Et oppgjør mellom nordmenn i Sachsenhausen

Artikkelen er skrevet på bakgrunn av rettsreferatene fra Sachsenhausen–saken i 1946. Undersøkelsen tar for seg hvilke politiske konflikter som oppsto mellom de norske tillitsmennene i Sachsenhausen og en gruppering kalt Den norske komité. Hvilke forsøk gjorde Den norske komité på å velge en ny norsk fangeledelse? I oktober 1944 ble de tre tillitsmennene Mugaas, Aasebøe og Hagen avsatt og fjernet fra leiren av SS-leirledelsen. Hva lå bak en granskingskommisjons beslutning om å frifinne fire medlemmer av Den norske komité for medvirkning?

Sachsenhausen. Foto: Wikimedia Commons

Røde Kors sendte fra høsten 1942 hjelpeforsendelser til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Kristian Mugaas var leder for de norske fangene. Røde Kors ønsket en tillitsmann til å være ansvarlig for fordelingen av pakker mellom nordmennene. Mugaas fikk med seg journalist Carsten Aasebøe og student Bjørn Deichmann-Sørensen i et tremannsutvalg. De norske tillitsmennene fordelte overskuddet av pakkehjelpen til vanskeligstilte fanger fra andre nasjoner. Hjelpen gikk i første rekke til underernærte fanger i Ungdomsleiren og Leirsykehuset (Revier). Røde Kors–pakker ble også smuglet inn til de sovjetiske krigsfangene i leiren.[i] 

 

SS tillot en viss grad av indre selvstyre i leiren og skapte splittelse og maktkamp om posisjoner mellom fangene. De politiske fangene sto i et motsetningsforhold til kriminelle og asosiale yrkesforbrytere.Våren 1944 kom de kriminelle til makten under ledelse av den beryktede forbryteren Samuel Kuhnke. Den tyske kriminelle fangeledelsen avdekket det illegale hjelpearbeidet til sovjetiske krigsfanger. Mugaas og Aasebøe ble avsatt av SS–leirledelsen i oktober 1944, sammen med student Kåre Hagen. De tre ble sendt på transport til straffeleiren Bad Saarow, videre til tilintetgjørelsesleiren Bergen–Belsen i mars 1945. Aasebøe og Hagen omkom i Bergen–Belsen, mens Mugaas døde av sykdom og utmattelse i under hjemtransporten i Sverige.[ii] 

 

En gruppering kalt Den norske komité dannet sommeren 1944 et eget tillitsmannsutvalg for å erstatte kommunistene Mugaas, Aasebøe og Hagen. Etter frigjøringen satte regjeringsadvokaten ned en granskingskommisjon på vegne av statsminister Einar Gerhardsen. Fire medfanger var anklaget for å ha medvirket til avsettelsen av tillitsmennene gjennom et politisk undergravingsarbeid. Granskingen konkluderte i mai 1946 med at påstandene om norsk medvirkning baserte seg på løse rykter. Kjennelsen vakte reaksjoner blant tidligere fanger.[iii]

 

Kristian Mugaas. Foto: Våre Falne
Kristian Mugaas. Foto: Våre Falne

Metode og kildebruk
Artikkelen er en kvalitativ og empirisk undersøkelse av kjennelsen, partsforklaringer og nærmere 40 vitneforklaringer i Sachsenhausen–saken. Et titalls norske og tyske fangeberetninger, nedtegnelser og intervjuer beskriver konflikter mellom de politiske og kriminelle fangene. Granskingen skulle ta stilling til flere motstridende vitneutsagn og legge hovedvekten på forklaringene til fanger som fulgte konflikten på nært hold. Rettskilder er i første rekke opptatt av å påvise om det foreligger skyld, ikke av historiske forhold. Under utarbeidelsen av kjennelsen kan vitner ha blitt tillagt større vekt enn andre på grunn av politisk posisjon eller omgangskrets.

 

Under arbeidet med artikkelen er arkivet etter Sonderkommissionundersøkt, sammen med den tyske straffesaken mot Samuel Kuhnke.Sonderkommissionsarkiv inneholder rapporter til Gestapoog leirledelsen om illegale forhold blant fangene og oppbevares ved International Tracing Center i Tyskland. Materialet er kun delvis bevart. Et problem er at kildene ofte mangler fullstendige opplysninger om bakgrunnen til at fanger ble isolert. Norske fanger er i liten grad omtalt.

 

En etisk problemstilling er hvorvidt personer skal anonymiseres eller navngis. I Sachsenhausen-saken er det problematisk at originaldokumentene ikke er frigitt. Rettsreferatene er fjernet fra Regjeringsadvokatens kontor. Tidligere fanger har fått lese kjennelsen på 10 sider, uten å få tilgang til vitneforklaringene frifinnelsen bygger på. Det har forskningsmessig betydning at materialet gjøres kjent, mer enn 70 år etter at saken fant sted. I artikkelen er opplysninger om fanger anonymisert hvis de ikke er relevante for problemstillingen, og ved tvil om kildene gir sikre opplysninger.

