Hiroshima og Nagasaki 60 år etter

I august var det 60 år siden historiens første og forhåpentligvis siste atombomber ble sluppet over et befolket område. Norsk media omtalte begivenheten i rikt monn, med gripende reportasjer fra minneseremoniene i de to rammede byene Hiroshima og Nagasaki, samt en rekke avisinnlegg.

Atomsopp

Bomben over Nagasaki

RVs Erling Folkvord skrev for eksempel i Dagsavisen 4. august d.a. at ”… Hiroshima var militært unødvendig. Japan var beseiret, selv om kapitulasjonen ikke var underskrevet…” Professor Arne Kalland ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo skrev i Dagbladet to dager senere at det er en ”myte at atombomben forkortet krigen”. Videre spør Kalland ”[…]hvorfor hadde amerikanerne slik hastverk med å bruke bomben når de visste at Japan søkte fred og når de likevel var beredt til å beholde keiseren? Det var ennå tre måneder før [den planlagte] invasjonen kunne begynne”. Han mener dette blant annet skyldtes at ”Truman og [utenriksminister] Byrnes ønsket å prøve bomben på en bybefolkning [og at bomben] ”først og fremst var en advarsel til russerne”.

Men er det ikke isteden en myte at krigen faktisk var over i august 1945 før bruken av atombombene? Verken Folkvord eller Kalland nevner et ord i sine artikler om militaristene i Japan som slett ikke ville overgi seg, eller et eneste ord om operasjon Ketsu-og og japanernes fanatiske bruk av selvmord i krigføring.

Etter min mening kan man særlig i Norge ofte sitte igjen med inntrykket av at Japan var det store offeret under annen verdenskrig, at bomben kun ble sluppet som et ledd i et kaldblodig imperialistisk spill av USA, og at atombombene var moralsk forkastelig og unødvendig. Er dette legitimt, og er det så enkelt? Påstanden min bygger på den gjennomgående manglende kunnskap og forståelse av Stillehavskrigen på våre kanter. Vi er først og fremst opptatt av krigen i Norge og folkemordet tyskerne begikk mot Europas jøder. Hvor mye vet vi egentlig om krigen i Østen – og hvor mye gidder vi å finne ut om den? Da jeg gikk på grunnskolen og den videregående skole og skulle lære om Stillehavskrigen, var det kun to begivenheter som stod i fokus hos lærere så vel som i pensumbøkene: Pearl Harbor og Hiroshima. Det som skjedde i Østen mellom desember 1941 og august 1945 – og før 1941 for den saks skyld – betraktes i det hele som historisk uvesentlig sett med norske øyne. Og jeg har liten grunn til å tro at det har endret seg de siste åtte årene. Selv på universitetsnivå er krigen i Østen nedprioritert. Ja, vi kjenner til Hitler, Himmler og Eichmann, men ikke Tojo, Matsui eller Anami. Alle har et forhold til jødeutryddelsen, men de færreste vet noe om Nanjing-massakren. Da undertegnede fikk historieundervisning om ABC-våpen ved rekruttskolen Madla i Stavanger, ble det sagt kategorisk at ”Hiroshima var hevn for Pearl Harbor”. Og ikke mer.

365px-Atomic_bomb_1945_mission_map.svg
Kart over oppdraget 1945

Det er forståelig ut fra historieforløpet siden annen verdenskrig at de fleste i Norge tar sterk avstand fra all bruk av atomvåpen – uansett situasjon – og derfor mener at det var moralsk forkastelig av USA å ty til atombomben i 1945. Men blir ikke slike vurderinger likevel kunstige når de færreste har satt seg inn i Stillehavskrigens forløp? I denne artikkelen skal jeg se på tre forhold som jeg mener er vesentlige i debatten omkring og forståelsen av bruken av atombombene i 1945, og som sjelden kommer frem i søkelyset. Dette gjelder Japans forutsetninger for å vinne krigen, den konvensjonelle bombingen av Japan og Japans bruk av selvmordsvåpen. Deretter skal jeg komme tilbake til Japans og USAs valgmuligheter og status sommeren 1945, og avslutte med noen betraktninger omkring den pågående debatten om bruken av atombombene. Emnet er for komplekst til at artikkelen skal kunne gi enkle svar, men vil forhåpentligvis virke nyanserende i forhold til det generelle bildet man kan få fra norsk media og norske utdanningsinstitusjoner omkring atombombene og krigens slutt i Østen.

