En alternativ verden i det polariserte USA

Alternative medier er i dag et utbredt fenomen i USA, spesielt på amerikansk høyreside. Medieuniverset består ikke bare av TV-kanalen Fox News, men lever gjennom radio, nettsider, lokal-TV og sosiale medier. Det vokste imidlertid ikke frem over natten, og er et resultat av en villet politikk over tid. Dette er en beretning om hvordan det skjedde.

Ben Shapiro på Conservative Political Action Conference (CPAC) i National Harbor, Maryland i februar, 2018. Foto: Gadge Skidmore

Den 34 år gamle Ben Shapiro er et talerør for unge, konservative amerikanere. Med sin raske tale og en evne til å levere intellektuelle resonnementer på stående fot er Shapiro en arvtager til en av de mange kongene av konservative nyheter, som radioverten Rush Limbaugh eller TV-figuren Sean Hannity. Allerede som 17-åring var Shapiro fast på radioen, og før han fylte 22, hadde den tidligere Harvard-studenten skrevet to bøker med de slagkraftige titlene Brainwashed: How Universities Indoctrinate America's Youth og Porn Generation: How Social Liberalism Is Corrupting Our Future. Det er ikke vanskelig å se for seg at Shapiro bruker mye av tiden på luften til å kritisere venstresiden.[1] I dag er han programleder for podcasten The Ben Shapiro Show og redaktør av nyhetssiden The Daily Wire. Den unge mediestjernen er kvass og sarkastisk. Latterliggjøring er hans fremste våpen, og folk elsker det. Shapiro er ikke redd for kontrovers, og han er blitt kjent for å reise rundt på liberale amerikanske universiteter for å debattere med meningsmotstandere. Han skiller seg noe ut fra andre i sin sjanger ved å være kritisk mot Donald Trump, men temaene han tar opp, er en forutsigbar blanding: statens makt, hjemmeundervisning, LHBT-samfunnets påvirkning, abort, våpeneierskap og så videre.

 

Shapiro er en av mange radio- og TV-stjerner som tjener svært godt på et konservativt medieøkosystem som bare vokser seg større og større. Mens fjernsynskanalen Fox News gjerne betraktes som den fremste representanten for denne sjangeren, er kanalen bare toppen av isfjellet. Shapiros podcast, for eksempel, blir lastet ned 15 millioner ganger i måneden.[2] I tillegg opptrer han regelmessig som kommentator på flere TV-kanaler og har selvfølgelig sin egen Facebook-side. Konservative nyheter er «big business», som gjennom ulike medieflater når et titalls millioner amerikanere hver dag. Denne bransjen har blomstret ved å gi republikanske politikere et talerør for anklagen om at alle etablerte medier er venstrevridd – og at de konservative kanalene er de eneste som gir folk hele sannheten. Det konservative medieuniverset har tjent store penger på daglig å undergrave resten av pressens (les: konkurrentenes) integritet. Resultatet er blitt at konservative amerikanere har en dyp mistro til de aller fleste av landets store nyhetskilder.[3]

 

Konservative nyheter er «big business», som gjennom ulike medieflater når et titalls millioner amerikanere hver dag.

 

Konservative nyhetsformidlere er en kategori av det jeg kaller «alternative medier». Dette er nyhets- og meningsformidlere som ikke legger skjul på sitt ideologiske ståsted, og som forsøker å nå smalere segmenter av mediemarkedet – især demokrater eller republikanere som gjerne konsumerer nyheter fra partiske kilder. Fremveksten av slike alternative kanaler har ført til en fragmentering av det amerikanske mediebildet og er en del av forklaringen på hvordan USA er blitt så splittet.

 

«Liberale medier» har ikke lykkes like godt som konservative medier. Flere har prøvd. Nettsiden HuffPost var populær under presidenttiden til Bush jr., men har tapt både lesere og rykte de siste ti årene. «Liberal snakkeradio» har aldri tatt av. Kanalen Air America prøvde midt på 2000-tallet å lage et marked for denne sjangeren, men gikk konkurs i 2010. I flere år har riktignok TV-komikere som John Stewart, Steven Colbert og John Oliver gjort stor suksess med bitende politisk satire, men de har aldri forsøkt å være seriøse nyhetsformidlere. Forklaringen kan være at liberale velgere, i motsetning til sine politiske motparter, har tillit til vesentlig flere av de etablerte nyhetskildene. De lytter velvillig til NPR, USAs versjon av NRK Radio, eller leser storaviser som New York Times og Washington Post. En mer spesifikk forklaring som gjelder for minoritetsgrupper i USA som i stor grad stemmer på demokratene, er at de gjerne foretrekker kanaler som kjører innslag rettet mot afroamerikanere, eller spanskspråklige programmer. Dette betyr ikke at slike medier ikke kan gjøre det stort på venstresiden, og som vi skal se senere i teksten, er det tendenser til at flere liberale velgere foretrekker nyheter fra vennligstilte kilder.

