Grandiose egoer i øst og vest

Datoen er 3. august 1995 og åstedet er legendariske Madison Square Garden i New York. The Source, datidens bibel for hiphopinteresserte, arrangerer sin andre årlige prisutdeling for rapmusikk. Det er en stor begivenhet for en sjanger som tidvis føler seg uglesett. Da hiphopkulturen i tillegg hadde hatt et gullår av de sjeldne lå alt til rette for en storartet feiring av en fremadstormende subkultur. Vinnerlisten skulle da også bestå av navn som ville dominere popmusikken de neste tiårene: Snoop Doggy Dogg, Dr. Dre, Wu-Tang Clan, The Notorious B.I.G., Outkast og Mary J. Blige. Det skulle imidlertid vise seg at det var nok av festbremser i Madison Square Garden. For det første brukte annenhver prisvinner takketalen sin til å snakke ned de andre nominerte. For det andre skulle omtrent alle prisvinnere som kom utenbys fra bli møtt med pipekonsert fra New York-publikumet.

Veggmalerier av Biggie Smalls og Tupac Shakur. Bilde: Wikimedia Commons.

Veggmalerier av Biggie Smalls og Tupac Shakur. Bilde: Wikimedia Commons.

På begynnelsen og midten av 1990-tallet pågikk det en konflikt mellom rappere og fans på den amerikanske øst- og vestkysten. Hiphopkrigen, som tabloidene tidlig navnga fenomenet, har blitt en av populærmusikkens store fortellinger. Konflikten var først og fremt kjennetegnet av noen grandiose egoer, men kranglingen hadde mange bakenforliggende årsaker: Hiphopens iboende dragning mot konflikt, kulturens regionalisme, hovedstadsarrogansen og et par tragiske hendelser er noen av historiens aspekter. Denne artikkelen forsøker å se på noen av konfliktens sentrale temaer, personer og årsaksforklaringer.

Hiphopkulturens iboende konfliktsøken

Hiphop er basert og videreutviklet på ulike former for opprør. Det være seg opprør mot det bestående, mot den første verden, mot institusjonalisert rasisme, mot manglende framtidsutsikter, eller mot konkurrenter. «Jeg tar akkurat den plassen jeg vil ha, og du bør ikke stå i min vei!» er et mantra som går igjen i hiphop. Mye av bakgrunnen for dette ligger i afroamerikansk kultur og historie, samt leveforholdene for unge, urbane amerikanere med minoritetsbakgrunn på 1970-tallet. Noe av grunnlaget for det eksplisitte i rapmusikken ligger dessuten i røttene fra den jamaikanske musikkstilen toasting der rapperens rolle er å fortelle hvorfor hen er så kul og hvorfor akkurat du ikke er det.

På 1980-tallet utviklet rappingen seg raskt til å bli mer kompleks, og sjangeren åpnet dermed opp for flere sosiale kommentarer, mer aggressivitet og et bredere spekter av rapstiler. Som en del av denne utviklingen oppsto gangsterrapen, kanskje den mest dominerende avarten av rapmusikk, i California. Her ligger overdrivelsene tykt påsmurt og de personlige fornærmelsene er enda drøyere enn i andre rapstiler.[1] Gjengmentaliteten er også mer tilstede i gangsterrappen. Den mytiske opprinnelsen til hiphopkulturen er samlingen av gjenger som skjedde i New York på 1970-tallet, men bak vestkystens gangsterrap ligger det ingen slik idealisert tanke om fredelig forening. Men også i New York blir rappingen og rapperne hardere, og på starten av 1990-tallet kommer det stadig flere fortellinger fra mørke bakgater i Queens, Harlem, Bronx og Brooklyn. Det er altså et solid fundament for konflikt i hiphopkulturen, og krangling mellom rappere har etter hvert blitt så vanlig at det har fått et eget ord: Beef. Skulle du besøke et nettsted for hiphopnyheter i dag så er oddsen lav for at du kan lese om en eller annen aktiv beef.

 

«Jeg tar akkurat den plassen jeg vil ha, og du bør ikke stå i min vei!» er et mantra som går igjen i hiphop.

