Mysteriet i Salem: En diskusjon av ulike forklaringer på anklagernes adferd under trolldomsprosessen i Salem

Trolldomsprosessen i den britiske kolonien Salem i 1692 er en av de mest kjente og omtalte trolldomsprosessene fra tidlig nytid.[1] Heksejakten hadde på dette tidspunktet begynt å avta i de fleste europeiske land, men ikke her. I løpet av kun dette året ble rundt 180 personer anklaget for å være hekser i Salem og i nærområdet, hvorav rundt 144 av disse ble formelt anklaget og satt i fengsel. 19 personer ble henrettet, fem døde under fengselsoppholdet og en mann ble presset til døde av steiner under et forhør.[2] Antall henrettede personer var ikke merkverdig høyt i forhold til tall fra andre land under trolldomsprosessene. Det som gjør prosessen i Salem spesiell er det store saksomfanget som fant sted i løpet av så kort tid, og den panikkfylte oppførselen til anklagerne. I denne artikkelen vil jeg utforske historiografien rundt hendelsene som fant sted i 1692, og se nærmere på fire teorier som mulige forklaringer på anklagernes oppførsel under denne trolldomsprosessen.

Rettssakenes dramatiske karakter kommer tydelig fram i denne illustrasjonen fra 1876. (Kilde: William A. Crafts, Pioneers in the settlement of America: from Florida in 1510 to California in 1849, Boston, 1876.)

Anklagene kom i hovedsak fra en liten gruppe jenter i landsbygda, de fleste i alderen 9-20 år. Disse jentene påsto at de ble hjemsøkt av hekser i bygda som ville skade dem, og begynte som en følge av dette å få brutale, krampelignende anfall. Anfallene ble over tiden mer voldsomme, og jentene begynte straks å peke ut de «skyldige» heksene. Anklagene ble tatt svært alvorlig og førte til flere dramatiske rettssaker.

 

Hvordan kan disse voldsomme anfallene forklares? Det har lenge vært en stor flerfaglig forskningsinteresse for hendelsene som fant sted i Salem, spesielt fra amerikanske forskere, men også fra forskere andre steder i verden. Politiske, økonomiske, sosiale, psykologiske og fysiologiske teorier har gjennom tiden blitt presentert som mulige forklaringer på Salem-jentenes tilstand, og både historikere, antropologer, jurister, psykologer, teologer og andre hekseinteresserte forskere har tatt del i diskusjonen om hva som egentlig skjedde i Salem. Jeg vil i denne artikkelen se nærmere på fire sentrale teorier, utviklet av ulike forskere. Først vil det imidlertid være nødvendig å få et innblikk i hendelsesforløpet.

 

Hva skjedde i Salem?

Det hele begynte en januarkveld i 1692, hjemme hos den puritanske presten Samuel Parris. Hans 9 år gamle datter, Elizabeth Parris, og hans 11 år gamle niese, Abigail Williams, hadde nylig blitt svært syke. Dette var imidlertid ikke en vanlig sykdom – de hadde voldsomme krampelignende anfall, og kunne innimellom besvime eller ukontrollert begynne å rope og skrike i smerter. Snart begynte andre jenter i bygda å klage over lignende symptomer, og fortalte om hvordan usynlige hekser slo og sparket dem, og stakk dem med både kniver og nåler. Sammen med Elizabeth og Abigail skulle fem andre jenter utgjøre kjernen av hekseanklagere i den følgende tiden: 12 år gamle Ann Putnam Jr., 17 år gamle Elizabeth Hubbard og Mercy Lewis, 18 år gamle Mary Walcott og 20 år gamle Mary Warren.[3] Et av samtidens øyevitner, presten John Hale, beskrev jentenes tilstand slik:

 

the children were bitten and pinched by invisible agents; their arms, necks, and backs turned this way and that way, and returned back again, so as it was impossible for them to do for themselves, and beyond the power of any Epileptick Fits, or natural Disease to effect [...] sometimes they were taken dumb, their mouths stopped, their throats choaked, their limbs wracked and tormented so as might move an heart of stone […][4]

 

Flere leger ble kalt inn for å undersøke jentene, men ingen klarte å finne en naturlig forklaring på denne merkelige tilstanden. Etter flere undersøkelser konkluderte en av legene med at jentene måtte være «under an Evil Hand», og ga dem diagnosen «forhekset».[5]

 

En sosial panikk spredte seg blant Salems innbyggere, og jentene ble straks oppmuntret til å peke ut de skyldige heksene. Mellom februar og mai 1692 kom anklagene strømmende inn, og det kunne virke som om ingen var trygge fra jentenes anklager – både unge og gamle, fattige og respektable personer ble utpekt som mistenkte hekser, inkludert et barn som trolig var omtrent 4-5 år gammel.[6]

 

Både unge og gamle, fattige og respektable personer ble utpekt som mistenkte hekser, inkludert et barn som trolig var omtrent 4-5 år gammel.

 

Under høringene av de mistenkte heksene var store deler av landsbygda til stede, inkludert de «hjemsøkte» jentene. Jentenes dramatiske oppførsel under høringene, samt det faktum at hvem som helst i bygda kunne være en heks, var med på å gjøre situasjonen svært anspent. Den amerikanske historikeren Peter Charles Hoffer forklarer jentenes oppførsel under høringene slik: «The girls seemed to be bitten and pinched by invisible agents. In visible and audible agony, the victims twisted their arms and back and contorted their faces. Sometimes they could not speak; other times they could not stop speaking.»[7] Jentene kunne også vise til blåmerker og sår på kroppen, og deres fortellinger om usynlige hekser som fløy rundt i rettslokalet og skadet dem – såkalt «spectral evidence» – ble godtatt som gyldig bevisføring. Noen ganger kunne de til og med vise frem blodige armer med ferske nålestikk. De fleste var overbeviste om at jentene virkelig var hjemsøkte og hadde stor medfølelse for dem. Om det forekom noe tvil ble dette glemt da voksne personer støttet jentenes påstander og fortalte om hvordan de samme tingene hadde skjedd med dem.[8]

 

I mai kom guvernøren William Phips til Salem og opprettet en spesialjury med lærde menn. Denne juryen skulle få orden på det store antallet anklagede hekser som ventet på dom. I juni 1692 fant første henrettelse sted, og innen slutten av september hadde til sammen 19 mennesker blitt hengt, og én mann hadde blitt presset til døde av steiner under et forhør fordi han nektet å akseptere rettens autoritet – han nektet å erklære seg hverken skyldig eller uskyldig.[9]

Denne illustrasjonen viser henrettelsen av Giles Corey, presset til døde av steiner. I dette tilfellet ble metoden brukt for å presse Corey til en bekjennelse, men dette var også en gammel og relativt kjent henrettelsesmetode. (Kilde: John Clark Ridpath, Cyclopedia og Universal History, 1923.)