 

USAs mest betrodde mann

For å forstå fremveksten av alternative medier må vi et godt stykke tilbake i tid. 20. juli 1969 gjennomførte amerikanerne historiens første månelanding. En helt verden fulgte med da astronauten Neil Armstrong sendte sin berømte uttalelse tilbake til jorden: «Et lite steg for et menneske, men et stort steg for menneskeheten». Det var nyhetsankeret Walter Cronkite som formidlet uttalelsen videre til en hel verden. Hver dag brakte den dyptloddende, tydelige Cronkite nyheter til millioner av amerikanske hjem. Det fantes kun et fåtall TV-kanaler på denne tiden, og Cronkite var kjent over hele landet. Ifølge meningsmålinger var han «USAs mest betrodde mann», og programlederen var mer beundret av folket enn politikere, sportsstjerner og kjendiser. Cronkite var et amerikansk ikon i en periode der mesteparten av folket hadde høy tillit til media. Da Cronkite sto på toppen av karrieren, mente hele 78 prosent av republikanerne og 64 prosent av demokratene at media opptrådte rimelig mot begge sider av politikken.[4]

 

Slik tillit til media har ikke vært normen i amerikansk historie. Under selvstendighetskrigen fra 1775 til 1783 ble pressen delt mellom de avisene som støttet opprøret, og dem som ønsket at koloniene skulle forbli lojale mot den britiske kronen. I den nyetablerte nasjonen USA la avisene seg tett opptil de ulike partiene og fungerte som talerør for politikerne. På midten 1800-tallet fikk de politiske avisene konkurranse av tabloide aviser. Folk flest fikk øynene opp for nyheter. Mot slutten av århundret eksploderte interessen, og antall aviser og lesere økte kraftig. Mange av disse avisene formidlet primært sensasjonelle nyheter, sladder, og kriminalsaker. Samtidig krympet den politiske pressen.

 

En ung leser av The Washington Post i 1969. Foto: Wikimedia Commons

Utover 1900-tallet gjorde de politiske nyhetene et comeback. Det ble vanlig å merke artikler med journalistenes navn, for å gjøre forfatteren ansvarlig for teksten. I 1930 hadde antallet avislesere økt til 40 millioner, og pressens makt økte i tritt med antall lesere. På 1960- og 70-tallet var mange av den oppfatning at journalistene hadde det beste utgangspunktet for å gi en rettferdig og balansert dekning av samfunnet.[5] New York Times og Washington Posts dekning av de såkalte Pentagon Papers, en rekke graderte dokumenter som omtalte USAs rolle i Vietnam, understreket pressens rolle som den fjerde statsmakt. Washington Posts utrettelige kamp for å avsløre Watergate-skandalen likeså.

 

I denne perioden nøt trolig pressen respekt av to grunner: Det var en tid karakterisert av relativt lav konkurranse mellom nyhetsformidlere, noe som ga rom og tid til å konsentrere seg om de store sakene. Som jeg beskriver i boken Det amerikanske marerittet, var dette dessuten en tid der de politiske partiene var relativt lite polarisert, hvilket betydde at politikerne brukte mindre tid på å kritisere media.[6]

 

Høyresidens anklage har alltid vært at media er venstrevridd i sin dekning av nyhetene, og at befolkningen dermed tar politiske valg på sviktende grunnlag.

 

En bevisst svertekampanje

1960- og 70-årene representerte et høydepunkt for pressens popularitet i USA, men det var også her man så tegn til en fremtidig fragmentering. Barry Goldwaters 1964-kampanje delte ut pins til journalister med den hånlige påskriften «Eastern Liberal Press». Goldwater og hans konservative meningsfeller mente at både republikanernes moderate fløy og journalister tilhørte en elite fra østkysten. De var ikke de eneste som trodde dette. I 1968 organiserte demokratene et kaotisk årsmøte i Chicago, som endte med rabalder inne i møtesalen og opptøyer i gatene utenfor. Konservative seere fra hele landet reagerte mot flere av TV-kanalene, og påsto at mediene hadde underkommunisert hvor voldelige demonstranter hadde oppført seg.[7] I 1969 anklaget Richard Nixons visepresident, Spiro Agnew, TV-kanalene for å gi en ensidig dekning av politikken. I talen beskrev han kommentatorene og programlederne som en New York- og D.C.-basert «eliteklikk» som levde i en verden ulik fra resten av USA. Agnew måtte etter hvert gå av på grunn av korrupsjonsanklager, men påstanden hans er siden blitt gjentatt, og modifisert, flere ganger av nasjonale politikere fra det republikanske partiet. Newt Gingrich foretrekker betegnelsen «elite media», mens visepresidentkandidaten Sarah Palin liker «lamestream media» best. Trump bruker kontinuerlig uttrykket «fake news media», og han har ofte uttalt at media er en fiende av folket. Dette er bare de mest kjente betegnelsene. Konservative medier gjentar denne negative omtalen med jevne mellomrom. Man kan sjelden skru på Fox News uten å høre noen, både programledere og gjester, slenge ut betegnelser som «liberal media», eller «the anti-Trump, leftist media establishment».[8]

 

Høyresidens anklage har alltid vært at media er venstrevridd i sin dekning av nyhetene, og at befolkningen dermed tar politiske valg på sviktende grunnlag.[9] Følgelig trengs det konservative kanaler for å balansere et skeivt virkelighetsbilde. For å rette på denne «ubalansen» har republikanske politikere flere ganger endret spillereglene. Kringkasting i USA reguleres av The Federal Communications Commission (FCC). Denne komiteen består av fem medlemmer som utpekes av presidenten og godkjennes av senatet, hvorav maks tre medlemmer kan være fra samme parti. Under Ronald Reagans presidentperiode fikk republikanerne flertall i FCC og fjernet loven som ble kalt The Fairness Doctrine.[10] Reguleringen krevde at alle rikskringkastere måtte bruke en viss andel av radiotiden til å ta opp kontroversielle temaer som var av interesse for offentligheten. I tillegg måtte kanalene representere begge sider av en gitt sak under sending, og forberede sendingene sine i henhold til god presseskikk. Begrunnelsen for reglene var at USA tidligere hadde så få kanaler at det var behov for statlig inngripen for å sikre at viktige temaer ble debattert, og at ulike synspunkter kom frem. Innen 1980-tallet mente republikanerne at dette ikke lenger var et problem. Ved å fjerne hindringene for ensidige fremstillinger av politiske nyheter åpnet regelendringen døren for et nytt medium: «snakkeradio».

