«Samfundets sterke arm» - Paternalisme hos Johan Castberg og arbeiderdemokratene

Det hører til historikerens barnelærdom at Johan Castberg var sentral i utviklingen av den norske velferdsstaten. Castberg anføres med jevne mellomrom å være «far» til det som i dag regnes som grunnleggende norsk sosialpolitikk, og de historiske analysene har ofte fokusert på slektskapet mellom ham, partiet hans Arbeiderdemokratene, og mer moderne politiske aktører og bevegelser. Castberg var unektelig moderne i mye, men hvor kom så det moderne fra? I denne artikkelen argumenteres det for at Castbergs sosialpolitikk bl.a. hadde opphav i paternalistiske strukturer fra det før-industrielle samfunnet, og at dette lå bak Castbergs politiske kamp mot den frie liberalismens prinsipper.

Gunnar Knudsen (midten) og Johan Castberg (til høyre), her på vei opp Slottsplassen, var begge preget av paternalistiske strukturer.

Foto: Wikimedia Commons

1. Introduksjon

Johan Castberg (1862-1926) må̊ kunne regnes som en av Norges mest markante sosialpolitikere gjennom tidene. Castberg ledet Arbeiderdemokratene, som definerte arbeidet for sosiale reformer som sin kjernesak da det ble dannet i 1906. I Stortinget og som statsråd i to av Gunnar Knudsens regjeringer, sto Castberg for en aktiv lovgivningspolitikk, og satte tydelig preg på de reguleringslovene som ble avgjørende for den videre utviklingen av det som er kalt «intervensjonsstaten».

Hva kan forklare Johan Castbergs sosialpolitiske engasjement? Castberg og Arbeiderdemokratene var politisk aktive i den perioden som historikere kaller «det moderne gjennombrudd». Dette var en historisk overgangstid mellom standssamfunnet og klassesamfunnet, og det førindustrielle samfunnet og industrisamfunnet. Overgangen skjedde gradvis, og sosiale fenomener som hadde preget samfunnet forsvant ikke som dugg for solen da omveltningene tok til. Fenomener fra det gamle samfunnet hang derfor med inn i det nye. Ett slikt fenomen var paternalisme. Utgangspunktet for denne artikkelen er en tese om at Johan Castberg og Arbeiderdemokratene som politisk parti var preget av paternalisme. Dette kan være med på å forklare det sterke sosialpolitiske engasjementet.

I det som følger skal jeg se på enkelte sider ved Johan Castberg og Arbeiderdemokratene i lys av et begrep om paternalisme. Aller først skal jeg gjøre rede for to sentrale analyser av Castberg og Arbeiderdemokratene fra norsk historieforskning, som sammen danner hovedfundamentet for analysen.

 

2. Historikersyn
I perioden 1870 til 1920 gjennomgikk samfunnet endringer på flere områder. Trond Nordby har integrert en rekke av de mest sentrale stats- og samfunnsendringene i sin syntese om «det moderne gjennombrudd».[1] Endringene la grunnlaget for utviklingen av den moderne reguleringsstaten, som gikk aktivt inn i det som den liberale rettsstat definerte som privatsfæren.[2] Dette skjedde med utgangspunkt i konstitusjonelle reformer som åpnet for et reformpress nedenfra i samfunnet. De nye organisasjonene og partiene spilte med sin interessepolitikk en avgjørende rolle. Johan Castberg og Arbeiderdemokratene ble pådrivere for mange av de viktigste sosialpolitiske reformene. Krav om arbeidervern og regulering av arbeidstid brøt med grunnleggende prinsipper i liberalismen, og skyldtes deres tro på en aktiv stat som modererende kraft i et kontraktsforhold mellom ikke-jevnbyrdige parter: Slik situasjonen var, måtte arbeiderne ta jobben for å holde fattigdom og nød unna.

Nordby lanserer en hypotese om at noen av de sentrale politiske aktørene i perioden hadde paternalistiske holdninger, og at dette kan ha blitt avgjørende for utformingen av reguleringspolitikken som helhet – og særlig sosialpolitikken.[3] Nordby skriver i den forbindelse om Johan Castberg:

 

Castberg betraktet nøden i samfunnet ovenfra, og engasjementet hans må karakteriseres som en form for paternalisme. […] paternalistiske holdninger [var også] framtredende innenfor kretsen av industridrivende – som hos Gunnar Knudsen.[4]

 

At paternalisme preget mange næringslivsfolk i industrisamfunnets begynnelse kan forklare at den sosiale linja fikk støtte. Det er imidlertid ikke noe i Castbergs bakgrunn som tilsier at han hadde et personlig forhold til arbeidere eller småkårsfolk, slik en bedriftsleder hadde et personlig forhold til sine ansatte. Castberg tilhørte likevel en samfunnselite, og han følte aldri den sosiale nøden «på kroppen». For å drøfte hvilken form for paternalisme som kan være dekkende for Castberg, må fenomenet paternalisme presiseres nærmere. Min analyse er et forsøk på å utdype og etterprøve kjernen i Nordbys hypotese. 

Partiets velgere var i stor grad småbrukere og skogsarbeidere i skogbruksbygdene, og småbrukere og landarbeidere fra jordbruksbygdene (det som i dag er Oppland og Hedmark). Det er derfor ikke overraskende at partiet definerte sosiale reformer som kjernesak.

