Fra kongens utfordrere til lojale statsfunksjonærer - Innordning av dansk-norske offiserer i statsapparatet fra 1660 til 1799

Eneveldets innføring i 1660 var en politisk regimeendring hvor den politiske maktbalansen i Danmark-Norge endret seg fundamentalt. Samtidig var det et tidsskille med utgangspunkt i endringer som hadde utviklet seg over tid. Selv om tvillingrikenes politiske makt ble samlet på én hånd i 1660, tok det lengre eller kortere tid før kongens reelle innflytelse var på plass innen statsforvaltningens forskjellige områder. I denne artikkelen vil jeg se på hvordan kongens kontroll over rikets utøvende maktapparat, offiserskorpset, utviklet seg. Før eneveldets innføring var offiserskorpset adelens domene, men den militærtekniske utviklingen bidro gradvis til å undergrave denne rollen. Først i 1799 da eksamen fra de kongelige offiserskolene ble en forutsetning for å bli dansk-norske offiser, og kongen dermed kontrollerte adgangen til offiseryrket, kan man si at eneveldets innføring var avsluttet når det gjaldt offiserskorpset. Artikkelen vil vise noen av de mange virkemidlene kongen benyttet for å få militærvesenet under kontroll og den nye offiserrollen på plass. Én av disse var en bevisst favorisering av offisersønner når det gjaldt adgangen til offiserskolene. Fra 1660 og gjennom 1700 tallet utviklet offiserene seg fra å være kongens utfordrere til å bli lojale statsfunksjonærer i et velordnet byråkrati. Men prosessen tok lang tid.

I krigen mot Sverige i 1808 viste norske styrker at de hadde en god kvalitet. Fra slaget ved Prestebakke ved Halden. Foto: Illustrasjon av Andreas Bloch, www.ostfold1814.no.

 

Eneveldets innføring

Det er skrevet mye om eneveldets innføring i 1660 og Frederik III’s maktovertakelse, hvor Riksrådet, dominert av adelen, mistet makten. Gjennom Kongeloven (Den Souveraine Konge Lov) av 14. november 1665 ble grunnlaget lagt for et statsstyre hvor kongen, uten innblanding og bare ansvarlig overfor Gud, skulle styre rikene.[1] Hvorfor oppsto denne muligheten i 1660?[2] Knud J. V. Jespersen referer til forskjellige teorier rundt hva som skjedde og årsakene til dette.[3] Én faktor han vektlegger er drivkreftene som den militære utviklingen hadde på maktforholdene i riket.

 

Adelens tradisjonelle oppgave i samfunnet hadde vært å sikre riket militært. Belønningen var skattefrihet og andre privilegier. Fra tidlig på 1600-tallet ble den tradisjonelle krigsformen gradvis foreldet, og i stigende grad ble nå krigene utkjempet av store armeer, bestående dels av vervede utenlandske soldater dels nasjonale soldater fra bonde- og borgerstanden. Og adelen maktet ikke alene å fylle den nye oppgaven. Forsvaret måtte over tid bli sentralmaktens anliggende. Så sent som i 1657 klarte adelen å reise en hær mot den krigsglade svenske kongen, men hæren manglet slagkraft og gode ledere, og svenskene ble for sterke. Kampene endte med den ydmykende freden i Roskilde tidlig i 1658.[4] Da ble det klart at bare kongen kunne redde riket fra utslettelse. Riket trengte en kombinasjon av kongens person som alle dansker og nordmenns leder og en mobilisering av hele befolkningen. Dette var tiltak som sentralmakten bare kunne treffe gjennom utenrikspolitiske aktiviteter og alliansebygging, samt bruken av hele nasjonens ressurser til finansiering av militærmakt.[5] Sentralt i dette måtte det være profesjonelle og lojale offiserer. Da svenskene senere i 1658 igjen gikk til angrep, var det Frederik IIIs lederskap som gjorde det mulig å reise den nødvendige motstand som reddet riket fra et utslettende nederlag.[6] Adelen var dermed parkert.[7]

 

Frederik III av Danmark og Norge innførte eneveldet i 1660, og bidro med militær nytenkning. Foto: Fredrik III, Wikimedia Commons.

Det skjedde nå en bevisst utelukkelse av adelsmenn fra høyere militære posisjoner. Den profesjonaliseringen av offiserene som hadde skjedd i det attende århundre var grunnet i ønsket om bedre offiserer, men var også påvirket av ønsket om å holde adelen i sjakk og danne en offiserklasse hvor byrd og penger ikke var avgjørende.[8] 

 

Vakuumet etter adelen måtte fylles. På kort sikt kunne innkjøpte offiserressurser fra utlandet ta adelens plass, men det måtte bygges opp et nasjonalt offiserskorps som hadde sin fulle lojalitet til kongemakten; en gruppe militære statsfunksjonærer. Og bit for bit skulle dette falle på plass gjennom 1700-tallet.

