Tillitsmanualen

Innenfor norsk politisk litteratur er det én bok som har hatt en helt spesiell plass i oppbyggingen av arbeiderbevegelsen: Einar Gerhardsens Tillitsmannen: Håndbok i praktisk organisasjonsarbeid. Med et utgangspunkt i det begrepsmessige innholdet i tillitsmannsrollen, vises det hvordan en bok kunne være med på å standardisere et nytt politisk menneske der tillit og en dydig karakter står fremst.

Revidert utgave av Tillitsmannen fra 2006. Foto: Gyldendal Forlag

Den norske tilliten: fundamentet for den norske modellen og et vesentlig kjennetegn ved det norske samfunnsliv og politikk. Tilliten er basert på et felles verdifelleskap, som danner grunnlaget for «den norske modellen». Politisk representasjon er basert på at de som er valgt til å representere oss, har vår tillit. Om det er som rikspolitiker eller formann i borettslagsstyret er det uansett avgjørende at velgermassen har tillit til din karakter og til ditt arbeid. Den sterke tilknytning mellom tillit, dyder og politisk virksomhet er grunnsteinen i Arbeiderpartiets grunnleggende håndbok i nærmere nitti år: Einar Gerhardsens Tillitsmannen: Håndbok i praktisk organisasjonsarbeid. Boken utkom for første gang i 1931, og var ment til å sikre praktiske råd for arbeiderbevegelsens tillitsvalgte. Siden den gang har boken utkommet i ni utgaver, og siste opplag utkom i 2019.

 

En praktisk håndbok som hadde en så sterk forankring i en gitt politisk kontekst kan antas å miste sin aktualitet med tidens gang. Til tross for store endringer i politikk og samfunn, har Tillitsmannen langt på vei beholdt sin form og sitt kunnskapsinnhold siden første utgivelse i 1931. Boken var sentral i bevegelsens arbeid med å bygge et sterkt parti- og organisasjonsapparat.  I Tillitsmannen beskrives det hvordan tillit er et politisk prinsipp, og skal derfor ligge til grunn for alt politisk og organisatorisk arbeid. Boken var med på å definere tillitsmannsbegrepet i norsk sammenheng, og standardiserte den sterke tilknytningen mellom tillit og politisk makt. Boken inntar rollen som kunnskapsformidler, og det som formidles er bl.a. å legge visse krav til grunn for enhver som innehar et tillitsverv. Begrepet om tillit innebærer en rekke dyder, som medfører at Gerhardsen er med på å formgi et nytt politisk menneske i arbeiderbevegelsens egne rekker. Gerhardsens bruk av «tillit» innebærer noe nytt. Tillitsmannen oppfordrer til konsolideringen av partiets og organisasjonenes nye ansikt utad. Begrepet om tillitsmannen er forankret i noe som blir gitt, og noe man har gjort seg fortjent til – nemlig bevegelsens tillit. Denne overleveringen av tillit blir igjen forankret i et normativt og førende innhold som knyttes opp mot tillitsmannsrollen- og begrepet. 

 

Det er ikke bare systemet som helhet som skal bygges, men også selve identiteten som enhver representant skal ha.

 

Tillitsmannsbegrepets standardisering

Ifølge nasjonalbibliotekets n-gram funksjon er det fra og med 1919 at tillitsmannsbegrepet for første gang tas i bruk.[1] Tillitsbegrepet tas også stadig mer i bruk fra og med 1920-tallet.[2] Søket i n-gram er et eksempel på at begrepene begynner å tas i bruk i den norske offentligheten omkring Tillitsmannens første utgivelse i 1931. Tillitsmannens rolle i denne sammenheng er å ta begrepene i bruk, og styrke deres tilhørighet til organisatorisk kunnskap. Arbeidernes leksikon som ble utgitt i tiden 1932-36 peker på det samme som søket i n-gram gjør. Leksikonet var ment til å samle all kunnskap som var relevant for arbeiderbevegelsens medlemmer. Oppslagsverket var ment som et ideologisk prosjekt, og rettet seg spesifikt mot arbeiderbevegelsen. Verket ble redigert av Jakob Friis og Trond Hegna.[3] I leksikonet opptrer begrepene «tillitsmann» og «dirigent» sammen som beskrivende begreper i deres omtale av arbeiderbevegelsens representanter. «Dirigent» og «tillitsmann» brukes nærmest som synonymer til å beskrive samme sak. Tillitsmannsbegrepet er i bruk, men i kontekst av å beskrive organisasjoner eller enkeltpersoner. Søket i leksikonet etter «tillitsmann» viser hvordan tillitsmannsbegrepet var et deskriptivt begrep når Tillitsmannen utkom i 1931. Tillitsmannen kan dermed sees på som en av bidragsyterne til at begrepet om tillitsmannen fylles med innhold, og blir en del av arbeiderbevegelsens standardvokabular.