Mot slutten av året ble imidlertid spesialjuryen oppløst og bruken av «spectral evidence» forbudt. En sterk tvil hadde særlig begynt å gjøre seg gjeldende blant eliten og presteskapet, som reagerte da deres egne familiemedlemmer ble anklaget. Flere prester som hadde besøkt landsbygden hadde også lenge vært fortvilte over situasjonen og protestert mot rettssakene. En av disse prestene, Increase Mather, agumenterte blant annet mot bruken av «spectral evidence» som bevisføring i sitt verk Cases of Conscience Concerning Evil Spirits Personating Men (1693). I dette verket skrev han også at «It were better that ten suspected Witches should escape than one innocent person should be condemned.»[10] Rettssakene fortsatte likevel etter dette, men uten «spectral evidence» som gyldig bevisføring ble det vanskelig å dømme flere hekser. Ytterligere tre personer ble dømt, men disse personene ble, sammen med resten av de mistenkte og dømte heksene som fortsatt satt i fengsel, benådet og løslatt i 1693 – omtrent ett år etter at de første personene hadde blitt fengslet.[11]

 

Hvordan kan Salem-jentenes oppførsel og voldsomme anfall forklares? Kan denne oppførselen ha vært et resultat av en epidemisk sykdom? Kan det ha vært et resultat av soppforgiftning? Kan det hele ha vært rent skuespill for å oppnå personlige mål og oppmerksomhet? Eller kan det være at Salems indre og ytre spenningsforhold ga individuelle utslag av sosial panikk?

 

En epidemisk sykdom i Salem?

Den amerikanske forfatteren Laurie Winn Carlson argumenterer for at Salem-jentenes tilstand kan ha vært et resultat av en epidemisk sykdom i sin bok A Fever in Salem (1999).[12] Hun mener å ha funnet sterke bevis for at den epidemiske sykdommen encephalitis lethargica, også oversatt til «sovesyke», kan ha forårsaket Salem-jentenes skremmende anfall. Som støtte for sin teori har hun sammenlignet anfallene som fant sted i Salem med det store utbruddet av denne sykdommen i ulike deler av verden i perioden 1916-1930. I løpet av disse årene ble rundt fem millioner mennesker verden over smittet, og Carlson mener å ha funnet flere likheter i symptomene med jentene i Salem.[13]

 

Symptomene kan ifølge Carlson variere svært fra person til person. Under det store utbruddet av denne sykdommen i perioden 1916-1930 viste de smittede personene i startfasen symptomer som hodepine, etterfulgt av forvirring og hallusinasjoner. Ifølge Carlson kunne disse hallusinasjonene være svært livlige og skremmende, og flere var i denne sammenhengen overbeviste over at de kunne se og føle mennesker i rommet som ikke var der. Etterhvert kunne sykdommen føre til paralyse eller tap av kontroll over visse kroppsdeler, vanskeligheter med å snakke, epileptiske anfall, hukommelsestap, søvnighet og muligens koma. Mange utviklet også en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og klaget over en prikkende følelse i hele kroppen – noe som lignet følelsen av å bli stukket med nåler.[14]

 

Flere av disse symptomene har store likheter med beskrivelsene av Salem-jentenes anfall i 1692, og Carlson mener derfor at denne teorien kan ha god forklaringskraft. Teorien presenterer også en mulig naturlig forklaring på noen av de merkeligste elementene ved jentenes anfall. Forskere har blant annet undret seg over de såkalte «bitemerkene» som ble funnet på jentenes hud – røde, ringformede merker som kunne oppstå plutselig, rett foran øynene på de som bevitnet dette. Disse «bitemerkene» ble i 1692 forklart som virkelige bitemerker påført av usynlige hekser, men ifølge Carlson kan dette forklares som symptomer ved encephalitis lethargica. Slike «bitemerker» ble også funnet under epidemien i perioden 1916-1930 og viste seg å være en utvidelse og opphopning av blodårene, hvilket resulterte i en blødning under huden som skaper røde, ringformede merker.[15]

 

Beskrivelsene av Salem-jentenes voldsomme anfall med armer og ben vridd i alle mulige retninger, med kjeven nesten ute av ledd til tider og øynene vridd helt rundt, kan også tillegges en naturlig forklaring gjennom encephalitis lethargica. Personer som led av denne sykdommen i 1916-30 kunne ifølge Carlson være svært hyperaktive og opphisset, og vri armer og ben i ekstreme positurer. Både kjeven og øynene til pasientene kunne også fryse i ulike retninger. De hadde ingen kontroll over sine egne kroppsbevegelser og måtte ofte bli holdt nede for å ikke skade seg selv.[16]

 

Som videre støtte for sin teori argumenterer Carlson for at mygg og flått trolig kan ha vært bærere av viruset til både mennesker og dyr. Som forklaring på hvorfor denne sykdommen rammet særlig Salem så hardt, viser Carlson til hvordan slike bygdesamfunn ofte har bedre tilrettelagte forhold for insekter som mygg og flått. Hun påpeker i denne sammenhengen at sykdommen også i moderne tid i hovedsak har rammet små byer og bygdesamfunn.[17] Hun fremhever også viktigheten av å skille mellom hva som forårsaket selve anfallene og hva som kunne resultere i en intens hekseforfølgelse – Salem var preget av en sterk puritansk forestillingsverden, sa ga hendelsene en sterkere teologisk rammeforklaring. Hendelsene ble derfor behandlet på en mer aggressiv måte, ifølge Carlson.[18]

