Fred uten krig?

Gir det mening å bruke begrepene krig og fred når vi går bakover i historien? Ja, fordi vi ved å bevege oss bakover kan se hvordan disse begrepene oppstod og utviklet seg. Vi vil se at de ikke er «uskyldige» termer, men ble tillagt en viss mening, og undertrykte andre. Mer spesifikt må dette begrepsparet sees i lys av kongemaktens og kirkens anstrengelser i høymiddelalderen på å organisere samfunnet. Det gir derimot mindre mening å bruke krig og fred som konstanter i veien bakover i historien. Middelaldersamfunnet var voldelig (krig), men konfliktene foregikk innenfor rammene av hva vi kan kalle det normale (fred) – det var et samfunn uten krig og uten fred.

Tusjtegning av Bersliens kjente birkebeiner-maleri. Illustrasjon: Anna Grøgaard

Alle vet hva fred er. Fred er det motsatte av krig, eller fravær av krig, slik Johan Galtung definerte «negativ fred» i en berømt artikkel.[1] «Krig og fred» er så veletablerte begreper i dagens samfunn at vi anser det som en klisje å snakke om det. Men har det alltid vært slik – har krig og fred alltid vært vår måte å snakke om samfunnstilstander på? I middelalderens Norge hadde man ikke noe ord for krig – vårt ord «krig» er avledet fra middelnedertysk og kom inn i språket fra senmiddelalderen av. Bortsett fra de som snakket latin, som kunne snakke både om «bellum» og «guerra». Bellum var den romerske krig mellom stater (eller innad i stater som borgerkriger – bellum civile), guerra kom til i middelalderen avledet fra germansk (og ble til det moderne gerilja). På norrønt hadde man termer for slag – «bardagi» og «orrusta», men de gjaldt bare enkeltslag, ikke en varig tilstand av krig. Det nærmeste vi kommer et begrep for krig på norrønt er som det motsatte av fred: ufred, norrønt «úfriðr». Úfriðr var imidlertid ikke helt det samme som vi legger i ufred. «Friðr» betydde nemlig ikke bare fred, men også kjærlighet eller vennskap. Adjektivet «friðr» betydde vakker, god eller levende.[2]

 

Det middelalderen deler med oss er dermed en oppfatning av at fred er noe godt, mens ufred er det motsatte. Men de hadde både en bredere og smalere oppfatning av begrepene enn oss: bredere ved at fred ikke bare var en objektiv tilstand men også forbundet med skjønnhet; smalere ved at «fred» og «ufred» ikke ble brukt til å klassifisere historien, slik vi gjør det. Det er særlig det siste jeg skal gå inn på i denne artikkelen. Hvordan så man på krig og fred i Norge i middelalderen?

 

Det nærmeste vi kommer et begrep for krig på norrønt er som det motsatte av fred: ufred, norrønt «úfriðr». Úfriðr var imidlertid ikke helt det samme som vi legger i ufred. «Friðr» betydde nemlig ikke bare fred, men også kjærlighet eller vennskap.

 

På sporet av den tapte krig

Moderne historikere deler norsk høymiddelalder inn i perioder med krig og fred: «rikssamlingen» (870-1030) ble avløst av «fredshundreåret» (1030-1130), som så gikk over i «borgerkrigene» (1130-1240), etterfulgt av «storhetstid» (1240-1319).[3] To av periodene refererer eksplisitt til krig og fred, de to andre mer implisitt (rikssamlingen er en krigsperiode, storhetstiden en fredstid).

 

Det å kategorisere fortiden ut fra om en periode er kjennetegnet av krig eller fred er noe vi kjenner til fra moderne tid. Ingen vil bestride at 2. verdenskrig brøt ut 1. september 1939 og ble avsluttet 2. september 1945. Napoleonskrigene er også lett å tidfeste til 1800-1815, det samme gjelder krigene på 1700-tallet som Sjuårskrigen (1756-63), den amerikanske uavhengighetskrigen (1775-83), den østerrikske arvefølgekrigen (1740-48) og den spanske arvefølgekrigen (1701-14). Mellom krigene var det fred.

