Paradis på jord: Småhager som historiske rom for å studere forholdet mellom natur og kultur.

Hagen har lenge vært oversett som et historisk studieobjekt. I denne artikkelen gir May-Brith Ohman Nielsen en innføring til hagens rike historie, og utforsker hva den kan fortelle om skiftende forståelser av forholdet mellom natur og kultur.

Gjennom det meste av 1900-tallet ble det dyrket et større areal med frukt, bær og grønnsaker i private hager enn innenfor jordbruket, og det meste av slikt som ble konsumert kom fra småhager. Vekster som salat har vært blant de mest populære og enkle grønnsakene å dyrke selv. Foto: May-Brith Ohman Nielsen

Verden og mennesket, naturlig og kulturlig.[1]

Verden er naturlig og kulturlig. Blandingsforholdet og formen på det naturlige og det kulturlige varierer fra lokalitet til lokalitet, fra fenomen til fenomen og fra objekt til objekt. Blandingsforholdet mellom det naturlige og det kulturlige kan også variere over tid. Enten vi kaller vår geologiske periode for anthropocene, wasteocene eller plastocene,[2] så er det et faktum at de miljøgiftene mennesket har produsert og distribuert gjenfinnes som forurensing over hele kloden, i alle økosystemer, og i alle former for levende organismer.[3] Den CO2-forurensingen mennesket har sluppet ut i atmosfæren fra sin gigantiske bruk av fossilt brennstoff, har sammen med andre menneskeskapte klimagasser, også fra moderne jordbruk, endret klodens klima.  Det finnes ikke lenger noe sted eller noe vesen som er uberørt av miljøgiftene, eller klimaendringene, altså av menneskelig aktivitet, av kultur.

De siste tiårene har vi fått en mengde ny kunnskap om de prosessene som hele tiden foregår ikke bare i levende organismer og levende natur, men også i død natur. Vi vet også langt mer både om menneskers plass i ulike økosystemer og biomer, og om naturen i mennesket. Kunnskapen om det menneskelige mikrobiomet, altså de mikroorganismene som lever på overflaten av og inni oss mennesker (og på andre dyr og planter), har de siste tiårene avdekket hvor avgjørende dette mikrolivet i oss og på oss, hovedsakelig ulike typer av bakterier, er for at våre kropper skal leve og fungere, for at vi skal kunne fordøye mat og slik ta til oss næring, opprettholde livsprosessene i cellene våre og ha et immunforsvar og holde oss friske. Hver dag eksponerer mennesker sine kropper, og dermed sitt mikrobiom for andre levende mikrobiomer eller organismer, og for menneskeskapte kjemikalier og substanser av ulike typer. Ikke bare i den store verden, kloden, finnes menneskets kulturlige avtrykk i alt liv,[4] det finnes også i det mikrolivet i oss som utgjør kroppene vi vandrer rundt med. Blandingsforholdet mellom kultur og natur er derfor allestedsnærværende på vår klode, men ikke likeartet og ikke konstant. Tvert imot er relasjonen mellom natur og kultur mangfoldig, mangesidig og kompleks, og ikke minst er den foranderlig. Ikke bare våre ytre omgivelser er forskjellige fra våre oldeforeldres ytre omgivelser. Våre kropper er også helt forskjellige fra deres, ikke bare utseendemessig slik som høyde, vekt og kroppsform, og de kulturelle gevantene, men også vårt biom og den kjemiske kroppsbelastingen vi til enhver tid lever med.

 

Småhager, hybride landskap for utforskning av natur og kultur.

Forholdet mellom natur og kultur kan diskuteres på mange nivå og undersøkes på mange måter innenfor historie og historiske studier. Et grunnpremiss er likevel å forholde seg til dette temaet som grunnleggende historisk, altså foranderlig. Og videre, at denne forandringen skjer i gjensidig vekselvirkning mellom mennesker og miljø og er preget av menneskers forståelser og fortolkninger av både natur og kultur, fremfor alt slik disse forståelsene kommer til uttrykk gjennom hverdagspraksiser.

En strategi kan derfor være å undersøke forholdet mellom natur og kultur i hybride landskap der sammenvevingen mellom natur og kultur er særlig intens og kompleks, og der mennesker som historiske aktører i formingen av disse landskapene har vært sterke og de kulturelle ideene som har preget deres handlinger har vært preget av stadige endringer, om enn i ulik takt og omfang fra person til person, fra sted til sted. En slik arena er småhager.

Hagedyrkere finnes historisk i alle sosiale grupper, i byer og på bygdene, blant folk med helt ulike politiske preferanser og blant mennesker i alle deler av landet. Der det bor mennesker finnes det nesten alltid også hager.

Med småhager mener jeg familiehager, kolonihager eller felleshager, nabolagshager (såkalte ‘community gardens’) som eies eller drives av familier eller enkeltpersoner, eller i fellesskap, og der personene som eier, leier eller dyrker hagen planlegger og i hovedsak gjør arbeidet med hagen selv.[5] Dette er hager der de som dyrker og arbeider selv fatter beslutninger, bærer utgifter til hagedriften og høster avkastningen. Videre; at det som produseres i slike hager ikke er innrettet for salg, men for familiens eller dyrkernes eget bruk, eventuelt også blir delt med familie og venner, det være seg frukt, bær, grønnsaker, urter, blomsterbuketter eller avleggere.[6]

Småhager kan ikke fortolkes godt historisk uten å studere dem sammen med de som dyrker dem, mennesker med kropper, kunnskaper, krefter og kulturelle vaner og idealer. Å studere små hager er å studere mennesker og deres interaksjon med natur i nære relasjoner, en natur de er i sterk interaksjon med og kultiverer. Små hager er blant de aller mest universelle fenomenene vi har, de finnes nesten over alt hvor det finnes mennesker og der ikke klimaet setter absolutte grenser for at kulturvekster kan gro.

