Historikerens forhold til kildene

En sentral del av historikeres identitet er arbeidet med kilder og kildekritisk metode. Men er forholdet vårt til de skriftlige kildene så sterkt knyttet til det trykte mediet at vi ikke evner å forstå de nye virtuelle kildene?

Foto: Markus Spiske

Når historikere skal forklare hva som kjennetegner historie som vitenskap, trekkes nesten alltid forholdet til kildematerialet og kildekritisk metode fram. Ikke sjelden blir slike forklaringer ledsaget av fortellinger om Leopold von Rankes studier av de venetianske diplomatenes relazioni, eller hvordan P.A. Munch og Ernst Sars konstituerte historiefortellingen om den norske nasjonen gjennom dypdykk i eldgamle, støvete arkiver. Når historikere kritiserer hverandre, enten i faglige tidsskrifter eller massemedia, er ankepunktet gjerne kildebruk og redelighet overfor kildene som blir brukt. Foruten å si noe om hva ulike fagfolk identifiserer som typisk for fagets metode, kan slike beretninger også fortelle noe om hvordan historikere oppfatter seg selv og sitt virke, og hvordan vi konstruerer forbindelser mellom oss selv og levninger fra fortiden.

 

Siden 1970-tallet har spredningen av informasjon og kunnskap dramatisk endret karakter. Fra å spres i trykte medier som bøker, aviser og tidsskrifter til deling gjennom virtuelle og nettbaserte medier. Hvordan påvirker dette historie som vitenskapelig disiplin? De nettbaserte kildene, dersom de arkiveres og historikere lykkes i å forstå dem, vil trolig bli et viktig materiale for historikere i løpet av dette århundret. Hvordan historikere betrakter nettbaserte kilder i dag vil både være avgjørende for hvordan de bevares i dag, framtidas mulighet til å benytte disse kildene og historiefagets muligheter til å utvikle seg i en ny tid.

 

De få gangene der historikere henviser til nettbaserte kilder er det gjerne på en måte som gjør kildehenvisningen ubrukelig om 10 år, av og til for samtiden også

 

Mangelfull teori og metode

Da jeg før jul begynte å forberede min masteroppgave i historie, ble jeg overrasket over å finne ut at norske historikere knapt har diskutert virtuelle kilder.[1] I Historisk tidsskrift (HT) ble internett eller verdensveven knapt nevnt i perioden mellom 2002-2019, og da gjerne bare innledningsvis for å aktualisere et annet tema. Hva jeg har kunnet finne har nettbaserte kilder bare blitt problematisert med et metodisk blikk én eneste gang.[2] Den siste boka i historisk metode, Historikerens arbeidsmåter, redigert av Leidulf Melve og Teemu Ryymin, omtaler ikke nettbaserte kilder med et eneste ord. Søk i Oria etter teori og metode for historisk undersøkelse av nettbaserte kilder gir noen få treff på artikler skrevet av utenlandske medievitere, og også internasjonalt virker det som historikere har vært fraværende i å gå opp dette terrenget. Feltet netthistorie fremstår i betydelig grad å være prisgitt anekdotiske beretninger, ofte gjengitt av aktørene selv eller av fortellerglade teknologijournalister i presse og fagtidsskrifter, uten den adekvate kulturen for kildehenvisninger eller historisk metode som vår fagdisiplin avhenger av.[3] Historikernes uavklarte metodiske forhold til virtuelle kilder, og det manglende engasjementet rundt den nye kildetypen, kan potensielt være alvorlig.

 

Illustrasjonsfoto. Foto: Joao Silas

Historikernes fravær på feltet betyr trolig ikke at de er ukritiske. Det behøver heller ikke innebære noen form for sentimentalitet overfor det trykte mediet. Kanskje skyldes det en usikkerhet eller form for vegring over å benytte disse kildene? Mye tyder i alle fall på en manglende teoretisk og metodisk forståelse for denne typen kilder. De få gangene der historikere henviser til nettbaserte kilder er det gjerne på en måte som gjør kildehenvisningen ubrukelig om 10 år, av og til for samtiden også.

 

Et nylig eksempel, som på ingen måte er unikt, finnes i HT 2/19 der professor emeritus Helge Pharo, i en artikkel som kritiserer Terje Tvedt for å bryte historikernes normer for kildebruk og henvisning, selv henviser til en nettbasert kilde på følgende måte: «Pharo, H. (2018a). VG nett, 13.11.» Hvordan kan leseren benytte en slik henvisning til å verifisere noe? Nettadressen mangler. Artikkelens tittel mangler. Tidspunkt for lesning mangler. Den som ønsker å studere kilden må selv søke den fram, og leseren kan ikke verifisere at man finner den artikkelen Pharo selv refererer til. Dersom vi skulle referere til trykte bøker på samme måte ville det sett slik ut: «Pharo, H. (2013) Schibsted.»[4] Det skal understrekes at Pharo på ingen måte er alene om å ty til slike unøyaktige referanser til nettkilder.

