Naturfenomeners retoriske kraft

Apokalyptiske og figurative fortolkninger av naturen under den lille istiden i senantikken var del av debatter som gikk utover å forstå det enkelte naturfenomenet. Her diskuteres deres bruk hos Isidor av Sevilla og Gregor den Store i et idéhistorisk perspektiv.

Foto: Thomas Cole/Wikimedia Commons

 

«Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det skal bli kraftige jordskjelv, og mange steder hungersnød og pest. Det skal skje forferdelige ting og vise seg store tegn fra himmelen.» (Luk 21:10-11)

Slik beskrives tiden som vil lede opp til dommens dag i Lukasevangeliet. En urolig og uforutsigbar natur og store politiske konflikter beskrevet som tegn på at endetiden var nær. På 500- og 600-tallet ble denne bibelpassasjen brukt til å fortolke endringer i samtiden. I klimahistorien har denne perioden fått navnet den senantikke lille istiden (ca. 536-660), som betegner en kuldeperiode preget av ekstremvær, dårlige avlinger, pest og hungersnød. Denne kuldeperioden førte trolig til massemigrasjon og sterk befolkningsnedgang i det tidligere vestromerske riket.[1] Det politiske landskapet under den lille istiden i senantikken var preget av uro og uforutsigbarhet. Etter Vestromerrikets fall var det vestlige Europa delt inn i uavhengige germanske kongeriker. Politiske og religiøse maktstrukturer var i endring.[2] I en verden der store klimatiske og samfunnsmessige endringer fant sted samtidig førsøkte biskop Isidor av Sevilla (ca. 560-636) og pave Gregor den Store (ca.540-604) å fortolke den uforutsigbare naturen som omga dem. I egenskap av å være henholdsvis biskop og pave hadde Isidor og Gregor betydelig politisk innflytelse. Jeg skal her undersøke hvordan Gregor den Store og Isidor av Sevilla fortolket uvanlige naturfenomener, og hvordan de brukte disse fortolkningene til å argumentere med i politiske debatter.

Jeg skal benytte meg av teoretiske innsikter fra det vidt definerte feltet miljøhumaniora, men lar være å gå inn i klimahistoriske spørsmål rundt den senantikke lille istiden. Det betyr at mitt fokus ikke vil være på hvordan klimaet under den senantikke lille istiden faktisk var, men heller hvordan Gregor og Isidor fortolket uvanlige naturfenomener og klimatiske endringer i denne perioden.[3] Fortolkninger og forklaringsmodeller inngikk ofte i sammenhenger som gikk utover å forstå det enkelte naturfenomenet, noe historiker James T. Palmer har fremhevet: «In particular, it is necessary to understand the ways in which people made arguments involving the natural world in order to encourage certain forms of behavior.»[4] Dette perspektivet åpner for at man kan stille spørsmål ved hvordan fortolkninger av naturfenomener blir brukt til å tenke og argumentere med i en politisk kontekst.

Fortolkninger av naturfenomener i tidlig middelalder hang tett sammen med apokalyptiske forestillinger. Eskatologi, eller læren om de siste ting, var en sentral del av den kristne teologien i denne perioden og baserte seg på forestillingen om at alle mennesker var dødelige, at alle jordiske ting ville forvitre og at det ville komme en dommens dag. Apokalyptiske forestillinger er på sin side en underkategori av eskatologien som beskriver forestillinger der endetiden og dommens dag antas å være nært forestående.[5] Apokalyptikken var en tolkningsnøkkel for å forstå og fortolke endring, det være seg endringer i naturen og endringer i politiske og samfunnsmessige forhold.[6] Endetidsforestillinger hadde en sterk retorisk kraft, og i politiske diskusjoner og debatter kunne de  bli brukt som en strategi for å argumentere for endringer i samfunnet. [7] Vi skal se at apokalyptiske fortolkninger av naturen ble brukt som retorisk verktøy både i verdslige og kirkepolitiske debatter.