Hangarskip og råstoffer

Japanernes krigføring i Stillehavet dreide seg i første rekke om å sikre vitale råstoffer som keiserriket manglet, for derigjennom å ivareta landets krigsindustri og økonomiske interesser. Blikket ble rettet mot de ressursrike landområdene i Sørøst-Asia. Men det var én trussel: USA med sin potensielt overlegne industrimakt. Hvis amerikanerne fikk muligheten til å bygge den opp i full styrke i løpet av en krig mot Japan, ville keiserrikets sjanser være minimale. Viktigste steg for å hindre dette var å sette den amerikanske stillehavsflåten ut av spill ved hjelp av et overraskelsesangrep mot hovedbasen i Pearl Harbor på Hawaii. I motsetning til krigen i Europa, var en sterk hangarskipsflåte kombinert med dyktige flygere en fortutsetning for å vinne krigen. Dette hadde sin naturlige forklaring i at Stillehavskrigen i stor grad ville bli kjempet på og mellom små, spredte øyer. Intet slag kunne vinnes uten flyvåpen, og nettopp derfor var hangarskip avgjørende. Dette visste både amerikanske og japanske militærledere. Hovedmålet med angrepet mot Pearl Harbor var derfor å ødelegge den amerikanske hangarskipsflåten. Noe annet ville av enkelte militærledere bli betraktet som et nederlag. Og nettopp det skjedde. Store ødeleggelser ble påført skip, flystyrken og militærbasen på Hawaii, men de amerikanske hangarskipene var ute på øvelse. På overflaten virket angrepet som en gedigen triumf, men skeptikerne, og særlig arkitekten bak angrepet, admiral Isoroku Yamamoto, som kjente godt til USA etter å ha studert i landet i flere år, var mer tilbakeholden. Oppdraget var ikke blitt fullbyrdet.

Bilde tatt av et japansk fly under angrepet på Pearl Harbor i 1941. Kilde: wikipedia.org

 

 

Det neste halvåret ble likevel en lang triumfferd for Japan – med okkupasjon av viktige ressursområder og strategiske punkt som nederlandske Ostindia, Singapore, Filippinene, Hong Kong, Malaysia og Burma. Etter et slag i Korallhavet ved Australia i mai 1942 som tapsmessig nærmest endte i uavgjort, skulle så den japanske hovedflåten – med fire hangarskip i spissen – okkupere Midway vest for Pearl Harbor i juni 1942 med det formål å lokke de amerikanske hangarskipene ut til et avgjørende sjøslag og fullføre jobben fra Pearl Harbor. Men på grunn av noen tilfeldige feilvurderinger av japanerne kombinert med god etterretning hos amerikanerne, ble isteden alle de fire japanske hangarskipene senket – i tillegg til at de fleste av Japans beste flygere mistet livet. I løpet av ett døgn var den japanske hangarskipsflåten blitt redusert til en skygge av seg selv, og allerede nå satte flere militærledere – særlig innen marinen – spørsmålstegn ved den videre krigføringen.

Etter Midway kjempet Japan i en håpløs tre år lang motbakke, uten ett eneste større lyspunkt. Den amerikanske taktikken var å kutte de vitale forsyningslinjene til Japan, kombinert med å komme innen rekkevidde for bombing av den japanske krigsindustrien. Dette skulle gjøres ved to offensiver: Én fra Solomonøyene mot Filippinene i sør og én fra det sentrale Stillehavet mot Marianeøyene og Iwo Jima. Sakte, men sikkert, i langvarige og blodige kamper, falt den ene livsviktige japanske skansen etter den andre. Som Yamamoto hadde fryktet, var japanerne blitt håpløse krigere uten en større hangarskipsflåte og erfarne flygere – samtidig som den amerikanske hangarskipsflåten, tross flere tap, ikke ble svekket. Selv ble Yamamoto offer for amerikanernes andre vesentlige fortrinn – knekking av japanske militærkoder. I april 1943 skulle Yamamoto foreta en rundreise i det sørlige Stillehavet for å styrke soldatenes kampmoral. Amerikanerne fikk rede på flyreisen og flyet ble skutt ned.

