KRONIKK: Plasten — En gullfisk i haidrakt?

Ved slutten av 2018 vedtok EU et forbud mot engangsplast som trer i kraft i 2020. Reelle bilder av plastfylte strandede hvaler og kvalte skilpadder setter tonen for samtidas meningsklang hva gjelder plast. Dagens noe unyanserte plastdebatt trenger samtidig en etterlengtet pustepause og et par reflekterte tilbakeblikk for å balansere dette.

Foto: Susan White/USFWS

«Når vi har en situasjon der du bærer fisken hjem i en plastpose det ene året, og så bærer plastposen hjem i fisken det neste, så er det klart at vi må jobbe hardt og jobbe raskt.»

Sitatet kommer fra EUs miljøkommissær Karmenu Vella. EUs nye forbud vil omfatte produkter som visse matvarebeholdere i plast, et utvalg drikkebeholdere og mer. Også i Norge vil en kjenne på de nye EU-målene, og representanter fra både MDG og SV var raske til å uttrykke sin begeistring for vedtakene.

 

Ett av vedtakene dreide seg blant annet om at 90% av alle drikkeflasker i plast skal gjenvinnes i løpet av 2030, skriver naturvernforbundet. For den gjengse forbruker kan det imidlertid være problematisk at ikke det skilles tydeligere mellom plasten i de dystopiske engangssugerørene og plasten «vi bruker på bilpanseret, slik at det trengs mindre bensin i tanken», slik det het i en Texacoreklame som inngikk i plasthistoriker Jeffrey Meikles forskning i 1995. Et dykk i plasthistorisk arkiv kan nyansere den overveiende negative klangen plasten har fått i dag. Det er bare å ta på seg snorkelen.

 

Plastflaskens grønne paradoks

Det er Finn Arne Jørgensen som retter lys mot hvilken rolle plasten har hatt for det norske pantesystemet. Lenge før plastglamouren inntraff de norske husholdninger ved 1950 var glass den vanligste oppbevaringen for drikke og andre forbruksvarer — en tradisjon norske bryggerier og andre produsenter fortsatt praktiserer. I lys av EUs nye direktiver er det ingen kalkulert spådom at glassflaskene står overfor en mulig renessanse. Personlig syns jeg «glasscola» smaker bedre enn «plastcola» — om dette er et samvittighetsspørsmål eller personlig smak vet jeg sannelig ikke lenger. Miljøspørsmålet i skyggen av plastflaskene er imidlertid noe paradoksalt. Plastflaskene står som soldater på rekke og rad i butikkhyllene fordi de ved inngangen til 1970-årene kjempet en miljøkrig på Stortinget da de utfordret en omstridt avgift på glassflaskene i tiårene før. Avgiften ga kjøperen eierskap til glassflaskene som dannet en opphoping i hjemmene og som til slutt endte opp i knust form på lekeplasser eller langs veikanter. En panteordning på glassflaskene hadde nemlig vist seg for kostnadsineffektivt tidligere, og ble gjenstand for ramaskrik blant en rekke miljøorganisasjoner på 1960- og 1970-tallet. Dette banet vei for den standardiserte plastflasken.

 

Den gjenvinnbare plastflasken fikk sitt store gjennombrudd ved midten av 1980-årene. Disse var lettere å transportere, betydelig sterkere og tok mindre plass enn den tunge, men svært skjøre glassflasken. Karbonavtrykket ble svakere da transportutslippene i tillegg gikk ned - en konsekvens av vektlette på flaskene. Plastflasken knuste med dette det gamle glassflaskesystemet. Til gjengjeld opplyste BBC i fjor at ca. 97% av alle norske plastflasker ble gjenvunnet og har med dette allerede gått forbi EUs krav som er satt til 2020. Plasten dro både panteordningen slik vi kjenner den i dag, EUs 90%-mål og paradoksalt flaskene og tomboksene i land. 

 

Telefon til folket!

En konsekvens i etterkrigsårene, før miljøspørsmålet, var at imiterte materialer av plast ble en viktig aktør i Einar Gerhardsens klassenedtonte velferds-Norge. Norske Elektrisk Bureau skal faktisk ha æren for verdens første telefonapparat fullstendig i plast - et uvurderlig materialskifte som revolusjonerte mange middel- og arbeiderklassehjem i Norge og verden over. Etter oljekrisen i 1973 var plasten derimot forvandlet til en syndebukk for overforbruket og miljøkrisen som ble virkelig. «Den er av plastikk» fikk nå en skammelig etterklang.

 

«Nei, materialet er brukt på en slik måte at en diger salatskål i gjennomsiktig plastic nesten kan gå for den reneste krystall» — het det i en artikkel om Tupperware fra 1954, som inngår i kildematerialet til forbrukshistoriker Christine Myrvang. Samtidig skulle også markedet i Norge vise seg svært fruktbart for disse fargerike plastbeholderne i etterkrigstiden nettopp på grunn av en ressursknapp okkupasjonstid noen år tidligere - de strenge matrasjonene hadde skapt en besparende matkultur i Norge. Tupperware-selskapene var på 1960-tallet et startskudd for kvinnelig entreprenørskap i et landskap svært fruktbart for besparelse — nistematen var jo for lenge siden godt plassert i norske tursekker. Enkelte norske forbrukshistorikere gir faktisk plastbeholderne fra Tupperware mye av æren for en mer økonomisk selvstendig hjemmeværende mor i 1960-årenes Norge. I USA ble det samtidig rapportert om gravide kvinner som inntektskilde i husholdningen — på grunn av de berømte tupperware-festene, som også var fleksibel sysselsetting for ufleksible mødre. Amerikanske medier beskrev tupperware-festene som en bevissthetsreisende aktør i feminismens gjennombrudd på 1960-1970 tallet.

 

«Offer for egen suksess»

Plastforsker Susie Jahren setter med dette ord på plastens skjebne. Plastdebatten er i høyeste grad nødvendig, men den trenger imidlertid et friskt pust og et øyeblikks refleksjon over mulighetene dette materialet har gjort virkelig. TV-eksteriøret består i dag av plast, ikke lenger mahogni eller teak, for at varslene om nakne regnskoger og kvalte skilpadder skal nå flest mulig. Jeg er i hvert fall takknemlig for blodposene i plast som revolusjonerte sykehus verden over ved 1950, den dagen jeg mot formodning trenger dette. Har plasten blitt det problemet med mest populær enighet i et hav av mange andre problemer? Ja, det var teflon i atombomben over Hiroshima, men teflonen trykket ikke på detoneringsknappen. Slik handlingskraft har verken teflon eller andre plastsorter.

 

Heldigvis har vi blodposene, da.

 

Minja Mitrovic er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo og medredaktør i Fortid.

Av Minja Mitrovic
Publisert 11. juni 2019 19:06 - Sist endret 22. aug. 2019 11:35