Jomfrudronningen – En mannlig identitetskrise?

I 1554 publiserte den skotske ministeren og lederen av den skotske reformasjonen John Knox ”The First Blast of the Trumpet against the monstrous regiment of Women”, hvor han blant annet kritiserte Maria Tudor, dronningen av England, og det han tolket som kvinners unaturlige krav på tronen. Det har ofte blitt antatt at dersom Knox hadde vært klar over at dronningen snart skulle overgi tronen til sin protestantiske søster Elisabeth (I), så hadde han ikke protestert i like stor grad mot kvinnelige monarker. Han utrykte derimot aldri anger over sine tidligere publiseringer: “Instead, he asserted, not that his critique was wrong, but that Elizabeth might prove to be a partial exception to its strictures – if she proved herself to be a true Deborah.”[1]

Det såkalte "Armadaportrettet" av dronning Elizabeth I. Bilde: Wikimedia Commons.

Knox og hans følgere var bekymret for hvordan en kvinnelig monark potensielt kunne virke truende for den patriarkalske samfunnsstrukturen. Sammen med samtidige skribenter som David Lindsay og Christopher Goodman la han grunnlaget for kritikk og motstand rettet mot kvinner på tronen ved å hevde at kvinnelige monarker stod utenfor guds lov.[2] Kritikken mot dronning Elisabeth var nærmest forankret i en mannlig identitetskrise og bygget på tre hovedproblemer: 1) hun var kvinne, 2) hun var protestant og 3) hun var ugift og barnløs. Hvilke omstendigheter og utfordringer preget Elisabeths styre, hvordan ble problemene forsøkt løst gjennom ulike representative og politiske strategier, og hvordan framsto Elisabeth som kvinnelig monark?

 

Feminisme og reformasjon

Til forsvar for dronning Elisabeths legitimitet og som et svar til Knox og hans følgere skrev John Aylmer An Harborowe for Faithfull and trewe Subiectes i 1559. Aylmer erklærte at Elisabeth kom til å spille en avgjørende rolle for den protestantiske saken, og at hun var utvalgt av Gud for nettopp denne grunn.[3] Hans mer berømte etterfølger, John Foxe, publiserte i 1563 Acts and Monuments hvor han forsvarte Elisabeths plass på tronen. Gud hadde ifølge Foxe spart Elisabeth fra en martyrdød under Maria Tudors katolske regime og tildelt henne en spirituell status slik at hun kunne lede den protestantiske saken.[4] Foxe anerkjente også Elisabeths mor, Anne Boleyn, som en viktig forkjemper for den nye troen i England. Philippa Berry har argumentert for at Elisabeth identifiserte seg i like stor grad med sin ’forræderske’ mor som med Tudor dynastiet og sin far.[5]

 

Reformasjonen hadde slik Anne McLaren har observert: “[…] fused ideas about women from classical and Biblical sources, and infused them with a new immediacy and specificity.”[6] Det var med andre ord, i Elisabeths regjeringstid, allment akseptert at kvinner manglet kapasitet og dømmekraft, samt det McLaren har beskrevet som “political virtue”.[7] Ifølge kristen lære ble kvinnen, etter syndefallet, dømt til å være underlegen mannen som straff for å ikke motstå satans forførelse. I tillegg til den kristne læren om kvinners underlegenhet beskrev den aristoteliske teorien kvinner som ufullkomne vesener som alltid jaget etter mannen.[8] Som Frances E. Dolan har påpekt var Joan Kellys essay ”Did women have a Renaissance?” fra 1977 svært viktig i forståelsen av kvinners egen opplevelse av historien. Kelly konkluderte i sitt essay at kvinner ikke opplevde en renessanse på lik linje med menn, og åpnet med dette for et større fokus på problemstillinger angående periodisering av kvinnehistorie.[9] 

 

Elisabeths protestantisme gav henne mye støtte, men skapte også store problemer. Den avdøde dronningen, Maria Tudor, hadde i motsetning til sin far, Henrik VIII, men i henhold til den katolske troen, et underlegent forhold til paven og hans spirituelle makt. Elisabeth ønsket derimot, i likhet med sin far, å ta tittelen som overhodet for kirken i England. I motsetning til Maria som hadde et underlegent forhold til to menn: paven og sin ektemann kong Filip II av Spania, la Elisabeth krav på hele den kongelige makten, både det spirituelle og det verdslige.[10] Det skulle vise seg å bli vanskelig for mange undersåtter å akseptere en kvinnelig monark med absolutt makt.