 

Teoretisk rammeverk                                                                                                        
Sachsenhausen–saken var en del av det uoffisielle oppgjøret i Norge etter 1945 innenfor organisasjonene og de politiske partiene. Æresrett er en spesiell form for domstol. Ordningen skiller seg fra landssvikoppgjøret siden de anklagedes nasjonale holdning ikke skulle granskes. Saken er helt spesiell fordi den omhandlet en konflikt mellom norske konsentrasjonsleirfanger. Representanter fra hver av partene skulle avgjøre om det var begått urett mellom fangene.[iv]Ordningen med æresrett kan ha fungert som lynavleder i konflikten mellom fangene. Hensikten skulle ikke være å felle en dom, men å belyse saken uhildet.[v]

 

Å konfrontere overgrep begått i fortida er viktig for en stat i arbeidet med å innføre demokrati og menneskerettigheter, eller en ny styreform. Rettsoppgjør, sannhetskommisjoner, forsoningstiltak, reformering eller utbygging av nye institusjoner i samfunnet er eksempler på prosesser en stat kan gjennomføre som ledd i å legge indre konflikter bak seg. Forskningen på temaet overgangsoppgjør har i dag en sentral stilling internasjonalt. Overgangen fra diktatur til demokrati i Latin-Amerika på 1980-tallet, Øst-Europa fra 1989 og i Sør-Afrika i 1994 har de siste årene bidratt til større interesse for slike studier. Ideen om at en stat har behov for å konfrontere seg med overgrep fra fortida, har oppnådd bred tilslutning innenfor historie og samfunnsfaglig forskning.[vi]

 

Opprettelsen av en norsk tillitsmannsordning
De første nordmennene kom til Sachsenhausen i 1941–42. Fangene var i starten spredt på forskjellige brakker i leiren. De opplevde påkjenninger i form av matmangel, mishandling og arbeid i straffekommandoer. Sykdommer som lungebetennelse, tuberkulose og dysenteri var utbredt og medisiner nesten ikke å oppdrive.[vii] 

 

I juli 1942 overtok Kristian Mugaas som tillitsmann etter ingeniør Leif Nordstrand (DNA). Mugaas hadde tillitsverv i Norsk Jernbaneforbund og var formann i Vestlandske distrikt av NKP.[viii]Nordmennene opplevde gradvis bedre leveforhold gjennom forsendelser av matforsyninger, klær og medisiner fra det Internasjonale Røde Kors. Tillitsmennene fikk godkjennelse av SS til å samle inn mat på de norske brakkene og fordelte overskuddet av Røde Kors–pakker til mindreårige, jøder, sigøynere, østeuropeiske og utmagrede fanger på Leirsykehuset.[ix]Hundrevis reddet trolig livet gjennom hjelpearbeidet mellom fangene.[x]
 

Angrep fra den kriminelle fangeledelsen
Sonderkommissionvar en undersøkelseskommisjon opprettet av Gestapofor å avdekke illegale forhold, svindelaffærer og politisk virksomhet i Sachsenhausen og andre konsentrasjonsleirer. Hensikten var å bryte ned innflytelsen til de politiske fangene og unngå oppstand på slutten av krigen.Fra april til oktober 1944 sto Sonderkommission bak isolering, mishandling og henrettelse av sosialdemokrater, kommunistiske fangeledere og antinazister. Over hundre fanger ble sendt på straffetransport til dødsleiren Mauthausen 20. oktober 1944, anklaget for å stå bak en sammensvergelse mot leirledelsen.[xi] 

 

Samuel Kuhnke ble innsatt av Gestaposom leder for fangene (Lagerälteste I) i april–mai 1944. Kuhnke bygde opp en spionvirksomhet (Spitzeldienst) og bisto Gestapoi etterforskningen av leirforholdene. Kuhnke hadde et nettverk av anslagsvis 40–50 fanger under seg fra nesten samtlige nasjoner i leiren. De mest brutale forbryterne deltok i avstraffelser av andre fanger.[xii]Under rettssaken mot Kuhnke i 1948 kom det fram at de kriminelle hadde utarbeidet lister med 200–300 navn på politiske fanger involvert i hjelpearbeid, såkalt «rødehjelp».[xiii]Løfter om materielle fordeler eller løslatelse gjorde at både kriminelle og politiske fanger gikk inn for å avsløre sabotasje og brudd på leirreglementet.[xiv]

 

Kuhnke lagde rapporter om kommunister til Gestapoog leirledelsen på bakgrunn av opplysninger fra informanter. I en rapport fra Reichssicherheitshauptamt(Gestapo) avdeling IV A6. oktober 1944 blir Kuhnke framhevet som en av flere V-personer(informanter) under aksjonen mot politiske fanger. Rapporten berømmer Kuhnke for å ha avdekket «Rote Hilfe»og uskadeliggjort kommunistiske funksjonærers virksomhet i leiren.[xv] Kuhnke selv prøvde å nekte for virksomheten for Gestapo«Ich bin daran vollkommen unschuldig. Ich war nie Spitzel der Gestapo».[xvi]

