Langsomt blir revolusjonen vår egen? Norske historikeres bruk av begrepet «revolusjon» om det som skjedde i 1814

For samtiden i 1814 var det en stor hendelse som kvalifiserte og udiskutabelt satte standarden for bruk av begrepet revolusjon; den franske (1789-99). For andre hendelser som har blitt gitt betegnelsen revolusjon som den amerikanske (1776) og den svenske (1809), har bruken variert med historikerne og tiden de skrev i. Dette viser at det ikke var eller er opplagt at det «var revolusjon» i Norge i 1814, verken for samtidens aktører eller senere historikere

Enig og Tro til Dovre falder 1814, Postkort, 1914. Kunstner, Ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons.

«Vor Statsforandring er ingen Revolution.» Nicolai Wergeland 1814.[1]

«Mange vil da ikke engang være ved, at det var en revolusjon..» Halvdan Koht 1914. [2]

«Slik ble året en politisk revolusjon for Norge». Bård Frydenlund 2014. [3]

“The History of our Revolution will be one continued Lye from one End to the other.”[4]

 

1814 er også det store år for norsk historiografi, der historikerne har delt seg i skoler og retninger. Denne artikkelen vil vektlegge det historiografiske. Den vil ikke drøfte det klassiske tolkningsproblemet om at 1814-hendelsene skjedde plutselig, som en «gave» til et «uforberedt» folk representert av sovende bønder - eller om det kom «forberedt», som resultat av en lenge oppsamlet misnøye og voksende frihetstrang. [5]  I stedet vil jeg her gå inn på det mer avgrensete spørsmål om, og i så fall hvordan, de bruker ordet revolusjon om 1814-hendelsene. [6] Først i artikkelen vil jeg definere begrepet revolusjon, deretter lete etter eventuell bruk av revolusjons-begrepet hos norske historikere som har skrevet om 1814. Spørsmål som også vil bli forsøkt besvart er når begrepet revolusjon blir brukt første gang i denne historiografien.

En gjennomgang av norsk historiografi om 1814 frem til i dag på jakt etter bruken av begrepet revolusjon har gitt få funn før 1900, og etter det er det svært varierende bruk.[7] I artikkelen vil jeg gå gjennom dette kronologisk både for en drøfting av de funn som er gjort, men også for diskusjon av fravær av slik bruk hos utvalgte historikere. Det kommer frem at begrepet revolusjon i 1814-sammenheng ikke er forstått og brukt på samme måte, og en slik ulik og varierende bruk kan henge sammen med Kåre Lundens (1930-2013) påstand om at «[d]ei historiske framstillingane speglar av sosiale og politiske synsmåtar i historikarens samtid, og verkar sjølve attende på politiske oppfatningar i samtida.» [8] Dette berører grunnleggende trekk ved historieskrivingen som en projeksjon av historikernes samtid og ideologiske ståsted.

 

Revolusjonen er også et teselskap i Boston

Ordet revolusjon kommer fra latin revolutionem (nom. revolutio) og verbet revolvere som egentlig betyr å rulle tilbake, noe som nesten fremstår med en viss ironi i en drøfting av en politisk omvelting. [9] Fra 1600-tallet av ble det brukt om politiske forhold; «overthrow of an established political system», «a change in the way a country is governed, usually to a different political system and often using violence or war»,[10] og før den amerikanske revolusjon betegnet det i all hovedsak Englands Glorious Revolution i 1688.

Store norske leksikon gir følgende definisjon: «Revolusjon er en betegnelse på en endringsprosess som er grunnleggende og forgår i løpet av meget kort tid. Uttrykket brukes særlig om politiske, sosiale og økonomiske omveltninger, som den franske revolusjonen i 1789».[11]

Begge definisjoner dekker trolig en utbredt, felles forståelse av ordet samtidig som det viser at begrepet er upresist, og det er dermed et såkalt sekkebegrep. Store norske leksikon anfører også at «det synes å være en tendens til at kriteriene blir stadig mindre strenge».[12]

Samtlige historikere vil være enige i at det som skjedde i 1814 innebar en fundamental politisk omveltning – og det på svært kort tid. Frederik 6s avståelse av Norge til kongen av Sverige ved Kielfreden 14. januar møtte motstand i Norge. I stedet for å etterkomme den eneveldige kongens vilje ble Norge erklært som en selvstendig stat, og folkets valgte utsendinger vedtok en Grunnlov 17. mai som gjorde slutt på eneveldet og innførte et konstitusjonelt monarki der folket ble gjort del i statsstyret gjennom utstrakt stemmerett til valg til Stortinget. Det ble valgt en egen norsk konge, og angrep fra Sverige ble møtt med væpnet motstand for å forsvare uavhengigheten. Etter en kort krig ble unionen med Sverige akseptert av Stortinget som uunngåelig, men det konstitusjonelle styresettet ble beholdt og Norges status som uavhengig stat opprettholdt så langt det lot seg gjøre. Men var dette en revolusjon?

