Hamarkrøniken – en historisk kildes syn på sin samtid

Reformasjonen i Danmark-Norge i 1536-37 krevde ikke bare politiske og organisatoriske endringer. Den krevde også en radikal endring i folketroen. Et av de få samtidige dokumentene som beskriver reformasjonen fra norsk perspektiv er Hamarkrøniken.

Domkirkeruinene på Hamar

Hamarkrøniken har innenfor litteraturhistorien blitt knyttet til den norske renessansen. Den har til alle tider vært omgitt av spørsmål og debatter. Mange av disse handler om dens legitimitet som kilde, dens forfatter og dens perspektiv på reformasjonen og de store endringene denne medførte. Spørsmålet jeg skal ta for meg er hvilket historiesyn som preger Hamarkrøniken, og hvordan den kan behandles som historisk kilde. For å besvare dette spørsmålet skal jeg i det følgende undersøke denne kilden i lys av århundret den ble skrevet i. Deretter skal jeg gjøre rede for hvilke observasjoner som er blitt gjort i forskningen om krønikens betydning som kilde. Til slutt skal jeg gjøre en kildevurdering av krøniken og drøfte hvilket historiesyn den er preget av. Jeg skal forsøke å argumentere for at Hamarkrøniken, heller enn å avfeies som en upålitelig beretning, bør leses som et vitne til en overgang fra et førmoderne til et moderne historiesyn.  

Krøniker knyttes litteraturhistorisk til middelalderen, og defineres som kronologiske og episke historiske fremstillinger. De består i motsetning til annaler av malende og overdrevne beskrivelser, og regnes derfor ofte som upålitelige.[1]

Vi vet ikke nøyaktig verken når Hamarkrøniken ble skrevet, eller hvem som skrev den. Det følgende er ikke et forsøk på å besvare forfatter- eller dateringsspørsmålet, men heller på å kontekstualisere krøniken og vurdere dens brukbarhet, som levning og som beretning. En slik vurdering forutsetter imidlertid at man tar stilling til ulike teorier om omstendighetene rundt tekstens nedtegnelse. Jeg skal forsøke å analysere krønikens holdning til historien og til sin egen tid. Ved å gjennomgå dens historiografiske tradisjon skal jeg også forsøke å si noe om dens verdi som kilde. Jeg vil argumentere for at krøniken i sin beretning om 1500-tallet er bevisst sin egen status som levning, og at denne bevisstheten øker dens troverdighet som beretning.

 

I: Tekst og kontekst. Hamarkrøniken og dens samtid.

Hamarkrøniken er en av de mest kjente norske kildene fra tiden etter reformasjonen. Teksten finnes i en rekke ulike versjoner, men er normert til omtrent 22 sider. Den er en topografisk og historisk skildring av Hamar bispedømme i fire perioder. Omstendighetene rundt grunnleggelsen av Hamar bispedømme i 1152/53 er nøye beskrevet. Det er viet mye plass til «Adrian Anglus», den engelske kardinalen Nicolaus Brekespear, som grunnla flere katedralskoler rundt om i landet og senere ble pave Hadrian IV.[2] Den neste perioden krøniken forteller om er Hamars storhetstid tidlig på 1300-tallet: «Likeledes fantes det og beskrevet i bispenes bøker i kong Håkons tid at Hamar by sto i sin beste flor anno domini 1300.»[3] Krønikeforfatteren hevder at det på dette tidspunktet bodde 1800 våpenføre menn i Hamar by. Beskrivelsene av de vakre bygningene med tilhørende hager i høymiddelalderbyen Hamar er svært detaljerte. Deretter skildres 1500-tallet og reformasjonen, med særlig fokus på arresten av Hamars siste biskop, Mogens, og jærtegnene som fulgte den. Klokkene ringte av seg selv, natten var lys som dag, det spøkte på bispegården, og en sjøorm viste seg i Mjøsa. Slik beskrives avskjeden til den siste katolske biskopen i Hamar:

(...) oc som Bispen komb till Strandbacken, da falder hand paa sine knæe, oc tackit Gud i himmelen, for huer dag hand haffde hafft. Dernest bød hand kannickerne oc Prester goede Natt, dernest bød hand Hammers Domkiercke oc Closter goed Natt, dernest bød hand hoffmend Menige Almue Borger oc Bønder goede Natt, oc bad dennem alle bede gott for sig, oc Meente at hand snart ville komme till dem igien. Men der hoes saa sigendis, O Gud fader udj himmelen findes vj iche før, da Gud giffue det vj findis i Himmerige. Denne bøn bad hand med grædende taare oc sagde Vale, Vale, Vale.[4]

 

Som en innledning til krønikens historiske hoveddel er en beskrivelse av et møte som ble avholdt hos lensherre Christen Munk på Hamar bispegård i 1553. Deltakerne var geistlige, odelsbønder og «andre forstandige menn».[5] I dette møtet, slik det beskrives i krøniken, gjennomgikk deltakerne alle biskopens dokumenter om Hamar kjøpstad. Teksten er videre inndelt i en rekke tematiske avsnitt. De første avsnittene tar for seg byens viktigste religiøse bygninger og gater. Deretter følger oversikter over Hamars regenter, podemestre og kjøpmenn. Det er en sterk kontrast mellom det gjennomgående nøkterne språket i disse avsnittene og de nostalgiske og overnaturlige beskrivelsene av hendelsene knyttet til reformasjonen.