Nordby bygger på Tertit Aaslands grundige studie av Arbeiderdemokratenes utvikling fra arbeiderorganisasjon til politisk parti. Partiet vokste ut av organisasjonen De forenede norske Arbeidersamfund, og partiets representanter hadde bakgrunn fra arbeidersamfunnene. Slik videreførte det en tradisjon fra arbeidersamfunnene, der lederskikkelsene var personer som ikke selv tilhørte arbeiderklassen. Partiets velgere var i stor grad småbrukere og skogsarbeidere i skogbruksbygdene, og småbrukere og landarbeidere fra jordbruksbygdene (det som i dag er Oppland og Hedmark). Det er derfor ikke overraskende at partiet definerte sosiale reformer som kjernesak. Opprinnelig sto selveierjord sentralt, men partiet utvidet etter hvert sitt sosialpolitiske program. Det utvidede fokus på sosiale saker kan delvis forstås som en søken etter tilslutning fra alle grupper i samfunnet – særlig arbeiderklassen. [5]

Aasland har gitt den mest helhetlige analysen av organisasjonen og partiet Arbeiderdemokratene, og særlig det politiske grunnsynet. Hun har vel å merke ikke sett på hvilke holdninger som kan ha lagt bak, selv om hun peker på enkelte inkonsekvente trekk hos noen av representantene.[6] Min analyse tar aktivt i bruk Aaslands kildemateriale og konklusjoner, men med særlig vinkling på representantenes posisjon i partiet. Dette innebærer ikke en nytolkning, men må forstås som et forsøk på å ta i bruk etablert kunnskap fra tidligere forskning for å belyse en spesifikk problemstilling.

 

3. Paternalisme som begrep
En begrepsfesting av ‘paternalisme’, reiser to særlige utfordringer. For det første, er ‘paternalisme’ historikeres beskrivelse av fortidige sosiale forhold. Det betyr at betegnelsen ikke er et uttrykk for en allmenn lov om en bestemt historisk virkelighet, men heller et forsøk på å forstå hvordan forholdene kan ha artet seg. For det andre, vil et begrep vanskelig kunne vise alle sider av et fenomen. De sosiale forholdene i det overgangssamfunnet som er tema her, er også vektlagt og beskrevet ulikt av historikere.[7] Mitt begrep er ment som en idealtype, som kildene må holdes opp mot for å se om de sammenfaller med innholdet i den stiliserte typen.

Jeg har valgt å vektlegge følgende tre vesenstrekk ved paternalismen, her uttrykt i stikkordsform: (i) ressursavstand, (ii) vertikale avhengighetsbånd og (iii) forpliktelser.

Med ressursavstand siktes det til de store forskjellene mellom høy og lav i samfunnet. Knut Kjeldstadli framhever de enorme forskjellene i levestandard og inntekter, og i utdanning, yrke og sosial omgang.[8] Forskjellene skapte avstand. Finn Olstad har i en studie av medlemmene i Christiania Arbeidersamfund brukt betegnelsen «ressursaspektet».[9] Her brukes «ressurser» om det som påvirket en persons muligheter til å hevde seg i samfunnet. Trekket har likheter med Pierre Bourdieus begrep om sosial og kulturell kapital. Jeg vil likevel holde fast ved begrepet ressurser, som her vil være tilnærmet likt egenskaper (f. eks. av økonomisk og utdanningsmessig art) som gjorde det mulig for noen å hevde seg over andre.

Den ressursmessige avstanden mellom samfunnslagene må sees i sammenheng med den svært lave graden av sosial mobilitet som preget samfunnsstrukturen. Dette henger sammen med det andre trekket, som er de vertikale avhengighetsbåndene mellom høy og lav. Tore Pryser ser dette som det grunnleggende trekket ved paternalismen, som bidro til et underordningsforhold mellom høy og lav.[10] Pryser bygger på Knut Kjeldstadli, som karakteriserer båndene som direkte og personlige, og eksisterende mellom over- og underordnet, eller utbytter og utbyttet.[11] Finn Olstad, med et særlig fokus på forholdene i industrien, peker på at det var typisk med et personlig forhold mellom bedriftsledelse og arbeidere. Bedriftseieren ble en slags farsfigur for «bedriftsfamilien».[12]

Underordningen var kanskje mer et utslag av de faktiske vilkårene; arbeiderne hadde ikke andre alternativer.

De vertikale avhengighetsbåndene mellom høy og lav må knyttes til de personlige forpliktelsene som sto sentralt i samfunnet. I følge Tore Pryser var paternalismen basert på forpliktelser, og dette førte til at den ga vern og hjelp ovenfra, i bytte mot troskap nedenfra. Dette forholdet gjorde seg gjeldende i gårdsfellesskapet, mellom bedriftseier og arbeidere i industrien og mellom embetsmann og kontorister.[13] Kjeldstadli peker på ansvaret forpliktelsene ga: Arbeidsherren kunne føle seg forpliktet til å sikre beskjeftigelse for sine arbeidere også utenfor sesongen, og en husmann kunne regne med hjelp fra storbonden eller godseieren i dårlige tider.[14] Det er dette som gjør avhengighetsbåndene vertikale. I industrien var det utbredt praksis å påskjønne dyktige og lojale arbeidere, og å gi en hjelpende hånd om de kom opp i vanskelige situasjoner. Dette kunne skje gjennom gaver og ulike former for velferdsytelser. Ytelsene var tosidige: Mottakeren ble forpliktet til å yte gjengjeld, gjennom fortsatt lojalitet til arbeidsgiver, eller ved fortsatt god innsats. Dette innebar, mener Olstad, at arbeiderne bevisst underordnet seg bedriftseieren.[15] Om den bevisste underordningen var et utslag av takknemlighet og tiltro til bedriftseieren, er vanskelig å si sikkert. Underordningen var kanskje mer et utslag av de faktiske vilkårene; arbeiderne hadde ikke andre alternativer. Selv om arbeiderne mottok ytelsene, og ga motytelser, betyr ikke dette at de ikke kunne nære et agg til bedriftseieren – den suverene. Indre spenninger kan ikke utelukkes. Derfor er det kanskje mer riktig å beskrive det som en ytre underordning. Paternalismen ble likevel en kilde til sosial organisering. Underordningen innebar også at da arbeiderne begynte å organisere seg til kamp for egne rettigheter var det et brudd med paternalismen.

