. Bruken av symboler har for eksempel vært en viktig del av politisk arbeid til alle tider. Som det vil utdypes senere i artikkelen er det heller ingen entydig sammenheng mellom anti-slaveribevegelsen og menneskerettigheter som sådan.

På den andre siden skal man heller ikke undervurdere den påvirkningen, om enn indirekte, slaverimotstandernes bruk av virkemidler kan ha hatt på senere menneskerettighetsaktivister i form av inspirasjon og ved å stå som et tydelig eksempel på at det er mulig å få til store samfunnsendringer hvis man arbeider på den rette måten. Det faktum at slaverimotstanderne faktisk lyktes med å avvikle slaveriet i hele Det britiske imperiet ved bruk av noen spesifikke virkemidler står som et stolt monument på at kamp mot urettferdighet kan bli kronet med seier. Den dag i dag er da også skissen over slaveskipet Brookes fremdeles et av verdens mest kopierte politiske bilder.

Institusjonell og juridisk utvikling i kampen mot slavehandelen

Til tross for at anti-slaveribevegelsens innsats førte til at Storbritannia forbød all slavehandel på britisk kjøl i 1807 var veien frem mot global avvikling av slavehandelen svært lang. Relativt raskt etter at Storbritannia begynte å håndheve forbudet ble det klart at den globale handelen ikke ble nevneverdig redusert, men derimot kun ble flyttet over på andre lands skip. Dette var ikke i Storbritannias interesse og det ble derfor helt sentralt å overbevise andre land om også å forby handelen, ellers ville britenes forbud være meningsløst og andre stater ville få et økonomisk fortrinn.

I løpet av de første årene etter Napoleonskrigene forhandlet Storbritannia derfor frem bilaterale og multilaterale avtaler med flere land. Disse avtalene forbød handelen flere steder i verden og skapte robuste mekanismer for håndhevelse av forbudet gjennom opprettelsen av internasjonale slavedomstoler.  I tillegg ble det også tillatt for alle å gjennomsøke og anholde mistenkte slaveskip fra andre nasjoner som deltok i avtalesystemet, samt bringe dem til en av de internasjonale slavedomstolene for rettergang.

Denne formen for mellomstatlige samarbeid for å løse en konkret internasjonal utfordring var en politisk nyvinning. På det institusjonelle planet pekte inngåelsen av disse avtalene og opprettelsen av de internasjonale domstolene derfor frem mot det institusjonaliserte menneskerettighetsarbeidet som har eksistert siden 1945. Etter den andre verdenskrigs slutt har menneskerettighetenes historie hovedsaklig nettopp dreid seg om arbeidet med å utarbeide og implementere bindende internasjonale og regionale avtaler samt opprette institusjoner og mekanismer for håndhevelse av disse.

På spesielt to områder bidro kampen mot slavehandelen til å skape det juridiske fundamentet som gjorde utviklingen av overnasjonale institusjoner og systemer for beskyttelse av menneskerettigheter mulig i utgangspunktet. For det første er ideen om at menneskerettighetsbrudd er et globalt og ikke kun et lokalt anliggende en viktig forutsetning for dagens internasjonale menneskerettighetssystem. Denne ideen kom for første gang til utrykk gjennom det juridiske systemet i kampen mot slavehandelen da statene benyttet internasjonal lov til å beskytte individer utenfor egne territorier. Som nevnt over ble det tidlig klart at kampen mot slavehandelen ikke kunne føres av en stat alene og det var derfor helt sentralt å etablere et mellomstatlig samarbeidssystem som fungerte i praksis. Etableringen av dette systemet kan derfor sees på som en modell for det mellomstatlige arbeidet som senere skulle spille en viktig rolle i menneskerettighetshistorien.

For det andre er det en viktig forutsetning for dagens menneskerettighetssystem at nasjonal suverenitet ikke kan hindre internasjonale rettslige konsekvenser som følge av menneskerettighetsbrudd. Dette prinsippet ble styrket under Nürnbergprosessen i 1945-46 hvor statsledere for første gang ble holdt internasjonalt ansvarlige for forbrytelser som ble begått i suverene nasjonalstater. Flere av nazistene som satt på tiltalebenken argumenterte for at de ikke kunne holdes ansvarlige nettopp fordi de hadde handlet i kraft av å være suverene nasjonalstater og at de hadde rett til å gjøre som de ville innenfor egne statsgrenser. Denne argumentasjonen førte imidlertid ikke frem og nazistene ble dømt.