Hvor stor overensstemmelse er det mellom krønikens beretninger og det vi fra andre kilder vet om den kronologiske utviklingen i middelalderbyen Hamar? Tor Sæther skriver at opprettelsen av et eget bispedømme i Hamar i 1152/53 medførte en rekke byggeprosjekter. De påfølgende århundrene ble det reist et kloster, en katedralskole, og et hospital med egen kirke.[6] Disse byggeprosjektene samsvarer med de arkitektoniske beskrivelsene i krøniken. Under reformasjonen i 1536/37 ble biskopene og erkebiskopene fjernet fra sine stillinger. Som Karl Gervin påpeker, var Hamar det eneste stedet på Østlandet hvor man rustet seg til væpnet motstand mot reformasjonen.[7] Biskop Mogens ble tatt til fange og ført til Danmark, og Hamar ble innlemmet i Oslo bispedømme. Ludvig Daae beskriver i 1894 endringene som reformasjonen medførte i presteskapet: «Troeslærdommene fastholdes strengt i den fra Middelalderens overleverede Skikkelse, men Præsteskabet er som omskabt, grundigere Kundskab, nidkjær Virksomhed og strengt Liv have afløst en tidligere Tids Uvidenhed, Ligegyldighed og Usædelighed.»[8] Senere beskriver Daae tilknytningen til katolisismen i etterkant av den norske reformasjonen: «Der herskede overhoved endu megen Vedhængenhed i Norge ved ‘den gamle Tro’, som man kaldte den. Mange var saa enfoldige, at de neppe engang visdte, at der havde fundet en Religionsforanding Sted.»[9] Daae undervurderer nok her folks bevissthet om den omfattende endringen reformasjonen medførte. Han påpeker imidlertid noe svært sentralt. Kontinuitetstankegangen sto sterkt i Norge i årene etter reformasjonen, ikke bare blant vanlige folk, men også blant lærde, som uten tvil var klar over den politiske og religiøse endringen. Det er ikke utenkelig at Hamarkrønikens forfatter tilhører denne gruppen. Selv om Hamar med reformasjonen mistet sin posisjon som religiøst hovedsete, forble byen et administrativt sentrum. Bispegården ble omdøpt til Hamarhus slott og gjort til residens for lensherren. Det var her krøniken forteller at lensherre Munk avholdt møtet i 1553. I overgangen til tidlig nytid var domkirken i forfall, men fremdeles i bruk. Det samme var katedralskolen, frem til 1584. Under den nordiske syvårskrigen, i 1567, ble lensherreresidensen beleiret av svenske hærstyrker og sprengt i lufta med krutt. Sæther beskriver omfanget av ødeleggelsen: «Dette smellet (...) avslutter det gamle Hamars historie.»[10] Hamars stadig mer perifere posisjon etter sprengingen av Hamarhus tyder som Sæther selv påpeker på at bosetning, handel og håndverk var tett knyttet til kirken og biskopen. Han postulerer videre at det er et misforhold mellom hvor mye kunnskap vi har om den geistlige siden av Hamarkaupangen, og hvor lite vi vet om lokalbefolkningen og hverdagsforholdene. Denne ubalansen er særlig tydelig, hevder han, i Hamarkrøniken: «Krøniken har gode kunnskaper om de geistlige forholdene, men resten av byen beskrives i nokså generelle vendinger, ofte med veldige overdrivelser når det gjelder antall bygninger og befolkningens størrelse.»[11] Denne generaliseringen, påpeker Sæther, understreker vårt inntrykk av en spredt og lite urban bosetning. Arkeologiske utgravninger har forsterket dette inntrykket: Majoriteten av skjelettene som har blitt funnet på domkirkeodden har vært middelaldrende menn fra samfunnets øverste lag. Basert på disse aspektene karakteriserer Sæther Hamarkaupangen som en organisme med stort hode og svært liten kropp.[12] Det er altså grenser for hvor uforbeholdent vi kan stole på Hamarkrøniken som en historisk beretning. Spørsmålet om tekstens kildeverdi har lenge vært tema for debatt i fagmiljøet.

 

II: Historiografi – Historiens syn på Hamarkrøniken.

Det finnes en rekke håndskrifter av krøniken fra før den for første gang ble publisert av Christopher Hammer i 1774.[13] Det tidligste håndskriftet man vet om er skrevet av prost Jens Bugge og datert til 1601.[14] Arne Arnesens utgave fra 1937 er basert på et håndskrift fra omkring 1610.[15] Egil Pettersens fra 1986 er den ellevte, og den i dag mest vitenskapelige, utgaven av krøniken. Mens Gustav Storms utgave fra 1895 er basert på et håndskrift fra 1630, tar Pettersen høyde for variasjonen mellom flere kilder.[16] Pettersen har blitt kritisert for å bruke et uformelt akademisk apparat, men fagmiljøet venter fortsatt på en utgave som møter denne kritikken.[17]