Gregor den Store representerer en slik retorisk bruk av apokalyptiske fortolkninger knyttet til klimaendringer. Jeg skal særlig se på hvordan han trekker frem tegn i naturen som varsler om endetid. Gregor den Stores brev og prekener vil fungere som eksempel på at apokalyptiske fortolkninger av naturfenomener og klimaendringer var utbredt i sentrale kirkelige miljøer i Isidors samtid.[8] Isidors verk De natura rerum (Om naturens orden) ble trolig skrevet for å tilbakevise apokalyptisk spekulasjon knyttet til uvanlige naturfenomener i det vestgotiske rilet. I verket benytter Isidor bibeltypologi og hermeneutiske skjema for bibellesning til å avvise apokalyptisk fortolkninger av naturen. Også her skal vi se at politikk og fortolkninger av naturfenomener glir inn i hverandre.

Utdrag av De Natura Rerum
Utdrag av manuskriptet De Natura Rerum fra 800-tallet. (Wikimedia Commons)

Gregor den Stores apokalyptiske fortolkning av klimaendringer

Pave Gregor den Store var en av de mest innflytelsesrike politiske figurene mot slutten av 500-tallet i Vest-Europa. Han brukte apokalyptikken både som forklaringsmodell for å forstå tiden han levde i, og som retoriske verktøy for å argumentere for endring på kirkepolitisk plan.[9] Apokalyptiske forestillinger gjennomsyret mye av Gregor den Stores virke som pave, noe som viser seg tydelig i hans brev og prekener.[10] Gregor samtid var en urolig tid både politisk og klimatisk. Kriger herjet i Italia, det samme gjorde flom, hungersnød og pestutbrudd. Gregor brukte bibeltekster, særlig apokalypsene i evangeliene (Matteus 24, Markus 13, Lukas 21), til å fortolke klimaendringer og uvanlige naturfenomener i sin egen samtid. I disse bibelfortellingene er det Jesus selv som forteller sine disipler om ulike tegn som vil inntreffe på jorden når endetiden er nær. Tegnene var krig, jordskjelv, hungersnød, pest, plager og tegn fra himmelen. Gregor hevdet at hans egen samtid lignet mer og mer på det Bibelen varslet om. [11]

Høsten 589 hadde en flom ødelagt bygninger og kornlagre i Roma. Flommen ble fulgt av et pestutbrudd vinteren 590 som blant annet tok livet av pave Pelagius II. Gregor ble snart valgt til pave, men prøvelsene var ikke over. En storm ødela enda flere bygninger i Roma senere samme år.[12] I en preken over Lukasevangeliet (21.9-12) i St. Peterskirken i november 590 ser man tydelig sammenhengen mellom forvarsler i Bibelen og hendelser i samtiden i Gregors tenking:

Of these [predicted] things some we see already accomplished, others we expect with terror to come very soon. For we see nations rising against nations, their distress afflicting the lands – we see this in our time now more than we read about it in books. You know how frequently we have heard reports from other parts of the world of countless cities being destroyed by earthquakes. Plagues we suffer without relief; we do not yet clearly see the signs in the sun, the moon and the stars, but we gather form the changes of the air that these are not far of… As so many of the things foretold have already occurred, there is no doubt that the few that still remain will soon follow: for the experience of what has to come to pass gives us certainty about what is to come.[13]

Krig, invasjon, pest, jordskjelv i fjerne strøk og endringer i luften var alle tegn på at endetiden var nært forestående. Snart ville solen, månen og stjernene også vise tegn som indikerte det samme. Naturen var for Gregor bærer av apokalyptiske tegn som varslet om at endetiden var nær. Han brukte Lukas’ apokalypse som en forklaringsmodell for klimaendringer og naturkatastrofer. De usikre politiske og klimatiske omstendighetene i Gregor den Stores samtid, kunne settes inn i en apokalyptisk sammenheng og gjøres forståelig ved hjelp av Bibelen.

Klimaendringer og naturkatastrofer ble ikke bare beskrevet, men skrevet inn i en apokalyptisk sammenheng som igjen kunne brukes som argumentasjonsstrategi.