Konvensjonell bombing av Japan

I løpet av 1944 nærmet de amerikanske styrkene seg det japanske moderlandet med stormskritt. Men de hadde ennå til gode å sikre seg en adekvat base for å kunne ødelegge den japanske krigsindustrien. Fra juni 1944 hadde amerikanerne likevel gjennomført noen mindre tokter fra India og Kina med strategisk bombing av japanske byer på den sørlige øyen Kyushu – inkludert havnebyen Nagasaki – men avstanden for flyene ble for stor og risikabel. Den best egnede basen for amerikansk bombing av Japan ble ansett å være Marianeøyene, 1500 nautiske mil sør for Tokyo. Dette visste også japanerne, og da den amerikanske flåten gikk til angrep 11. juni 1944, ble de møtt med den hittil største og mest intense motstanden i Stillehavskrigen. 3 000 amerikanske og 24 000 japanske soldater mistet livet i løpet av tre ukers kamper. I tillegg prøvde det som var igjen av den en gang så stolte japanske marinen å hindre en landsetting, men ble isteden ytterligere svekket. For første gang fikk USA nå også føling med japanske siviles desperasjon som i flere tilfeller valgte selvmord fremfor å overgi seg til fienden.

Først 9. juli hadde USA kontroll over hovedøyen Saipan, hvorfra operasjonen kunne videreføres til de to naboøyene Tinian og Guam. Disse ble først sikret én måned senere. Straks startet arbeidet på Tinian med å bygge det som skulle bli verdens største flyplass. I oktober kunne de første flyene av typen B-29 ”Super Fortress” lande, og innen noen få uker var 100 fly på plass. Dette var de største bombeflyene verden hadde sett, som hver kunne ta hele ni tonn bomber. Japans ledere visste godt hva som nå ventet dem, og tapet av Marianeøyene fikk også politiske følger. Statsminister Hideki Tojo, generalen som hadde ført Japan i krig, gikk av. Etterfølgeren ble den mer moderate Kuniaki Koiso. Dessuten, i påvente av bombingen alle visste ville komme, fikk den japanske befolkningen for første gang høre ord om den ”vanskelige, men ikke håpløse” situasjonen keiserriket nå stod overfor.

24. november ble 111 B-29 bombefly sendt fra Marianeøyene med kurs mot flyfabrikker i utkanten av Tokyo. Dette var første gang Tokyo ble direkte rammet av krigen siden det velkjente Doolittle-raidet i april 1942. Slike strategiske bombetokter fra stor høyde fortsatte frem til februar 1945, men uten de store resultatene amerikanerne hadde håpet. I februar ble imidlertid en ny taktikk utarbeidet av general Curtis LeMay, som ledet bombingen av Japan. Ved å slippe brannbomber over japanske byer fra lav høyde om natten – slik de allierte for eksempel hadde gjort mot Hamburg med voldsom effekt – ville en ildstorm starte med det resultat å volde massive skader på fabrikker og andre bygninger mer effektivt. Amerikanerne regnet med større ødeleggelser i Japan i forhold til i Tyskland på grunn av den mer primitive bygningskonstruksjonen.

Det første av slike angrep fant sted natten til 10. mars 1945 da 400 B-29 bombefly ble sendt over Tokyo. 40 prosent av hovedstaden ble denne ene natten jevnet med jorden og anslagsvis 100,000 av byens innbyggere mistet livet, mer enn under samtlige bombetokt mot London under annen verdenskrig. I tillegg ble mange tusen skadet og over én million hjemløse. Samme inferno rammet også storbyene Osaka, Kobe og Nagoya, sistnevnte med den hensikt å sette et endelig punktum for Japans flyindustri.