 

I moderne forstand er verdenskrigene som varte i fire og seks år for langvarige å regne mot krigene Tyskland førte på 1800-tallet. Den tysk-franske krigen i 1870-71 var unnagjort på under ett år, den tysk-danske tok bare noen måneder i 1864. Men når vi går lengre tilbake i tid, blir krigene mer langvarige. Trettiårskrigen (1618-48) varte lenge, men ikke så lenge som religionskrigene i Frankrike (1562-98) og Hundreårskrigen (1337-1453). Før Hundreårskrigen mellom Frankrike og England var de to landene stadig i konflikt, men uten at vi beskriver det som «kriger».

 

Dette retter oppmerksomheten mot et annet aspekt ved krigene når vi går bakover i tid: de blir stadig vanskeligere å avgrense. Hundreårskrigen var ingen sammenhengende krig mellom Frankrike og England, men bestod av en rekke «faser» som i seg selv kan defineres som egne kriger med lange perioder med fred innimellom – eller i det minste mangel på slag. Etter Englands seier ved Poitiers i 1356 varte det for eksempel lenge før franskmennene klarte å reise seg og yte motstand mot England. For å komplisere det hele var Hundreårskrigen ikke bare – kanskje ikke en gang primært – en krig mellom to kongeriker. Vel så viktig er krigen som en konflikt innad i Frankrike om hvor stor makt kongen skulle ha over adelen, og om hvor stor makt adelen skulle ha over bøndene. Dette var stridstema som ikke fant noen endelig løsning med Hundreårskrigen.[4]

 

Denne korte gjennomgangen viser hvor misvisende det blir å dele inn i «krig» og «fred» når vi går tilstrekkelig langt tilbake i historien. Det misvisende består i at vi sidestiller krig med krig mellom stater, eventuelt som borgerkrig innad i en stat om kontroll over staten eller om løsrivelse.[5] Men hva når staten spilte en beskjeden rolle i konfliktene, og de ikke dreide seg så mye om territoriell suverenitet som om å definere forhold mellom sosiale grupper i samfunnet?

En av Wilhelm Wetlesens illustrasjoner til Magnus den godes saga, Heimskringla. Foto: Wikimedia Commons

Konstruksjonen av de norske «borgerkrigene»

For å forstå hvordan tanken oppstod om at krig og fred definerte to diametralt motsatte samfunnsmessige tilstander, kan de norske borgerkrigene fra 1130 til 1240 være et godt eksempel. Kortversjonen av denne går som følger: Borgerkrigene startet da Sigurd Jorsalfare døde i 1130 og tronen ble delt mellom sønnen Magnus og dennes angivelige onkel Harald Gille. Ni år senere var begge to døde, men konflikter brøt ut mellom Harald Gilles tre sønner, som styrte sammen. I 1160 var alle brødrene drept. Konflikten gikk nå inn i en ny fase da Magnus Erlingsson og hans far Erling Skakke klarte å oppnå eneherredømme, som varte helt til Sverre Sigurdssons ankomst i 1177 gjorde dette til en strid mellom to nokså likeverdige parter. Konfliktene bølget fram og tilbake fram til 1208, da de to partene kom til enighet. Etter dette fikk motstanden mer karakter av opprør, med Skule Bårdssons mislykte opprør mot kong Håkon Håkonsson i 1239-40 som det siste.[6]

 

Tanken om at perioden før det siste opprøret mot kong Håkon i 1240 var et eget tideverv ser vi konturene av i loven kong Håkon Håkonsson fikk vedtatt for Frostatinget i 1260, den såkalte «nye lov». I innledningen til denne loven fortelles det om «kor stor og mangfaldig skade dei fleste menns ætter i landet har hatt av manndrap og avretting av gode menn, noko som har vore meir vanleg her i landet enn i dei fleste andre land.»[7] Vi finner ingen tidsangivelse og ingen term for borgerkrig, men loven tilkjennegir en oppfatning om at Norge var blitt hjemsøkt av ufred i form av manndrap over en lengre periode.