Den urolige naturen som bar med seg tegn om endetid hadde en retorisk funksjon hos Gregor den Store. Apokalyptiske forklaringsmodeller på naturkatastrofer og klimaendringer ble ofte brukt til å argumentere med for å fremprovosere en viss type handling og oppførsel. Brev og prekener er sjangere som gjør bruk av retorikk og dramatiske bilder for å overbevise et bestemt publikum.[14] Klimaendringer og naturkatastrofer ble ikke bare beskrevet, men skrevet inn i en apokalyptisk sammenheng som igjen kunne brukes som argumentasjonsstrategi. Et eksempel på dette finner vi i Gregors brev til kong Æthelbert av Kent i juni 601. I brevet skriver Gregor at endetiden er nært forestående og lister opp de bibelske tegnene på endetid som han finner overalt rundt seg. Deretter bedyrer han noe overraskende at endetiden ikke vil komme i hans og Æthelberts levetid. Kongen skulle ikke la seg skremme av tegnene. De var sendt på forhånd av en grunn: «[…] these signs of the end of the world are sent beforehand for this purpose, that we should be solicitous about our souls, suspectful of the hour of death, and in our good deeds be found prepared for the coming Judge.»[15] De apokalyptiske tegnene skulle virke moralsk skjerpende, de skulle få mennesket til å forberede seg på dommens dag. I Æthelberts tilfelle betød forberedelsene på dommedag at det hastet med konvertering av de vantro i hans kongerike.

De apokalyptiske tegnene skulle virke moralsk skjerpende, de skulle få mennesket til å forberede seg på dommens dag

Gregor brukte apokalyptiske forklaringsmodeller til å lage klare og kraftfulle forståelsesrammer for den verden han så rundt seg. Apokalyptikken fungerte som en tolkningsnøkkel, som ga lidelse, katastrofer og store endringer mening og retning.[16] Videre brukte han disse apokalyptiske forståelsesrammene som retorisk strategi for å mane til handling og endring i samfunnet. Hvis dommens dag var rett rundt hjørnet, hastet det med en moralsk forbedring av samfunnet og de troende. Gjennom apokalyptiske forklaringer kunne han mane sine tilhørere til rettroenhet og moralsk forbedring i en tid der både naturens orden og samfunnets strukturer opplevdes som urolige og uforutsigbare. I brev til sentrale politiske figurer, som kong Æthelbert, brukte han endetidsretorikk til å overbevise om at det hastet å få omvendt de vantro til den kristne tro. Gregors mål var fred og orden både på et sekulært og kirkelig nivå.[17] Hans bruk av apokalyptiske fortolkninger av naturfenomener hadde altså klare kirkepolitiske siktemål. Som øverste leder av den katolske kirken jobbet han for samhold og enhet i det det vestlige Europa.

Isidors figurative lesning av naturen

I det vestgotiske riket skulle Isidor av Sevilla bruke andre fortolkningsmodeller for å gi skremmende naturfenomener mening. Isidor var biskop i Sevilla og en viktig politisk figur i det vestgotiske riket. I år 612 skrev han verket De natura rerum som utover middelalderen skulle bli et av de mest sentrale verkene for å forstå naturen.[18] I De natura rerum trekker Isidor på gresk-romersk vitenskap og kirkefedrenes lære for å forklare naturens orden. Verket har i tidligere forskning ofte blitt studert i et diakront og vitenskapshistorisk perspektiv, der bruken av gresk-romersk vitenskap har blitt vektlagt. Her har fokuset vært på hvor Isidor hentet kunnskapen om naturen fra og hva slags virkningshistorie verket fikk utover i middelalderen.[19] Ved å studere verket i et synkront perspektiv ønsker jeg å få frem at De natura rerum inngikk en debatt om fortolkning av konkrete naturfenomener i Isidors samtid. Hans fortolkninger av naturen baserer seg på bibeltypologi og hermeneutiske skjema for bibellesning. Gjennom en figurativ lesning av naturen avviser Isidor endetidsfortolkninger av uvanlige naturfenomener som var utbredt i samtiden.