1814-1905: Revolusjons-elefanten i unions-rommet

Mens den franske revolusjon den gang aldri ble kalt noe annet enn revolusjon, ble begrepet revolusjon for 1814-hendelsene valgt bort av samtiden. Utover Nicolai Wergeland har det hittil ikke vært mulig å påvise bruk av begrepet revolusjon som en samtidig betegnelse for det som skjedde det året, og han anvender begrepet utelukkende for å forklare at dette var noe begivenhetene i Norge ikke var.[13]

Henrik Wergeland (1808-45) har i sin Norges Konstitutions Historie fra 1841 beskrevet detaljert og vurderende hendelsene i 1814. Han siterer faren Nicolai Wergeland (1780-1848) fra hans tale 12. april til Rigsforsamlingen der han sier: «Vor Statsforandring er ingen Revolution - vi haabe med Føje, at den kan og vil foregaa uden Revolution…»[14] Vi må forstå Nicolai Wergelands språkbruk ut fra en negativ vurdering av den franske revolusjon og dens virkninger. Revolusjonen ble først hilst velkommen blant Danmark-Norges intellektuelle, men etter hvert som man så følgene i terror, diktatur og krig snudde stemningen til det motsatte.

Utover dette ene sitatet fra faren er begrepet revolusjon ikke brukt om 1814 hos Henrik Wergeland. Han skriver blant annet Befrielse og Konstitutionsværk.[15] Selv om han går langt i å beskrive en utvikling hos nordmennene før 1814 som kunne gjort det mulig å forklare hendelsene som revolusjon, viker han tilbake for å ta dette ordet i pennen. Andre steder i Wergelands forfatterskap finner vi betydelig revolusjonsbegeistring – ikke minst knyttet til begivenhetene i Europa i 1830. Men i Norge fant han ingen revolusjon. Heller ikke i Peter Andreas Munchs (1810-63) Norgeshistorie og Samlede Afhandlinger eller i Andreas Fayes (1802-69) Norge i 1814 har jeg funnet noen bruk av revolution om 1814.[16]

Ludvig Daae (1834-1910) er den første som i 1859 bruker ordet «notabelmøtet» om møtet på Eidsvoll 16.februar.[17] Ordet henspiller på begivenhetene som ledet opp til den franske revolusjon, nærmere bestemt de to møtene som Ludvig 16 innkalte til i 1787 og 1788. En mulig tolkning her er at Daae antyder noe revolusjons-nært, men svært så forsiktig. Likevel kaller han hendelsene i Sverige i 1809 for revolution, men avstår fra å bruke begrepet revolusjon om Norge i 1814.[18] Yngvar Nielsen bruker heller ikke begrepet om hendelsene i 1814.[19]  

1800-tallets historikere levde i en tid der unionen inngått med Sverige i 1814 var et ømtålig tema. Verken den frihetsbegeistrede Henrik Wergeland eller de to konservative og unionsvennlige historikerne Daae og Nielsen hadde noen interesse av å undergrave legitimiteten av de forfatningsdokumentene som unionen hvilte på. Så å si hele unionsperioden 1814-1905 var som kjent preget av en langtrukken formaljuridisk debatt mellom norske og svenske historikere og rettslærde. Å fremstille det som at grunnloven var et resultat av en norsk revolusjon, ville kanskje bidra til å svekke, og i hvert fall ikke styrke, dens folkerettslige status. Dette er henvist til å bli løse spekulasjoner. Jeg jakter her på et ord som ikke har vært i bruk, og som ingen derfor har diskutert eller forsvart berettigelsen av.

Så å si hele unionsperioden 1814-1905 var som kjent preget av en langtrukken formaljuridisk debatt mellom norske og svenske historikere og rettslærde. Å fremstille det som at grunnloven var et resultat av en norsk revolusjon, ville kanskje bidra til å svekke, og i hvert fall ikke styrke, dens folkerettslige status.

Hva så med den mest unionskritiske historikeren, Ernst Sars (1835-1917)?  Sars har i sin teori om hva som langsomt hadde bygget seg opp hos nordmenn før 1814 fulgt etter Henrik Wergeland. Sars er den som trolig hadde vært nærmest til å kunne bruke begrepet revolusjon, men heller ikke han gjør det.[20] Det er mulig at han innenfor sin egen teori ikke synes denne utviklingen hadde kommet så langt at tiden var moden for en virkelig revolusjon i 1814. Og man må undre seg om Sars her tenkte i lengre linjer mot 1905? Lest i ettertid er det mye som minner om både Steffens og Hegel hos Ernst Sars. Sars’ skrivestil og planteaktige nasjonsmetafor har trolig skygget for senere historikeres mulighet til å se hvor radikal og revolusjons-nær Sars analyse likevel kan være. Jeg finner både evolusjon og revolusjon hos ham, men ikke noen revolusjon i Norge i 1814.

«Frihed og Selvstændighed vindes idethele aldrig paa noen varig maade ved Fund eller Gave; -det kan alene ske ved Arbejde og Kamp» skriver Sars like før unionen med Sverige brister etter hardt forberedelsesarbeid, men ingen krig eller revolusjon.[21] Skal vi kunne tolke dette som at 1814 begivenhetene etter Sars’ mening ikke fortjente en (heders)betegnelse som revolusjon? De som gikk foran i kampen for uavhengighet våren 1814, gikk fort over på den motsatte siden og ble den svenske kongens støttespillere. Det var disse mennenes etterfølgere som var Sars’ politiske motstandere da han skrev om 1814 sytti år etter hendelsene.