Småhagehistorie berører livene og historiene til mange mennesker nettopp fordi hagearbeid og glede over å oppleve hager har engasjert så mange gjennom moderne tid. Mer enn noen annen aktivitet har hagearbeid i Norge, og i andre land, involvert mennesker av begge kjønn forholdsvis likt, engasjert mennesker på tvers av aldersgrupper og fulgt mennesker gjennom ulike livsfaser. Hagedyrkere finnes historisk i alle sosiale grupper, i byer og på bygdene, blant folk med helt ulike politiske preferanser og blant mennesker i alle deler av landet. Der det bor mennesker finnes det nesten alltid også hager.

Hager er steder mange har gode minner fra, et sted eiere og familie har tilbrakt mye tid, både når se har søkt sammen og når de har søkt ro og ensomhet. Småhagehistorien er derfor en del av historien om de mange, men hagen som historisk sted har vært så selvfølgelig og allestedsnærværende at den ikke har blitt erkjent som et eget sosial-, kultur og miljøhistorisk studieobjekt og knapt fått oppmerksomhet av historikere, heller ikke innenfor lokalhistorien.[7] Historien om menneskers forhold til sine små jordlapper er dermed også hverdagshistorie og «historie nedenfra».

I mine studier av småhager i Norge og hagebevegelsene i Skandinavia, dukker ordet paradis opp som et av de ordene som hyppigst har vært brukt for å beskrive vakre hager de siste snaut 150 årene, og som det mest slitesterke over tid. Andre honnørord har variert mer fra tiår til tiår mellom 1880 og i dag. Språkbruken reflekterer at det, ikke bare i vår del av verden, men også i mange kulturer finnes utbredte forestillinger om paradiset, en mytisk, hinsides, eller ikke-jordisk idealverden, som en hage, og mange forestillinger om hager som etterlikninger eller fliker av et slikt paradis.

Synet på hva som er en vakker eller den ideale rose har endret seg mye gjennom det siste århundret. Roseforedling har vært stor business, og knapt noen prydplante har vært gjennom så mange skiftende smakstender. En rose er ikke en rose. Foto: May-Brith Ohman Nielsen

Disse idealforestillingene om hagen som et lite paradis på jord er også foranderlige. De uttrykker estetiske idealer og preferanser som er kulturlige og endrer seg over tid, og de skifter fra hagedyrker til hagedyrker, samtidig som det også finnes tydelige kulturelle mønstre og normer for likhet og standardisering. Fordi hagene i hovedsak er formet av levende materialer, av vekster som gror og følger naturens sykluser, så endres hagene også av naturprosesser utenfor kontroll av menneskers vilje.

Disse små «paradisene» på jord er skapt av jord og ord, og i motsetning til de paradisene som historisk er blir forkynt i gudshus, skolestuer og partiprogram, så er de ikke fjerne og abstrakte. Disse små paradisene er skapt av menneskers hoder og hender, og de er formet av mennesker i skiftende fellesskap, over generasjoner, og som en intrikat blanding av natur og kultur. Denne blandingen kan ikke skilles praktisk ad, og knapt nok teoretisk hvis noen hadde ønsket det. Ved å studere disse små paradisene kan vi nærme oss sider ved mennesker og menneskelig aktivitet som ellers ikke kommer så sterkt frem i historiske studier. Jeg vil særlig fremheve tre tema:

I småhager kan vi studere forholdet mellom natur og kultur. Hager er berørt natur. Både hagen selv, hagevekstene og hagearbeidet er kulturelt formet og preget. Samtidig er hagen og hagevekstene levende natur. Ikke noe sted er forholdet mellom natur og kultur så tett og intrikat som i den lille hagen, det er også i stadig forandring. Det eneste stedet natur og kultur møtes like intenst er i mennesket selv.

I småhagene kan vi studere menneskers idealer, verdier og valg i et interessant spenningsfelt; spennet mellom menneskers skjønnhetssans og skaperglede på den ene siden, og deres forståelse av nytte, produksjon og avkastning på den andre. Her møter vi menneskers skiftende estetiske idealer, forståelse av arbeid, syn på hva som er sunt både for kropp og sjel, og deres oppfatninger av hva det ville si å være et ordentlig menneske og holde orden omkring seg. Alt dette har forandret seg mye over tid. I småhageforeninger, hagelag, nabolag og felleshager kan vi dertil vi se hvordan mennesker har påvirket hverandre på disse områdene. Vi ser også hvordan vi som enkeltindivider i høy grad formes av og former fellesskap.[8]

Ved å studere småhager kan vi også nærme oss forholdet mellom det som er absolutt og det som er relativt. Hagens vekster har noen livskrav som er absolutte. Jordsmonn, klima, lysforhold, nedbør og andre naturforhold setter absolutte grenser for hva som kan leve på det enkelte sted. Samtidig gjør hageeiere flest utallige valg innenfor absoluttenes grenser. Hager under samme forhold kan bli helt ulike og de kan endre seg over tid. Nytt plantemateriale, nye dyrkningsmåter, redskaper og kunnskaper kan tøye lokalklimatiske grenser som folk før mente var absolutte. Ting vi i våre dager kan oppfatte som absolutte, for eksempel i forhold til giftighet og miljøgifter, kan mennesker før oss ha praktisert ganske så relative forståelser av. Sunt, skadelig og giftig viser seg å være historisk foranderlige størrelser.[9] Det samme er vakkert, stygt, rot, ryddig, slitsomt, slapt, høflig og vennlig. Vår forståelse av slike størrelser betyr faktisk mye i våre liv. Det har de også gjort for mennesker før oss.