 

 

Overordnet styring

Danmark-Norge var sårbart, og de danske områdene kunne lett erobres fra Kontinentet på grunn av manglende geografiske hindringer. Stridigheter rundt hertugdømmet Gottorp, som lå som en enklave innen Slesvig-Holstein, skapte mange farlige situasjoner. Således lå 25 000 dansk-norske soldater i beredskap ved grensen i fire år under den preusisske sjuårskrigen (1756–1763). Til tross for at Otto Vaupells omfattende militærhistorie skrevet på 1800-tallet og som hadde stor tyngde ga et sterkt negativt bilde av militærvesenets tilstand på 1700-tallet i Danmark-Norge, klarte riket seg.[9] 

I årene mellom eneveldets innføring i 1660 og frem til 1720 bygget Danmark-Norge opp en sterk militær slagkraft.

For Vaupells bilde er blitt sterkt utfordret av den danske militærhistoriker Gunner Linds vel hundre år senere. Han beskrev samme periode ut fra et komparativt perspektiv og sammenliknet forholdene i Danmark-Norge med de to mest militaristiske statene på den tiden, Sverige og Preussen. Hans funn gir et ganske annet bilde og kan forklare hvorfor Danmark-Norge klarte seg så bra. Hans sammenlikninger viser at det militære fikk en høy andel av de nasjonale ressursene, og at kongen var villig til å kjempe mot andre interesser for å få det til. Lind registrerte også at det var en stigende effektivisering av hvordan ressursene ble brukt, der samspillet mellom de generelle samfunnsinteressene og forsvarets behov ble dyktig håndtert.  Samlet karakteriserte Lind det dansk-norske landforsvaret til å være helt på topp i europeisk sammenheng ut fra landets ressursbase, fullt på høyde med tidens mest effektive militærmakter, Preussen og Sverige.[10] I årene mellom eneveldets innføring i 1660 og frem til 1720 bygget Danmark-Norge opp en sterk militær slagkraft.[11]

 

Sentralisering  

Det var avgjørende for en stat å følge med og helst være i forkant når det gjaldt den militære utviklingen. 1700-tallet var en tid med store forandringer på det landmilitære området. Adelsoppbudet ble erstattet av mye større, nasjonale hæravdelinger og samkjøring ble et nøkkelord. Det berørte Danmark og andre sentrale europeiske land og er blitt omtalt som «den militære revolusjon».[12] For å kunne følge med i disse forandringene lå det et behov for sentralisering og profesjonalisering. 

 

Tidens nye militærstrategi krevde at de enkelte enhetene kunne samhandle i en krigssituasjon; man trengte en operasjonell standardisering.[13] Gjennom 1600-og 1700-tallet utviklet det seg nasjonale reglementer og bestemmelser i Danmark-Norge for at hæren effektivt kunne virke mest mulig koordinert og slagkraftig. Dette var bestemmelser som ble utviklet sentralt, og som alle enheter måtte følge. Dette var på linje med hva som skjedde i andre land med velutviklede militærapparater. Bestemmelsene omfattet forhold som vedrørte den enkelte soldat og avdelingene på alle nivåer; deres oppstilling og bevegelser. Det forelå dessuten omfattende verk som beskrev felt- og garnisonstjeneste samt ga taktisk og strategisk veiledning. Fra 1700-tallet hadde hvert lands hær sin fastlagte og innøvde kampform.

Det var avgjørende for en stat å følge med og helst være i forkant når det gjaldt den militære utviklingen.

Hvis en slik total samordning skulle lykkes, måtte det kreve en sterkere sentralisering, styring og kontroll på det operasjonelle området. Dessuten måtte det forutsette at de ledende offiserene kunne kommunisere og ha en felles kunnskapsbase. Dette medførte at hærens øverstkommanderende, kongen, så nødvendigheten av å få til og skape en fungerende kompetanse og koordinering på tvers av regimentene. Gunner Lind konkluderer med at Danmark-Norge lå godt an når det gjaldt å ha institusjonaliserte kampformer og reguleringer av disse på 1700-tallet. Det betydde at sentralmakten var villig til å bruke sin makt på få bedre styring med de viktigste delene av hæren, regimentene.[14]

 