 

Konsolideringen av bevegelsens fremste representant
For Einar Gerhardsen var organisasjonene helt sentrale i arbeidet med å drive det sosialistiske prosjektet fremover. Fagorganisasjonene var vel så viktige som partiet i kampen for erobringen av samfunnsmakten og for oppbygningen av det sosialistiske samfunn.[4] «Arbeiderbevegelsen er bare det middel som arbeiderklassen benytter seg av for å fremme sine interesser. Målet er arbeiderklassens erobring av samfundsmakten og gjennemførelsen av et socialistisk samfundssystem.»[5] I innledningen skisserer Gerhardsen først hvordan organiseringen av det politiske Norge står i 1931. Organisasjonsapparatet har blitt drevet frem av en sterk arbeiderbevegelse, og rammene er allerede klarlagt for en positiv samfunnsutvikling. Det oppstår imidlertid et problem i form av at arbeiderne måtte være bevisste den kampen som ble ført. I tråd med dette måtte rekrutteringen og «oppdragelsen» økes. I forbindelse til flere store bølger av frafall i medlemsantall i løpet av 1920-årene måtte man tenke nytt omkring engasjeringen av medlemmer til organisasjonen. Gerhardsens egen tanke omkring mulige løsninger på dette problemet var ikke å friste med nye tilbud, men heller stille strengere krav til aktiv deltakelse.[6] Det er ikke bare systemet som helhet som skal bygges, men også selve identiteten som enhver representant skal ha. «Det vil være en stor fordel for tillitsmennene å kjenne reglene og lovene for organisasjonsarbeidet, men det viktigste av alt er at de har en levende interesse og en opriktig og uegennyttig vilje til å fremme og styrke arbeiderbevegelsen.»[7] Tillitsmannen skal ikke bare være dyktig, men det stilles også krav til organisasjonskunnskap og engasjement. Både interesse og vilje er sentrale krav som ligger til grunn for deltakelse i bevegelsen.
 

For tilliten skal finne sted både nedenfra og ovenfra. Man må bygge et gjensidig tillitsforhold som driver det overordnede prosjektet fremover, «i kampen for erobringen av samfundsmakten og for opbyggingen av det socialistiske samfund.»

 

Tillit som grunnvoll
Tillitsmannen operer på to nivåer, ett rettet mot den nasjonale politikken og et internt i bevegelsen. Dydene er tilknyttet prinsippet om en nasjonal tillitsfølelse, men er også med på å sikre en tiltro til arbeiderbevegelsens egen fremgangsmåte og kollektive mål.[8] Den kunnskapen som Tillitsmannen formidler omkring organisasjonsarbeid knyttes opp mot å danne egne normer for arbeiderbevegelsen, ved å tjene som et normativt regelverk for dens medlemmer. På denne måten integreres tilliten inn i arbeiderbevegelsens nasjonale politiske prosjekt. For tilliten skal finne sted både nedenfra og ovenfra. Man må bygge et gjensidig tillitsforhold som driver det overordnede prosjektet fremover, «i kampen for erobringen av samfundsmakten og for opbyggingen av det socialistiske samfund.»[9]

 