Hagedrift og hagearbeid er menneskets kulturelle skrift på naturen, og med naturen selv. Denne skriften er svært flyktig. En hage forandrer seg mye gjennom sesongen. Den er ikke den samme vår, sommer, vinter og høst og kanskje heller ikke to sesonger etter hverandre. Noen vekster er blitt større, andre skifter litt år for år og noen forsvinner for godt. Slutter hageeiere å luke, klippe, beskjære, vanne, gjødsle, så eller høste endrer hagen raskt karakter. Et villniss er ingen hage. Knapt noen skrift eller noe menneskeskapt verk forsvinner og forfaller så fort som en hage som ikke får omsorg.

Ting vi i våre dager kan oppfatte som absolutte, for eksempel i forhold til giftighet og miljøgifter, kan mennesker før oss ha praktisert ganske så relative forståelser av. Sunt, skadelig og giftig viser seg å være historisk foranderlige størrelser.

 Derfor er hager også helt spesielle som kulturminner. Omkring år 2000 ble mange oppmerksom på den verdifulle historiske arven som finnes i småhager. Dette er en gammel og mangfoldig arv av genetiske ressurser. Og det er en rik og mangfoldig kulturarv som viser hva mennesker gjennom tidene har oppfattet som godt, sunt og vakkert. Småhagebruket er nært forbundet med fremveksten av det moderne samfunnet og det moderne mennesket. Foregangspersonene både i hagebevegelsen og i kolonihagebevegelsen ønsket å gjøre verden bedre for seg selv og andre.[10]

Eplesortene som Rød Aroma og Discovery var nye pene sorter som appellerte til hageeiere og kunder, og mange felte sine gamle, store epletrær for å bytte dem ut med mindre og mer praktiske og populære trær.
Foto: May-Brith Ohman Nielsen

Småhager er ikke marginale fenomener.

Hagearbeid har de siste hundre årene vært den fysiske og skapende aktivitet som flest mennesker i Norge har deltatt i på fritiden eller som del av levebrødet. Noen gjør det av glede, begeistring og skapertrang, andre som et endeløst småborgerlig slit med sammenbitte tenner for å holde tomten presentabel. For noen seniorer er det særlig hagen, og ikke minst plenen, de flykter fra når de selger eneboligen og flytter til en ”praktisk leilighet” med mindre arbeid. Noen elsker hage, hagevekster og hagearbeid. Andre gjør det ikke. Likevel har de oftest et forhold til det. De aller fleste husstander i Norge har de siste hundre år hatt et uteareal omkring eller i tilknytning til boligen, et areal som i større eller mindre grad har hagepreg. Andre har tilgang til fellesarealer med hage, hage ved en fritidsbolig eller tilgang til offentlige parker. Hage er altså den «naturen» de aller fleste oppholder seg mest i og i kultiverer i størst grad. Småhager er den dominerende landskapstypen de steder i Norge og Skandinavia hvor de fleste mennesker bor og ferdes til daglig og den preger derfor sterkt hvordan landet ser ut.

Arealet som har vært dekket av små hager har økt jevnt gjennom 1900-tallet og tidlig 2000-tallet.  Noen tall kan sette landskapstypen i perspektiv: I 1979 hadde 840 000 familier i Norge hage ved huset sitt. Dertil hadde 200 000 landbruksfamilier hage på gården. Det aller meste som ble dyrket av prydvekster i landet ble dyrket i disse hagene. Av disse første 840 000 dyrket 542 000 familier matnyttige vekster i hagen sin. 439 000 av dem igjen dyrket bærbusker. 367 000 av dem hadde frukttrær. 97 000 dyrket bringebær. 92 000 dyrket jordbær. 167 000 dyrket grønnsaker. [11]

 Arealbruken deres var slik i 1979: 106 000 dekar ble brukt til matvekster og 462 000 dekar ble brukt til plen og prydvekster. Arealet som det ble dyrket matnyttige vekster på i norske småhager var dette året dermed dobbelt så stort som arealet som ble dyrket i yrkesmessig grønnsaksproduksjon. Denne matproduksjonen i Norge foregikk altså først og fremst i små privathager. De hagene som gjennom hele hundreåret ble dyrket aller mest intensivt var koloni- og parsellhager. Hadde alle små hager vært dyrket som dem hadde matproduksjonen i Norge kunne firedobles, og det hadde vært produsert og spist langt mer kortreist mat som folk kjente dyrkningsbetingelsene til. Transportkostnader og klimaavtrykk kunne sterkt reduseres. Innsekter og annet dyreliv hadde fått bedre forhold. I stedet har det siden midt på 1960-tallet, og særlig etter 1979 i stigende grad vært dyrket plen, og plen er det minst avkastende, minst insektvennlige og mest monokulturelle og ressurskrevende hageelementet som finnes.[12] Plenene lever, hvis en ser bort fra mange av fotballsportens plenetterlikninger i plast overstrødd med oppkvernede bildekk, men de kan knapt kalles natur. Plenen setter spørsmålet om levende vs naturlig på spissen.

Det betyr altså noe hvordan småhageeierne ser for seg paradiset. Det betyr noe hvordan de dyrker hagen sin og etter hvilke idealer og med hvilke metoder. 