 

Tillitsmennene kom tidlig i et motsetningsforhold til Kuhnke. Få av de kriminelle fangene kom i betraktning når det skulle deles ut hjelpeforsendelser. Våren 1944 forbød Kuhnke å gi hjelp til østeuropeiske fanger.[xvii]Kuhnke ville ha tak i overskuddet av norske Røde Kors–pakker og forlangte at nordmennene skiftet ut de kommunistiske tillitsmennene. De norske fangene svarte på truslene ved å slå ring om tillitsmennene. Kuhnke satte seg likevel i kontakt med nordmenn, misfornøyde med den norske fangeledelsen. Kuhnke fikk opplysninger om nordmennene gjennom agentene Hellmut og Lübke.[xviii]Hellmut la seg inn på brakke 24 for å spionere og overhøre politiske diskusjoner mellom fangene.[xix] 

 

Lübke var skriver på Leirsykehuset og møtte nordmenn som var til behandling, eller kom for å besøke fangene. Lübke stiftet bekjentskap med disponent Leif Jensen og kaptein Arvid Johansen. Johansen hadde kjempet på finsk side i vinterkrigen 1939–40 var havnet i en personlig konflikt med Aasebøe. Under et sykebesøk i 1943/44 ga Johansen kraftig uttrykk for misnøye med Aasebøe til Jensen.[xx]Ifølge kjennelsen fortalte Lübke videre til Kuhnke at en nordmann på Revierkunne fortelle om kommunistisk virksomhet på de norske blokkene.[xxi] 

 

Et angiverbrev rettet mot de norske kommunistene var trolig foranledningen til at Mugaas, Aasebøe og Hagen ble internert i august 1944. Kontorist Thorbjørn Bergstrøm fikk tak i et maskinskrevet brev om indre norske forhold på Kuhnkes kontor.[xxii]I æresretten forklarte redaktør Olav Røgeberg at brevet inneholdt en advarsel til leirledelsen mot kommunistiske elementer blant de norske fangene. Nordmenn hadde gitt opplysninger om norske kommunister på sin arbeidskommando. Røgeberg mente brevet var undertegnet av Kuhnke: «den som hadde skrevet det anga at det var kommet ut opplysninger gjennom nordmenn på kommando hvor de hadde arbeide. Etter å ha lest det fikk jeg sjokk, for jeg syntes det var en meget alvorlig historie […] for oss nordmenn».[xxiii] 

 

Sekretær Odin Nygård forklarte at angiverbrevet oppga navn på nordmenn som var misfornøyd med den norske fangeledelsen. Brevet angrep Mugaas og Aasebøe for å samle inn mat på de norske brakkene og drive «rødehjelp» gjennom å «oppfø bolsjeviker» i leiren. Arvid Johansen var den som skal ha oppgitt navn på misfornøyde nordmenn til Kuhnke.[xxiv] 

 

Den norske komité i opposisjon mot tillitsmennene
Politiske motstandere av tillitsmennene dannet våren 1944 en gruppering kalt for «17. mai–komiteen». Overfor tyskerne kalte den seg «Den norske komité». Medlemmene uttalte at kommunistene ikke ga det riktige uttrykket for fangenes politiske innstilling. Komiteen satte som mål å erstatte de kommunistiske tillitsmennene med «nasjonalt innstilte nordmenn».[xxv]Komiteen reagerte på den norske hjelpen til sovjetiske krigsfanger. Arkitekt Odd Nansen og Arvid Johansen gjorde henvendelser til fanger med borgerlig eller ikke–marxistisk bakgrunn om å ta over som tillitsmenn.[xxvi]Flere fanger så likevel på Den norske komité som en selvutnevnt gruppering.[xxvii]I august 1944 ble komiteen utvidet med tre medlemmer fra arbeiderbevegelsen for å framstå mer representativ.[xxviii]

 

odd nansen
Fanger protesterte etter krigen mot Nansens forsøk på å velge en ny norsk fangeledelse i Sachsenhausen. Notis fra Friheten 28.09.1948.

Den norske komité foreslo Odd Nansen til stillingen som ny tillitsmann etter Mugaas. Nansen syntes ikke det var riktig med kommunister i spissen for nordmennene. Han reagerte på at tillitsmennene var utpekt av en tysk brakkesjef for de politiske fangene: «det [ble] kunngjort hvem som skulle virke som tillitsmenn, og det var kommunister […] – sådant festner seg, for vi syntes ikke det var riktig».[xxix]Fram til krigsutbruddet drev Nansen et hjelpearbeid rettet mot jødiske flyktninger. Kontakten Nansen hadde med Det internasjonale Røde Kors gjorde at arkitekt Frode Rinnan ville ha med Nansen i Den norske komité.[xxx] 

 

