Den østerrikske skolen og historiefaget

Den østerrikske skolen innenfor økonomi oppstod mot slutten av 1800-tallet og var lenge i en akademisk strid med den historiske skolen. I denne artikkelen ønsker jeg å presentere to økonomer fra denne skolen; Ludwig Von Mises og Frederich Hayek. Begge gikk til angrep på den historiske skolen gjennom sine karrierer og argumenterte imot søken etter historiske lover og historisk determinisme. I denne artikkelen ønsker jeg å presentere deres argumenter mot den historiske skolen hentet fra tre bøker: Capitalism and The Historians, The Counter-Revolution of Science og Theory and History.

Friedrich August von Hayek, 1974. Foto: Wikimedia Commons.

Kampen mot den naturvitenskapelige determinismen

Ludwig Von Mises definerte økonomifaget som  «a science of human action».[i] Friedrich Hayek beskrev økonomifaget på følgende måte: «The curious task of economics is to demonstrate to men how little they really know about what they imagine they can design.»[ii] Slike sitater forteller oss om den analytiske innfallsvinkelen begge økonomer brukte. Sitatene tilsier for det første at det finnes grenser for den naturvitenskapelige rasjonelle fornuften og nyttigheten av denne i samfunnsvitenskapelig eller historisk sammenheng. For det andre tilsier sitatene at det finnes et subjektivt og individualistisk utgangspunkt for søken etter historisk kunnskap. Begge økonomene tilhørte og var i veldig stor grad med på å definere det som nå er bedre kjent som «den østerrikske skolen» innenfor økonomi.[iii] Denne skolen har dype røtter i den klassiske økonomien som Adam Smith, David Hume og senere Knut Wicksell var representanter for. I senere tid har ideer fra den østerrikske skolen påvirket forskningen til flere nobelprisvinnere i økonomi, blant annet James Buchanan (1986), Douglass North (1993) og Ronald Coase (1991).

 

Den østerrikske skolen er karakterisert ved et analytisk utgangspunkt som fokuserer på at mennesker handler basert på bevisste mål. Økonomene fra denne skolen mener at mennesker velger instrumenter og verdsetter dem individuelt basert på instrumentenes evne til å oppfylle de valgte målene. Siden siste halvdel av 1800-tallet var de østerrikske økonomene i konflikt med sine tyske kollegaer, spesielt Gustav Schmoller som tilhørte den «historiske skolen». Denne konflikten hadde sine røtter i vidt forskjellige syn på økonomifagets gyldighet på tvers av tid og rom. Den historiske skolens søken etter naturlige historiske lover, forfektelsen av økonomi som en allmenngyldig samfunnsvitenskap og den marxistiske determinismen ble noen av både Von Mises og Hayeks fremste mål for kritikk. Begge var veldig negative til den ukritiske bruken av naturvitenskapenes positivisme i historieforskningen og samfunnsvitenskapene. Dermed kan denne konflikten sees i lys av for eksempel streng biologisk determinisme som utgangspunkt for en økonomisk analyse.

 

En slik tilnærming annullerer alle muligheter for bevisst og konsekvent handling fra menneskets side. Hvis vitenskapsmenn hadde vært i stand til å kunne etablere en direkte forbindelse mellom kjemiske reaksjoner i hjerner og oppstanden av ideer hadde ikke økonomifaget som felt eksistert. Mennesket kan ikke bestemme noe på egenhånd, da enhver handling blir bestemt av kjemiske reaksjoner, det finnes ingen fri vilje. Siden biologer ikke kan etablere eller bevise en slik forbindelse er deres påstander basert ikke på vitenskap, men heller det Von Mises kaller for «metafysikk».[iv]  På denne måten er vitenskapsmenn, eller positivister i strid med økonomer, i hvert fall med økonomer fra den østerrikske skolen. Ifølge Von Mises ville den ekstreme positivismen alltid strebe etter å underminere økonomenes epistemologi og metodologi.[v]  Hayek på sin side ønsket å etablere klare skillelinjer i metodologien for det han kalte de sosiale eller «moralske» vitenskapene. Han ønsket også å kritisere den økende bruken av matematiske modeller og statiske abstraksjoner i samfunnsvitenskapene og «vitenskapeliggjøringen», eller søken etter historiske utviklingslover i historieforskningen.