 

Uten å kunne slå fast hvorfor det er slik, vil jeg hevde at dersom det skyldes usikkerhet og manglende kunnskap, er det i seg selv en god grunn til nettopp å gi seg i kast med å forstå denne nye typen kilder.

 

Feltet netthistorie fremstår i betydelig grad å være prisgitt anekdotiske beretninger, ofte gjengitt av aktørene selv eller av fortellerglade teknologijournalister i presse og fagtidsskrifter, uten den adekvate kulturen for kildehenvisninger eller historisk metode som vår fagdisiplin avhenger av.

 

Nettkildenes problemer

Alle historiske undersøkelser må gi uttrykk for bevissthet om hvordan kilder benyttes. I tillegg til metodologiske problemer som er knyttet til enhver kilde – slik som kildens opphav, troverdighet og kontekst – så innebærer historiske studier av nettbaserte kilder noen helt spesifikke problemer som det knyttes en rekke utfordringer til. For å benytte nettbaserte kilder som historisk materiale blir det derfor sentralt å forstå hva som karakteriserer denne kildetypen. Bare slik kan de gjøres tilgjengelig for en historisk analyse og kildekritikk.

 

En av de få som har skrevet om historisk analyse av nettbaserte kilder og netthistoriografi er professor i medievitenskap ved Universitetet i Aarhus, Niels Brügger. Ifølge ham har den historiefaglige tilnærmingen til internett og World Wide Web (WWW) hatt lav prioritet i de første tiårene med internett- og webstudier. Dette virker også naturlig innen et framvoksende forskningsfelt som enda, til en viss grad, er i støpeskjeen. Studiene har i stor grad fokusert på temaer som teknologi og design, og gjerne med statsvitenskapelige, informasjonsteknologiske, kulturteoretiske eller sosiale rammeverk.[5] I Brüggers forsøk på å peke ut noen spesifikke forskningsspørsmål og metodologiske problemer for historiske undersøkelser har han valgt å begrense omfanget til WWW som sådan, og overse det bredere temaet om internett som helhet, slik som dets tekniske infrastruktur.[6]

 

Foto: Sara Kurfess

Brüggers hovedpoeng er at arkiverte webkilder eksisterer i ulike versjoner; både som arkiverte elementer og som re-monterte representasjoner. For å klargjøre dette poenget, og fange de metodologiske utfordringene som Brügger har forbundet med nettbaserte kilder, er det nødvendig å forstå forskjellen på en virtuell side på en skjerm og en trykt side i en bok.[7]

 

Trykt kildemateriale kan selvfølgelig blekne. Papiret kan gå i oppløsning, og boken kan forsvinne eller bli ødelagt. Men selve innholdet på de trykte sidene, representert gjennom bokstaver og ord som leses i en bestemt rekkefølge, kan verken endres eller transformeres etter at det er trykt. Dermed kan en trykt bok betraktes som en enhet som lar seg avgrense og situere i tid.

 

En nettside kan vanskelig forstås på samme måte. For det første karakteriseres virtuelle medier av at informasjonen nettopp transformeres og reproduseres. Selv om den fysiske harddisken der informasjonen er lagret vil være produsert ved et gitt tidspunkt, vil informasjonen på den stadig endres og rekonfigureres. Dette utgjør en grunnleggende og radikal forskjell mellom materielle og virtuelle medier for informasjon, og utfordrer historikernes tradisjonelle metode for datering og tidfesting som er konsentrert rundt materielle enheter.

 

En annen forskjell, som også utfordrer tradisjonell medieteori grunnleggende, er at det trykte mediet er en informasjonsbærer som, forutsatt at det finnes lys, umiddelbart kan avleses av en leser som forstår de trykte bokstavene og symbolene. De digitale filene på et nettsted, enten man betrakter dem som binær kode på en harddisk eller hypertekst i en HTML-fil, er derimot en informasjonsbærer som krever en virtuell framstilling som simulerer en virkelighet. Det vi leser på skjermen eller hører på høyttaleren, er ikke den faktiske informasjonen, men en representasjon av informasjonen.[8]

 

For det første karakteriseres virtuelle medier av at informasjonen nettopp transformeres og reproduseres. Selv om den fysiske harddisken der informasjonen er lagret vil være produsert ved et gitt tidspunkt, vil informasjonen på den stadig endres og rekonfigureres.

