Å lese et landskap: Et kulturhistorisk blikk på våre omgivelser

I denne teksten gir kulturhistoriker Arne Lie Christensen oss innsikt i en litt annerledes form for historiefortelling, med naturlandskapet som kildegrunnlag for en analyse av fortiden. Derfor bør teksten leses med utgangspunkt i de syv bildene. 

Foto: Diapositiv, Arthur Sand, 1988.

 

Vi ser et tradisjonelt norsk jordbrukslandskap fra Heidal i Gudbrandsdalen.
Bilde 1: Diapositiv, Arne Lie Christensen, ca. 1985. Et tradisjonelt norsk jordbrukslandskap fra Heidal i Gudbrandsdalen. Gjengitt med tillatelse. 
​​​​​​

 

Jeg er kulturhistoriker og er opptatt av kulturlandskapets historie. Jeg ser på landskapet som en bok. Det kan leses og tolkes. Her har menneskene satt sine spor gjennom tidene. Landskapet forteller oss om forholdet mellom natur og kultur, om hele vårt livsgrunnlag og hvordan dette har endret seg. Veier og stier forteller om menneskenes bevegelser og om møtesteder. I landskapet ligger det en uendelighet av historiske kilder. Men for at vi skal kunne lese det, trenger vi en del kunnskaper og erfaringer. Det viser seg at mange landskapstrekk går igjen fra område til område, slik at man kan komme til et fremmed sted, ta et overblikk over landskapet og trekke sine slutninger. Et viktig spørsmål er hva vi legger i begrepet kulturlandskap, og det viser seg at dette ikke er entydig.

 

Begrepet kulturlandskap – normativt eller deskriptivt

Begrepet kulturlandskap kom for alvor i bruk i fagmiljøene tidlig på 1970-tallet og snart ble det en del av dagligtalen. Mange forbinder det med et tradisjonelt og spesielt verneverdig jordbrukslandskap. Man ser gjerne for seg et landskap med åker og eng, tradisjonelle våningshus og driftsbygninger eller kanskje en seter i fjellet med gamle, torvtekte hus og dyr på beite.

Gradvis kom vi fram til at et kulturlandskap primært var et landskap som var preget av menneskelig virksomhet. 

Gradvis er begrepet endret i fagmiljøene. Jeg har fulgt utviklingen i mitt eget fag fra midten av 60-tallet. Da jeg begynte å studere, sto den førindustrielle bondekulturen i sentrum, det vil si tiden fram til midten av 1800-tallet. Det handlet mye om byggeskikk, redskaper som spade og plog og om ulike driftsformer. Men begrepet kulturlandskap var ikke i bruk, og overraskende nok var vi i liten grad opptatt av å beskrive selve jordbrukslandskapet i innmark og utmark. Så ble jeg fra omkring 1973 fortrolig med begrepet. Jeg deltok i et prosjekt hvor natur- og kulturforskere utforsket det tradisjonelle jordbrukslandskapet i kystområdet ved Bergen.[i] Det handlet blant annet om de trebare lyngheiene og hvordan disse gjennom hundrevis av år var holdt åpne gjennom regelmessig sviing, for å gi det beste beitet både sommer og vinter. Det man tidligere hadde trodd var skapt av naturen, viste seg å være menneskeskapt.

Fem år senere begynte jeg i et nytt prosjekt knyttet til Miljøverndepartementet og Riksantikvaren.[ii] Vi utforsket landskapet i en rekke vassdrag, med tanke på å peke ut hvilke som burde vernes mot kraftutbygging. Diskusjonen gikk høyt i fagmiljøet om hva vi skulle legge i begrepet kulturlandskap. Gradvis kom vi fram til at et kulturlandskap primært var et landskap som var preget av menneskelig virksomhet. Og da tenkte vi ikke bare på jordbrukslandskapet, men også på for eksempel bylandskapet, industrilandskapet, turistlandskapet og så videre. Men i og med at menneskene har satt sine spor overalt i sine omgivelser – enten vi liker dette eller ikke – begynte mange av oss bare å snakke om landskap eller om menneskenes omgivelser. Og uansett var det noe helhetlig vi hadde i tankene. 

Denne faglige vendingen innebar også at vi satte et skille mellom det normative og det deskriptive. Vi var i prinsippet ikke bare interessert i det spesielt verneverdige eller vakre, men rettet også interessen mot det vi faktisk så og hvordan menneskenes omgivelser utviklet seg, enten vi så på dette som positivt eller negativt. Et landskap behøvde ikke å være spesielt pent eller verneverdig for å fatte vår interesse. Det gjaldt å beskrive og å forstå det vi faktisk så. Så kunne vi i neste omgang eventuelt vurdere om det var verneverdig. Vi må forstå motorveien og dens logikk, enten vi liker den eller ikke. Og vi vil uansett hele tiden endre synet på hva som er verneverdig. 