Den første store akademiske debatten om Hamarkrønikens kildeverdi var mellom Ludvig Daae og Gustav Storm i Historisk tidsskrift i 1890, og ble av Francis Bull senere beskrevet som «(...) en langvarig og lærerik vitenskapelig polemikk.»[18] Daae kritiserer Storms datering av krøniken og hans forfatterkandidat. Mens Storm anser krøniken som en «trohjertig Beretning som ikke kan frakjendes Betydning som historisk Kilde»,[19] går Daae inn for mer kildekritisk å kun behandle den som en levning, «(...) et upaalidelight og apocryphisk Stykke.»[20] I denne debatten hevdet Storm at krøniken kan dateres til 1553, hvilket, slik Daae påpeker, medfører at den er det eldste topografiske særskriftet på dansk. Daae mener krøniken må være langt yngre, og daterer den til rundt 1600. Et av hovedpunktene i tidsfestingsdebatten er beskrivelsen av jærtegnene, og særlig sjøormen, ved biskop Mogens’ arrest. Storm mener at sjøormen ville vært omtalt i forbindelse med svenskenes invasjon og sprengning av Hamar i 1567 dersom krøniken var skrevet etter det. Dette begrunner han med at historier om sjøormer gjennom historien har vært varsler om krig.[21] Storm tilhørte den historiefaglige nyorienteringen på 1860-tallet, mens Daae knyttes til den konservative bevegelsen som på 1870-tallet forsøkte å understreke unionens nødvendighet. Storms tilbøyelighet til å anse Hamarkrøniken som en legitim beretning om middelalderhistorien kan ses i lys av denne ulikheten. På samme måte kan man forklare Daaes tydelige kritikk av førreformatorisk kirkeliv og etterreformatorisk katolskvennlighet.[22] I sin artikkel om Hamarkrøniken fra 1923 kritiserer Bull Storms datering.[23] Han viser til Daaes argument om at det mellom 1550 og 1558 ble sendt inn data fra lokale arkiver til regjeringen i København, og mener at krøniken må være satt sammen av flere dokumenter. Bull kontekstualiserer kilden litteraturhistorisk for å demonstrere dens betydning som «(...) det ældste hjemlige forsøk i den historisk-topografiske genre» og «litterært værdifuld fremfor de allerfleste av det 16. og 17. aarhundredes boklige mindesmerker i Norge.»[24] Pettersen skriver senere i sin utgave av krøniken, som en forklaring på dens popularitet, at den ikke bare er historisk dokumenterende og topografisk, men også sterkt personlig. Han beskriver den som «(...) en varm kjærlighetserklæring til byen ved Mjøsa (...)».[25] Pettersen mener at krøniken mangler språklig fantasi, og slutter seg til Bulls teori om at den er satt sammen av flere dokumenter.[26]

Tor Sæther støtter seg på arkeologiske utgravinger og andre historiske kilder når han i en artikkel fra 2005 forsøker å danne en historisk kontekst rundt Hamarkrøniken. Han argumenterer for at krønikens store fokus på geistligheten og manglende detaljrikdom om Hamars lekfolk og hverdagsliv tyder på et misforhold mellom størrelsen på den kirkelige administrasjonen og befolkningstallet i middelalderens Hamar.[27] Sæther viser til arkeologiske utgravinger for å underbygge påstanden om at byen i stor grad besto av geistlige menn. Likevel bør vi ikke glemme at krønikens vektlegging av Hamars kirkelige anliggende like godt kan forklares med at verdslige forhold og demografiske beskrivelser ikke ble regnet som like viktige. Dessuten innbefattet Hamar bispedømme et langt større område enn Hamarkaupangen.

Marie Kløvstad Øye bruker i en artikkel fra 2001 Hamarkrønikens retoriske utforming som grunnlag for en historisk plassering og kontekstualisering av teksten. Hun knytter krøniken til Ernst Robert Curtius’ analyse av europeisk middelalderlitteratur.[28] I den forbindelse gir hun en beskrivelse av Hamars intellektuelle miljø på 1500-tallet. Øyes artikkel skiller seg fra mer litteraturhistoriske analyser av verket, som ofte er vinklet skjønnlitterært heller enn realhistorisk.[29]

Det er lite vi kan fastslå om forfatteren av Hamarkrøniken. Faktisk er det mye som tyder på at teksten har flere forfattere. Ikke desto mindre bærer den preg av en bestemt holdning til sin samtid og fortid. Den sorgtunge skildringen av biskopens fengsling er noe av grunnen til at krønikeforfatteren anses å ha vært katolskvennlig. Egil Pettersen hevder i sin utgave at forfatteren er en god lutheraner, men at «hans hjerterøtter står tydelig nok plantet i den katolske tradisjonen, som han er forpliktet til å fordømme.»[30] Henning Langerud stiller seg bak denne beskrivelsen i sitt verk fra 2017, og bruker Hamarkrøniken til å demonstrere reformasjonskritikk blant den gamle norske eliten på andre halvdel av 1500-tallet.

