Fortiden som ideal: Islamske reformbevegelser og historiebruk

Den første utgaven av Dabiq, som var nyhets- og propagandakanalen til den islamske staten, kom ut i juli 2014. På forsiden sto det ganske enkelt «The return of Khilafa», eller «Khalifatet vender tilbake». Utgaven inneholdt en lang artikkel som hadde til hensikt å vise at godt politisk og religiøst lederskap er ett og det samme – og selvsagt også implisitt at det nye khalifatet i Raqqa hadde alle disse kvalitetene.  Dette baserte de på en rekke profetiske tradisjoner (hadith, nedskrevne fortellinger om profetens liv og samfunn) som knyttet godt lederskap og rettferdig styre til det første muslimske samfunnet i Mekka, og de gode egenskapene til de første khalifene.[1] 

Hadith-bøker. Wikimedia Commons.

Året etter at Dabiq først kom ut, startet kvinneaktivister i Saudi-Arabia en twitterkampanje for retten til selv å ta viktige avgjørelser i egne liv, og for å avskaffe det mannlige vergesystemet. Dette er et system som gir en mannlig slektning – en ektemann, en far, en sønn – beslutningsmyndighet over kvinner, som for eksempel om hun kan begynne på en utdannelse, ta seg arbeid eller skaffe seg pass. Kvinnene bak kampanjen, som går under navnet «Jeg er min egen verge», pekte til dels også tilbake til samfunnet i Mekka, som et godt og rettferdig samfunn.[2]

De to bevegelsene har tilsynelatende lite til felles, bortsett fra en ting: Synet på fortiden – og da særlig den tidlige islamske perioden – som et bedre samfunn enn dagens, og som et ideal som man må streve etter å gjenopprette. Fortiden brukes som et grunnlag for å rettferdiggjøre voldsbruk (for den islamske staten) og politisk aktivisme («Jeg er min egen verge»-kampanjen). Den samme argumentasjonen finnes i store deler av dagens salafisme og i den moderne islamske feminismen, og begge kan sees som eksempler på nyere islamske reformbevegelser. Men hva er det egentlig med fortiden, og særlig med det tidlige islamske samfunnet, som gjør at det fremstår som et utopisk ideal for så mange ulike aktører? Og hva er det med dagens situasjon som gjør at så mange finner det opportunt – eller rett og slett nødvendig – å henvise til islams historie for å fremme politiske krav? Mye har å gjøre med måten fortiden ble forstått på da de islamske lovreguleringene ble til, og med hvilket rom for argumentasjon som faktisk finnes i dag.

 

Når vi i dag ser at så ulike målsetninger som voldelig gjenopprettelse av khalifatet og grunnleggende rettigheter for kvinner viser til samme ideal, må det forstås på bakgrunn av islams egen reformhistorie.

 

Fortiden som ideal: Fortellingene om samfunnet i Mekka

Det første muslimske samfunnet i Mekka var basert på åpenbaringene som profeten Muhammad mottok og som ble nedfelt i Koranen. Siden Koranen forstås som Guds direkte tale til menneskene, følger det at samfunnet i Mekka forstås som perfekt. Ettersom Koranen selv ikke inneholder reguleringer av alle sider av samfunnet, ble det opp til senere jurister å finne ut hvilken praksis som var gjeldende på profetens tid. Disse fortellingene ble samlet i såkalte hadith-samlinger som beskriver profetens ord og handlinger.[3] Med andre ord oppsto det allerede tidlig en tanke om fortidens praksis som optimal, og om ettertiden som en periode der forfall i beste fall kan unngås. Endringer, som for eksempel nye lover, ritualer og skikker, eller nye politiske styringsformer, ble da i verste fall ansett som bid’a, praksis som ikke fantes på profetens tid. Dette betyr selvsagt ikke at endringer ikke fant sted i århundrene etter profeten – tvert imot. Ettersom islam spredte seg langt utenfor Den arabiske halvøyen, ble religionen også grunnlaget for styresett og samfunnssyn for folk med helt andre tradisjoner og kulturell bakgrunn. Det oppsto nye stater, nye styringsformer og ikke minst ble en lang rekke lokale ritualer og religiøse praksiser gradvis del av «normal» islamsk religionsutøvelse.  Denne varierte naturlig nok sterkt fra Senegal til Afghanistan, fra det muslimske Andalusia til moghulenes India, og mellom etniske grupper og sosiale klasser. Sufi-brorskapene, som sprang ut av islamsk mystisisme, skapte sine egne ritualer som ble spredt i store deler av den islamske verden og etter hvert oppfattet som del av ortodoks islam.