Vi kan få mer enn hagehistorisk innsikt av å studere dem, ja nettopp innsikt i intrikate og skiftende blandingsforhold mellom natur og kultur. I en særstilling blant hageeiere, både historisk og ikke minst kildemessig, står de som dyrker en kolonihage, parsellhage eller annen type hage som del av et organisert fellesskap, slik som en forening. Disse er personer med et sterkt engasjement i hagedrift og som ofte realiserer dette engasjementet på leid jord i et fellesskap med andre. Disse fellesskapene er ulike hageforeninger der mennesker skal samhandle. Derfor har disse hageeierne produsert en rekke dokumenter og arkiver som kan være kilder til historien om norske småhager fra sent på 1800-tallet og til våre dager. Hvert eneste år skrev slike foreninger i årsberetninger hvordan sesongen og avlingene var, ikke bare for en enkelt hage, men for de fleste i foreningen. I kilder fra kolonihager kan vi også studere forholdet mellom mennesker som drev hage, mellom individuelle ønsker og idealer og de kollektive idealene og verdiene. I denne mellommenneskelige kommunikasjonen blir en rekke tema knyttet til hagedriften italesatt, problematisert og dokumentert, som for eksempel bruk av gift mot insekter og uønskede vekster og kulturelle normer for dyrkning, orden og vedlikehold.

Når mennesker minnes og forteller, så oppfatter de ofte hagen sin som langt mer stabil og uforanderlig enn det den i realiteten har vært. Endringer i idealer, verdier og smak er ofte så små og gradvise at de de fremstår som umerkelige for den enkelte. Likevel kan endringene være forbausende store, både når vi ser på hele grupper av hageeiere, og når vi undersøker den enkelte hage gjennom fotografier eller intervjuer. Andre entusiastiske hageeiere, særlig de siste tiårene, kan ha som mål at hagen skal fremstå som «ny» hver sesong, med nye typer av ettårige vekster og nye fargekombinasjoner i staudebeddet. Eller de har investert i ulike «frodig i en fei»-konsepter basert på storshopping i hagesentere etter inspirasjon fra fjernsynets hageprogrammer eller konsumorienterte hagemagasiner som skal gi «husets uterom» en «total make-over», og der ideen om hage som forbruksarena er et sterkt implisitt premiss.

I perioden mellom andre verdenskrig og 1990-tallet var en rekke skadelige giftstoffer i bruk i landets mange hager. Særlig mange giftige kjemikalier var populære i etterkrigstida, og ble markedsført med kraftige og avskrekkende navn som konnoterte død og fordervelse. Produktnavnene endret seg i tråd med kulturelle endringer på 1970-tallet. Foto: May-Brith Ohman Nielsen

Siden sist på 1800-tallet har småhageeiere flest hatt skiftende oppfatninger av formål, nytte og estetikk knyttet til egen hage. Småhagedrift har for mange både vært svært personlig og svært politisk. Samfunnsutviklingen og verdensbegivenhetene har stadig slått inn i driften av hagene. Gjennom utformingen av hagen har eiere også forsøkt å uttrykke sin identitet, hvem de ideelt sett gjerne ville være. Derfor er små hager også historiske kilder, kilder som forteller mye om deres eiere.[13]

 

Småhager, hybride kombinasjoner tiår for tiår.

I mine studier av små hager har jeg søkt etter hvilke vekster og vekstvilkår, og hvilke ideer, forestillinger og kunnskaper som har preget driften av hagene, og også hvordan samfunnsutviklingen har påvirket hagedriften og folks forhold til hagen sin.[14] Kildematerialet har vært arkiver med dokumenter, foto og trykksaker fra kolonihagebevegelsen og kolonihageeiere, fra hageorganisasjoner og hageforeningenes tidsskrift samt publikasjoner på ulike sider av hagedrift og dyrking av hagevekster og intervjuer med kolonihageeiere i Kongsgård kolonihager i Kristiansand.

Denne følgende korte gjennomgangen vil bare vise noen forstørrede hovedtrekk fra hvert tiår. Jeg henviser interesserte til boka Små paradiser – Hager gjennom et århundre. Periodiseringen er på noen punkt omtrentlig fordi de lokale variasjonene er store, og leserne vil forstå at tiårsmodellen er en konstruksjon for å få fremhevet tydelige endringer og trender i utvikling som i den enkelte hage ofte ikke fulgte de samme store svingningene, eller de kunne ha klare tidsetterslep. Andre ganger kan utviklingen være svært synkron, for eksempel under krigssituasjoner der matmangel eller frykt for matmangel gjør at mange vil drive ekstra matauk, men der innsatsfaktorer fort kan bli mangelvare, eller ved introduksjon av nye populære produkter og materialer, som DDT[15], plast og motorgressklippere.

En hovedtanke i den brede hagebevegelsen som vokte frem i Nord-Europa rundt år 1900 var hagedyrking som middel til sosiale, kulturelle og helsemessige fremskritt for de brede lag av befolkningen og som middel for reformer i samfunnet. Denne var inspirert av Arts and crafts-bevegelsen og dens sosiale program for å gi skjønnhet, kvalitet, kunnskap og kompetanse til de mange, og fremelske menneskers forståelse for og ferdigheter i håndverk og erfaringer med å styre sitt eget arbeid. Dette skulle være en motvekt mot det ensformige arbeidet under strenge regimer i industrien og skulle bringe grønne områder, skjønnhet og sunn mat inn i industribyer og bydeler. Mange av pionerene i Norge og Norden var folkeopplysere, lærere, sosialdemokrater og mange var engasjert i sosialt arbeid for barn og vanskeligstilte, men også i kvinnesak og i husflidsbevegelsen. Hagedyrkning skulle gi mat og utvikle estetisk og praktisk sans, styrke familiefellesskap og evnen til å hjelpe seg selv og andre. Det var viktig for dem å skille mellom hagebruk og jordbruk, et potetland var ingen hage, og at hagen var planlagt med estiske hensyn og kvaliteter samtidig som de utnyttet jorden til å dyrke et mangfold av matnyttige og helsebringende vekster.