 

I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 ble denne perioden kalt «den store vildfarelsens taake som største delen av dette lands folk saa harmelig har vært blindet av».[8] Loven gikk videre og presiserte hva det var som var så uheldig: det hadde vært flere konger på en gang. Her bygde landsloven på Magnus Erlingssons tronfølgelov fra 1163/64, som fastslo enekongedømmet som prinsipp, motsatt den tradisjonelle tronfølgeordningen, der alle kongssønner hadde lik arverett, og et rike derfor kunne deles inn i så mange deler som det fantes konger. «Samkongedømmet» har historikerne kalt den tradisjonelle ordningen, som var særlig vanlig forut for 1130, men også ble praktisert i perioden 1136-57.[9]

 

Hvorfor var det så ille å ha flere konger på en gang? Dette er et hovedspørsmål i Kongespeilet, som sannsynligvis ble skrevet i Håkon Håkonssons senere kongstid (1240-63), og som derfor trolig forelå og var kjent da kongens «nye lov» ble proklamert i 1260.[10] Kongespeilet sammenliknet et samfunn med flere konger med at det oppstod uår i naturen. I en lang fortelling ble ulykkene ved et samkongedømme utmalt. Ulykkene hadde dypest sett å gjøre med at høvdingene begynte å slåss med hverandre: «ingen mann reddast for refsing så snart hovdingane blir usamde og får mindre makt».[11] Det gjaldt derfor at høvdingene styrte folket, og for å kunne gjøre det måtte de være enige. Den eneste måten å bli enige på var ved å ha et felles overhode. Problemet under «borgerkrigene» hadde vært at høvdingene hadde sloss seg imellom, fordi de ikke kunne bli enige om hvem som skulle være leder. Enekongedømme var derfor en forutsetning for fred.[12]

 

En religiøs forståelse av (u)fred

Det var kongemakten som var initiativtaker til lovene, og trolig til Kongespeilet, der forestillingen om borgerkrigene som et sammenbrudd ble formulert. Men de brukte ikke termen borgerkrig. I stedet er det metaforer fra naturen som dominerte når de skulle beskrive tilstander i samfunnet. «Tåke» og «uår» er det nærmeste vi kommer «borgerkrig» i vår moderne mening. Hvorfor gikk kongens skrivere til naturen for å finne modeller for samfunnet? Tanken om at kongen var ansvarlig for hva som skjedde i naturen er en forestilling med førkristent opphav. Ynglingesaga, den første sagaen i Heimskringla, følger de mytologiske kongene av Ynglingeætten, som var opphav til dagens konger. Her var en sentral forestilling at karakteren av kongenes styre ble speilet i naturen. Kongen skulle rå for «år og fred», og dersom det kom uår var det på grunn av hans slette styre. Kong Domalde fikk erfare dette da han ble ofret for å bøte på uårene. Ifølge Snorre gjorde det nytten: den onde kongens død brakte bedre tider.

 

Her skal jeg ikke ta stilling til hvorvidt Snorres beretning viser tilbake til et førkristent syn,[13] for det er neppe førkristne forestillinger som kommer til orde i beretningene om uår og villfaringståken på 1200-tallet. Til det er de altfor preget av kristne forestillinger om menneskenes syndefulle natur. Hør bare hvordan Kongespeilet beskriver uår i samfunnet: «bønder og allmuge blir sjølvrådige og ulydige og aktar seg lite for lovbrot.»[14] Og videre: «allstad der eit folk er kløyvd i mange særflokkar…, der djervast allmugen straks til å fare etter sine lyster, og bryt då for alvor ned alle landsens gode seder».[15] Hele beretningen i Kongespeilet er gjennomsyret av en oppfatning om at dersom ikke mennesker holdes i age faller de tilbake til sine naturlige tilbøyeligheter, som er å bryte loven, og da ville samfunnet gå til grunne.

 

Forestillingen om at samfunn i likhet med naturen kunne være preget av gode og dårlige tider, og at dårlige tider bunnet i at menneskene ikke ble styrt på en effektiv måte, som var gjennom enekongedømme, var først og fremst kirkens tankegods.