 

En tredje vesentlig karakteristika for nettkilder er at selv om informasjonen representeres som én side, er ikke all tekst og alle elementer lagret i den samme filen. Ulike elementer, som bilder og videoer, er representasjoner av informasjon som oppbevares i en rekke ulike filer. Bak den framstilte representasjonen på nettsiden benyttes det hypertekst som lenker til en rekke ulike filer. Dermed er ikke nettsiden en separat eller avgrenset enhet, men en sammenstilling av en rekke ulike kilder. I motsetning til tradisjonell tekst i trykte bøker der sidene leses i en bestemt rekkefølge, og dermed er sekvensiell. Det metodologiske hovedproblemet knyttet til historisk undersøkelse, mener Brügger, er at disse representasjonene av ulike kilder stadig endrer seg. Det som ligger på forsiden av VG.no i dag kl. 12, ligger ikke nødvendigvis der klokken 18. Ett illustrasjonsbilde til en artikkel kan byttes ut mot et annet, en overskrift kan redigeres og endres, og dermed endres også framstillingen fra time til time.[9]

 

Noen mulige tilnærminger

I artikkelen fra 2013, der Brügger også forsøkte å etablere noen utfordringer for en framvoksende netthistoriografi, argumenterte han for å skille mellom fem såkalte strata (eller lag) av nettkilder. Disse kan betraktes som separate enheter for historisk forskning:

  1. Nettelementer (slik som bilder eller grafikk)
  2. Nettsider (enkeltsider, slik de framstår i nettleseren)
  3. Nettsteder (et antall sammenhengende sider på samme domene)
  4. Nettsfærer (nettaktivitet relatert til et emne eller en hendelse, f.eks. et valg)
  5. Nettet som helhet (alt som går gjennom nettet, slik som infrastruktur, innholdets totalitet, etc.).[10]

 

Når nettsteder blir høstet av arkivarer (som oftest datamaskiner med kunstig intelligens), er det gjerne de faktiske filene på domenet som samles inn. Hensikten er å bevare mediet slik det framsto i sin historiske kontekst, slik at framtidens historikere kan lese mediet slik det framsto for oss. Det starter gjerne med forsiden (index.html), og etter en analyse av informasjonen i denne filen kan kilder som lenkes herfra bli samlet inn. Denne metoden gjør at de ulike filene blir samlet inn til ulike tider, og det kan gå alt fra minutter til dager mellom høstingen av en forside og mediefilene som hyperlenkes fra den. Dette betyr at den arkiverte versjonen av en nettside, når den i ettertid monteres og representeres som en nettside, sjelden er en tidsmessig situert kopi, men heller en unik representasjon av informasjon som har blitt høstet til ulike tider.

 

Den eneste høstingsmetoden som kan fiksere nettsidene tidsmessig er skjermdumping – altså en fotokopi av det som vises på skjermen. Fordelen ved dette er at kilden kan dateres. Ulempene med skjermdumping er derimot flere; ved siden av å kreve mye lagringsplass (forsiden på en gjennomsnittlig norsk nettavis er i gjennomsnitt på ca 116 MB), fjernes hyperlenkene, slik at de blir umulig å følge linkene videre til nye sider. Dermed kan det bli vanskelig om 30 år å tolke den konteksten som fotokopien har framstått i. Dessuten medfører elektronisk fotokopiering at filene ikke umiddelbart er digitalt søkbare. Skjermdump kan dermed fungere for å dokumentere og datere enkeltstående sider, og på den måten gjøre dem til historisk analyserbare enheter, men tjener ikke nødvendigvis det samme formålet som å arkivere et nettsted som helhet.[11]

 

Foto: Annie Spratt

Utfordringene med arkivering, som innebærer å konstituere kilder for både dagens og framtidens historikere, blir flere når det kommer til de ulike nettelementene. Noen typer medieelementer kan ikke kopieres fordi de forutsetter proprietær programvare eller programtillegg for å leses (flash-video, strømmet lyd, etc). For ikke å nevne at elementer kan være lagret på helt andre domener og servere, noe som er utbredt blant en rekke norske nettsteder som egentlig er lagret på internasjonale webhotell, slik som www.one.com.