Disse tre trekkene danner sammen det paternalismebegrepet jeg bygger på. Trekkene gir uttrykk for paternalismen som samfunnsstruktur, men er også anvendelige i en holdningsanalyse. Holdninger vil her, svært forenklet, bety «handlingenes innerside» - altså det som kan tenkes å ha lagt bak handlingene. Perspektivet er perioden som en historisk overgangstid, der strukturer og holdninger som hadde sin opprinnelse i standssamfunnet, ikke forsvant med en gang samfunnet begynte å endre seg.[16]

Trekkene må sies å være så alminnelige at de kan anvendes også på Johan Castberg og Arbeiderdemokratene. Det kan være nyttig å operere med et noe bredt begrep; et ikke ubetydelig antall av Castbergs sosialpolitiske samarbeidspartnere var nærings- og industridrivende, f. eks. Gunnar Knudsen. Arbeiderdemokratene sto også sterkest i innlandet, der de små og tette produksjonsenhetene i jord- og skogbruket lå til rette for personlige bånd mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Likevel er det nødvendig å se på en teori om paternalisme og statens rolle.

Øyvind Bjørnson tar til orde for å se statens forpliktelser overfor sine ansatte i lys av paternalismen.[17] Ifølge Bjørnson kan staten sies å ha opptrådt som paternalist når den fastsatte lønn og etterlønn for statlig ansatte. Utgangspunktet er embetsmennenes gunstige stillingsvern etter grunnloven, som i praksis ga dem et absolutt oppsigelsesvern.[18] Disse rettighetene ble gradvis utvidet til å gjelde andre statsansatte. Dette skjedde ikke gjennom grunnloven, men gjennom en egen lov av 1873 om pensjonskasse for «bestillingsmenn». Bjørnson, som lanserer betegnelsen «den paternalistiske staten», viser at paternalistiske bånd var til stede også på statlig nivå. Her kunne staten ha rollen som «paternalist». Eksempelet gir grunnlag for en rettssosiologisk observasjon: Også lovgivningen bar preg av det paternalistiske samfunnet. Sider ved paternalismen ble overført til et politisk regulert område, og ble institusjonalisert. Slik sett er det mulig å snakke om en «politisk» eller «statlig» paternalisme. Dette er relevant når deler av Arbeiderdemokratenes sosialpolitikk sees i sammenheng med paternalismen.

 

4. Paternalisme hos Johan Castberg og Arbeiderdemokratene

4.1 Castberg tilhørte en samfunnselite[19]

Johan Castberg. Foto: Wikimedia Commons

Johan Castberg ble født i 1862 i Brevik, som nest eldste sønn i en søskenflokk på 13. Faren, Johan Christian Tandberg Castberg, ble cand. jur. i 1850 og arbeidet som sakfører i Sandefjord, og som under- og overtollbetjent i Brevik og Skien. Han satt på Stortinget i tre perioder (1877-79, 1880-82, 1886-88). Moren, Hanna Magdalena Frisak Ebbesen, var et dypt religiøst og sosialt engasjert menneske, og døde året etter at Johan Castberg flyttet til Kristiania for å studere. 

Faren var del av en radikal fløy innen Venstre som ønsket å gjøre noe med sosiale spørsmål. Også som kommunepolitiker var han opptatt av arbeidernes levekår. J.C.T. Castberg har blitt beskrevet som en agitator; han talte og ble hørt. Han framsto som selvsikker og utadvendt. Ludvig Daae, som tilhørte en noe mindre radikal del av venstre, omtalte Castberg som en selvbevisst taler, og tilførte senere at han nok hadde «et meget snævert Hoved». Ifølge Daae skyldtes Castbergs politiske karriere ikke strategiske og taktiske evner, men «Kjæften».

Familien kan ikke karakteriseres som høyborgerlig. Yrkesmessig tilhørte J.C.T. Castberg de sosiale mellomlagene. Som overtollbetjent i Skien hadde han i 1877 en årlig inntekt på 3.600 kr.[20] Til sammenlikning tjente en ekspedisjonssjef ved statsrådsavdelingen i Stockholm 4.200 kr årlig.[21] Selv om det er nærliggende å tro at familien med en så stor ungeflokk hadde tjenestefolk, spilte moren en viktig og sentral rolle i barnas liv. Johan Castberg hadde et sterkt følelsesmessig bånd til sin egen mor, og hennes religiøsitet preget Castbergs barndom og ungdom, men var også et viktig referansepunkt for hans politiske utvikling.

Det var i innlandet at Johan Castberg bygde opp sin organisasjon og sitt rykte som politiker. Dette gjorde han som del av en krets som er karakterisert som frisinnede «sosialradikale». Castberg forlot Finansdepartementet i Kristiania i 1887, og slo seg ned i Hamar og senere i Gjøvik, først som sakførerfullmektig og så som overrettssakfører. Her kom han i kontakt med et radikalt miljø rundt folkehøyskolen Sagatun på Hamar, drevet av Herman Anker. Castberg giftet seg med Ankers datter Karen Kathrine, og dette ble starten på et livslangt samarbeid med sin kones to søstre; Katti Anker Møller og Ellen Anker. Familien Anker var radikal, og grunnlaget for deres eget vidtgående politiske engasjement var Herman Ankers betydelig formue. Anker tilhørte en av landets mest framstående handels- og godseierslekter, med røtter tilbake til Hansatiden. Grunnlaget for Herman Ankers engasjement for folkeopplysning må delvis sies å ligge i de betydelige ressursene han var i besittelse av.[22]

Selv om Konow senere skulle vende reformpolitikken ryggen, var han en sentral bidragsyter til miljøet på Sagatun og til Castbergs politiske virksomhet.