 

Rush Limbaugh og Fox News

I dag lytter over halvparten av amerikanere til radio hver dag.[11] Selv om mange primært lytter til musikk eller sport, er såkalt snakkeradio et populært fenomen. Dette er en sjanger med timelange sendinger som blander musikk med meningsutveksling mellom en programleder og innringere. Innenfor snakkeradio-markedet har over 90 prosent av programmene en konservativ vinkling, og flere millioner lytter daglig til slike innslag.

 

Limbaugh er kjent for å sine kontroversielle utsagn. I 2012 kalte han en ung kvinne for hore på luftem, etter at hun hadde uttalt seg offentlig om at helseforsikringer burde dekke prevensjon.

 

Rush Limbaugh er snakkeradioens konge og har vært det i over 30 år. I likhet med de fleste andre i samme bransje pleier han å snakke om politikk, ofte i en populistisk, konservativ og krass tone. Å sjokkere er ofte et mål for radioverten. Allerede på 1990-tallet hadde han tatt i bruk betegnelser som «feminazis» og «environmental wackos» og «commie liberals».[12] Avskaffelsen av Fairness-regelverket hjalp Limbaugh til å nå flere lyttere med sitt radiokonsept, men han ble også hjulpet på vei av teknologien. Mens små, lokale radiokanaler tidligere måtte ha egne programledere, ga nye sendemuligheter på 1990-tallet dem anledningen til å hente inn nasjonale programmer, for en brøkdel av kostnadene. I tillegg ble musikk lettere tilgjengelig gjennom internett, og dermed trengte radiokanalene noe å fylle flatene med. For lokale kanaler var Limbaugh et godt alternativ, siden han fylte sendetid og allerede hadde tiltrukket seg mange lyttere.

 

Den konservative programlederen fikk i tillegg hjelp fra Washington. I 1996 deregulerte republikanerne i Kongressen, med Newt Gingrich i spissen, eierforholdene i radiomarkedet. Tidligere kunne private aktører kun eie 24 kanaler nasjonalt, men republikanerne fjernet denne maksgrensen. Markedet ble raskt konsolidert etter at noen få aktører kjøpte flere tusen kanaler. Den største av disse var selskapet Clear Channel, eid og styrt av Texas-baserte konservative ledere med nære bånd til Bush-familien.[13] Reformene sikret dermed at konservative radiostemmer som Rush Limbaugh plutselig nådde flere millioner nye lyttere.

 

Tretti år etter debuten er Rush Limbaugh fortsatt på luften to–tre timer daglig. Ifølge ham selv lytter 27 millioner amerikanere til showet hans hver dag. Det gjør ham til den mest populære radioverten i USA, med et program som sendes på over 600 lokale kanaler.[14] Limbaugh er kjent for å sine kontroversielle utsagn. I 2012 kalte han en ung kvinne for hore på luften, etter at hun hadde uttalt seg offentlig om at helseforsikringer burde dekke prevensjon. I 2016 var det mange som klødde seg i hodet da Limbaugh hevdet at Obama-administrasjonen prøvde å kanalisere statlige midler til lesbiske bønder, med mål om at disse skulle invadere konservative distriktsområder.[15]

 

Limbaughs popularitet har dalt noe de siste årene, men det betyr ikke nødvendigvis at appetitten for hans sjanger har sunket. Forklaringen er nok heller at alternative medier har spredt seg til nye flater, i første rekke fjernsyn og internett.

Megyn Kelly fra Fox News, her i vennlig tale med Russlands president Vladimir Putin. Foto: Wikimedia Commons.

 

Det var den australske mediemogulen Rupert Murdoch som på 1990-tallet tok initiativ til en konservativ TV-kanal i USA. Murdoch bygde sitt medieimperium i Australia og Storbritannia før han kjøpte seg inn på det amerikanske avismarkedet. Australieren var politisk konservativ og misfornøyd med dekningen som ble gjort av de amerikanske vennene hans på høyresiden, og derfor startet han Fox News. Nyhetskanalen promoterte seg selv med slagordet «Fair and Balanced» for å illustrere at dette ikke handlet om en høyrevridning, men en dreining tilbake mot midten fra en dominerende, liberal medieelite.[16] Murdoch fulgte samme lærebok som både senatoren Barry Goldwater og visepresidenten Spiro Agnew.

 

Fox News gikk inn i et marked som var dominert av kanalene CNN og MSNBC. Grunnleggeren av CNN, Ted Turner, ønsket konkurransen velkommen og erklærte med et smil om munnen at han så frem til å knerte Murdoch som en liten bille.[17] Turner undervurderte konkurrenten kraftig; Murdoch ansatte nemlig den republikanske strategen Roger Ailes til å lede den nye kanalen. Ailes startet karrieren i TV-bransjen, men ble raskt tatt inn i varmen av Richard Nixon, etter å ha møtt presidenten under innspillingen av et program. Den unge TV-produsenten Ailes ble Nixons guide til mediet og jobbet deretter både for Reagan og Bush. [18] En periode produserte han Rush Limbaughs radioshow.

 

I en studie fra 2017 påstås det at Fox News’ dekning av presidentvalgene i 2004 og 2008 resulterte i at republikanerne fikk opptil flere prosentpoeng større oppslutning på valgdagen.

 

Den nye Fox News-sjefens yrkesfilosofi var enkel og ble illustrert av en kort anekdote han likte å fortelle: To politiske kandidater står på en scene. Den ene kandidaten presenterer en løsning på Midtøsten-konflikten. Den andre kandidaten tryner og faller ned i orkestergraven. Hvem vil vinne debatten, ifølge Ailes? Kandidaten som falt i orkestergraven, selvfølgelig. Han eller hun vil få størst TV-dekning, og nøkkelen til å vinne mediekampen er å skape mest blest, uansett tema. Med denne filosofien gjorde Ailes braksuksess: På ti år steg seertallene til Fox News med 570 prosent. Med ett hadde kanalen dobbelt så mange seere som CNN, og den har siden beholdt førsteplassen som nyhetskanalen på kabel-TV.