 

Patricia Crawford har argumentert for at kvinner spilte en betydelig rolle i reformasjonen og andre radikale religiøse bevegelser i tidsrommet 1500-1720. Slik John Knox utrykte, har Crawford vist hvordan det ble oppfattet som truende når kvinner beveget seg utenfor de tradisjonelle kjønnsrollene. Kristen lære spilte en betydelig rolle i formuleringen av ideer om kvinners underlegenhet: ”Masculine identity and self-confidence depended upon the maintenance of the established gender codes of behavior. If women attempted to behave independently, they ... threatened men’s sense of identity”.[11] Som Frances E. Dolan har understreket kunne kvinners overtredelser, spesielt seksuelle overtredelser, bety døden. Elisabeth hadde selv opplevd dette på nært hold da hennes mor ble henrettet av nettopp den grunn.[12] Mye tyder på at Elisabeth stadig uttrykte bevissthet over sin egen underlegenhet og at hun presenterte seg selv som en ydmyk tjener av Gud og kronen. Blant annet Christopher Hibbert har påpekt at Elisabeth ofte refererte til seg selv som ”a mere woman” og stadig anerkjente at kvinner var det svakere kjønn.[13]

 

I motsetning til Maria som hadde et underlegent forhold til to menn: paven og sin ektemann kong Filip II av Spania, la Elisabeth krav på hele den kongelige makten, både det spirituelle og det verdslige.

 

”The Elizabethan effect”

Den nye troen gjorde som Crawford har påpekt lite for å revidere de tradisjonelle kjønnsrollene. Protestantismen promoterte individualisme, men ikke for kvinner spesifikt. Protestantisk lære om ekteskap og familie underbygget heller patriarkalske verdier.[14] Som Richard Greaves har vist i sin anmeldelse av Crawfords Women and Religion in England 1500-1720 kan ikke kjønnsforskjeller innen ulike religiøse grupper forklare hvorfor noen valgte en religiøs gruppe framfor en annen.[15]  Spesielt fordi kvinner ikke nødvendigvis opplevde større frihet under den protestantiske troen, kan det hevdes at Elisabeths promotering av den kan ha hatt betydning for kvinners deltakelse i reformasjonen og protestantiske bevegelser.

 

Mihoko Suzuki har beskrevet det hun har definert som ”the Elizabethan effect” som en influens dronningen hadde på kvinners evne til å stå imot kvinnefiendtlige angrep, samt deres evne til å forestille seg og fundere over politiske muligheter for fremtidige generasjoner og kvinner.[16] På den andre siden kan, slik Aida Patient har påpekt, ”the Elizabethan effect” også blitt tolket som en strategi, hvor parlamentet brukte dronningen til å dekke over eller skjule hvordan de generelt utelukket andre kvinner fra det offentlige rom.[17] Rachel Weil har undersøkt hvordan dronningens politiske organ ble oppfattet. Hun har vist til Lynn Hunt og Sarah Maza som gjennom sitt arbeid med Marie Antoinette konkluderte at den dødelige kroppen, hos både franske og engelske monarkier, var uforenelig med kongemakten, fordi kongen eller dronningen alltid var avhengig av å framstille udødelighet.[18] I Elisabeth sitt tilfelle ble svakhetene knyttet til hennes feminine kjønn overkjørt av hennes udødelige skikkelse. Dette var betinget av at dronningen ikke eksponerte sin evne til å reprodusere, noe som til syvende og sist ville ha svekket hennes symbolske udødelige makt.[19] Elisabeth var ikke bare en feminin eller en maskulin skikkelse, men dronning og konge samtidig. Hun brukte ved flere tilfeller sitt kjønn som et diplomatisk og ideologisk verktøy, og det er ikke umulig at hun inspirerte andre til å gjøre det samme.[20]

 