Den sorgtunge skildringen av biskopens fengsling er noe av grunnen til at krønikeforfatteren anses å ha vært katolskvennlig

Det er lansert en rekke teorier om hvem som står bak teksten. Francis Bull presenterer kantor Trugels, den hundre år gamle kantoren som sto i sentrum for møtet på Hamar bispegård i 1553, som en mulig forfatter. Dette ville, som Pettersen påpeker, forklare krønikens nostalgiske preg, men forutsetter at den ble forfattet før kantorens død i 1567.[31] Storm vurderer Lars Hummer, Mogens dreng i dansk fangenskap, som den mest sannsynlige forfatteren. Senere har Marie Øye lansert Thure Hummer, Lars’ bror, som en tredje kandidat. Thure Hummer kjente sannsynligvis den sentrale Bergenshumanisten Absalon Pederssøn Beyer, og han var selv regnet som en lærd person med humanistisk dannelse.[32] Øye argumenterer for at krøniken, på tross av at den sannsynligvis er skrevet på dansk, er et uttrykk for latindannelse: «(...) den lærde og veltalende fromhet hadde flere representanter i Hamarmiljøet enn Thure Hummer, også etter hans tid.»[33] Christen Munk er også trukket frem som en mulig forfatter. Hvem som skrev krøniken får vi med all sannsynlighet aldri vite. I en omtale om Hamarkrøniken fra 1969 fastslår imidlertid Arvid Østby at «(...) det nå er enighet om at krøniken er skrevet av en Hamar-mann av slekten Hummer, men hvem av dem kan ingen si med sikkerhet.»[34] Vi skal komme tilbake til betydningen av disse forfatterteoriene når vi senere vurderer krønikens historiesyn.

Det er ikke kjent nøyaktig hvorfor Hamarkrøniken ble skrevet. Denne usikkerheten grunner delvis i at man ikke kan være sikker på om teksten ble skrevet i sin helhet, eller i bruddstykker over en lenger periode. Det er utbredt enighet om at opprinnelsen henger sammen med møtet i Hamar bispegård i 1553, ettersom dette er omtalt i teksten: «Nå gikk man gjennom alle biskopenes bøker og brev som angikk Hamar kjøpstad og dens forhold. Disse dokumentene (...) lå oppbevart i Hamar gårds tårn. De var samlet i en bok og forseglet. Siden ble den etter kongelig befaling sendt ned til hans nåde.»[35] Denne beskrivelsen har ført til spekulasjoner i om krøniketeksten er produktet av samlingen, og om den ble skrevet som en søknad til danskekongen om pengestøtte til å gjenreise Hamar til sin fordums prakt. Daae viser til krønikens dårlig skjulte katolskvennlighet og argumenterer mot denne teorien: «Allermindst kan det tænkes, at slike Følelser, ifald de rørte sig hos nogen af de katholsk opdragne Præster, der omtales i «Intimationen», (...) skulde være komne til Udbrud i et skrift, bestemt for Erkelutheraneren Christian III eller dog for Datidens Magthavere.»[36] Denne innvendingen er verdt å merke seg. Likevel umuliggjør den ikke at krøniken er et biprodukt av et kongelig brevskrivingsprosjekt, og at den kan regnes som en sammenfatning av bispenes dokumenter.

 

III: Kildevurdering. Krønikens syn på historien og på sin samtid.

Hamarkrøniken ble skrevet i overgangen mellom senmiddelalderen og tidlig-moderne tid. Selv om krøniken er en sjanger med røtter i middelalderen, bærer Hamarkrøniken preg av brytningen i sin samtid.

Nostalgi er aldri kun rettet mot fortiden. Ideen om det tapte krever en sterk bevissthet om ens egen tid. På samme måte er nostalgien i Hamarkrøniken sterkt samtidsrettet. Dette poenget gjør Øye når hun undersøker krønikens funksjon som en panegyrisk hyllingstale: «Skrytetalens sjangertrekk i Hamarkrøniken gir det før-reformatoriske Hamar en verdi som samtiden ikke kan tillates å glemme, og maner til besinnelse på hva Hamar var før forfallet satte inn.»[37] Hyllesten av fortiden er altså en demonstrasjon av hva samtiden mangler. Krønikeforfatteren er i så måte bevisst sin rolle som historieskriver. Også dette poenget vektlegger Øye: «Krønikens skildring av fortiden er en fortolkning, som gjenspeiler forfatterens særegne historieforståelse.»[38] Det særegne Øye sikter til er patosen i beretningsformen. Likevel kan man innvende at forståelsen av fortiden som et forbilde på ingen måte var særegen for Hamarkrønikens forfatter på 1500-tallet. Snarere tvert imot. Karen Skovgaard-Petersen argumenterer for at det i tiden etter reformasjonen var et økt fokus på nasjonal historiografi i Danmark-Norge. Historiesynet som preger de offisielle nasjonale beretningene fra denne perioden er, ifølge Skovgaard-Petersen, sterkt påvirket av den reformatoriske teologen Philipp Melanchthon.[39] Han var opptatt av hva vi kan lære av fortiden. Dette klassiske historiesynet beskrives på latin som historia magistra vitae: Fortiden er livets læremester. Dette synet er tydelig i Hamarkrønikens forskjønnende beskrivelse av fortiden, og bidrar til det lokalpatriotiske preget som kan ses i sammenheng med det økte nasjonale fokuset i etter-reformasjonstidens historieskriving. Henning Laugerud beskriver relasjonen mellom kirken og staten i forkant av reformasjonen: «Kirkens selvstendighet og det norske rikets selvstendighet hang uløselig sammen.»[40] Kirkens tap av autonomi fulgte nødvendigvis Norges politiske union med Danmark. Derfor må Hamarkrønikens lokalpatriotisme kanskje ses som et uttrykk for en nasjonal reaksjon på den store omveltningen i tiden. Så langt er krønikens historiesyn klassisk, og i tråd med sjangerkravene vi så på innledningsvis. I krønikens insistering på det forgangne finner vi imidlertid også spor etter et mer moderne historiesyn. Hamars storhetstid settes i kontrast til det moderne forfallet. Opplevelsen av historisk annerledeshet er, som Erling Sandmo påpeker, ny med renessansen: «Selv om middelalderens historikere var intenst opptatt av tid og fortid, var spørsmålene om det vi kan kalle fortidighet ikke viktig for dem.»[41] Tanken om avstand mellom fortid og samtid oppsto altså i tidlig-moderne tid.