 

I denne artikkelen ønsker jeg å presentere hovedpoengene i tre bøker gitt av disse økonomene. Bøkene ble gitt ut mellom 1950 og 1960-tallet. Bøkene er: Capitalism and The Historians, The Counter-revolution of Science, begge skrevet av Hayek og Theory and History skrevet av Von Mises. Både Von Mises og Hayek var kjent for å ha vært liberalister med aktiv deltakelse i tankesmien Mount Pelerin Society. Gjennom deres karrierer var de veldig kritiske til sosialisme og dermed planøkonomi som økonomisk system. De var også veldig kritiske til det de anså som statlig intervensjonisme i økonomien. Jeg vil ikke gå nærmere på det ideologiske aspektet ved disse økonomenes arbeid, selv om jeg skal nevne det igjen i avslutningen. Formålet mitt er heller å konsentrere meg om deres metodologi og syn på historieforskning. Med denne artikkelen ønsker jeg å argumentere for at Hayek og Von Mises oppfatninger om de metodologiske problemene i historisk forskning, fortsatt kan lære oss noe om hvilke begrensinger og forventinger vi burde ha til vårt fag.

 

Alt er historie

Von Mises mente at det vil være feil å analysere menneskelig handling og dermed historie basert på strenge positivistiske prinsipper. Med positivistiske prinsipper menes det en metodologisk tilnærming der lover om menneskelig oppførsel og utvikling kan analyseres og modelleres slik som i naturvitenskapene. Argumentet går ut på at det finnes grunnleggende forskjeller i måten naturvitenskapen tolker regularitet eller gjentakelse. Dette kan forklares med at i all menneskelig virksomhet er det veldig få virkelige konstante faktorer. Alle faktorer som mennesker har måttet forholde seg til gjennom historien har vært påvirket av tidligere hendelser, altså tidligere historie. Til og med det «evige», som det geografiske, endrer seg under menneskelig påvirkning. I naturvitenskapene er det nødvendig å observere og kartlegge konstante faktorer, slik at søken etter sannhet gir mening.[vi] Von Mises legger vekt på at alle historiske data om mennesker er variable over tid, på denne måten skiller historieforskningen seg fra for eksempel fysikken eller biologien, der faste variabler eksisterer.

 

Ideer er det eneste ureduserbare i historien

Von Mises mente at menneskets individualitet som en historisk endringsårsak kom frem gjennom konseptet om ideer. Ideene var kilden til institusjoner, politiske endringer og økonomiske systemer. Tanken om historisk kontinuitet var dermed viktig for Von Mises. Historien eksisterer ikke i et ideologisk vakuum.[vii] Von Mises knyttet den historiske forskningsverdien av ideer direkte til individets muligheter for handling, og dermed havnet individualitet i sentrum for forskningen. Denne konklusjonen stod i direkte kontrast til historisismen.

 

Ludwig von Mises. Foto: Wikimedia Commons
Ludwig von Mises. Foto: Wikimedia Commons

Ett av målene for Von Mises kritikk var den «historiske skolen» eller historisismen. Denne metodologien eller skole ble definert av Von Mises som forfektingen av all utenom den som kunne bli gitt av historisk forskning.[viii] Von Mises mente at historisismen som epistemologisk doktrine var høyst aktuell i hans tid og nettopp fordi Von Mises var uenig med historisistene, og mente de representerte en eksisterende negativ trend i moderne historieskriving, måtte historisismen behandles som et seriøst analyseverktøy.[ix] Historisistene mente at det ikke eksisterte regularitet i den logiske rekkefølgen av fenomener innenfor menneskelig handling. Hver historisk periode var unik i seg selv, kun kildene kunne vise historikeren de spesifikke forholdene eller betingelsene for oppstandelsen av den aktuelle perioden. Historisismen krevde en absolutt objektivitet og lovmessighet i den historiske utviklingen. Hvis absolutt objektivitet og lovmessighet ble fremgangsmåten for historisk forskning, ville alle forsøk på å trekke ut generelle og allmenngyldige prinsipper om økonomiske forhold basert på historisk observasjon være nytteløse.[x]

