Musikken for den jiltete generasjonen

Han var utenfor det domene vi forbinder med ham, Aftenpostens matanmelder Yngve Ekern, da han i oktober 1993 skreiv en avisartikkel om megarave med clubwear og smartdrinx. Alt dette mystiske kunne man finne i Oslo Spektrum.[1]

cc-by-2.0, fotografert av Herr Stern, tatt fra Wikimedia Commons via Flickr.

Det var den engelske gruppa The Prodigy som ikke bare spilte i hovedstaden rundt denne tida, men også i Bergen og Trondheim (Uka). Året før hadde de sluppet albumet Experience, og smøg seg sågar innom diverse hitlister.

«Når house- og technomiljøet inviterer til rave på Sentrum Scene i kveld, altså en aften i maskinmusikkens og lyseffektenes tegn, bør man komme som man er, det vil for de fleste si å se ut som en blanding av hiphop’er og hippie», fortsatte Ekern den gangen i 1993.[2] Ja, alle disse merkelappene: «Hvorfor heter DJ’ene og artistene så mye rart?» spurte VG en raveparty-gjenger tidlig i 1995.[3] Ellers informerte VG på sin måte: «For de uinnvidde: Rave er samlebetegnelsen på elektronisk dansemusikk som techno og house, samt show der dette er hovedattraksjonen».[[4]]

Bergens Tidende forsøkte også å være med på notene, bokstavelig talt: «Passerer du Teatergarasjen i kveld og undrer deg over musikken som dundrer gjennom veggene, så vit at dette er «techno»».[[5]] «Til sammenlikning omtrent som om Beethoven skulle opptrått live på Festspillene», la avisa seinere til om Prodigys opptreden på ravetilstelningen.[[6]Aftenposten så seg nødt til å avklare noen sentrale forskjeller: «techno-bandet Prodigy var beste dansegruppe (ikke danseband)», het det etter MTV Awards i slutten av 1994.[[7]]

Like i skyggen av «Nå er’e VM»

1994 er kjent for mye rart. Vinter-OL, fotball-VM, Mandela. I tillegg var det første gang dette året at Prodigy breaka på den kjente og kjære VG-lista. Albumet de slapp i 1994, Music for the Jilted Generation, var først ute med dét. Skiva gikk inn som nummer 30 på albumlista topp 40 i uke 19, fortsatte til en topp-plassering som nummer 20 før den falt helt ut. Den kom så tilbake på lista for et siste åndedrag før den forsvant.[[8]]

Etter tre uker utafor var det på’n igjen i uke 29, nå med drahjelp fra Prodigys første singel på toppen (den gang topp 10, ikke 20): «No Good (Start the Dance)». Også denne singelen fikk en ujevn bane, med plasseringene 10 – ute – 10, 9 , 7 – ute – 9 – 9 – ute for godt.[[9]]

«No Good» måtte slåss med oppmerksomheten fra andre artister og andre begivenheter. Da «No Good» debuterte på lista ble den slått med én plass av den uoffiselle fotball-VM-låta «Nå er’e VM».[[10]]Singelen kunne «oppleves på Hultsfred-festivalen i Småland 11.–13. august sammen med bl. a. Clawfinger», opplyste VG.[[11]]

Music for the Jilted Generation fikk som sagt da en renessanse, med sju uker rundt midten av topp 40.[[12]]Imidlertid fulgte kun én singel til fra skiva, «Poison», og den nådde ikke hitlista før våren 1995. Den var på topp 20 i nitten sammenhengende uker, med 5. plass som beste.[[13]]

Hva var disse greiene som Yngve Ekern hadde kunne lest om «i utenlandske trendmagasiner»?