Her kom Castberg også i kontakt med Wollert Konow (H.), godseier, jordbruker og stortingsmann for Venstre. Det var tradisjonelt tette og personlige bånd mellom en godseier og de som driftet og arbeidet på brukene, og godseieren tok ofte på seg omsorgsforpliktelser.[23] Konow kan derfor ha hatt paternalistiske holdninger. Konow var gift med søsteren til Mix Anker, Herman Ankers kone. Konow og Castberg delte syn på unionen, men heller ikke sosialpolitiske saker som allmenn stemmerett og invalide- og alderdomsforsikring var fremmede for Konow.[24] Konow hadde sosialradikale og «frisinnede» holdninger, men også holdninger av liberalistisk og konservativ karakter. Selv om Konow senere skulle vende reformpolitikken ryggen, var han en sentral bidragsyter til miljøet på Sagatun og til Castbergs politiske virksomhet.

 

4.2 Arbeiderdemokratenes tilblivelse og organisering[25]

Partiet Arbeiderdemokratene ble dannet i 1906, og vokste ut av arbeiderforeningen De forenede norske Arbeidersamfund, som var en fellesorganisasjon for arbeiderforeninger i Norge. Den mest aktive foreningen var Oplandenes fælles Arbeiderforening, som Johan Castberg var med på å starte i 1888. I arbeiderforeningene var det typisk at de ledende skikkelsene var menn som ikke selv tilhørte arbeiderklassen. Antagelsen er at representantenes rolle i partiet bar på en kontinuitet fra de gamle arbeiderforeningene, der lederne på mange måter opptrådte som et «formynderskap».

Arbeiderforeningene ble dannet på midten av 1800-tallet, og skulle opprinnelig holde arbeiderne borte fra politikken. All form for politikk var derfor bannlyst. Lederne var stort sett menn fra det som kan kalles de etablerte grupper i samfunnet, som embetsmenn, prester og arbeidsgivere av ulik art.[26] Slik var nok et viktig siktemål med foreningene å opprettholde sosial ro og å motvirke strid mellom samfunnslagene. Som en del av det demokratiske presset nedenfra gjorde politikken etter hvert sitt inntog også i foreningene. De ble i begynnelsen av 1880-årene en viktig del av Venstres politiske organisasjon. De forenede norske Arbeidersamfund var en fellesorganisasjon for de nye, politiske arbeiderforeningene, og ble etablert i 1884.

For Johan Castberg ble De forenede norske Arbeidersamfunds arbeidermøte på Hamar i 1888 viktig for hans videre politiske kurs. Her kom han i kontakt med Thore Myrvang og Sjur Fedje, som begge hadde sterke arbeiderforeninger i ryggen – Myrvang representerte Hedemarken Amts Arbeiderforening med 2000 medlemmer; Fedje møtte på vegne av en rekke husmannsforeninger som han selv hadde stiftet. De tre dannet sammen Oplandenes fælles arbeiderforening, som ble til partiet Arbeiderdemokratene i 1906.[27]

Et politisk parti består av representanter og velgere. På representantnivå fungerer partiet innenfor parlamentet. Det er på dette nivået partiet kan øve mest innflytelse. På velgernivå er partiet bygd opp av medlemmer, lokalforeninger og fylkesforeninger, med landsmøte, et landsstyre, et sentralstyre og en ledelse. Gjennom disse organisasjonene kan velgerne påvirke representantene. De første partiene i Norge fungerte kun på representantnivå.[28]

Arbeiderdemokratene besto av både stortingsrepresentanter og en velgergruppe, med en tilhørende velgerorganisasjon og en partipresse. I det som følger er fokuset på forholdet mellom de to nivåene – mellom representanter og velgere i partiet.

Partiets velgere kom i all hovedsak fra Hedemarkens og Kristians amt, det som i dag er Oppland fylke.[29] Velgerne var i stor grad småkårsfolk fra landet, nærmere bestemt småbrukere, skogsarbeidere og landarbeidere.[30] Ved dannelsen hadde partiet en godt utbygd organisasjon, som har sammenheng med at det bygde videre på De forenede norske Arbeidersamfunds organisatoriske grunnlag.[31] Lokalforeningene var aktive i perioden fram mot ca. 1915.[32] Lokalforeningene var sammen med krets- og amtsforeningene representert på landsmøtene, som med enkelte unntak ble holdt hvert tredje år. Tertit Aasland konkluderer med at partiet fram til begynnelsen av 1920-tallet ga rom for enkeltforeninger til å gi uttrykk for sine oppfatninger, først og fremst på landsmøtet.

Folk fra mellomlagene opptrådte som pådrivere for en sosialradikal politikk fra 1890-årene, og Arbeiderdemokratenes stortingsrepresentanter gir uttrykk for dette.

Det var likevel partiets stortingsrepresentanter og medlemmene som holdt til i hovedstaden som fikk størst innvirkning på viktige avgjørelser.[33] Som eksempel kan nevnes at spørsmålet om Castberg skulle søke avskjed fra regjeringen i 1914, ble behandlet av stortingsrepresentantene og enkelte landsstyremedlemmer. Spørsmålet om Olav A. Eftestøl skulle erstatte Castberg ble avgjort av stortingsgruppen alene.[34] Til tross for at organisasjonen på velgernivå tidvis var godt utbygd, er inntrykket likevel at partiets representanter spilte en førende rolle. I perioden 1906-1921 hadde partiet totalt 10 representanter på Stortinget.[35] Representantene tilhørte i stor grad de sosiale mellomlagene (én sorenskriver, én folkehøyskolebestyrer, én skoledirektør, fire lærere), i tillegg til to gårdbrukere og én offiser. Folk fra mellomlagene opptrådte som pådrivere for en sosialradikal politikk fra 1890-årene, og Arbeiderdemokratenes stortingsrepresentanter gir uttrykk for dette.[36] Innbyrdes mellom representantene må lærerne sies å ha hatt lavest sosial status. Det var likevel stor avstand mellom en landarbeider og en lærer. Lærere var autoriteter i bygdesamfunnene. Det var små enheter med tette avhengighetsbånd, og arbeidstakerne var vant til å vise lojalitet til arbeidsgiver. Arbeiderdemokratenes organisering bærer preg av denne sosiale strukturen.