 

Økonomifaget havnet ifølge Von Mises i direkte strid med historisismen og determinismen. Historiske «fakta» kan ikke tolkes som fakta på samme måte som de tolkes i naturvitenskapene. Historiske fenomener må tolkes med hjelp av forenklinger og teorier. Teoriene i seg selv kan være riktige eller feil, men historiske fenomener «taler ikke for seg selv».[xi] Hvis kun historisk forskning, ifølge historisistene, kan lede til et «realistisk syn» på hvordan økonomien fungerer, overser forskeren at selve historien er resultatet av sammenvevde tilfeldigheter og komplekse fenomener.

 

«Myteknusing» som økonomifagets rolle i historien

Hayeks tilnærming var lik Von Mises i den forstand at han også hadde en stor skepsis mot positivismen fra naturvitenskapene både i historie og økonomifaget. I det lange innledningskapittelet til boken Capitalism and the Historians går Hayek til angrep på det han mener har vært den endrede rollen til historiefaget siden begynnelsen av det 20 århundre. Hayek mente at det eksisterte et veldig tett bånd mellom politiske meninger og dominerende syn på historiske hendelser.[xii] Det er få historiske minner i vår tid som ikke brukes som et symbol på et politisk mål. Det er i fortiden at kilden til våre oppfatninger om økonomiske systemer og politiske institusjoner finnes. Det er nemlig gjennom tolkninger av fortiden at vi danner bildet av vår nåtid. Da stiller Hayek spørsmålet: «Yet if it is too pessimistic a view that man learns nothing from history, it may well be questioned whether he always learns the truth».[xiii]

 

Hayek mente at historiske myter har formet våre politiske meninger i større grad enn noen objektive historiske fakta. Denne utviklingen skyldes ifølge Hayek, at historikeren har et veldig nært forhold til meningsdannelsen, kanskje i enda større grad enn samfunnsvitere. Selv om historikerens rolle som meningsdanner går gjennom mange ledd og forsterkere, som aviser, TV og bøker, mente Hayek at vitenskapeliggjøringen av historien hadde skapt et bilde om historikerens arbeid som fullstendig objektiv og nyansert. Dermed hadde betydningen av historikeren som meningsdanner og meningsformidler blitt tonet ned, eller glemt. På grunn av historiefagets tilsynelatende vitenskapeliggjøring, hadde historikeren blitt en faktaformidler. Det var nettopp spørsmålet om hva som kan oppfattes som «historisk fakta» Hayek prøvde å komme nærmere et svar på.  Hayek mente at en fullstendig objektiv historie ikke kan bli skrevet, heller ville ikke en slik historie vært noe særlig interessant å lese. Å skrive historie uten å være klar over sin egen politiske overbevisning er selvbedrag.[xiv]

 

Hayek mente at historiske myter har formet våre politiske meninger i større grad enn noen objektive historiske fakta.

 

For å fremme poenget om hva som var problemet med kontemporære historiske fakta, trekker Hayek frem den minskede betydningen som tilegnes «Whig-fortolkningen» av den britiske politiske historien.[xv] Ifølge Hayek korrelerte fremveksten av whig-historien med veksten av en liberal-tradisjon i historieskriving i England. Som motvekt til whig-historien, vokste det frem en ny tradisjon som tilsynelatende var mer vitenskapelig og objektiv. Denne nye historien fokuserer i mye større grad på det sosiale og det rent materielle. Hayek mente at det utviklet seg en hovedsakelig «sosialistisk» historieskriving som bidro til å forevige myter om fortiden. Myter som forsåvidt hadde blitt til «facts which everybody knows».[xvi] De samme «fakta» som Hayek peker til hadde, med grunnlag i nyere økonomisk historisk forskning, vist seg å ikke stemme i det hele tatt. Med andre ord, mytene hadde skapt grunnlaget for datidens oppfatning av den daværende økonomiske orden. Slike myter, ifølge Hayek, var for eksempel årsakene til fremveksten av monopoler, de økonomiske effektene av fagforeninger og undertrykkelsen av arbeiderklassen som et nødvendig vilkår for fremveksten av en markedsøkonomi.[xvii]