Punkete saker

Jeg har i en tidligere artikkel forsøkt å ta pulsen på mainstream-pressens dekning av den nye punkmusikkbølgen i 1994, med Green Day og Offspring i spissen. Det er spennende å se hvordan og når uvante (eller vante?) fenomener plukkes opp og hvordan de beskrives og relateres til kulturen. Green Day og Offspring slapp sine to ekstrem-suksesser Dookie og Smash, men de nådde ikke norske lister før i januar–februar 1995.[[14]] Det ble dermed ikke så mye puls å ta i 1994. Da Prodigy med sin Music for the Jilted Generation bidro til et sterkt musikkår, var pressen noe mer oppmerksomme. Prodigy var allerede noe større enn nevnte punkband, med sine opptredener på diverse raves i kjølvannet av skiva Experience.

Journalistene var alltid på jakt etter det nye, spennende. Da bandet Seigmen gjorde det bra en stund, spurte for eksempel den anonyme personen bak VGs musikkbarometer: «Kan dette bety at stadig flere nordmenn er modne for hjemmeavlet goth-core?».[[15]] Vi kan nok konstatere at historien i ettertid viser at det var stadig flere nordmenn ikke.

Prodigys musikk hadde derimot en helt spesiell adressat: «Rave-generasjonen, i tilfeldige lagerbygninger; forfulgt, forhatt og forhånet», erklærte Bergens Tidendes anmelder. De unge mennene og kvinnene som ville berre dans’, men fant seg selv «i en konstant konflikt med politi og etablerte fordommer»,[[16]] var Prodigys key demographic.

Medlemmene i Prodigy var selv «pur unge»; Liam Howlett er født i august 1971. Han slapp således Experience som 22-åring og Music for the Jilted Generation før fylte 24. Skjønt medlemmer, det var så godt som bare Howlett som bidro musikalsk. Prodigys vokalist Maxim Reality er kun kreditert for vokal på «Poison» av låtene på Music for the Jilted Generation. Live kunne ensemblet dessuten skilte med to dansere.

Men stjernedyrking av egen person, fra en oppvoksende generasjon som ønska seg forbilder, ville Howlett ha seg frabedt: «Det verste jeg vet er hysteriske unger», ble han sitert på i VG.[[17]] Rave-showene var skapt for voksnere mennesker som passa på seg og sitt, mer enn for de «små og tøffe» som ble observert av Green Day-konsertanmeldere.[[18]]

Matanmelder Yngve Ekern dro ikke desto mindre tråder til punkmusikken som i tilfellet Green Day skulle bli mye diskutert: Rave-subkulturen «holder alt hva punken lovet med hensyn til antikommersiell og opprørsk holdning».[[19]] Dette ble skrevet en god stund før punken representert ved Green Day igjen slo gjennom i Norge, og de eller Offspring ble ikke nødvendigvis sett på som verdige arvtakere til de gamle opprørske punkerne da heller. Var det Prodigy som kunne gi en troverdig og ungdommelig langfinger til mainstream-kulturen, slik vi ser det på innbretten i omslaget til Music for the Jilted Generation?

piccit_the_prodigy___music_for_the__1470971249
Tidenes innbrett.

Dessuten fikk The Prodigy mer kredibilitet for musikken enn det Green Day og Offspring fikk. Det ble trukket fram at hjernen bak musikken, Liam Howlett, hadde klassisk skolering. Hans komposisjon var mye mer eksperimentell og undersøkende enn «kommersielle dance-artister som Stella Getz, Dr. Alban og 2 Unlimited», opplyste VG.[[20]]

Dr. Alban!

Selv fortalte Howlett slående til VG: «Jeg hater 2 Unlimited, det kan du skrive opp».[[21]]

Bergens Tidende, som var først ute med å anmelde Music for the Jilted Generation, satte litteratur-hovedfagsstudenten Preben Jordal på saken. Den kvalitetsbevisste Pynchon-forskeren så «et snev av stor begavelse» i Howlett, noe som viste seg «i den ytterst smakfulle sammenblandingen av melodiøse elementer med rytme-trøkket som bakgrunn. Det myke møter det harde». Albumet var «rett og slett veldig bra» med «en infernalsk trøkk» som gjennomgangstema.[[22]]

Så veldig mange flere anmeldelser fikk ikke albumet, i hvert fall ikke ennå. Den første oppmerksomhetsfasen var over, men som nevnt tidligere smalt «Poison» inn på VG-lista våren 1995.