 

Hovedstadsarroganse

Hiphopkrigen var en konflikt mellom enkelte artister, managere og miljøer, men den bar også preg av å være et motsetningsforhold mellom en dominerende hovedstad og et nytt og utfordrende kraftsentrum. New York var hiphopens fødested og hadde alltid vært kulturens sentrum. I det store eplet lå det et sett med ritualer og regler om alt fra selve rappingen til kleskoder, og hiphopmiljøet i New York brukte sin definisjonsmakt svært aktivt. Selv den dag i dag er det en hærskare av halvsuksessfulle østkystrappere som klager over enhver kulturell utvikling. Som Joell Ortiz rappet på «Timberlan’d Up» i 2018:

Uh, if this was my first impression, I’d be not impressed / This generation held hands, and skipped a lot of steps / Don’t need a navi to find these people that I address / I had Rocawear in my dresser, these niggas rock a dress.[2]

Etter at Ice-T og N.W.A. fikk sine gjennombrudd i andre halvdel av 1980-tallet ble imidlertid New York i stadig større grad utfordret om hegemoniet av Los Angeles. I New York følte man at herredømmet og definisjonsmakten var under press, mens i Los Angeles følte man seg undervurdert av rappere og rapfans i New York. Noen år senere hadde forholdet mellom scenene i de to byene tatt til seg mange aspekter som er typiske for konflikter mellom en part med fallende makt og en fremadstormende, men undervurdert part. Sånn sett kan man trekke linjer til langt større og viktigere stridigheter i samfunnet: Det være seg et Storbritannia som sliter med å forholde seg til en ny maktbalanse med andre europeiske land, og da særlig land som ikke har britenes makthistorikk, eller et EU som har svart på ny amerikansk alenegang med å arbeide for økt europeisk autonomi.[3]                           

I hiphopkulturen skjedde det faktisk en liknende konflikt allerede i 1985 og 86. Under «The Bridge Wars» ble Marley Marl, MC Shan og deres Juice Crew fra bydelen Queens verbalt angrepet av KRS-One og Boogie Down Productions fra bydelen Bronx. Juice Crews fremste synd var at de visstnok ikke fullt ut anerkjente Bronx som hiphopens fødested. I utviklingen mellom «The Bridge Wars» og hiphopkrigen mellom vest- og østkysten blir rapmusikken stadig hardere og mer aggressiv. På vestkysten vokser gangsterrappen frem, som kjennetegnes av at humor og bevisste overdrivelser blir blandet med knallharde gatehistorier og hypermaskulinitet. På østkysten blir rappingen først mer politisk, sint og militant, men med klare likhetstrekk til gangsterrappens raseri og aggressivitet, før også New York-rappingen blir mer gateorientert. Terskelen for hva man sier til hvem blir kontinuerlig kuttet.

I 1991 slipper Tim Dog albumet Penicillin on Wax som i stor grad er et eneste langt angrep på Los Angeles og byens artister. Mest kjent er låten «Fuck Compton» som både angriper Los Angeles-bydelen - «Fighting over colors? All that gang shit’s for dumb motherfuckers!» - og artistene derfra – «But NWA ain’t shit to me / (Dr.) Dre, beating on Dee from «Pump it Up»? / Step to the Dog and get fucked up».[4] Bakgrunnen for Tim Dogs fokus var kommersielt drevet, men det bygget også på en følelse av å bli oversett på bekostning av vestkystrappens voksende popularitet. Han bruker altså medienes og kulturens dragning mot konflikt for å få oppmerksomhet, men han viser også frem en såret mentalitet som tilsier at en rapper fra selveste South Bronx, hiphopens sentrum, aldri skal ignoreres. Tim Dog får svar på tiltale med rim og disselåter fra blant andre Snoop Dogg, Dr. Dre og Compton’s Most Wanted. Dette var artister som naturligvis ikke følte noe gjeld eller takknemlighet til en hvilken som helst oppkomling fra New York.

Tim Dog var mer en kultfigur enn verdens beste eller mest interessante rapper, og hans enmannskrig mot en hel kyst var relativt kortvarig. Konflikten skyter fart igjen først i 1994 da vestkystrapperen 2Pac blir ranet og skutt fem ganger i New York. Noe senere utgir New York-rapperen The Notorious B.I.G. låten «Who Shot Ya?» med en tekst som er subtil nok til å kunne tolkes som et spark mot sin skutte kollega.