Frem til slutten av 1600 tallet, besto hæren i Danmark-Norge i stor utstrekning av vervete leietropper, særlig i Danmark. Disse ble hentet inn fra utlandet ved krig og sendt ut av landet etter fredsslutning. Med de stadige krigene i Europa var det et stort marked for disse «krigsmaskinene». Regimentet var kjernen i hærens organisering i Europa fra slutten av 1600-tallet og besto normalt av to til tre bataljoner med til sammen 1000-1500 mann.[15] 

 

Etter den lange krigsperioden på 1600-tallet og eneveldets innføring, ble krigsmakten mer permanent. Nasjonale militære enheter kom til, og hæren ble en blanding av vervete regimenter og nasjonale regimenter hvor utskrevne bondegutter utgjorde hoveddelen av soldatmassen. Utskrevne bondegutter var gjennom hele perioden dominerende i Norge med mer enn 85% av soldatene, mens vervete lenge var dominerende i Danmark.[16] Til begynnelsen av 1700-tallet bar regimentene regimentssjefens navn. Dette var ett tegn på hvor sentral regimentssjefene var på denne tiden.[17] Dette var en makt mange regimentssjefer visste å benytte til egen vinning. Sentralisering var ikke deres ønske. I regimentene, og spesielt i de vervete, hadde kostnadskontroll og oppfølging vært mangelfull og vanskelig. Så lenge kongen betalte for «et regiment», var det utallige måter for en regimentssjef å sikre seg profitt på. Hovedelementet i de sentrale tiltakene var innføring av regnskapsprinsipper som gikk mer i dybden og som blant annet begrenset betalinger til regimentene til kompensasjon for utbetalinger av reelle dokumenterte utgifter. Allerede i 1711 ble det etablert et kassesystem for regimentene som var basert på dette.[18] Danmark var tidlig ute med slike systemer, og i 1763 var et grundigere og mere omfattende kontroll- og rapporteringssystem innført. Danmark lå langt fremme når det gjeldt økonomisk oppfølging av virksomheten. Dermed var et viktig tiltak for å sikre seg kontroll over regimentene lagt.[19]

 

Profesjonalisering

På slutten av 1600-tallet hadde kongen tiltatt seg en formell utnevnelsesrett til alle offiserstillinger, og regimentssjefene, som tidligere i realiteten alene hadde bestemt karrierene for sine offiserer, fikk formelt nå bare innstillingsrett. For at kongens rett skulle bli mer enn en formalitet måtte han imidlertid ha kunnskap, og dette fikk han gradvis gjennom 1700-tallet. Kongen måtte ha førstehånds kjennskap til sine offiserer. Fra 1730 fikk kongen tilsendt en årlig oversikt over rikets offiserer hvor deres kompetanse og adferd ble beskrevet. De såkalte forfremmelseslistene beskrev forhold som tjenestedyktighet, egnethet og vilje til å «legge seg efter Videnskabene».[20] Gunner Linds undersøkelser viser at både kongen og hans rådgivere aktivt benyttet kunnskapen listene ga.[21]   

 

Basert på sentraliseringstankegangen hadde det sentrale systemet en grunnleggende svakhet. Mens kongen fikk dannet seg et bilde av offiseren sent i offiserens karriere, stilte han svakt i bedømmelsen av de nye offiserene. Således kunne regimentssjefene i realiteten bestemme de første karrierestillingene alene. Så lenge regimentene var «oberstenes» eiendom, hadde handel med stillinger vært en viktig inntektskilde for regimentsledelsen. Det gjaldt både rekruttering og karriere. Derfor møtte forslag som begrenset regimentsjefenes makt ved første ansettelse gjennom sentralisert rekruttering og opplæring motstand. Rundt 1720 forelå det betaling ved hvert sjuende avansement, mens praksisen nærmest var avviklet rundt 1770.[22]

 

Offiserrollen

Uniformer på oberstnivå på 1700-tallet. Viser at forskjellige fargekombinasjoner ble brukt i alle infanteriregimenter. Foto: Vorsellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee, Wikimedia Commons.