En hovedtanke i den brede hagebevegelsen som vokte frem i Nord-Europa rundt år 1900 var hagedyrking som middel til sosiale, kulturelle og helsemessige fremskritt for de brede lag av befolkningen og som middel for reformer i samfunnet.

I Kristiansand småhageforening, senere flyttet og hundre år senere kalt Kongsgård kolonihager, ser vi at pionergenerasjonen mellom 1905 og omkring 1930 dyrket et usedvanlig bredt spekter av matnyttige vekster samtidig som hele 400 «rosentrær» ble plantet over hele hageanlegget. Hele anlegget var anlagt etter art deco idealer, eller jugendstil, med slyngende organiske former og vekt på samspill og balanse mellom ulike typer av vekster. Naturen kjenner ikke den rette linje, var en grunnsetning i art deco stilens estetikk, og der nettopp egenarten i den enkelte vekstens naturlige former ble uthevet og idealisert.  De enkelte små hageeierne i dette anlegget fulgte også disse estetiske idealene i utformingen og den årlige driften av sin egen hageflekk. De ble oppfordret til å bygge seg små hagestuer i tråd med egne drømmer, idealer, håndverksferdigheter og ønske om variasjon. De små lysthusene skulle være åpne mot hagene. Hageanlegget var delt i ulike soner som fremhevet variasjonen i det naturlig kuperte terrenget, der områder for fellesskap og felles arrangementer ble gitt stor plass, deriblant plass for friluftskonserter, gymnastikkapparater for barn, bålplasser og badeplasser, benker for å beundre utsikten mot fjorden og vannet like ved og et stort felleshus som skulle være møteplass for mange ulike foreninger både i og utenfor hagen. Gjester fra ulike andre hageforeninger understreket nettopp det flotte i variasjonen i anlegget og vakre vekster. Og hageeierne sang om at de elsket Norge, gjorde Norge vakrere og viste Gud og skaperverket sin takknemlighet gjennom å dyrke sin lille hageflekk best mulig. Mange av hageeierne var motivert av en større ide eller et samfunnsperspektiv og hadde en lengre tidshorisont for sin hagedyrkning. De kledde seg i finstasen når de gikk i hageanlegget for å hygge seg på søndager.

Første verdenskrig forandret mye, for en periode. Potetene kom inn og de ettårige blomsterplantene ut. Inn i anlegget kom også en god del folk som hadde et særdeles kortsiktig perspektiv på hagedriften. De var oftere menn enn familier. De ville ha mat, ikke hage. De hadde egne mål, ikke fellesmål. Mange var lite interessert i å være med i en forening og å følge felles regler for orden og drift eller prinsipper om at hagen og produktene ikke skulle være varer og omsettes kommersielt. Etter freden var de lite interessert i hagen sin, og foreningen brukte flere år på å bytte krigstidsmedlemmene ut med «ordentlige» hagefamilier med et mer helhetlig syn på hage, natur og fellesskap.

På 1920- og 30-tallet ble det etablert flere nye utdanninger for gartnere og hagebrukere i Norge. Det ble opprettet mange nye store frøfirma, planteskoler og yrkesgartnerier som skulle utvikle hagebruksnæringen i Norge. Nå kom det også en rekke nye, spesialiserte redskaper for hagearbeid. Kommuner opprettet parkvesen og det kom stillinger som fylkesgartnere og hagebruksveiledere. Med dette kom profesjonelle idealer og standarder for hagebruk på offensiven, på bekostning av de eldre amatøridealene. Stadig flere «fagfolk» fikk posisjoner i hagebevegelsen som «eksperter», rådgivere, kunnskapsformidlere og premissleverandører. Kommersiell hagedrift, rasjonalitet og lønnsomhet var viktige verdier i deres kunnskapsbasis og det hagesynet de formidlet. Hageeiere skulle ikke sitte på en benk og se ut over havet, spille hornmusikk, hekle duker til blomstervasen eller bruke tid på å se barna turne svingstang når det var ugras som trengte luking.

Auberginer, druer og aprikoser ble populære selvdyrkingsvekster i mindre hager når de nye små drivhusene kom fra 1980-årene av, og det ble en trend å dyrke frukter og grønnsaker som ikke tålte norsk klima, men måtte ha kunstig klima i et veksthus. Senere ble det også utviklet sorter som klarte seg ute på lune plassser sør i landet. Foto: May-Brith Ohman Nielsen

Dette endret i høy grad «naturen» i hagene. En mengde nytt og «moderne» plantemateriale skulle erstatte variasjonen i eldre vekster og sorter. Møter der stolte amatører viste frem variasjonen i bygdas fine gamle epletrær til eksperter på befaring, kunne ende med at ekspertene kalte de kjære gamle vekstene fullstendig verdiløse og anbefalte total sanering. Denne profesjonaliserings, standardiserings og rasjonaliseringsprosessen, med vekt på mest mulig «effektivt» hagebruk og mest mulig avkastning og lønnsomhet, foregikk gjennom 1930-, 40- og 50-tallet, og satte store avtrykk i mange småhager, særlig i utvalget av frukttrær og bærbusker og i hagenes utforming. Rasjonelle hager var rettlinjede og hadde et begrenset antall plantesorter i klart avgrensede områder. Eksperter og hagelag produserte en rekke publikasjoner og hageplaner for hvordan små hager burde se ut og anbefalte at småhageeiere innrettet seg tilsvarende og ikke satte for mange egne, antikverte og misforståtte ideer ut i livet. Variasjon var ineffektiv uorden og avslørte manglende kunnskap.[16]