            Slik sett ligner islam som globalt fenomen mye på kristendommens utbredelse på verdensbasis. Islam og kristendommen har også det til felles at det med ujevne mellomrom oppsto reformbevegelser, som hadde som uttalt hensikt å komme nærmere det som var Guds opprinnelige plan – for kristendommens del klarest uttrykt i den lutheranske reformasjonens ønske om å «vende tilbake til kildene». For islams del fantes det jo allerede en modell for denne planen, nemlig samfunnet i Mekka.

            Et vanlig begrep for islamsk reform i dag er islah, som rett og slett betyr «forbedring» eller «reparasjon», underforstått i retning av opprinnelig praksis.[4] Det ble først et utbredt begrep mot slutten av 1800-tallet, og er særlig knyttet til reformideene til Muhammad Abduh (1849-1905) og Rashid Rida (1865-1935). De formulerte tydelig tanken om at «noe har gått galt», og at den beste metoden å forbedre muslimenes levekår på var å endre reguleringer, styresett og skikker som ikke var i overenstemmelse med Koranen og profetens egen sunna (praksis). Reformatorer som Abduh og Rida la mye vekt på at de islamske reglene som regulerer individuell adferd og sosial og politisk interaksjon  (ofte benevnt til i helhet som sharia) hadde blitt fortolket ulikt – og feil – gjennom århundrene. Veien til endring, med andre ord, var å finne i nytolking av lovens kilder, altså Koranen og sunna. Muhammad Abduh utstedte tusenvis av fatwaer (en juridisk ekspertuttalelse) om alt fra renter til bruken av vestlige hodeplagg. Reform, slik Abduh så det, var å skape en ny modernitet som verken var basert på blind etterfølgelse av islamske tradisjoner eller på vestlig, sekulært tankegods. På denne måten kunne de muslimske samfunnene finne sin plass i den moderne verden. Med andre ord: Ved å vende tilbake, kan man gå fremover.

En vanlig oppfatning blant forskere frem til ganske nylig var at reformbevegelsene på 1800-tallet må forstås som en reaksjon på den europeiske dominansen over muslimske områder, og på muslimenes relative nedgang generelt.[5] Dette synet forklarer ikke tidligere reformbevegelser, som fantes også før den europeiske koloniseringen av verden, og fanger heller ikke opp utviklingen innad i islamsk tenking.[6] Et eksempel er fremveksten av den kanskje mest kjente islamske reformbevegelsen, nemlig den som ble grunnlagt av Muhammad ibn Abd al-Wahhab (d. 1792), og som er den statsbærende doktrinen i Saudi-Arabia. Han levde i Najd-området i det indre av dagens Saudi-Arabia, og var dermed svært lite påvirket av den økende europeiske innflytelsen i verden.[7]  Abd al-Wahhab gikk hardt ut mot alle former for bid’a, og vektla en absolutt monoteisme der Gud ikke kan nås gjennom andre ritualer enn de som er foreskrevet i Koranen. Renhet var et grunnleggende prinsipp, både for individet og for samfunnet, og renhet skulle forstås som fravær av bid’a. Konsekvensen av Abd al-Wahhabs lære var selvsagt at mye av det vi kaller «kultur» eller «folketro» ble karakterisert som brudd på monoteismen, og dermed uislamsk.

På 1900-tallet fulgte en lang rekke reformbevegelser, som for eksempel Det muslimske brorskapet, som ble grunnlagt i Egypt i 1928. En grunntanke hos Brorskapet var den moralske gjenoppbyggingen av staten, gjennom hver enkelt muslim. Brorskapet skulle bli det mest kjente av en lang rekke nye «jamiyyat» (foreninger) som hadde reform som uttalt mål, og som på ulike måter hadde samfunnet i Mekka som ideal.[8] Det er interessant å merke seg her at både sufi-brorskapene og grupperinger som forkastet all mystisisme la til grunn samme målsetning: En endring av individuell og politisk-sosial praksis i retning av det opprinnelige. Det som vi dag kjenner som salafisme tok en litt annen retning, og la særlig vekt på personlig renhet, i livførsel og religionsutøvelse.[9] Også her var fortiden et ideal: salafistene tok sitt navn fra profetens følgesvenner, kjent som al-Salaf al-Salih. Som en puritansk bevegelse valgte – og velger – mange å trekke seg unna det etablerte samfunnet og praktisere sin tro uten «forurensning» av noe slag. En annen, og mer ytterliggående retning, praktiserer en type nytolkning som tillater å bruke vold for å bekjempe slik forurensing, mot det de oppfatter som undertrykkere – ikke-muslimer samt personer og grupper som de definerer som ikke-muslimer.

 

Islam og kristendommen har også det til felles at det med ujevne mellomrom oppsto reformbevegelser.

 

Hvordan kan islamsk reform utrykkes og legitimeres?