Det sies ofte at dagens politiske debattklima er hardt, men det var ingen lek tidligere heller. Her er det Venstres Otto Blehr, Arbeiderpartiets Alfred Eriksen og Johan Castberg fremstilt som "mørkemenn". Castberg med en "frodig" og feminin brystkasse, noe som var en gjenganger når han ble karikert av tegnere. Foto: Wikimedia Commons

4.3 Statens rolle i samfunnet – «Samfundets sterke arm»
Det følgende sitatet er karakteristisk for Johan Castberg og Arbeiderdemokratenes syn på statens rolle i samfunnet:
 

[S]taten er folkets, samfundets egen sterke arm [...] det er denne arm, som skal moderere den naturens grusomme lov [...] at den sterke hersker over den svage, at den sterke tramper den svage ned, at den svage ikke har ret til at bestaa overfor den sterke. Det er netop samfundets sterke arm, staten, som kan hindre at dette princip bliver raadende i samfundslivet.[37]


Sitatet er ofte trukket fram som en nøkkel til å forstå Castberg. Uttalelsen kom under en Odelstingsdebatt om Bredal- komiteens utredning av spørsmålet om statens hjemfallsrett i forbindelse med konsesjonslovgivningen. Arbeiderdemokratenes tro på statens evne til å styre nærmest alle former for sosialt samkvem var ekstrem.[38] Debatten hadde et klart ideologisk preg, og det er mulig å forstå Castbergs uttalelser i lys av både den britiske sosialliberale lære og «georgismen» til Henry George.[39] Staten måtte ha rollen som tredjepart og tilrettelegger for å sikre at samfunnsindividene fikk frihet til å uttrykke seg innenfor forsvarlige rammer. Jeg vil se på uttalelsen i lys av paternalismen, og mener at en slik historisk-sosiologisk tilnærming kan supplere de ideologiske aspektene andre har framhevet.

Debattene om konsesjonslovgivningen var av epokegjørende karakter. Debatten tok utgangspunkt i næringspolitiske spørsmål, men for Arbeiderdemokratene hadde den en klar sosialpolitisk dimensjon: De ville gi fortrinnsrett for norske arbeidere, og ville gjøre det til et vilkår for å få konsesjonstillatelse at det ble bygd arbeiderboliger.[40] Uttalelsen viser at en grunnleggende statsvennlig holdning preget Arbeiderdemokratenes politiske grunnsyn, og var den prinsipielle begrunnelsen for de sosiale reformene partiet gikk inn for.

Tolkes Castbergs uttalelse som en «levning», så han datidens samfunnsforhold som et forhold mellom «sterke» og «svake». Dette er forholdene i et samfunn der kapitalinteressene – de med eierskap til produksjonsmidlene – hersker over arbeider- og småkårsfolk. Fordi dette ikke var jevnbyrdige parter var det nødvendig at staten tok på seg rollen som «moderator», eller tilrettelegger. Dette er Castbergs beskrivelse av samfunnsproblemene – og løsningen på dem.

Den ressursmessige avstanden mellom samfunnslagene kom på spissen i industrisamfunnets begynnelse. Etter det som kan kalles klassisk paternalisme var arbeidernes trygghet sikret av de paternalistiske båndene til arbeidsherren. Dette var særlig framtredende i det før-industrielle samfunnet, og har sammenheng med de små produksjonsenhetene som gjorde de nære båndene mulig. Utviklingen mot større produksjonsenheter i industrien førte til at disse båndene ble svekket. Her var trenden et upersonlig eierforhold, f. eks. gjennom selskapsdannelser, og eiernes forpliktelser overfor arbeiderne var uttømmende regulert av arbeidskontrakten. Kontraktsfriheten og prinsippet om at kontrakter skal holdes som inngått var bærebjelker i liberalismen, og førte i praksis til at arbeiderne måtte velge mellom å ta jobben, eller sulte.

At arbeidervern og arbeiderboliger ble gjort til vilkår for å få tildelt konsesjon kan forstås som en institusjonalisering av de paternalistiske forpliktelsene.

Ifølge Castberg førte dette til at lønnsgiveren «tramper den svage ned», slik at «den svage har ikke rett til at bestaa overfor den sterke». Fordi bedriftseieren ikke ivaretok arbeidernes kår utover det som gikk fram av arbeidskontrakten, måtte staten tilrettelegge for at dette ble gjort. Staten måtte overta rollen og forpliktelsene til en paternalist. At arbeidervern og arbeiderboliger ble gjort til vilkår for å få tildelt konsesjon kan forstås som en institusjonalisering av de paternalistiske forpliktelsene. Arbeiderdemokratene var i tillegg sterke tilhengere av en næringsstruktur med små enheter.[41] Dette må også sees i sammenheng med den tradisjonelle organiseringen i landbruk- og skogbruksbygdene der partiet sto sterkest.