 

Ifølge Hayek, hadde begrepsbruken i historiefaget, spesielt i mye av den økonomiske historien skrevet i mellomkrigstiden og etter 1945, vært preget av en slik mytebygging og en økende interesse for materielle forhold. For eksempel begrepet har «kapitalisme» blitt brukt av historikere som navn på et økonomisk system som plutselig dukket opp mot slutten av 1800-tallet. Hayek mente at begrepet var tett knyttet til den ideologiske bakgrunnen til historikerne som skapte den.[xviii]  På denne måten kan begrepet neppe brukes som et riktig utgangspunkt for å analysere levekårene til arbeiderklassen. Hayek argumenterer for at «kapitalismen» ikke er et system som plutselig hadde oppstått, men at det hadde heller blitt til i en kontinuerlig utvikling der eierskap av «produksjonsmidlene» var en essensiell del av overlevelsen. Maskineri og disiplineringen av arbeidskraften bidro ifølge Hayek til en økning i antall mennesker som kunne benytte seg av de nye produksjonsmetodene, mennesker som i fravær av «kapitalismen» ville muligens ha dødd.[xix]

 

Hayek mente at det eksisterte to hovedårsaker til utviklingen av slike myter om markedsøkonomiens utvikling og til den økende betydningen av materielle forhold i historieforskningen. For det første hadde de vitenskapelige fremskrittene som dukket opp i begynnelsen av det 20. århundre vist at det lå et enormt potensial for rasjonell innordning av den økonomien. Hvorfor måtte vi nøye oss med skrittvise teknologiske endringer når hele samfunnet kunne innordnes etter vitenskapelige metoder og skape en bedre verden?[xx] Den andre årsaken lå i populariteten av Marx materialistiske tolkning av historien, der forskjellige perioder med hver sin sammensetning av produksjonsforhold erstattet hverandre mot en endelig tilstand, kommunismen. Dermed var industriens oppstandelse nødvendigvis en utvikling der en gruppe, nemlig arbeiderne, måtte bli undertrykt. På denne måten var det de nye sosialistiske historikernes egne teoretiske antakelser som la grunnlaget for den endelige dommen. Som eksempler på  retninger innenfor historieforskningen som hadde tatt til seg denne tolkningen av historien, pekte Hayek både til den historiske skolen i Tyskland og til institusjonalistene i USA.[xxi] I slike miljøer var det akademiske presset stort for å ikke virke som en apologet for det «kapitalistiske systemet», samtidig som den eksisterende økonomiske orden ble ansett for å være en forbigående fase og at «lovene for historisk utvikling» ville vise veien til en bedre fremtid.[xxii] Disse var, ifølge Hayek, kjennetegnene ved den «vitenskapelige historien» som han kritiserte.

 

Er økonomi og den historiske metoden gjensidig utelukkende?

Når argumentene til Hayek og Von Mises settes opp mot hverandre er det enkelt å se likheter. Hovedlikheten er at begge mener at «historisisme» eller som de også kaller «den historiske metoden», er stikk i strid med økonomifagets grunnprinsipper slik Hayek og Von Mises forstod dem, nemlig subjektive valg og verdsetting samt muligheten til å kunne benytte økonomifagets logiske prinsipper på tvers av tid og rom. I beste fall, mente historisistene, kan lærdommene fra økonomifaget kun benyttes til en spesifikk periode, og denne periodiseringen har ingen konkret objektiv størrelse, hverken i tid eller rom siden det er opp til forskeren selv å bestemme den. Dermed blir økonomifagets betydning som forklaringsteori for historisk utvikling nullet ut av den historiske metoden. Økonomifaget blir da til en falsk vitenskap.

