MASTEROPPGAVEN: Even Næss Bergseng

Tidligere masterstudent ved UiO Even Næss Bergseng forteller om det å ikke undervurdere kaffepauser eller lufteturer i masterprosessen, sine erfaringer ved å skrive om norske stortingsvalg på slutten av 1800-tallet og forsikrer nåværende og kommende masterstudenter om at statistikk ikke trenger å være skummelt i historieskriving.

Navn på masteroppgaven i DUO:

Til valgstreik? En undersøkelse av stortingsvalgene i Gjøvik, Grimstad og Levanger i perioden 1885–1903 i lys av problemene ved valgordningen.

Foto: Stortinget.
Foto: Stortinget.

 

1. Hva handlet din masteroppgave om, og hva fant du ut i din undersøkelse?

Masteroppgaven min befinner seg i skjæringspunktet mellom statsvitenskapelig tematikk, politisk idéhistorie og lokalhistorie. Den tok for seg lokale politiske reaksjoner på en valgordning som av mange ble ansett for å være dypt urettferdig. Noen steder gikk man til det drastiske steget å streike i protest under valgene. Hovedpoenget med undersøkelsen var å vise at det er flere sider ved en demokratiseringsprosess enn bare utvidelsen av stemmeretten; for hvilken rolle spiller det om stadig flere blir gitt stemmerett dersom effekten av stemmeretten ikke er noenlunde lik?

Få perioder har vært så formende i norsk politisk historie som tiårene rundt forrige århundreskifte. Det var på denne tiden de første permanente politiske partiene ble stiftet og at stemmeretten stegvis ble utvidet til å omfatte hele landets voksne befolkning, deriblant kvinner, arbeidere og til slutt de som gikk på fattigunderstøttelse. Det var også i disse åra at læren om parlamentarismen gradvis vant terreng, og at de moderne valgkampene vokste frem. Aldri før hadde det politiske engasjementet vært større – hverken på eller utenfor Stortinget. Dette vises [1] [2] blant annet i den svært høye valgdeltakelsen og dannelsen av mange ulike politiske organisasjoner.

Gruppa ble ikke forskjellsbehandlet på bakgrunn av kjønn, etnisitet eller klasse, men på grunn av bosted.

Midt oppe i denne perioden ble en broket gruppe velgere tilsidesatt – uten at noen egentlig hadde intendert det. Den gjeldende valgordningen, som var blitt tatt i bruk i 1814 (med noen mindre justeringer underveis), kombinert med framveksten av partiforeningene, førte til at velgere i elleve norske byer ble fratatt så godt som all politisk innflytelse under valgene. Uansett hva de stemte på, så ble utfallet avgjort av andre. Gruppa ble ikke forskjellsbehandlet på bakgrunn av kjønn, etnisitet eller klasse, men på grunn av bosted. Ifølge loven hadde disse velgerne de samme politiske rettighetene som alle andre stemmerettskvalifiserte, men i praksis ble de redusert til sandpåstrøere under utvelgelsen av stortingsrepresentanter. Den politiske ledelsen nasjonalt var ikke ukjent med fenomenet. Men den steile striden mellom Venstre og Høyre, som særlig dreide seg om utvidelsen av stemmeretten og unionen med Sverige, stod lenge i veien for at man kunne få løst opp i vanskelighetene.

Forklaringen bak hvordan problemet kunne oppstå er temmelig teknisk (se illustrasjoner), og en ordentlig redegjørelse krever mer plass enn det denne spalten åpner for. Kort fortalt skyldes det bruken av indirekte flertallsvalg og en valgkretsinndeling som skilte mellom kjøpsteder (byer) og herreder (bygder i amtene, dagens fylker). Velgere i mindre byer ble overkjørt av velgerne i større byer. Ordningen var overhodet ikke tilpasset moderne valgkamper med politiske partier. Den interesserte leser kan kikke nærmere på oppgaven min i DUO for en mer utfyllende og presis forklaring.