 

Landskapet som et bindeledd mellom natur og kultur og mellom fortid og nåtid

Et landskap kan leses i lys av to relasjoner: forholdet mellom natur og kultur, og forholdet mellom fortid og nåtid. Både i åker og eng og i bygningene på bildet fra Heidal møtes natur og kultur, de er begge bearbeidet natur og forholder seg til blant annet topografien og det skiftende klimaet. Et landskap er også et møtested mellom fortid og nåtid. Det vi ser på bildet, er blitt til gjennom flere hundre år, samtidig som det befinner seg i vår egen tid. 

Når vi leser et landskap, må vi søke både det fysiske, det sosiale og det kognitive. Det fysiske innebærer i denne sammenhengen både det menneskeskapte og det naturlige, og ikke minst samspillet mellom disse faktorene. Hvor er det for eksempel mest sol og best jord for en åker på det aktuelle tidspunktet? Med det sosiale menes menneskenes bevegelser i landskapet, forbindelseslinjene og møtestedene, og med det kognitive menes kunnskaper og forestillinger. 

 

Et horisontalt og et vertikalt blikk

Vi skal snart se eksempler på hvordan et landskap kan leses langs en vertikal eller horisontal akse. Vi kan si at landskapet har en horisontal og en vertikal dimensjon, som forholder seg til hverandre som tid forholder seg til rom. Når vi leser landskapet langs den vertikale aksen, tar vi på de historiske brillene. Vi fester oss ved at sporene fra fortiden er til stede i nåtiden. Vi kan da lese landskapet som en historiebok, hvor minner fra ulike perioder er tilstede. Når vi leser landskapet langs den horisontale aksen, må vi prøve å se bort fra de historiske prosessene, og konsentrere oppmerksomheten omkring samspillet mellom elementene i et samtidig perspektiv. Det kan handle om vår egen tid eller om en tidligere periode, men utgangspunktet er altså selve rommet, hvordan elementene er fordelt og hvordan de fungerer sammen.

En gul motorsykkel står parkert foran en rød, norsk låve.

Bildet viser et tradisjonelt jordbrukslandskap i Gudbrandsdalen.
Bilde 2 og 3: Diapositiv, Arthur Sand, 1988. Gjengitt med tillatelse. Disse to bildene er fra Sør- og Nord-Fron i Gudbrandsdalen. Når vi ser utover landskapet, får vi et overblikk over dalens historie.

 

Det vertikale blikket – et landskap i Gudbrandsdalen

Som eksempel skal vi se på to bilder fra Gudbrandsdalen og lese dem vertikalt – altså historisk – og gjennom et par tusen år. Bildene er fra Fron i Gudbrandsdalen og er fotografert i 1988. Egentlig kunne jeg brukt et hvilket som helst landskapsutsnitt. Men noen steder – som her – er historien spesielt lesbar. Landskapet bretter seg ut for våre øyne som en levende historiebok. Vi velger et utsiktspunkt litt oppe i dalsiden. I dette tilfellet får vi overblikk over bosetningshistorien gjennom de siste to tusen år. Levninger fra alle fasene er der ennå, i form av enkeltelementer. Vi får også rikelig anledning til å reflektere over relasjonen mellom natur og kultur, blant annet ved å bruke generelle topografiske og klimatiske forhold som tolkningsramme.

Vi kan for eksempel på de to bildene legge merke til hvor i dalen det er sol og hvor det er skygge. Her, som mange andre steder i landet, går det et markant skille mellom solsiden og baksiden. På baksiden – skyggesiden – er det kanskje mye barskog og en del mindre gårdsbruk, eventuelt tidligere husmannsplasser, mens de største og beste gårdene ligger på solsiden. Slik kan klassedelingen tre klart fram i landskapet. Bjørnstjerne Bjørnson gjør i romanen Synnøve Solbakken et poeng av dette, når han beskriver de to gårdene som han betegnende nok har kalt Granlien og Solbakken. Dermed har han tematisert et karakteristisk trekk ved landskapet, at vi kan lese det som et uttrykk for klasser og klasseforskjeller.