Idealene kan særlig sees i kolonihageanlegg som ble anlagt eller nyanlagt omkring 1940, slik som på Kongsgård i Kristiansand der kolonihagen måtte anlegges på nytt etter det gamle området skulle bli en ny bydel. Det nye anlegget var helt flatt, alle veiene var rette, alle parsellene firkantet og like store. En totalplan for hagen viste hvordan alle enkelthagene skulle se ut. Hagene skulle være identiske og ha samme type funkisaktige hus, malt i de samme fargene, plassert i det samme hjørnet av hagen. I det motsatte hjørnet, skulle alle ha et «obligatorisk epletre», og det epletreet skulle være av sorten Filippa. Det ble avsatt vesentlig mindre plass til fellesarealer og til barn. Barn hadde egentlig ikke noe i en slik hage å gjøre, og var de med, fikk de holde seg i sin egen hage hos mor og i alle fall ikke «løpe omkring» eller lage uorden i hageredskapene.

Profesjonaliseringen av hageidealene kom også til uttrykk i en mandiggjøring av hagearbeid og hagedyrking. Yrkesgartneren og eksperten ble fremstilt som en mann, og det samme gjorde den kyndige, seriøse og beleste amatøren. Hagearbeid var nå for voksne mannskropper, og familien var egentlig mest i veien for ham, med mindre familien kunne få oppført det lille huset på parsellen, så de hadde et sted å plassere husmoren og noe å sette henne til. Særlig ser vi profesjonsidealene, ekspertveldet og mannsdominansen i den nye store vekten på omfattende og systematisk bruk av kjemiske sprøytemidler, ikke bare i jordbruk og profesjonelt hagebruk, men også inn i de aller fleste hagelag, kolonihager, nabolag og i det store flertallet av gårdshager.[17]

I all hovedsak ble hageanlegget i Kristiansand også bygget ut slik, selv om det tok lengre tid enn planlagt fordi en ny femårig krigsperiode medførte en ny periode med poteter, pastinakk og erter og denne krigens to store trendvekster, heimeavla tobakk og den store nyheten som middagsvekst; moderne kålrabi. Både kulturen og naturen hadde endret seg vesentlig siden 1905. Endringene fortsatte, og her er noen korte stikkord.

På 1960-tallet gjorde supermarkeder, internasjonal matvareindustri og hjemmefrysere at varierte matvarer var stadig mer tilgjengelige og for en stadig billigere penge, slik at selvdyrkning ble oppfattet som ulønnsomt og tungvint. Privatbilens og fjernsynets inntog i familiene gjorde at stadig flere familier heller ville bruke fritiden til å dra på biltur eller se fjernsyn enn å gjøre hagearbeid. I kombinasjon med nye moderne gressklippere og adoptering av amerikanske hageidealer med terrasser, grilling og middagsspising utendørs, skjedde det på 1960- og 70-tallet en storstilt omlegging av norske småhager fra produksjonshager til plen. Den nye hagetypen skulle være familiens private «utestue», avskjermet fra innsyn med hekker og levegger. Her skulle familien slappe av og gjøre minst mulig hardt arbeid. I denne perioden vokste det, i likhet med andre land, også frem en mengde store hagesentre over hele Norge. Disse solgte ikke bare planter, slik de gamle planteskolene og gartnerutsalgene gjorde, men et utall av produkter for å innrede hagerommet, gjøre det behagelig, pyntet og lettstelt på helårsbasis. Blant disse nye populære hagevarene var det foruten natur-kultur-paradokser som bronsebambier og kjeramiske hagegnomer, en rekke gjenstander i det nye materialet, plast, som overtok som det store bruksmateriale både for hageinnredninger og til en rekke redskaper og hjelpemidler i hagen.

En liten motetrend kan også spores fra midten av 1970-tallet. Denne fanget opp tiårets interesse for helse, natur og naturvern, og anbefalte hageeiere å hente inn «naturlige planter» til hagen som var tilpasset forholdene på voksestedet, lage «plantesamfunn» på økologisk vis ved å lage steinbedd, plante «naturtrær» som del av «plant et tre»-kampanjen, lage kompost, tenke positivt om meitemarken, droppe giftkanna og å dyrke helsegivende urter og grønnsaker som «helsekost».  Sist på 1980-tallet så man en stikk motsatt trend: Blant de helfrelste hagefolkene og i hagetidsskriftene fantes en stadig stigende jakt på mer eksotiske og sjeldne blomsterplanter, krysninger rett fra premielisten over nyheter på siste store fargesprakende «flower show». Hageeiere poserte med sorter som egentlig ikke kunne leve på disse kanter, og som hageeierne må «overliste naturen» for å kunne dyrke, gjerne i drivhus eller vinterdvale innendørs. Her ses forestillinger om gartneren eller den dedikerte hageamatøren som magiker, som i hagelag og hagetidsskrifter «står frem» og viser sine «personlige favoritter» og avslører sine «hemmelige knep» og «triks» for å manipulere naturen og vekster. Å slik gjøre kunster med natur ga beundring og prestisje, som å pode greiner med ti ulike eplesorter på samme tre, ha japansk gullfisk-hagedam på Røros eller en stor rosesamling på Kvaløya. Drivhus i privathager ble en stor trend som tok fart omkring 1990.