 

Kvinner i maktposisjoner

William Monter har påpekt at bruk av kvinnelige regenter var svært utbredt i perioden før og under Elisabeths regjeringsperiode og at en slik utvikling var med på å promotere kvinner i høyere maktposisjoner.[21] Han har vist at kvinnelige regenter også hadde vært vanlig i Frankrike, men at det hovedsakelig var den franske ”Salic Law” som skilte Frankrike og Englands forhold til kvinnelige monarker. Katharina de Medici skulle på tross av sine begrensninger inspirere betydelige diskusjoner rundt lovene som ble skrevet for å hindre kvinner i å regjere og inkluderes i arvefølgerekken.[22] På tross av religiøse ulikheter nektet hun å publisere pavens ordre om Elisabeths bannlysning i 1570 - som takk lånte Elisabeth flere skip til Frankrike i deres forsøk på å invadere Portugal flere år senere.[23]

 

Fra kroningen i 1558 og frem til midten av 1570-tallet var Elisabeth en av mange kvinnelige regenter og monarker i Vest-Europa.  Etter Catherine de Medicis forfall på midten av 1570-tallet derimot, ble Elisabeth stående som den eneste europeiske kvinnelige lederen frem til 1598.[24] Victoria Smith har argumentert for at antallet kvinnelige monarker og regenter som styrte i den første perioden av Elisabeths styre tillot medlemmer av hoffet og hennes diplomatiske personale å vurdere kvinnelig ledelse ut ifra alle representasjonene som var tilgjengelige, og ikke bare gjennom Elisabeth selv. Hun har forslått at oppfatningen av Elisabeth som monark derfor kan ha vært mer variert, og ikke utelukkende negativ som ofte tidligere har blitt antatt.[25]

 

Elisabeth møtte også utfordringer i sitt valg om å forbli ugift og barnløs. William Monter har vist til et interessant sitat av Sir Francis Bacon, engelsk filosof og statsmann under Elisabeth: ”The reigns of women are commonly obscured by marriage ... whereas those that continue unmarried have their glory entire and proper to themselves.”[26] Slik Monter har påpekt var Elisabeth fast bestemt på å beholde sin personlige makt og ikke la seg begrense av en ektemann.[27] Det var ulike meninger om Elisabeth som jomfrudronning gav positive virkninger eller om det viste seg å være mer skadelig enn givende. Mange av Elisabeths protestantiske følgere støttet hennes ekteskap til staten og stolte ikke på en eventuell fremmed allianse som potensielt kunne svekke stormaktens religiøse posisjon. Det var derimot et konstant press på Elisabeth og hennes plikt og evne til å produsere eller utnevne en arving for å forsikre den protestantiske saken i England. Et slikt press kan hevdes å ha resultert i en forhastet og desperat beslutning av Elisabeth og hennes nærmeste rådgivere om å henrette den katolske konkurrenten, Maria av Skottland.

 

Louis Montrose har vist hvordan dronningen hele tiden måtte bekrefte sin posisjon, og har vist til et sitat av Michel Foucault som har gitt en alternativ forklaring på hvordan henrettelsen av Maria av Skottland ble brukt som en politisk strategi: ”the public execution is to be understood not only as a judicial, but also as a political ritual. It belongs, even in minor cases, to the ceremonies by which power is manifested.”[28] På tross av at henrettelsen av den skotske dronningen muligens var ment som en maktdemonstrasjon, gav den diplomatiske og politiske problemer for Elisabeth.[29] Ved Elisabeths død var det likevel Marias sønn Jakob VI av Skottland (Jakob I av England) som overtok den engelske tronen.[30] 

 