Tillitsmannens rolle utvides fra ønsket om en mer «utførlig» håndbok for organisasjonsarbeid. Tillitsmannen danner et nytt politisk menneske som går på tvers av partienes hierarkiske struktur. Det spiller ingen rolle om vervet man innehar, foregår i en liten eller stor skala. En tillitsmanns egenskaper og kunnskaper skal være etter den samme standarden, uavhengig av posisjon i bevegelsen. Det viktigste aspektet er at vedkommende oppnår tillit. Dette oppnås gjennom å fremvise visse dyder, og på den måten fortjener tilliten som tillitsmannsbegrepet innebærer. Dette gjøres gjennom et krav om at enkeltindividet er villig til å gi slipp på sitt eget personlige selv, og tilpasse seg den identiteten som ligger i arbeiderbevegelsens kamp og tankegods.[10] «Alt hvad man foretar sig, må skje i den samledes organisasjonens interesse.»[11] Det handler om å tillegge tilliten en verdi som er konstant i alle ledd i bevegelsen. Tilliten er minst like viktig for sekretæren i den lokale idrettsforeningen, som hos de folkevalgte nasjonale politikerne.

 

Einar Gerhardsen i 1945. Foto: Wikimedia Commons

Den personlige tilliten
En politiker må ha folkets tillit for og i det hele tatt kunne bedrive politiske virksomhet. Einar Gerhardsen hadde en unik måte å oppnå denne personlige tilliten blant folket. Hans begrep om tillit fant sted på to nivåer. På det ene nivået søkte han folkets tillit, noe han blant annet gjorde ved å være en mann av folket, samt hans neddempede og personlige framtoning. Ifølge Anders Johansen i Talerens troverdighet var Gerhardsens politiske og retoriske styrke at han snakket og førte seg som en helt vanlig mann. Tilliten var forankret i at han snakket direkte til folket, og på denne måten fremsto «som seg selv».[12] Han levde slik han lærte, og det medfører et helt annet perspektiv på hva som faktisk ble formidlet gjennom blant annet Tillitsmannen. For han var også villig til å gi tillit i retur. Gjennom å gi tillit til det enkelte medlem, fikk han også tillit i gjengjeld. Det handlet om å se enkeltindividet i den større kollektive bevegelsen.

 

Tidligere leder i Arbeiderpartiet Reiulf Steen, uttrykker Gerhardsens fokus på enkeltmenneskes rolle i politikken slik: «Etter hvert som jeg lærte han å kjenne, forundret det meg at han nesten alltid snakket så mye om mennesker og så lite om politikk i egentlig forstand. Han var alltid levende engasjert i enkeltpersoner og enkeltpersoners kvalifikasjoner eller mangel på slike.»[13] For Gerhardsen gjaldt det å se enkeltmennesket, for å deretter legge til rette for at vedkommende gjorde best mulig arbeid for summen av prosjektet. Tillitsmannsrollen kan dermed sees som et mellomledd, som er med på å sikre det filosof og politisk teoretiker Philip Pettit omtaler som personlig tillit. Den personlige tilliten er sentral i politisk utforming. Den baserer seg på en gjensidig tillit mellom den som velger å stole på noen, og den som mottar tilliten. Personlig tillit baserer seg blant annet på at personen som mottar tillit har en dydig karakter, som igjen er forankret i de riktige normene. Normene er det nemlig en felles enighet om, de skal sikre et felles gode. De kan gjelde for mindre grupperinger i samfunnet, eller sivilsamfunnet som helhet.[14] Denne tilliten er en investering i noe som vil medføre et gode kun hvis mottakeren av tilliten velger å etterleve grunnlaget for tilliten.[15] Poenget med personlig tillit står helt sentralt i Gerhardsens dyder for organisatorisk arbeid.

 

Ved å sikre at tillitsmannen er dydig, og dermed også tillitsvekkende, dannes arbeiderbevegelsens fremste politiske menneske. Tillitsmannsrollen går dermed ut på å personifisere tilliten til partiet og organisasjonen som helhet. Når Gerhardsen selv satt med makten, åpnet det opp for en naturlig avstand fra «folkene på gulvet». Gjennom å danne et tillitsmannsbegrep, sikres de normene og dydene som er sentrale for den politiske tilliten. I Egil Helles biografi om Gerhardsen skriver han: «han ble Tillitsmannen med stor T.»[16] I kombinasjon med Gerhardsens personlige egenskaper, opprettholdes nærheten til organisasjonens øverste figur. Med det fjernes også den distansen som potensielt kan oppstå mellom velgergruppen og politikeren i et representativt styre.
 