 

Her er det Augustins tanker om arvesynden som skinner igjennom. For Augustin var mennesket født syndig, og det eneste som kunne holde det på plass er en høyere autoritet. Dette var Augustins begrunnelse for nødvendigheten av en kongemakt. Hos ham var ikke kongen definert positivt, som en institusjon som representerer Gud eller kan anses som den jordiske parallellen til Gud. For Augustin er kongen der bare fordi han kan forhindre ytterligere syndefullhet. Etter Adam var mennesket fortapt og kunne ikke annet enn å synde, og den eneste måten å hindre eller minske syndene på var ved å sette inn en straffende myndighet som kunne kontrollere og tøyle menneskene. For Augustin var den jordiske stat djevelens stat, der det hersket permanent krig.[16]

 

Det er mye hos Augustin som ikke fikk fullt gjennomslag i middelalderen. Tanken om at arvesynden var så sterk at menneskene uansett var fortapte, og det bare var Gud som kunne redde dem, må vi helt fram til Martin Luther og Jean Calvin for å finne. For middelalderens teologer var det mulig for et menneske å minske sin syndefullhet gjennom å utføre gode gjerninger.[17] Heller ikke den rent negativt definerte kongemakten fikk fullt ut gjennomslag. Ut over i middelalderen ble kongen gradvis noe mer enn Guds svøpe, og fikk en stilling som Guds utvalgte, hans representant, og til og med hans motstykke i denne verden – så fremt han skikket seg som en rettferdig konge.[18]

 

Selv om lovene og Kongespeilet ble skrevet i kongens nærmeste krets, er det ikke nødvendigvis primært kongens forståelse av krig og fred som lå til grunn for beskrivelsene. Forestillingen om at samfunn i likhet med naturen kunne være preget av gode og dårlige tider, og at dårlige tider bunnet i at menneskene ikke ble styrt på en effektiv måte, som var gjennom enekongedømme, var først og fremst kirkens tankegods. Vi ser dette tydelig i den første beskrivelsen av noe som kan likne «borgerkrigene», som ble gitt av Theodoricus Monachus sent på 1100-tallet som begrunnelse for å stanse sin beretning med Sigurd Jorsalfares død i 1130:

“uverdig ville det være å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder og frendemord som da fant sted. Folket vanæret hellige steder, gudsforakten spredte seg, munker og legfolk ble ranet, kvinner tatt til fange, og det skjedde en rekke andre udåder som det ville føre for langt å regne opp her. Alt dette fløt sammen som i en rennesten etter at kong Sigurd var død.”[19]

Theodoricus var munk ved erkesetet i Nidaros, som var blitt opprettet i 1152/53. Under erkebiskop Øystein Erlendsson (erkebiskop 1157-88) ble Nidaros et sentrum for den gregorianske reformen i Norge, og et litterært sentrum der disse ideene ble formidlet og videreutviklet.[20] I dette miljøet ble fortiden delt inn i gode og dårlige perioder, der krig og fred var de avgjørende variabler, som igjen kunne føres tilbake til herskerens karakter. Her var Theodoricus ikke bare influert av kristent tankegods, men også av romerske historieskrivere. Han skrev sin historie som en norsk parallell til Romerrikets historie, der det var gode og dårlige herskere som satte dagsorden for hele samfunnet. Håkon jarl var Norges Julian den frafalne, og Olav den hellige Konstantin. Harald Hårfagre var en mektig og god konge, sønnen Eirik ond, den yngste sønnen Håkon god osv. Slik ble historien en veksling mellom gode og dårlige herskere, mellom fred og krig.

 

Snorre kunne ikke stå på utsiden og analysere dette samfunnet, for han selv var del av det.

 

Norrøn fred?

Selv om Augustins kullsvarte skepsis til alt jordisk ble formildet i løpet av middelalderen, stod dette kristne menneskesynet svært langt fra det norrøne mennesker hadde fra gammelt av. Nå er det selvsagt problematisk å snakke om «norrønt» versus «kristent», all den tid norrøne mennesker var kristne og kildene vi har til det norrøne samfunnet med få unntak er skrevet i kristen tid og derfor preget av kristne verdier.[21] Men leser vi kongesagaene som ble skrevet andre steder enn i Nidarosmiljøet får vi i det minste et veldig annerledes bilde av mennesker og samfunn – og av krig og fred.