I oppgaven ønsket jeg å anlegge et «nedenfra-og-opp»-perspektiv ved å se nærmere på hvordan velgere, presse og partier lokalt forholdt seg til problemet, med hovedvekt på tre tilfeller: Gjøvik, Grimstad og Levanger.

I flertallet av de elleve byene, deriblant på Gjøvik og i Grimstad, reagerte velgerne med å gå til valgstreik, det vil si organiserte avståelser fra å nedlegge stemmer. Streikene ble annonsert i avisene, og det ble ofte satt opp streikevakter for å stoppe eventuelle streikebrytere. Når man i dag hører om aktører som oppfordrer til valgstreik er det ofte i protest mot det demokratiske styresettet i seg selv. Et eksempel på dette er det kommunistiske partiet Tjen Folkets agitasjonen, sist under stortingsvalgene i 2013 og 2017. Streikene på slutten av 1800-tallet var ikke av en slik revolusjonær art. De kan heller beskrives som opposisjonelle: de streikende ønsket å styrke det representative demokratiet, ikke undergrave dets legitimitet. Hensikten var å forbedre systemet innenfor dets rammer, slik at også de streikende ble tatt tilstrekkelig hensyn til.

Men i enkelte byer, som i Levanger, ble det ikke arrangert valgstreiker. Selv om partiforeningene og avisene der var av den oppfatning at situasjonen var problematisk, mente de at andre hensyn tilsa at man måtte delta likevel. Dette kunne være forestillingen om at stemmerett er stemmeplikt, fedrelandskjærlighet, lojalitet til partiet og søsterforeningene i de omkringliggende bygdene eller et sterkt ønske om å få ta del i den intense politiske kampen som foregikk.

Velgerne i disse byene utgjorde aldri på noe tidspunkt noen særlig høy andel av landets befolkning, og man kan med rette trekke frem at de som ble berørt av mindretallsproblemet tross alt tilhørte den privilegerte stemmeberettigede og mannlige delen av befolkningen. Men det betyr ikke at deres erfaringer er noe mindre interessante å studere av den grunn. Deres frustrasjon og misnøye over manglende demokratisk innflytelse – som i noen tilfeller ledet til streik – fortjener å bli tatt på alvor, særlig om man ønsker å unngå å skape lignende situasjoner.

Funnene i min undersøkelse er tredelte. For det første viser den at forekomsten av valgstreiker var større enn det som har blitt omtalt i den eksisterende litteraturen. I historiografien er streikene og årsakene bak dem bare sporadisk og overfladisk behandlet – ingen hadde sett systematisk på temaet. For det andre viser den at de lokale politiske aktørene kunne ha et ganske ulikt reaksjonsmønster, gitt forholdsvis like rammer. Noen streiket, andre lot være. Og de som streiket gjorde det ikke nødvendigvis på samme tidspunkt. For det tredje gir den en pekepinn i retningen av at streikene var av liten politisk betydning. Streikene ble kanskje lagt merke til, men lite tyder på de var av avgjørende betydning for endringen av valgordningen i 1905. Men det spørsmålet kan være tema for en senere undersøkelse.

 

2. Hadde du en spesiell kilde du brukte som du vil trekke fram, eller var det en bok/artikkel/annen sekundærlitteratur som skilte seg ut som særlig nyttig da du skrev din oppgave?

 

Med fare for å fremstå som tørr og kjedelig: Statistikk! Grafer og lange tabeller synes iblant å ha en avskrekkende effekt på historiestudenter, men statistikkbruk i historiefaget trenger virkelig ikke å være komplisert for å være nyttig. I oppgaven min gjennomførte jeg ingen regresjonsanalyser eller lignende, slik tallknuserne holder på med borte på SV (Samfunnsvitenskapelig fakultet). Jeg brukte bare allerede eksisterende materiale og plottet det inn i Excel. Ved å kombinere statistikk med mer tradisjonelle skriftlige kilder kan man komme over hittil uoppdagede problemstillinger – og kanskje finne gode løsninger på dem. Statistikk kan også være nyttig i den forstand at det kan gi oss et innblikk i de fortidige aktørenes handlingsrom. Tallene kan tale for at en handling kanskje er plausibel for folk et sted, men ikke på en annen plass. For min egen del var SSBs gamle valg-, yrkes- og befolkningsstatistikker gull verdt. Hver gang jeg leste i dem oppdaget jeg noe nytt av relevans for problemstillinga mi.