Tillitsmannen som et politisk menneske

«Hvis organisasjonsapparatet til enhver tid skal fungere på en tilfredsstillende måte, må medlemmene alltid forstå sine plikter og tillitsmennene må være ansvarsbevisste, dyktige og pliktoppfyllende.»[17] Sitatet er oppsummerende for de dydene Gerhardsen tillegger tillitsmannen. For Gerhardsen handler begrepet om tillit om å ta ansvar for sine forpliktelser, og skal gjelde for alle – uavhengig plass i det interne hierarkiet. I bytte mot dette ansvarstagende får man tillit i retur. Det politiske mennesket er enhver som er villig til å ta et tillitsverv, uavhengig av karisma, forkunnskaper og ferdigheter. Tillitsmannens rolle ligger i å definere en standard for væren og oppførsel for arbeiderbevegelsens fremste representant, tillitsmannen.

Daværende ordfører i Oslo, Einar Gerhardsen, ønsker Kong Haakon velkommen hjem i 1945. Foto: Wikimedia Commons

 

Dette politiske mennesket arter seg som et slags dannelsesideal. Idealet er fundert på kunnskap, vilje og tro på prosjektet. «Det må alltid være alvor i vårt arbeide og vi må aldri vinne velgere med løfter som ikke holdes.»[18] Tilliten opprettholdes gjennom å vise målgruppen for budskapet at bevegelsen holder sine ord. Begrepet om tillit er det fremste kjennetegnet på den oppdrift og legitimitet ethvert politisk menneske må ha i møte med sine motstandere. Tillit som den fremste politiske dyd innebærer å handle på basis av støtte fra de mange. «Tillit betyr at man ikke vil gå lenger enn det som er klokt, at man ikke blendes av sin egen visjon om det gode eller ideelle samfunn. Tillit er Gerhardsens stikkord for et politisk felleskap som strekker seg lenger enn partiet.»[19] Denne definisjonen av tillit dannet både premisset for enhver tillitsmann, men også hans personlige politiske filosofi.

 

Max Weber skiller mellom å leve for politikk og å leve av politikk. Foto: Wikimedia Commons

Gjennom å legge et krav til grunn om visse dyder beveger han seg vekk fra en rendyrket makt- eller påvirkningsstreben som ofte legges til grunn for politisk filosofi.[20] Dette kan sees i lys av Max Webers essay Politik als Beruf. I essayet skiller han mellom å leve for politikk og å leve av politikk. Gerhardsens begrep om tillitsmannen er forankret i en ambisjon om at tillitsmannen som et politisk menneske skal leve for politikken. Dette viser seg i hans vektlegging av indre overbevisninger som er forankret i et sett med verdier. Dette er i motsetning til å leve av politikk, som er styres av ambisjoner om karriere, eller søken etter makt.[21] Makten kan kun oppnås gjennom at organisasjonens medlemmer innehar både karakter og moral, altså deres menneskelige kvaliteter. Dette viser seg blant annet i Gerhardsens omtale av kassereren. Det er ikke bare personens evne til å holde et strukturert regnskap som trekkes frem. Like viktig er den tillitsvalgtes dyder i form av «hederlighet og påpasselighet».[22] Gerhardsens «dirigent» skal også operere ut ifra visse dyder: «Dirigenten skal lede møtet upartisk og uten hensyn til personlige antipatier eller sympatier.»[23] Sitatet viser hvordan personlige holdninger skyves vekk, fremfor arbeiderbevegelsens egne. Gjennom hederlige representanter øker den totale tilliten til partiets politikk. De skal tjene som forbilledlige eksempler, og være med på å spre de dydige normene utover organisasjonens rekker.[24]

 