B-29 in flight.jpg
Et amerikansk B-29 bombefly. Kilde: wikipedia.org

 

 

Tidlig i juli 1945 erklærte LeMay at han snart ikke hadde flere bombemål. 25 500 fly fra Marianeøyene hadde sluppet 170 000 tonn bomber over Japan (tilsvarende ni Hiroshima-bomber) i løpet av en åtte måneders luftoffensiv med det resultat at over ni millioner mennesker var hjemløse og 43 prosent av totalt 66 japanske byer var jevnet med jorden. Antall drepte sivile japanere er usikkert. Anslag varierer fra 350 000 til 600 000. Bombingen og utslettelsen av handelsflåten, hadde satt den japanske økonomien og krigsindustrien i praksis ut av spill. LeMay hadde selv regnet med å kunne tvinge Japan til kapitulasjon bare ved hjelp av den intense bombingen. Kun noen få byer forble uberørte, herunder Hiroshima og den tidligere hovedstanden Kyoto. Men fortsatt var viljen til å overgi seg liten blant de japanske militærlederne.

Japanerens bruk av selvmordsvåpen

Utover 1943 hadde japanerne for alvor kommet på defensiven. I november startet så den amerikanske storoffensiven i det sentrale Stillehavet. Mens det i det sørvestlige Stillehavet hadde lyktes japanerne å evakuere tropper etter at slagene likevel var tapt, fikk nå amerikanerne i det sentrale Stillehavet en forsmak på den fanatiske motstanden som ventet dem de neste 1-2 årene, uke etter uke. Til tross for at øyen Tarawa kun var drøye tre kilometer lang og knapt 100 meter på det bredeste, mistet 1,000 amerikanere og 4,500 japanere livet i løpet av tre dagers kamper. Kun sytten lot seg ta til fange. Med bakgrunn i samuraitradisjonen, var det en skam for japanske soldater å bli tatt til fange. Tarawa skapte også store overskrifter i USA; ingen kunne forstå hvorfor så mange amerikanere døde på et så lite sted.

Våren 1945 tok japanske militærledere nok et steg videre i bruken av selvmordsvåpen. Mens det tidligere kun hadde vært sporadiske tilfeller der beskutte japanske flygere styrtet i døden mot amerikanske mål, ble det nå bygget spesielle fly kun med det formål, som ledd i en noe utradisjonell militærtaktikk. Det viste seg ikke å være noe problem med å rekruttere flygere, faktisk var det flere enn nødvendig som meldte seg. Flyene ble kalt Kamikaze, oppkalt etter den guddommelige vind som skal ha reddet Japan mot en nærmest uovervinnelig mongolsk hær på 1200-tallet.

Det var først under det desperate forsvaret av Okinawa i april 1945 at Kamikaze-fly ble benyttet med full tyngde. Nærmere 3 000 japanere ofret seg til kamikaze-oppdrag, men bare 14 prosent nådde sine mål. Kombinasjonen av radar og uerfarne japanske flygere, gjorde jobben lett for amerikanerne når det gjaldt å skyte ned Kamikaze-fly. Men de forvoldet likevel stor skade: minst 30 allierte skip og nesten 5 000 amerikanske liv gikk tapt under Kamikaze-angrep ved Okinawa.

Men fly var ikke eneste type Kamikaze. Det ble også masseprodusert miniubåter og bemannede torpedoer med den hensikt å øke treffsikkerheten. Det dristigste kamikazeoppdraget fant likevel sted 6. april 1945 da historiens største slagskip, Yamato, ble sendt til Okinawa med drivstoff for kun én vei i et siste forsøk på å forsvare øygruppen. Men Yamato kom aldri så langt. Neste dag ble skipet oppdaget av amerikanerne, og senket etter minst 20 torpedo- og bombetreff. 2 500 japanere mistet livet, bare nær 300 overlevde. Historiens største selvmordsoppdrag var en fiasko.