Anerkjente hageeksperter oppfordret også hageeiere til å satse på «forvilling», på å gjøre en innsats for å forskjønne naturen omkring seg ved å så ut frø av hageplanter eller la planter fra hagen spre seg videre ut i naturen. En rekke av problemene med verstingsorter som har spredd seg i naturen og fortrenger andre arter og økosystemer, stammer fra disse forvillings- og koloniseringsideene fra 1980-tallet. Disse ble ikke bare praktisert av private hageeiere, men også i offentlig regi som fra veivesen og park- og friluftsvesen. Rundt år 2000 ble dette problematisert. Det kom offentlige planer om å ta vare på tradisjonelt historisk plantemateriale og gamle sorter, om vern av gamle hager og etter hver planer for å bekjempe spredning av «fremmede arter» i naturen.

Lupiner var svært påpulære på siste del av 1900-taller, og var av de hagevekstene som ble spredt ukritisk ut for å forskjønne i natur og invaderte slik økosystemer der den ikke hørte hjemme, som langs veikanter, strender og og åpne gressbakker. Planten ble svartelistet omkring år 2010 som invaderende art. Foto: May-Brith Ohman Nielsen

Stockholmkonvensjonen i 2002 forbød produksjon, omsetning og bruk av de farligste kjemikaliene i vanlig bruk i verden. De fleste av disse var plantevernmidler. Prosessen med å fase disse ut av ulike næringer og bruksområder, bidro også til økt oppmerksomhet omkring bruk av disse og liknende produkter i hagebruket og i små hager. Det er fremdeles mange midler i bruk, men det skjedde åpenbare holdningsendringer blant mange hagedyrkere om å tenke natur- og miljøvern i hagedriften sin. Flere omtalte også naturglede og – omsorg som del av sitt engasjement for å holde hage og dyrke vekster ved og i boligen sin. Som ellers i verden har norske hager blitt mer mangfoldige de siste årene, og flere ønsker å dyrke frukt, bær og grønnsaker til eget bruk, og gjerne sanke mer også i naturen, for å bidra til positivt klima og miljøarbeid ved å gro kortreist og giftfri mat med lavt miljøavtrykk. Å holde bier i hager og i sentrum av byer er en del av samme trenden av omsorg for balansen i naturen og å styrke komplekse økosystemer, og samtidig et uttrykk for engasjement i kampen mot forringelse av natur og naturmangfold.  Slik er det også mange i dag som dyrker hage som del av en større ide eller langsiktig  engasjement for samfunnet og verden de lever i, eller for et sosialt mål i et nabolag eller lokalsamfunn. I en tid med mange mennesker på vandring, har hagedyrking og biehold vist seg å kunne bringe folk sammen fordi dette er aktiviteter som bygger på erfaringer fra alle samfunn på tvers av landegrenser.   

Likevel er fremdeles plen den dominerende vekstformen i norske hager og i hager i den vestlige verden. Plenen er den mest kulturelt karikerte «naturen» vi kan tenke oss, og den minst bærekraftige. Å fokusere på våre kulturelle tenkemåter er en vei til å forholde oss til natur på en mer hensiktmessig måte. Vi trenger ikke starte med kloden hver gang. Vi kan starte med de hybride landskapene rett foran oss. Å kultivere, betyr å dyrke. Hva dyrker vi egentlig?

 

           

 

 

 

[1] Artikkelen bygger på studier gjort og publisert i May-Brith Ohman Nielsen: Små paradiser – Hager gjennom at århundre, Portal Aademisk, 2015, May-Brith Ohman Nielsen Kverk Krekene – Strategier for å selge liv og død til norske hageeiere 1945-1975, i May-Brith Ohman Nielsen (red.): Å selge liv og død. Kommersielle strategier og kulturuttrykk i markedføringen av død og dødsfrykt, University Press of Eastern Finland, 2014.  May-Brith Ohman Nielsen and Anne Mette Seines:  May-Brith Ohman Nielsen, Poison to the Beasts: Changing Poisons and Poisoning Practices in Campaigns to Kill Norwegian Birds and Mammals, 1845-1967, Environment and History, vol, 25/2019.

May-Brith Ohman Nielsen: Syntheticising Scandinavia: The Introduction of Synthetic Pesticides to Scandinavian Gardens, 1945-1952 ,  Journal of History of Science and Technology, vol. 14 (2020).Anne Jorunn Frøyen: Influensing for results: Bees, Beekeepers and the Norwegian Pesticide Legislation,  Journal of HIstory of Science and Technology, vol. 13, 2019. May-Brith Ohman Nielsen: Generations as Toxic Timescapes, in Simone Müller and May-Brith Ohman Nielsen (eds.): Toxic Time-scapes. How to study toxicity and pollution from multiple timed, spaced, and embodied perspectives,, Series in Ecology and History, Ohio University Press, (i publisering). Flere av arbeidene over er kommet ut av forskningsprosjektet Deadly Dreams – The cultural history of poison 1840-2020, ved Universitetet i Agder, som ledes av forfatteren. 

Jeg viser også til teoretiske diskusjoner og metodisk praksis i dr. philos. avhandlingen min fra 1997, som undersøkte forholdet mellom ideer og materialitet, ideologi og politikk i bondebevegelsen. May-Brith Ohman Nielsen: Jord og Ord. En studie av ideologi, politikk, strategi og mobilisering hos den tredje pol i det norske partisystemet, Bondepartiet 1915-1940, Universitetet i Bergen 1997. 