I juli 1944 tok Nansen til orde for å avsette Mugaas og Aasebøe under et møte på brakke 1. [xxxi]Deltakerne ble forelagt en innstilling der kommunistene skulle trekke seg tilbake av hensyn til nordmennenes felles beste. Innstillingen var begrunnet med at fangene ikke kunne risikere noen aksjon mot de norske pakkene.[xxxii]Stuesjef og brannmann Knud Hvidsten var til stede på møtet. Nansen uttalte at tillitsmennene var kommet i søkelyset etter trusler fra Kuhnke, «og at vi måtte få avsatt de tillitsmenn som var kommunister.» Hvidsten reagerte på at Nansen kunne komme med et slikt forslag.[xxxiii] 

 

Mugaas fikk i stedet tillitsvotum av møtet. Gerhardsen mente forslag til nye tillitsmenn ville gjøre det lettere for tyskerne å foreta en utskiftning. Nansen sluttet seg da til vedtaket om ikke å gjøre endringer i den norske fangeledelsen.[xxxiv] 

 

gerhardsen
Einar Gerhardsen. Foto: Wikimedia Commons

Statsminister Gerhardsen ga en annen versjon av møtet i juli 1944 enn Hvidsten. Gerhardsen mente det ikke var noen politisk aksjon fra norsk side for å få bort tillitsmennene. Mugaas skal ha vært informert om initiativene fra Johansen og Nansen om å foreslå nye tillitsmenn: «så lenge jeg hadde noen føling med tingene, snakket jeg alltid med Mugaas om det, og jeg hadde aldri inntrykk av at han hadde noe imot det som ble gjort.».[xxxv]Gerhardsen tok forbehold om at han reiste fra leiren 10. august 1944. Forklaringen hans er usikker rundt motivene Johansen og Nansen hadde for å innkalle fangene til et møte dersom de ikke ønsket forandring i den norske ledelsen. Gerhardsen oppgir flere ganger at han «ikke husker» eller ikke hadde «inntrykk» av at det ble drevet et spill bak Mugaas’ rygg.[xxxvi] 

 

Forsøk på å danne et nytt tillitsmannsutvalg
Kuhnke rettet nye krav til nordmennene om å kvitte seg med tillitsmennene.[xxxvii]I motsatt fall sto ordningen med tillitsmenn og egne brakker for nordmennene i fare.[xxxviii]Redaktør Aksel Zachariassen (DNA) mottok flere henvendelser fra Hellmut på vegne av Kuhnke mellom 10. og 12. august 1944. I denne situasjonen forsøkte Zachariassen å sette sammen et nytt tillitsmannsutvalg med representanter fra hver av de norske brakkene.[xxxix]Zachariassen ønsket trolig å bruke flertallet Arbeiderpartiet hadde blant fangene. I et brev fra Halvard Lange 29. mars 1946, lest opp i Æresretten, framgår det at Lange ble spurt om å bli tillitsmann på brakke 1:

 

Zachariassen mente at truslene [fra Kuhnke] var alvorlig ment og at det var grunn til å få avløst de 3 kommunistiske tillitsmenn med andre og han spurte meg om jeg var villig til å bli tillitsmann for blokk 1. […] Jeg svarte på spørsmålet at jeg ikke hadde nogen lyst til å bli tillitsmann på slike premisser.[xl] 

 

Den norske komité avholdt konferanse med den politiske fangen Hellmut på biblioteket i leiren søndag 13. august, uten tillitsmennene til stede. Et forhandlingsutvalg på fem til åtte medlemmer var foreslått som nye tillitsmenn.[xli]Hellmut fungerte som mellommann i konflikten med Kuhnke, mens Nansen og Zachariassen ledet ordet fra norsk side. De tyske forhandlingsmetodene ga inntrykk av at Kuhnke ville la nordmennene ordne saken selv. Fangene skulle få beholde ordningen med norske tillitsmenn hvis de avsatte sine kamerater med kandidater tyskerne kunne godta.[xlii] 

 

Granskingen måtte støtte seg på forklaringene til utvalgets medlemmer under utarbeidelsen av kjennelsen. Forhandlingsutvalget ønsket ikke noen forandring av ordningen med tillitsmenn på de norske brakkene. Dersom Mugaas, Aasebøe og Hagen måtte fratre, var medlemmene likevel villige til å danne et nytt tillitsmannsutvalg: 

 

Vi var villige til å bli med til Lagerältester Kuhnke for å danne et tillitsmannsutvalg istedenfor [Mugaas, Aasebøe og Hagen] som skulle bort. Vi sa også som vår mening, at dette var jo ikke en aksjon fra vår side, og vi bad om at disse 3 ikke måtte bli sendt til noe som var verre, og der ble da også – da vi like etterpå ble ført til skriverstuen til Lagerältester Kuhnke – gitt et løfte […] om at [tillitsmennene] skulle komme til […] Bad-Saarow, som var ansett som en av de beste underleire under Sachsenhausen.[xliii] 

 