Mens konflikten er i ferd med å eskalere holder, som nevnt i introduksjonen, hiphopmagasinet The Source sin andre årlige prisutdeling. Dette er en stor begivenhet for artistene i en sjanger som alltid har hatt et uavklart forhold til store nasjonale prisutdelinger som Grammy. Det har også vært et eksepsjonelt bra musikkår med gjennombrudd og debuter for en rekke artister som skulle bli svært toneangivende for ny rap- og popmusikk. Stemningen er imidlertid preget av store regionale gnisninger og verre blir det når Suge Knight, manager for det svært så sentrale Death Row Records fra Los Angeles, bruker sin scenetid på å «disse» Puff Daddy, manager for det New York-ledende Bad Boy Records.  Når så Death Row-tilknyttede Dr. Dre vinner prisen for årets produsent kommer det spredt piping fra New York-publikumet. Dr Dre sin protesjé Snoop Dogg løper opp på scenen, og den 23-år-gamle rapperen spør både sårt og aggressivt om publikum, byen og hele østkysten ikke har kjærlighet for to av de mest suksessfulle afroamerikanske artistene:

«The east coast ain’t got no love for Dr. Dre and Snoop Dogg? The east coast ain’t got no love for Dr. Dre and Snoop Dogg and Death Row? Y’all don’t love us? Y’all don’t love us?»[5]

Pipekonserten øker i styrke og en tiltagende konflikt kommer enda litt nærmere. Dre og Snoop hadde blitt aktører i en større regional feide som blir stadig med interessant for mediene, men kanskje hadde publikum buet uansett? For de var ikke New York. Snoop rappet om Crips, en av de to beryktede gategjengene i Los Angeles. Dr. Dre produserte et lydbilde med referanser til Beach Boys, The Mamas and The Papas og varme sommerdager. De brukte Khaki-bukser og Raiders-capser. De var ikke New York.

 

I New York følte man at herredømmet og definisjonsmakten var under press, mens i Los Angeles følte man seg undervurdert av rappere og rapfans i New York.

 

Afroamerikansk regionalisme

Det var også en annen ikonisk duo som ble pepet ut denne augustkvelden fordi de var utenbys fra. Atlantarapperne i Outkast blir kåret til beste nye gruppe, men blir møtt med den samme misnøyen og viser den samme sårheten gjennom Andre 3000 sin takketale:

“But it's like this though, I'm tired of them closed minded folks, it's like we gotta demo tape but don't nobody want to hear it. But it's like this: the South got something to say, that's all I got to say.”[6]

New York og Los Angeles har til felles at afroamerikanere primært har flyttet dit for å skaffe seg et bedre liv. Ikke bare emigrerte mange for å minske sannsynligheten for å bli lynsjet, banket opp eller truet som i sørstatene, men i byene i nord og på vestkysten kunne man også gjøre enkelte sosioøkonomiske fremskritt. Den nordlige afroamerikaneren blir forstått og fremstilt som driftig og urban. Dette er i sterk kontrast til sin sørlige motpart som har blitt, og fortsatt blir, karikert som rural og lat. Disse stereotypiene er utbredte også blant afroamerikanere: Sørstatsrapperen er ignorant, lat og rural, altså det motsatte av den smarte, autentiske og urbane rapperen fra New York. I større grad enn konflikter mellom øst og vest spiller konflikter mellom nord og sør i hiphopkulturen på regionalismen i amerikansk historie. Som Regina Bradley ved Kennesaw State University skriver:

Because of a long-standing and comfortable assumption that the American south was incapable of anything urban (i.e. mass transit, tall buildings, bustling neighborhoods and other forms of communities), beliefs about southerners’ perspectives remained aligned with rural – read ‘country’ and ‘backward’ – sensibilities incapable of functioning within an urban cultural setting. These sensibilities often played out in longhand form via literature or in popular black music, with focus on dialect and language standing in as a signifier of regional and cultural distinction.[7]