[2] Se for eksempel Will Steffen , Jacques Grinevald , Paul Crutzen and  John McNeill: The Anthropocene: conceptual and historical perspectives, in Phil. Trans. R. Soc. A. (2011) , p 842–867. Marco Armiero, Rob Emmett og Greg Mitman: Future Remains: A Cabinet of Curiosities for the Anthropocene, Chicago University Press, 2017.

[3] May-Brith Oman Nielsen: Generations as Toxic Timescapes. Se note ovenfor.

[4] Müller og Ohman Nielsen: Toxic Timescapes. Se note ovenfor.

Eksempeler: Teflon, DDT, PCB

[5] Det inkluderer også slike småhager der, gjerne yngre, familiemedlemmer eller andre kjente, hjelper til med å slå plenen i vekstsesongen mot en liten, direkte betaling eller klarte opp i trekroner og stiger når frukttrærne skal beskjæres på seinvinteren.

[6] Her skiller vi altså mellom slike småhager og større, private og offentlige, hager eller parker som i stor grad blir dyrket og vedlikeholdt av ansatte og anlagt og driftet av profesjonelle mot betaling. Vi skiller også mellom småhager som familiehager og mer kommersielt innrettede frukt, bær og grønnsakshager som er innrettet mot å produsere et overskudd av noen type produkter for salg. Mye av den historiske utviklingen vi skal ta for oss her, og som studert i de forskningsarbeidene og publikasjonene som danner grunnlaget for denne teksten, gjenfinner vi i den profesjonelle og den kommersielle hagedyrkningen, på mange felt kan disse være drivere av utviklingstrekk i hele hagebruket, men her er det hensiktsmessig å avgrense seg til den hagedyrkningen flertallet her befatning eller erfaring med. 

[7] De fleste studier av hager omfatter større enkelthageanlegg og er utført av folk fra gartner og landskapsarkitekt-feltet og fokuserer på selve hagen og ikke på de som har dyrket den eller den sosiale konteksten omkring. Enkelte studier av kolonihagesamfunn i Danmark, Sverige og andre land er unntaket fra mønseteret. May-Brith Ohman Nielsen: Små paradiser (2015).

[8] Altså som genuint historisk; historieskapt og historieskapende.

[9] Se for eksempel May-Brith Ohman Nieslen: Kverk krekene (2014) og Syntheticising Scandinavia (2020) og May-Brith Ohman Nielsen og Anne Mette Seines: Poison to the Beasts (2018). Se også Simone Müller og May-Brith Ohman Nielsen: Toxic Timescapes (2021), i publisering.

[10] May-Brith Ohman Nielsen: Små paradiser (2015), s. 13ff.

[11] May-Brith Ohman Nielsen: Små paradiser s. 10f.

[12] Ted Steinberg; American Green. - The Obsessive Quest for the Perfect Lawn, W.W. Northon & Company Ltd, New York, 2006.

[13] Se ovenfor om hager og hagedrift som uttrykk for sosiale og estetiske normer og idealer og om hagedrift som menneskers skrift på og med naturen. Denne skriften kan leses og tolkes historisk som andre levninger fra menneskers liv og virke og som levninger fra andre levende vesener, som planter og dyr.

 Se ovenfor om hager og hagedrift som uttrykk for sosiale og estetiske normer og idealer og om

 hagedrift som menneskers skrift på og med naturen. Denne skriften kan leses og tolkes historisk som andre levninger fra menneskers liv og virke og som levninger fra andre levende vesener, som planter og dyr.

945 og fikk en enorm utbredelse innenfor jordbruk, hagebruk, skogbruk, helse og hygiene (sistnevnte for å fjerne lus og andre skadedyr eller insekter som kunne overføre sykdommer som tyfus, malaria og denguefeber).  Stoffet er persistent og brytes ekstremt langsomt ned, det akkumuleres oppover i næringskjeden til mennesker og andre høyeresående dyr, og fantes fra omkring 1960 av i kroppene til de fleste levende mennesker og bidro vesentlig til at mange dyrearter, særlig  fugler og fremforalt rovfugler, var på grense av utryddelse i perioden mellom midten av 1950-tallet og til omkring år 2000. DDT og stoffets skadevirkninger på menneske og natur var hovedtemaet i Rachel Carsons verdenskjente bok Silent Spring (1962), som ble oversatt til en rekke språk og regnes som startskuddet for den moderne miljøbevegelsen.  DDT ble forbudt i Norge i 1970, i mange andre vestlige land i 1972, og i flere deler av verden i 2002. Både i Norge og flere andre land ble det imidlertid gjort flere unntak fra det generelle forbudet. WHO anbefaler unntak for forbudet i situasjoner med spesielt store utbrudd av malaria for å drepe malariamyggens larver. Se Ohman Nielsen. Se referanser i neste note. 

[16] May-Brith Ohman Nieslen: Små Paradiser (2015) s. 99ff.

[17] May-Brith Ohman Nielsen: Kverk Krekene! Strategier for å selge liv og død til norske hageeiere 1945-1975, i May-Brith Ohman Nielsen (red.): Å selge liv og død – Kommersielle strategier og kulturuttrykk i markedsføring av død og dødsfrykt, Nordiske Historikermøte, University Press of Eastern Finland, 2014. May-Brith Ohman Nielsen: Syntheticising Scandinavia: The Introduction of Synthetic Pesticides to Scandinavian Gardens, 1945-1952, Journal of  History of Science and Technology, vol 14, 2020. Se også Michelle Mart: Pesticides, A Love Story: America's Enduring Embrace of Dangerous Chemicals, University of Kansas Press, 2016.

Av May-Brith Ohman Nielsen. Professor i historie, Universitetet i Agder
Publisert 28. mai 2021 11:07 - Sist endret 29. mai 2021 08:56