Møtedeltakerne, unntatt Zachariassen, ble etter konferansen presentert for Kuhnke som nye tillitsmenn for nordmennene.[xliv]Kuhnke meddelte at Mugaas, Aasebøe og Hagen «under enhver omstendighet» skulle sendes bort fra leiren. For Nansen var det en forutsetning at de tre ble sendt til en leir hvor forholdene ikke var dårligere enn i Sachsenhausen:

 

«Da ble det sagt […] – enten skal de da [Mugaas, Aasebøe og Hagen] til Bad–Saarow, Lichtenfelder og   en leir til – iallfall var det 3 leire som vi [forhandlingsutvalget] visste var jevngode om ikke bedre ennSachsenhausen, både av den grunn at det var bedre plass i blokkene og […] appellene i disse andre leire var ganske korte og smertefri.[xlv] 

 

Det kom til åpen konfrontasjon da Zachariassen ba Mugaas om å trekke seg.[xlvi]Ifølge kjennelsen mente Mugaas det foregikk et politisk undergravingsarbeid mot ham, noe som ble en utbredt oppfatning blant fangene. Mugaas stemplet det nye tillitsmannsutvalget som en politisk aksjon og et brudd på den norske solidariteten i leiren.[xlvii]  

 

Mugaas, Aasebøe og Hagen ble arrestert og isolert etter ordre fra Kuhnke noen dager etter konferansen, men løslatt igjen av SS–leirledelsen.[xlviii]Først i oktober 1944 lyktes det Kuhnke å avsette tillitsmennene, denne gangen med støtte fra Sonderkomission. Kuhnke var likevel ikke i posisjon til å avskaffe ordningen med norske tillitsmenn.[xlix] 

 

Den norske komités forsøk på å danne et tillitsmannsutvalg møtte motstand blant nordmennene.[l]August Lange (DNA) mente Zachariassen måtte ta sin del av ansvaret for å ha spilt en framtredende rolle under forhandlingene med tyskerne, og «viste en forbausende politisk naivitet.»[li]For fangene var det et prinsipp aldri å fortelle om interne norske forhold til tyskerne. Forhandlingene med den kriminelle fangeledelsen var et brudd på fangefronten. Den norske komité kunne sagt at de ikke hadde forslag til tillitsmenn, eller ville ha noe med saken å gjøre.[lii] 

 

Hvilke vurderinger lå bak kjennelsen i æresretten?                               
Granskingskommisjonens kjennelse fra 20. mai 1946 gir SS-leirledelsen ansvaret for at tillitsmennene ble sendt til Bergen–Belsen. Arrestasjoner av tyske politiske fangeledere i august 1944 ga grunn til engstelse for at Sonderkommissionplanla en aksjon også mot de norske tillitsmennene. Æresretten slo fast at ingen av de anklagede i saken hadde «tatt noe initiativ til» å fjerne Mugaas, Aasebøe eller Hagen. De ble fire ble «sammen med flere andre nordmenn» ufrivillig dratt inn i Kuhnkes aksjon og hadde i stedet forsøkt å dekke tillitsmennene.[liii] 

 

Domsnemnden fant det var «grunnløst» å kritisere Arvid Johansen for å ha brakt videre forslag fra Kuhnke om å velge nye tillitsmenn.[liv]Nordmennene hadde enstemmig stilt seg bak tillitsmennene under møtet i juli 1944. En svakhet ved kjennelsen er at nemnden ikke fant det nødvendig å referere noen vitneforklaringer som omhandler møtet mellom nordmennene.[lv]Kjennelsen omtaler ikke forslaget fra Nansen om at de kommunistiske tillitsmennene måtte trekke seg. 

 

Den norske komité fikk kritikk for at det «hadde vært forstandigere og riktigere å ha valgt andre utveier». Æresretten kom likevel fram til at det «ikke foreligger noe grunnlag» for å bebreide nordmennene som sa seg villig til å bli nye tillitsmenn. Kjennelsen fant det naturlig av Zachariassen å reagere på henvendelsene fra Hellmut om at ordningen med norske tillitsmenn sto i fare. Domsnemnden mente det var i «norske interesser» å «sikre en norsk ledelse av leiren» hvis tillitsmennene ble fjernet med makt.[lvi]Meddommer Olav Dalgard mente dannelsen av Den norske komité tydet på en motsetning i forholdet til kommunistene.[lvii]Dalgards synspunkt er ikke tatt med i kjennelsen. Domsnemnden la i stedet vekt på å komme fram til en enstemmig konklusjon.