I krønikens insistering på det forgangne finner vi imidlertid også spor etter et mer moderne historiesyn

Peter Burke argumenterer for at renessansens humanister var de første som problematiserte begrepet om historisk sannhet. Denne skeptiske holdningen til informasjon, hevder han, må ses i sammenheng med propagandaproduksjonen under reformasjonen.[42] Burke beskriver ulikheten mellom katolsk og protestantisk propaganda på følgende måte: «Protestants subverted the traditional trust in tradition, while Catholics undermined the authority of scripture.»[43] Burke hevder at ideen hvis opphav i senere tid har blitt tilskrevet Ranke, om å beskrive historien slik den egentlig skal ha vært, er et resultat av kildekritikken som oppsto under religionskrigene: «Each ‘party’, religious or political, tried to present its own version of recent events and to ‘unmask’ the misinterpretation in the enemy version.»[44] Krøniken kan i likhet med religionskrigenes propagandatekster leses som et forsøk på å skape sympati for én side i konflikten. I dens tilfelle er det den gamle katolske troen som gjennom forfatterens nostalgiske beskrivelser blir fremhevet og hyllet. Tradisjonen er vektlagt, i tråd med samtidig katolsk propaganda. Krønikens beskrivelse av jærtegnene som inntraff med reformasjonen kan tolkes som en slags appell til det erasmiske og humanistiske prinsippet sola fide, i motsetning til den lutheranske vektleggingen av scriptura.[45] Dette humanistiske preget blir også påpekt hos Øye, i hennes analyse av de retoriske trekkene i krøniken, og deres kobling til klassiske tekstidealer og en konservativ tradisjon. Det hun unnlater å nevne, i sitt uttalte forsøk på å knytte krøniken bakover i tid, er dens likhet med en samtidig sjanger. I humanistiske kretser på kontinentet finner vi i denne perioden mange tekster innenfor sjangeren som kalles patria illustrata. Dette er en form for kunstnerisk selviscenesettelse i ens opphavsland, og et forsøk på å illustrere landets relevans i verden. Et av de mest sentrale eksemplene på et verk i denne sjangeren er Sebastian Münsters Cosmographia, som utkom i 1544 og fikk stor betydning for utvikling av den geografiske disiplinen.[46] Münsters verk er basert på brev fra ulike humanister som beskriver sine hjemland. Verket er både en feiring av opphavssteder, og av fellesskapet av humanister som utgjorde de lærdes republikk. Hamarkrønikens beretning om møtet i 1553 er naturlig å sammenlikne med dette fellesskapet. En gruppe «forstandige mend» fra ulike deler av landet møttes hos lensherren for å gjennomgå viktige dokumenter om Hamars historie. Det er mulig å tenke seg at forfatteren av krøniken har hatt de lærdes republikk som et ideal for denne beretningen, og patria illustrata som kilde til inspirasjon i beskrivelsen av det gamle Hammer. En moderne leser kan imidlertid spørre seg hva som knytter Hamarkrønikens beskrivelse av overjordiske fenomener til den proto-vitenskapelige empirismen som kjennetegner kontinentale humanister. Sammenhengen bør ikke uten videre avfeies. Øye beskriver renessansens verdenssyn som et kosmos fylt av mening: «Å tyde og tolke tegn var vitenskap for tidens lærde.»[47] På disse premissene skiller ikke krønikens jærtegn seg fra vitenskapelige humanistiske verk i samtiden. Dette vektlegger også Storm, når han svarer på Daaes kritiske lesning av krøniken: «Hr. Daae finder Jærtegn-Skildringen fabelaktig, og jeg skal visselig ikke søge at hævde denne som historisk; derimod vil jeg lægge mere Vægt end han paa, at de stammer fra samtidig Tradition.»[48] Beskrivelsen av sjøormen er tidsmessig, og minner blant annet om skildringer vi finner hos forfattere som Jacob Ziegler, Absalon Pederssøn Beyer og Olaus Magnus.[49]

Foto: Fra Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus (1555). Hentet fra Wikimedia Commons

Slik Sandmo beskriver overgangen fra det førmoderne til det moderne historiesynet, havner altså krøniken midt imellom. Dens historiske beskrivelse behandler fortiden som livets læremester. Dens samtidsbeskrivelse, derimot, følger ikke retoriske mønstre, men bruker vitenskapelige observasjoner for å underbygge det som kan tolkes som et politisk budskap. Iboende i dette verdenssynet er et historiesyn på fortiden som et fremmed land. Heller enn at hagene bugner av frukt og gatene er fulle av folk, er det nå spøkelser på bispegården, og klokkene i Hamars gamle domkirke ringer av seg selv. Dette grepet fremmedgjør ikke bare reformasjonshendelsene fra den katolske tradisjonen, men også fortiden fra samtiden.