 

Et arkivert nettsted kan derfor ikke betraktes som en kopi av nettstedet slik det var. Mens innholdet i en trykt bok og dens sider sjelden endres gjennom fotokopiering, er det altså mulig at innholdet på nettstedets server endres under tiden arkiveringsprosessen foregår, eller at arkiveringen blir ufullstendig. Nettsiden eller nettstedet må betraktes som en sammenstilt rekonstruksjon, en unik versjon med biter av hva som en gang var online. Slik har virtuelle kilder flere likhetstrekk med oral history og muntlige kilder, gjennom å være rekonstruerte representasjoner av en fortid som ikke kan gjenskapes med materielle levninger.

 

Dette fundamentale skillet mellom trykte og virtuelle kilder reiser altså teoretiske og metodologiske bekymringer som til nå ikke har vært berørt av norske historikeres forståelse for kilder og kildekritikk. Verken den klassiske, materielle kildeforståelsen eller dagens funksjonelle kildebegrep tilbyr noen adekvat forståelse av virtuelle kilder, siden begge disse forståelsene avhenger av at kildene enkelt kan tidsbestemmes historisk og ikke endres over tid.

 

Det metodologiske hovedproblemet knyttet til historisk undersøkelse, mener Brügger, er at disse representasjonene av ulike kilder stadig endrer seg. Det som ligger på forsiden av VG.no i dag kl. 12, ligger ikke nødvendigvis der klokken 18

 

Hva er historikernes metodiske svar? 

På én måte kan arkiverte nettsteder sammenlignes med transkriberte kilder, slik som mye av middelalderlitteraturen. Med en slik parallell kan vi spørre om netthistoriografien har behov for nettfilologer. Men i motsetning til middelalder-filologene som kan kartlegge kildene sine bakover i tid til eldre kilder nærmere opprinnelsen, gjør de virtuelle kildenes karakteristikk det vanskelig å gjennomføre den samme sporingen til “mer originale” versjoner av siden. Nye versjoner av nettsteder vil ha erstattet de foregående.

 

Er det da mer naturlig å sammenligne nettkilder med et knust potteskår som undersøkes av en arkeolog, der analysen og diskusjonen av kilden forutsetter en rekonstruksjon av potten, bit for bit? En slik metode for å rekonstruere fysiske gjenstander forutsetter at vi allerede har en antakelse om gjenstandens form og funksjon, f.eks. noe slikt som et vikingskip. Umiddelbart vil det synes vanskelig å rekonstruere “tapte” elementer av en virtuell nettside ved å se til en antakelse om helheten av konstruksjonen, helt enkelt fordi den aldri har vært noen enkeltstående, fiksert enhet, men snarere en sammensetning av svært variert og unik informasjon.

 

Hvordan kan vi komme fram til en adekvat metode for å behandle virtuelle kilder historisk? Det er ikke et spørsmål som en masterstudent alene kan finne svar på, og krever innsatsen til en større del av historikerlauget. I den største ydmykhet vil jeg likevel forsøke å sparke i gang en diskusjon ved å skissere noen mulige nye normer for henvisning til digitale kilder:

  1. Ved henvisning til virtuelle kilder er det fordelaktig å referere til en tidsmessig situert representasjon av nettkilden (enten skjermdump eller for eksempel Wayback Machine (WM) på www.archive.org). Dette muliggjør at forskere i etterkant kan undersøke og utfordre kilden slik den har framstått for den som henviser.
  2. Dersom en arkivert versjon av kilden ikke kan oppdrives, kan historikeren selv arkivere kilden og gjøre den tilgjengelig på en åpen plattform for å sikre framtidig undersøkelse.
  3. Dersom slik tilgjengeliggjøring utfordrer opphavsrettigheter eller krav til konfidensialitet, burde kilden likevel refereres på en måte som sikrer adekvat tilgang og undersøkelse for vitenskapelig forskning.
  4. Arkivinstitusjonene – hovedsaklig Nasjonalbiblioteket og delvis Riksarkivet – må utvikle normer for skjermdumping som er digitalt søkbare. Dagens skjermdumping i bildeformatene TIFF eller JPG vil være til hindrer for framtidig utnyttelse av digital teknologi, i motsetning til for eksempel PDF-formatets mulighet for optisk tegngjenkjenning (OCR).
  5. Prinsippet om aktiv henvisning, slik det har vokst fram innen deler av statsvitenskapen, skal følges der det er mulig. Ved at henvisninger publisert i virtuelle medier lenker direkte til den virtuelle kilden muliggjøres en umiddelbar undersøkelse av den.

 

Hansken er kastet!