 

I tiåret fra 1220 til 1230 ble det skrevet tre store sagaer om norske konger på norrønt, hvorav to helt sikkert har islandske forfattere: Morkinskinna fra ca. 1220 av ukjent forfatter, og Heimskringla ca. 1230 av Snorre Sturlason. Disse sagaene hadde helt klart konger i fokus – Snorre forklarte at det var kongers bedrifter som skulle minnes og feires.[22] Men på hvilken måte? Snorre skilte mellom gode og dårlige konger, slik Theodoricus gjorde. Men han felte sjelden dommer. Sagastilen var såkalt «nøytral». Den skildret ikke følelser og tok ikke stilling – det er begivenhetene som står i sentrum. Mange har påpekt likhetene til moderne litteratur, som Hemingway med sin nøkterne, «hardkokte» stil. Men der Hemingway gjennomførte sin stil bevisst og i opposisjon til andre forfattere, er sagastilen nøytral ikke fordi forfatterne valgte å være nøytrale, men av en dypere og mer ubevisst grunn: De skildret et samfunn der menneskene ikke var bundet sammen fordi de adlød en høyere autoritet (konge, Gud..), men fordi de samhandlet på likeverdig basis. Ikke at de var likestilte – det var de langt fra, eller spesielt fredelige – rivaliseringen foregikk uavbrutt. Men det var ingen ideologi som splittet dem, og ingen til å implementere avgjørelser fra oven. Det fantes høvdinger, men de bygde sin makt nedenfra. Folk møttes til gjestebud, tingsamlinger og krigstokt, og de utvekslet døde og levende gjenstander positivt, som gavebytte og giftermål eller fostring, og negativt, som ran eller hevnfeider.[23]

 

For Snorre var dette så selvfølgelige sider av samfunnet at han ikke reflekterte over det. På et overordnet nivå var han heller ikke klar over det, og de dannet del av hva historikerne har kalt «mentalitet» – mønstre som er ubevisste, felles og temmelig uforanderlige i et samfunn.[24] Snorre kunne ikke stå på utsiden og analysere dette samfunnet, for han selv var del av det. Som Sverre Bagge formulerer det: Snorre «tells history from a fundamental, shared ideology.»[25] Det samfunnet han beskrev historisk i Heimskringla var et han selv levde i. Snorre var en mektig islandsk høvding, som på 1220-tallet forsøkte det mange islandske høvdinger hadde forsøkt før ham: å bli mektigere enn de andre høvdingene. I likhet med sine forgjengere mislyktes han i å oppnå eneherredømme på Island. Men til forskjell fra mange av dem knyttet Snorre seg til den norske kongen – han ble utnevnt til lendmann av kong Håkon. Og han falt fordi han støttet det tapende parti i Norge i 1239-40: Skule Bårdsson.[26] 

 

Snorre Sturlason, illustrasjon av Christian Krogh til 1899-utgaven av Heimskringla. Foto: Wikimedia Commons

Snorre levde i en overgangstid. Kort tid etter hans død skrev forfatteren av Kongespeilet at når det er uår «held [folk] samstyremøte, lit på mengda si og folketalet sitt.»[27] Den norrøne termen for samstyremøte er «samveldisþing». Dette er altså et ting som ble avholdt av bøndene som et fellesskap (samveldi). I Kongespeilet var dette et tegn på uår og ufred. I samtiden var imidlertid tinget stedet der bøndene kom sammen og avgjorde sine saker. Det som tidligere hadde vært ansett som en hjørnestein i samfunnet var nå en trussel – i hvert fall i visse kretser. Men ikke hos Snorre. Hos ham er tinget stedet der bøndene kom sammen og diskuterte. Det var ikke noe demokratisk forum: bare ledende menn hadde en stemme der. Det var heller ikke kongefiendtlig: enhver konge som ville ha makt og legitimitet måtte henvende seg til tinget, og de fikk ofte støtte derfra.

 

Men tinget var et forum der bøndene var i høysetet. Og Snorre verdsatte denne egenskapen. I sær går han detaljert til verks når tinget vendte seg mot kongene, enten hvis de var så svake at det var farlig å støtte dem (fordi de da ville møte en overmektig motpart), eller hvis de var så sterke at de kunne bli farlige eller overmektige. For Kongespeilet var en sterk kongemakt en forutsetning for fred, for bare da kunne folks naturlige, onde tilbøyeligheter bli holdt i sjakk. For Snorre forholdt det seg stikk motsatt: en sterk kongemakt kunne bli en trussel, fordi kongen da lett kunne misbruke sin makt. Eksemplene Snorre gav var mange: Håkon jarl, Olav Tryggvason, Harald Hardråde, Sigurd Jorsalfare – ja selv Olav den hellige hadde tendert til å bli ganske utålelig når han fikk for mye makt. Hans tilnavn «digre» sier noe om det – diger betydde både stor og overmodig.[28]

 

Fred er ei det beste..