Offiserene var kongemaktens ansikt utad, og de var til stede over hele riket. I tiden da utenlandske vervete tropper dominerte militærvesenet, besto det militære for en stor del av personer med tvilsom bakgrunn og oppførsel.[23] Offiserene hadde et dårlig rykte både som fagfolk og for sin lave moralske standard og brutale fremferd.[24] Dette ønsket kongen å ta tak i, og som ledd i den generelt tiltakende regelstyring av militærvesenet, ble det gjennom 1700-tallet også innført regler som sterkt påvirket den enkelte offiser både i tjenesten og privat.[25] Men det var også andre regler. Det mest konkrete inngrep i offiserenes liv, var kravet om at kongen skulle godkjenne ekteskapsinngåelser. Ektefellen måtte fremstå som en sosialt akseptabel person og være en del av kongens ansikt utad. I tillegg måtte familien ha økonomi til et rimelig standsmessig liv som det sømmet seg for en mann av «rangen».[26] En offiser måtte være kaptein for å få kongens tillatelse til ekteskap hvis ikke han eller ektefellen hadde en privat formue.[27]       

Offiserene var kongemaktens ansikt utad, og de var til stede over hele riket.

Mange forhold gjorde offiserrollen attraktiv. Et viktig element i etableringen av et lojalt, nasjonalt offiserskorps på 1700-tallet var et sentralisert lønnssystem som sikret offiserene et fast utkomme og som ga dem mulighet til et standsmessig liv. Dette reduserte også fristelsen til korrupsjon.[28] Lønnsnivået for en major på omtrent 500 riksdaler kan sammenliknes med nivået for en sogneprest. Alle offiserlønnene lå langt over lønningene til «vanlige folk».[29] Utover 1700-tallet ble det anskaffet kommandantgårder for ledende offiserer på landsbygda i Norge.[30]  I løpet av 1700-tallet ble pensjonsordninger forbedret, men fratreden med pensjon var «en kongelig nåde».[31] Opplegg for enkepensjoner og barnepensjoner kom gradvis på plass. [32]   

Gjennom krav til offiserenes levnet og fremtreden, økte offiserens prestisje gjennom 1700 tallet, og gjennom utviklingen av et rimelig rettferdig stillingssystem, fast lønn og trygdeordninger hadde offiserene et sikkerhetsnett som pekte mot et statslojalt offiserskorps.[33]

 

Opplæring

Opplæring var tradisjonelt et område hvor regimentene hadde hatt stor frihet og innsatsen på dette området kunne variere fra regiment til regiment, men et mer integrert militærvesen fordret en endring. [34] 1700 tallet var en periode da forsvaret i Danmark-Norge virkelig ble nasjonalt. Mange av de nevnte sentraliseringstiltakene pekte i same retning for å bli vellykket; de fordret en nasjonal, sentral utdannelse for offiseraspirantene. Skolene ble viktige og nødvendige brikker i et rike hvor kongen skulle ha all makt. Regimentene kunne gi begrenset, uensartet og i hovedsak praktisk skolering, men kunne ikke dekke det store behovet man hadde for profesjonelle offiserer. Landet trengte en sentral utdannelsesinstitusjon for offiserer.[35] 

 

Gjennom hundreåret utviklet offiserene seg fra å være modige krigere til å være statstjenestemann med krig som fagfelt underlagt byråkratiske retningslinjer som andre statsfunksjonærer. Endringene i offiserrollen var en del av den vellykkede byråkratisering som tvilling-rikene var gjennom på denne tiden. Her sto offiserskolene sentralt. Kongen hadde fire målsetninger med skolene; økt militær kompetanse, økt allmenndannelse, sammenlignbar kompetanse og sikring av lojalitet. For de landmilitære offiserene sto to skoler sentralt; Landkadetakademiet i København og Den frie matematiske skole i Christiania.

 

Den 26. august 1713 utstedte kong Frederik IV en kongelig resolusjon som markerte etableringen av Landkadetakademiet. Landkadetakademiet skulle gi bedre offiserer, men også styrke kongens grep på offisersstanden.[36] Kongen hadde høye ambisjoner, men en svært variabel elevtilgang aldersmessig og kunnskapsmessig, få referanseskoler, minimal pedagogisk erfaring blant lærerne og et skeptisk militærvesen (regimentene), ga skolen en tung start.[37] Det var ingen konkret beskrivelse av krav til elevenes bakgrunn, men skolen var ikke for hvem som helst. Nåløyet var «god familie, godt utseende og alder inntil 15 år». Og foreldrene måtte forplikte seg til at sønnene forble i kongens tjeneste resten av livet.

 

Den frie matematiske skole i Christiania lå i Rådhusgaten 9 og ble opprettet i 1750. Foto: Rådhusgaten 9, Wikimedia Commons.