 

Fox News har fått en viktig posisjon på den amerikanske høyresiden. I 2014 oppga hele seks av ti av seerne at de identifiserte seg som republikanere, mens kun et fåtall oppga at de var demokrater. I en studie fra 2017 påstås det at Fox News’ dekning av presidentvalgene i 2004 og 2008 resulterte i at republikanerne fikk opptil flere prosentpoeng større oppslutning på valgdagen.[19]

 

Fjernsynskanalens makt nådde nye høyder før presidentvalget i 2016, mye takket være Donald Trump. Med unntak av en kort feide med Fox-programleder Megyn Kelly under valgkampen har Trump gjort det tydelig at Fox News er hans foretrukne kanal. Presidenten har regelmessig kontakt med programlederen Sean Hannity, som fungerer som en uoffisiell rådgiver for ham.[20] Mannen i Det hvite hus twitrer dessuten regelmessige oppfordringer til å se ulike sendinger, spesielt hans eget favorittprogram Fox and Friends. Oppfordringene toppet seg noen måneder ut i presidentperioden, da Trump på et velgermøte siterte en Fox-sak på en måte som fikk det til å fremstå som at Sverige nylig hadde opplevd et terrorangrep. Svenskene klødde seg i hodet, og pressetalssjefen Sarah Huckabee Sanders måtte trå til for å forklare at presidenten ikke hadde referert til et spesifikt terrorangrep, men til en versjon av det enkelte norske politikere har kalt «svenske tilstander». Inntrykket man satt igjen med, var at den amerikanske presidenten ukritisk gjentok påstander han hadde hørt fra Fox News. Den amerikanske presidenten var nå et talerør for Fox News, ikke omvendt.

 

Tross mye makt har ikke Fox News monopol på konservative seere. Som vi så tidligere i teksten, foregikk det en konsolidering av radiomarkedet på 1990-tallet, og det samme skjedde i TV-verdenen. Det utnyttet den konservative mediegruppen Sinclair Broadcast Group, som anskaffet seg over 200 lokale fjernsynskanaler. Dette har gitt gruppen vesentlig rekkevidde, og mulighet til å påvirke samfunnsdebatten. Eierne har ikke vært fremmede for å sende åpenbare politiske budskap til seerne sine og lokale stasjoner som stritter mot å videreformidle disse, må ta konsekvensene. I 2004 sparket mediegruppen en redaktør som nektet å publisere en dokumentar under nyhetsfanen til sin lokale TV-stasjon. Dokumentaren var ensidig kritisk mot demokratenes presidentkandidat John Kerry.

 

Til tross for at denne hendelsen førte til mye kritikk, har ikke gruppen endret seg stort. Sinclair distribuerer regelmessig nyhetsklipp eller talepunkter til lokalsendinger over hele landet. På denne måten når de ut til svært mange seere, for lokal-TV er det mediet flest amerikanere bruker til å få nyheter fra. Nylig har flere kritikere rettet søkelyset mot en trend der Sinclair Broadcast Group fyller de nevnte talepunktene med Trump-vennlige linjer til sine lokale nyhetsankre, og krever at disse blir lest opp.[21] I videoer som har slått sammen klippene, ser man den orwellske effekten det får når et titalls programledere leser opp nøyaktig de samme GOP-vennlige linjene. Et pro-Trump budskapet spres for alle vinder, men man ser sjelden hele bildet fordi det distribueres på enkeltkanaler.

 

Donald Trump under Conservative Political Action Conference i 2013. Foto: Wikimedia Commons

Det finnes ikke sammenlignbare aktører med Fox News eller Sinclair Broadcast Group på venstresiden. Makten til det konservative medieuniverset på radio og fjernsyn er unikt for høyresiden. Samtidig ser man tendenser som kan føre til en lignende utvikling på venstresiden. TV-kanalen CNN, som vanligvis driver god journalistikk, har etter min mening latt seg rive med i noe av sin dekning av Trump-administrasjonen. Litt av forklaringen ligger i at Trump har flyttet vår virkelighetsforståelse ut av rammeverket det hadde tidligere, noe som kan gjøre det utfordrende for enhver seriøs nyhetsformidler å dekke ham. Trumps påstand fra våren 2017 om at Obama telefonovervåket valgkampanjen hans, er et godt eksempel. Dette var en absurd anklage som åpenbart ikke hadde rot virkeligheten, og da er det vanskelig å dekke den på en seriøs måte. Like fullt er det skadelig for CNNs rolle som objektiv nyhetsformidler når kjente programledere som Erin Burnett og Don Lemon raljerer over Trump på luften – da kan de fort, med litt velvilje, tolkes som motstykker av Sean Hannity og andre. Lillebror MSNBC er hakket verre. Frokost TV-vertene Mika Brzezinski og Joe Scarborough (som på 1990-tallet satt i representantenes hus for republikanerne) har i lang tid ligget i åpen konflikt med sin tidligere venn Donald Trump. De to programlederne og presidenten har utviklet et slags symbiotisk forhold, der Mika og Joe erter på seg Trump, som ofte følger med på programmet. Presidenten svarer ved å twitre om innslaget, som Morning Joe da slår opp som en ny sak neste gang de er på luften. Et slikt avhengighetsforhold er i stor grad med på å bekrefte verdenssynet til høyresiden om at etablerte mediekilder er venstrevridd.