 

Når argumentene til Hayek og Von Mises settes opp mot hverandre er det enkelt å se likheter.

 

Tankegangen til Von Mises og Hayek hvilte på tanken om økonomifaget som en studie av menneskelig handling under forhold av relativ knapphet. Med andre ord, det er ikke nok ressurser til å tilfredsstille alle menneskelig mål, dermed må disse ressurser prioriteres. Siden relativ knapphet er og har alltid vært et faktum av den menneskelige eksistensen, og mennesker rangerer målene sine subjektivt, kan økonomifagets også hevdes å være gyldig gjennom hele menneskets historie. Hayek kalte den gamle historieskrivingen, altså den såkalte «Whig-historien» også for «konstitusjonell-historie». Det han mente var at det hadde eksistert en spesifikk form for historieskriving som godtok kontinuitet i den menneskelige utviklingen og dermed bidro til oppbyggingen av varige og relativt stabile institusjoner.  «Whig-historien» var ikke objektiv, men i seg selv, som en formidler av analyser om Englands eksisterende institusjoner og utvikling, forsterket en tendens til enda mer liberalisme og vern av personlige friheter.[xxiii] Den konstitusjonelle historien, ved å benytte lærdommer fra den klassiske økonomien fortalte en historie om en «siviliseringsprosess» som brøt med gamle samfunnsmønstre i form av adelige privilegier, oppstandelsen av byer og nedbrytingen av føydalismen. Handel og spesialisering var sentrale i denne utviklingen og en av de første representanter for denne konstitusjonelle historien var Adam Smith.[xxiv] Den konstitusjonelle historien bidro dermed til en tanke om historisk utvikling som vektla den spontane og utilsiktede veksten av institusjoner. Disse institusjonene i sin tid ledet til samarbeid og økonomisk vekst uten at det trengte å være det enkelte individets hovedmålsetning. Adams Smiths analogi om den «usynlige hånd» er eksempel på fremveksten av en slik institusjon.

kennedy
Bøkene brukt i denne artikkelen produkter av sin tid. Begge ble gitt ut under en periode da motsetningene mellom Vesten og Sovjet, som representerte to klart ulike ideologier, var på sitt verste. Her ser vi Kennedy og Khrushchev, wienerkongressen 1961. Foto: Wikimedia Commons.

Individet, fakta og jakten på kunnskap

For Hayek var reell og meningsfull kunnskap om komplekse fenomener, som tar med i betraktning alle mulige faktorer som kan ha påvirket en viss utvikling, umulig for en enkel forsker å kunne oppnå eller kjenne til.[xxv] I Hayeks egne ord: «The human mind indeed can never grasp a ‘whole’ in the sense of all different aspects of a real situation.»[xxvi] Basert på dette legger Hayek til grunne to interessante påstander. Det første er at historiske perioder ikke er objektive størrelser. Den andre er at siden historiske perioder ikke er objektive i noen meningsfull form, må det teori til for å «samle trådene», eller de enkelte hendelsene og analysere dem på en slik måte at de gir mening. Hayek mente at en viktig feil i kontemporær samfunnsvitenskapelig og historisk forskning var at «helheter» som for eksempel «markedet» eller «kapital», ble brukt som om de var konkrete objektive størrelser.[xxvii] Slike «helheter» var, isolert sett, ikke noe annet enn «populære abstraksjoner». Disse abstraksjoner gav mening fordi vi som mennesker var i stand til å tilegne begrepene en mening basert på abstraksjonenes egenskaper.[xxviii] Dermed kan alle, uten mye innsats, lage et mentalt bilde av hva «kapital» eller «marked» er. Etter min mening gjelder Hayeks observasjon også for historiske periodiseringer som «andre verdenskrig» eller «den industrielle revolusjonen».