For Snorre var samfunnet best ivaretatt om kongen ikke hadde for stor makt. En måte å unngå det på var gjennom at flere konger styrte sammen. «Samkongedømmet» fikk en nådeløs dom i Kongespeilets skildring av uår, og også norske historikere har vært tilbøyelige til å se dette som en grunnleggende ustabil ordning, som før eller siden ville resultere i åpen ufred - den såkalte «gnist»-teorien.[29] Samkongedømmet var utvilsomt ustabilt i den forstand at forholdet mellom samkongene sjelden var idyllisk, selv om de som oftest var brødre eller nære slektninger. Men der vi ser rivalisering og spirer til større konflikter, så Snorre noe annet. Han så et maktspill han var vant med fra Island, og som til tross for at det ikke på noen måte var «fredelig», heller ikke var kaotisk eller spesielt «krigersk». Konfliktene mellom samkongene kunne være ille nok, men de eskalerte nesten aldri til åpen ufred.[30]

 

På et mer strukturelt nivå kan man si at samkongedømmet gav en løsning på to utfordringer: hvordan styre et rike som var enormt i størrelse, og hvordan unngå at kongen misbrukte sin makt? Det første momentet er enkelt å forstå: det tok i beste fall to uker å komme fra Nidaros til Oslo, vanligvis lengre tid. I dag ville selv et globalt herredømme innebære kortere reisetid. Det andre er vanskeligere, mest fordi vi er oppfostret med tanken om at staten skaper fred – en i og for seg rimelig antakelse ut fra de siste hundreårs vestlig historie.[31] Men det var ikke slik Snorre så det. Han var selvfølgelig tiltrukket av makten – hvis ikke ville han ikke oppsøkt kongen eller skrevet hans saga. Men han var også dypt mistenksom overfor den.

 

For Kongespeilet var en situasjon med mange høvdinger som rivaliserte seg imellom samsvarende med uår og ufred. For Snorre var det slik verden var.

 

Mange har villet se islendingenes fristatssamfunn fra 930 til 1262/64 som et demokrati, som hadde en annen ideologi enn kongedømmet overalt ellers i Europa. Det er liten tvil om at islendingene var bevisst om at de hadde en uvanlig ordning, og det er gode grunner til å anta at de skrev islendingesagaer på 1200-tallet fordi de så at fristaten var i ferd med å bukke under.[32] Men i den grad den var «demokratisk» er det en «ideologi» som skapt til i ettertid – etter at Island var blitt oppslukt av den norske kongemakten. For «fristaten» var langt fra noe demokrati.

 

For Snorre var det ingen stor forskjell på Norge og Island. Begge samfunn var preget av intens maktkamp. Kongen var den fremste høvdingen, men på ingen måte hevet over spillet. Han var en primus inter pares som i likhet med andre høvdinger måtte arbeide aktivt, og med samme midler, for å opprettholde sin posisjon.[33] I denne politiske kulturen er det nesten meningsløst å snakke om krig og fred, fordi begge deler – og ingen av dem – var til stede hele tiden. På den ene siden var det en evig krigstilstand slik Thomas Hobbes senere beskrev «naturtilstanden» der livet er «solitary, poor, nasty, brutish, and short» – et samfunn der rivaliseringen om makt og prestisje foregikk uten stans.

 

På den andre siden var dette et samfunn der makt måtte bygges nedenfra. Det innebar at en høvding måtte appellere til andre om støtte. Han kunne utvilsomt ta i bruk tvang og press fordi han var mektigere enn de fleste, men det fantes grenser for hvor langt han kunne gå, for bønder som ble presset for hardt kunne oppsøke en annen høvding. For Kongespeilet var en situasjon med mange høvdinger som rivaliserte seg imellom samsvarende med uår og ufred. For Snorre var det slik verden var. Dette var en verden der kongemakten ikke hadde vunnet den legitimiteten Hobbes tilskrev den, og Snorre hadde heller ikke noe ønske om å legitimere den på en slik måte. Om han hadde fått mulighet til å bytte sin frihet til å rivalisere med et liv i kongens fred, er jeg temmelig sikker på at han ville svart som Bjørnson: «fred er ei det beste, men at man noget vil.» Hans eget endelikt – for kong Håkons menns hånd – kom da også som et resultat av at han ikke forstod seg på en sterk kongemakt.