Representative løsninger

McLaren har vist at det den 14. januar 1559, dagen før Elisabeths kroningsdag, ble holdt en festival i hennes ære. En av attraksjonene presenterte en sammenligning mellom Elisabeth og Deborah.[31] Deborah var profet og den eneste kvinnelig dommeren beskrevet i bibelen. John Knox uttalte selv at Elisabeth var avhengig av mannlige rådgivere for å kunne bli fremstilt som Deborah. Profeten ble en viktig faktor i forsøket på å legitimere Elisabeth som kvinnelig monark. Deborahs gudommelige skikkelse tillot Elisabeth å validere både sin verdslige og spirituelle rolle, og åpnet for identifiseringen av dronningens forhold til sine nærmeste mannlige rådgivere som et partnerskap, basert på begge siders spirituelle legitimitet.[32] Flere festivaler og festdager som tidligere hadde vært av liten betydning ble feiret med ekstase i hennes ære. Tilbedelsen av jomfrudronningen, som Christopher Hibbert har beskrevet: [...] became a cult almost in contention with that of the Virgin Mary, a cult dedicated to ”a Monarch maiden Queen, whose like on earth was never seen””.[33] 

Ditchleyportrettet av dronning Elizabeth I. Bilde: Wikimedia Commons.

”The Cult of Elizabeth”

Philippa Berry har i sin analyse av Elisabeth I søkt å revidere noen aspekter av Francis Yates og hennes gjennomgang av ”the Cult of Elizabeth”. Yates har argumentert for at renessanse-monarker først og fremst sammenlignet seg med den greske gudinnen Astrea. I Elisabeth sitt tilfelle ble det ved å forene det feminine kjønn med den ugifte staten mulig å definere dronningen som Astrea og "imperial Virgin”. Yates har observert det hun har beskrevet som monarkiets aktive søk etter: ”a glamorous self-image, which she argued was found in the ’imperial’ idea.”[34] Et slikt selvbilde ble ifølge Yates forsøkt konstruert gjennom en kult som bygget på tydelige politiske og religiøse motivasjoner. Berry har understreket at et av de mest betydelige aspektene av Yates sin forskning viser hvordan idealiseringen av Elisabeth som monark var bundet til hennes rolle som: ”restorer of the ’true’ religion, Protestantism.”[35]

 

Berry har også kritisert Yates på noen områder, blant annet hvordan hun har beskrevet kulten som en enhetlig masse og vektlagt representasjoner av Elisabeth som Astrea alene. Ifølge Berry var både Astrea og den romerske gudinnen Diana eksempler på figurer som ble assosiert med fransk og engelsk absolutisme.[36] Begge representasjonene ble brukt for å legitimere monarken: ”Diana too is used to offer a spiritual legitimation of earthly power.”[37] Berry har vist at når Elisabeth valgte å gifte seg med staten ble figuren Diana brukt til å relatere monarkens private, emosjonelle, seksuelle og spirituelle identitet til hennes politiske rolle og ”queendom”.[38] Både Yates og Louis Adrian Montrose har bidratt betydelig til forståelsen av Elisabeth I og omstendighetene som preget hennes tid på tronen. Montrose har ikke forholdt seg i like stor grad til det feministiske aspektet av analysen, men har i senere tid inkludert kjønnsperspektivet.[39] Berry har satt spørsmåltegn ved Yates’ beskrivelse av Elisabeth som grunnleggende forskjellig fra andre kvinner: ” ... an ’imperial virgin’, a unique woman occupying a man’s world.”[40] Et syn som ifølge Berry har blitt videreført av blant annet Montrose og gjort det mulig å fortrenge problemet om Elizabeths kjønn.[41] Berry har selv blitt kritisert av Frances E. Dolan for å utelukkende fokusere på mannlig subjektivitet og på hva Elisabeth betød for menn.[42]

 

Det er også interessant å merke seg hvordan kunst ble brukt som en løsning på de problemene som preget Elisabeths styre. Montrose har undersøkt hvordan fremstillingen av det kongelige bildet ble personifisert i Elisabeth, samt den prosessen som formulerte den kollektive diskursen rundt Elisabeth som dronning.[43] Han har vist til flere eksempler på kulturell produksjon av kongelige representasjoner. I kontrast til Yates har han hevdet at salg og kjøp av Elisabetanske representasjoner, for eksempel portretter, ikke kun skyldtes tilbedelsen av henne, men også selvinteresser.[44] Montrose har definert ”the Cult of Elizabeth” som en grunnleggende komponent i formuleringen og håndteringen av den Elisabetanske staten.[45] Portretter av Elisabeth eller andre gaver kunne ifølge ham fornye eller forsterke forholdet mellom dronning og understått.[46] Elisabeth brukte selv gaver som et strategisk middel for å vise sin underlegenhet ovenfor sin bror Edvard VI da han var konge, nærmere bestemt overga hun gaver som krevde ’feminine’ dyder og som var med på å understreke en datter eller søsters underdanighet.[47]

 

Elisabeth var ikke bare en feminin eller en maskulin skikkelse, men dronning og konge samtidig.