 

De populære abstraksjonene nevnt over, eksisterer ifølge Hayek, kun i lys av de strukturene eller de varige forholdene mellom de stadig endrede elementene.[xxix] Disse elementene må igjen forklares i lys av en viss teori. Disse populære abstraksjonene, eksisterer ikke utenom teorien som blir brukt til å definere dem. Teoriens rolle i historiefaget er dermed å definere den strukturelle sammenhengen innad i helhetene eller de populære abstraksjonene forskerne benytter seg av.[xxx] Helhetene er ikke det teorien baserer seg på, men heller resultater av teori. Det følger dermed at forskningen av sosiale fenomener nødvendigvis er subjektiv. Dette hviler på to prinsipper. Først, forskeren må ta et bevisst valg for hvilken teori og spørsmål som skal brukes. Disse vil igjen være preget av historikerens egne meninger og analytiske innfallsvinkler. For det andre, selve fenomenet som skal undersøkes finner sted under visse forutsetninger, nemlig kunnskapen som ethvert individ i en gruppe besitter til enhver tid, denne kunnskapen er i sin tid begrenset og «imperfekt». Individet som gruppen består av handler basert på den kunnskapen som er tilgjengelig for den, og den kunnskapen er basert på individets kunnskap «på marginen» som økonomene ville sagt. Dermed kan ikke «jeg-et» og individet skilles fra verken historisk eller samfunnsvitenskapelig forskning.  Men hvordan hadde Von Mises og Hayek tenkt å løse den tilsynelatende konflikten mellom historisk forskning og den økonomiske måten å se verden på?

 

Metodologisk dualisme

For å løse denne floken, Både Von Mises og Hayek tydde til det en metodologisk tilnærming som de valgte å kalle «metodologisk dualisme». Den metodologiske dualismen har som utgangspunkt at det eksisterer et grunnleggende gap i menneskets kunnskap om hvordan sinnet påvirkes av eksterne faktorer.[xxxi] Kort fortalt kjenner vi ikke til hva som egentlig påvirker våre tanker, ideer eller vår oppfatning av økonomisk verdi. Vi kan kun observere handling. Dermed er den eneste måten å løse dette problemet at man har en dualistisk tilnærming: en naturvitenskapelig tilnærming som analyserer observasjoner av regelmessighet i naturen, og en annen som analyserer regelmessighet slik det kommer frem i menneskelig handling. Denne siste tilnærmingen er ifølge Von Mises hovedsakelig et diskursivt resonnement.[xxxii] Denne regelmessigheten i menneskelige handlinger, kan vises gjennom historisk forskning, i analysen for eksempel av gamle institusjoner og hvordan disse fortsetter å eksistere gjennom tidene. Regelmessigheten kommer dermed som en emulering av tidligere generasjoners handlinger, og det er institusjoner i dette tilfelle som representerer regelmessigheten i den menneskelige historien. Søken etter lover i historien, slik som den historiske skolen ifølge Hayek og Von Mises gjorde, hadde som utgangspunkt at det var mulig å observere «inexorable regularity».[xxxiii] Men «inexorable regularity» var mulig kun å fastsette i observasjonen av fenomener utenfor det menneskelige, som for eksempel gravitasjonskraften eller biologien i menneskekroppen. Ifølge Von Mises er historieforskningen betinget av at det ikke eksisterer konstante observerbare mønstre slik som i naturen, og at mennesker velger å handle basert på subjektive oppfatninger som vi ikke kjenner årsaken til.  Så lenge vitenskapen ikke kjenner til hva som driver disse valg og handlingsmønstre er vi nødt til å behandle både historiefaget og samfunnsvitenskapene annerledes enn naturvitenskapene. Søken etter historiske lover er umulig, fordi de eksisterer ikke. Det som ikke eksisterer kan heller ikke søkes etter.[xxxiv] Dette resonnementet mener jeg knytter Von Mises kritikk av den historiske skolen med Hayeks syn på den konstitusjonelle historien. Regelmessighet kan observeres i den vedvarende eksistensen av institusjoner. Men igjen, disse institusjoner har ikke blitt designet av noen,[xxxv] de har oppstått spontant og disse institusjoner eksisterer over lenger over tid fordi de fungerer. Dermed legger begge økonomene vekt på betydningen av kontinuitet fremfor brudd i historien.

