Sannhetsdebatten? Pytt

For snart tjue år siden kastet jeg meg inn i den såkalte sannhetsdebatten i Historisk tidsskrift fordi jeg var bekymret for en postmoderne trussel mot historiefaget. I dag tar jeg ikke trusselen på alvor lenger. Denne artikkelen forklarer hvorfor.

Først en rekapitulering: sannhetsdebatten på tusen tegn. Sannhetsdebatten 1998–2000 dreide seg først og fremst om hvorvidt historiske påstandssetninger er sanne (eller usanne) uavhengig av tid, rom og perspektiv. Det konvensjonelle synet er at sanne utsagn – i betydningen utsagn med et påstandsinnhold som stemmer overens med virkeligheten – er sanne uavhengig av hvem som formulerer dem, og på hvilket sted og til hvilken tid. Så forskjellige historikere som Ottar Dahl, Knut Kjeldstadli, Kåre Tønnesson og jeg selv forsvarte dette synet. Det ble utfordret av Erling Sandmos postmoderne, eller for å bruke hans eget uttrykk, radikale poststrukturalistiske syn. Sandmo anså utsagn – og sannhetsinnholdet i dem – som uavvendelig situerte, dvs avhengig av hvem som ytret dem, og hvor og når. Sandmo knyttet dette til Foucaults epistemebegrep, og hevdet at utsagn kun kan være «sanne» innenfor et gitt episteme eller kunnskapsregime. (Det siste er mitt begrep, ikke Sandmos eller Foucaults.) Sannhet blir dermed relativ – til ytringsposisjonen – i stedet for absolutt som i den konvensjonelle forståelsen.

 

Tor Egil Førland. Foto: UiO

I 2015–17 fikk sannhetsdebatten en epilog. Første avsnitt bestod av Sandmos bestselger Tid for historie. Der gjentar han, noe neddempet, mange av sine tidligere synspunkter.[1] Samtidig foretar han en vesentlig modifisering, ved å akseptere at man kan etablere absolutt sanne såkalte protokollsetninger: enkle observasjonsutsagn.[2] Denne erkjennelsen har stor betydning, for den rommer en kile som kan velte viktige deler av den muren som sannhetsdebatten rundt århundreskiftet så ut til å reise mellom Sandmo og de øvrige debattantene. Selv bidro jeg med to avsnitt til epilogen. Det første bestod av en fusjon og revisjon av mine gamle innlegg i debatten i min bok Values, Objectivity, and Explanation in Historiography i 2017.[3] Der gikk jeg imidlertid ikke inn den døra Sandmo åpnet i Tid for historie. Derimot prøvde jeg i mitt andre bidrag, artikkelen «(He’s lying): Presidenten, poststrukturalistene og behovet for aktive henvisninger», å skissere hva vi var – eller rettere sagt hva jeg tror vi er – enige og uenige om.[4] Som det fremgår av lange intervjuer med Sandmo og meg i UiB-studenttidsskriftet Replikk” i hhv 2016 og 2018, er avstanden mellom oss mindre enn man får inntrykk av ved å lese den opprinnelige sannhetsdebatten.[5] Den er nok også mindre enn vi trodde den gangen. Men helt enige er jeg redd vi ikke er.

 

Fakta er stand-in for sannheten. Når noe er sant, er det sant. Fakta kan derimot vise seg å ikke stemme likevel.

 

Jeg og de andre som forsvarte et konvensjonelt sannhetsbegrep mot det postmoderne angrepet i sannhetsdebatten, overreagerte. Sandmos alternative sannhetsbegrep utgjør ingen fare for historiefaget. Historikeren Sandmo bruker de samme kriteriene for å skille mellom troverdige og mindre troverdige kilder, representative og mindre representative data, gode og dårlige forklaringer som jeg og resten av historikerlauget gjør. Han er bare interessert i andre spørsmål. Spissformulert interesserer jeg meg for i livet i havet, mens han interesserer seg for folks forestillinger om livet i havet.