 

For å vende tilbake til der vi startet: det gir begrenset mening å bruke begrepene krig og fred når vi undersøker det norrøne samfunnet. Dette var et samfunn som var utpreget krigersk, men der konfliktene stort foregikk innenfor samfunnets normale rammer. Vår dikotomi mellom krig og fred må erstattes av en gråsone, der det verken er krig eller fred – eller begge deler på en gang.

 

Hans Jacob Orning er professor i middelalderhistorie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. Han arbeider for tiden innenfor prosjektet Nordiske «borgerkriger» i høymiddelalderen i et tverrfaglig og komparativt perspektiv, finansiert av Norges forskningsråd.

 

Sluttnoter


[1] Galtung, «Violence, peace, and peace research».

[2] Fritzner, Ordbog over det gamle norske sprog.

[3] Se for eksempel framstilling i Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet; Helle, Norge blir en stat.

[4] Lunden, Europa i krise: 1300-1500.

[5] Jfr. definisjon av borgerkrig i Store norske leksikon.

[6] Framstillinger av dette finnes i Bagge, From Viking Stronghold to Christian Kingdom; Moseng et al., Norsk Historie: 1: 750-1537.

[7] Sandnes og Hagland (red.), Frostatingslova, 1.

[8] Taranger (red.), Magnus Lagabøters Landslov, IV, 3.

[9] Den klassiske artikkelen om samkongedømmet er Bjørgo, «Samkongedøme kontra einekongedøme».

[10] Bagge, The Political Thought of the King's Mirror.

[11] Kongsspegelen, s. 108.

[12] Se f.eks. Paasche, Kong Sverre, s. 109-10; Johnsen, Fra ættesamfunn til statssamfunn, s. 88, 161.

[13] Om sakralkongedømmet, se Sundqvist, Freyr's Offspring. Så sent som i Håkon Håkonssons styringstid diktet skaldene om hvor fruktbar jorden var – kanskje en skaldekonvensjon, men like fullt vanskelig å forklare uten en forestilling om kongen som ansvarlig for «år og fred». Soga om Håkon Håkonsson, s. 45.

[14] Kongsspegelen, s. 109.

[15]Ibid., s. 108.

[16] Om Augustin, se Canning, A History of Medieval Political Thought, s. 39-43.

[17] Dette kom til å danne utgangspunkt for hele det intrikate og beryktede avlatssystemet som Luther hamret løs på fordi det var et skalkeskjul for kirkens grådighet ved å gjøre frelsen til salgs. Men avlatssystemet var mer enn det: det bunnet i en tanke om at mennesker ikke var så syndefullt fortapte at de ikke kunne forbedre seg.

[18] Tobiassen, «Tronfølgelov og privilegiebrev.»

[19]  Theodricus Munk, «Historien om de gamle norske kongene», s. 87.

[20] Gunnes, Erkebiskop Øystein.

[21] Mest rendyrket som perspektiv i Lassen, Odin på kristent pergament.

[22] Heimskringla 1, Prolog.

[23] Om dette samfunnet, se Jón Viðar Sigurðsson, Den vennlige vikingen; Miller, Bloodtaking and Peacemaking.

[24] Le Goff, «Les Mentalités: Une Histoire Ambiguë».

[25] Bagge, «Samfunnsbeskrivelsen i Heimskringla: Svar til Birgit Sawyer», s. 205.

[26] Om Snorre Sturlason, se artikkel om ham i Norsk biografisk leksikon.

[27] Kongsspegelen, s. 109.

[28] Fritzner, Ordbog over det gamle norske sprog; Bagge, Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla, særlig s. 90-100.

[29] Se note 8.

[30] Orning, «Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen».

[31] Pinker, The Better Angels of Our Nature. Selv om statene kriget nesten uavbrutt, jfr. Tilly, Coercion, Capital, and European States.

[32] Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære.

[33] Bagge, Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla.

