Heidegger, alétheia og historien

Martin Heidegger (1889-1976) var en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike filosofer. Han var tidligere elev av Husserl, og er mest kjent for sin ontologi, sin eksistenslære. I den påfølgende teksten skal jeg forsøke å gi en kort innføring i Heideggers mest sentrale sannhetsbegreper, før jeg deretter retter oppmerksomhet mot hans historiesyn, og alétheias innvirkning på dette.

Martin Heidegger. Foto: Wikimedia Commons.

Sannhetsbegreper hos Heidegger

For Heidegger er det spesielt to sannhetsbegreper som står sentralt: Satzwahrheit (sannhetspåstander) og alétheia (avdekkethet).[i] Hvordan disse to begrepene relaterer seg til hverandre er ikke alltid like klart hos den tidlige Heidegger.[ii] Den senere Heidegger opererer med en langt strengere, hierarkisk inndeling, noe som kommer til uttrykk i blant annet essayet Om sannhetens vesen (Vom Wesen der Wahrheit.) Det til side, la oss først se nærmere på sannhetspåstander.

Sannhetspåstander anvendes dersom man ønsker å etablere sannheter om verden. Slike påstander er sanne, sier Heidegger, dersom det de sier om en tilstand eller gjenstand samsvarer med det som er beskrevet. Sannheten ligger altså i samsvaret. Han skriver:

Truth is correspondance. Such correspondence exists because the assertion orients itself (sich richtet) according to that about which it speaks. Truth is correctness (richtigkeit). So truth is correspondance of the assertion with the matter which is grounded on correctness.[iii]

Et tilsynelatende ugjennomtrengelig problem som umiddelbart melder seg, og som Heidegger anerkjenner, er utfordringen med representasjon. Påstander og forestillinger representerer ikke tingene i verden, de presenterer tingene. Disse påstandene kan være misvisende eller villedende, og derfor kan det være vanskelig å vite hva man skal se etter når man vil søke samsvaret. Dette er en utfordring Heidegger vil løse ved hjelp av den fenomenologiske analyse-metoden, basert på Husserls tankegods, men med noen forbehold.

 

Heidegger er uenig med Husserl i at en deskriptiv, distansert analyse av bevisstheten vil lede frem til en erkjennelse av samsvar som sannhet. Bare en ontologisk analyse kan oppnå dette, altså en analyse som undersøker hva som er, og det skjer gjennom en belysning av hvilke relasjoner tingene har i forhold til hverandre. Et viktig poeng ved en slik analyse er å påvise at det er menneskelige orienteringer som ligger bak strukturene man finner i en brukssammenheng, for eksempel at man spar med en spade, eller skriver med en blyant. En slik analyse er av ontologisk art fordi den prøver å si noe om hvordan mennesket eksisterer i verden.[iv]

 

For Heidegger er ikke spørsmål knyttet til sannhetspåstander isolert sett av stor interesse, men han anerkjenner at en forståelse av dem kan ha innvirkning på andre områder innen filosofien, eksempelvis språkfilosofien. Et moment som derimot opptar Heidegger en hel del er alétheia.

 

Alétheia, eller avdekking (Unverborgenheit), er den reneste formen for sannhet for Heidegger. Denne typen sannhetssøken skjer gjennom det undersøkende menneskelige Dasein, ved hjelp av en avsløring (Erschlossenheit).[v] Dasein er en eksistens som ikke kan fanges inn av noen tradisjonelle kategorier, og står med en Værensforfatning som av Heidegger betegnes som Væren-i-verden.[vi] Dette er fordi det forstår sin egen Væren, men har også en forståelse av verden og det innenverdselige værende (Seindes).[vii] Dasein kan i så måte være seg selv bevisst, og det på mange ulike måter. Nøyaktig hvordan alétheia, eller avdekking som sannhet foregår, blir det ikke rom til å behandle i dybde her, annet enn med et eksempel oppimot historien, litt senere i teksten.