Isidor hadde tette bånd til den vestgotiske kongemakten og var god venn av kong Sisebut (ca.565-621) som regjerte fra 612-621. Han var særlig involvert i utdanningspolitiske anliggender og skrev en hel rekke referanseverker som skulle brukes i utdannelsen av den geistlige og politiske eliten i landet. Kong Sisebuts og Isidors prosjekt var å skape en streng kristen konsensus i det vestgotiske riket. De natura rerum var et bestillingsverk fra kongen. Bakgrunnen for bestillingen var at Sisebut ønsket forklaring på noen obskure fenomener i naturen. [20]

I år 611 og 612 ble det observerte totalt fire måneformørkelser og én solformørkelse på himmelen over den Iberiske halvøya. Slike formørkelser ble sett på som prominente apokalyptiske tegn i tidlig middelalder, slik vi allerede har sett eksempel på gjennom Gregor den Stores brev og prekener. Bibelen var den første kilden man gikk til for å få forklaringer og trøst når skremmende naturfenomener fant sted.[21] I Johannes’ åpenbaring trekkes måneformørkelse frem som et tegn på at endetid og dommedag er nær (Åp 6.12). I Gregors preken over Lukasevangeliet var det nettopp tegn fra solen og månen som var det neste endetidstegnet som ville vise seg. Sol- og måneformørkelsene ledet trolig til apokalyptisk spekulasjon og debatt også blant den religiøse og politiske eliten i det vestgotiske riket.[22]

Illustrasjon som viser ulike himmellegemer kretse rundt Jorda.
Et diagram over planeter som sirkler rundt Jorden, fra en utgave av De natura Rerum.

Hvordan skulle man fortolke disse formørkelsene? Kunne de tolkes som et tegn på at endetiden var rett rundt hjørnet? Jeg vil lese De natura rerum som en intervensjon i debatten rundt fortolkningen av sol- og måneformørkelser som apokalyptiske tegn. De natura rerum betraktes her som en del av Isidors utdanningspolitiske prosjekt. Det var et referanseverk for den politiske og religiøse eliten i det vestgotiske riket som skulle hjelpe dem med å forstå og fortolke naturen.

I De natura rerum utlegger Isidor kunnskap om tid, kosmologi, metrologi og andre naturfenomener ved å vise til gresk-romersk vitenskap og til kirkefedrenes lære. Her skal jeg fokusere på Isidors utlegning av naturfenomener som ble sett på som apokalyptiske tegn, da særlig sol- og måneformørkelser og jordskjelv. Ved siden av vitenskapelige forklaringer på hvorfor jordskjelv og formørkelser oppstår, tolker Isidor naturen ved hjelp av bibeltypologi og hermeneutiske skjema for bibellesning. Isidor bruker en forenklet versjon av det hermeneutiske skjemaet quadriga, som identifiserer fire betydningsnivåer i en bibeltekst. Først et bokstavelig eller historisk nivå, og deretter tre ikke-bokstavelige eller åndelige nivåer: det allegoriske, det tropologiske (moralske) og til sist det anagogiske (eskatologiske).[23] Isidors hermeneutiske skjema hadde et bokstavelig nivå og et figurativt nivå, fremfor tre ulike åndelige nivåer. Når Isidor tolker naturens figurative mening bruker han ord som åndelig (spiritualiter), skjult (mysticus), allegorisk (allegoria) og figurativt (figura).[24] Alle disse begrepene peker mot det samme figurative eller allegoriske betydningsnivået.

I De natura rerum fungerer naturfenomener som formørkelser, jordskjelv, lyn og torden, snø og regn som figurer (figurae) for moralske og teologiske realiteter. Den figurative lesemåten var vanlig i middelalderens hermeneutikk og var først og fremst knyttet til bibellesning. Den gikk ut på at man leste en typos – det vil si en person, en hendelse eller en ting, i Det gamle testamentet som en prefigurasjon eller et forvarsel om noe som skulle realiseres i Det nye testamente. Denne forståelsesmodellen kunne også brukes til å fortolke jordiske, materielle fenomener. Da baserte den figurative lesemåten seg på forholdet mellom to ulike plan, det jordiske, sanselige planet og det gudommelige, åndelige planet. Forholdet mellom disse planene tok form av en representasjon, der jordiske fenomener representerte åndelige og gudommelige realiteter. Ved å lese naturfenomener som jordskjelv, storm og formørkelser som figurer, kunne Isidor vise til naturfenomenenes åndelige mening. Figurene kunne tolkes langs en horisontal eller en vertikal akse. Langs den horisontale aksen kunne man lese figurene som et forvarsel om noe som skulle skje i femtiden. Den vertikale aksen derimot, viste til at jordiske fenomener var figurer for åndelige realiteter her og nå, som befant seg på et gudommelig og høyere plan. Det er langs denne vertikale aksen Isidor befinner seg når han skriver om en figurativ eller allegorisk forståelse av naturen. Med moderne begreper vil vi kalle dette naturens symbolske betydning.[25]