 

 

 

Bibliografi

Andersen, Per Sveaas. Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800-1130. Bergen: Universitetsforlaget, 1977.

Bagge, Sverre. The Political Thought of the King's Mirror. Odense: Odense University Press, 1987.

———. Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla. Berkeley, California: University of California Press, 1991.

———. «Samfunnsbeskrivelsen i Heimskringla: Svar til Birgit Sawyer,» Historisk tidsskrift 73 (1994): 205-215.

———. From Viking Stronghold to Christian Kingdom: State Formation in Norway, C. 900-1350. København: Museum Tusculanum Press, 2010.

Bjørgo, Narve. «Samkongedøme kontra einekongedøme: ein analyse av norsk kjeldemateriale i historiografisk perspektiv». I Nye middelalderstudier: kongedømme, kirke, stat, red. Claus Krag og Jørn Sandnes. Oslo: Universitetsforlaget, 1983.

Canning, Joseph. A History of Medieval Political Thought: 300-1450. London: Routledge, 1996.

Fritzner, Johan. Ordbog over det gamle norske sprog. Kristiania, 1891.

Frostatingslova. Red. Jørn Sandnes og Jan Ragnar Hagland. Oslo: Samlaget, 1994.

Galtung, Johan. «Violence, Peace, and Peace Research». Journal of Peace Research, Vol. 6, No. 3 (1969), pp. 167-191

Gunnes, Erik. Erkebiskop Øystein: Statsmann og kirkebygger. Oslo: Aschehoug, 1996.

Heimskringla 1. Red. Steinar Schjøtt. Oslo: Samlaget, 1964.

Helle, Knut. Norge blir en stat: 1130-1319. Bergen: Universitetsforlaget, 1974.

Johnsen, Arne Odd. Fra ættesamfunn til statssamfunn. Oslo: Aschehoug, 1948.

Jón Viðar Sigurðsson. Den vennlige vikingen: vennskapets makt i Norge og på Island ca. 900-1300. Oslo: Pax, 2010.

Kongsspegelen. Red. Alf Hellevik. Oslo: Samlaget, 1978.

Lassen, Annette. Odin på kristent pergament: en teksthistorisk studie. København 2011.

Le Goff, Jacques. «Les Mentalités: Une Histoire Ambiguë.» I Faire De L'histoire, red. Jacques Le Goff og Pierre Nora, 76-94. Paris, 1974.

Lunden, Kåre. Europa i krise: 1300-1500. Oslo: Aschehoug, 1984.

Magnus Lagabøters Landslov. Red. Absalon Taranger. Oslo: Universitetsforlaget, 1962.

Meulengracht Sørensen, Preben. Fortælling og ære: studier i islændingesagaerne. Aarhus Universitetsforlag, 1993.

Miller, William Ian. Bloodtaking and Peacemaking: Feud, Law, and Society in Saga Iceland. Chicago: University of Chicago Press, 1990.

Moseng, Ole Georg, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen, og Erling Sandmo. Norsk Historie: 1: 750-1537. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.

Orning, Hans Jacob. «Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen - en revurdering.» Historisk tidsskrift 2 (2014): 193-216.

Paasche, Fredrik. Kong Sverre. Oslo: Aschehoug, 1966.

Pinker, Steven. The Better Angels of Our Nature: The Decline of Violence in History and Its Causes. New York: Viking, 2011.

Soga om Håkon Håkonsson. Red. Knut Helle, Oslo: Samlaget, 1963.

Sundqvist, Olof. Freyr's Offspring: Rulers and Religion in Ancient Svea Society. Uppsala: Uppsala Universitet, 2002.

Theodricus Munk, «Historien om de gamle norske kongene». I Norges historie, red. Astrid Salvesen. Oslo: Aschehoug, 1969.

Tilly, Charles. Coercion, Capital, and European States, A.D. 990-1990. Cambridge, Mass: Basil Blackwell, 1992.

Tobiassen, Torfinn. «Tronfølgelov Og Privilegiebrev.» I Samfunnsmaktene brytes, red. Andreas Holmsen og Jarle Simensen. Oslo: Universitetsforlaget, 1969.

Av Hans Jacob Orning (professor i middelalderhistorie, UiO)
Publisert 18. okt. 2019 13:50 - Sist endret 18. okt. 2019 13:50