En paternalist som var virksom i perioden Gunnar Knudsen, leder for det konsoliderte Venstre. Knudsen hadde et sterkt sosialpolitisk engasjement, men brukes her som kilde til hvordan en paternalistisk arbeidsherre tenkte. Han var født inn i en skipsrederfamilie, utdannet ingeniør i Storbritannia, og hadde selv stor suksess som reder, fabrikkeier og gårdbruker. I sine erindringer gir Knudsen uttrykk for sine tanker rundt forholdet til egne «arbeidere og andre undergivne».[42] Hans syn er at en bedriftsleder har mye å vinne på å interessere seg for egne arbeideres «personlige forhold». Som eksempel nevner han det å hjelpe dem med bolig, og å støtte dem i «trange eller vanskelig forhold». Knudsen la vekt på å vise sine «menneskelige følelser» når det gjaldt arbeidstakernes personlige forhold. Han illustrerte med at han har «stått på husveksler for en mengde», men aldri «hatt nogen tap av det». Den samme tankegangen gjaldt i lønnsspørsmål. For Knudsen var dette et prinsipp, som for han harmonerte godt med «kristendommens krav», men også var «forretningsmessig riktig». Knudsens forpliktelser preges av moralske krav og økonomiske betraktninger. Dette er arbeidsherrens perspektiv. Jeg har over satt de paternalistiske forpliktelsene opp mot de kontraktsrettslige forpliktelsene i den reine liberalismen. Dette viser at de paternalistiske båndene mellom sterk og svak var av mer personlig art, mens de var mer upersonlige der arbeidslivsrelasjonene ikke var preget av paternalisme. Innenfor denne noe snevre dikotomien kan de paternalistiske båndene ha betydd at arbeidernes kår ble ivaretatt i større grad. Men forholdet mellom «sterk» og «svak» ble det samme: Arbeidsherren var suveren. De ytelsene og ordningene Gunnar Knudsen nevner i sine erindringer var betinget av at arbeiderne ytte gjengjeld. Der arbeidsherren var suveren, manglet arbeiderne tilsvarende autonomi.

Arbeiderdemokratenes politikk bygde på det de formulerte som «samfølelsens princip», som i korthet gikk ut på at «de sterkeste hjælper de svake».[43] Prinsippet ble satt ut i praksis gjennom den aktive lovgivningslinjen som kjennetegnet deres politikk. Med utgangspunkt i et lovforslag fra 1914 om utvidet arbeidervern i industrien skal jeg kort vise hvordan dette prinsippet har likheter med tankegangen til Gunnar Knudsen.

Det som skiller lovforslaget fra den klassiske paternalismen er først og fremst omfanget; dette var et forslag om nasjonalt vern av industriarbeidende kvinner.

Som statsråd fremmet Castberg en innstilling til lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter.[44] Loven gjaldt beskyttelse av og tilsyn med arbeidere i industrien, og var en revisjon av fabrikktilsynsloven av 1909. Innstillingen inneholdt et forslag om særlig vern av kvinnelige industriarbeidere. Lovforslaget satte en øvre grense for anvendelsen av kvinner i industrien, og kvinner kunne ikke arbeide med noe som ville sette dem i «særlig fare» for overanstrengelse.[45] I forslaget het det videre at kvinner og mindreårige ikke kunne benyttes i bergverks- og gruvedrift under jorden. Kvinner kunne heller ikke drive vedlikehold av store maskiner.[46] I begrunnelsen sluttet departementet seg til Socialkomiteens uttalelse i forbindelse med revisjonen av fabrikktilsynsloven av 1892, der det ble ansett som nødvendig at «samfundet beskytter industriens kvindelige arbeidere mot overanstrengende beskjæftigelse».[47] Slikt arbeid ville føre til at kvinners reproduktive evner ble svekket, og familien og samfunnet som helhet ville bli skadelidende. Derfor måtte staten, gjennom effektiv lovgivning, verne og beskytte kvinner mot anstrengende arbeid, særlig lange arbeidsdager og nattarbeid.[48] Lovforslaget innebar at staten forpliktet seg til å verne om kvinner, fordi samfunnet var avhengige av at kvinners helse var god. Forslaget vitner om et biologisk samfunnssyn, der kvinner måtte beskyttes av hensyn til den nye slekten. I begrunnelsen for dette særvernet, er det også spor av et tankesett som har rot i de vertikale avhengighetsbåndene og forpliktelsene som kjennetegnet paternalismen. Det som skiller lovforslaget fra den klassiske paternalismen er først og fremst omfanget; dette var et forslag om nasjonalt vern av industriarbeidende kvinner. Samtidig hadde den industrielle utviklingen ført til at de små enhetene ble erstattet av betydelig større bedrifter, og her var de personlige forbindelsene ikke så fremtredende. Castbergs lovforslag kan sies å ha grepet tilbake til de paternalistiske forpliktelsene når det gikk inn for utvidet arbeidervern av særlig utsatte og svake grupper. Samtidig ble forpliktelsene og vernet hevet opp på statlig nivå. Det var staten som skulle håndheve vernet, gjennom forskrifter og fabrikkinspektører. Slik sett kan det være grunn til å si at Castberg gikk inn for at staten måtte ta på seg rollen som paternalist, og at den «paternalistiske staten» som Øyvind Bjørnson tar til orde for da ble ytterligere utvidet.

 

5. Oppsummering og konklusjoner
I et forsøk på å forklare det sosialpolitiske engasjementet til Johan Castberg og Arbeiderdemokratene har jeg tatt utgangspunkt i paternalisme. Karakteristisk for paternalismen var den store ressursavstanden mellom høy og lav i samfunnet. Mellom høy og lav eksisterte det vertikale avhengighetsbånd, og avhengighetsbåndene var basert på forpliktelser.

Johan Castberg tilhørte hele livet en samfunnselite med et sterkt sosialt engasjement. Faren var stortingsmann i tre perioder, og moren aktiv i sosialt arbeid. I miljøet rundt folkehøyskolen Sagatun på Hamar hadde aktørene økonomiske og organisatoriske ressurser til å sette sosialpolitiske ideer ut i praksis.

Det var stor avstand mellom representanter og medlemmer i partiet Arbeiderdemokratene. Her gikk det en historisk kontinuitet fra de gamle arbeiderforeningene, der partiet hadde organisatoriske røtter. Samtidig ble Arbeiderdemokratenes representanter avgjørende for politikken i større grad enn det deres del av den totale organisasjonen skulle tilsi. Slik sett var medlemmene i partiet underordnet representantene i stor grad.

Arbeiderdemokratene gikk inn for at staten skulle ha en tilretteleggende rolle i samfunnet. Den reine liberalismens prinsipper måtte ikke bli bestemmende for utviklingen av industrisamfunnet, og partiet sto for en gjennomgående sosial linje i reguleringsdebattene. Lovgivningen skulle beskytte og verne om de svake i samfunnet; på denne måten tok staten på seg paternalistiske forpliktelser. Dette var et sentralt trekk ved partiets sosialpolitikk.