En viktig forløper for denne tankegangen om at suverenitet ikke fungerer som et ugjennomtrengelig vern var forsøket på å karakterisere slavehandelen som piratvirksomhet på begynnelsen av 1800-tallet. Dette ville vært et effektivt juridisk verktøy i kampen mot slavehandelen. Pirater ble sett på som så skadelige for det internasjonale samfunnet at de etter internasjonal juridisk sedvane var erklært som Hostes humani generis, eller fiender av menneskeheten, noe som førte til at de ikke var beskyttet av noe lands flagg. Deres krav på suverenitet falt dermed bort og de kunne rettsforfølges fritt overalt. Forsøket på å definere slavehandelen som piratvirksomhet førte imidlertid ikke frem, men arbeidet bidro til å legge grunnlaget for den utviklingen som for alvor kom til syne under Nürnbergprosessen nesten 150 år senere.

Det er imidlertid viktig ikke å tillegge det mellomstatlige samarbeidet i kampen mot slavehandelen for stor forklaringskraft i historien om menneskerettighetenes utvikling. Avtalene som ble inngått og de internasjonale domstolene som ble opprettet, markerte sammen med utviklingen av internasjonal jus i denne perioden viktige skritt mot det menneskerettighetssystemet som oppsto etter 1945. Men denne sammenhengen fremstår på ingen måte som kausal og det er derfor problematisk å hevde at den internasjonale kampen mot slavehandelen var en forutsetning for den utviklingen i menneskerettighetshistorien som fulgte. Det er heller ikke enighet blant historikere om hvor stor rolle internasjonal lov og de internasjonale domstoler i realiteten spilte i arbeidet med å avskaffe slavehandelen.

Til tross for dette er det likevel et faktum at det i 1862 ikke lenger var mulig å transportere slaver under noen lands flagg. Det er også et faktum at målt i antall påvirkede mennesker var slavedomstolene mer effektive enn noen internasjonal domstol som har eksistert siden. Dette viser at den internasjonale kampen mot slavehandelen må regnes som et viktig kapittel i utviklingen av internasjonalt samarbeid, en utvikling som i aller høyeste grad også har påvirket menneskerettighetshistorien. Det betyr likevel ikke at kampen mot slavehandelen nødvendigvis var en kamp for menneskerettigheter.

Granville Sharp (1735-1813) var en av de mest sentrale figurene i The Society for Effecting the Abolition of the Slave Trade. Kilde: Wikimedia Commons.
Granville Sharp (1735-1813) var en av de mest sentrale figurene i The Society for Effecting the Abolition of the Slave Trade. Kilde: Wikimedia Commons.

Var kampen mot slavehandelen en kamp for menneskerettigheter?

Hvorvidt man på den ene siden ser på menneskerettighetshistorien som en kontinuerlig skrittvis prosess frem mot dagens menneskerettighetssystem, eller på den andre siden som en prosess preget av diskontinuitet, hvor et viktig premiss er når de historiske aktørene selv benyttet seg av og hadde en felles forståelse av hva begrepet «menneskerettigheter» faktisk innebar, har stor betydning for om man ser på kampen mot slavehandelen som et viktig bidrag til menneskerettighetenes historie.

For de som mener at menneskerettighetenes historie startet flere hundre år tilbake i tid står kampen mot slavehandelen som et helt sentralt bidrag til menneskerettighetshistorien. Kampen blir da sett på som en kamp for menneskerettigheter og slaverimotstandernes organisasjoner blir sett på som de første ikke-statlige menneskerettighetsorganisasjonene.Dette er problematisk av flere grunner. For det første forutsetter dette synet på anti-slaveribevegelsen at man legger denne versjonen av menneskerettighetshistorien til grunn. For de som mener det ikke eksisterte menneskerettigheter før tidligst i 1945 vil derimot en diskusjon om menneskerettighetsorganisasjoner på begynnelsen av 1800-tallet være meningsløs og en anakronisme.

For det andre er det problematisk å karakterisere anti-slaveribevegelsen som en menneskerettighetsbevegelse fordi den ikke hadde universelle aspirasjoner og kun fokuserte på én spesifikk utfordring, nemlig avviklingen av slavehandelen. Organisasjonen opererte i en tid da menneskerettighetsbrudd var utbredt i Storbritannia, hvor barnearbeid, kvinneundertrykkelse og diskriminering var vanlig, uten at disse problemstillingene opptok bevegelsen i nevneverdig grad av den grunn. Til tross for at virkningen av slaverimotstandernes arbeid med tiden skulle spre seg til andre områder, var heller ikke dette den opprinnelige intensjonen bak bevegelsen.

For det tredje er det svært usikkert om deltakerne i anti-slaveribevegelsen, på det personlige plan, selv var i besittelse av en «menneskerettighets-mentalitet». Det ble stadig referert til for eksempel «menneskers rettigheter», men å hevde at det eksisterer visse grunnleggende rettigheter er ikke det samme som å omfavne en forståelse av at alle har krav på disse rettighetene på bakgrunn av universalitet og likeverd. Dette er helt sentrale konsepter i dagens forståelse av menneskerettigheter. Selv om slaverimotstanderne mente at alle hadde rett til ikke å være slave, mente de ikke at svarte afrikanere var likeverdige og hadde krav på de samme rettighetene som hvite europeere. I tillegg kan andre motivasjoner, for eksempel å spre kristendom til slavene, ha vært vel så viktig for mange. Det er derfor problematisk å hevde at anti-slaveribevegelsens arbeid var et arbeid for menneskerettigheter.