Da Okinawa var sikret for amerikanerne i begynnelsen av juni 1945, antok japanske styresmakter at en invasjon av selve moderlandet var nært forestående. Militaristene rettet nå for alvor oppmerksomheten mot nok en form for selvmordskampanje, denne gang ved bruk av soldater så vel som sivile på det japanske øyriket. Krigsrådets militarister ville spekulere i at en amerikansk invasjon av det japanske moderlandet ville føre til så store tap for USA at landet ble tvunget til forhandlingsbordet. Planen fikk kodenavnet Ketsugo og omfattet blant annet å bygge opp en stor luftoffensiv med ulike typer kamikaze-fly, særlig på øyen Kyushu, hvor de regnet med at invasjonen ville starte. Den amerikanske invasjonsstyrken skulle påføres tap uten like mens den fortsatt befant seg på sjøen. Japan hadde til rådighet nær 10 000 fly i selve Japan, som var blitt spart for en eventuell invasjon. Over 5 000 av disse var utelukkende kamikaze-fly. For å spare drivstoff, var det bygget katapulter langs hele kysten. Dessuten var
Japans hovedhær, som talte to millioner mann, fortsatt intakt. Sivilbefolkningen ble oppildnet med slagordet ”100 millioner vil dø for keiser og fedreland”, og opplært i selvmordsoppdrag. 28 millioner japanere var innen sommeren 1945 medlemmer av det japanske heimevernet, og klar til kamp. De var utrustet med primitive våpen som langbuer, øks, bambusverd og pil og bue – men skulle også bruke eksplosiver i massive selvmordsangrep, særlig om natten. Alt lå til rette for det største blodbadet menneskeheten noen gang ville kunne forestille seg.

Japan og USAs valgmuligheter og status sommeren 1945

Omstendighetene rundt forløpet til selve beslutningen om å bruke atombomben samt de japanske fredsinitiativene, har vært gjenstand for intens debatt blant historikere siden krigens slutt. Dette har også bidratt til å trekke i tvil nødvendigheten av å slippe atombombene. Emnet er for sammensatt for en utførlig debatt og redegjørelse her. Men enkelte faktorer er likevel mindre diskutable. Våren 1945 hadde USA selv utarbeidet en plan for invasjonen av det japanske moderlandet, med kodenavnet Operation Downfall. Datoen ble satt til 1. november 1945 og var avhengig av at krigen i Europa var slutt slik at styrker kunne sendes derfra. Men det ville koste dyrt. På bakgrunn av slagene USA allerede hadde kjempet mot japanerne, kunne militæranalytikere slå fast overfor president Truman at minst 500 000 amerikanere ville dø ved en invasjon av det japanske moderlandet, i tillegg til flere millioner japanske sivile og militære. Amerikanerne hadde allerede mistet over 400 000 soldater i krigen. Til sammenligning falt totalt 10 000 norske sivile og soldater under hele annen verdenskrig.

Amerikanerne hadde kjempet ufrivillig mot en fiende som i stor utstrekning var overbevist om å kjempe til siste mann – og denne overbevisningen og sløsingen med liv hadde økt i takt med krigens forløp. I løpet av én måneds kamp på vulkanøya Iwo Jima i februar 1945, døde for eksempel 20 000 japanske soldater og i kampene om Okinawa fra april til juni døde over 100 000 japanske sivile og soldater, mange ved selvmord. Amerikanerne hadde samtidig måttet ofre henholdsvis 7 000 og 19 000 soldater; de høyeste tapstallene i Stillehavskrigen for amerikanerne. Amerikansk etterretning hadde dessuten fått rede på Ketsu-go, hvis omfang skapte stor bekymring.