Presset opp i et hjørne lager Andre 3000 et nytt slagord for en region som er full av kulturell slagkraft, men som alltid må gå en ekstra mil for å bli anerkjent: «The south got something to say». 22 år etter at Outkast vinner pris for beste nye gruppe, så vinner TV-serien Atlanta, om tre unge afroamerikanske menn i Outkast sin hjemby, Golden Globe for beste komiserie. Atlanta har bare i underkant av en halv million innbyggere, men byen har likevel blitt et sentrum for afroamerikansk kultur og dominert store deler av vestlig populærkultur.[8] Mye har altså skjedd i de 22 årene som har gått mellom prisen til Outkast og prisen til Atlanta, men takketalen til manusforfatter, skuespiller og produsent Daniel Glover bærer likevel preg av den samme blandingen av stolthet og sårbarhet som Andres «The South got something to say»-tale. Foran et særdeles ukomfortabelt publikum sier Glover noen få, velvalgte ord om manglende sosial og kulturell annerkjennelse.

"I really just want to thank Atlanta and all the black folks in Atlanta. Like for real. Just for being alive and doing amazing and being amazing people. I couldn’t be here without Atlanta (…) I really wanna thank the Migos, not for being in the show, but for making «Bad and Boujee». That’s the best song ever."[9]

De musikalske, sosiale og kulturelle skillene mellom sør og nordøst er altså større enn mellom vest og øst. Så hvorfor er det ikke disse motsetningene som skaper konflikt? Det arrogante New York-publikumet med imaginær bestemmelsesrett på alt er like provoserende for en talentfull sørstatsrapper? Vel, sannsynligvis er det litt tilfeldig, men det er også et viktig element at ledende sørstatsrappere har brukt sin outsiderposisjon til å trekke seg innover, skille seg ut og bygge videre på sin egen regionale stemme. Miljøet rundt Death Row Records, og da særlig ledet an av mogulen Suge Knight og rapperen 2Pac, ble derimot stadig mer konfliktsøkende.

 

Ikonene som gjør det til noe mer

Konflikten mellom øst og vest kan altså spores tilbake til Tim Dogs Penicillin on Wax og «Fuck Compton», men få ville snakket om en vest-øst-konflikt hvis det ikke var for Puff Daddy, Notorious B.I.G, Suge Knight, 2Pac og deres respektive Bad Boy og Death Row Records.

På starten av 1990-tallet var vestkysten den ledende regionen for nyskapende rapmusikk. Dr. Dre hadde videreutviklet gangsterrapen ved å mikse inn et mildere og glattere lydbilde. Californias mest fremtredende artister blandet det urbane med det suburbane, den første med den fjerde verden og historier om kaldblodige mord med luftige og svevende vestkystmelodier. Forfatter Jeff Chang kalte det for postgangsterismen.[10] På østkysten er rapmusikken revitalisert, og stadig nye artister som Wu-Tang Clan, Nas og Mobb Deep vokser frem i det som er i ferd med å bli en ny gullalder for New York-rap. Det er i disse miljøene 2Pac og The Notorious B.I.G. slår igjennom. 

Christopher Wallace, bedre kjent som The Notorious B.I.G. er bare 22 år gammel da han slipper debutalbumet Ready to Die. Albumet følger en ung afroamerikaner som har beveget seg fra kriminalitetens underverden til økonomisk og materiell suksess, for så å returnere til voldelighet, depresjon og selvmordstanker. New York Times oppsummerte Notorious B.I.G. som en som sto over alle andre rappere fordi «hans tekster blander selvbiografiske detaljer om kriminalitet og vold med emosjonell ærlighet».[11]

"I'm seeing body after body and our mayor Giuliani / Ain't tryna see no black man turn to John Gotti / My daughter use a potty so she's older now / Educated street knowledge, I'mma mould her now." – The Notorious B.I.G. «Everyday Struggle» (1994).

Tupac Shakur, bedre kjent som 2Pac hadde på daværende tidspunkt allerede vært aktiv i en årrekke, men han slår for alvor i gjennom med Strictly 4 My N.I.G.G.A.Z. i 1993. 2Pac er hiphopkulturens konflikt-DNA personifisert, og et stadig mer turbulent liv leder både han og musikken inn i en rasende og paranoid retning. I løpet av noen dramatiske måneder i 1994 og 95 blir 2Pac både skutt fem ganger og dømt til fire og et halvt års fengsel for voldtekt. Fra fengselet utgir han Me Against the World (1995). Det er hans mest selvkritiske utgivelse og viser litt av hans særskilte evne til å portrettere emosjonalitet og sårbarhet i en svært maskulin ramme. Albumet bærer imidlertid også bud om hva som kommer:

I can’t sleep, niggas plottin’ on me, kill me while I’m dreamin’ / Wake up sweaty and screamin’ / Cause I can hear them suckers schemin’ / Probably paranoid, problem is them punks be fantasizin’. – 2Pac «It Ain’t Easy» (1995).