1905-2019. Jubileumsår og revolusjonsbruk.

Utover som tema for 17. mai taler, ser det ut til at 1814 særlig er blitt tatt frem i forbindelse med jubileer, og under debatter om unionsforhold for Norge. Det er mange slike hendelser: 1905, 1914, 1940-45, NATO 1949, de to Eidsvoll-jubileer i 1964 og 1989, EF- og EU- avstemninger i 1972 og 1994, markeringen av Unionsoppløsningen i 2005 og 200 års-jubileet i 2014, kalt Grunnlovsjubileet. Bruken av revolusjon i den aktuelle samtid vil derfor kunne ha tilleggsbetydninger som indikerer en mulig posisjonering eller stillingtaken til aktuelle politiske forhold.

Det er først da unionen med Sverige er oppløst at historikere ser ut til å bruke begrepet revolusjon. Halvdan Koht (1873-1965) var en nasjonal- og klasseorientert historiker, som «stundom nok kunne kalla seg marxist».[22] Men når han skriver at i 1814 var det «frø nokk til opprør i alle klassene av folket», tyder det mer på et organisk evolusjonsbilde der det nye gror ut av det gamle. [23] Koht er her tettere opp til Sars nasjonale plantemetafor og den liberale tradisjon enn den marxistiske. Jeg har så langt funnet at han bruker begrepet revolusjon første gang i 1914, men i oversiktsboken Det store i 1814 er han forsiktig: «Mange vil da ikke engang være ved, at det var en revolusjon som gik for sig, - ennda revolusjonen er menneskehetens liv, vor helligste samfundsrett.» [24]  I et foredrag samme år trykt som artikkel i Historisk tidsskrift, bruker han ikke dette ordet, men i stedet betegnelsen selvstendighetsreisning.[25]

Første gang jeg finner at Koht er meget tydelig er i kapitteloverskriften «Revolusjonen i 1814» i «Fridom og Lov».[26] I kapitlet «Demokratisk framvokster» heter det: Det som hendte i Noreg i 1814 var beintfram ein revolusjon.[27] Boken ble først utgitt som «Voice of Norway» i 1944 i USA, England og Sverige. Kohts bruk av revolution om 1814 og Roosevelts «Look to Norway» tale i 1942,[28] kunne tjene til å knytte Norge tettere opp til den amerikanske revolusjonen og dermed krigstidens USA.  Men at han fortsetter å bruke begrepet i den norske utgaven av boken i 1948 er interessant, gitt på den ene siden antikommunismen i den kalde krigen, og på den andre Arbeiderpartiets orientering mot NATO. Aner man her i 1948 en standhaftig videreføring av norsk nøytralitetspolitikk nå klemt mellom USA og Sovjet? Til sammenlikning kan det nevnes at Ingrid Semmingsen i En verdensmakt blir til. De forente staters historie fra 1946, ikke skriver den amerikanske revolusjon direkte, men siterer en historiker som igjen har kalt borgerkrigen den andre amerikanske revolusjon. Dette må kalles en meget forsiktig bruk av revolusjonsbegrepet i oppstarten av den kalde krigen.[29] Vi ser at Koht i 1953, i sin anmeldelse av Steens bok om 1814, lar være å bruke begrepet revolusjon og skriver i stedet nasjonal reising.[30] Var også Koht nå blitt plaget av trekken fra den kalde krigen?

 

En gave til 1814-historiografien?

Sverre Steen (1891-1983) kom i 1951 med sitt første bind om 1814 i serien Det frie Norge. Tittelen kunne minne leseren om situasjonen nordmenn hadde opplevd seks år tidligere, og boken ble oppfattet som en tolkning av 1814 som la mindre vekt på nordmennenes egne holdninger og innsats. Det var det store spillet ute i verden som hadde vært avgjørende. Det er mulig å tenke at Steen her har blitt påvirket av krigshendelsene der Norge vant tilbake sin frihet hovedsakelig fra de allierte, samt etterkrigstidens Marshall-hjelp, NATO-tilslutning og tidens antikommunisme. Min oppfatning er at Steen har tilpasset sin skriving noe ut fra samtidssituasjonen. Torgrim Titlestad (f. 1947) er inne på det samme i sin drøftelse av innvirkning fra den kalde krigen på Steens syn.[31]

Debatten om Steens bøker ble forsterket da Jens Arup Seip (1905-1992) med basis i Steens fremstilling betonte en slik tolkning av Steen og lanserte det nå berømte «Friheten i gave»[32] som et stikk til Sars’ gavemetafor.[33] Dette bon-mot fra Seip har siden blitt en del av 1814 historiografien og kanskje låst den noe fast i kunstige opposisjoner. Dette minner om situasjonen med et av Seips andre slående begrep; det opinionsstyrte eneveldet som først har status av påstand om virkeligheten, og så blir virkelighet, slik Øystein Rian (f.1945) har formulert det.[34]