Selv om fortrinnsrett for offiserers sønner ikke var nedfelt i vedtektene, ble de tolket slik, og de fleste kadettene hadde denne bakgrunnen. Skolen skulle være en mulighet for offiserer som ofte satt dårlig i det økonomisk, til å få sikret sine sønner en utdannelse og en fremtid. Kongen ønsket at hans lojale offiserskorps skulle bli knyttet sterkere opp til ham gjennom et sjenerøst utdanningssystem.[38] Skolen skulle tjene som en gave til hærens offiserer; en «faderlig håndsrækning» fra kongen i oppdragelsen av sønnene og sikring av deres fremtid. Det var tydelig at kongen satset på dette prosjektet. Skolen skulle være gratis. Utgiftene til undervisning, uniform og underhold skulle betales av kongen.[39] Det var derfor en sterk subsidiering i forhold til andre former for opplæring i tiden.

 

Fagkretsen utviklet seg over tid, og besto etter hvert både av militærfag, realfag, språk og humanistiske fag samt kreative fag som tegning og dans.[40] Motstanderne av skolen mente at boklig lærdom var bortkastet siden en offisers viktigste egenskaper var mot og personlig autoritet, men disse ble ikke hørt.[41] En kongelig forordning av 1783 skjerpet kravene til skolen og økte vesentlig skolens pedagogiske kvalitet. Man ønsket å utvikle kadettenes evne til å oppta læring, uttrykke seg skriftlig samt å få en mer dannet fremtreden.[42] Utdannelsens siktepunkt var profesjonaliseringen, men også den store betydningen en felles utdannelse og den korpsånd en integrert skoletid kunne gi. Dessuten ga utdannelsen offisersstanden mulighet til å kunne kommunisere med andre skolerte grupper.[43] 

 

Lenge hadde det skortet på lærere og økonomiske ressurser, og skolen hadde blitt motarbeidet. Regimentene følte at deres posisjon vis à vis offiserene ble svekket og var lenge lite villige til å ta inn utdannete kadetter. Etter forbedringene i 1783 økte skolens kvalitet, og kongen mente at han nå kunne kreve at skolen skulle bli obligatorisk for fremtidige danske offiserer. Dette skjedde i 1799. En mikrostudie av en gruppe norske toppoffiserer i perioden 1775-1800 som var utdannet etter 1750, viser at med ett unntak hadde ingen teoretisk utdannelse. Derimot ble teoretisk utdannelse en selvfølge blant deres sønner som ble utdannet 30 år senere.[44] En tilsvarende undersøkelse av danske toppoffiserer rundt 1850, viser også at kongens ambisjon fra 1799 var oppfylt.[45] Sentraliseringen styrket kongens innflytelse på inngangen til denne viktige yrkesgruppen i nasjonens maktapparat.[46] Dette var en del av offiserenes forandring fra kriger til lojal embetsmann, og stemmer med Gunner Linds beskrivelse.[47] 

 

Den obligatoriske eksamen var den første i sitt slag i Europa, og satte en endelig stopper for desentralisert offisersutdannelse.[48] Kongen fikk kontroll over inngangen til offiseryrket, og regimentsjefens rolle var nå også i praksis endret fra utnevnelsesrett til innstillingsrett.[49] Men også en del andre virkninger var oppnådd. Offiserskorpset var blitt mer enhetlig med styrket evne til teoretisk tenking og med en bedre evne til å kommunisere med andre profesjonelle grupper.[50] Det tette skolemiljøet ga skolen gode muligheter til å gi guttene «de riktige holdningene» til krigerkunsten, kongen og fedrelandet. At guttene senere skulle avlegge sin personlige ed til kongen, bandt nok kongen og de unge aspirantene enda tettere sammen.

 

Skolestart kunne være fra syv-åtteårsalderen. Offiser og kadett ved Landkadettakademiet. Foto: Vorsellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee, Wikimedia Commons.

I 1750 ble det også etablert et militært skoletilbud i Norge. Det var den frie matematiske skole i Christiania.[51] Opptakskravet for elevene var «Officiers eller andre skikkelig Folkes Børn» som enten sto i eller tenkte seg inn i «Vores Krigs Tienste.» Kravet til opptak var at kandidaten var «Officiers eller andre Skikkelige Folks Børn», og offisersønnene dominerte elevmassen. Ikke-militære kunne komme inn mot å betale skolepenger.[52] Fagkretsen tilsvarte i hovedsak pensumet ved skolen i København; en blanding av militært rettet og dannelsesrettet undervisning. De unge elevene ble oppfattet som en del av det dannede miljøet i Christiania, og ble invitert på ball og vitenskapelige sammenkomster.[53] Dette var i tråd med to av kongens målsetninger; godt utdannede offiserer med pen fremtreden.[54] Beslutningen i Danmark i 1799 om å gjøre skolen der obligatorisk for en offiserskarriere omfattet ikke formelt skolen i Christiania, men regelen fungerte i praksis også i Norge.[55]   