 

Det meste av norsk presse følger gode retningslinjer i sin dekning av politiske nyheter. Debatter modereres gjerne enten av en kritisk journalist, eller har innslag av eksperter som kan arrestere aktører på begge sider. I USA har kanalene gått bort fra dette. På de største amerikanske kanalene har kommentatorer en annen rolle enn i Norge. Sjelden ser jeg noe mer frustrerende enn CNNs daglige debatter med syv–åtte mennesker i panelet, fordelt på to lag (hvert lag med sin støttende, halvobjektive ekspert). De to sidene skjuler ikke at argumentene de bruker, er hentet rett fra partiboken, og debatten blir en forutsigbar affære der seerne får bekreftet sine egne politiske posisjoner. På grunn av de mange deltakerne i panelet, og de mange reklamepausene, griper moderatoren sjelden inn for å sette noen fast hvis de overdriver eller lyver. Resultatet er at man som seer enten sitter igjen med det samme inntrykket som da man skrudde på fjernsynet – eller at man bare blir forvirret av hva som egentlig er sant.

 

Digital polarisering

Fremveksten av radio og TV-kanaler med en konservativ eller en liberal vinkling har vært dårlig nytt for samfunnsdebatten i USA. Alternative medier når millioner hver eneste dag, og er blitt ekkokamre som tillater folk å få bekreftet sine egne meninger heller enn å oppdatere seg på nyheter. Dette gjelder spesielt for konservative velgere, som ifølge ulike meningsmålinger benytter seg av svært få kilder. Radio og TV har spilt en viktig rolle i denne utviklingen, men internett og sosiale medier dro det i en enda mer negativ retning.

 

Lørdag kveld 17. januar, 1998 slapp en ung blogger ved navn Matt Drudge en bombe fra soverommet sitt i Hollywood. Ved et enkelt tastetrykk avslørte Drudge Monica Lewinsky-skandalen og sørget for at Bill Clintons andre presidentperiode i første rekke handlet om Lewinsky. Drudges scoop påvirket ikke bare presidenten, men endret måten nyheter ble formidlet på. Nettsiden hans ble populær ved å lenke til andres artikler, og da ikke alltid til troverdige kilder.

 

Det var i Drudge at Andrew Breitbart, provokatøren som senere skulle grunnlegge en nettside med samme navn, først tok jobb som redaktør.

 

Sjokkerte journalister anså lenge Drudge som en type jungeltelegraf, en sladrespalte uten kildekritikk. Samtidig vokste lesertallene, og det ble tydelig at den nettbaserte nyhetsformen var kommet for å bli. Drudge var starten på det som er blitt en hel underskog av alternative medier på nett, som lever av å resirkulere og spinne videre på hverandres saker. Det var i Drudge at Andrew Breitbart, provokatøren som senere skulle grunnlegge en nettside med samme navn, først tok jobb som redaktør. Breitbars tøffe stil appellerte til en annen ringrev som ville påvirke amerikansk politikk. Andrew Breitbart og Steve Bannon møttes for første gang i 2004, på premieren til en dokumentarfilm om Reagan og Kommunismen, som sistnevnte hadde regissert. Bannon, som var bemidlet fra tiden i investeringsbanken Goldman Sachs, hadde flyttet pengene sine over i underholdnings- og dataspillbransjen. Han delte Breitbarts ytre-høyre-meninger og begynte å bidra finansielt til nettsidene. 7 år senere var det Bannon som fikk milliardæren Robert Mercer til å investere over 80 millioner kroner i lanseringen av nettsiden Breitbart.[22]

 

I likhet med Matt Drudge og Roger Ailes hadde Andrew Breitbart ment at de færreste blant publikum brydde seg om fakta og nyanser, og at folk flest heller ønsket drama som beskrev kampen mellom de gode og onde kreftene i samfunnet. Breitbarts mål var ikke å skape overskrifter, men å påvirke og forme de politiske institusjonene, samt å endre det han så som en ukultur og politisk korrekthet.[23] Han fikk aldri satt filosofien ut i livet, da han døde av hjertesvikt kort tid etter lanseringen. Steve Bannon steppet inn. Breitbart ble først drevet i kjelleren på et hus Bannon leide i Washington D.C., med svært få, men dedikerte ansatte. Bannon sov og jobbet på samme sted, og den nye redaktøren iverksatte Breitbarts drama-filosofi. Nettsiden ble et rullende narrativ med velkjente, store temaer som innvandring, terrorisme, rasekrig og den presumptive trusselen mot tradisjonelle verdier i samfunnet.[24]

Daværende sjefsstrateg i Trump-administrasjonen, Steve Bannon, i 2017. Foto: Michael Vadon

Etter hvert erklærte Bannon at Breitbart var «alt-right-bevegelsens hjem». Alt-right, som står for alternative right, er en løst tilknyttet politisk bevegelse som forfekter en høyreradikal ideologi. Tilhengere av alt-right motsetter seg tradisjonell konservatisme, og er blitt knyttet til alt fra nynazister til internett-troll. Under Bannons ledelse tredoblet nettsiden antall ansatte og åpnet kontorer i London, Texas, Jerusalem og California. I det siste året før valget i 2016 gikk sidens besøkstall krafti opp, og Breitbart gikk fra å være en ukjent side til tidvis å være et av de mest besøkte konservative nettstedene i USA. Våren 2017 var Breitbart en stund på trafikknivået til Washington Posts og Fox News’ nettsider.