Kåre Lunden tok opp Seips påstander og påviste at avviket fra den tidligere Sars - Koht tradisjonen kanskje ikke er så sterkt likevel. [35] Lunden utløste en fornyet kraftig debatt som trolig har ført til at Ståle Dyrvik (f.1943) har forsøkt å samle trådene i et harmoniserende synspunkt der motsetningene ikke utelukker hverandre.[36]

Men har disse posisjonene innvirkning på bruken av begrepet revolusjon om 1814? Sverre Steen skrev at noen mente at 1905 hadde vært en ublodig og dermed mønstergyldig revolusjon, mens andre hadde benektet at nordmenn noensinne hadde gjort revolusjon, selv ikke i 1905 [37]  Dette enten-eller synet på om det hadde vært revolusjon kan vise tilbake på Kohts syn i 1914 [38]  - et syn vi må tro var en utbredt oppfatning om 1814; det både hadde vært og hadde ikke vært en revolusjon.

Dengang vort eget Land vi tok av hundredaarig Is og Harme, Postkort, 1914. Kunstner, Ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons.

I første bind av Det Frie Norge bruker Steen begrepet revolusjon om hendelsene i dagene rundt notabelmøtet da det blir klart for prinsen at han måtte «bygge sin politikk på folkets reisning, altså på en revolusjon, ikke på sin egen arverett.»[39] Christians Frederiks åpne brev 19. februar søkte «å bygge et rettslig eller «lovlig» grunnlag under den norske revolusjon.» [40] Skulle prinsen bygge på folkesuvereniteten, måtte han faktisk «godkjenne den norske reisning som en revolusjon og oppstille seg selv som revolusjonsleder.»[41] Steen skriver også at Georg Sverdrup «hyllet moderate prinsipper, men ønsket ingen revolusjon,» noe som er interessant ut fra at Henrik Wergeland nettopp utpeker Sverdrup som den enkeltpersonen som tydeligst presser prinsen inn på «revolusjonssporet» ved å hevde at han ikke lenger har mer arverett enn andre. [42] Også på Eidsvoll hadde det vært et «pust av revolusjon» skriver Steen da Falsen fraskrev seg sitt adelskap. [43]

Steen tar opp nordmenns motvilje i 1814 mot å vedgå at de gjorde revolusjon og skriver at det også senere med stor skarpsindighet er «blitt påvist at deres opptreden var fullt legitim, om ikke statsrettslig, så iallfall folkerettslig,» og dermed er det ingen revolusjon. [44]  Steen fortsetter med det som kanskje rommer noe av forklaringen på hvorfor dette er blitt en så uklar historiografisk situasjon omkring begrepet revolusjon: «Nordmenn har alltid følt seg tryggest sammen med loven, og de har stadig kunnet finne rettslig grunngiving for sine offentlige handlinger.» [45] Dette peker både bakover mot nordmennenes insistering på forfatningsdokumentenes bokstav i striden med Sverige på 1800-tallet, og frem mot Ola Mestad (f. 1955) som argumenter for at endringene 1814 skjedde innenfor eneveldets statsrettslige tenking og at det dermed ikke kan kalles revolusjon.[46]

Jens Arup Seip bruker ordet revolusjon forsiktig om 1814 hendelsene og skriver noe distanserende og mulig ironisk at atmosfæren var «slående lik som etter en revolusjon har seiret og som andre, fortærte også den norske revolusjonen sine barn[47] Men at han bruker det viser at bruken ikke er knyttet entydig til posisjoner i 1814 debatten.

Steens fremstilling som ligger til grunn for Seips «friheten i gave»-tese, er der hvor man kan se at ordet revolusjon først får et gjennomslag som betegnelse på 1814 begivenhetene, mens Koht på sin side, som Sars’ nærmeste etterfølger på den motsatte fløyen er forsiktig og lite konsistent i bruken av begrepet revolusjon, selv om han legger vekt på nordmennenes egen innsats og den lange forberedelsen.

 

Steen på Steen; Langsomt blir revolusjonen vår egen?

Hva Steen selv har tenkt om den debatten Seip hadde forårsaket og fått ham til å bli en del av, ja nærmest posisjonert ham i, er jeg ikke kjent med. Men i epilogen til Langsomt ble landet vårt eget fra 1967 skjer det noe, og Steen tydeliggjør sitt syn. Det er så langt jeg har sett ingen verk om 1814 som så tydelig og likefrem etablerer begrepet revolusjon om Norge i 1814.[48] Boken som var basert på radioforedrag, ble en enorm suksess og delt ut til alle 9. klassinger i 1972 med eget skriv fra kulturministeren.[49] For elevene var det mulig å oppfatte dette som at den norske staten nå mente den var blitt til ved en revolusjon.[50]

I den følgende historikerdebatten dukker begrepet revolusjon opp noen ganger, men ikke som noen hovedsak. Da Kåre Lunden i 1984 gikk til angrep på Seips syn fremhevet han tydelig at det var en revolusjon som var skjedd i Norge. [51] I et motinnlegg anførte Øystein Sørensen at Lunden uten videre hadde operert med «en norsk revolusjon i 1814, til og med i tittelen på siste utgave av sin artikkel» [52] uten at Sørensen selv valgte å følge opp med noe videre drøfting av denne begrepsbruken hos Lunden. «Egentlig er bruken av ordet revolusjon [...] avhengig av hvordan en definerer begrepet» skrev Steen om en annen mulig revolusjon i 1905.[53]

Den franske revolusjon i 1789 og den russiske i 1917 har gitt konnotasjoner som historikere har måttet forholde seg til. Det er derimot mer overraskende at norske historikere ikke oftere har trukket parallellen til den amerikanske revolusjonen.