 

Ære, konge- og fedrelandskjærlighet sto sentralt ved begge skolene.[56] Motsatsen til ære var feighet. En offiser som ble mistenkt for feighet, kunne aldri gjenvinne sin manndoms rett. Dette betydde at en offiser gjennom hele livet måtte være forberedt på døden. Å dø for sin familie, konge og fedreland var en nødvendig plikt, en sann ære og en konsekvens av yrket. Et eksempel på at dette var mer enn tomme ord var at da elever og lærere døde i trefninger under krigen mot Sverige i 1808, sørget man ikke ved skolen, men jublet. Fasinasjonen ved den heroiske død i kamp hadde altså grepet kadettene.[57] 

 

De sentrale offiserskolene hadde gjennom 1700-talet gitt kongen et unikt verktøy for profesjonalisering av de kommende offiserene, dessuten et enhetlig vurderings- og sammenlikningsverktøy. Og offiserenes rolle som kongens ansikt utad og den dannede fremtreden dette krevet, ble ivaretatt. Begge skolene hadde etterlevet kongens intensjon om å prioritere offisersønnene. I europeiske stater som Preussen, Russland, Frankrike og England ga man på den tiden preferanse for adelens sønner til en offiserkarriere. Den dansk-norske kongens prioritering av «vanlige offisersønner» bidro nok til at yrket ble mindre tiltrekkende for gutter med adelig bakgrunn, og dette var også kongens intensjon. Det var vanlige offisersønner som skulle sikres tilgang til de sterkt subsidierte skoleplassene. Og hensikten var at skolene skulle være en kilde til takknemlighet og dermed lojalitet både fra fedrene og fra sønnene. Gjennom sentraliserte skoler, kunne enevoldsmaktens budskap og holdninger til plikt og ansvar overfor fedrelandet bli dyrket.

 

Avslutning

Det var avgjørende for eneveldskongen å ha et lojalt offiserskorps, men hvordan kunne han føle seg trygg på sine offiserer? I det foregående har vi sett på mange av de virkemidlene som kongen benyttet både for å sikre seg kontroll over militærapparatet og lojalitet fra offiserene.

 

Selv om adelen som gruppe var plassert på sidelinjen i det militære, var det en oppfatning at visse stillinger trengte den ekstra prestisje som en tittel ga. I Sverige og i andre land ble ledende militære løpende adlet, men dette skjedde sjelden i Danmark-Norge. For å gi hele yrkesgruppen en økt prestisje, ble imidlertid alle offiserer fra løytnant og oppover ført inn i «rangen». De fikk en ikke arvelig, honorær adelsposisjon som ga offiserene rett til å føye «von» før etternavnet og skaffe seg et våpenskjold. Opplegget ga ikke staten noen utgifter, men bidro til offiserenes lojalitet.[58] Dessuten bidro det til at offiserene ønsket å sikre sine etterkommere en tilsvarende posisjon gjennom sønnenes yrkesvalg.

 

I motsetning til forholdene i Preussen og Sverige, var de militære i Danmark-Norge nærmest utelukkende fagfolk og i liten grad engasjert i de politiske prosessene. Da de militære ble engasjert ved Struensees fall 1772 og kronprinsens maktovertakelse i 1784, var offiserene trygt plassert som forsvarere av legitimiteten. I Sverige var adelsoffiserene pådrivere for statskuppet i 1809. Det danske offiserskorpset var derimot vel forankret i statsforvaltningen. Styringen av riket var ikke tema.[59] 

 

Gjennom hundreåret utviklet offiserene seg fra å være modige krigere til å være statstjenestemenn med krig som fagfelt underlagt byråkratiske retningslinjer som andre statsfunksjonærer. Endringene i offiserrollen var en del av den vellykkede byråkratisering som tvilling-rikene var gjennom på denne tiden. Den sentraliserte offisersutdannelsen var fundamentet i dette. At offiserene, som andre embetsmenn, ble statlige lønnsmottaker, bidro til at det var statsmakten som hadde deres lojalitet. Gjennom sin dyktige embetsstand fungerte riket enten ved at landet ble ledet av en eneveldskonge i København, en regent i Christiania eller en unionskonge i Stockholm. Kongemaktens innsats for å styrke landets statsadministrasjon førte i realiteten til at eneveldskongen gjorde seg selv overflødig.

 

Erling Ruge (f. 1945) har en master i historie fra Universitetet i Oslo. Her skrev han om profesjonaliseringen av dansk-norske offiserer på 1700-tallet.