I De natura rerum skriver Isidor om flere av naturfenomenene som ble ansett som apokalyptiske tegn i samtiden. Jordskjelv er et eksempel. Isidor kommer først med en naturvitenskaplig forklaring, der han hevder at jordskjelv kommer av vinder under jorden som til slutt kommer til overflaten.[26] Videre knytter Isidor jordskjelv til en figurativ fortolkning: «The earthquake refers to the last judgement, when sinners and earthly mortals will be convulsed after being struck by the mouth of God. Also, the earthquake is the conversion of earthly mortals to the faith.»[27] Jordskjelv tolkes her som en figur for dommedag. Samtidig kan jordskjelv stå som figur for konvertering til den kristne tro, og dermed få en mer positiv betydning. Isidor fremkaller altså sammenhengen mellom jordskjelv og dommedag. Men ordlyden her, at jordskjelv refererer (pertinet) til dommedag, viser at Isidors tolkning beveger seg langs den vertikale aksen der jordskjelv refererer til en høyere gudommelig mening.[28] Jordskjelv tolkes som en figur for dommedag som et teologisk konsept og ikke langs den horisontale aksen der jordskjelv forstås som et forvarsel om at endetiden er nær. 

Isidor bruker den figurative forståelsen av naturen når han skriver om sol- og måneformørkelser. I Lukasevangeliet var formørkelser beskrevet som et tegn på endetid og dommedag: «Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner» (Luk 21:25). I Johannes’ åpenbaring oppstår det både jordskjelv og måneformørkelse når det sjette seglet åpnes: «Og jeg så Lammet bryte det sjette seglet. Da kom det et stort jordskjelv. Solen ble svart som en sørgedrakt, fullmånen ble som blod» (Åp 6:12). I Isidors figurative lesning står måneformørkelsen som figur for en høyere gudommelig mening:

Allegorically, the eclipse of the moon signifies the persecution of the Church, when, because of the slaughter of the martyrs and the effusion of the blood, that eclipse and darkening as it were, she seems almost to display the moon’s bloody face, so that the week are terrified of the name of Christians. But just as the moon reappears with a clear lights, so much so that it seems to have suffered no loss, so likewise the Church, after shedding her blood for Christ through the testimony of the martyrs, shines again with a great brightness of faith, and, adorned with worthier light, spreads herself more broadly throughout the whole world.[29]

Måneformørkelsen tolkes som en figur, langs den vertikale aksen, og står for forfølgelsen av Kirken. Isidor unngår all form for apokalyptisk spekulasjon her. Månens blodige farge refererer til drap på martyrene, ikke til dommedag. Isidor peker her på en likhet mellom de to planene. Etter måneformørkelsen vil månen igjen lyse med sin klare farge, akkurat som Kirken etter forfølgelsen igjen skal reise seg og skinne med all sin kraft. I kapittel 20 om solformørkelser unngår Isidor også apokalyptisk fortolkning. Her leses solformørkelsen som en figur for Kristi korsfestelse. Isidor leser formørkelsene som figurer for helt sentrale deler av den kristne lære, korsfestelsen og forfølgelsen av kirken, og ikke som forvarsler om noe som skal skje i fremtiden.[30]

En illustrasjon av Isidor av Sevilla og hans elev
Isidor av Sevilla og hans elev Braulio av Zaragoza i et illustrert manuskript fra siste halvdel av 900-tallet. (Wikimedia Commons)

Naturfenomenenes retoriske kraft

Ved å bruke de hermeneutiske skjemaene til å tolke naturen leser Isidor naturen som en bok og frembringer naturfenomenenes åndelige mening. Slik argumenterer han mot apokalyptiske fortolkninger av naturfenomener som i samtiden ofte ble sett på som nettopp tegn på endetid.