 

Søken etter historiske lover er umulig, fordi de eksisterer ikke. Det som ikke eksisterer kan heller ikke søkes etter.

 

Konklusjon

Friedrich Hayek og Ludwig Von Mises var økonomer med en klar ideologisk agenda. På en måte er bøkene brukt i denne artikkelen produkter av sin tid i den forstand at begge ble gitt ut under en periode da motsetningene mellom Vesten og Sovjet, som representerte to klart ulike ideologier, var på sitt verste. På en annen side forsøker de å ta et oppgjør med flere utviklinger de mente var negative. Den første var den malplasserte vitenskapeliggjøringen av historiefaget, der de fremste representantene for denne var den historiske skolen. Den andre var den økende bruken av metoder fra naturvitenskapene innenfor samfunnsvitenskapelig forskning, med dette menes det modeller om samfunnsutvikling der visse former for utvikling eller ingeniørkunst kunne fremmes tilsynelatende uten utilsiktede konsekvenser.[xxxvi] For både Von Mises og Hayek representerte disse utviklingene en visjon om at økonomien kunne innordnes rasjonell styring og kontroll, noe de mente ville lede til en eventuell ødeleggelse av personlige friheter og dermed demokratiske institusjoner.[xxxvii] Kritikken som Hayek presenterer av den sosiale eller materielle historien som han kaller det, er for så vidt basert på forskning gjort av kjente økonomiske historikere som William Hutt og T.S. Ashton. Men den er også ideologisk. Dette trenger ikke å være negativt. Etter min mening er tanken om at historien eller samfunnsvitenskapene ikke er fullstendig objektive ikke en svakhet, men heller en styrke. Det er nemlig i den evige kampen mellom motsetningene at vi kan komme nærmere frem til ordentlig kunnskap om historien. Det som kan være mer problematisk er når historikere eller samfunnsvitere opererer basert på en falsk oppfatning om objektivitet, eller sagt på en annen måte, en form for epistemologisk hybris. Når de faglige disiplinene velger et spor som all faglig virksomhet retter seg etter, enten det måtte være sosial historie, eller modellering av menneskelig oppførsel basert på matematiske modeller, kan vi bekymre oss. Fordi det er da meningsmangfoldet og den epistemologiske ydmykheten dør.

 

Von Mises og Hayeks epistemologiske syn befinner seg den dag i dag et sted mellom ortodoks og heterodoks økonomisk forskning. Dette begrunner jeg basert på den påvirkningen de har hatt på Nobelprisvinnere og dermed på «mainstream» økonomisk forskning og det faktum at disse økonomer er vanligvis ikke å finne i introduksjonsbøker i samfunnsøkonomi på universitetsnivå. Dette tatt med i betraktning, er min mening at disse økonomers syn på historien fortsatt er av relevans for dagens historikere. Ved å peke til de iboende begrensingene som eksisterer i forskningen av komplekse sosiale fenomener, kan deres historiesyn lære oss å sette pris på det enorme utvalget av teoretiske retninger som finnes innenfor historiefaget. Det er nettopp i dette mangfoldet av analytiske innfallsvinkler at vår styrke som forskere kan brukes til å kunne bygge «helhetene». Hayeks og Von Mises kritikk av den historiske skolen handlet, etter min mening, ikke om å nedtone betydningen av historisk forskning i forhold til økonomi, men heller om at det er viktig å ha ydmykhet i vår søken etter sannhet. I en tid hvor humaniora forsøker å hevde sin relevans i samfunnet, er det viktig at vi husker begrensingene og mulighetene for vårt eget fantastiske fag.

 

 

Mauricio Flores er født i 1986 og er Masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo. Har tidligere en bachelorgrad i samfunnsøkonomi fra NTNU. Siste publiserte tekst var en bokanmeldelse i siste nummer av Fortid om boken Oljeboblen skrevet av Øystein Noreng.