 

Et skoleeksempel

I den felles forståelsens og gjensidige respektens tjeneste skal jeg bruke litt tid på å forklare hva jeg mener med slutten av forrige avsnitt. Ett av mine metodologiske yndlingseksempler er historien om underet på Revsjøen som Finn Erhard Johannessen gjengir i sin lille bok «To vann og et under».[6] Kortversjonen er slik. To brødre dro i 1652 ut for å fiske på en liten holme i Revsjøen i Gudbrandsdalen, da båten deres drev av sted og de ble strandet på holmen uten mat, uten varme klær og uten håp om at noen ville komme og redde dem i tide til å hindre at kombinasjonen av sult og kulde tok livet av dem. Svømme kunne de ikke. Ifølge fortellingen som den mest skriveføre av dem skal ha skrevet etter at de ble reddet i siste øyeblikk, sørget imidlertid Gud for å holde liv i dem akkurat lenge nok ved å la det vokse fram fioler på en liten flekk av holmen – og for at det kom nye fioler på samme sted hver morgen enda brødrene hadde rensket jordflekken for blomster dagen før. (Fioler er spiselige, om ikke særlig næringsrike i små mengder.) Akkurat idet de helt avkreftet hadde lagt seg ned for å dø etter tolv dager på holmen, ble de funnet av letemannskaper fra hjembygda som hadde ant uråd da hunden til brødrene kom tilbake uten dem.

 

Kan det være sant at brødrene ble holdt i live av Gud på dette viset, spør Johannessen. Han lurer altså på hva som virkelig hendte – og konkluderer med at slike undre, selv i så beskjeden skala, harmonerer så dårlig med hva vi ellers vet om hvordan verden fungerer, at vi ikke kan tro på Guds inngripen. (Han sier altså ikke at vi ikke kan tro på Gud.) Johannessens korte analyse er et skoleeksempel i historisk kildekritikk, og burde leses av alle historiestudenter.

 

Spissformulert interesserer jeg meg for i livet i havet, mens [Sandmo] interesserer seg for folks forestillinger om livet i havet.

 

Meg bekjent har Erling Sandmo aldri befattet seg med revsjømirakelet – hvilket nesten er litt synd, siden jeg tror det ville passe ham som hånd i hanske. Sandmo ville vært uinteressert i årsakene til at brødrene faktisk overlevde: om det forklares best overnaturlig, som brødrene gjorde, eller naturvitenskapelig, som Johannessen gjorde. Han ville brukt fortellingen til å vise hvordan det i datidens forestillingsverden var en selvfølge at Gud kunne gripe inn og redde enkelte menneskeliv, mens andre måtte redde seg selv. Gud var like selvfølgelig aktivt virkende i verden som tyngdekraften – eller kanskje mer, siden tyngdekraften kunne ingen forklare (vi kan det vel knapt i dag), men Gud kunne man forstå sånn noenlunde med kirkens eller Bibelens hjelp, selv om Herrens veier er uransakelige. For de mirakuløst reddede brødrene og deres samtid var det sant at de ble reddet ved et Guds under, ville Sandmo si. Han ville avvist spørsmålet om hvordan de virkelig overlevde. Mirakelet – om enn lite – var sant for dem.

 

Jeg (og Johannessen og Dahl og Kjeldstadli og Tønnesson) ville sagt at brødrene og deres samtid holdt den mirakuløse redningen for selvfølgelig sann, men at sannheten om hvordan de overlevde må være en annen enn Guds inngripen, siden slike overnaturlige forklaringer ikke kan være sanne. For forståelsen av tankelivet til brødrene og deres samtid, spiller det liten rolle hvilken formulering som velges, så sant vi tar aktørenes forestillinger på alvor som deres faste og velbegrunnede overbevisning. Sandmo og hans likesinnede vil trolig mene at det er vanskelig å yte aktørenes forestillinger – og dermed aktørene selv – full rettferdighet dersom vi ikke kan si at overbevisningen deres var sann for dem. Jeg vil si – som i 2000 – at dersom vi skal formulere oss slik, trenger vi et nytt begrep (sant*) for å beskrive det som er sant for alle. I stedet for å bruke etablerte begreper på måter som skaper forvirring og gir oss behov for nye begreper, bør vi heller bruke de begrepene vi har, nyansert og presist. Men dette er kun en uenighet om semantikk – hva ordene betyr – ikke om historie eller filosofi. Og ikke om verden. Det er bare ord.