Bildene fra Gudbrandsdalen viser solsiden med de største gårdene. De stedene der dalsiden ikke er altfor bratt, kan det ligge to–tre rekker med gårder ovenfor hverandre. De største og eldste gårdene er de såkalte midtligårdene. Vi kan følge dem som et sammenhengende belte et stykke oppe i dalsiden, ofte et brunfarget belte, siden mange av de førindustrielle bygningene i brunsvidd tømmer fortsatt er bevart. Mellom midtligårdene snor den gamle bygdeveien seg. Den er for lengst asfaltert, men følger det gamle veifaret fra gård til gård, slik den må ha gjort siden jernalderen. Her oppe i dalsiden var de beste betingelsene for det førindustrielle åkerbruket, med lettdrevet og selvdrenert jord som samtidig var hevet over frostrøyken. Den høye alderen bekreftes gjerne også av arkeologiske funn. 

Vi flytter blikket litt høyere, til gårdene lengst oppe i dalsiden, opp mot fjellet. De ligger i en annen klimatisk sone, med kortere vekstsesong, noe som må ha vært enda mer merkbart den gang folk var avhengig av å dyrke korn, også i denne delen av landet. Til gjengjeld lå disse gårdene nærmere de rike ressursene fra utmarka og fra fjellet. De gode sommerbeitene og utslåttene, fiskevannene og jaktområdene. Gårdene opp mot fjellet er imidlertid vanligvis yngre og mindre enn midtligårdene, og gårdsnavnene peker ofte mot vikingtid og middelalder, eller eventuelt nyere tid. 

I mange partier av Gudbrandsdalen er dalbunnen relativt flat, som vi ser på det ene bildet, og danner en bred elveslette, der elva bukter seg. I dag er mesteparten av aktiviteten samlet her nede. Men vi ser ikke så mange gamle hus, bare en og annen brunsvidd løe. I førindustriell tid ble disse lavestliggende delene av dalbunnen relativt lite utnyttet. Jorda var fuktig og tungdrevet, og frostrøyken la seg som et kjølig teppe. Dessuten skiftet elva stadig løp, og folk kunne risikere at åkre og bygninger ble tatt av flommen. 

Gjennom den moderniserings-prosessen som tok til omkring midten av 1800-tallet, er virksomheten gradvis forskjøvet nedover mot dalbunnen. Vi ser at jorda må være grøftet, og at det er murt forbygninger mot elva. Mange steder har folk latt det stå igjen en rand av lauvskog langs elvebredden for å holde på jorda. I og med at jorda på grunn av grøftingen ble tørrere, ble også problemet med frostrøyk redusert. Dessuten ble det ikke først og fremst dyrket korn på elveslettene, men fôr til dyra. Disse store og sammenhengende, flate områdene var godt egnet for de moderne plogene og slåmaskinene som kom i bruk på slutten av 1800-tallet, og for vår tids traktorer og fôrhøstere. Det er også tatt opp nye gårdsbruk nede i dalbunnen. Også dette kan vi se av bebyggelsen og av gårdsnavnene – navn som Myrvang og Veneng.

Fra vårt utsiktspunkt får vi altså inntrykk av at bebyggelsen i løpet av de siste hundre årene må ha krøpet mer og mer nedover mot dalbunnen. Anleggingen av jernbanen gjennom Gudbrandsdalen i 1890-åra har betydd mye for denne utviklingen. Jernbanen ble den nye hovedtrafikkåren som trakk til seg mye virksomhet, og den følger dalbunnen. Her ble stasjonsbyene anlagt. Også den nye riksveien gjennom dalen fra 1850–1860-åra ble lagt i dalbunnen og den har i økende grad konkurrert ut jernbanen. 

Beslutninger som er tatt for lenge siden, er med andre ord med på å styre våre bevegelser og våre tanker.

Tettstedene fra jernbanens tid ligger her fortsatt, men også disse har endret karakter. For å få en bedre forståelse for dette, flytter vi oss til Fagernes i Valdres. Vi har fortsatt det vertikale blikket på landskapet:

En rekke smågårder i en slak helling ned mot et vann, hvor det er et stort hotellkompleks .
Bilde 4: Diapositiv, Arthur Sand, 1988. Gjengitt med tillatelse. Bildet viser Fagernes i Valdres. 