 

Det kongelige portrettet

Montrose har observert at det oppsto et sterkt behov for å presentere folket med kunstneriske representasjoner av jomfrudronningen ettersom Elisabeth ble eldre og diskusjoner og håp om et eventuelt ekteskap ble svakere.[48] ”Ditchley” portrettet ble malt på slutten av 1590-tallet og viser Elisabeth kledd i en hvit langermet kjole som skulle symbolisere englevinger. Portrettet viser samtidig dronningen plassert stående med føttene plantet på verdenskartet og symboliserer at Elisabeth og riket er en og samme.[49] Som Montrose har påpekt er dette et eksempel på hvordan representasjoner av dronningen kunne fremkalle følelser av både kjærlighet, frykt og hengivenhet, og samtidig forsterke samtykke og underlegenhet.[50]

 

Montrose har vist at både ”Sieve”- og ”Armada”-portrettene skapte en: ”iconic connection between the English sovereign’s virtuous chastity and the English nation’s emerging power and influence across the globe.”[51] Han har understreket at representasjoner av “jomfruheten” til Elisabeth i slike portretter ble brukt til å legitimere hennes valg om å avvise varierte frierier fra andre nasjoner, som potensielt kunne true Englands frihet og selvstendighet.[52] Kunst ble brukt som en måte å legitimere dronningen. I en verden styrt av menn var dronningens symbolske kontroll over egen kropp avgjørende for opprettholdelsen av hennes egen politiske makt.[53]

 

Det elisabetanske regime måtte hele tiden sørge for at dronningens kjønn ikke sto i veien for eller svekket England plass i europeiske affærer.[54] Elisabeths regjeringstid kan hevdes å ha ledet hennes mannlige undersåtter i en form for identitetskrise. Kontrolleringen av spredningen av det kongelige bildet ble en viktig del av håndteringen av Elisabeths politiske og symbolske makt. ”The Cult of Elizabeth” har blitt beskrevet som en faktor i legitimeringen av jomfrudronningen, men har samtidig blitt beskrevet som et middel brukt av parlamentet for å dekke over utestengingen av kvinner fra den offentlige sfæren. [55] Representasjoner, kunst og spesielt portretter ble brukt for å presentere dronningen på spesifikke måter. Skikkelser og strategiske portretter kunne bidra til å vekke følelser av kjærlighet, hengivenhet og underlegenhet ovenfor dronningen. Elisabeths tid på tronen var preget av et konstant behov for å legitimere og dekke over hennes kvinnelige ”svakheter”. På tross av dette opplevde England, under Elisabeths styre, en blomstring av kunst og litteratur samt flere seire til sjøs og betydelige oppdagelser.

 

Celine Pedersen er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Fortid. Hun skriver masteroppgave om salonger og salongvertinner før og under den franske revolusjonen.

 

 

 

[1] McLaren, Elizabeth I as Deborah, s 93.

[2] Smith, Perspectives on Female Monarchy, 144.

[3] Berry, Of Chastity and Power, 69.

[4] Ibid, 70.

[5] Ibid, 73.

[6] McLaren, Elizabeth I as Deborah, 94.

[7] Ibid, 94.

[8] Ibid, 95.

[9] Dolan, Gender and Sexuality, 7.

[10] McLaren, Elizabeth I as Deborah, 96.

[11] Crawford, Women and Religion in England 1500-1720, 17.

[12] Dolan, Gender and Sexuality, 18.

[13] Hibbert, The Virgin Queen, 66.

[14] Crawford, Women and Religion in England 1500-1720, 37.

[15] Greaves, Review of Crawford, 1999.

[16] Suzuki, Elizabeth, Gender, and the Political Imaginary, 233.