 

Denne teorien har imidlertid ikke fått stor støtte i forskningsmiljøet. Den norske historikeren Rune Blix Hagen har blant annet påpekt at en slik fortolkning er svært interessant, men at den ikke er tilstrekkelig kontekstsensitiv.[19] Hendelsene som fant sted i Salem kan ikke utelukkende tillegges fysiologiske forklaringsmodeller, det er også nødvendig å ta hensyn til andre faktorer og samtidige forhold. Kultur, religion, politikk og spenningsforhold i samfunnet burde også inngå som en del av forklaringen. Man trenger dessuten ikke alltid å trekke et skille mellom hva som forårsaket de fysiske symptomene og hva som forårsaket en hekseforfølgelse. Panikk kan i flere tilfeller gi utslag av voldsomme fysiske symptomer, og man burde heller ikke utelate muligheten for at noe kan ha vært rent skuespill. Dette vil jeg diskutere nærmere nedenfor, men først vil jeg se nærmere på en annen, og noe mer anerkjent, fysiologisk teori.

 

Soppforgiftning?

Den amerikanske psykologen Linnda Caporael argumenterte i sin artikkel fra 1976 for at Salem-jentenes anfall kan forklares som et resultat av matforgiftning.[20] Hun mener å ha funnet bevis for at flere av Salems innbyggere ble forgiftet av en type sopp, ergotin (eller meldrøye), som vokser på brødkorn, spesielt rug. Denne soppen kan være hallusinasjonsfremkallende og skape en type rus som er sammenlignbar med effekten av LSD. Hun viser i denne sammenhengen til hvordan ergotforgiftning trolig har vært til stede under flere trolldomsforfølgelser andre steder i verden, og at typiske symptomer ved ergotisme på flere områder svarer til det som står om jentenes anfall i rettsprotokollene fra 1692.[21]

Soppen ergot, som vokser på korn.

Det finnes to former for ergotisme – den første formen ligner et angrep av intens koldbrann, hvor offeret får ekstremt tørr hals etterfulgt av at deler av kroppen svikter. Den andre formen kalles krampaktig ergotisme, og det var nettopp denne formen som ifølge Caporael var tilstede hos Salem-jentene. Krampaktig ergotisme gir blant annet symptomer som svimmelhet, hodepine, visuelle og auditive hallusinasjoner, smertefulle muskelsammentrekninger som kan lede til epileptiske krampeanfall, og en krypende følelse under huden og i fingrene. Ofre for denne formen for ergotisme vil også ofte være sinte og snakke svært høyt, og kan havne i en psykose.[22]

 

Det at flere av innbyggerne i Salem ikke opplevde noen symptomer, forklarer Caporael med at denne soppforgiftningen trolig var svært mild. Hun påstår også at bosetning kan ha vært avgjørende for hvem som ble utsatt for forgiftning. De fleste hekseanklagene kom fra den vestlige delen av Salem, et område karakterisert av svampete landområder som lå nærmere skogens mer fuktige omgivelser. Ergot favoriserer klimatiske forhold som nettopp er varme og fuktige. Putnam-familien, som hadde flere «hjemsøkte» familiemedlemmer, var eiere av et av landsbygdas største landområder i dette området, og flere av de andre familiene med syke familiemedlemmer mottok korn fra dem – korn som med stor sannsynlighet var sopp-infisert.[23]

 

Teorien om ergotforgiftning har vakt interesse hos flere forskere – den har blant annet også blitt brukt som forklaringsmodell på trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet, hvor man finner flere innslag av ting som kan tolkes som hallusinasjoner i rettsprotokollene – og flere har valgt å gi den nokså stor verdi som forklaringsfaktor. Den amerikanske antropologen Homayun Sidky har blant annet gitt et motsvar til noe av kritikken som har oppstått rundt denne teorien i sin bok Witchcraft, Lycanthropy, Drugs and Disease (1997). Kritiske spørsmål som ofte har dukket opp er blant annet spørsmålet om hvorfor ikke alle familiemedlemmene i husholdet ble syke, og hvorfor denne forgiftningen rammet unge jenter i alderen 9-20 år spesielt hardt i Salem. Det har også blitt stilt spørsmål ved hvorfor ingen av ofrene fikk permanente skader etter forgiftningen, ettersom dette i hovedsak har vært tilfellet for andre kjente saker med ergotisme. Sidky svarer på dette ved å vise til at det finnes flere tilfeller hvor tenåringer har vært spesielt mottagelige for ergotforgiftning og hvor flere medlemmer av familien ofte har forblitt urørt av denne forgiftningen. Han påstår også at mildere former for ergotisme vanligvis ikke etterlater seg noen varige skader.[24]

 

1600-tallets mennesker trodde virkelig på trolldom, og i noen tilfeller var trolldom det eneste som ga mening som forklaring på uvanlige hendelser

 

Sidky har likevel gjort det klart at det enda ikke har blitt funnet noen direkte spor i kildene etter ergotforgiftning i Salem. Caporael har i likhet med dette påpekt at kildene ikke alltid er fyldige nok til at man kan identifisere ergotisme hos ofrene. Det er også klart at flere ofre ble avslørt som bedragere i ettertid, og hun prøver dermed ikke å argumentere for at alle anklagerne led av ergotisme.[25] Det virker også som om Caporael, i likhet med Carlson, forsøker å trekke et skille mellom forklaringen på hva som kan ha forårsaket de anfallene til Salems innbyggere, og forklaringen på hvorfor en intens hekseforfølgelse ble satt i gang. Hun mener at ergotisme som forklaring på trolldomsprosesser må sees i sammenheng med andre psykologiske og sosiologiske faktorer, spesielt det faktum at Salem var et strengt puritansk samfunn. 1600-tallets mennesker trodde virkelig på trolldom, og i noen tilfeller var trolldom det eneste som ga mening som forklaring på uvanlige hendelser.[26]

 

Hagen hevder på sin side at ergotismeteorien generelt sett har svært liten forklaringskraft i trolldomsforskningen. Han har godtatt muligheten for at ergotisme kan ha hatt en liten plass i trolldomsprosessene, men mener ellers at fysiologiske forklaringsmodeller i seg selv vil være for enkelt å bruke i forskningen. Det har blant annet blitt stilt spørsmålstegn ved hvorfor det så å si kun var jenter i Salem som påstod at de var hjemsøkt – det kan ikke forklares ved å si at de rett og slett fikk det dårligste kornet å spise. Man kan videre stille spørsmål ved hvorfor dette kun skjedde i Salem og kun dette ene året.[27] Andre forskere har også stilt seg bak noe av denne kritikken, blant annet den amerikanske historikeren Alison Games.[28] Som en avslutning på denne diskusjonen av ergotteoriens forklaringskraft, og fysiologiske teorier i trolldomsforskningen generelt, vil jeg stille meg bak Hagens kritikk: «Ei rein rushypotese er ute av stand til å seie noko om opphav, regionale variasjonar og avvikling og er derfor eit blindspor for historisk analyse.»[29]

 

Skuespill?