Knut Mykland (1920-2005) var kjent for å ha posisjonert seg i Lunden/Seip/Steen debatten med et såkalt middelsyn, men i Norge i Dansketiden fra 1987 går han langt i å si at det ikke var noen revolusjon i 1814. Han kaller det omveltningen i Norge - i motsetning til revolusjonen i Frankrike.[54] Hva forskjellen skulle være mellom en «omvelting» og en revolusjon lar han ligge. I hans beskrivelse av Norge i tiden før 1814 mener han folk var fylt av overbevisning om å være frie.[55] Dermed ble det jo mindre aktuelt for historikere senere å bruke begrepet revolusjon.

For Myklands harmoniserende middelsyn som senere er fulgt opp av Ståle Dyrvik, kan det være andre grunner til at ordet revolusjon unngås enn dem som her er trukket frem hos forgjengerne. Både Mykland og Dyrvik legger stor vekt på kontinuitet, og 1814 ble kanskje ikke noen stor omvelting når alt kom til alt? Makten ble liggende hos embetsmennene i Norge, som før hadde styrt i den eneveldige kongens navn, og nå fortsatte å styre gjennom sin dominerende posisjon i den nye grunnlovens politiske organer - Stortinget og regjeringen. De to historikere skriver ut fra en sosialhistorisk tilnærming og Norges økonomiske og sosiale struktur ble liggende stort sett uforandret. Dette kan være en grunn til at de ikke kaller det revolusjon.

Historikeres omgang med begrepet revolusjon - eller helst deres gang omkring det - som betegnelse på det som skjedde i 1814, reflekterer det faktum at «revolusjon» ikke er et nøytralt begrep, men i høy grad politisk ladet. Derfor må bruken forstås ut fra historikernes samtid - som det her er gitt en skisse av. Den franske revolusjon i 1789 og den russiske i 1917 har gitt konnotasjoner som historikere har måttet forholde seg til. Det er derimot mer overraskende at norske historikere ikke oftere har trukket parallellen til den amerikanske revolusjonen. Den har ikke knyttet til seg tilsvarende kontroversielle konnotasjoner, men blir tvert om den dag i dag hyllet med stolthet som grunnlaget for personlig frihet og konstitusjonelt styre i USA.

Vi kan kanskje ane en påvirkning fra USA når Bård Frydenlund (f.1972) i sin sammenfattende fremstilling til grunnlovsjubileet i 2014 utvetydig slår fast: «Slik ble året en politisk revolusjon for Norge.»  [56]   For en historiker av Frydenlunds generasjon, i en bok beregnet på lesere med Berlinmurens fall og nasjonale frigjøringsprosesser i friskt minne, er det ikke egnet til å svekke grunnlovens posisjon eller legitimitet at den ble til som resultat av en revolusjon - snarere tvert imot.

 

Quo Vadis? 1814 som revolusjons år i det post-koloniale Norge.

Hva kan vi vente oss av fremtidens historieskrivning? Dagens historiografi er preget av en bredere global betraktingsform der sammenlikning av ulike steder, land og tider spiller en større rolle. I en slik historiografi kan lands forfatningsendringer, frigjøring fra kolonistyre og kupp lettere, men noe mer unøyaktig, kunne puttes i en sekk som revolusjon. Dette gjøres fordi ett av poengene er å vise at det samme eller omtrent det samme, skjer flere steder.

Denne globale synsmåte ser hittil ut til å ha fått liten betydning for norsk 1814 historieskriving, men økt oppmerksomhet rundt at Norge etter bruddet med Danmark kan beskrives som en frigjort koloni, et post-kolonialt land og hendelsene som del av en global frigjøringshistorie og revolusjon, kan føre til en velkommen ny giv i norsk 1814 historieskriving - forutsatt at historikere arbeider med å definere begrepene.

FAGLITTERATUR:

Adams, John.  John Adams to Benjamin Rush 4. April 1790. Founders online National Archives, accessed December 6. 2019. https://founders.archives.gov/documents/Adams/99-02-02-0903

Bergsgård, Arne. Året 1814 1 Grunnlova. Andre opplaget. Oslo: H. Aschehoug & co, 1945.

Bull, Edvard. Historie og politikk. Artikler i utvalg ved univ. stip. dr. Johan Schreiner. Oslo. Tiden norsk forlag, 1933.

Bull, Edvard. Grunnriss av Norges Historie. Annen utgave. Oslo: H. Aschehoug & co, 1938.

Dahl, Ottar. Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre. Oslo: Universitetsforlaget, 1959.

Dyrvik, Ståle. Året 1814. Oslo: Det Norske Samlaget, 2005.