 

 

Vertikalt blikk på Fagernes 

Også på dette bildet fra Fagernes kan vi lese et par tusen års historie gjennom flere historiske faser, og her har jeg festet meg ved noen spesielle trekk: 

Fase 1: Vi ser midtligårdene fra jernalderen øverst, på rekke og rad. Den gamle veien går der fortsatt, men er asfaltert. Fase 2: Tettstedet har vokst opp omkring jernbanen som ble anlagt i 1907. Dette er et bylignende område, med mange slags butikker og viktige servicefunksjoner for gårdene omkring. I tillegg ser vi turisthotellet. Fase 3: Vi ser at tilgroingen av landskapet er i gang i vår tid. Og til venstre skimtes et ganske nytt byggefelt, som jo er typisk for vår tids livsform. På 1960–70-tallet ble det oppført noen svære betongbygninger i tidens stil, blant annet et stort hotell. Fase 4: Vi ser videre et eksempel på at vi nå er inne i en kritikkfase, og at folk reagerer mot visse sider ved det moderne. Hotellet er nemlig nostalgisert ved at det er bygd på arker, som gir assosiasjoner til sveitserstilen og noe hyggelig og gammeldags, til dels også noe lokalt. Dette ønsket om å søke tilbake til noe tradisjonelt og trygt er typisk for vår tid. Tenk for eksempel på alle hyttene som bygges i gammel stil. I dette tilfellet ligger det nok også et ønske om å tiltrekke seg turister.

Slik kan vi forstå viktige sider ved også dette stedets historie ved å betrakte det som en helhet. Og i dette tilfelle bygger ikke min lesning på omfattende lokale kunnskaper, men først og fremst på generelle erfaringer fra diverse steder i Norge. 

Landskapet fungerer derfor som en gigantisk bremsemekanisme, som konserverer det gamle og modifiserer det nye. Slik er historien til stede i det samtidige.

Det viser seg altså at fortiden er til stede her og nå, samtidig som det kan være lenge siden. Landskapet fungerer da ikke bare som et arkiv. Mange av sporene fra fortiden er fortsatt virksomme i vår egen tid. Gårdene fra folkevandringstiden er fortsatt i drift, veien som forbandt dem et stykke oppe i dalsiden, brukes fortsatt selv om den er asfaltert og i dag spiller en mer underordnet rolle enn den nyere veien i dalbunnen. Beslutninger som er tatt for lenge siden, er med andre ord med på å styre våre bevegelser og våre tanker. Vi kan derfor si at kulturens seige strukturernedfelles i landskapet og overføres fra generasjon til generasjon, uten at folk vanligvis reflekterer over dette. Landskapet fungerer derfor som en gigantisk bremsemekanisme, som konserverer det gamle og modifiserer det nye. Slik er historien til stede i det samtidige. 

Et vilt, nord-norsk landskap med bratte fjell og tett bebyggelse nede ved vannflaten.

I forgrunnen ser vi fiskebåter i tre fartøyet ved store rullesteiner. Bak ligger røde låver og hvitmalte småhus, foran et høyt, bart fjell.
Bilde 5 og 6: Diapositiver, Hans Kristian Eriksen, slutten av 1990-tallet. Bildene viser Grunnfarnes på Senja. 

 

 

Den horisontale aksen – en bygd på Ytre Senja

Disse bildene er relativt nye. Men la oss se for oss situasjonen her ute ved havet omkring 1950. Dette var fiskerbondens og kombinasjonsbrukets landskap, hvor fiske og jordbruk ble kombinert. 

Vi kan ta for oss befolkningens aktivitetsområde, altså det sosiale. Det området man brukte i løpet av året, kan vi kalle et landskapsrom, og det kan vi dele i soner: Én sone er gårdsbebyggelsen og innmarka nede i dalen. En annen sone består av sentrumsfunksjonene, som dampskipskaia, skolen og butikken. En tredje er utmarka oppover i dalsiden, som ble brukt til beite, dyrefôr og vedhogst. Og så har vi ikke minst sjøområdene. Vi kan dele dem opp i flere soner: fjæra hvor man blant annet kunne finne agn til fisket, båtstøa hvor båtene ble trukket opp og hvor mennene møttes hver dag, de rike fiskeværene ute i havet med den viktigste ressursen, og også med tare til fôr, i tillegg har vi enda fjernere områder som befolkningen hadde kontakt med. 

Denne inndelingen i en rekke soner henger altså sammen med det sosiale, med folks bevegelser, som igjen styres av arbeidet og av økonomien. Det er et utpreget kjønnsdelt rom vi ser for oss, hvor kvinnene har en sterk rolle på land med hovedansvaret for gårdsdrifta, mens mennene først og fremst har tankene rettet mot havet og fisket. Men det hører med at også kvinnene måtte dra ut på havet for å hente tare som fôr til dyra. Med dette som utgangspunkt kan jeg sette frem en påstand om at alle landskap har kjønn!

I tillegg til sonene kan vi trekke opp linjene i landskapet, i form av veier og stier. Hit hører også de usynlige linjene ut fjorden, til fiskeplassene og helt til den nærmeste byen – Harstad – hvor man tok dampbåten, kanskje et par ganger i året. Mye av veden til brensel og mye av høyet måtte også hentes med båt. Vi kan videre peke ut noen punkteri landskapet som har hatt stor betydning, og enkelte av dem må kalles magneter, med spesielt stor tiltrekningskraft, ikke minst båtstøa, hvor mennene møttes, og dampskipskaia med den lille butikken.                  