Den amerikanske sosiologen Hans Sebald lanserte i 1995 en teori om at hendelsene som fant sted i Salem var et resultat av rent skuespill og løgn. I sin bok Witch-Children – From Salem Witch-Hunts to Modern Courtrooms (1995) trekker han en parallell til moderne rettssaker som omhandler seksuelle overgrep mot barn, og hevder at «There is a striking parallel between the historical claim of ‘spiritual’ abuse by witches and the new claim of sexual abuse by adults.»[30] Han refererer til at det gjentatte ganger har blitt påvist at barn i nyere tid finner på løgner om seksuelt misbruk fra voksne personer, og mener at dette blant annet kan være et resultat av barns sårbarhet for påvirkning og ledende spørsmål fra autoriteter. Barn vil ifølge Sebald ofte begynne å svare det som er «forventet» etter en rekke ledende spørsmål.[31]

 

Det er også klart at flere barn har blitt utsatt for bevisst manipulasjon fra foreldrenes side i moderne foreldreretts – og skilsmissesaker, ifølge Sebald. Foreldre manipulerer barna sine til å anklage den andre forelderen for seksuell mishandling, og den som manipulerer best vinner. Det kan være enkelt å plante falske minner og forestillinger hos barn, men i slike tilfeller kan det også være at barna går med på det fordi de vil føle seg verdsatt og viktig.[32] Kan dette ha vært tilfellet for Salem-jentene også – kan deres foreldre ha manipulert dem til å anklage personer i lokalsamfunnet som de ikke likte?

 

Sebald legger imidlertid større vekt på barns personlige motiver som årsaker for å fortelle løgner. Han hevder blant annet at hekseanklagene fra de unge jentene i Salem var et middel for å nå personlige mål, på bakgrunn av ønsket om oppmerksomhet samt opprør mot autoritære personer og et samfunn full av restriksjoner. Hekseanklager var ifølge Sebald et enkelt middel for å oppnå personlige mål på 1600-tallet, fordi slike anklager ofte krevde svært lite, eller ingen, empiriske bevis. Oppmerksomhet fra lokalsamfunnet og gruppeforsterkning hvor barna trigget hverandre sees her på som avgjørende for hvilken vei situasjonen kunne ta. Jentene tiltrakk seg svært stor oppmerksomhet og hadde et stort publikum som hadde medfølelse for dem og betraktet dem som martyrer. Om jentenes oppførsel hadde blitt ignorert ville kanskje situasjonen tatt en helt annen vei.[33] Han påpeker også at den sosiale og kulturelle konteksten har alt å si for hvordan slike skuespill utfolder seg – barn vil ta samtidens bekymringer i samfunnet, sammensmeltet med kulturelle bilder, og lage fantasifulle historier.[34]

 

Teorien om skuespill har fått støtte fra andre forskere. Den har ikke nødvendigvis blitt brukt som hovedforklaring, men ofte som en del av et større forklaringskompleks. Hoffer har blant annet støttet denne teorien ved å hevde at «[c]hildren – even very young children – are so tutored in the danger signs of abuse that they know how to fashion a plausible accusation, just as the girls in Salem knew enough about witchcraft to fake the symptoms.»[35] Han har også hevdet at noen av de «hjemsøkte» jentene drev med åpenbart skuespill, blant annet Mary Warren. Han påpeker at Warren underveis i rettssaken trakk tilbake sine anklager og påstod at de andre jentene fortalte løgner. Ifølge Hoffer var hun «[…] an unwilling participant in the activities of the accusers […] in the process she demonstrated that she feared the other girls […]»[36]

 

Løgner kunne være en svært effektiv måte å få oppmerksomhet på i et svært autoritært og strengt puritansk samfunn. Gjennom å spille «hjemsøkt» og starte en panikkfylt heksejakt, fikk jentene positiv oppmerksomhet fra de samme menneskene som enten hadde oversett dem eller straffet dem for den minste ting.

 

Ifølge den amerikanske medisinhistorikeren Norman Gevitz ble jentene gjentatte ganger anklaget for å forfalske symptomene sine og fortelle løgner. Et vitne ved navn Daniel Elliot fortalte blant annet retten om hvordan han hadde overhørt en av de «hjemsøkte» jentene si at hun spilte hjemsøkt og produserte falske anklager kun for å more seg selv.[37] Den amerikanske historikeren Mary Beth Norton har på sin side fremhevet hvordan slike løgner kunne være en svært effektiv måte å få oppmerksomhet på i et svært autoritært og strengt puritansk samfunn. Gjennom å spille «hjemsøkt» og starte en panikkfylt heksejakt, fikk jentene positiv oppmerksomhet fra de samme menneskene som enten hadde oversett dem eller straffet dem for den minste ting. Hun har i denne sammenhengen påpekt at «[m]ost notably, the male heads of their households and other adult men of their families gave them hours of concentrated attention, probably for the first time in their lives.»[38]

 