Hva kan ha vært grunnen til at Isidor ønsket å unngå apokalyptisk spekulasjon og avvise endetidsforventinger knyttet til naturfenomener? En forklaring er at sol- og måneformørkelser som endetidstegn var særlig knyttet til politisk destabilisering. I Johannes’ åpenbaring var sol- og måneformørkelser forbundet med at verdslige herskere flyktet i frykt for hva som ville møte dem på dommens dag (Åp 6.15-17).[31] Kong Sisebut tok over makten i det vestgotiske riket i 612. Han så seg nok ikke tjent med at sol- og måneformørkelser i tiden rett før og under hans innsettelse på tronen ble tolket som tegn på at endetiden var nær. Som Palmer påpeker, var apokalyptikk både en forståelsesramme for endring og usikkerhet, men også en mulighet til å argumentere for og styre endring.[32] Apokalyptiske forklaringsmodeller på sol- og måneformørkelser kan ha blitt brukt retorisk i politiske maktkamper rundt Sisebuts innsettelse på tronen. Sisbut kan ha vært ekstra utsatt for slike maktkamper. I tiårene før Sisebuts regjeringstid, hadde flere av de vestgotiske kongene blitt avsatt eller utsatt for statskupp ledet av aristokratiet.[33] Isidor som både var en nær venn av kongen og hadde en fremtredende politisk posisjon i kongedømmet, så seg nok også tjent med at potensielt destabiliserende apokalyptiske fortolkninger av sol- og måneformørkelsene ble tilbakevist.

Isidors utdanningspolitiske prosjekt kan også utgjøre noe av årsaken til at han argumenterer mot apokalyptisk spekulasjon i De natura rerum. Han ønsket, i samarbeid med kongemakten, å skape en streng kristen konsensus. Den figurative fortolkningen av naturfenomener var trolig myntet på den geistlige og politiske eliten med et ønske om å gi dem et referanseverk, ikke for å lese bibeltekster, men for å lese naturen.[34]

Apokalyptikk var et mye debattert og ømtålig tema i Kirken. Kirkefaderen Augustin av Hippo (354-430) hadde avvist apokalyptisk spekulasjon rundt når endetiden skulle komme. Man kunne ikke vite når dommens dag skulle finne sted, dermed var det heller ikke noe poeng i å lete etter tegn på at endetiden var nær.[35] Gregor den Store tolket naturfenomener og klimaendringer inn i en apokalyptisk forståelsesramme, men unngikk også å si noe spesifikt om når endetiden skulle finne sted.

Den figurative fortolkningen av naturfenomener var trolig myntet på den geistlige og politiske eliten med et ønske om å gi dem et referanseverk, ikke for å lese bibeltekster, men for å lese naturen.

På bakgrunn av dette kan man se De natura rerum som en del av Isidors utdanningsprosjekt der han ønsket å bygge opp en kristen lærdomstradisjon basert på kirkefedrenes lære og klassisk litteratur og vitenskap. I et slikt prosjekt ville et stridstema som apokalyptikk kanskje være best å holde seg unna.

Konklusjon

Fortolkninger av klimaendringer og naturfenomener under den senantikke lille istiden inngikk i debatter som gikk utover å forstå det enkelte naturfenomenet. Hos Gregor den Store var de apokalyptiske forklaringsmodellene en argumentasjonsstrategi for å mane til moralsk forbedring, og for å samle det kristne Europa i en periode preget av politisk, religiøs og klimatisk usikkerhet. For Isidor av Sevilla og den vestgotiske kongemakten kan de apokalyptiske forklaringsmodellene ha virket direkte truende for politisk og religiøs stabilitet. Fortolkninger av naturen, det være seg apokalyptiske fortolkninger eller figurative fortolkninger som viste til naturens høyere gudommelige mening, ble altså brukt til å argumentere med i kirkepolitiske sammenhenger. De religiøse fortolkningene av naturen hadde betydning for politiske, utdanningsmessige og teologiske spørsmål.  Slik kan vi undersøke hvordan fortidens mennesker forsto og responderte på endringer i den verdenen som omga dem. Her glir klimahistoriske forhold, religiøse og kulturelle forståelsesmodeller og politikk inn i hverandre. Ved å analysere fortolkninger av naturen og hvordan disse fortolkningene har blitt brukt, åpner det seg nye måter å forstå samspillet mellom natur og kultur i historiefaget.

 

[1] Palmer, «Climates of crisis», 5; Gunn, «A.D. 536 and its 300-year aftermath», 5.

[2] Ward-Perkins, The Fall of Rome, 2; Palmer, The Apocalypse in the Early Middle ages, 55.