Da atombomben var ferdigstilt sommeren 1945, åpnet det seg imidlertid en ny mulighet som kunne spare tusenvis av amerikanske liv. Både Truman og hans rådgivere var overbevist om at atombomben ville bevirke en snarlig slutt på krigen. Men de var også klar over dens diplomatiske verdi, spesielt overfor Sovjetunionen. Spørsmålet ble bare hvordan den skulle brukes i et krav om kapitulasjon. Flere av Trumans rådgivere mente at USA burde spesifisere klare betingelser overfor Japan, blant annet at de skulle få beholde keiseren. Visekrigsministeren mente dessuten at bomben burde nevnes. Men utenriksminister John Byrnes stod fast på ”betingelsesløs kapitulasjon”, og begrunnet dette blant annet med at USA ikke måtte fremstå vaklete – og at avgjørelsen utelukkende skulle ligge hos Japan. Byrnes mente dessuten at det var vesentlig å få slutt på krigen før russernes planlagte krigserklæring 8. august og videre innflytelse i Asia. Samtidig hadde USAs krigsminister Stimson og hans atombombekomité konkludert med at bomben snarest burde brukes mot et japansk militærmål uten forvarsel. Bare dét ville føre til et så stort psykologisk nederlag at Japan ville bli tvunget til kapitulasjon.

Resultatet av disse drøftelsene ble Potsdamerklæringen fra 26. juli 1945 som ga japanerne et siste ultimatum. Den nevnte ikke keiseren med ord, men gav likevel Japan muligheten til å beholde keiserstyret siden det kun var presisert at de måtte overgi ”samtlige militærstyrker”. Alternativet ville være ”snarlig og total ødeleggelse”. Japan var allerede fullt klar over hva ødeleggelse av landet betydde etter åtte måneders intens konvensjonell bombing, men hva som egentlig lå i ”total ødeleggelse” var for dem heller uvisst. Selv ikke én atombombe kunne påføre Japan mer skade enn det som allerede var gjort. USA på sin side hadde allerede prøvesprengt den første atombomben i New Mexico 16. juli, og hadde en klar formening om ”total ødeleggelse”.

Etter invasjonen av Okinawa i april 1945 gikk Japans statsminister Kuniaki Koiso av. Han ble etterfulgt av Kantaro Suzuki, som var mer tilbøyelig for en fredsløsning. Krigsrådet bestod av seks menn som alle hadde like mye innflytelse. Foruten statsministeren var disse utenriksminister Togo, krigsminister Anami, marineminister Yonai, samt stabsjefene for hæren og marinen, henholdsvis general Umezu og admiral Toyoda. Militaristene, som dominerte krigsrådet, nektet å kapitulere og 8. juni 1945 ble det nok en gang vedtatt at krigen skulle fortsette til siste mann under den såkalte ”Fundamentale politikk”. Ifølge Koichi Kido, som var keiserens nærmeste rådgiver og bindeledd til regjeringen, var særlig de yngre offiserene i hæren fast bestemt på å kjempe til siste mann, mens krigsminister Anami mente at de heller burde holde ut til en invasjon, for så å påføre amerikanske styrker så store tap at de ble tvunget til en fredsløsning mer fordelaktig for Japan.

Samme dag som ”Fundamentale politikk” ble vedtatt, foreslo Koichi Kido overfor keiser Hirohito å henvende seg til Sovjetunionen – som fortsatt hadde en nøytralitetspakt med Japan – for på den måten forsøke å fremforhandle en fredsavtale på politisk vis som militaristene kunne godta. Japans minstekrav skulle være å beholde keiseren som japanerne mente var av guddommelig opphav. Kido fikk støtte fra keiseren, samt statsminister Suzuki og utenriksminister Togo. Militaristene nektet i utgangspunktet noe som helst forhandlinger med fienden, og var fast bestemt på å kjempe til siste mann, men motvillig godtok de likevel fredsutspillet overfor Sovjetunionen. Moskva derimot ignorerte Japan, og hadde ingen ønske om å bistå dem med å få slutt på krigen. Isteden hadde de møter med Kina og forberedte et angrep mot det Japan-okkuperte Mandsjuria.

I slutten av juli mottok Japan så Potsdam-erklæringen. Utenriksminister Togo mente ultimatumet var akseptabelt, fordi han tolket det som at keiserstyret kunne beholdes. Keiseren møtte Togo, og bifalte hans vurdering. Men både keiseren og statsminister Suzuki var likevel ubesluttsomme.