 

Undersøkelsen av vitneforklaringene viser at granskingen gir feilskildringer av faktiske hendelser. Kjennelsen slår fast at Mugaas og Aasebøe ikke motsatte seg initiativ til et nytt tillitsmannsutvalg, men var i stedet «fullt ut orientert om sakens utvikling.» Æresretten legger her til grunn Zachariassen, Jensen og Nansens forklaringer. Kjennelsen bygger også på tre andre vitner fra Den norske komité.[lviii] 

 

Granskingen gir inntrykk av at tillitsmennene ikke led noen overlast under oppholdet i Bad Saarow. Kjennelsen hevder at Mugaas og Aasebøe «velger selv» å komme til Bergen-Belsen «etter råd av en tysk fange».[lix]Kjennelsen framstår her som oppkonstruert og skyver deler av ansvaret for aksjonen over på tillitsmennene. Fangene kunne i liten grad velge selv hvilken leir de havnet i. Andre nordmenn fikk heller ikke vite noe om transporten til Bergen–Belsen før etter flere uker.[lx] 

 

I rettsdokumentene fra etterforskningen av Kuhnke er Bad Saarow omtalt som en straffeleir (Straflager). Den politiske fangen Willi Schuster forklarte i 1948 at de norske tillitsmennene ble utsatt for hardere arbeidsforhold i Bad Saarow enn i Sachsenhausen: «Später sind diese Leute nach dem Aussenlager Bad Sarrow versetzt worden, wo die Arbeitsbedingungen viel härter waren».Schuster mislyktes sammen med andre fanger med å få Mugaas tilbake til Sachsenhausen for å unnslippe forholdene i Saarow.[lxi]                             

 

Kuhnke ble dømt til 10 års straffarbeid for virksomhet som Gestapo–agent i august 1948. I likhet med kjennelsen i Sachsenhausen–saken er Kuhnke den hovedansvarlige blant fangene for avsettelsen av tillitsmennene. Til forskjell fra den norske granskingen slår den tyske dommen fast at tillitsmennene ble sendt til Bergen–Belsen på en straffetransport (Strafverschickung) sammen med fanger som skulle henrettes. Henrettelsene uteble mest sannsynlig siden det var på slutten av krigen.[lxii]

mugaas død
Kristian Mugaas døde 15.april 1945 på Epidemisjukehuset i Hällsingborg. Oversikt fra svenske Røde Kors over omkomne nordmenn. ITS Archives.


Konklusjon
Granskingskommisjonen konkluderte med at ingen nordmenn medvirket til avsettelsen av tillitsmennene. Avsettelsen hadde bakgrunn i nordmennenes konflikt med Kuhnke om fordelingen av Røde Kors–pakker. Våren og sommeren 1944 fremmet likevel Den norske komité egne initiativ for å velge en ny norske fangeledelse. Fanger med posisjoner i Norge ble spurt om å overta for Mugaas og Aasebøe, men de fleste takket nei.

 

I august 1944 brøt Den norske komité enigheten mellom fangene om ikke å foreslå kandidater for tyskerne. Sentrale medlemmer av komiteen gikk med på å overta som tillitsmenn i forhandlinger med den tyske fangeledelsen. Komiteen godkjente at tillitsmennene ble sendt til Bad Saarow mot forsikringer om å beholde en norsk tillitsmannsordning. Medlemmer av komiteen medvirket på denne måten til avsettelsen av Mugaas, Aasebøe og Hagen. Tillitsmennene hadde bred tilslutning fra de norske fangene. Dannelsen av Den norske komité i opposisjon til tillitsmennene ble møtt med reaksjoner fra flertallet av nordmennene.        

 

Kuhnke var agent og innsatt som leder for fangene av Gestapo. Ut fra denne undersøkelsen er det vanskelig å se hvordan forhandlingene Den norske komité førte med Hellmut og Kuhnke var i norske interesser. Forhandlingene har etter alt å dømme satt tillitsmennene i en svært vanskelig situasjon, siden Kuhnke har kunnet rapportere om møtene direkte til Gestapo.

 

Granskingen hevder feilaktig at tillitsmennene selv tok initiativ til å komme til Bergen–Belsen. Den rettskraftige dommen mot Kuhnke slår i stedet fast at nordmennene ble sendt på en straffetransport sammen med fanger som skulle henrettes. Den norske granskingen gir derfor ikke en historisk korrekt framstilling av omstendighetene til at Mugaas, Aasebøe og Hagen ble avsatt.

 

Morten Rimstad Bentsen f. 1978, hovedfag i historie fra UiO 2004. Lektor ved Bjørnholt videregående skole. Han har rettsoppgjøret i Norge og krig og konflikt på 1900–tallet som sitt hovedområde. Tilleggsutdanning i fagene statsvitenskap, nordisk, engelsk og veiledningspedagogikk. Artikkelen har fått reisestøtte fra Historisk Forening.
 

NOTER

[i]Bentsen, Samhold og svik; Deichmann-Sørensen: «Tillitsmennene i Sachsenhausen, En krigsinvalid ser seg tilbake», s. 9-12.

[ii]Bentsen, Samhold og svik; Stavenes: «Beretning i saken Mugaas-Aasebø-Hagen».

[iii]Granskingsnevnden, s. 2; Bentsen, Samhold og svik, s. 11; Pryser: Klassen og nasjonen, s. 456-461.

[iv]Brev fra statssekretær Gunnar Bøe til Høyesterettsadvokat Henning Bødtker, 22. august 1945.

[v]Vitneforklaringer, S. Nielsen, s. 26-27; Bentsen, Samhold og svik, s. 208.