Etter bare 11 måneder i fengsel blir 2Pac kausjonert ut av Suge Knight og Death Row. På det snaue året 2Pac har vært fengslet har konflikten mellom rapmiljøene i Los Angeles og New York økt og blitt mer anspent. I februar 1995 utgir Notorious B.I.G. nevnte «Who Shot Ya?», som av enkelte blir tolket som et angrep på 2Pac.

“Who shot ya? Separate the weak from the obsolete / Hard to creep them Brooklyn streets / It’s on Nigga, fuck all that bickering beef / I can hear sweat trickling down your cheek.” The Notorious B.I.G. «Who Shot Ya?» (1995).

Hovedpersonen tolket det selv slik, og han ble dessuten stadig mer bestemt på at Notorious B.I.G. og Puff Daddy også hadde stått bak selve drapsforsøket. På The Source Awards i august er det flere tilløp til konfrontasjoner mellom artister og management fra de to byene. Litt senere spiller Death Row-artistene Tha Dogg Pound og Snoop Dogg inn musikkvideo til låten «New York, New York» på Manhattan, da videoinnspillingen blir beskutt av ukjente gjerningsmenn.[12] Mange New Yorkere likte ikke låten, og definitivt heller ikke musikkvideoen der en gigantutgave av Snoop Dogg raserer noen av byens ikoniske skyskrapere. Capone-Noreaga, Mobb Deep og Tragedy Khadafi svarer med låten «L.A., L.A.» og gir et nytt lyrisk startskudd til konflikten.[13]

Etter at 2Pac blir løslat blir hans sinne stadig mindre politisk og stadig mer personlig. 2Pac er dessuten så karismatisk at mediene følger han tett. Det som egentlig utvikler seg til å hovedsakelig bli en konflikt mellom to rappere og deres respektive managere blir portrettert som en regionskonflikt. 2Pac selv hjelper naturligvis på. Han snakker om å skape en ny østkystscene, som er fri for alt som er galt i dag. Her er det dystopi, utopi, tabloide avisoppslag og et fremtidig ikon på mentalt villspor, alt på en gang. 

Den lange listen over artister fra New York som 2Pac angriper inkluderer etter hvert Nas, Jay-Z, Q-Tip, De La Soul, Mobb Depp, Lil’ Kim, Faith Evans og, selvfølgelig, The Notorious B.I.G. og Puff Daddy.  Mest kjent er låten «Hit ‘Em Up», som blir sluppet med akkompagnert musikkvideo i juni 1996. Mang en 14-åring har tøffet seg til 2Pacs nesten parodiske hypermaskulinitet på låten:

“First off, fuck yo’ bitch and the clique you claim / Westside when we ride, come equipped with game / You claim to be a player, but I fucked your wife / We bust on Bad Boys, niggas fucked for life.” 2Pac «Hit ‘Em Up» (1996).  

 

Det som egentlig utvikler seg til å hovedsakelig bli en konflikt mellom to rappere og deres respektive managere blir portrettert som en regionskonflikt.

 

Konflikten dør ut

2Pac spiller i 1996 inn en rekke lignende låter, blant annet «Against All Odds», men lever dessverre ikke lenge nok til å se dem bli utgitt. Den 7. september blir han skutt og drept i Las Vegas, sannsynligvis som følge av en konflikt med medlemmer av gategjengen Crips. To måneder senere blir The Don Killuminati: The 7 Day Theory utgitt. Albumet inkluderer «Against All Odds», «Bomb First (My Second Reply)» og andre angrep på New Yorks rappere, men da anser de fleste det naturligvis som for sent å svare.