Faye, Andreas. Norge i 1814. Christiania: Selskabet for folkeoplysningens fremme, 1863-1864.

Frydenlund, Bård.  Spillet om Norge. Det politiske året 1814. Oslo: Gyldendal, 2014.

Frydenlund, Bård. Året 1814. Norgeshistorie.no. 25.november 2015. Skjermdump 25. november 2019.

Hemstad, Ruth. Christiane Koren. Dagbog 1814. S.d. 11.februar og 25.mars 1814. https://www.bokselskap.no/boker/koren1814/innledning  2015.

Koht, Halvdan. 1814 Norsk dagbog 100 aar efterpaa. Kristiania: H. Aschehoug & co, 1914.

Koht, Halvdan. «Det store i 1814,» Samtiden. Tidsskrift for politikk, litteratur og samfundsspørsmaal Femogtyvende aargang. (Kristiania: H. Aschehoug & co.,1914), 244-257.

Koht, Halvdan. Grundspørsmaalet i 1814. Historisk Tidsskrift. Femte Række, Tredje Bind. Kristiania: Den norske Historiske Forening, 1916.

Koht, Halvdan. «Revolusjonen i 1814.» i Fridom og Lov i Norsk historie og litteratur, edited by Halvdan Koht, Sigmund Skard, 82-95. Oslo: H. Aschehoug & co., 1948.

Koht, Halvdan, Skard, Sigmund. The voice of Norway. London, New York, Melbourne: Hutchinson, 1944.

Koht, Halvdan. «Demokratisk framvokster,» i Fridom og Lov i Norsk historie og litteratur, edited by Halvdan Koht, Sigmund Skard, 96-114. Oslo: H. Aschehoug & co., 1948.

Koht, Halvdan. “Meiningsbryting om 1814.” Syn og Segn. Vol 59, (1953): 145-160.

Linvald, Axel. Christian Frederik og Norge 1814. De store beslutninger mellem Kielfreden og Eidsvoldmødet. Januar – Februar. Oslo: Universitetsforlaget, 1962.

Linvald, Axel. Christian Frederik og Norge 1814. Oslo: Universitetsforlaget, 1962.

Lunden, Kåre. Dialog med fortida. Historie og historikarar frå 1181 til 1984. Oslo: Det Norske Samlaget, 1985.

Lunden, Kåre. Norsk grålysning. Norsk nasjonalisme 1770-1814 på allmenn bakgrunn. Oslo: Det Norske Samlaget, 1992.

Mestad, Ola. «Misforstått om 1814.» Dagbladet, Februar 14, 2014.

Munch, Peter Andreas. Det norske folks historie. Første Deel. 1. bind. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag, 1852.

Munch, Peter Andreas. Det norske folks historie. Første Deel. 2. bind. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag, 1853.

Munch, Peter Andreas. Det norske folks historie. Anden Deel. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag, 1855.

Munch, Peter Andreas. Det norske folks historie. Tredie Deel. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag, 1857.

Munch, Peter Andreas. Det norske folks historie. Fjerde Deel. 1. Bind. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag, 1858.

Munch, Peter Andreas. Det norske folks historie. Fjerde Deel. 2. Bind. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag, 1859.

Munch, Peter Andreas. Samlede afhandlinger, udgivne efter offentlig foranstaltning af Gustav Storm. 1.1831-Marts 1849. Christiania: Albert Cammermeyer, 1873.

Munch, Peter Andreas. Samlede afhandlinger, udgivne efter offentlig foranstaltning af Gustav Storm. 2.1849-1851. Christiania: Albert Cammermeyer, 1874.

Munch, Peter Andreas. Samlede afhandlinger, udgivne efter offentlig foranstaltning af Gustav Storm. 3.1851-1856. Christiania: Albert Cammermeyer, 1875.

Munch, Peter Andreas. Samlede afhandlinger, udgivne efter offentlig foranstaltning af Gustav Storm. 4.1856-1863. Christiania: Albert Cammermeyer, 1876.

Mykland, Knut. «Friheten og arven» i Norge i Dansketiden 1380-1814, ed. Sverre Bagge og Knut Mykland, 319-23. Oslo: J.W. Cappelens forlag 1987.

Nielsen, Yngvar. Bidrag til Norges historie i 1814. Udgifet af den norske Historiske Forening. Første Del. Christiania: Carl C. Berner, 1882.

Nielsen, Yngvar. Bidrag til Norges historie i 1814. Udgifet af den norske Historiske Forening. Anden del. Christiania: Carl C. Berner, 1886.

Nielsen, Yngvar. Grev Herman Wedel Jarlsberg og hans samtid.1779-1840. 1 ste del 1779-1814. Kristiania: Alb.Cammermeyer og P.T. Mallings Boghandel,1888.

Nielsen, Yngvar. Grev Herman Wedel Jarlsberg og hans samtid.1779-1840. 5.hefte [Bind 2, 1814-1840]. Kristiania: Alb.Cammermeyer og P.T. Mallings Boghandel,1892.

Nielsen Yngvar. Norge i 1814. Christiania: J.M. Stenersen & co, 1904.

Rian, Øystein. Sensuren i Danmark-Norge 1536-1814 Oslo: Universitetsforlaget 2014.