[17] Patient, Review of Elizabeth, Gender, and the Political Imaginary, 2003.

[18] Weil, Royal Flesh, 88.

[19] Ibid, 89.

[20] Ibid, 92.

[21] Monter, Rise of Female Kings, 95.

[22] Ibid, 113.

[23] Ibid, 115.

[24] Ibid, 138.

[25] Smith, Perspectives on Female Monarchy, 143.

[26] Monter, Rise of Female Kings, 123.

[27] Ibid, 139.

[28] Montrose, The Subject of Elizabeth, 187.

[29] Hibbert, The Virgin Queen, 217.

[30] Ibid, 263.

[31] McLaren, Elizabeth I as Deborah, 91.

[32] Ibid, 94.

[33] Hibbert, The Virgin Queen, 67.

[34] Berry, Of Chasitity and Power, 63.

[35] Ibid, 63.

[36] Ibid, 39.

[37] Ibid, 41.

[38] Ibid, 41.

[39] Ibid, 61.

[40] Ibid, 65.

[41] Ibid, 65.

[42] Dolan, Review of Chastity and Power, 1991

[43] Montrose, The Subject of Elizabeth, 2.

[44] Ibid, 105

[45] Ibid, 113

[46] Ibid, 119

[47] Frye, Elizabeth When a Princess, 48.

[48] Montrose, The Subject of Elizabeth, 127.

[49] Ibid, 130.

[50] Ibid, 131.

[51] Ibid, 146.

[52] Ibid, 147.

[53] Ibid, 151.

[54] Ibid, 232.

[55] Ibid, 220.

 

Bibliografi

Hibbert Christopher, The Virgin Queen – Elizabeth I, Genius of the Golden age, Addison-Wesley Publishing Company, USA, 1991

 

Berry, Philippa, Of Chastity and Power – Elizabethan literature and the unmarried queen, Routledge, London and New York, 1989

 

Crawford Patricia, Women and Religion in England 1500-1720, Routledge, New York, 1993

 

Dolan E. Frances, “Gender and sexuality in early modern England” I Gender, Power and Privilege in Early Modern Europe red. av Munns Jessica og Richards Penny, Pearson Longman, Great Brittain, 2003

 

Dolan E. Frances, Review: Of Chastity and Power: Elizabethan Literature and The Unmarried Queen av Berry Philippa, John Hopkins University Press, 1991

 

Frye, Susan, “Elizabeth When a Princess” i The Body of The Queen – Gender and rule in the courtly world 1500-2000 av Schulte Regina, Berghan Books, 2006

 

Greaves Richard, Review: Women and Religion in England 1500-1720 av Patricia Crawford, The University of Chicago Press, 1999

 

Malcomson Christina, Suzuki Mihoko, “Elizabeth, Gender, and the Political Imaginary of Seventeenth-Century England” i Debating Gender in Early Modern England 1500-1700, Palgrave Macmillan, New York, 2002

 

McLaren Anne, “Elizabeth I as Deborah: Biblical typology, prophecy and political power” I Gender, Power and Privilege in Early Modern Europe red. av Munns Jessica og Richards Penny, Pearson Longman, Great Brittain, 2003

 

Monter William, The Rise of Female Kings 1300-1800 in Europe, Yale University Press, New Haven, 2012

 

Montrose Adrian Louis, The Subject of Elizabeth, authority, gender and representation, University of Chicago Press, Chicago, 2006

 

Patient Aida, Review:  Debating Gender in Early Modern England 1500-1700 by Malcomson and Suzuki, The Sixteenth Century Journal, Vol.34 (4), 2003

 

Smith Victoria, “Women and gendered politics at court” I Gender and Political Culture in Early Modern Europe, 1400-1800 red. av Daybell James og Norrhem Svante, Routledge, London, 2017

 

Weil, Rachel, “Royal Flesh, Gender and the Construction of Monarchy” i The Body of The Queen – Gender and rule in the courtly world 1500-2000 av Schulte Regina, Berghan Books, 2006

 

 

 

 

Av Celine Pedersen, masterstudent i historie, Universitetet i Oslo
Publisert 9. mars 2020 12:18 - Sist endret 9. mars 2020 12:18