I mars 1997 blir så Notorious B.I.G. skutt og drept under en PR-tur i Los Angeles. Drapet har forblitt uavklart, men åstedet, den tette mediedekningen og historiens tiltrekningskraft har gjort sitt til at det stadig spekuleres i om Suge Knight og Death Row kan ha hatt tilknytning til hendelsen. Det er ingen beviser på at det var noe som helst tilknytning mellom artister og ansatte i Death Row og Bad Boy og de to drapssakene, men for mange vil hendelsene uansett sto som selve kulminasjonen i en musikksjanger der sunn konkurranse og opprør endte i paranoia og vold.

Konflikten dør, bokstavelig talt, altså ut, sammen med Tupac Shakur og Christopher Wallace. De to rapperne blir stående igjen som sjangerens ikoner, og særlig 2Pac viser seg å ha denne «larger than life»-mystikken som vi kjenner igjen fra Bob Marley eller Kurt Cobain. Alt dette gjør det til noe mer enn det det primært er: En unødvendig konflikt mellom to av tidenes viktigste rappere og deres miljøer, drevet frem av paranoia, sinne, opportunister og hovedstadsarroganse.

Audun Kjus Aahlin er fagansvarlig for kategoriene hiphop, nord-amerikanske filmer og nord-amerikanske fjernsynsserier i Store norske leksikon. Han er utdannet i Nord-Amerika-studier fra Universitetet i Oslo med graden MA. Mastergradsoppgaven hans «Assimilation and Hip-Hop – Interethnic Relations and the Americanization of New Immigrants in Hip-Hop Culture», var en studie i afroamerikaneres rolle i “amerikaniseringen” av andre etniske minoritetsgrupper.

 

Litteraturliste

 

Album:

2Pac. 1993. Strictly 4 My N.I.G.G.A.Z. Interscope Records.

2Pac. 1995. Me Against the World. Interscope Records.

2Pac. 1996. The Don Killuminati: The 7 Day Theory. Death Row Records.

The Notorious B.I.G. 1994. Ready to Die. Bad Boy Records.

Tim Dog. 1991. Penicillin on Wax. Ruffhouse Records.

 

Artikler og nettsider:

Aftenpostens leder, «Aftenposten mener: Brexit-kaoset viser faren ved å overvurdere seg selv». Aftenposten. 16.januar 2019.

Bradley, Regina N. «The Love Below (the Mason Dixon Line): OutKast’s Rejection at the 1995 Source Awards». Sounding Out. 3.april 2017. https://soundstudiesblog.com/2017/04/03/the-love-below-the-mason-dixon-line-outkasts-rejection-at-the-1995-source-awards/

Lodgaard, Sverre «Kjemper mot USAs sanksjoner». Dagsavisen. 18.september 2018.

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/kjemper-mot-usas-sanksjoner-1.1203973

Toure, «Pop Music; Biggie Smalles, Rap’s Man of the Moment». New York Times. 18.desember 1994. https://www.nytimes.com/1994/12/18/arts/pop-music-biggie-smalls-rap-s-man-of-the-moment.html

 

Bøker:

Chang, Jeff. 2005. Can’t Stop Won’t Stop – A History of the Hip-Hop Generation. London. Ebury Press.

 

Låter:

2Pac. 1995. «It Ain’t Easy» fra albumet Me Against the World. Interscope Records.

2Pac. 1996. «Against All Odds» fra albumet The Don Killuminati: The 7 Day Theory. Death Row Records.

2Pac. 1996. «Bomb First (My Second Reply)» fra albumet The Don Killuminati: The 7 Day Theory. Death Row Records.

2Pac med Outlawz. 1996. «Hit ’Em Up» fra singelen «How Do U Want It». Death Row Records.

Capone-N-Noreaga med Mobb Deep og Tragedy Khadafi. 1996. «L.A., L.A.» fra albumet The War Report. Penalty Recordings.

Joell Ortiz. 2108. «Timberlan’d Up» fra albumet Mona Lisa med Apollo Brown. Mello Music Group.

Tha Dogg Pound med Snoop Doggy Dogg. 1995. «New York, New York» fra albumet Dogg Food. Death Row Records.

The Notorious B.I.G. 1994. «Everyday Struggle» fra albumet Ready to Die. Bad Boy Records.

The Notorious B.I.G. 1995. «Who Shot Ya?» fra singelen «Big Poppa». Bad Boy Records.