[vi]Dahl og Sørensen (red.), Et rettferdig oppgjør?s. 9-10; Elster, Oppgjøret med fortiden

[vii]Deichmann-Sørensen, «Tillitsmennene i Sachsenhausen»; Lothe og Storeide (red.), «Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen», s. 16.

[viii]Vitneforklaringer, Nordstrand s. 2-4.

[ix]Deichmann-Sørensen, «Tillitsmennene i Sachsenhausen», s. 6-13.

[x]Stavenes, «Beretning i saken Mugaas-Aasebø-Hagen», s. 2-3.

[xi]StALa: Staatsanwaltschaft am Landgericht Deggendorf, Rep. 167/1 St, 190/III, Blatt 131–132.

[xii]StALa: Rep. 167/1 St, 190/III, Avhør av Walter Engemann, sekretær i Vereinigung der Vervolgten des Naziregimes (VVN), 11.8.1948, Deggendorf SpruchkammerBlatt127–131.

[xiii]StALa: Rep. 167/1 St, 190/I.

[xiv]ITC, CO. Sachsenhausen. I. Report concerning “Sonderkommission”, May 1945 pp. 1-19.

[xv]ITC, CO. Sachsenhausen, III. Documentation.

[xvi]StALa: Rep. 167/1 St, 190/I. Avhør av Samuel Kuhnke 22.3.1951, Deggendorf Spruchkammer, Blatt 143.

[xvii]Granskingsnevnden, s. 1-3; Deichmann-Sørensen: «Tillitsmennene i Sachsenhausen», s. 16.

[xviii]Vitneforklaringer, Hvidsten s. 58-60; Modahl s. 87; Christiansen s. 94; Meland s. 171-172; Deichmann-Sørensen s. 265-266.

[xix]Vitneforklaringer, K. Nielsen s. 84-85; Modahl s. 87; Hansson s. 279-282.

[xx]Vitneforklaringer, Gerhardsen s. 107.

[xxi]Granskingsnevnden, s. 4; Vitneforklaringer, Christiansen s. 94

[xxii]Bentsen, Samhold og svik, s. 161-165; ØB: Videoopptak med Martin Gauslaa.

[xxiii]Vitneforklaringer, Røgeberg s. 51-52.

[xxiv]Vitneforklaringer, Nygård s. 248-254.

[xxv]Vitneforklaringer, Meland s. 171 og 181-183.

[xxvi]ØB: Videoopptak med Martin Gauslaa.

[xxvii]RA: Landssvikarkivet, L–sak 1962/45; Vitneforklaringer, Løberg s. 75-76.

[xxviii]Zachariassen, «Til Granskingskomiteen i Sachsenhausen», s. 8; Arbark: Rolf Hofmos arkiv, «Granskingskomiteen i Sachsenhausen».  

[xxix]Partsforhandlinger, Nansen s. 57.

[xxx]Vitneforklaringer, Rinnan s. 135-141.

[xxxi]Stavenes, «Beretning i saken Mugaas-Aasebø-Hagen», s. 5-6.

[xxxii]Vitneforklaringer, S. Nielsen s. 29.

[xxxiii]Vitneforklaringer, Hvidsten s. 58; Nordstrand s. 6-7.

[xxxiv]Vitneforklaringer, Gerhardsen s. 111; Huste s. 163; Hvidsten s. 58; Meland s. 173. Se også Nansen, Frau dag til dag, s. 48; Bentsen, Samhold og svik, s. 42.

[xxxv]Vitneforklaringer, Gerhardsen s. 108 og 110.

[xxxvi]Vitneforklaringer, Gerhardsen s. 113.

[xxxvii]Vitneforklaringer, Meland s. 174.

[38]Granskingsnevnden, s. 5-6; Partsforhandlinger, Zachariassen s. 19-22.

[xxxix]Zachariassen, «Til Granskingskomiteen i Sachsenhausen», s. 4-8. Vitneforklaringer, Christiansen s. 94-95; Meland s. 170-171; Havig s. 216; Scheie s. 228-233; Mørch s. 277-278.

[xl]H. Lange: «Personlig», s. 1.

[xli]Granskingsnevnden, s. 6-7.

[xlii]Stavenes: «Beretning i saken Mugaas-Aasebø-Hagen», s. 5 og 7.

[xliii]Vitneforklaringer, Havig s. 207-209.

[xliv]Granskingsnevnden, s. 7.

[xlv]Partsforhandlinger, Nansen s. 61 og 69.

[xlvi]Vitneforklaringer, Thon s. 91-92; Meland s. 173.

[xlvii]Granskingsnevnden, s. 7; Partsforhandlinger, Zachariassen s. 26.

[xlviii]Vitneforklaringer, Meland s. 174-176; Stavenes, «Beretning i saken Mugaas-Aasebø-Hagen», s. 6-7.

[xlix]Ottosen, Liv og død, s. 254-255.