Sars, Ernst. Udsigt over den norske historie. Første deel. Christiania: Albert Cammermeyer, 1873.

Sars, Ernst. Udsigt over den norske historie. Anden deel. Christiania: Albert Cammermeyer, 1877.

Sars, Ernst. Udsigt over den norske historie. Tredie deel. Christiania: Albert Cammermeyer, 1887.

Sars, Ernst. Udsigt over den norske historie. Fjerde deel. Christiania: Albert Cammermeyer, 1891.

Sars, Ernst. Historisk inledning til Grundloven. Kristiania: Folkeskriftselskabets forlag, 1882.                    

Sars, Ernst. «Kristian Frederik og Karl Johan. To foredrag.» Samtiden Ottende aargang, (1897): 212-224, 289-302.

Sars, Ernst. Norges Politiske Historie 1815-1885. Bilag til «Verdens Gang». Kristiania: Oscars Andersens Bogtrykkeri, 1904.

Seip, Jens Arup. Fra Embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo: Universitetsforlaget, 1963.

Semmingsen, Ingrid. En verdensmakt blir til. De forente staters historie. Oslo: Sverdrups Dahls forlag, 1946.

Skard, Sigmund. Mennesket Halvdan Koht. Oslo: Det Norske Samlaget, 1982.

Steen, Sverre. Det frie Norge 1814. Oslo: Cappelens forlag, 1951.

Steen, Sverre. Langsomt ble landet vårt eget. Oslo: J.W. Cappelens forlag, 1967.

Sverre Steen. Langsomt ble landet vårt eget. Oslo: J.W. Cappelens forlag, 1972.

Steen, Sverre. Drømmen om frihet. Oslo: Cappelens forlag, 1973.

Storsveen, Odd Arvid. 1814 - en ny historiografi. Norgeshistorie.no. 2013. Skjermdump 25.november 2019.

Sørensen, Øystein. «Ernst Sars’ teori om 1814 - et forsvar verdt?» Historisk tidsskrift 66, no.4 (1987): 469-495.

Titlestad, Torgrim. «Den kalde krigen – og 1814?» Syn og Segn, Vol 89 (1983): 221-226.

Wergeland, Henrik. Samlede Skrifter. Efter det norske Studentersamfunds Foranstaltning udgivne af Hartvig Lassen. Niende Bind. Christiania: Chr Tønsbergs Forlag, 1857.

 

Ordbøker:

revolusjon   Store Norske leksikon (snl.no)

 

revolution (n.)  https://www.etymonline.com

revolution           https://dictionary.cambridge.org/dictionary/english/revolution

 

 

[1] Henrik Wergeland, Samlede Skrifter. Efter det norske Studentersamfunds Foranstaltning udgivne af Hartvig Lassen. Niende Bind. (Christiania: Chr Tønsbergs Forlag, 1857), 441.

[2] Halvdan Koht, «Det store i 1814,» Samtiden. Tidsskrift for politikk, litteratur og samfundsspørsmaal Femogtyvende aargang. (Kristiania: H. Aschehoug & co.,1914), 246.

[3] Bård Frydenlund, Spillet om Norge. Det politiske året 1814. (Oslo: Gyldendal, 2014), forord.

[4] John Adams to Benjamin Rush 4. April 1790, i Founders online National Archives.

[5] Kåre Lunden, Norsk grålysning. Norsk nasjonalisme 1770-1814 på allmenn bakgrunn. (Oslo: Det Norske Samlaget 1992), 164.

[6] Torgrim Titlestad, «Den kalde krigen – og 1814?» Syn og Segn, Vol 89 (1983), 221.

[7] Odd Arvid Storsveen, 1814 - en ny historiografi. Norgeshistorie.no. 2013. Skjermdump 25.november 2019.

Ottar Dahl, Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre. (Oslo: Universitetsforlaget, 1959).

[8] Kåre Lunden, Dialog med fortida. Historie og historikarar frå 1181 til 1984. (Oslo: Det Norske Samlaget 1985), 114.

[9] Revolution (n.). https:/www.etymonline.no

[11] Revolusjon, Store Norske leksikon. (snl.no)

[12] Ibid.

[13] Se note 1.

[14] Se note 1.

[15] Ibid s.7.

[16] Peter Andreas Munch, Det norske folks historie. [1-4] Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag, 1852-1859; Peter Andreas Munch, Samlede afhandlinger, [1-4, 1831-1863] Christiania: Albert Cammermeyer, 1873-76; Andreas Faye, Norge i 1814. Christiania: Selskabet for folkeoplysningens fremme, 1863-1864.

[17] Axel Linvald, Christian Frederik og Norge 1814. De store beslutninger mellem Kielfreden og Eidsvoldmødet. Januar – Februar. (Oslo: Universitetsforlaget, 1962), 82.

[18] Ludvig Kristensen Daa, Magnus Falsen, et bidrag til Norges Konstitutions historie. (Christiania: Feilberg og Landmark), 11.

[19] Se bibliografien for undersøkte verk av Yngvar Nielsen.