 

 

 

 

 

 

Litteratur

Boettke, Peter J. "Austrian School of Economics."  https://www.econlib.org/library/Enc/AustrianSchoolofEconomics.html.Hayek, Friedrich A. von. Capitalism and the Historians. Chicago: The University of Chicago Press, 1963.

———. The Counter-Revolution of Science : Studies on the Abuse of Reason. 2nd ed. ed. Indianapolis: Liberty Fund, 1979.

———. "Friedrich Von Hayek Prize Lecture. Lecture to the Memory of Alfred Nobel, December 11, 1974."  https://www.nobelprize.org/prizes/economic-sciences/1974/hayek/lecture/.

Medema, Steven, and Peter Boettke. The Role of Government in the History of Economic Thought. 2005.

Von Mises, Ludwig. Theory & History. London: Jonathan Cape, 1958.

 

 

[i] Ludwig Von Mises, Theory & History (London: Jonathan Cape, 1958). s.2

[ii] Friedrich A. von Hayek, "Friedrich Von Hayek Prize Lecture. Lecture to the Memory of Alfred Nobel, December 11, 1974,"  https://www.nobelprize.org/prizes/economic-sciences/1974/hayek/lecture/.

[iii] Peter J. Boettke, "Austrian School of Economics,"  https://www.econlib.org/library/Enc/AustrianSchoolofEconomics.html.

[iv] Ludwig Von Mises, Theory & History (London: Jonathan Cape, 1958). s.2

[v] Ibid. s.3

[vi] Ibid. s.7

[vii] Ibid. s.126

[viii] Ibid s.134

[ix] Ibid. s.133

[x] Ibid s.134

[xi] Ibid s.140

[xii] Friedrich A. von Hayek, Capitalism and the Historians (Chicago: The University of Chicago Press, 1963).s.4

[xiii] Ibid. s.3

[xiv] Ibid. s.5

[xv] Ibid s.4

[xvi] Ibid. s.7

[xvii] Ibid.s.10

[xviii] Ibid.s.15

[xix] Ibid.s.15

[xx] Ibid s.22

[xxi] Ibid. s.23

[xxii] Ibid s.23

[xxiii] Ibid s.7

[xxiv] Steven Medema and Peter Boettke, The Role of Government in the History of Economic Thought (2005). s.17.

[xxv] Friedrich A. von Hayek, The Counter-Revolution of Science : Studies on the Abuse of Reason, 2nd ed. ed. (Indianapolis: Liberty Fund, 1979). s.69

[xxvi] Ibid. s.70

[xxvii] Ibid s.70

[xxviii] Ibid s.73

[xxix] Hayek nekter for at historisk kunnskap er relativ. Han mente at det var ingen grunn til at to historikere som hadde samme informasjon ville trekke ulike svar om det samme spørsmålet. Se side 70-75 i The Counter-revolution of Science

[xxx] Ibid s.65

[xxxi] Von Mises, Theory & History. s.1

[xxxii] Ibid. s.3

[xxxiii] Ibid. s.4-5

[xxxiv] Ibid. s.6

[xxxv] Friedrich A. von Hayek, The Counter-Revolution of Science : Studies on the Abuse of Reason, 2nd ed. ed. (Indianapolis: Liberty Fund, 1979). s.80-86

[xxxvi] Bøkene som nevnes i denne artikkelen er gode utgangspunkter for videre undersøkelse av dette temaet. Hayeks bok The Road to Serfdom og Von Mises Human Action går også i dybden på problemene og farene de mente var knyttet til bruken av naturvitenskapelige metoder på samfunnsvitenskapelig forskning.

[xxxvii] Det som skrives her er riktignok en forenkling av Hayeks argumentasjon. Hayeks motstand til formalismen kan spores tilbake allerede til tredvetallet og hans deltakelse i den såkalte «konjunktursyklus striden» med John Maynard Keynes. For mer informasjon om dette temaet kan jeg anbefale boken The Clash of Economic Ideas av den amerikanske økonomen Lawrence White.

Av Mauricio Flores (masterstudent i historie, UiO)
Publisert 4. apr. 2019 11:17 - Sist endret 4. apr. 2019 11:18