 

Fortryllelsen er borte

I doktoravhandlingen og artiklene for tjue år siden formulerte Erling Sandmo seg på en måte som fikk meg og andre til tro at mer stod på spill. Kanskje trodde han det selv også. Han formulerer seg forsiktigere, men ikke helt ulikt i Tid for historie. Men historikeren Sandmo utgjør ingen trussel mot konvensjonell historieforskning. Selv om jeg ikke kjenner Sandmos trosliv i detalj, kjenner jeg ham godt nok til å vite at hans verdensbilde ikke er særlig mer magisk enn mitt. Vi er begge vokst opp i Vesten (Norden) på slutten av 1900-tallet, vi er utdannet på et sekulært universitet, og vi kan ikke fri oss fra vår egen tids og vårt eget miljøs naturvitenskapelige forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen. Et visst spillerom finnes riktignok, men det omfatter ikke (annet enn metaforisk) tro på hekser og åndemaning. Vi befinner oss innenfor det Max Weber kalte rasjonalitetens jernbur – i alle fall som historikere. (Hva vi gjør i lønnkammeret – for ikke å si bønnkammeret – er en annen sak, som spiller mindre rolle i denne sammenheng. På kontoret er vi alle ateister.[7])

 

Førmoderne mennesker hadde nok også et visst spillerom for hva de kunne tenke. Hvor stort det rommet var, kan det være delte meninger om, men det er liten tvil om at ulike åndevesener – fra Gud til demoner og smådjevler – hadde mye plass i folks forestillinger før Kopernikus, Newton og Darwin drev åndene ut av den materielle verden og forviste dem til en epifenomenologisk skyggetilværelse: uten mulighet til å innvirke på det virkelige liv. Etter hvert drev dessuten filologisk kildekritikk Guds skrivende hånd ut av Bibelen. I dag er djevlene fordrevet og Gud død. Selv ikke Erling Sandmo på sitt mest elegante kan stappe ånden tilbake i flasken og gjenskape fortidens fortryllelse.

 

Vi var flere som ble forferdet da Sandmo utfordret det konvensjonelle sannhetsbegrepet for tjue år siden. I dag ville jeg vært mindre engstelig, men også mer avvisende. Verken Sandmo eller andre mener for alvor at sannheten er situert: at sannhetsinnholdet i utsagn avhenger av hvem som snakker eller skriver. Det er kun en retorisk posisjon. I det øyeblikk man oppfatter holdningen som alvorlig ment, blir Sandmo og hans meningsfeller selvrefererende inkonsistenser på to ben: folk som med sine handlinger motsier og dermed undergraver sine utsagn, f. eks. ved å si høyt og tydelig at man har mistet stemmen. Slike er det umulig å diskutere med. Det paradoksale er at siden holdningen ikke er alvor, men kun en retorisk posisjon, er det heller ingen grunn til å diskutere den. I stedet for å trekke sverdet, kan man trekke på skuldrene.

 

Jeg vil si – som i 2000 – at dersom vi skal formulere oss slik, trenger vi et nytt begrep (sant*) for å beskrive det som er sant for alle.

 

Hvor stort er tolkningsrommet?

Når ideen om situert sannhet er avslørt som en retorisk posisjon som ikke kan tas på alvor fordi talspersonene ikke kan holde fast ved den uten selvrefererende inkonsistens, koker realiteten i sannhetsdebatten ned til et spørsmål om hvor solid fundament protokollsetninger gir for historisk teoridannelse. Et annet ord for slike setninger om fortidige fenomener er historiske fakta: setninger om fortiden som alle som skjønner meningsinnholdet og kjenner konteksten til, anser som udiskutabelt sanne. Hvor fast grunn gir historiske fakta for å etablere andreordens teorier eller tolkninger av typen forklaringer, fortellinger eller synteser?