Det kan også tenkes at jentene drev dette skuespillet som en del av et ungdomsopprør mot et samfunn fullt av restriksjoner. Det burde, ifølge Sebald, ikke være vanskelig å tenke seg at slike harde restriksjoner kan ha vekket en svært hatefull oppførsel hos mange av de unge.[39] Som støtte for denne påstanden trekker han blant annet Elisabeth Parris frem som et eksempel, datteren til en av de strengeste foreldrene i samfunnet. Han påstår at hun, gjennom sin rolle som «hjemsøkt», endelig kunne gjøre et ustraffet opprør. Det er blant annet kjent at hun under et av sine anfall kastet en bibel tvers over rommet, og hylte og holdt seg for ørene da Guds ord ble nevnt.[40] Games har også trukket frem et eksempel på en slik type oppførsel fra prosessen i Groton, Massachusetts, under årene 1671-72. Elisabeth Knapp, enda en «hjemsøkt» jente, oppførte seg svært merkelig og upassende. Games beskriver hennes oppførsel slik: «She shrieked and laughed. She made inappropriate utterances. She confessed to improper feelings – an impulse to murder a child, the desire for money and luxurious garments.»[41]

 

Teorien om skuespill er interessant, og burde ikke utelukkes som en mulig delforklaring på Salems trolldomsprosesser. Denne teorien er likevel for unyansert til å kunne fungere som en hovedforklaring og burde, i likhet med de to overnevnte teoriene, bli sett i sin historiske kontekst. Sebalds store vekt på barn gjør det dessuten vanskelig å tillegge hendelsene som fant sted i Salem hans teori, ettersom det ikke bare var barn, men også voksne som påstod at de var hjemsøkte. Hans argument om at harde restriksjoner i samfunnet kan ha vekket en hatefull oppførsel hos de unge, slår meg også som et noe uhistorisk argument – Salems ungdom levde ikke under samme forhold som den vestlige verden lever under i dag, og man kan derfor ikke utelukke muligheten for at disse ungdommene aksepterte en slik livsstil. Hagen mener videre at man ikke kan sammenligne seksuelle overgrep og hekseangrep, ettersom det ene er ekte og det andre ikke.[42] Og hvordan kan de voldsomme fysiske anfallene forklares med denne teorien? Caporael har i denne sammenhengen påpekt at de fleste i samtiden ikke vurderte skuespill som forklaring engang, og at slike anfall umulig kan forfalskes.[43]

 

Salems indre og ytre spenningsforhold ga utslag i sosial panikk?

Salem var på slutten av 1600-tallet preget av sterke indre og ytre spenningsforhold. Religion og strenge autoritetsfigurer har allerede blitt nevnt som en potensiell indre spenningsfaktor, men dette var langt fra det eneste stressmomentet Salems innbyggere måtte leve med. Salem var på dette tidspunktet også preget av en splittelse mellom Salem landsbygd i vest og Salem by i øst, og man levde i en konstant frykt for indianere og krigende, katolske franskmenn.[44] Kan dette stresset ha gitt et utslag i sosial panikk, som hos noen førte til voldsomme fysiske symptomer også?

 

Frykten for angrep fra ytre trusler som indianere og franskmenn førte til at Salems innbyggere ble svært sensitiv ovenfor frykt og overtro.

 

Norton har i sin bok, In the Devil´s Snare: The Salem Witchcraft Crisis of 1692 (2002), blant annet fremhevet Salems ytre spenningsforhold som en viktig forklaringsfaktor. Massachusetts lå i et utsatt grenseområde, og Norton påpeker at frykten for angrep fra ytre trusler som indianere og franskmenn førte til at Salems innbyggere ble svært sensitiv ovenfor frykt og overtro. Franskmennene var på sin side en trussel fordi de representerte både en militær og en religiøs trussel mot puritanerne – de hadde deltatt i flere kriger mot både engelskmennene og de amerikanske koloniene, og deres religion var katolsk. Indianerne utgjorde likevel trolig det største fryktmomentet – spesielt Wabanaki-stammen – med sine brutale drapsmetoder og sin ukjente, hedenske religion. Denne frykten for indianerne kommer blant annet til uttrykk i presten Cotton Mathers bok fra 1699, Decennium Luctuosum (Sorrowful Decade på engelsk). I denne boken hevder han blant annet at «[...] this inexplicable War might have some of its Original amoung the Indians, whose chief Sagamores are well known unto some of our Captives, to have been horrid Sorcerers, and hellish Conjurers, and such as Conversed with the Daemons.»[45] Hagen har på sin side påpekt at «[d]en kristne demonologien slik den ble forfektet av puritanerne, gikk ut på at indianerne var Satans barn.»[46]

 

Det er mulig å finne flere paralleller til indianerne i rettsprotokollene fra 1692. Den første personen som ble anklaget, Tituba, hadde mørk hud og var et sterkt symbolsk uttrykk for de farlige indianerne. En annen parallell finnes også i tilståelsen til den hekseanklagede Abigail Hobbs. Hobbs fortalte retten om hvordan hun hadde møtt djevelen i Maine i 1688 – et av stedene som ble offer for indianerangrep under King William´s War under nettopp samme tid – og beskrev han som en svart mann. Rett etter dette eksploderte hekseanklagene og var i hovedsak rettet mot innbyggerne i Maine. Blant de anklagede var det blant annet velstående menn med tilknytning til indianerkrigene. Noen av disse hadde vært med i mislykket krig, andre hadde inngått i handel med indianerne.[47] Dette var ifølge Norton et helt avgjørende punkt i Salems trolldomsprosess:

 

The connection forged by Abigail Hobbs and Ann Putnam Jr. coupled Essex County residents´ concerns about the conflict with the Wabanakis with their ongoing anxiety about bewitchment. Believing that their region was engaged in warfare with spectral as well as real attackers, they hastened to complain to the authorities about anyone they though was linked to the devil in any way.[48]

 

Norton påpeker videre at de personene som ble utsatt for hekseanklager i Salem enten var folk som lenge hadde hatt et hekserykte på seg, hvilket var svært vanlig under trolldomsprosessene i Europa også, eller folk som var mistenkt for samarbeid med franskmenn og indianere. Blant de anklagede som falt under den siste kategorien, var blant annet presten George Burroughs. Han ble anklaget for å være selve lederen av heksene, og flere personer mente at de hadde sett ham sammen med franskmenn og indianere i sine «overnaturlige syn». Ann Putnam Jr. anklaget blant annet Burroughs for å ha samarbeidet med Wabanaki-stammen, og fortalte retten at hans «specter» hadde sagt til henne at «[...] he had bewitched a grate many soldiers to death at the eastwood [...]»[49]

 

Det er i denne sammenhengen viktig å bemerke seg at flere av anklagerne i Salem nettopp var flyktninger fra grenseområdene der store konflikter med indianerne hadde funnet sted. Games har påpekt at 17 av de «hjemsøkte» personene hadde mistet én eller begge foreldrene sine, de fleste under indianerkrigene.[50] Mercy Lewis, en av Burroughs hovedanklagere, hadde blant annet bodd sammen med ham i Falmouth og bevitnet hele sin families brutale død under et indianerangrep.[51]

 

17 av de «hjemsøkte» personene hadde mistet én eller begge foreldrene sine, de fleste under indianerkrigene.