Ved å kombinere statistikk med mer tradisjonelle skriftlige kilder kan man komme over hittil uoppdagede problemstillinger – og kanskje finne gode løsninger på dem.

Jeg må også trekke fram aviser. Aviser er nyttige ettersom de kjapt plasserer historikeren inne i den konteksten hen studerer. Undersøker man politiske forhold på slutten av 1800-tallet er avisene gode kilder, da både større folkemøter og mindre partimøter ble gitt utfyllende referat i pressa. I tillegg er avisene en uendelig kilde til underholdning (igjen beklager til venner og familie som ble bombardert med gamle annonser og notiser).

 

3. Hva er ditt beste tips til nye masterstudenter

For å ta opp tråden fra forrige spørsmål: Benytt dere av primærkilder! Det er – i de aller fleste tilfeller – spennende å arbeide med primærkilder, og motivasjon er veldig viktig når man skal holde på så lenge med ett og samme tema. Temaet for oppgaven bør forøvrig være noe man brenner for eller interessert i, da det også hjelper på motivasjonen, og kanskje også på hukommelsen?[1] Studiet av primærkilder har også den fordel at man kommer over fenomen og problemstillinger andre ikke tidligere har tenkt på. Masteroppgaven i historie er i så måte en unik mulighet til å bedrive litt nybrottsarbeid.

Hva gjelder redigeringsarbeidet mot slutten av skrivinga vil jeg anbefale å lese ens egen tekst høyt (eventuelt benytte seg av skriveprogrammets robotstemme – det er deprimerende, men effektivt). På den måten oppdager man raskt hvilke partier som flyter bedre enn andre, eller om enkeltord er blitt utelatt. Det er selvsagt også nyttig å lese andres tekster. Man blir så fort blind på sin egen tekst når man leser den igjen og igjen på dataskjermen.

Videre vil jeg si at man ikke må ha dårlig samvittighet for å ta hyppige lufteturer rundt omkring på campus eller lengre kaffepauser på pauserommet. Den sosiale delen av studiet er veldig viktig. Har man gode lesekamerater er det lettere å motivere seg til å reise opp til lesesalen tidlig om morgenen, og det er hyggeligere å skulle sitte lenge utover kvelden om innspurten skulle kreve det. Man skal heller ikke kimse av hytteturer med medstudenter. Mange gode poeng kan gå opp for en om man tar noen dagers pause fra Blindern.

Til slutt vil jeg anbefale alle om å bli med i tidsskriftet Fortid (eventuelt opprette et eget, dersom man studerer et annet sted enn på UiO). Det er et knallbra tidsskrift, og erfaringene man gjør seg i redaksjonsarbeidet er veldig nyttige. I tillegg er det veldig sosialt. 

Men når alt dette er sagt, så er det opp til hver enkelt å finne sin egen måte å gjøre ting på. Man trenger ikke å ta alt man hører fra tidligere masterstudenter for god fisk.

 

4. Hva gjør du nå?

Noen ganger har man skikkelig flaks. Kort tid etter at jeg leverte inn masteroppgava lyste Kommunikasjonsavdelinga på Stortinget ut et vikariat som formidler. Jeg søkte, og det viste seg at Stortinget syntes at oppgava mi var relevant. Så nå arbeider jeg med historie- og demokratiformidling for både unge og gamle, gjennom omvisninger og interaktive læringsspill. I tillegg deltar jeg i arbeidet med nye undervisningsopplegg og med markeringen av årets stemmerettjubileum, «Rett til å stemme. Stemmerett for alle i 100 år». Det er i år hundre år siden Stortinget opphevet grunnlovsbestemmelsen (§52 bokstav d) som suspenderte folks stemmerett dersom man mottok fattigstøtte. Dette er et tema mange historiestudenter har skrevet om på Blindern, blant annet under veiledning av Hilde Sandvik og Eirinn Larsen. Mer info om jubileet kan man finne på stortinget.no. Jeg får også være med på å skrive manus til animasjonsfilmer. Det kan også hende at jeg blir å se på Stortingets Snapchat-profil (Snaptinget), men jeg kan ikke love noe.