 

Før vi svarer på det, kan det være verd å presisere at selv setninger som alle som skjønner meningsinnholdet og kjenner konteksten til, anser som udiskutabelt sanne – altså det jeg nettopp har definert som fakta – ikke med sikkerhet er sanne. Alle sammen kan ta feil. Det er det som skiller sannhet fra fakta. Fakta er stand-in for sannheten. Når noe er sant, er det sant. Fakta kan derimot vise seg å ikke stemme likevel.

 

Tilbake til protokollsetningene, altså utvilsomt sanne observasjonsutsagn som f eks: «Det står et tent juletre i stua foran meg når jeg skriver denne setningen». Historien er full av slike setninger. En utfordring er at sannhetsinnholdet i én forstand aldri kan sjekkes fullt ut, siden observasjonssituasjonen tilhører en ugjenkallelig tapt fortid. Tilværelsen har verken revers eller repeat. Men i en rekke tilfeller er kildene gode nok til at verken Sandmo eller jeg eller andre historikere tviler på sannhetsgehalten i utsagn som «Julius Cæsar var romersk keiser» eller «Jan Hus ble brent som kjetter». Noen ganger har vi tilstrekkelig mange slike kilder til å etablere sikre oversikter over forholdsvis omfattende hendelsesforløp. Særlig for nyere tid kan slike oversikter bli både finmaskede, lange og brede. Mye av krigshandlingene 1939–45 er for eksempel beskrevet i stor detalj. Samtidig er nettopp krigen et godt eksempel på hvor stort rom for ulike tolkninger (teorier, synteser, fortellinger, forklaringer) slike beskrivelser gir. Ofte gir sanne beskrivelser (eller strengt tatt beskrivelser som alle holder for sanne) rom for svært forskjellige tolkninger med omtrent like godt feste i kildene. Noen ganger – ikke rent sjelden – kan tolkningene være så forskjellige at de fremstår motstridende. For å vurdere og velge mellom slike tolkninger, er sannhetsinnholdet i kildene til liten hjelp. Det er helt andre faktorer som avgjør hvilke tolkninger vi foretrekker. Dermed er vi så langt unna sannhetsdebatten at det ikke har noe å gjøre i denne artikkelen.[8] Men la sannhetsdebatten hvile i fred. Den var en overreaksjon på en retorisk posisjon. Vi har viktigere ting å bruke kreftene på.

 

Tor Egil Førland er både instituttleder for Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) og professor ved Universitetet i Oslo. Han var deltagende i den såkalte Sannhetsdebatten som foregikk på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. 

 

 

[1] Erling Sandmo: Tid for historie: En bok om historiske spørsmål (Oslo: Universitetsforlaget, 2015), s. 181–208.

[2] Ibid., s. 185–186 og 207–208.

[3] Tor Egil Førland: Values, Objectivity, and Explanation in Historiography (New York: Routledge, 2017), kap. 3, s. 65–85, ”Witches Cannot Fly: A Critique of the Notion of Situated Truths”.

[4] Idem: «(He’s lying): Presidenten, poststrukturalistene og behovet for aktive henvisninger», Historisk tidsskrift 96, nr. 4 2017 (495–506), spes. s. 498–499.

[5] «Fra sannheten til sannheter: Postmodernismen i historiefaget. – Intervju med Erling Sandmo», Replikk” nr 42 (2016), s. 8–17; «Tilbakeblikk på sannhetsdebatten», Replikk” nr 45 (2018), s. 10–16. Det sistnevnte nummeret er et temanummer om sannhet.

[6] Finn Erhard Johannessen: «To vann og ett under: Revsjøenes historie» (Lillehammer, ingen forlegger, 1988).

[7] Jeg går nærmere inn på dette i Førland, Values, kap. 7, s. 150–167, «Acts of God? Miracles and Scientific Explanation».

[8] For utdyping se Førland, Values, kap. 4, s. 86–109, «In Defense of Objectivity: Facts and Theory Choice in Historiography».

Av Tor Egil Førland (Instituttleder (IAKH) og professor i historie, Universitetet i Oslo)
Publisert 19. mars 2019 12:59 - Sist endret 19. mars 2019 16:25