På samme måte som det fra 1960-tallet vokste fram en tradisjon for oral history, og med det en kildekritisk metode for arbeid med denne typen kilder, trenger historikere i dag å utvikle en vitenskapelig forståelse for virtuelle kilder. Hvordan vil historikere om 50 eller 100 år kunne si noe om den tiden vi lever i nå, uten å ha passende teorier og metode for å analysere virtuelle kilder? I dag er det kanskje særlig aktuelt for samtidshistorikere der de virtuelle levningene kan være selve forskningsobjektet, men også for middelalderhistorikere som må plassere seg i en historiografisk debatt og dermed kunne henvise til referanselitteratur som er publisert virtuelt, slik som digitale tidsskrift.

 

Mine medstudenter, professorer og øvrige historikere er herved utfordret! Virtuelle kilder burde være et brennende spørsmål for hele historikerlauget, ikke minst for dem som er opptatt av disiplinens metode. Vi må søke svar på hvordan historikere kan forstå og forholde seg til nettkilder som historiske enheter, både i dag og i framtida, og ta sikte på å definere en metode for nettbasert kildekritikk. En slik metode verken kan eller bør utfordre dagens kildeteori. På samme måte som oral history ekspanderte teori og metoder i historiefeltet, må også metoden for nettbaserte kilder utvide den overordnede teorien og metoden for kildekritikk.

 

 

Sluttnoter


[1] Skjermbaserte medier er et eksempel på virtuelle medier, det virtuelle innebærer en simulering eller representasjon av noe virkelig. Oxford Dictionary of the Internet, 2nd ed. (Oxford: Oxford University Press, 2009) s.v. «virtual».

[2] Det eneste unntaket ser ut til å være i Historisk tidsskrift 04/17 der konseptet aktive henvisninger ble nevnt i en artikkel av Tor Egil Førland. Førland forklarer dette som: «...å belegge enhver diskutabel påstand ved ikke bare å vise til kilden for påstanden [...], men også gjøre kilden digitalt tilgjengelig for leseren.» Se: Tor Egil Førland. «(He's Lying): Presidenten, poststrukturalistene og behovet for aktive henvisninger.» Historisk Tidsskrift 96, no. 4 (2017): 495-506. http://dx.doi.org/10.18261/issn.1504-2944-2017-03-06

[3] Leidulf Melve og Teemu Ryymin. Historikerens arbeidsmåter. (Oslo: Universitetsforlaget, 2018).

[4] Det er flere eksempler i Historisk tidsskrift der fremtredende historikere bare henviser til navnet på en nettside og dato for publisering, uten å oppgi verken URL eller dato og tidspunkt for lesning. Flere masteroppgaver har også lite etterrettelige måter å henvise til virtuelle kilder.

[5] Niels Brügger. «Website History and the Website as an Object of Study.» in New Media & Society Vol. 11, no. 1-2 (2009): 115-132. https://doi.org/10.1177/1461444808099574

[6] Engelsk terminologi har den fordelen at den skiller distinkt mellom internet som nettverkenes organisatoriske infrastruktur og web som et virtuelt medie for representasjon av bl.a. hypertekst, lyd og bilder. På norsk framstår skillet mellom internett og nett som uklart, særlig i dagligtale. Jeg benytter her ordet nett som ekvivalent til det engelske web, altså det vi ser i nettleseren.

[7] Brügger, «Website History» (2009), 115-132.

[8] Ibid.

[9] Nielsen, Jakob. Hypertext and Hypermedia. Boston: Academic Press, 1990), 1-14.

[10] Brügger, «Website History» (2009), 115-132

[11] Nasjonalbiblioteket, «Teknologien bak nettarkivet».

 

 

Litteratur og kilder

Brügger, Niels. «Website History and the Website as an Object of Study.» New Media & Society Vol. 11, no. 1-2 (2009): 115-32. https://doi.org/10.1177/1461444808099574

Førland, Tor Egil. «(He's Lying): Presidenten, poststrukturalistene og behovet for aktive henvisninger.» Historisk Tidsskrift 96, no. 4 (2017): 495-506. http://dx.doi.org/10.18261/issn.1504-2944-2017-03-06

Melve, Leidulf og Teemu Ryymin. Historikerens arbeidsmåter. Oslo: Universitetsforlaget, 2018.

Nasjonalbiblioteket. «Teknologien bak nettarkivet». https://web.archive.org/web/20200217152024/https://www.nb.no/samlingen/nettarkivet/teknologien-bak-nettarkivet/ (17.2.2020, 16:23).Nielsen, Jakob. Hypertext and Hypermedia. Boston: Academic Press, 1990.

Oxford Dictionary of the Internet, 2nd ed. Oxford: Oxford University Press, 2009.

 

 

Av Jon Carlstedt Tønnessen (Masterprogrammet i historie ved Universitetet i Oslo)
Publisert 9. mars 2020 12:20 - Sist endret 19. mars 2020 08:23