2019 - Side 2

Publisert 27. mars 2019 13:45

Trolldomsprosessen i den britiske kolonien Salem i 1692 er en av de mest kjente og omtalte trolldomsprosessene fra tidlig nytid.[1] Heksejakten hadde på dette tidspunktet begynt å avta i de fleste europeiske land, men ikke her. I løpet av kun dette året ble rundt 180 personer anklaget for å være hekser i Salem og i nærområdet, hvorav rundt 144 av disse ble formelt anklaget og satt i fengsel. 19 personer ble henrettet, fem døde under fengselsoppholdet og en mann ble presset til døde av steiner under et forhør.[2] Antall henrettede personer var ikke merkverdig høyt i forhold til tall fra andre land under trolldomsprosessene. Det som gjør prosessen i Salem spesiell er det store saksomfanget som fant sted i løpet av så kort tid, og den panikkfylte oppførselen til anklagerne. I denne artikkelen vil jeg utforske historiografien rundt hendelsene som fant sted i 1692, og se nærmere på fire teorier som mulige forklaringer på anklagernes oppførsel under denne trolldomsprosessen.

Publisert 27. mars 2019 12:57

In 2019 the International Labour Organization (ILO) turns 100 years. It is one of the oldest international organizations still active in today’s world. Born in the wake of the First World War as part XIII of the Versailles Peace Treaty of 1919, it was built on the belief that “universal and lasting peace can be established only if it is based on social justice.”[1] The Centenary provides an opportunity to take stock and draw a balance: Has the ILO lived up to this mandate and is it still relevant today? 

Publisert 19. mars 2019 13:00

- Hele eksistensberettigelsen for historiefaget er å leite fram ny informasjon som utfordrer det vi trodde vi visste fra før, sier Marte Michelet, en sentral stemme i historiedebatten som var på sitt mest intense seinhøsten 2018. I november i fjor kom hun med boka Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, som har slått sprekker i en nasjonal grunnfortelling om Norge som fredsnasjon med et nærmest plettfritt moralsk rulleblad. Er det sant at hjemmefronten gjorde alt de kunne for å redde norske jøder fra utslettelse? Finnes det flere sannheter om Norge under krigen? Debatten ulmer fremdeles, men det som trekkes frem i kjølvannet av dens mest intense fase er følgende: Vi trenger nye forklaringer på hvordan Holocaust kunne skje i Norge.

Publisert 19. mars 2019 12:59

For snart tjue år siden kastet jeg meg inn i den såkalte sannhetsdebatten i Historisk tidsskrift fordi jeg var bekymret for en postmoderne trussel mot historiefaget. I dag tar jeg ikke trusselen på alvor lenger. Denne artikkelen forklarer hvorfor.

Fransk valmueåker
Publisert 19. mars 2019 12:59

Før man legger sannhetsdebatten fra seg i faghistorien, kan det være verdt å spørre seg hvorfor den er så fremmed og skingrende i dag.

Publisert 19. mars 2019 12:19

Eneveldets innføring i 1660 var en politisk regimeendring hvor den politiske maktbalansen i Danmark-Norge endret seg fundamentalt. Samtidig var det et tidsskille med utgangspunkt i endringer som hadde utviklet seg over tid. Selv om tvillingrikenes politiske makt ble samlet på én hånd i 1660, tok det lengre eller kortere tid før kongens reelle innflytelse var på plass innen statsforvaltningens forskjellige områder. I denne artikkelen vil jeg se på hvordan kongens kontroll over rikets utøvende maktapparat, offiserskorpset, utviklet seg. Før eneveldets innføring var offiserskorpset adelens domene, men den militærtekniske utviklingen bidro gradvis til å undergrave denne rollen. Først i 1799 da eksamen fra de kongelige offiserskolene ble en forutsetning for å bli dansk-norske offiser, og kongen dermed kontrollerte adgangen til offiseryrket, kan man si at eneveldets innføring var avsluttet når det gjaldt offiserskorpset. Artikkelen vil vise noen av de mange virkemidlene kongen benyttet for å få militærvesenet under kontroll og den nye offiserrollen på plass. Én av disse var en bevisst favorisering av offisersønner når det gjaldt adgangen til offiserskolene. Fra 1660 og gjennom 1700 tallet utviklet offiserene seg fra å være kongens utfordrere til å bli lojale statsfunksjonærer i et velordnet byråkrati. Men prosessen tok lang tid.

Publisert 19. mars 2019 12:19

Nordmenn blir aldri urbane, og Norge har aldri hatt noen egentlig bykultur, sies det ofte (og like ofte nevnes Bergen som bortimot eneste unntak). Vanlige poenger når dette diskuteres, er at norske bymennesker stadig dyrker sine røtter og bånd til bygda, særlig til den som de selv eller slekta kommer fra – og så oppsøker de så ofte de kan skogen og fjellet, for å komme bort fra byen. Noe som da lett glemmes, er at det ofte er nettopp urbane mennesker som har drømt mest romantisk om bygd og natur. Det har de gjort som byfolk - ikke som uforanderlige bygdemennesker, eller som evig rurale, på bunnen. Slik sett bør byfolks kjærlighet til natur og bygd sees som del av urbaniteten. Det er ikke en rest av bygdekultur som er så sterk at den alltid preger oss, og hindrer oss i å bli byfolk. Her skal jeg prøve å belyse dette temaet ved å hente fram igjen noe materiale jeg i 1990-årene brukte i et prosjekt om dagligliv i Trondheim fra 1880 til 1950.