Tilsvarende utfordringer møter man hvis man ser på opprettelsen av de internasjonale slavedomstolene og forsøket på å bruke internasjonal jus og mellomstatlige avtaler for å bekjempe slavehandelen. Slavedomstolene har blitt karakterisert som de første internasjonale menneskerettighetsdomstolene og det har blitt hevdet at avviklingen av den transatlantiske slavehandelen står som den mest suksessfulle episoden i internasjonal menneskerettighetslovs historie. Som nevnt ovenfor vil mange imidlertid avvise dette ved å hevde at å benytte seg av menneskerettighets-begrepet i denne perioden i utgangspunktet er en anakronisme.

I tillegg knytter det seg også her stor usikkerhet til de historiske aktørenes motiver. For eksempel har det blitt hevdet at Storbritannia først og fremst var motivert av et ønske om å distansere seg fra slaveri og slavehandel for å etablere en «moralsk forrang» vis-à-vis andre europeiske nasjoner samt legitimere fremtidig ekspansjon av Det britiske imperiet som «sivilisasjonsspredning». I en politisk verden hvor folk ble rangert etter grad av sivilisasjon, med det kristne og siviliserte Europa klart plassert på toppen, er det vanskelig å se for seg at den universelle tanken som ligger til grunn for dagens forståelse av menneskerettigheter fikk stor plass i Storbritannias utenrikspolitiske vurderinger.

Et viktig bidrag

Denne artikkelen har vist hvorfor kampen mot den transatlantiske slavehandelen bør regnes som et viktig bidrag til menneskerettighetenes historie. For det første utviklet anti-slaveribevegelsen en rekke effektive virkemidler i sin kamp mot slaveriet som dagens ikke-statlige menneskerettighetsorganisasjoner også benytter seg av. Dette gjaldt i hovedsak virkemidler for å spre informasjon og skaffe seg støtte i befolkningen ved å appellere til deres empati. I tillegg står anti-slaveribevegelsens arbeid som et eksempel på at innsatsen til ikke-statlige aktører kan føre til endringer på det internasjonale plan. Det er imidlertid vanskelig å hevde at slaverimotstanderne drev en kamp for menneskerettigheter, og deres bidrag til menneskerettighetshistorien besto derfor hovedsakelig av å stå som et eksempel på effektivt ikke-statlig arbeid, samt av å utvikle og benytte seg av virkemidler som skulle bli viktige senere i historien.

For det andre la det internasjonale arbeidet i kampen mot slavehandelen et viktig institusjonelt og juridisk fundament for det internasjonale menneskerettighetssystemet som oppsto etter 1945. På det institusjonelle plan var dannelsen av internasjonale slavedomstoler og inngåelser av mellomstatlige avtaler for å løse et felles internasjonalt problem viktige forløpere for den institusjonelle utviklingen som fulgte senere i menneskerettighetshistorien. På det juridiske plan var utviklingen av ideene om at menneskerettighetsbrudd er et globalt og ikke kun et lokalt anliggende, og at nasjonal suverenitet ikke kan hindre internasjonale rettslige konsekvenser som følge av slike forbrytelser viktig. Denne tankegangen er en forutsetning for dagens internasjonale menneskerettighetssystem og slik sett pekte utviklingen på begynnelsen av 1800-tallet frem mot blant annet Nürnbergprosessen i 1945-46.

Noen ser på kampen mot den transatlantiske slavehandelen som den første organiserte menneskerettighetskampen, andre mener at det vil være en anakronisme å hevde dette. Denne artikkelen har imidlertid vist at kampen mot den transatlantiske slavehandelen, enten man ser på den som en kamp for menneskerettigheter eller ikke, kan regnes som et viktig bidrag til menneskerettighetenes historie fordi den på en rekke områder la et grunnlag for utviklingen som fulgte.

 


 

Lasse Lømo Ellingsen (f. 1989). Masterstudent i historie ved universitetet i Oslo. Tidligere arbeid: «En slekt av gudebarn, lysets sønner og døtre» i Fortid 4/2014

For å se den fullstendige artikkelen med noter, se Fortid 4/2015

Emneord: anti-slaveribevegelsen,  Fortid 4/2015,  menneskerettigheter,  slaveri Av Lasse Lømo Ellingsen
Publisert 25. nov. 2015 14:07 - Sist endret 24. jan. 2019 11:24