Statsminister Suzuki ignorerte Potsdam-erklæringen, og 6. august ble den første atombomben sluppet over Hiroshima. Amerikanerne fikk imidlertid ikke den umiddelbare kapitulasjonen som de hadde forventet – noe av forklaringen kan ligge i at det var vanskelig for japanske styresmakter å få en oversikt over hva som egentlig hadde skjedd. Dessuten var enkelte regjeringsmedlemmer av den oppfatning at USA umulig kunne ha mer enn én atombombe. En ny atombombe ble uansett sluppet over Nagasaki1 9. august, bare noen få timer etter at Sovjetunionen erklærte krig. Det japanske krigsrådet ble nå delt på spørsmålet om kapitulasjon. Militaristene Anami, Umezu og Toyoda ville alle fortsette krigen. For første gang henvendte derfor en statsminister seg til keiser Hirohito for å få ham til å fatte en endelig beslutning. Han gikk inn for fred og støttet seg til Potsdam-erklæringen med det forbehold at keiseren ble beholdt.

USA godtok utspillet. Selv om de japanske militaristene fortsatt var skeptiske til å overgi seg, bøyde de seg for keiserens anbefaling om kapitulasjon. Krigsminister Anami underskrev forordningen for så å begå selvmord neste morgen. Særlig hæren var i sjokk over beslutningen, og prøvde desperat å overtale militaristene i krigsrådet om å fortsette kampen. Men 14. august var krigen slutt.

For å unngå en truende revolusjon og opprør blant befolkningen, og da særlig de militære, kunngjorde Hirohito kapitulasjonen på japansk radio 15. august. Dette var første gang befolkningen fikk høre keiserens stemme. Noen hæroffiserer som slett ikke ville overgi seg, brøt seg inn i keiserpalasset natten i forveien i et forsøk på å stjele båndopptaket, men kuppet slo feil. Keiseren nevnte blant annet i sin tale: ”fienden har begynt å bruke en ny grusom bombe […] hvis vi fortsetter vil det ikke bare føre til utslettelse av Japan, men også utslettelse av den menneskelige sivilisasjon. Vi må derfor utholde det uutholdelige”.

Keiser Hirohito. Kilde: wikipedia.org

 

Keiser Hirohito. Kilde: wikipedia.org

Sluttbemerkninger

”Var det virkelig nødvendig”, er et spørsmål som aldri vil kunne bli besvart skikkelig omkring atombombene mot Japan. Argumentene for og imot er mange. Keiserens nærmeste rådgiver, Koichi Kido, sa i et intervju i forbindelse med World at War- serien at ”kombinasjonen atombombene og Sovjetunionens krigserklæring bidro til å forkorte krigen”. Hvis det ikke hadde skjedd kunne Japan sannsynligvis ikke ha lagt ned våpnene”. Dette får også støtte hos statssekretæren Hisatsune Sakomizu. Han sa senere at han var meget forbløffet over bomben, men at det samtidig var nøkkelen til å få Japan ut av krigen. Et av krigsrådets medlemmer, Admiral Toyodo, uttalte seg imidlertid slik overfor National Analysis Division of the United States Bombing Survey: ”Jeg tror ikke det er riktig å betrakte anvendelsen av atombomben og Sovjetunionens inntreden i krigen som de direkte årsaker til kapitulasjonen. Men jeg tror at disse omstendigheter gjorde det mulig for oss å få slutt på krigen uten å volde altfor meget kaos i Japan”.

Ettertidens motstandere av bruken av atombomben trekker også frem Sovjetunionenes rolle, at så snart russerne gikk til krig mot Japan ville keiserriket bli tvunget til å kapitulere. Denne eventualiteten er likevel mer kompleks enn som så. For det første er dette en vurdering tatt i etterpåklokskapens navn. Man kan ikke ta for gitt at de japanske militære ville ha overgitt seg på fredelig vis til russerne uten at atombombene var blitt sluppet. Russernes krigserklæring førte tross alt ikke til en umiddelbar slutt på krigen. I løpet av de fem dagene Operasjon Auguststorm varte, falt minst 8 200 russiske soldater og 83 000 japanere falt på like fanatisk og håpløst vis som mot amerikanerne.