[3] Se White, Pfister, og Mauelshagen «General Introduction: Weather, Climate, and Human History», 2 for mer om denne distinksjonen.

[4] Palmer, «Climates of Crisis», 4.

[5] Palmer, The Apocalypse in the Early Middle Ages, 10.

[6] Palmer, The Apocalypse in the Early Middle Ages, 2-3.

[7] Palmer, The Apocalypse in the Early Middle Ages, 55-56.

[8] Fontaine, «Introduction», 5-6; Kendall og Wallis, «Introduction», 17-18.

[9] Palmer, The Apocalypse in the Early Middle ages, 56.

[10] Baun, «Gregory’s Eschatology», 160; Evans, The Thought of Gregory the Great, 43.

[11] Baun, «Gregory’s Eschatology», 165-166.

[12] Palmer, «Climates of crisis», 14.

[13] Gregor den Store, Homiliae in Evangelia, I.1.1. Sitert i Markus, Gregory the Great and his World, 51.

[14] Palmer, «Climates of crisis», 14 -15.

[15] Gregor den Store, «XI Epistel LXVI». Oversatt av James Barmby, 82.

[16] Baun, «Gregory’s Eschatology», 162; Palmer, The Apocalypse in the Early Middle ages, 58.

[17] Palmer, The Apocalypse in the Early Middle ages, 58.

[18] Kendall og Wallis, «Introduction», 54.

[19] Kendall og Wallis’ engelske oversettelse er en fyldig kommentert utgave med introduksjon som går grundig inn på Isidors kildegrunnlag og hvilke ideer og tradisjoner han trekker opp, samt verkets resepsjonshistorie. For mer om resepsjonshistorien se Fontaines franske oversettelse, «Introduction», 69-84.

[20] For mer om Isidors politiske virke se Hen, Roman Barbarians, 142-149; Kendall og Wallis, «Introduction», 7

[21] Fear, «Putting the pieces back together», 79.

[22] På grunn av kilder som har gått tapt, kan man ikke si med sikkerhet at denne debatten faktisk fant sted eller hvordan den utartet seg. Men mye tyder på at sol- og måneformørkelsene var utgangspunkt for De natura rerum og at apokalyptisk spekulasjon utgjorde bakgrunnen for Sisebuts bestilling av verket. Se Kendall og Wallis, «Introduction», 17-18; Fontaine, «Introduction», 5-6; Fear, «Putting the pieces back together», 80-81.

[23] Engh, Gendered Identities in Bernard of Clairvaux’s Sermons on the Song of Songs: Performing the Bride, 26.

[24] Disse begrepene er gjennomgående i De natura rerum. De latinske begrepene er hentet fra den latinske originalteksten: Isidor av Seville, De natura rerum ad Sisebutum regem liber.

[25] For mer om den figurative lesemåten se Reynolds, «Conjugal and Nuptial Symbolism in Medieval Christian Thought», særlig side 43-44.

[26] Isidore av Seville, On the nature of things, 173.

[27] Isidore av Seville, On the nature of things, 173-174.

[28] Kendall og Wallis, «Commentary», 250; Isidor av Seville, De natura rerum ad Sisebutum regem liber, 1015C.

[29] Isidore av Seville, On the nature of things, 146.

[30] Kendall og Wallis, «Introduction», 23.

[31] Fear, «Putting the pieces back together», 80.

[32] Palmer, The Apocalypse in the Early Middle ages, 3.

[33] Hen, Roman Barbarians, 128-129.

[34] Kendall og Wallis, «Introduction», 19.

[35] Markus, Gregory the Great and his world, 51

 

LITTERATUR

 

Baun, Jane, «Gregory’s Eschatology». I A Companion to Gregory the Great, bind 47, red. Bronwen Neil og Matthew J. Dal Santo, Brill's Companions to the Christian Tradition 157-176. Leiden: Brill, 2013.

 

Büntgen, Ulf, Vladimir S. Myglan, Fredrik Charpentier Ljungqvist, Michael McCormick, Nicola Di Cosmo, Michael Sigl, Johann Jungclaus, mfl. «Cooling and Societal Change during the Late Antique Little Ice Age from 536 to around 660 AD». Nature Geoscience 9, nr. 3 (mars 2016): 231–36. 28.02.20. https://doi.org/10.1038/ngeo2652.