Raskt et massefenomen

Fra ungdommenes platespillere til storbyenes konsertarenaer vokste hypen fram mot 1995. Raves hadde 1600 deltakere i Oslo i november 1994 (Prodigy spilte)[[23]] og 2000 i Trondheim i februar 1995.[[24]]Natt til 1. mai 1995 gjorde man klart til å ta imot en hittil uant folkemengde på 6000 personer – arrangementet het Hyperstate.

Hyperstate! – «alle» som var ungdommer på 1990-tallet har et forhold til ordet. Nå var musikken med ett blitt ganske stor, og clubwear og smartdrinx havna litt i glemmeboka. Mediene begynte nå å bekymre seg for denne subkulturen, mye mer enn de gjorde i tilfellet med punkmusikkbølgen.

«House-musikken og dop har ingenting til felles», forsikra riktignok arrangørene av Hyperstate.[[25]] Det samme sa egentlig alle andre som ble intervjua om Prodigy og ravemusikk i denne perioden. Sakskomplekset elektronika og narkotika skulle likevel prege mainstream-mediene resten av 90-tallet. Men dette blir en annen historie.

Skjønt, raverne måtte vel henge i for å konkurrere med reportasjer som denne fra VG:

Trylledilla

 

Søt kanin gitt.

 

Kilder

1«Universets navle for en kveld» av Yngve Ekern, Aftenposten Aften 29.10.1993 s. 24

2Ibid.

3«Vilt og uhemmet på rave-party» av Kine Gleditsch og Thor Nielsen, VG 10.2.1995 s. 23-25

4«Techno-trollmenn til Oslo» av Ane V. Håbjørg, VG 29.10.1993 s. 49

5«Topp Techno», Bergens Tidende 30.10.1993 s. 60

6«… og alle var der» av Britt Sørensen, Bergens Tidende 1.11.1993 s. 25

7«MTV-show: Pris til Adams» av Halvor Hegtun, Aftenposten Aften 25.11.1994 s. 17

8http://lista.vg.no/artist/prodigy/album/music-for-the-jilted-generation/4639

9http://lista.vg.no/artist/prodigy/singel/no-good-start-the-dance/1905

10http://lista.vg.no/liste/topp-40-single/1/dato/1994/uke/29

11VG 3.8.1994 s. 49

12http://lista.vg.no/artist/prodigy/album/music-for-the-jilted-generation/4639

13http://lista.vg.no/artist/prodigy/singel/poison/1750

14www.fortid.no/tidsskrift/2014/05/dookie-og-smash-i-20/

15VG 14.9.1994 s. 49

16«Infernalsk trøkk» av Preben Jordal, Bergens Tidende 9.8.1994 s. 26

17«’Verdens beste’ pirret Oslo» av Ane V. Håbjørg og Harald Henden, VG 27.11.1994 s. 50

18www.fortid.no/tidsskrift/2014/05/dookie-og-smash-i-20/

19«Universets navle for en kveld» av Yngve Ekern, Aftenposten Aften 29.10.1993 s. 24

20«Techno er som sex» av Ane V. Håbjørg og Knut-Erik Knudsen, VG 29.6.1994 s. 46-47

21Ibid.

22«Infernalsk trøkk» av Preben Jordal, Bergens Tidende 9.8.1994 s. 26

23«’Verdens beste’ pirret Oslo» av Ane V. Håbjørg og Harald Henden, VG 27.11.1994 s. 50

24«Vilt og uhemmet på rave-party» av Kine Gleditsch og Thor Nielsen, VG 10.2.1995 s. 23-25

25«Tidenes største rave-party» av Stein Østbø og Anette Blom, VG 1.3.1995 s. 46

Av Morten Haave
Publisert 7. feb. 2015 06:35 - Sist endret 14. jan. 2019 14:42