[l]H. Lange, «Personlig»; Vitneforklaringer, Nordstrand s. 8; S. Nielsen s. 29-30; Modahl s. 87-88; Larssen s. 153-156.

[li]A. Lange, «Ad. Saken Stavenes kontra «17. mai-komiteen» i Sachsenhausen», s. 3-4. 

[lii]Vitneforklaringer, Sogstad s. 236 og 241.

[liii]Granskingsnevnden, s. 10.

[liv]Se Vitneforklaringer, Magelsen s. 142; Partsforhandlinger, Johansen s. 45-47.

[lv]Granskingsnevnden, s. 4-5.

[lvi]Granskingsnevnden, s. 7; Partsforhandlinger, Zachariassen s. 26.

[lvii]Vitneforklaringer, Dalgard i Hofmos forklaring, s. 128-129.

[lviii]Granskingsnevnden, s. 6-7.

[lix]Granskingsnevnden, s. 9; Arnesen, «Til Voldgiftsretten».

[lx]Vitneforklaringer, Nordstrand s. 23; Fossen s. 194.

[lxi]StALa: Rep. 167/1 St, 190/I. Schuster 1948, Blatt 147.

[lxii]StALa: Rep. 167/1 St, 190/I. „Berufungspruch Samuel Kuhnke“, Blatt 6–7.Se også Nordstrand, «En samtale med hollandsk fangekamerat, tidligere Sachsenhausen–fange», 1957; Bentsen: Samhold og svik, s. 183–186 og 227–228. 

 

UTRYKTE KILDER
Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Oslo (Arbark): Rolf Hofmos arkiv,
Granskingskommisjonen i Sachsenhausen, udatert nedtegnelse, mars–april 1946.

International Tracing Center (ITC), Tyskland: CO. Sachsenhausen. 
I. Report concerning “Sonderkommission” May 1945 (author unknown). 
II. Report by Walter Engemann concerning the so called “Sonderkommission”, August 1947. III. Documentation.


Staatsarchiv Landshut (StALa), Tyskland: Staatsanwaltschaft am Landgericht Deggendorf, Rep. 167/1 St, 190 / I-III.

Riksarkivet i Oslo (RA): Landssvikarkivet, Sarpsborg politidistrikt, L–sak 1962/45.

Øystein Bentsens privatarkiv (ØB): Dokumenter i Sachsenhausen–saken.
Vitneforklaringer i Sachsenhausen–saken, 3. – 6. april 1946.
Partsforhandlinger og Prosedyre, 6.–6. april 1946.
Kjennelsen av Granskingsnevnden, Oslo 20. mai 1946.
Brev fra statssekretær Gunnar Bøe til høyesterettsadvokat Henning Bødtker, 22. august 1945.
Stavenes, Peder: ‘Beretning i saken Mugaas–Aasebø–Hagen’, Udatert, november 1945. Høyesterettsadvokat Finn Arnesens brev ‘Til Voldgiftsretten’, Oslo, 11. desember 1945.
Zachariassen, Aksel: ‘Til Granskingskomiteen i Sachsenhausen’, Kongsvinger, 7. januar 1946. 
Brev fra August Lange. ‘Ad. Saken Stavenes kontra «17. mai-komiteen» i Sachsenhausen’, 29. mars 1946.
Brev fra utenriksminister Halvard Lange til høyesterettsadvokat Finn Arnesen, ‘Personlig’, 29. mars 1946.
Videointervju med Sachsenhausen-fangen Martin Gauslaa, Øystein Bentsen 1996.
Lydopptak med Leif Nordstrand, Øystein Bentsen 2001     

LITTERATURLISTE
Bentsen, Øystein. Samhold og svik. Oslo: Oktober Forlag, 2010.
Dahl, Hans Fredrik og Øystein Sørensen. Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945. Oslo: Pax Forlag, 2004.
Deichmann-Sørensen, Bjørn. «Tillitsmennene i Sachsenhausen, En krigsinvalid ser seg
tilbake». Lillehammer: Oppland distriktshøgskole, 1977.
Elster, Jon. Oppgjøret med fortiden. Internasjonalt perspektiv på overgangen til demokrati. Oslo: Pax Forlag, 2004.
Lothe, Jakob og Anette Storeide (red.). Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen. Oslo: Gyldendal, 2006.
Nansen, Odd. Fra dag til dag, bind 3.Oslo: Cappelen, 1947.
Nordstrand, Leif. «En samtale med hollandsk fangekamerat, tidligere Sachsenhausen–fange». Griniposten 17.08.1957.
Ottosen, Kristian. Liv og død. Historien om Sachsenhausen–fangene. Oslo: Aschehoug, 1990.
Pryser, Tore. Klassen og nasjonen (1935-1946), bd. 4 i Bull jr., Edvard, Arne Kokkvoll og Jacob Sverdrup (red.): Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1988.

Emneord: andreverdenskrig, sachsenhausen Av Morten Rimstad Bentsen (master i historie)
Publisert 28. mai 2019 15:09 - Sist endret 28. mai 2019 15:09