           

Heideggers historiesyn

I skjæringspunktet mellom Heideggers sannhetsbegreper og den ontologiske metode, åpenbarer hans historiesyn seg for oss. Dette er et historiesyn som i all hovedsak bygger på Hegels tankegods, med visse modifikasjoner. Den kanskje viktigste forskjellen mellom de to filosofene er Heideggers forståelse av historien som en spatial-temporal tilstand, altså at Dasein både er av rom og tid, og er noe flytende,[viii] mens Hegel forstår den som en lang rekke med aggregerte nå-er, som kanskje litt karikert kan tenkes på som moduler. Hegels mest innflytelsesrike bidrag til verdenshistorien, hans dialektikk, blir heller ikke direkte videreført av Heidegger. For Heidegger er det ikke motsetninger som står i et logisk og lineært forhold til hverandre som driver historien fremover, slik Hegel vil ha det til. I stedet manifesterer historien seg gjennom hendelser som har fått sin form gjennom negativitetens innvirkning på det som gir en opplevelse av Væren, og endelig det som gir en opplevelse av tiden selv; Dasein.[ix] Disse hendelsene vil så opptre i et polarisert felt. I motsetning til hos Hegel, er det ikke noe utvikling etter at disse hendelsene har fått sin Væren. De bare er.

 

Hegel var altså Heideggers største inspirasjonskilde når det kommer til metodiske valg oppimot historieforståelse. Likevel var den utløsende faktoren, som fikk Heidegger til å innse behovet for en ny historisitet, hans frustrasjon over den skjendige handlingen Platon var skyld i da han kom opp med idélæren, noe som ødela enhver mulighet for utforskningen av selve Væren. I stedet fikk vi metafysikken, og det var dette tapet Heidegger ville bøte på.

 

For Heidegger er det ikke motsetninger som står i et logisk og lineært forhold til hverandre som driver historien fremover, slik Hegel vil ha det til.

 

Heideggers historiske analyse er av eksistensialistisk-ontologisk karakter, en undersøkelse av det værende, og dermed gjør Dasein seg gjeldende igjen; historiens fundament må søkes gjennom Dasein.[x] Som nevnt finnes det flere måter som Dasein kan være seg selv bevisst, og historie er en slik måte. Selve forutsetningen for historisitet er nettopp det at Dasein er seg selv bevisst, og dette er hva Heidegger i verket Væren og tid kaller Geshictlichkheit. Denne historiefortolkningen, og i forlengelsen av den, Værenshistorien (Seinsgeschichte), er noe ganske annet enn det som Heidegger kaller Historie, og som vi kjenner som realhistorie. For i motsetning til en historisk og kronologisk oppstilling av tidligere tiders begivenheter, vil man igjennom de nevnte tilnærmingene i stedet få en innsikt i hvordan Væren åpenbarer seg til ulike tider i ulike epoker. Her kommer gjentagelsesbegrepet til Heidegger inn, en tenking som kan minne om Østens sirkularitet.[xi] Dasein som har-vært-i-verden kan fremheves som Daseins fremtidige muligheter.[xii] Altså; det som allerede er erfart, kan på et senere tidspunkt bygges videre på av senere generasjoner. Når Væren har åpenbart seg for Dasein, har en avdekking funnet sted. En av de viktigste forutsetningene for at en slik åpenbaring skal finne sted, er at Dasein er åpen for den. Denne åpenheten er denotert Geworfenheit av Heidegger.

 

Hegel var altså Heideggers største inspirasjonskilde når det kommer til metodiske valg oppimot historieforståelse.

 

En stor trussel mot den nevnte åpenheten er å finne i historieskrivningens sneverhet, mener Heidegger, og den mest umulige formen for historieskriving, er den som Freidrich Schlegel (1772-1829) står som garantist for; historismen. Det største problemet med denne, for Heideggers del, er at mennesket ved å komprimere alt det værende ned til «historiens gang», som man gjerne sier på norsk, har blitt ledet til en overbevisning om at denne (forut)bestemte linjen, bestående av fortid, nåtid og fremtid, er alt som finnes. Et slikt perspektiv frarøver menneskeheten muligheten til orientering, og den åpenheten som Heidegger søker i sin filosofi er erstattet med lukkethet i den historisistiske tradisjonen.

 

Heidegger kan i sin kritikk av historismen fort bli tatt for å være en historisk relativist, og gjerne også en subjektivist, dersom vi legger en for utvidet tolkning av Dasein-begrepet til grunn. Dette er likevel begge standpunkter han kritiserer. Han sier at en dyrking av det subjektive elementet vil føre til en relativisme, og denne igjen vil kun munne ut i en forvirring om hva historie egentlig er, og en mørklegging av sannheten. Og enda verre, mener Heidegger, vil modernitetens motsvar til historisismen være. Virkemidler som overtalelse og propaganda vil bli brukt til å tvinge andre til å slutte opp om ens standpunkter, sier Heidegger.[xiii] Litt på samme måte som politikk fikk en stor plass i historisismen som den tyske historiske skolen gikk ut ifra, men enda mer nådeløst. Moderniteten, med sine simplifiseringer og ideologier, som også Heidegger selv ble en del av, som nazi-sympatisør under krigen.