Tim Dog. 1991. «Fuck Compton» fra albumet Penicillin on Wax. Ruffhouse Records.

 

Videoklipp:

«Donald Glover ‘Atlanta’ Wins Golden Globe for Best TV Series Comedy Thanks Migos during Speech». Tilgjengelig på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=JysbDoMuFAE

«Outkast winning Best New Rap Group at the Source Awards 1995» Tilgjengelig på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=vwLG7aSYM3w

«Snoop Dogg Disses the East Coast @ The 1995 Source Music Awards» Tilgjengelig på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=vyN4Nvu1JJQ

 

[1] Wikipedias engelskspråklige artikkel om gangsterrap oppsummerer eksplisitteten i subsjangeren på en god måte: «Gangsterrap har blitt beskyldt for å promotere kriminalitet, seriemord, mord, vold, banning, sexavhengighet, homofobi, rasisme, promiskuitet, kvinnehat, voldtekt, gategjenger, uredelig oppførsel, drive-by-skyting, hærverk, tyveri, kjøring under ruspåvirket tilstand, narkotikahandel, alkohol- og rusmisbruk, motarbeidelse av politiet, materialisme og narsissisme.» Puh!  Se: https://en.wikipedia.org/wiki/Gangsta_rap

[2] Transkripsjoner på tekster, taler og lignende er henter fra nettstedet Genius. Se www.genius.com

[3] Atskillige spaltemetere har blitt brukt til å hevde at Brexit-kampanjen har røtter i Storbritannias falmende status. Se for eksempel Aftenpostens leder fra 16. januar 2019 som skriver at: «Forhandlingene med EU har blottlagt for en hel verden at den gamle stormakten Storbritannia i dag er for et helt vanlig land å regne. Før folkeavstemningen ble velgerne fortalt at Storbritannia var så viktig for EU at de ville få en veldig gunstig avtale.» Utenriksforsker Sverre Lodgaard har flere ganger hevdet, blant annet i Dagsavisen 18. september 2018, at USAs insisteringer på økonomiske sanksjoner ikke lenger nødvendigvis samsvarer med landets kontroll over det internasjonale finanssystemet. Mottiltak er iverksatt av blant andre EU på bakgrunn av dette, med blant annet nye forslag om betalingskanaler som er uavhengig av USA, europeisk valutafond og et uavhengig SWIFT-system.

[4] Tim Dog «Fuck Compton», 1991. Singel. Ruffhouse Records.

[5] Videoklipp «Snoop Dogg Disses The East Coast @ The 1995 Source Music Awards». Tilgjengelig på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=vyN4Nvu1JJQ

[6] Videoklipp «Outkast winning Best New Rap Group at the Source Awards 1995». Tilgjengelig på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=vwLG7aSYM3w

[7] Regina N. Bradley, ”The Love Below (the Mason Dixon Line): OutKast’s Rejection at the 1995 Source Awards”. Sounding Out. 3.april 2017. https://soundstudiesblog.com/2017/04/03/the-love-below-the-mason-dixon-line-outkasts-rejection-at-the-1995-source-awards/

[8] Det bør imidlertid påpekes at Atlanta er en del av særdeles folketett region.

[9] Videoklipp «Donald Glover ‘Atlanta’ Wins Golden Globe for Best TV Series Comedy Thanks Migos during Speech». Tilgjengelig på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=JysbDoMuFAE

[10] Se Jeff Chang , Can’t  Stop Won’t  Stop – A History of the Hip-Hop Generation. London. Ebury Press.

[11] Toure, ”Pop Music; Biggie Smalles, Rap’s Man of the Moment”. New York Times. 18.desember 1994. https://www.nytimes.com/1994/12/18/arts/pop-music-biggie-smalls-rap-s-man-of-the-moment.html

[12] Tha Dogg Pound med Snoop Doggy Dogg «New York, New York», 1995. Singel. Death Row Records.

[13] Capone-N-Noreaga med Mobb Deep og Tragedy Khadafi «L.A., L.A.» 1996. Singel. Penalty Recordings.

Av Audun Kjus Aahlin (fagansvarlig for hiphop i Store norske leksikon)
Publisert 24. juni 2019 14:58 - Sist endret 9. okt. 2019 15:02