 

Sluttnoter

[1] Knut Mykland. Gjennom nødsår og krig. 1648-1720; Bind 7. Mykland, Knut. Norges historie. J.W. Cappelens forlag. Oslo 1978; 106-110.

[2] Ibid., 15-16.

[3] Knud J. V. Jespersen. Statsomvæltningen 1660. Forløb, forudsætninger, fortolkninger. Historisk emnehæfte. Gyldendal. København 1984; 15-30.

[4] Otto Vaupell. Den danske hærs Historie til Nutiden og den Norske Hærs Historie indtil 1814. Bind 1. Gyldendal. København 1872; 22.

[5] Otto Vaupell. Den danske hærs Historie. Bind 1; 24-38.

[6] Ibid., Bind 1;27.

[7] Knut Mykland. Gjennom nødsår og krig. 1648-1720. Bind 7; 92.

[8] Gunner Lind. Den dansk-norske hær i det 18.århundre; Optimering, modernisering og professionalisering. Historisk tidsskrift, bind 86, hæfte 1, København 1986; 60.

[9] Otto Vaupell. Den danske Hærs Historie. Bind 2; 1.

[10] Gunner Lind. Den dansk-norske hær i det 18. århundre; 71 og Søren Haslund-Pedersen. Landkadetakademiet og Hærens Officersskole1713-1988. Hærens Officerskole. Fredensborg Slot. København 1988; 24.

[11] Ståle Dyrvik. Den langefredsperioden 1720-1784. Bind 8. Mykland, Knut. Norges historie. J.W. Cappelens forlag. Oslo 1978; 28.

[12] Ole Henrik Gjeruldsen. Den norske hæren 1660-79. Utskrivning og organisering. IAKH. Universitetet i Oslo. Oslo 2013; 11-16

[13] Gunner Lind. Den dansk-norske hær i det 18.århundre; 41-46.

[14] Ibid., 45.

[15] Terje Harald Holm. Grunnlovens soldater. Forsvarsmuseets skrifter nummer 10. OSLO 2014; 13 og Otto Vaupell. Den danske Hærs Historie. Bind 1; 2.

[16] Gunner Lind. Den dansk-norske hær i det 18.århundre; 34 og Ibid., 35-37.

[17] Otto Vaupell. Den danske Hærs Historie. Bind 2.2; 812 og Ibid., Bind 2; 30.

[18] Gunner Lind. Den dansk-norske hær i det 18.århundre; 37 og Gunner Lind. Military and Absolutism: The Officers of Denmark-Norge as a Social Group and PoltiticalFactor. Scandinavian Journal of History. 1978. Vol.12.No3; 223.

[19] Søren Haslund-Pedersen. Landkadetakademiet og Hærens Officersskole; 32.

[20] Otto Vaupell. Den danske Hærs Historie. Bind 2; 47.

[21] Gunner Lind. Den dansk-norske hær i det 18.århundre; 52.

[22]Ibid., 56.

[23] Otto Vaupell. Den danske Hærs Historie. Bind 2: 144.

[24] Gunner Lind. Den dansk-norske hær i det 18.åthundre; 26.

[25] Hans P Hosar. Kunnskap, dannelse og krigens krav; Krigsskolen 1750-2000. Elanders publishing. Oslo 2000; 60.

[26] Otto Vaupell. Den danske Hærs Historie. Bind 2; 142.

[27] Erling Ruge. I kongens klør. Universitet i Oslo. www.DUO.UIO.no; 86.

[28] Hans H Hosar. Kunnskap, dannelse og krigens krav; 25.

[29] Ståle Dyrvik. Den lange fredsperioden; 320.

[30] Hans P Hosar. Kunnskap, dannelse og krigens krav; 68.

[31] Otto Vaupell. Den danske Hærs Historie. Bind 2; 203 og Ibid., Bind 2; 156.

[32] Otto Vaupell. Den danske Hærs Historie. Bind 2; 203 og Ståle Dyrvik. Den lange fredsperioden; 324-325.

[33] Hans P Hosar. Kunnskap, dannelse og krigens krav; 25.

[34] Otto Vaupell. Den danske Hærs Historie; 47.

[35] J.C. Essemann. Landkadetakademiet. Mogens Rosenløv (red). Uddannelse af Hærens Linieoficerer 1713-1963. Hærens Officersskole. Fredensborg slott. KØBENHAVN 1963; 11.

[36] Søren Haslund-Pedersen. Landkadetakademiet og Hærens Officersskole; 31.

[37]J.C.Essemann. Landkadetakademiet; 11, 12.