 

[20] Ernst Sars, Historisk inledning til Grundloven. (Kristiania: Folkeskriftselskabets forlag), 1882; Ernst Sars, Udsigt over den norske historie. Første til Fjerde deel. Chr.: Albert Cammermeyer, 1873-1891.

[21] Ernst Sars, Norges Politiske Historie 1815-1885. Bilag til «Verdens Gang». (Kristiania: Oscars Andersens Bogtrykkeri,1904), 1.

[22] Sigmund Skard, Mennesket Halvdan Koht (Oslo: Det Norske Samlaget, 1982), 83.

[23] Halvdan Koht. “Meiningsbryting om 1814.” Syn og Segn, Vol 59 (1953): 155.

[24] Se note 2.

[25] Halvdan Koht, Grundspørsmaalet i 1814. Historisk Tidsskrift. Femte Række, Tredje Bind. (Kristiania: Den norske Historiske Forening, 1916), 5.

[26] Halvdan Koht, «Revolusjonen i 1814,» i Fridom og Lov i Norsk historie og litteratur. Ed. Halvdan Koht, Sigmund Skard (Oslo: H. Aschehoug & co., 1948), 82.

[27] Halvdan Koht, «Demokratisk framvokster,» i Fridom og Lov i Norsk historie og litteratur. Ed. Halvdan Koht, Sigmund Skard (Oslo: H. Aschehoug & co., 1948), 96.

[28] Halvdan Koht, Sigmund Skard, The voice of Norway. (London, New York, Melbourne: Hutchinson, 1944), 6.

[29] Ingrid Semmingsen, En verdensmakt blir til. De forente staters historie. (Oslo: Sverdrup Dahls forlag, 1946), 223.

[30] Halvdan Koht. “Meiningsbryting om 1814.” Syn og Segn, Vol 59 (1953): 153.

[31] Torgrim Titlestad, «Den kalde krigen – og 1814?» Syn og Segn, Vol 89 (1983): 224-225.

[32] Uttrykket ble brukt første gang i bokanmeldelse i Arbeiderbladet 5. januar 1952 og publisert i Seip 1963. Jens Arup Seip, Fra Embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. (Oslo: Universitetsforlaget, 1963), 43.

[33] Se note 21.

[34] Øystein Rian, Sensuren i Danmark-Norge 1536-1814, (Oslo: Universitetsforlaget 2014), 23.

[35] Kåre Lunden, Norsk grålysning. Norsk nasjonalisme 1770-1814 på allmenn bakgrunn (Oslo: Det Norske Samlaget, 1992), 40.

[36] Ståle Dyrvik, Året 1814. (Oslo: Det Norske Samlaget, 2005), 30.

[37] Sverre Steen, Drømmen om frihet. (Oslo: Cappelens forlag, 1973), 168.

[38] Se note 2.

[39] Sverre Steen. Det frie Norge 1814. (Oslo: Cappelens forlag, 1951), 99.

[40] Sverre Steen. Det frie Norge 1814. (Oslo: Cappelens forlag, 1951), 101.

[41] Sverre Steen. Det frie Norge 1814. (Oslo: Cappelens forlag, 1951), 103.

[42] Sverre Steen. Det frie Norge 1814. (Oslo: Cappelens forlag, 1951), 147.

[43] Sverre Steen. Det frie Norge 1814. (Oslo: Cappelens forlag, 1951), 166.

[44] Sverre Steen. Det frie Norge 1814. (Oslo: Cappelens forlag, 1951), 175.

[45] Ibid s 175.

[46] Ola Mestad, «Misforstått om 1814,» Dagbladet, Februar 14, 2014.

[47] Jens Arup Seip. Fra Embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. (Oslo: Universitetsforlaget, 1963), 54,56.

[48] Sverre Steen, Langsomt ble landet vårt eget. (Oslo: J.W. Cappelens forlag, 1967), 173-82, spesielt side 180.

[49] Sverre Steen, Langsomt ble landet vårt eget. (Oslo: J.W. Cappelens forlag, 1972), iii.

[50] Personlig minne som 9. klassing i 1972.

[51] Kåre Lunden, Dialog med fortida. Historie og historikarar frå 1181 til 1984. (Oslo: Det Norske Samlaget 1985), 114. Artikkelen var opprinnelig trykt i Nytt Norsk Tidsskrift 3/84.

[52] Øystein Sørensen, «Ernst Sars’ teori om 1814 - et forsvar verdt?» Historisk tidsskrift 66 no. 4 (1987): 494.

[53] Sverre Steen, Drømmen om frihet. (Oslo: Cappelens forlag, 1973), 169.

[54] Knut Mykland, «Friheten og arven,» i Norge i Dansketiden 1380-1814, ed. Sverre Bagge og Knut Mykland (Oslo: J.W. Cappelens forlag 1987), 321-23.

[55] Øystein Rian, Sensuren i Danmark-Norge 1536-1814, (Oslo: Universitetsforlaget 2014), 44.

[56] Se note 3.

Av Reidar Kjær (f. 1956). Cand. Med 1983, Universitetet i Oslo med spesialisering i psykiatri 1994.
Publisert 25. okt. 2020 13:36 - Sist endret 28. okt. 2020 11:37