En videreføring av tillitsbegrepet

Når Tillitsmannen utkommer i 1974, har arbeiderbevegelsen gjennomgått store endringer. Gerhardsens regjeringstid hadde båret preg av reformisme og pragmatisme, der det politiske idealet gikk i retning av en sosialdemokratisk politikk. Drømmen om en sosialistisk samfunnsomveltning ble skrinlagt, men det gjaldt fortsatt å opprettholde en sterk organisasjons- og partikultur. Til tross en endret politisk taktikk ble ikke de dydene som tillitsmannen skulle etterleve forandret. «Må dens medlemmer være med i arbeid og virksomhet og kjenne seg solidarisk med bevegelsen. Og vi må ha dyktige og samvittighetsfulle tillitsmenn.»[25] I tillegg til å fokusere på hver enkeltes egenskap, omtales også bevegelsens kollektive ambisjoner. I 1974-utgaven fremmes organisasjonene som et livgivende element i samfunnet, som er med på å danne bedre samfunnsmennesker. Tilliten er forankret i å være aktiv og demokratisk, med ansvar og forpliktelser ovenfor både medmennesker og samfunnet som helhet. [26] Aktelse og respekt er også sentrale ord i hva Gerhardsen legger til grunn for både organisasjons- og politisk arbeid.

For de valgte representanter vil det være betryggende å vite at de til enhver tid opptrer i samsvar med partiet og partimedlemmenes oppfatning. (...) og i hele sin virksomhet skal de ha dette for øye. Det er et trygt grunnlag å stå på, og det skaper respekt både hos meningsfeller og motstandere.[27]

Denne respekten er helt sentral for å opprettholde tilliten som må ligge til grunn hos enhver tillitsmann eller politisk aktør.

 

Utgaven fra 1974 opprettholder også tanken om at den enkeltes personlige egenskaper er med på å styrke og fremme det politiske prosjektet. Dette viser seg bl.a. i hvordan formannen bør behandle innkomne saker. «En hurtig og korrekt behandling av sakene skaper respekt og tillit både til tillitsmennene og til organisasjonen.»[28] Tilliten er fortsatt forankret i hva du faktisk gjør, og hvordan du er. Tilliten er basert på dyder som knyttes til hederlighet og oppriktighet. Et eksempel på dette er føringene som legges for en god taler. «For å bli en god taler må man ha visse personlige forutsetninger. Først og fremst kunnskaper og livserfaring, dernest en levende og opriktig interesse for den bevegelse man er talsmann for. (...) Viljen og evnen til å arbeide med seg selv er her avgjørende.»[29] Det handler i sum om å være et solid menneske, med en god holdning til sine medmennesker og hva man sammen kan oppnå i samfunnet. Sammenkoblingen av det enkeltes individs ressurser og kollektivets styrke er fortsatt det som driver organisasjonen fremover. Dette kan sees i lys av vektleggingen av identifikasjonen omkring organisasjonsarbeid. Tillitsmannen rolle som formidler av kunnskap blir å opprettholde kampen for felles verdier, forankret i samtiden og minnene fra organisasjonenes spede begynnelse. Denne identifikasjonen blir opprettholdt gjennom den politiske rollen tillitmannsbegrepet har, som forankres i dydene som videreføres fra første utgave.[30]

 

Mange vil dømme en bevegelse etter dens tillitsmenn. Også av den grunn må det stilles store krav til dem.

 

I Tillitsmannen (1974) omtales det frie organisasjonslivet som en «elementær menneskerettighet som er ukrenkelig i ethvert demokratisk samfunn».[31] Organisasjonene er ikke lenger noe som man skal kreve og kjempe for, men noe som gitt. Imidlertid opprettholdes de kravene om dyder og egenskaper som har blitt satt til den enkelte tillitsmann. «Mange vil dømme en bevegelse etter dens tillitsmenn. Også av den grunn må det stilles store krav til dem. En tillitsmann skal gå foran i arbeid og interesse og være et eksempel for andre.»[32] Til tross for at organisasjonslivet er en grunnleggende menneskerettighet, kan og bør man stille visse krav til dens fremste representanter. Disse kravene er med på å drive både arbeiderbevegelsen og demokratiet fremover. Gerhardsen balanserer fortsatt det individuelle ansvaret, som sikrer våre kollektive interesser.