[38]Ibid; 25, 26.

[39]Ibid.,; 15.

[40]Ibid., 15.

[41] Søren Haslund-Pedersen. Landkadetakademiet og Hærens Officersskole; 28.

[42]Ibid., 34.

[43] Ibid., 41.

[44] Erling Ruge. I kongens klør; Bilag 1 og 2.

[45] Søren Haslund-Pedersen. Landkadetakademiet og Hærens Offcersskole; 41-42.

[46]Ibid., 12.

[47] Gunner Lind. Hovedsmann, herremand, forretningsmand og officer. Hærens Officerskole (red). Hærofficerer i 300 år. Rosendal-Schultz Grafisk. København 2013; 46.

[48] Søren Haslund-Pedersen. Landkadetakademiet og Hærens Officersskole; 41.

[49] Ibid., 33.

[50]Ibid., 41.

[51] Fr. Sinding-Larsen. Den norske krigsskoles historie i ældre tider; Kristiania 1900;4-8 og Ibid., 129 ff.

[52]Ibid., 69-70.

[53] Ibid., 125.

[54] Hans P Hosar. Kunnskap, dannelse og krigens krav; 60.

[55] Fr. Sinding-Larsen. Den norske krigsskolens historie i ældre tider; 13.114, 138, 153.

[56] Christen Smidt von Ruge. Krigerens Mod. Tale ved Cursus Slutning 31 te Maj 1798. Hermoder. CHRISTIANIA 1798.

[57] Hans P Hosar. Kunnskap, dannelse og krigens krav, 83.

[58] Ibid., 24.

[59] Gunner Lind. Den dansk-norske hær i det 18.århundre; 62-63, 67 ff.

 

 

Litteratur

Dyrvik, Ståle. «Den lange fredsperioden 1720-1784. Bind 8». Mykland, Knut.. «Norges historie». J.W.Cappelens forlag. Oslo 1978.

Essemann, J.C. «Landkadetakademiet». Rosenløv, Mogens. «Uddannelse af Hærens Linieofficerer 1713-1763». Hærens Officersskole. Fredensborg Slot. København. 1963.

Gjeruldsen, Ole Henrik. «Den norske hæren 1660-79 – utskrivning og organisering». IAKH. Universitetet i Oslo. Oslo 2013.

Haslund-Pedersen, Søren. «Landkadetakademiet og Hærens Officierskole 1713-1988». Hærens Officerskole. Fredensborg Slot. København 1988.

Holm, Terje Harald. «Grunnlovens soldater». Forsvarsmuseets skrifter nummer 10. Oslo 2014.

Hosar, Hans P. «Kunnskap, dannelse og krigens krav. Krigsskolen 1750-2000».Elanders publishing. Oslo 2000.

Jespersen, Knud J V. «Statsomvæltningen i 1660. Forløb, forudsætninger, fortolkninger». Historisk emnehæfte. Gyldendal. København 1984.

Lind, Gunner. «Den dansk-norske hær i det 18. århundre. Optimering, modernisering og professionalisering». Historisk tidsskrift., bind 86, hæfte 1, s 26-70. København 1986.

Lind, Gunner. «Hovedmænd, herremænd, forretningsmænd og officerer». Hærens Officerskole (red). «Hærofficerer i 300 år». Rosendal-Schultz Grafisk. København 2013.

Lind, Gunner. «Military and Absolutism: The Officers of Denmark-Norway as a Social Group and Political Factor». Scandinavian Journal of History. 1978. Vol. 12. No. 3 p 221-242. København 1987.

Mykland, Knut. «Gjennom nødsår og krig. 1648-1720. Bind 7». Mykland, Knut. «Norges historie». J.W. Cappelens forlag. Oslo 1978.

Ruge, Christen Smidt. «Krigerens Mod. Tale ved Cursus Slutning 31 te Maj 1798». Hermoder. I samlingen s 1554-1580. Christiania 1798.

Ruge, Erling. «I kongens klør». Masteroppgave 2017. UiO. www.duo.no.

Sinding-Larsen, Fr. «Den norske krigsskolens historie i ældre tider». Kristiania 1900.

Vaupell, Otto. «Den danske Hærs Historie til nutiden og den norsek Hæres Historie indtil 1814». Bind 1 København 1872, bind 2 og 3 København 1876.

Emneord: 1700-tallet, enevelde, danmark-norge, militærhistorie, eldre historie, kong fredrik iv, offiserer, christiania, embetsmann Av Erling Ruge (master i historie, UiO)
Publisert 19. mars 2019 12:19 - Sist endret 19. mars 2019 12:23