Hindrer krønikens forskjønnede, nostalgiske beretning oss i å vurdere den som en god kilde? Slik R. G. Collingwood omtaler historieskriving, krever det av historikeren en bevissthet om at han skriver historie: «It cannot, (...) be said that he is a historian without knowing it: unless he knows that he is thinking historically, he is not thinking historically.»[50] Collingwood argumenterer for at selvbevissthet hos historieskriveren er sentralt, fordi det muliggjør en viss objektivitet i det subjektive. Med dette mener jeg at historikerens subjektivitet viser en bevissthet om avstanden i tid til forskningsobjektet. I den betydningen tilsvarer subjektivitet kritisk tenkeevne, og er en forutsetning for å skrive historisk. Med dette synspunktet er ikke Hamarkrønikens åpenbare perspektiv en svakhet, men et uttrykk for selvbevissthet hos forfatteren, og dermed en kvalifikasjon av teksten som en historisk kilde. Egil Pettersen tolker krønikens nostalgi som at forfatterens personlige tilknytting til Hamar skinner igjennom på tross av et forsøk på å nøkternt fremstille historiske fakta. Han mener at teksten utvilsomt er av stor verdi for arkeologer, kunsthistorikere, botanikere og navnegranskere. Historikere mener han imidlertid må ta forbehold om påviselige overdrivelser.[51] Pettersen slutter seg her til Daae og en rekke andre historikere som kun har villet behandle krøniken som en kuriøs levning. De har uten tvil et poeng i at vi ikke kan stole blindt på de historiske opplysningene vi finner i den. Likevel anser jeg tanken om at krøniken er av begrenset verdi for historikere som nettopp begrensende. Vi må være forsiktige med å forveksle kritisk kildelesning med kildemistillit. Å være uforholdsmessig kritisk er å være forutinntatt, noe som kan spolere kritisk lesning av historiske kilder. Jeg vil hevde at en tillitsfull holdning til en kilde er mer akademisk enn generell mistillit, en posisjon man inntar av bekvemmelighet. En historiker bør imidlertid unngå begge disse ytterpunktene, og påta seg det tunge arbeidet med å skille det gyldige fra det ugyldige, i tråd med god kildekritikk. Vi må forsøke å behandle kildene våre like historistisk som vi etterstreber å behandle historien. De må leses i lys av sine egne forutsetninger, ærbødig men kritisk. Kanskje Hamarkrøniken, med sin dårlig skjulte sympati, er en lakmustest på vår evne til å lese en beretning historistisk uten å eksotisere den. Krøniken er en interessant kilde til historiesyn og samtidssyn på slutten av 1500-tallet. Det vil si at den har interesse både som levning og som beretning. Ottar Dahl klargjør betegnelsen levning slik: «Alle kilder kan oppfattes og utnyttes som rester, virkninger, produkter av en fortidig virkelighet, og dermed brukes til å gi kunnskap om deres opphavssituasjon. I denne forstand er alle kilder levninger (...).»[52] Hvordan Hamarkrøniken skal vurderes som levning avhenger, som diskusjonen mellom Storm og Daae har vist, av både tidfesting og opphavsmann. Det at nedtegningsomstendighetene er ukjent for oss gjør at tekstens beretning om 1550-tallet lett kan oppfattes som en levning. Vi kan, selv om tekstens nøyaktige datering er ukjent for oss, fastslå at den med all sannsynlighet er fra andre halvdel av 1500-tallet. Jeg anser teorien om at krøniken uttrykker kontinuitetstankegang og muligens reformasjonsmotstand i det humanistiske Hamar-miljøet i denne perioden, som plausibel. Kontrasten mellom den historiske og den samtidige beretningen i krøniken vitner, vil jeg hevde, om en bevissthet om historisk annerledeshet. Den bærer på tross av sin tilbakeskuende konservatisme preg av en moderne kildes historiesyn. Jeg vil mene at Hamarkrøniken i sin beretning anser seg selv som en levning etter en tid i endring. I den tolkningen er krønikens samtidsberetning svært lærerik, og dens fortidsberetning et uttrykk for samtidens rådende historiesyn.

For å konkludere, er det liten tvil om at Hamarkrøniken er en verdifull kilde. Som en beretning om både fortiden og samtiden bør den være av stor interesse for historikere. Selv om aspekter ved dens historieberetning er lite troverdige, kan de si oss noe om kulturen for overlevering av informasjon, og om tidens historiesyn. Jeg har i det foregående sett på Hamarkrøniken og dens historiske kontekst. Deretter har jeg tatt for meg viktige bidrag til den historiografiske debatten om krønikens verdi de siste 150 årene. Til slutt har jeg forsøkt å plassere krøniken i en skrifttradisjon, med mål om å klargjøre hvilket historiesyn den er preget av. Det er en fare i kildearbeid at man som historiker føler en falsk trygghet ved å bruke kilder som oppfattes som troverdige fordi de ikke er skrevet med et opplagt motiv. Jeg har forsøkt å argumentere for at Hamarkrønikens perspektiv bør styrke vår tillit til den som beretning, heller enn å svekke den. Subjektivitet er ikke det motsatte av troverdighet. Derimot bør tilsynelatende objektive kilder vekke mistanke. Kanskje kan vi stille oss et sted imellom Bulls tolkning av Hamarkrøniken som begynnelsen på moderne skrivetradisjon, og Øyes syn på den som tilbakeskuende. Vi har sett at det unektelig finnes aspekter ved krøniken som underbygger de respektive teoriene. Mens krønikens historieberetning er vital, tilbakeskuende og behandler fortiden som livets læremester, er dens samtidsberetning mer preget av et moderne historiesyn, hvor fortiden er fjern og tapt. På den måten illustrerer Hamarkrøniken både en stor omveltning i Norge i tidlig-moderne tid, og i historiografiens syn på fortiden.  