 

Breitbart har ikke mye til felles med Drudge Report, men de to er en del av en klubb av nyhetsbloggsider som har vokst frem: The Blaze, Newsmax, Daily Caller, Daily Wire, Washington Free Beacon, Western Journalism, Gateway Pundit og Newsbusters (for å nevne noen). Felles for dem alle er at de resirkulerer saker fra «mainstream media», men presenterer dem med en konservativ vinkling. Noen ganger forsøker sidene selv å plante saker blant mer etablerte kilder som Fox News og CNN ved å lage saker om hvordan «mainstream media» visstnok ignorerer en viktig nyhet. En tidligere generalsekretær for det republikanske partiet kaller strategien å «påvirke dommeren». Han bruker analogien til en fotballkamp hvor en trener prøver å påvirke en dommers dømmekraft gjennom konstant masing. Det endrer kanskje ikke dommerens atferd der og da, men på sikt kan det føre til at dommeren oppfører seg litt annerledes i neste kamp – og da har man nådd målet.[25]

 

Dette er ikke et begrenset fenomen: En oversikt viser at det finnes over 500 nettsider som enten har en åpenbar liberal eller en åpenbar konservativ vri i sine fremstillinger av nyheter og politikk.

 

Også et liberalt digitalunivers er i ferd med å vokse frem. Nettsider som Salon, Democracy Now!, Slate, HuffPost, The Young Turks, Raw Story, Daily Kos og The Nation blir stadig mer populære. Et aspekt som mangler ved disse sidene, er den åpenbare fiendtligheten mot etablerte medier. Det betyr ikke at de ikke bidrar til splittelse. De progressive kanalene går ofte til angrep på republikanske administrasjoner, – under både Bush og Trump har dette vært en populær tilnærming. En gjentagende strategi er å finne et intervju med en republikaner eller en personlighet på høyresiden som enten sier noe hårreisende eller som tabber seg ut i en debatt. Noen ganger skaffer slike sider seg klikk ved å vise frem uredelige saker i konservative medier. Det skaper en pingpong-effekt som gjør at begge sider fremstiller den andres verste eksempler og generaliserer over den motsatte siden av den de selv representerer. Dette er ikke et begrenset fenomen: En oversikt viser at det finnes over 500 nettsider som enten har en åpenbar liberal eller en åpenbar konservativ vri i sine fremstillinger av nyheter og politikk.[26]

 

Sosiale medier og falske nyheter

Den demokratiserende effekten av sosiale medier, at leseren får mulighet til selv å delta i samtalen, lot i utgangspunktet til å være en positiv kraft. Folk kunne nå engasjere seg i politikk uten at de selv behøvde å forlate sofaen. Men sosiale medier har skapt nye ekkokamre, som alternative medier har lært seg å utnytte. Et eksempel er 26 år gamle Tomi Lahren, som på ett år gikk fra å jobbe i en studentdrevet TV-kanal til å bli programleder på Glenn Becks internett-kanal The Blaze. Lahren ble en umiddelbar sensasjon da hun i et innslag beskyldte president Obama for å degge for jihadister, og for å unngå bruke betegnelsen «radikal islam». Da hun gikk etter en fotballspiller som nektet å stå oppreist under avspillingen av nasjonalsangen, fikk videoen 65 millioner visninger. Lahrens korte monologer er som skapt for sosiale medier, hvor de spres flittig. Hun er bare ett av mange eksempler på de mange digitale entreprenørene fra både høyre- og venstresiden som fyller sosiale medier med splittende retorikk og videoer. På den liberale siden Raw Story ligger saker som fremstiller Trump, republikanere og konservative mediefigurer som idioter. BeingLiberal er en blanding av progressive nyheter og reklame for ulike demonstrasjonstog. Felles for alle disse sidene er at de er laget for å provosere eller skape engasjement hos likesinnede og fører til flere millioner likes, delinger og kommentarer hver dag.

 

Amerikanske satireprogram har hatt travle dager i det siste. Foto: Wikimedia Commons.

Det voldsomme engasjementet som politiske «nyheter» skaper på sosiale medier, har lokket til seg aktører med skumlere hensikter enn alternative medier. I etterkant av valget i 2016 er det blitt rettet et sterkere søkelys på mylderet av mindre blogger og sider som sprer falske nyheter. En oversikt laget av Media Bias/Fact Check (MBFC News), en uavhengig faktasjekker som vurderer nettsiders troverdighet, har telt over 400 nettsider som sprer falske nyheter til et amerikansk publikum. Mange av disse sidene formidler sine budskap via Facebook-sider og Facebook-grupper som «We Hate Donald J. Trump» og «Hillary Clinton for Prison». Gruppene kan variere i medlemskap fra et par hundre til flere hundretusen medlemmer. De opererer gjerne med kontrollspørsmål, trolig for å unngå trolling fra motparten. Dette forsterker ekkokammer-effekten fordi kun de som er enige, får være medlemmer.

 

Alternative medier er både et resultat av og en bidragsyter til polariseringen i amerikansk politikk. I over 60 år har konservative politikere og medier beskyldt den etablerte pressen for å vinkle nyheter på en urettferdig måte. Journalisten David Brock, som jobbet i en konservativ avis på 1990-tallet, forklarer oppskriften: «Fra mine første dager hos Washington Times ble jeg opplært til å henvise til ‘venstrevridd skjevhet’ for å lede oppmerksomheten vekk fra min egen partiskhet og mine journalistiske mangler, og som en måte å rettferdiggjøre min egen tilstedeværelse i det store mediebildet på – alt i navn av å tilføre ‘balanse’ eller å vise ‘den andre siden’ av en sak».[27] Strategien har fungert glimrende. Konservative velgere benytter seg i dag av betydelig færre nyhetskilder enn liberale velgere. De høyrevridde kanalene bruker alle muligheter til konstant å minne om «skeivheten», noe som igjen forsterker deres markedsandel. Lav tillit til media fører til en mindre informert befolkning. Det foregår på to måter: Leseren er skeptisk til informasjon som vedkommende får fra en stor mediekilde, og søker samtidig kilder som kan bekrefte vedkommendes allerede eksisterende meninger.[28] Slik opprettholdes ekkokamrene.