 

5. Hvorfor trenger vi historikeren?

De andre bidragsytere til denne spalta har kommet med mange gode argumenter for hvorfor vi trenger historikeren, så jeg skal prøve å ikke gjenta alt som har blitt skrevet tidligere. Jeg ønsker særlig å trekke fram at samfunnet trenger mennesker som er trent opp til å tenke langsomt og kritisk. Vi trenger de som tar seg tida til å nøste opp i kompliserte saksforhold og hendelsesforløp, og som siden kan presentere kunnskapen på en begripelig måte for resten av samfunnet. Det sies at «djevelen ligger i detaljene», og jeg tror at historikeren er en velegnet eksorsist.

Vi trenger også historikeren da hen har en bevissthet om at måten vi gjør ting på ikke automatisk er bedre bare i kraft av å være nyere, være seg måten vi praktiserer demokratiet på, utøver straff eller legger opp utdanningssystemet. Alt må underlegges forskeren og tenkernes kritiske blikk, og noen ganger kan det tenkes at erfaringer fra fortida kan være av nytte for nåtida. Samfunnet har også godt av at noen kan påpeke at det ikke måtte gå som det gikk. Innenfor visse begrensninger sitter mennesker med muligheten til å velge – hverken fortida eller framtida er hugget i stein. Det ligger et sterkt og potensielt mobiliserende frihetsbudskap i historikerens virke.

Fellesskapet har også stor nytte av historiestudenter som ikke ender opp med å arbeide som faghistorikere på fulltid. Jeg velger å tro at historiestudiet gjør folk mer ydmyke, åpne og forståelsesfulle overfor andres ideer, all den tid studiet går ut på å sette seg inn i andre og ofte svært fremmede menneskers ståsted. Dette er egenskaper som kommer godt med i alle sider av samfunnet og i arbeidslivet. Kanskje kan historikere egne seg som meglere eller forhandlere? I tillegg skaper kunnskap om fortida grobunn for kreativitet; evnen til å forestille seg framtida avhenger av en fungerende hukommelse.[2] Her stiller masterstudenter i historie sterkt – bare stikk innom pauserommet fredag formiddag under gjennomgangen av Morrabladkvissen, så får du se!

 

Even Næss Bergseng (f. 1992), årsenhet i idéhistorie, bachelor og master i historie fra UiO, begynte på masterprogrammet høsten 2016 og leverte høsten 2018. Redaktør i Fortid 2017–2018. Tidligere har han jobbet på HL-senteret: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. I dag jobber han som formidler på Stortinget.

 

 

 

[1] I boka Å dykke etter sjøhester: En bok om hukommelse, av Hilde Østbye og Ylva Østbye, (henholdsvis idehistoriker og nevropsykolog), intervjuer forfatterne Oddbjørn By, som er «hukommelsesutøver». Som ung studerte By historie og religionshistorie. Han forteller at benyttet seg av memo-teknikker for å pugge pensum på svært kort tid i religionshistorie, og på den måten oppnådde toppkarakter. Han brukte ikke disse teknikkene i samme grad i historiefaget, og gjorde det noe dårligere på eksamener der. Men etter mange år husker han likevel langt mer fra historiepensumet enn fra religionsfaget, da historie betød mye mer for ham. Hilde Østbye og Ylva Østbye, Å dykke etter sjøhester: En bok om hukommelse. Oslo: Cappelen Damm, 2016,167

[2] Østbye og Østbye, Å dykke etter sjøhester, 202, 222, 236, 242–243

Av Even Næss Bergseng (Master i historie fra UiO, formidler på Stortinget)
Publisert 24. juni 2019 15:13 - Sist endret 28. juni 2019 21:54