 

Kilder

Pettersen, Egil (red.). Hamarkrøniken. Bergen: Det norske språk- og litteraturselskap, 1986.

«Normert versjon» s. 32-53.

«Utdrag av K1» s. 167-178. (Krønikens eldste håndskrift, fra 1601).

         «Utdrag av kommentarer i K1» s. 225-272. 

«Hamarkrøniken etter manuskriptet 164 qv. i Deichmanske bibliotek» s. 127-166. (kalt U. Inkluderer beretninger om jærtegn og Mogens’arrest fra manuskrift A.)

 

Litteratur

Arnesen, Arne. Hamar-krøniken: Med andre kilder til kunnskap om det gamle bispesæte ved

Mjøsen. Oslo: Forening for norsk bokkunst, 1937.

Bull, Francis. «Hamarkrøniken». Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Årgang 10,

Bind XIX (1923): s. 430-436.

Burke, Peter. «History, Myth, and Ficition: Doubths and debates» i The Oxford History of

Historical Writing. Volume 3: 1400-1800. Redigert av Rabasa, José, Masayuki Sato, Eduardo Tortarolo og Daniel Woolf, 261-281. Oxford: Oxford University Press, 2012.

Collingwood, Robin George. The idea of History. Oxford: Oxford University Press, 1994.

Curtius, Ernst Robert. European Literature and the Latin Middle Ages. Princeton: Princeton

           University Press, 1990.

Daae, Ludvig. Kontrareformasjonen i Norden. Den katholske reaktions historie i Norge i

           Christian IV’s tid. Christiania: Grøndahl & Søns bogtrykkeri, 1894.

– «Om den gamle beskrivelse over Hamar.» Historisk tidsskrift. Rekke 3 bind I (1890): s.                   244-269.

Dahl, Ottar. Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universtitetsforlaget, 1967.

Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Oslo: Universitetsforlaget, 1959.

Encyclopaedia Britannica, s.v. «Sebastian Münster». Hentet 20.04.19.

           https://www.britannica.com/biography/Sebastian-Munster.  

Garstein, Oscar. Humanismen i renessansens og barokktidens Norge. Oslo: Oslo                               katedralskole,1990.

Gervin, Karl. Det store bruddet. Oslo: Andresen & Butenschøn, 1999.

Imsen, Steinar. Da reformasjonen kom til Norge. Oslo: Cappelen Damm, 2016.

Jochens, Jenny M. «Reviewed work: Hamarkrøniken by Egil Pettersen». Scandinavian                     Studies. Vol. 60 nr. 1 (1988): s. 91-92.

Laugerud, Henning. Reformasjon uten folk. Det katolske Norge i før- og etterreformatorisk

           tid. Oslo: St. Olavs forlag, 2018.

Rian, Øystein. For Norge, kjempers fødeland. 12 portrett frå dansketida. Oslo: Det Norske

           Samlaget, 2007.

Rupp, E. Gordon, Watson, Philip S. (reds.) The Library of Christian Classics. Vol XVII. Luther

           and Erasmus: Free Will and Salvation. London: The Westminister Press, 1969.

Sandmo, Erling. Tid for historie. Oslo: Universitetsforlaget, 2015.

Skovgaard-Petersen, Karen. «Historical Writing in Scandinavia». The Oxford History of

Historical Writing. Volume 3: 1400-1800. Redigert av Rabasa, José, Masayuki Sato, Eduardo Tortarolo og Daniel Woolf, 449-472. Oxford: Oxford University Press, 2012.

Store norske leksikon, s.v. «Krønike». Hentet 22.04.19. https://snl.no/krønike.

Storm, Gustav. Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, forfattede i

           Norge i det 16de Aarundrede. Christiania: A. W. Brøggers Bogtrykkeri, 1895.

– «Om det gamle Hamar og den gamle ‘Hamars beskrivelse’ fra 1553.» Historisk tidsskrift.

           Rekke 3 bind I (1890): s. 113-140.

– «Om de Hamarske Krøniker.» Historisk tidsskrift. Rekke 3 bind 1 (1890): s. 277-308.

Sæther, Tor. Hamar i middelalderen. Hamar: Domkirkeodden, 2005.

Øye, Marie Kløvstad. «Hamarkrøniken – en retorisk skrytetale?» Fra kaupang til bygd.

          Årbok for Hedmarksmuseet og Domkirkeodden. Hamar: Hedmarkmuseet og

          domkirkeodden, 2000. s. 84-98.

 

[1] Store norske leksikon, s.v. «Krønike». 22.04.19. https://snl.no/krønike.  

[2] Egil Pettersen (red.) Hamarkrøniken. Bergen: Det norske språk- og litteraturselskap, 1986. s. 48.

[3] Ibid. s. 41.

[4] Ibid. s. 128.

[5] Ibid. s. 33.

[6] Tor Sæther. Hamar i middelalderen. Hamar: Domkirkeodden, 2005. s. 14.

[7] Karl Gervin. Det store bruddet. Oslo: Andresen & Butenschøn, 1999. s. 12, 78.