 

«Indianere, franskmenn og trollfolk slo seg sammen til en gigantisk trusselfaktor med både naturlige og overnaturlige dimensjoner.»[52] Slik har Hagen valgt å oppsummere virkningen av Salems ytre spenningsforhold på dets innbyggere. De voldsomme fysiske anfallene som Salem-jentene opplevde, og de påfølgende utleggelsene av landsbygdas «hekser», kan altså ha vært et resultat av svært traumatiske opplevelser og stress. Hoffer har imidlertid også presentert en mulighet for at jentenes fantasi kan ha blitt misforstått av voksne personer:

 

[m]erging the bits and pieces of stories from the north with their own imagined tales, the young people began to formulate a larger mythic structure [...] Parents overheard and misunderstood [...] Palpable fear itself made Salem people radier to accept supernatural explanations for illness and misfortune.[53]

 

Hoffer har også lagt større vekt på indre spenningsforhold i sin bok The Salem Witch Trials. A Legal History (1997). Han har blant annet fremhevet spenningsforholdet mellom familiene Putnam og Porter, som var med på å skape et splittet lokalsamfunn i Salem. Putnam-familien representerte jordbruksbygda Salem i vest, karakterisert av tradisjonelle bønder i et statisk samfunn. Porter-familien representerte Salem by i øst, karakterisert av et nytt handelsborgerskap på frammarsj med helt andre verdier og økonomisk framgang. Puritanerne oppfattet denne oppstigende handelskapitalismen som et svik mot det tradisjonelle samfunnet, og bønder i krisetilstand følte seg truet. Det virker derfor ikke helt tilfeldig at de fleste anklagerne befant seg i vest, og at de fleste anklagede befant seg i øst. Den indre splittelsen var på denne måten både økonomisk, demografisk og politisk. Noen forskere har argumentert for at de «hjemsøkte» jentene ble gjort til et slags talerør for voksne personer fra jordbruksstrøkene i Salem, spesielt fra familien Putnam. Dette argumentet styrkes ytterligere med det faktum at mange av anklagerne enten kom fra Putnam-familien selv, eller hadde nære relasjoner med dem.[54]

 

I denne sammenhengen spilte trolig også presten Samuel Parris en viktig rolle. Han ble valgt til prest av Putnam-familien, og alle som var imot denne familien ble derfor stemplet som hans fiender, eller «små-djevler», som han kalte dem. Ettersom landsbygden manglet en fast og stabil myndighet rundt 1690-tallet, fikk dette spenningsforholdet brutale følger.[55] Hagen har blant annet også påpekt at det var en uenighet om eiendom og arv i Salem. Kvinner som hadde arvet sin manns eiendom ble sett på som svært provoserende mot det patriarkalske samfunnet, og de ble derfor møtt med forakt. Dette kan ha bidratt ytterligere til den indre splittelsen.[56]

 

Hoffer har også lagt vekt på religion som en viktig forklaringsfaktor. Disse puritanerne var, som nevnt, svært strenge og gudfryktige. Da de første kolonistene hadde bosatt seg i Salem var målet å bygge det nye Jerusalem, og innbyggerne i Salem oppfattet seg selv som Guds utvalgte folk.[57] Elizabeth og Abigail, de første «hjemsøkte» jentene, hadde blant annet lekt med spådom rett før de begynte å få sine anfall. Hoffer påstår i denne sammenhengen at jentenes anfall muligens kan ha hatt sin bakgrunn i frykten for at de hadde gått imot både samfunnets og deres fars regler:

 

[...] and Parris had told them that the Devil was always waiting to trap the unwary and the unregenerate. The pinches they felt thereafter were self-inflicted punishments, anticipating both the appearance of a demon hungry for their souls and an adult angry at their transgressions.[58]

 

Ettersom jentenes anfall ble verre og flere anklager kom, ble deres oppførsel oppmuntret og sett på som nyttig, fordi puritanerne så det som svært viktig å rense samfunnet for synd. Ifølge Hoffer holdt dette djevelen unna og bandt Salems innbyggere sammen i et slags renselses-ritual.[59] Det er altså viktig å se denne trolldomsprosessen i sammenheng med sin tids kulturelle og religiøse kontekst – samtidens mennesker trodde virkelig på trolldom og det overnaturlige, og Djevelens nærvær var derfor en svært reell trussel for Salems innbyggere. Da det ble satt en stopper for trolldomspanikken var det med henvisning til bevisførselen, ikke som en følge av skepsis mot hekser og trolldom.[60]

 

En teori om Salem som et samfunn truet av indre og ytre spenninger, som ikke er alt for snever og som ser muligheten for å koble sammen det fysiske og det psykiske, har fått større støtte i forskningsmiljøet enn de overnevnte teoriene. Den historiske konteksten blir på denne måten tatt hensyn til i større grad. Slike teorier har også fått oppmerksomhet i nyere tid, og også utenfor det amerikanske forskningsmiljøet, blant annet i Norge. I 2016 publiserte for eksempel Astrid Meyer en artikkel i Klassekampen, hvor hun tok opp teorien om massehysteri som mulig forklaring på hva som skjedde med de «hjemsøkte» Salem-jentene.[61]  Meyer sammenligner i denne artikkelen trolldomsprosessen i Salem med det som skjedde i den amerikanske småbyen Le Roy i 2011. En helt ordinær jente i denne småbyen begynte plutselig en dag å oppleve svært merkelige symptomer:

 

I ukontrollerte bevegelser begynte haka å skyve seg framover, og ansiktet hennes vridde seg opp i spasmeaktige rykk. Rykningene og de ukontrollerte bevegelsene spredte seg også til armer og bein, og uten at hun kunne styre det, kom det brått merkelige lyder fra henne, og hun begynte å stamme.[62]

 

Flere begynte straks å oppleve det samme. Etter en rekke undersøkelser kom legene frem til diagnosen «mass psychogenic illness», eller massehysteri.[63] Denne sykdommen er raskt forbigående, det er ikke mulig å påvise noen biologiske forklaringer på de fysiske symptomene og personer som lider av denne tilstanden vil føle at de fysiske symptomene er helt reelle og ufrivillige. Sykdommen har en rask spredning og rammer ofte personer som er utsatt for liknende psykiske påkjenninger, og oppmerksomhet rundt lidelsen vil forsterke symptomene. En slik sykdom forteller ifølge Meyer noe om befolkningens verdensbilde, frykt og hva slags press de er under. I Salems tilfelle var denne kollektive frykten rettet mot Gud og trolldom, og trolig et svært autoritært samfunn. For dagens samfunn vil det være helt andre ting.[64]

 

Slike teorier har imidlertid ikke gått fri for kritikk. For det første kan det ikke utelukkes at det trolig var flere av de «hjemsøkte» personene som virkelig drev med skuespill. For det andre har blant annet Caporael hevdet at det indre spenningsforholdet i Salem ikke kan være gyldig som forklaringsfaktor, ettersom flere fra øst også var anklagere og flere fra vest ble utsatt for anklager.[65] Carlson har på sin side påpekt at slike teorier ikke kan gi en tilstrekkelig forklaring på hvorfor flere andre byer i New-England ikke opplevde det samme, samt de fysiske symptomene som anklagerne opplevde.[66] Disse innvendingene kan imidlertid diskuteres, og en fullstendig enighet rundt dette forskningsfeltet er trolig ikke mulig å oppnå med det samme.

 

Konklusjon

Trolldomsprosessen i Salem er kompleks, og skiller seg på flere måter ut fra andre trolldomsprosesser i tidlig nytid. Både økonomiske, politiske, religiøse, kulturelle og sosiale faktorer må tas hensyn til når man forsøker å forklare et slikt fenomen. Den amerikanske historikeren John Demos har forsøkt å trekke sammen flere teorier i sin forklaring på hva som skjedde i Salem, og oppsummerer på denne måten mye av det som har blitt gjennomgått i denne artikkelen:

 

Divine retribution. Fraud. Class conflict. Village factionalism. Mental illness. Cultural provincialism. Vulnerable children. Hysteria. Political repression. Shifting boundaries. Actual witchcraft. Approaching capitalism. Ergot poisoning. Patriarchal privilege. Encephalitis. Fear of Indians. One inevitable, irrepressible question, with many different answers. Yet the answers are not of equal weight; indeed, some can be discarded completely.[67]

 

Alle de overnevnte teoriene presenterer både gode og svært interessante argumenter, men har også mottatt en del kritikk. Noen teorier har mottatt mer kritikk enn andre, og det kan i denne sammenhengen hevdes, i tråd med Demos, at noen teorier har større forklaringskraft enn andre. Ifølge Hagen står trolig teorien om Salems indre og ytre spenningsforhold sterkest i dag, med særlig vekt på religiøse faktorer og frykten for indianere.[68] En kombinasjon av flere teorier kan likevel være nødvendig når et slikt komplekst fenomen skal forklares. Det som kan ha vært tilfellet for én «hjemsøkt» person, var ikke nødvendigvis tilfellet for en annen. Noen kan ha vært rammet av sopp-forgiftning eller en annen sykdom, noen kan ha drevet med skuespill, og andre kan ha lidd av panikk som ga seg utslag i kraftige fysiske symptomer. Noen kan også ha vært involvert i det de oppfattet som ekte heksekunster. Diskusjonen om Salems trolldomsprosess pågår fortsatt i dag, og mystikken rundt oppførselen og de skremmende anfallene til Salem-jentene vil trolig ikke bli løst med det samme.

 

Anne-Sofie Schjøtner Skaar (f. 1994) er masterstudent i historie ved universitetet i Oslo. Hun holder for tiden på med å skrive sin masteroppgave om trolldomsprosessene i Mora (1668-69) og Rendalen (1670-74). Denne artikkelen er basert på bacheloroppgaven som hun skrev i 2016 ved UiT.

 

 

Sluttnoter:


[1] Salem var en av Englands nordøstlige kolonier i Amerika, kolonisert på slutten av 1620-tallet av puritanske engelskmenn. Heksejakten begynte i Salem landsbygd, dagens Danvers i Massachusetts. Det er vanskelig å si noe helt sikkert om innbyggertallet, men det var trolig rundt 600 for Salem landsbygd.

[2] Hagen 1999: 59; Hagen 2007: 71.

[3] Hagen 1997: 35, 45, 47; Hagen 1999: 61.

[4] Sitat hentet fra Norton 2002: 18-19.

[5] Norton 2002: 19.

[6] Norton 2002: 27, 44; Hoffer 1997: 64.

[7] Hoffer 1997: 58.

[8] Hoffer 1997: 67, 97.

[9] Hoffer 1997: 123, 149-50.

[10] Hoffer 1997: 131.

[11] Hoffer 1997: 127-30. For mer informasjon om slutten på denne trolldomsprosessen, se for eksempel Hoffer 1997.

[12] Carlson er en barnebokforfatter og en uavhengig forsker.

[13] Carlson 1999: 76.

[14] Carlson 1999: 77, 86-87, 95.

[15] Carlson 1999: 87.

[16] Carlson 1999: 86-89.

[17] Carlson 1999: 34, 102-103.

[18] Carlson 1999: 51. Salems innbyggere var tilhengere av en streng protestantisk retning innenfor kristendommen som oppstod på 1500-tallet i Storbritannia – puritanisme. Deres samfunn var basert på strenge moralske prinsipper og bibelen ble brukt som veiviser i de fleste situasjoner.