Interessant er det også når det hevdes at bomben var unødvendig fordi Japan var på randen av kollaps og sult og derfor snart uansett ville ha kapitulert. At sivilbefolkningen sulter har imidlertid sjelden vært en avgjørende årsak til kapitulasjon. U.S. Strategic Bombing Survey fra 1946 konkluderte likevel med at ”innen 31. desember, og etter all sannsynlighet før 1. november 1945, ville Japan ha kapitulert selv om atombombene ikke var blitt sluppet, selv om Russland ikke hadde kommet med i krigen, og selv om invasjonen ikke hadde vært planlagt eller vurdert”. Men var ikke krigen egentlig slutt for japanerne i 1943? De hadde tross alt vært på defensiven helt siden Midway sommeren 1942, uten ett eneste lyspunkt. I tillegg var de siste vitale råstoffene gått tapt ved tapet av Filippinene i begynnelsen av 1945. I denne sammenheng må det nevnes at selv om Japan allerede var utsatt for en voldsom konvensjonell bombing, og at marine- og handelsflåten var tilintetgjort med det resultat at forsyningene uteble, hadde Japan fortsatt til rådighet 10 000 fly, omtrent halvparten bygget som Kamikaze-fly. I tillegg hadde de en kampklar og disiplinert hær på to millioner mann kombinert med en stor sivilbefolkning som var beredt til å kjempe til siste mann. Men ingen japanske militærledere hadde regnet med atombomben, som fjernet mye av grunnlaget for en amerikansk invasjon. Selv om det var flere japanske ikke-militære ledere som ønsket en fredsløsning på politisk vis, var sannsynligvis dette uforutsette momentet avgjørende for å overtale militaristene om å kapitulere, slik statssekretæren Hisatsune Sakomizu senere også fremhevet.

Det er i våre dager spesielt stort fokus på den moralske siden ved den amerikanske bruken av atombomber under annen verdenskrig. Ja, amerikanerne regnet med at atombombene ville drepe minst 100,000 mennesker, og antallet ble til slutt over 200,000. Men hva med alternativet, som sannsynligvis ville vært en invasjon med tap av flere millioner menneskeliv? Hva med den moralske siden der? Truman ville fått et alvorlig forklaringsproblem særlig overfor sin egen befolkning hvis han hadde ventet med å bruke atombomben – og latt enda flere amerikanske liv gå tapt – siden USA hadde brukt store ressurser på å utvikle et våpen han mente ville få en snarlig slutt på krigen.

Når det så gjelder professor Arne Kalland og andres forundring over hvorfor USA hadde så hastverk med å bruke atombomben for å få slutt på krigen, er det merkverdig at man ikke overveier tapet av amerikanske og allierte liv. For hver dag som gikk, ble amerikanske og andre allierte soldater og sivile drept. Minst ti millioner kinesiske sivile hadde allerede mistet livet. I tillegg kommer den enorme psykiske påkjenningen amerikanere både på slagmarken og hjemme i USA ble utsatt for. Er det ikke en statsleder sin moralske plikt i størst mulig grad å begrense tapet av sine egne, ikke minst i en krig de tross alt ikke hadde startet?

Vi får aldri vite konsekvensene av ikke å ha sluppet atombombene over Japan. Atomkappløpet mellom Vesten og Sovjetunionen ville kommet uansett. Men hvis krigen hadde fortsatt og en invasjon hadde blitt igangsatt på tross av atombombens eksistens med det resultatet at ytterligere flere hundre tusen allierte og japanske menneskeliv gikk tapt, kan man undre seg over hva debatten ville dreid seg om i dag.

Per Kristian Sebak. Artikkelen ble først publisert i Fortid 03/2005. For å se den fullstendige artikkelen med noter, se Fortid 03/2005 på fortids arkivside.

Av Per Kristian Sebak
Publisert 31. aug. 2015 13:45 - Sist endret 24. jan. 2019 11:24