[8] Ludvig Daae. Kontrareformasjonen i Norden. Den katholske reaktions historie i Norge i Christian IV’s tid. Christiania: Grøndahl & Søns bogtrykkeri, 1894. s. 1.

[9] Ibid. s. 43.

[10] Sæther. Hamar i middelalderen. s. 16. Se også Steinar Imsen. Da reformasjonen kom til Norge. Oslo: Cappelen Damm, 2016. s. 76.

[11] Ibid. s. 19.

[12] Sæther. Hamar i middelalderen. s. 21.

[13] Gustav Storm. Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, forfattede i Norge i det 16de Aarundrede. Christiania: A. W. Brøggers Bogtrykkeri, 1895. s. 32.

[14] Egil Pettersen (red.). Hamarkrøniken. Bergen: Det norske språk- og litteraturselskap, 1986. s. 26.

[15] Se Arne Arnesen. Hamar-krøniken: Med andre kilder til kunnskap om det gamle bispesæte ved Mjøsen. Oslo: Forening for norsk bokkunst, 1937.

[16] Pettersen Hamarkrøniken. s. 4.

[17] Se Jenny M. Jochens. «Reviewed work: Hamarkrøniken by Egil Pettersen». Scandinavian Studies. Vol. 60 nr. 1 (1988): s. 91-92.

[18] Francis Bull. «Hamarkrøniken». Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Årgang 10, Bind XIX (1923): s. 430-436. s. 430.

[19] Ludvig Daae. «Om den gamle beskrivelse over Hamar.» Historisk tidsskrift. Rekke 3 bind I (1890): s. 244-269. s. 245.

[20] Ibid. s. 244.

[21] Gustav Storm. «Om de hamarske krøniker.» Historisk tidsskrift. Rekke 3 bind I (1890): s. 277-308. s. 282.

[22] Ottar Dahl. Norsk historie forskning. Oslo: Universitetsforlaget, 1959. s. 82.

[23] Francis Bull. «Hamarkrøniken». Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Årgang 10, Bind XIX (1923): s. 430-436. s. 431.

[24] Ibid. s. 435.

[25] Pettersen. Hamarkrøniken. s. 7.

[26] Ibid. s. 26.

[27] Sæther. Hamar i middelalderen. s. 21.

[28] Se Ernst Robert Curtius. European Literature and the Latin Middle Ages. Princeton: Princeton University Press, 1990.

[29] Marie Kløvstad Øye. «Hamarkrøniken – en retorisk skrytetale?» Fra kaupang til bygd. Årbok for Hedmarksmuseet og Domkirkeodden. Hamar: Hedmarkmuseet og domkirkeodden, 2000. s. 84-98. s. 85.

[30] Pettersen. Hamarkrøniken. s. 8.

[31] Ibid. s. 25-26.

[32] Se Øystein Rian. For Norge, kjempers fødeland. 12 portrett frå dansketida. Oslo: Det Norske Samlaget, 2007. Og Oscar Garstein. Humanismen i renessansens og barokktidens Norge. Oslo: Oslo katedralskole, 1990.

[33] Øye. «Hamarkrøniken». s. 92.

[34] Pettersen. Hamarkrøniken. s. 26.

[35] Pettersen. Hamarkrøniken. s. 43.

[36] Daae. «Om den gamle beskrivelse over Hamar.». s. 264.

[37] Øye. «Hamarkrøniken» s. 93.

[38] Ibid. s. 93.

[39] Karen Skovgaard-Petersen. «Historical Writing in Scandinavia». The Oxford History of

Historical Writing. Volume 3: 1400-1800. Redigert av Rabasa, José, Masayuki Sato, Eduardo Tortarolo og Daniel Woolf, 449-472. Oxford: Oxford University Press, 2012. s. 455.

[40] Henning Laugerud. Reformasjon uten folk. Oslo: St. Olavs forlag, 2018. s. 168.

[41] Erling Sandmo. Tid for historie. Oslo: Universitetsforlaget, 2015. s. 73.

[42] Peter Burke. «History, Myth, and Ficition: Doubths and debates» i The Oxford History of

Historical Writing. Volume 3: 1400-1800. Redigert av Rabasa, José, Masayuki Sato, Eduardo Tortarolo og Daniel Woolf, 261-281. Oxford: Oxford University Press, 2012. s. 263.

[43] Ibid. s. 264.

[44] Burke. «History, Myth and Fiction». s. 268.

[45] Se Rupp, E. Gordon, Watson, Philip S. (reds.) The Library of Christian Classics. Vol XVII. Luther and

Erasmus: Free Will and Salvation. London: The Westminister Press, 1969.

[46] Encyclopaedia Britannica, s.v. «Sebastian Münster». 20.04.19. https://www.britannica.com/biography/Sebastian-Munster.  

[47] Øye. «Hamarkrøniken». s. 94.

[48] Storm. «Om de hamarske krøniker.» s. 283.

[49] Se Daae. «Om den gamle beskrivelse over Hamar.» s. 262.

[50] Robin George Collingwood. The idea of History. Oxford: Oxford University Press, 1994. s. 289.

[51] Pettersen. Hamarkrøniken. s. 11.

[52] Ottar Dahl. Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universtitetsforlaget, 1967. s. 37. Anførselstegn fjernet.

Av Anna Grøgaard (masterstudent i historie og redaktør i Fortid)
Publisert 28. feb. 2021 13:48 - Sist endret 3. mars 2021 11:06