 

Et moderne tillitsbegrep

Hva legges i tillitsbegrepet når 2000-tallets utgaver har vært med på å revidere og tilpasse boken i tråd med det moderne samfunnet? Det har vært en hel rekke endringer innenfor politisk kommunikasjon, gjennom ny teknologi og økende bruk av rådgivere. Det personlige har blitt en viktig del av maktens sfære, og en politikers personlighet er en helt sentral del av det budskapet som skal formidles.[33] Skinner dette igjennom i dydene som legges til grunn for Gerhardsens politiske dannelsesideal i vår tid? Et potensielt svar kan man finne i omtalen av organisasjonsdemokratiet fra 2016-utgaven. «Det er viktig å huske begrepet om ‘tillit’ - det er det det hele bygger på.»[34] Det er fortsatt tilliten som er fundamentet for organisatorisk arbeid. 2000-tallets utgaver fjerner den originale innledningens definisjon av dyder. Dyder som ansvarsbevissthet, dyktighet og evne til å være pliktoppfyllende er fjernet fra hovedteksten. Imidlertid blir flere sitater beholdt fra den opprinnelige innledningen, der Gerhardsen tidligere la grunnlaget for hans politiske dannelsesideal. På denne måten blir dydene, fokuset på forpliktelsen og ansvaret som hviler på en tillitsmann, opprettholdt. Disse sitatene blir akkompagnert av en karikatur av den eldre Einar Gerhardsen. Tillitsvalgte blir fortalt gjennom Einar Gerhardsens spøkelse at det fortsatt er viktig å minnes hva som faktisk ligger i den tilliten som har blitt gitt.

 

Ved å bruke Einar Gerhardsen som en karakter beholdes de normative og dydsfokuserte aspektene som stod sentralt i 1931. Det dydsperspektivet som videreføres i sitatene vitner også om hvordan bokens kunnskap preges av den tiden utgis i. Det er ikke lenger legitimt å fremlegge krav om at disse normene skal ligge til grunn for arbeidet innad i organisasjonen. Sitatene blir en måte å videreføre det normative aspektet, formidlet gjennom en historisk distanse. På denne måten opprettholdes bokens rolle som en formidler av krav om visse dyder. Det vil si at boken til tross for et skiftende politisk og organisatorisk klima viderefører tanken om at det er visse aspekter ved den individuelle representant som må være der. Tillitsmannens rolle blir å formidle kunnskap om den plikten vi alle sammen har. Plikten til å holde liv i mangfoldet som utgjør organisasjonsdemokratiet.[35] På denne måten opprettholdes dannelsesidealet, der karakterstyrke og moral er sentralt.

 

Ingvild Haraldsen er utdannet ved Universitetet i Oslo, med en master i Europeisk kultur. Denne artikkelen er en forkortet versjon av hennes masteroppgave, «Den norske tilliten: en bokhistorie», levert våren 2019.

 

Sluttnoter

 

[1] Nasjonalbiblioteket, N-gram, «Tillitsmann». Dette er en søketjeneste som NB tilbyr som muliggjør å finne og sammenligne ordfrekvenser basert på NBs omfattende digitaliserte tekstkorpus. N-gram søket kan ikke brukes som faktiske tall, men kan gi en pekepinn på ordenes inntreden i den offentlige diskursen. Link: https://www.nb.no/sp_tjenester/beta/ngram_1/#ngram/query?terms=tillitsmann&lang=all&case_sens=0&freq=rel&corpus=bok

[2] NBs N-gram, «Tillit». Link: https://www.nb.no/sp_tjenester/beta/ngram_1/#ngram/query?terms=tillit&lang=all&case_sens=0&freq=rel&corpus=bok

[3] Friis et.al, Arbeidernes leksikon, «Forord»