Historien om islamske reformbevegelser viser likevel at også de, til tross for at de har samme uttalte målsetning, påvirkes av samtidens syn på hva endring er, hva som kan eller bør endres, og hvordan dette best kan gjøres. Ikke minst vil reformideer påvirkes av hvordan slike tanker har blitt uttrykt tidligere.  Abduh la vekt på nytolking av lover og regler, Brorskapet og lignende grupper på organisasjon og personlig forbedring, salafistene på renhet og tilbaketrekning fra det uislamske, og jihadistene på væpnet kamp.

            Når vi i dag ser at så ulike målsetninger som voldelig gjenopprettelse av khalifatet og grunnleggende rettigheter for kvinner viser til samme ideal, må det forstås på bakgrunn av islams egen reformhistorie. Ikke minst må det også sees på bakgrunn av hvordan disse reformene har blitt implementert – og ikke implementert – i ulike samfunn og stater gjennom 1900-tallet og ut på 2000-tallet. I Saudi-Arabia, som jo er grunnlagt på en reformbevegelse, er det de facto ikke mulig å henvise til annet, ikke bare fordi det politiske systemet er autoritært, men fordi det gjennom århundrene har blitt skapt et diskursivt klima der andre idealer enn den islamske fortiden ikke lenger har autoritet. Bevegelsen «Jeg er min egen verge» kunne ha henvist til FNs menneskerettserklæring eller den franske revolusjonens idealer, eller hva som helst, men det vil ikke bli oppfattet som et argument som har noen form for autoritet. Kvinner fra den første islamske perioden, som for eksempel profetens kone Aisha, derimot, har det. Det eneste andre argumentet som kan fremføres, og som også brukes, er at kvinners deltakelse i yrkes- og samfunnsliv rett og slett er lønnsomt. Motsatt, innad i den islamske staten, kunne endring bare være reell og varig dersom den implementeres som politisk realitet, slik de første khalifatene var.

           

Anne Bang (f. 1966) er historiker ved Universitetet i Bergen, og har Midtøsten og det islamske Afrikas historie som hovedfelt.

 

 

[1]        «The Concept of Imamah (leadership)», Dabiq, 01, 2014, https://www.ieproject.org/projects/dabiq1.pdf. Sett 01.04.2019.

[2]        Muhaisen, Sahara. Det mannlige vergesystemet for saudiarabiske kvinner. En undersøkelse av kampanjen #Iammyownguardian (jeg er min egen verge) fra juli 2016 til september 2018. Masteroppgave, Institutt for Fremmedspråk/arabisk, Universitetet i Bergen, 2018.

[3]        Vikør, Knut. Ei verd bygd på islam. Oversikt over Midt-Austens historie. Oslo: Samlaget, 2017, s. 91-103.

[4]        Loimeier, Roman. «Is there something like «Protestant Islam»?» Die Welt des Islams, 45:2, 2005, s. 216-254.

[5]     Se for eksempel Knysh, Alexander. Islam in Historical Perspective. London: Routledge, 2011, s. 283-506.

[6]     Haj, Samira. Reconfiguring Islamic Tradition. Reform, Rationality and Modernity. Stanford: Stanford University Press, 2009.

[7]     ibid s. 30-66.

[8]     Lia, Brynjar. The Society of the Muslim Brothers in Egypt. The Rise of an Islamic Mass Movement, 1928-1942. Reading: Ithaca Press, 2006.

[9]     Lauzière, Henri. The Making of Salafism. Islamic Reform in the twentieth century.  New York: Colombia University Press, 2015.

 

LITTERATURLISTE

 

Haj, Samira. Reconfiguring Islamic Tradition. Reform, Rationality and Modernity. Stanford: Stanford University Press, 2009.

 

Knysh, Alexander. Islam in Historical Perspective. London: Routledge, 2011

 

Lauzière, Henri. The Making of Salafism. Islamic Reform in the Twentieth Century.  New York: Colombia University Press, 2015.

 

Lia, Brynjar. The Society of the Muslim Brothers in Egypt. The Rise of an Islamic Mass Movement, 1928-1942. Reading: Ithaca Press, 2006.

 

Loimeier, Roman. «Is there something like «Protestant Islam»?» Die Welt des Islams, 45:2, 2005.

 

Muhaisen, Sahara. Det mannlige vergesystemet for saudiarabiske kvinner. En undersøkelse av kampanjen #Iammyownguardian (jeg er min egen verge) fra juli 2016 til september 2018. Masteroppgave, Institutt for Fremmedspråk/arabisk, Universitetet i Bergen, 2018.

 

Vikør, Knut. Ei verd bygd på islam. Oversikt over Midt-Austens historie. Oslo: Samlaget, 2017.

Av Anne Bang (professor i historie, Universitetet i Bergen)
Publisert 24. juni 2019 15:07 - Sist endret 24. juni 2019 15:07