 

Fox News fremheves gjerne som den store stygge ulven i denne historien, men det er å undervurdere mylderet av liberale og konservative nyhetskilder som sprer politisk retorikk forkledd som nyheter. Disse «nyhetene» blander fakta og mening, tolker hendelser i favør for sin politiske side, og skaper en pingpong-effekt der motpoler spiller på hverandres unyanserte vinklinger. Dette skaper en kontinuerlig og ubrutt mediesyklus som i dag brer om seg på ulike flater som radio, TV, podcaster, nettblogger og i sosiale medier. Universet vokste ikke frem ved en tilfeldighet, men ble drevet frem av politikere og personer som tjener på polariseringen.

-

Thor Steinhovden (1986) har en mastergrad i komparativ politikk fra The London School of Economics. Thor Steinhovden er kommunikasjonssjef i Tankesmien Agenda og forfatter av boken Det amerikanske marerittet. Han kommenterer jevnlig amerikansk politikk i norske medier, og har tidligere jobbet ved Den amerikanske ambassaden i Oslo og Det norske generalkonsultatet i San Francisco.

 

Sluttnoter


[1] Shapiro var i en periode innom nettsiden Breitbart, men sluttet fordi han mente nettstedet hadde blitt Trumps personlige talerør (ikke en altfor urimelig påstand). Vinklingen førte til at Shapiro, som er jødisk, gjennom valgkampen ble hetset kontinuerlig fra alt-right-aktivister. Dette har gjort ham kritisk til deler av Trump-fenomenet, men ikke mindre kritisk til venstresiden av den grunn.

[2] Schwartz, Jason. «Ben Shapiro takes his podcast to radio», Politico 29. mars 2018: https://www.politico.com/story/2018/03/29/ben-shapiro-radio-podcast-490973

[3] Mitchell, Amy m.fl. «Political Polarization and Media Habits». Pew Research Center (2014): http://www.journalism.org/2014/10/21/political-polarization-media-habits/

[4] Ladd, Jonathan M. Why Americans Hate the Media and How It Matters. Princeton University Press (2012).

[5] Ibid., side 53.

[6] Ibid., side 5.

[7] Hendershot, Heather. «How ‘fake news’ was born», Politico 2. september 2018: https://www.politico.com/magazine/story/2018/09/02/how-fake-news-was-born-at-the-1968-dnc-219627 

[8] Merk her at jeg ikke påstår at det aldri har vært laget negativt vinklede historier om republikanerne, ei heller at pressen aldri gjør feil. Hadde anklagene dreid seg om spesifikke hendelser, ville den til tider vært mer rettmessig. Det gjør de som regel ikke, men er blitt en truisme. Anklagene om at alle store mediekanaler er venstrevridd, er feil. Og, der store nyhetsbyråer har inkludert faktafeil i sine reportasjer om Trump, har de både påpekt dette selv og flere ganger gitt journalistene sparken.

[9] Gitlin, Todd. «From ‘Liberal Media’ to ‘Fake News’», The American Prospect. 2018: http://prospect.org/article/liberal-media-fake-news

[10] Ruane, Kathleen Ann. Fairness Doctrine: History and Constitutional Issues. Congressional Research Service (2011): https://fas.org/sgp/crs/misc/R40009.pdf

[11] Statista - The Statistics Portal. U.S. Radio Industry - Statistics & Facts (2018): https://www.statista.com/topics/1330/radio/

[12] Dowd, Maureen. «At dinner with: Rush Limbaugh; A Shy, Sensitive Guy Trying to Get By in Lib City», The New York Times 24. mars 1993: https://timesmachine.nytimes.com/timesmachine/1993/03/24/916093.html

[13] The Center for American Progress and Free Press. The Structural Imbalance of Political Talk Radio (2007): https://cdn.americanprogress.org/wp-content/uploads/issues/2007/06/pdf/talk_radio.pdf

[14] Anslaget på 27 millioner kommer som nevnt fra Limbaughs eget selskap, men ingen har noen gang klart å verifisere hvor nøyaktig det er. Flere anslag setter lyttertallet mye lavere.

[15] I likhet med mange andre konservative medier er Hillary Clinton et av Limbaughs yndlingstemaer. Et søk i arkivene avslører at den tidligere presidentkandidatens navn dukker opp i 6500 saker bare på Limbaughs nettside. Allerede på 1990-tallet begynte Rush å fortelle en sexistisk vits om Clinton som han har gjentatt flere ganger. I vitsen møter han Clinton i en heis. Hun tar av seg alle klærne og ber på sine knær om at han «skal gjøre henne til en ekte kvinne». Rush tar så av seg alle klærne sine, kaster dem på Clinton, og sier at hun skal brette dem sammen.

[16] Mifflin, Lawrie. «At the new Fox News Channel, the buzzword is fairness, separating news from bias», The New York Times 1996: http://www.nytimes.com/1996/10/07/business/at-the-new-fox-news-channel-the-buzzword-is-fairness-separating-news-from-bias.html

[17] Collins, Scott. Crazy like a Fox: The Inside Story of How Fox Beat CNN. Portfolio (2004).