 

Engh, Line Cecilie. Gendered Identities in Bernard of Clairvaux’s Sermons on the Song of Songs: Performing the Bride. Bind 15. Europa Sacra. Turnhout: Brepols, 2014.

 

Evans, G. R. The Thought of Gregory the Great. Bind 2, Cambridge Studies in Medieval Life and Thought. 4th Series. Cambridge: University Press, 1986.

 

Fear, Andrew. «Putting the Pieces Back Together. Isidor and De natura rerum». I Andrew Fear og Jamie Wood red, Isidore of Seville and his Reception in the Early Middle Ages: Transmitting and Transforming Knowledge, 75-92. Amsterdam: Amsterdam University Press, 2016.

 

Fontaine, Jacques. «Introduction». I Isidore de Seville, Traité de la nature. Redigert, oversatt til fransk og med innledning av Jacques Fontaine, 1-161. Bind 28, Bibliotheque de l’Ecole des hautes etudes hispaniques. Bordeaux, 1960.

 

Gregor den Store. «XI Epistel LXVI». Selected epistles of Gregory the Great (Books IX - XIV). Oversatt av James Barmby. Grand Rapids: Eersmans, 1964.

 

Gunn, Joel. «A.D. 536 and its 300-year aftermath». I The Years without Summer: Tracing A.D. 536 and Its Aftermath, redigert av Joel Gunn, 5-20. Bind 872. BAR International Series. Oxford: Archaeopress, 2000.

 

Hen, Yitzhak. Roman barbarians: The royal court and culture in the early medieval west. Houndmills: Palgrave 2007.

 

Isidore av Seville. On the nature of things. Oversatt med introduksjon, noter og kommentarer av Calvin. B Kendall og Faith Wallis. Bind 66. Translated Texts for Historians. Liverpool: Liverpool University Press, 2016.

 

Isidor av Seville. De natura rerum ad Sisebutum regem liber. I Patrologia Latina, redigert av J-P Migne, Bind 83, 963-1018. Paris: 1844-1864.

 

Kednall, Calvin B. og Faith Wallis. «Introduction». I Isidore av Seville. On the nature of things. Oversatt med introduksjon, noter og kommentarer av Calvin. B Kendall og Faith Wallis. Bind 66. Translated Texts for Historians, 3-102. Liverpool: Liverpool University Press, 2016.

 

Kednall, Calvin B. og Faith Wallis. «Commentary». I Isidore av Seville. On the nature of things. Oversatt med introduksjon, noter og kommentarer av Calvin. B Kendall og Faith Wallis. Bind 66, Translated Texts for Historians, 177-253. Liverpool: Liverpool University Press, 2016.

 

Markus, R. A. Gregory the Great and His World. Cambridge: Cambridge University Press, 1997.

 

Palmer, James T. «Climates of Crisis: Apocalypse, Nature, and Rhetoric in the Early Medieval World». Viator 48, no. 2 (May 2017): 1–20. 15.02.2020 https://doi.org/10.1484/J.VIATOR.5.115974

 

Palmer, James T. The Apocalypse in the Early Middle Ages. Cambridge: Cambridge University Press, 2014.

 

Reynolds, Philip L. «Conjugal and Nuptial Symbolism in Medieval Christian Thought». I Engh, Line Cecilie, The Symbolism of Marriage in Early Christianity and the Latin Middle Ages: Images, Impact, Cognition, 37-90. Amsterdam: Amsterdam University Press, 2019.

 

Ward-Perkins, Bryan. The Fall of Rome and the End of Civilization. Oxford: University Press, 2005.

 

White, Sam, Christian Pfister, og Franz Mauelshagen. «General Introduction: Weather, Climate, and Human History». I Sam White, Christian Pfister, og Franz Mauelshagen, The Palgrave Handbook of Climate History, 1-17. [N.p.]: Palgrave Macmillan, 2018. http://search.ebscohost.com/login.aspx?direct=true&db=nlebk&AN=1231219&site=ehost-live.

.

Av Taran Palmstrøm Fenn, BA i idéhistorie ved Universitetet i Oslo
Publisert 25. okt. 2020 14:42 - Sist endret 25. okt. 2020 14:48