Jeg mener at det finnes spor av paternalisme hos Castberg og Arbeiderdemokratene, og at dette er én måte å forklare det sosialpolitiske engasjementet på. Jeg har fokusert på Castberg og Arbeiderdemokratene, men tematisk kan analysen utvides til å se på andre politiske aktører som preget den sosialpolitiske debatten i perioden. Da kan det bli nødvendig å utvikle begrepet paternalisme, særlig med sikte på å operasjonalisere det til bruk i en større holdningsanalyse. En utvidelse av temaet og en utvikling av det teoretiske begrepet paternalisme vil bidra til å etterprøve den overordnete syntesen om «det moderne gjennombrudd».

I samtida ble Arbeiderdemokratenes politikk sett på som radikal. Jeg mener at i den banebrytende sosialpolitikken baserte partiet seg på holdninger og erfaringer som hadde sitt opphav i det før-industrielle samfunnet. Arbeiderdemokratenes sosialpolitikk bærer derfor preg av at den ble utformet i en historisk overgangstid. Slik sett må det være riktig å si at noe av det vi mener kjennetegner det «moderne» samfunnet ikke oppstod uavhengig av det «gamle».

 

Daniel Morken Farstad er student ved masterprogrammet i rettsvitenskap på Universitetet i Oslo, og har en en bachelorgrad i historie fra samme universitet.

 

 

 

[1] Trond Nordby, Det moderne gjennombruddet i bondesamfunnet. Norge 1870-1920. Universitetsforlaget, Oslo 1991.

[2] Francis Sejersted, Historisk introduksjon til økonomien, J. W. Cappelens forlag AS, Oslo 1973: 76.

[3] Nordby peker på at for Arbeiderdemokratene eller «castbergianerne» hadde konsesjonslovene en klar sosialpolitisk dimensjon. Castberg talte på vegne av arbeiderklassen, og han og hans allierte sto for det som kan kalles «den sosiale linje» i debatten om konsesjonslovene, se Nordby 1991: 128 og samme Nordby, Venstre og samlingspolitikken 1906-1908. En studie i partioppløsning og gjenreisning, Novus forlag, Oslo 1983: 401.

[4] Nordby 1991: 132.

[5] Tertit Aasland, Fra arbeiderorganisasjon til mellomparti. Det Radikale Folkepartis (Arbeiderdemokratenes) forhold til Venstre og sosialistene, Universitetsforlaget, Oslo-Bergen 1961.

[6] Se Aasland 1961: 40-41 der representanten Thore Myrvang klart gir uttrykk for at han mangler forståelse for radikale arbeideres krav om revolusjon for å endre på «det bestående».

[7] Se Knut Kjeldstadli, «Standssamfunnets oppløsning» i Kontrast nr. 7, 1978: 50-61 og Nordby 1991: 45-58 for en oversikt over de ulike synspunktene omkring dette.

[8] Kjeldstadli 1978: 52.

[9] Finn Olstad, Medlemmene i Christiania Arbeidersamfund 1864-1896. En analyse av medlemssammensetning og medlemsrekruttering, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo høsten 1978: 8.

[10] Tore Pryser, Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn til klassesamfunn, Det norske samlaget, Oslo 3. utg. 2009.

[11] Kjeldstadli 1978: 53.

[12] Finn Olstad, Arbeiderklassens vekst og fall: hovedlinjer i 100 års norsk historie, Universitetsforlaget Oslo 1991: 14.

[13] Pryser 2009: 27.

[14] Kjeldstadli 1978: 53.

[15] Olstad 1991: 15.

[16] Se Reinhard Bendix, Nation-building and Citizenship. Studies of Our Changing Social Order, Berkeley-Los Angeles-London 1977: 10, se også Nordby 1991: 56.

[17] Øyvind Bjørnson, «Kamp og krise: Framveksten av et organisert arbeidsliv i privat og statlig sektor 1900- 1940», i Jan Heiret m.fl., Arbeidsliv, historie, samfunn. Norske arbeidslivsrelasjoner i historisk, sosiologisk og arbeidsrettslig perspektiv, Fagbokforlaget, Bergen 2003: 46 flg.
 

[18] Se «November-grunnloven» §§ 21 og 22, tilgjengelig bl.a. i Mads Andenæs (red.), Grunnloven vår. 1814 til 2012. Universitetsforlaget, Oslo 15. utg. 2012: 172.

[19] Denne delen bygger, når ikke noe annet er sagt, på Øyvind Bjørnson, «Hvad vil mit kald blive? Den unge Johan Castberg» i Geir Atle Ersland m.fl., Festskrift til Historisk institutts 40-års jubileum 1997, Historisk institutt, Universitetet i Bergen 1997: 221-242 og samme Bjørnson, «Johan Castberg», i Norsk biografisk leksikon på nett, sist endret 18.3.2015. Hentet 7. september 2015 fra https://nbl.snl.no/Johan_Castberg.

[20] Se E. R. Bull (red.), Norges Statskalender for aaret 1877 s. 125.

[21] Norges Statskalender 1877: 12.

[22] Bygger på Oddvar Vormeland, «Herman Anker», i Norsk biografisk leksikon, sist endret 13. februar 2009. Hentet 25. september 2015 fra https://nbl.snl.no/Herman_Anker.

[23] Øyvind Bjørnson, Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 2. På klassekampens grunn (1900-1920), Tiden Norsk Forlag Oslo 1990: 29-30.

[24] Se Anders Kirkhusmo, «Wollert Konow 3» i Norsk biografisk leksikon, sist endret 13.2.2009. Hentet 28. september 2015 fra https://nbl.snl.no/Wollert_Konow_3.