[18] Sabato, Larry. «Political Influence, the News Media and Campaign Consultants», Political Science and Politics, vol. 22, nr. 1, 1989, sidene 15–17. http://www.jstor.org/stable/419862

[19] Matthews, Dylan. «A stunning new study shows that Fox News is more powerful than we ever imagined», Vox 8. september 2017: https://www.vox.com/policy-and-politics/2017/9/8/16263710/fox-news-presidential-vote-study

[20] Hannitys spesialitet, både på TV og i sitt daglige radioprogram, er blitt å tolke Trumps handlinger i et positivt og mer sammenhengende lys. Dette gjør han under dekke av å formidle analysene sine i en nyhetskanal, selv om han åpenbart ikke gjør dette på noen objektiv måte. For et interessant blikk på Hannity anbefaler jeg podcasten The Dailys episode «The New Washington: Sean Hannity». Den hører du her: https://www.nytimes.com/2017/12/02/podcasts/sean-hannity-new-washington.html

[21] Burke, Timothy. «How America’s Largest Local TV Owner Turned Its News Anchors Into Soldiers In Trump’s War On The Media», The Concourse 31. mars 2018: https://theconcourse.deadspin.com/how-americas-largest-local-tv-owner-turned-its-news-anc-1824233490

[22]Robert Mercer ble igjen sentral i 2016, da han nærmest på egen hånd holdt Trumps presidentkampanje i live med friske tilskudd av kapital i en tid da Trump lå langt etter på meningsmålingene. Igjen var Bannon i bakgrunnen: Nedbetalingen til Trump var at han måtte ansette Bannon som sin kampanjesjef.

[23] Green, Joshua. Devil’s Bargain: Steve Bannon, Donald Trump, and the Storming of the Presidency. Penguin Group (2017), sidene 85–90.

[24] Ibid., sidene 143–145.

[25] Brock, David. The Republican Noise Machine. Crown Publishing Group (2004), side 5.

[26] Media Bias / Fact Check. Overview (2018): https://mediabiasfactcheck.com/

[27] Brock, David. The Republican Noise Machine. Crown Publishing Group (2004), sidene 8–9.

[28] Ladd, Jonathan M. Why Americans Hate the Media and How It Matters. Princeton University Press (2012), side 5.

 

 

 

 

Litteratur

Achen, Christopher H. og Larry M. Bartels. Democracy for Realists: Why Elections Do Not Produce Responsive Government. 2016.

Barber, Michael og Nolan McCarty. Solutions to Political Polarization in America. 2015.

Berry, Jeffrey M. og Sarah Sobieraj. The Outrage Industry: Political Opinion Media and the New Incivility (Studies in Postwar American Political Development). 2013.

Bishop, Bill. The Big Sort: Why the Clustering of Like-Minded America Is Tearing Us Apart. 2008.

Brock, David. The Republican Noise Machine: Right-Wing Media and How It Corrupts Democracy. 2004.

Cruikshank, Jeffrey L. og Arthur W Schultz. The Man Who Sold America: The Amazing (but True!) Story of Albert D. Lasker and the Creation of the Advertising Century. 2010.

Collins, Scott. Crazy like a Fox: The Inside Story of How Fox Beat CNN. 2004.

Gillon, Steven M. The Pact: Bill Clinton, Newt Gingrich, and the Rivalry that Defined a Generation. 2008.

Gingrich, Newt. Lessons Learned the Hard Way: A Personal Report. 1998.

Green, Joshua. Devil’s Bargain. Steve Bannon, Donald Trump, and the Storming of the Presidency. 2017.

John B. Wefing. The Life and Times of Richard J. Hughes. 2009.

Kaplan, Robert D. Earning the Rockies: How Geography Shapes America’s Role in the World. 2017.

Klinkner, Philip A. The Losing Parties: Out-Party National Committees, 1956-1993. 1994.

Kusch, Frank. Battleground Chicago: The Police and the 1968 Democratic National Convention. 2004.

Ladd, Jonathan M. Why Americans Hate the Media and How It Matters. 2011.

Lowndes, Joseph E. From the New Deal to the New Right. 2008.

Mason, Lilliana. Uncivil Agreement: How Politics Became Our Identity. 2018.

Manigault Newman, Omarosa. Unhinged: An Insider's Account of the Trump White House. 2018.

Mann, Thomas og Norman J. Ornstein. It's Even Worse Than It Looks: How the American Constitutional System Collide With the New Politics of Extremism. 2012.

McCarthy, Nolan og Michael Barber. Negotiating Agreement in Politics. 2013.

McGovern, Charles F. Sold American. 2006.

Moen, Ole. Donald J. Trump – en annerledes president. 2018.

Notaker, Hallvard. Amerikansk valgkamp: Image, penger og moderne politikk. 2016.

Nelson, Candice J. Grant Park: The Democratization of Presidential Elections, 1968-2008. 2011.

Persily, Nathaniel. Solutions to Political Polarization in America. 2005.

Putnam, Robert. Our Kids. 2015.

Reich, Robert. The Common Good. 2018.

Reinhard, David W. The Republican Right Since 1945. 1983.

Restad, Hilde. American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World. 2014.

Rosenfeld, Sam. The Polarizers: Postwar Architects of Our Partisan Era. 2018.

Rossavik, Frank. Blant republikanerne. 2016.

Schwartz, Tony og Donald J. Trump. The Art of the Deal. 1987.

Strisland, Reidar. Bernie Sanders og det nye USA. 2018.

Sykes, Charles J. How the Right Lost Its Mind. 2017.

Taksdal Skjeseth, Heidi. Løgn. Hvorfor Trump lyver og hva det gjør med oss. 2018.

Theriault, Sean M. The Gingrich Senators: The Roots of Partisan Warfare in Congress. 2013.

Thurber, James A. og Antoine Yoshinaka. American Gridlock: The Sources, Character, and Impact of Political Polarization. 2015.

Tur, Katy. Unbelievable: My Front-Row Seat to the Craziest Campaign in American History. 2017.

Vance, J.D. Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis. 2016.

Wolff, Michael. Fire and Fury: Inside the Trump White House. 2018.

Woodward, Bob. Fear: Trump in the White House. 2018.

Woodward, Bob. Shadow: Five Presidents and the Legacy of Watergate. 1999.

 

Emneord: alt-right, USA, trump, media Av ​​​​​​​Thor Steinhovden, master i sammenlignende politikk, London School of Economics -
Publisert 24. apr. 2019 19:31 - Sist endret 24. apr. 2019 19:40