 

Umiddelbart kan kanskje Heideggers tanker om historie(n) fremstå som fjerne og fremmede, men om vi ser nærmere på det, finnes det et vesentlig likehetstrekk mellom den ontologiske tilnærmingen og den realhistoriske; bevissthet. Den historiker som ønsker å kjenne historien, må være seg selv bevisst sitt forhold til den.

 

Kai Andre Sunde er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo.

 

[i] Avdekking er hos Heidegger ment som en avdekking av sannheten, som altså er skjult.

[ii] Heller ikke betydning av innholdet i begrepene er det enighet om. Hos Wrathall er f.eks. samsvar (Übereinstimmung) synonymt med riktighet (Richtigkeit). En innvending til dette kommer fra Taylor Carman.

[iii] Von Hermann, Gesamtausgabe, vol. 34, s. 2.

[iv] Fløistad, Heidegger, en innføring, 1993, s. 153.

[v] For Heideggers egne analyser av Erschlossenheit, og dens tilknytning til Dasein, som altså er vesensforskjellig fra Unverborgenheit, se § 28, 29, 31, 34, 40, 44 og 68 i Væren og tid.

[vi] Når Heidegger snakker om det som eksisterer i verden, det værende, bruker han liten v. Når han derimot snakker om eksistensen selv, altså det å være, eller Væren, bruker han stor V.

[vii] Når Dasein anvendes på ting (Seindes), vil disse få status som oppdaget væren (Entdecktsein).

[viii] Dette er litt mer komplisert enn som så, og utbroderes av Heidegger i § 70 i Væren og tid.

[ix] Nøyaktig hva denne negativiteten består av, varierer fra den tidlige til den sene Heidegger. Også hvordan denne negativiteten virker inn på tilblivelsen av det værende, varierer. For en nærmere innføring i negativitet, les Krystof Kasprzaks «Vara - Framträdande - Värld: Fenomenets negativitet hos Martin Heidegger».

[x] Heidegger, Being and time, 1962, s. 427.

[xi] Det har blitt hevdet fra flere hold at Heidegger har hentet inspirasjon fra østlig tenking. Se bla Elisabeth Hirschs artikkel «Martin Heidegger and the East». Denne typen orientering er ikke noe nytt i kontinentalfilosofien. Også Schopenhauer lot seg inspirere, men han er mye mer eksplisitt om det i sine verker. Elisabeth Feist Hirsch Elisabeth Feist Hirsch

[xii] Heidegger, Being and time, 1962. s. 385.

[xiii] Gillespie, Hegel, Heidegger, and the ground of history, s. 128.

 

Litteraturliste:

 

Carman, Tylor (2007). Heidegger on Correspondence and Correctness. Graduate Faculty Philosophy Journal, Vol. 28, nr. 2.

 

Fløistad, Guttorm. Heidegger, en innføring I hans filosofi. Oslo: Pax forlag. 1993.

 

Gillespie, Michael. Hegel, Heidegger, and the ground of history. Chicago: The university of Chicago press. 1986.

 

Heidegger, Martin. Being and time. New York: Harper, 1962, s. 427.

 

Heidegger, Martin. Being and time. New York: Harper, 1962, s.385.

 

Heidegger, Martin. Essence of truth, hentet ifra “Being and truth”. Indianapolis: Indiana University press: 2016.

 

Heidegger, Martin. Gesamtausgabe 34, Zu Platons Höhlengleichnis und Theätet. Frankfurt am Main: Klostermann, 1988.

 

Hirsch, Elisabeth. (1970). Martin Heidegger and the East. Philosophy East and West, Vol. 20, nr. 3. ss. 247-263.

 

Kasprzak, Krystof. (2017) Vara - Framträdande - Värld: Fenomenets negativitet hos Martin Heidegger. Doktoravhandling, Universitetet i Södertörn.

Link: https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:1090390/FULLTEXT01.pdf

 

Stambaugh, Joan- Time and Dialectic in Hegel and Heidegger. Research in Phenomenology, 1. Jan. 1974, Vol. 4, ss. 87-97.

 

Wrathall, Mark. “Unconcealment,” hentet ifra “A Companion to Heidegger”, red. Hubert Dreyfus og Mark Wrathall. Oxford: Blackwell, 2005.

 

 

 

 

Av Kai Andre Sunde
Publisert 3. apr. 2019 14:29 - Sist endret 4. apr. 2019 11:20