Slik kan vi altså lese landskapet horisontalt, med tanke på hvordan de enkelte elementene har fungert i det samtidige, med begreper som soner, linjer og punkter. I dette tilfellet ser vi tilbake til den nære fortiden, omkring 1950. Her møtes natur og kultur. Vi må trekke inn klima og topografi, men også økonomi, og det er spesielt det siste som har ført til store endringer over tid. I dag er derfor situasjonen for lokalbefolkningen en helt annen enn for sytti år siden.

Mitt håp er at de begrepene jeg har brukt for å lese landskapet – vertikalt og horisontalt – i de tre utvalgte områdene kan overføres til andre deler av landet. Når jeg skriver dette, befinner jeg meg på hytta i Kragerøskjærgården. Her er det nærliggende å skissere hvordan landskapet tok seg ut omkring 1950 – mens jordbruk, sjøfart og fiske fortsatt var de dominerende næringene – sammenlignet med dagens landskap som er sterkt preget av sommergjestene. Om noen dager drar jeg til Oslo. Der kan man tydelig se hvordan bylandskapet gjennom flere hundre år har vært et klassedelt landskap – mellom øst og vest – samtidig som bebyggelsen hele tiden har endret karakter i alle deler av byen. 

 Store, rødmalte låver ligger bredt utover en lysegul åker, med et tredekt fjell i bakgrunnen.
Bilde 7: Diapositiv, Arthur Sand, 1999. Gjengitt med tillatelse. I dette landskapet fra Hokksund dominerer det store, røde driftsbygningene fra slutten av 1800-tallet. 

 

Et bærekraftig landskap?

I dag er mange av oss opptatt av forskjellige problemstillinger knyttet til begrepet miljø. Det viser seg at importen øker, blant annet av mat. Norge er blitt stadig mindre selvberget med mat, særlig om vi har i tankene at så mye av dyrefôret er importert. Et jordbrukslandskap kan sies å være mer eller mindre bærekraftig, og mer eller mindre i økologisk balanse. Spørsmålet er da om det er en periode i de norske landskapets historie hvor høy produktivitet ble kombinert med stor grad av bærekraft. Det ville være fristende å søke lengst mulig tilbake i tid, hvor befolkningen levde i nærmere kontakt med naturen. Jeg vil imidlertid peke på vår relativt nære fortid som spesielt bærekraftig: 

Jeg tenker på hestemekaniseringens og de røde låvenes landskap, mellom ca. 1870 og 1950. Dette kan sies å være et moderne og forskningsbasert landskap, med høy produktivitet, som blant annet skulle levere jordbruksprodukter til den voksende bybefolkningen. Det var en relativt god balanse mellom husdyrhold og åkerbruk, ved at mesteparten av gjødselen kom fra husdyra. Man var i hovedsak basert på lokale ressurser med liten tilførsel av energi utenfra, i form av kraftfôr, kunstgjødsel og bensin. En svakhet ved denne tidens jordbruksproduksjon var likevel den omfattende importen av korn. Typisk for denne perioden er de store driftsbygningene – gjerne rødmalte – med plass til både husdyr og oppbevaring av fõr, i tillegg til gjødselkjelleren som var et relativt nytt fenomen. 

Ja, det er spennende å lese et landskap. Det kan si mye om historien, om forholdet mellom natur og kultur og om hvordan menneskenes leveforhold er endret. Mitt blikk har i denne artikkelen i første omgang vært deskriptivt. Vi må prøve å beskrive det vi ser på en mest mulig objektiv måte. I neste omgang kan vi eventuelt være mer normative, som i det siste eksempel, og stille spørsmålet om hva som er mest miljøvennlig og verneverdig og hva som er en ønsket utvikling. Da har vi mye å lære av historien.

 

Arne Lie Christensen (f. 1943)  er førsteamanuensis emeritus ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo

 

 

 

[i] NAVF Lindåsprosjektet 

[ii] Prosjektet Ti års vernede vassdrag 

 

LITTERATUR

 

Artikkelen bygger i hovedsak på Christensen, Arne Lie 2002: Det norske landskapet. Om landskap og landskapsforståelse i kulturhistorisk perspektiv. Pax Forlag.

 

Av Arne Lie Christensen, førsteamanuensis emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 25. okt. 2020 13:22 - Sist endret 25. okt. 2020 13:42