[25] Denne delen bygger, når ikke noe annet er sagt, hovedsakelig på Aasland 1961: 17-31 og Nordby 1991: 131- 133.

[26] Se Edvard Bull, «Arbeidersamfunn» i Store norske leksikon på nett, sist endret 23.12.2014. Hentet 2. oktober 2015 fra https://snl.no/arbeidersamfunn.

[27] Jens Olai Jenssen, «Castbergianerne – ildsjeler for sosial rettferdighet, velferd og nasjonal selvstendighet», i Geir Kjell Andersland (red.), De Castbergske barnelover 1915-2015, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015: 228.

[28] Nordby 1991: 90-91.

[29] Aasland 1961: 21.

[30] Ibid.: 18.

[31] Ibid.: 21.

[32] Ibid.: 22.

[33] Ibid.: 24.

[34] Ibid.: 25.

[35] Se tabell i Aasland 1961: 15.

[36] Nordby 1991: 56.

[37] Sitatet er hentet fra debatten om Bredal-komiteens forslag til konsesjonslovgivning (fremmet i 1908), Indstilling fra justiskomiteen og landbrugskomiteen i forening angaaende udfærdigelse af en lov om erhvervelse af vandfald, bergverk og anden fast eigedom), se St. forh. 1909, 8a, s. 755.

[38] Nordby 1983: 401.

[39] Se Trond Åm, «Et eneste ord, retfærdighet. Castberg og den norske sosialradikalismen», i G. K. Andersland 2014: 251-274 for et mer idéhistorisk perspektiv.

[40] Nordby 1983: 401-402.

[41] Ibid.: 401.

[42] Gunnar Knudsen, Erindringer 1905-1925, Porsgrunn 1998: 124-125.

[43] Se Aasland 1961: 138, som gjengir en tale av Castberg om Arbeiderdemokratenes politiske program, trykt i Østlendingen 19/4 1911.

[44] Se Ot. prp. nr. 35, «Om utfærdigelse av lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter», i St. forh. 1914 bind 3.

[45] Se lovforslagets § 21, «Skjærpende bestemmelser i særlige tilfælde», i Ot. prp. nr. 35 (1914).

[46] Se lovforslagets §§ 22 og 23.

[47] St. forh. 1914 bind 3, Ot. prp. 35, s. 117.

[48] St. forh. 1914 bind 3, Ot. prp. 35, s. 118.

 

 

 

Litteratur

Andenæs, M., Grunnloven vår. 1814 til 2012, Universitetsforlaget Oslo 2013.

Bendix, R., Nation-Building and Citizenship. Studies of Our Changing Social Order. Berkeley/Los Angeles/London 1977. 

Bjørnson, Ø., Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 2. På klassekampens grunn (1900-1920), Tiden Norsk Forlag Oslo 1990.

Bjørnson, Ø., «Hvad vil mit kald blive? Den unge Johan Castberg», i G. A. Ersland m.fl., Festskrift til Historisk institutts 40-års jubileum 1997 (s. 221-242). Historisk institutt, Universitetet i Bergen 1997.

Bjørnson, Ø., «Kamp og krise: Framveksten av et organisert arbeidsliv i privat og statlig sektor 1900-1940», i J. Heiret m.fl., Arbeidsliv, historie, samfunn. Norske arbeidslivsrelasjoner i historisk, sosiologisk og arbeidsrettslig perspektiv (s. 46-108). Fagbokforlaget Bergen 2003.

Bjørnson, Ø., «Johan Castberg», i Norsk biografisk leksikon. Hentet 7. september 2015 fra https://snl.no/Johan_Castberg. Sist endret 18. mars 2015.

Bull, E., «Arbeidersamfunn», i Store norske leksikon. Hentet 15. september 2015 fra https://snl.no/arbeidersamfunn. Sist endret 23. desember 2014.

Jenssen, J. O., «Castbergianerne – ildsjeler for sosial rettferdighet, velferd og nasjonal selvstendighet», i G. K. Andersland (red.), De Castbergske barnelover 1915-2015, Cappelen Damm Akademisk Oslo 2015.

Kirkhusmo, A., «Wollert Konow 3», i Norsk biografisk leksikon. Hentet 27. september 2015 fra https://nbl.snl.no/Wollert_Konow_3. Sist endret 13. februar 2009.

Knudsen, G., Erindringer 1905-1925, Grenmar Porsgrunn 1998.

Kjeldstadli, K., «Standssamfunnets oppløsning», i Kontrast. Tidskrift for politikk kultur kritikk, nr. 7 1978.

Kjeldstadli, K., Fortida er ikke hva den en gang var, Universitetsforlaget Oslo 2003.

Nordby, T., Venstre og samlingspolitikken 1906-1908. En studie i partioppløsning og gjenreisning, Novus Oslo 1983.

Nordby, T., Det moderne gjennombruddet i bondesamfunnet. Norge 1870-1920, Universitetsforlaget Oslo 1991.

Olstad, F., Arbeiderklassens vekst og fall: hovedlinjer i 100 års norsk historie, Universitetsforlaget Oslo 1991.

Pryser, T., Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn til klassesamfunn, Det norske samlaget Oslo 2009.

Sejersted, F. Historisk introduksjon til økonomien, J. W. Cappelens forlag AS Oslo 1973.

Østerud, Ø., Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse, Universitetsforlaget Oslo 2007.

Åm, T., «Et eneste ord, retfærdighet. Castberg og den norske sosialradikalismen» (s. 251-274), i G. K. Andersland (red.), De Castbergske barnelover, Cappelen Damm Akademisk Oslo 2015.

Aasland, T., Fra arbeiderorganisasjon til mellomparti. Det radikale folkepartis (Arbeiderdemokratenes) forhold til Venstre og sosialistene, Universitetsforlaget Oslo-Bergen 1961. 

Av Daniel Morken Farstad
Publisert 24. juni 2019 15:06 - Sist endret 24. juni 2019 15:06