[4] Olstad, Einar Gerhardsen, s. 110

[5] Gerhardsen, Tillitsmannen (1931), s. 65

[6] Gerhardsen, Unge år, s.203

[7] Gerhardsen, Tillitsmannen (1931), s. 65

[8] Pettit, Republicanism, s. 259

[9] Gerhardsen, Tillitsmannen (1931), s.55

[10] Pettit, Republicanism, s. 258

[11] Gerhardsen, Tillitsmannen (1931), s.32

[12] Johansen, Talerens troverdighet, s. 101

[13] Steen, Maktkamp, s 38

[14] Pettit, Republicanism, s.258

[15] Pettit, Republicanism, s. 268-269

[16] Helle, Landsfaderen, s. 8

[17] Gerhardsen, Tillitsmannen (1931), s.5

[18] Gerhardsen, Tillitsmannen (1931), s. 37

[19] Rasmussen, Ansiktet foran makten, s.46

[20] Rasmussen, Ansiktet foran makten, s. 54

[21] Weber, “Politics as a Vocation”, Originaltittel: “Politik als Beruf” s.82

[22] Gerhardsen, Tillitsmannen (1931), s.25

[23] Gerhardsen, Tillitsmannen (1931), s. 10

[24] Pettit, Republicanism, s.261

[25] Gerhardsen, Tillitsmannen (1974), s. 13

[26] Gerhardsen, Tillitsmannen (1974), s.9

[27] Gerhardsen, Tillitsmannen (1974), s. 78

[28] Gerhardsen, Tillitsmannen (1974), s. 15

[29] Gerhardsen, Tillitsmannen (1974), s. 91

[30] Pettit, Republicanism, s. 257

[31] Gerhardsen, Tillitsmannen (1974), s. 9

[32] Gerhardsen, Tillitsmannen (1974), s. 10

[33] Rasmussen, Ansiktet foran makten, s. 9

[34] Gerhardsens, Tillitsmannen (2016), s. 17

[35] Gerhardsens, Tillitsmannen (2000), s.19

 

 

Litteraturliste

 

Friis, Jacob og Trond Hegna (red). Arbeidernes leksikon: 1. Bind. «Aachen - Båtsmann». Oslo: Arbeidermagasinets forlag, 1934.
 

Friis, Jacob og Trond Hegna (red). Arbeidernes leksikon: 2. Bind. «C – Fiskemåken». Oslo: Arbeidermagasinets forlag, 1934.

 

Friis, Jacob og Trond Hegna (red). Arbeidernes leksikon: 5. Bind. «Legering - Radio.» Oslo: Arbeidermagasinets forlag, 1935.

 

Gerhardsen, Einar. Tillitsmannen. Håndbok for praktisk organisasjonsarbeid. Oslo: Det Norske Arbeiderpartis Forlag, 1931.

 

____. Tillitsmannen. 4. Utgave. Oslo: Det Norske Arbeiderpartis Forlag, 1974.

 

____. Tillitsmann. En håndbok for tillitsvalgte. Revidert av Truls Gerhardsen, 7. Utgave. Oslo: Tiden Norsk forlag, 2000.
 

____. Tillitsmann. En håndbok for tillitsvalgte. Revidert av Truls Gerhardsen, 9. Utgave. Oslo: Tiden Norsk forlag, 2016.

 

Helle, Egil. Landsfaderen. Oslo: Tiden forlag, 1987.
 

Johansen, Anders. E. Talerens troverdighet: tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk Oslo: Universitetsforlaget, 2002.
 

Olstad, Finn. Einar Gerhardsen: En politisk biografi. Oslo: Universitetsforlaget, 1999. 
 

Pettit, Philip. Republicanism: A theory of Freedom and Government. Oxford: Oxford University Press, 1999.
 

Nasjonalbiblioteket.no “N-gram”. Hentet 4.4.2019. «Tillit» og «Tillitsmann». Link: https://www.nb.no/sp_tjenester/beta/ngram_1/#ngram/query?terms=tillit%2C+tillitsmann&lang=all&case_sens=0&freq=abs&corpus=bok
 

Rasmussen, Terje. Ansiktet foran makten. Oslo: Novus forlag, 2017.

 

Steen, Reiulf. Maktkamp: Nye bilder fra et liv. Oslo: Tiden forlag, 1989.
 

Weber, Max. “Politics as a Vocation”. I Max Weber: Essays in Sociology, oversatt og redigert av: H.H. Gerth and C. Wright Mills, s. 77-128. New York: Oxford University Press, 1946

 

 

Emneord: gerhardsen, norsk historie, tillit, arbeiderpartiet, norge Av Ingvild Haraldsen (Mastergrad i Europeisk kultur)
Publisert 24. okt. 2019 13:32 - Sist endret 19. nov. 2019 09:20