[19] Hagen, Rune B. http://ansatte.uit.no/rune.hagen/salem.html, 2000 (hentet 04.01.18)

[20] Caporael, Linnda. «Ergotism: The Satan Loosed in Salem?» i Science, New Series, vol. 192, nr. 4234, 1976.

[21] Caporael 1976: 23, 26.

[22] Caporael 1976: 23.

[23] Caporael 1976: 24.

[24] Sidky 1997: 176-78.

[25] Sidky 1997: 178; Caporael 1976: 24.

[26] Caporael 1976: 25-26.

[27] Hagen 2007: 144, 147.

[28] Games 2010: 67.

[29] Hagen 2007: 148.

[30] Sebald 1995: 14-15.

[31] Sebald 1995:  215.

[32] Sebald 1995: 215, 221.

[33] Sebald 1995: 39-41, 71-72, 105, 206.

[34] Sebald 1995: 210.

[35] Hoffer 1997: 80.

[36] Hoffer 1997: 50.

[37] Gevitz 2000: 17.

[38] Norton 2002: 51.

[39] Sebald 1995:39-40.

[40] Sebald 1995: 211.

[41] Games 2010: 69.

[42] Hagen 1998: 55.

[43] Caporael 1976: 22-23.

[44] New England opplevde i løpet av siste halvdel av 1600-tallet flere blodige kriger mot både franskmenn og indianere. Blant de mest sentrale krigene er det viktig å nevne King Philip´s War (1675-78) og King William¨s War (1688-97).

[45] Sitat hentet fra McWilliams 1996: 602. Sitat originalt fra Mather, Cotton. Decennium Luctuosum, 1699, s. 242. Når Mather snakker om «this inexplicable War», refererer han til Salems trolldomsprosess – den spirituelle krigen mellom usynlige ånder og hekser på den ene siden, og New Englands innbyggere på den andre.

[46] Hagen, Rune B. http://ansatte.uit.no/rune.hagen/salem.html, 2000 (hentet 24.01.19)

[47] Games 2010: 61.

[48] Norton 2002: 122.

[49] Sitat hentet fra Norton 2002: 130.

[50] Games 2010: 66.

[51] Norton 2002: 130.

[52] Hagen, Rune B. http://ansatte.uit.no/rune.hagen/salem.html, 2000 (hentet 24.01.19)

[53] Hoffer 1997: 43.

[54] Hoffer 1997: 22, 49; Hagen 1999: 64.

[55] Hoffer 1997: 29; Hagen 1999: 64.

[56] Hagen, Rune B. http://ansatte.uit.no/rune.hagen/salem.html, 2000 (hentet 24.01.19)

[57] Hoffer 1997: 62.

[58] Hoffer 1997: 47.

[59] Hoffer 1997: 51.

[60] Hagen, Rune B. http://ansatte.uit.no/rune.hagen/salem.html, 2000 (hentet 24.01.19)

[61] Meyer, Astrid. «Massehysteri – Rykninger til besvær» i Klassekampen, 29. Januar 2016, s. 28-29. Jeg har generelt sett valgt å ikke bruke ordet «hysteri» i denne artikkelen, ettersom dette er et utdatert begrep, men bruker det her fordi Meyer selv bruker begrepet i sin artikkel. Ifølge Store Norske Leksikon stammer betegnelsen fra et gammelt gresk ord for livmor, og helt frem til moderne tid var denne betegnelsen i hovedsak knyttet til kvinner. I dag bruker man heller kjønnsnøytrale begreper som «dissosiativ lidelse» eller «dramatiserende personlighetsforstyrrelse». Les mer om dette på snl.no: https://sml.snl.no/hysteri (hentet 12.02.19)

[62] Meyer 2016: 28.

[63] Meyer 2016: 28.

[64] Meyer 2016: 29.

[65] Caporael 1976: 23.

[66] Carlson 1999: 114-15.

[67] Demos 2008: 213.

[68] Hagen, Rune B. http://ansatte.uit.no/rune.hagen/salem.html, 2000 (hentet 24.01.19)

 

Litteratur:

Caporael, Linnda. «Ergotism: The Satan Loosed in Salem?», i Science, New Series, vol. 192, nr. 4234, 1976.

Carlson, Laurie Winn. A Fever in Salem. A New Interpretation of the New England Witch Trials. Chicago, 1999.

Demon, John. The Enemy Within. New York, 2008.

Games, Alison. Witchcraft in Early North America. Rowman & Littlefield Publishers, 2010.

Gevitz, Norman. «The Devil Hath Laughed at the Physicians: Witchcraft and Medical Practice in Seventeenth-Century New England», i Journal of the History of Medicine, vol. 55, nr. 1, Oxford University Press, 2000.

Hagen, Rune Blix. «Salem 1692: världens mest kända häxjakt. Historiografisk kommentar till nyare forskning», i Häften för Kritiska Studier, nr. 4, 1998.

Hagen, Rune Blix. «Da Satan Var Løs i Massachusetts», i Humanistisk Tidsskrift – tidsskrift for livssynsdebatt. Kjønn og Spiritualitet, nr. 1, 1999.

Hagen, Rune Blix. Dei Europeiske Trolldomsprosessane. Oslo, 2007.

Hagen, Rune Blix. Heksejakten i Salem i 1692, 2000. http://ansatte.uit.no/rune.hagen/salem.html (hentet 24.01.19)

Hoffer, Peter Charles. The Salem Witch Trials. A Legal History. Kansas, 1997.

McWilliams, John. «Indian John and the Northern Tawnies», i The New England Quarterly, vol. 69, nr. 4, 1996.

Meyer, Astrid. «Massehysteri – Ryktninger til Besvær», i Klassekampen, 2016.

Norton, Mary Beth. In the Devil´s Snare: The Salem Witchcraft Crisis of 1692. New York, 2002.

Sebald, Hans. Witch-Children. From Salem Witch-hunts to Modern Courtrooms. New York, 1995.

Sidky, H. Witchcraft, Lycanthropy, Drugs and Disease. New York, 1997.

Av Anne-Sofie Schjøtner Skaar
Publisert 27. mars 2019 13:45 - Sist endret 28. mars 2019 00:22